Kort peptalk for slitne bloggere

Det skal gå så fort nå for tiden. Det var Kristin Oudmayer som sa det på Twitter denne uken, riktignok med andre ord, men budskapet hennes: Hun minnet seg selv, og oss andre, om at det er så mye enklere å dra en Facebook-oppdatering på én setning enn å fordype seg i de lange tankerekkene på en blogg. Jeg tror Kristin har veldig rett for tiden. Det er et tretthetstegn å spore hos flere bloggere det siste året, noen har gitt opp, andre oppdaterer uhyre sjeldent. Er det på tide med en liten peptalk, litt motivasjon, litt kaffe i bånn av bakken, et krus med solbærsaft for de som stempler inn i løssnø og brattheng og leter etter neste post?

Først en liten oppmuntring til bloggere som vurderer å legge opp (jeg har selv vært i den kategorien det siste året): Leter du etter måter å få hundrevis av kommentarer på? Glem det. De fleste av oss er passive lesere som er restriktive til å legge igjen navneavtrykk overalt på nettet. Nå er riktignok den tiden forbi da vi trodde at et anonymt liv var nøkkelen til toppjobben (det er bare BI-studenter som blir kjøpt opp før de har avlagt eksamen), men fortsatt er det mange som tror at et nettliv vil sette spor for livet. Det var ikke slik. Google husket ikke alt, likevel. Men fortsatt er det slik at folk ikke vil kommentere alt du skriver. Det kan du heller ikke forvente. La leserne lese og bestemme, bli ikke fornærmet over manglende kommentarer, de som vil kommentere gjør det, uansett. Ta gode kommentarer som en hyggelig og kreativ bonus, men husk: Svar dem. Du får tifold tilbake.

Dernest en advarsel: Vi lever i en priviligert del av verden, der det frie ordet er selvsagt, men vi glemmer ofte – forbløffende ofte – at det finnes steder der det vi gjør er misunnelsesverdig. Der vi fritt kan velte oss i luksus og videreformidle morsomme Youtube-videoer, forsøker andre bloggere å finne måter å omgå nasjonale brannmurer på for i det hele tatt å komme inn på Youtube. Når vi sier at vi lider av skrivesperre, sender andre med-bloggere nødsignaler til verden og håper at noen kan videresende notater skriblet ned i hastig hemmelighet fra fjellandsbyer der det patruljerer soldater fra en okkupasjonsmakt. Vi i Norge hadde det slik en gang. Det er sytti år siden nå. Nesten ingen husker det i dag.

Etter det en oppmuntring igjen: Det er de lange resonnementene som til sist vil vinne. Der du kan få snakke ut, legge grunnlaget for nye meninger, utdype andre og lytte. Det kan du gjøre på bloggen din. Det er helt feil å tro at om du skriver langt, vil ingen lese deg. Det er når vi ikke forstår hvor du vil at vi blir rastløse. Legger du tankerekkene dine på bordet, blir du lyttet til. Bruk kommentarfeltet til utvikling, nye tanker og diskusjon.

Så litt motivasjon:
Finn roen. For den som søker roen, les Aftenpostens artikkel om hvordan hastigheten har inntatt oss. Les. Ikke si noe, men les. Om du ikke er på Facebook eller Twitter neste døgn: Du lever.
Finn detaljene. I kortprosa-teksten «Rett» («Fall fra liten høyde«, Kolon, 2005) skriver Bjørn Skogmo: «Ole Robert Sunde har fortalt at han kan bruke lang tid på å studere for eksempel et pepperkorn. Så kan han se noe ved dets form som får ham til å tenke på en åttendedelsnote hos Bach. Dermed er det hele i gang.»  Kjedelig? Ånei. Prøv. Finn roen (se ovenfor), finn detaljene som er verdt å legge merke til, jeg trenger ikke gi dette mer inn med teskje.
Finn din egenart. Hva skiller deg fra de andre? Kan du se ting på andre måter?
Finn lekekamerater. Hvem inspirerer deg? Kan det hende at en rosablogger kan gi en fersk blogger viktige korrigeringer og meninger – og motsatt?
Ta pauser. Nettet har kommet for å bli, ingen blir borte bare fordi du setter deg på en benk i parken eller tar deg en safaritur og henter ny inspirasjon. Tro oss, vi som har vært ute en vinterdag før. Du blir ikke borte, du er bare en kort twitter-oppdatering avgårde eller et trykk på feeden. Vi kommer tibake.

Bonusinspirasjoner: Gå på et antikvariat – se andres levde liv. Hør musikk. Les bøker. Les aviser – klipp ut artikler (gammeldags, men blir straks moderne igjen). Før dagbok. Lytt på radio. Lev et liv.