Jeg fant albumet hennes på et antikvariat i Oslo nylig. Selgeren dro forholdsvis uinteressert på skuldrene:
– Du får det for hundreogfemti kroner.
Det er ikke notert et eneste ord i albumet. Ingen navn, ingen årstall, ingen kommentarer av noe slag. Bildene er i svarthvitt, klistret inn over en tjue-trettiårsperiode, vil jeg anslå. Albumet er ikke stort, et drøyt a5-format, fotoene står tidvis skjevt.
Ganske fort uti de svarte albumbladene fremtrer det tre unge kvinner. For meg ligner de hverandre, særlig to av dem, og jeg får en følelse av at det er tre søstre, deriblant to tvillinger. En av kvinnene forsvinner et stykke ut i historien, det er to tilbake. Etter nye blader er det bare én igjen. Hun drar på fest, står i bakgrunnen. Nytt bilde: Et hageselskap. Hun møter en mann. Hun får en sønn.
På de siste sidene er det bare henne og mannen igjen. Hun virker trøtt, men lykkelig. Den ordløse livshistorien gjør meg rørt, og jeg sitter med en følelse av at hun ikke ble gammel. Minnene hennes, og minnet om henne, havnet i et dødsbo og ble sendt til et antikvariat. Jeg har satt Vamp som passende musikk til. Hvem var du?
{ 4 kommentarer… Les eller gå til kommentarskjemaet og skriv }
Takk for at du ikke lot det bli med tanken, men faktisk tok deg tid til å lage dette. Alle har en historie.
Nå ble jeg litt rørt, kjenner jeg. Særlig av øyeblikksbildene.
Tristvakkert. Takk for alle de fine tekstene dine.
Takk skal dere ha. Jeg liker spesielt godt bildet fra hageselskapet, samt det aller siste bildet.