Noe å vente på

Og hver gang de møttes hadde hun med seg en knitrende papirpose med to ferske solskinnsboller, kjøpt trippende i kø hos Baker Samson i Valkyriegaten før han kom for å hente henne. Deretter pleide de å dra opp dit, til dette stedet, dette pussige stedet som slett ikke ligger på Oppsal, men heller ikke så langt som til Bogerud, og der kunne de sitte tett sammen mens de spiste bollene langsomt.

Og den myke kanten, sukkerglasuren som aldri hadde rukket å stivne helt, rosinene som stakk opp, den seige, lunkne eggekremen som smakte en anelse vanilje. Hun hadde alltid eggekrem-bart etterpå. Det smakte krem av de våte kyssene hennes som hun bød ham opp med. Disse mandagsmøtene var blitt et hellig rituale for dem. Og de elsket alltid etterpå. Lydene hennes – han husket dem godt – de ble kastet tilbake fra steinmuren bak henne, et kort ekko som ble slynget fram og tilbake og fant ro i gresset der han lå utstrakt – det nyklipte gresset som nådde ham fyldig til ørene og kort i nakken.

Og kvelden kom med spredte regnbyger, presist varslet og svalt levert ved dørene. Det var den gangen det nesten bare var Baker Samson i Valkyriegaten, – ja, kanskje i hele verden, for alt de visste – som solgte noe så deilig som solskinnsboller. Nå? Nå får man jo solskinnsboller på hvert eneste gatehjørne, tjuefire timer i døgnet. Og det er vel egentlig en helt ålreit utvikling, det også. Men det er noe eget ved det å vente hele veien – til etter Oppsal, men ikke fullt så langt som til Bogerud.

Og noen år senere. Han ventet på henne ved et busskur. Stumme blikk, korte smil, klesplagg som gradvis forsvant etterhvert som bakkene ble brattere. Sommervarmen ble mettet av fuktighet, ble lummer og fortettet, før den til slutt begynte å renne sildrende. De brettet et pledd ut på en blankskurt berghylle. Det intense, varme regnet trommet regelmessig, monotont og drivende over begynnende brent hud.

Og hele tiden regnet det. Regnvannet fant sitt eget løp ned hoftene hennes, sildrende småbekker som han kunne leke i. Hun pustet. Hun sa at han skulle vente. Han ventet. Det la seg konsentriske vak langs håndflatene, ringer som spredte seg ut i en uro. Og han ventet.

Og siden gjorde han ikke annet enn å vente. Han ventet gjennom ekteskapet hennes, det hun påstod var verdens beste. Han ventet gjennom år og dag, gjennom enda et ekteskap, denne gangen et av hennes forhold til akademiske menn med de mest pompøse meninger om de viktigste hendelser til de viktigste tider. Han ventet gjennom et svangerskap, og hun sa «bare vent litt til».

Og nå? Nå. Kanskje står han der fortsatt under skuret og venter. Det regner. Et av disse gjennomtrengende, dype regnskyllene som kan vare og vare. Det er vel på tide at noen går bort til ham og sier:
– Hør, hva var det nå jeg skulle ha sagt. Det regner.