counter on godaddy

Drama på femten kvadratmeter

7. mars 2012

Jeg skulle bare på kino i går kveld. Men da jeg skimtet den røde løperen foran Colosseum kino og hørte opphisset summing fra allerede hundrevis av fremmøtte, skjønte jeg at regissør Petter Næss selvsagt har god greie på både markedsføring og timing. Klokken var 1715, og det var et kvarter til førpremiere på «Into the White». Naturligvis hadde jeg en viss mistanke om hva som ville skje da jeg leste i annonsen at en av hovedrolleinnehaverne, Rupert Grint, kom til å introdusere filmen. Jeg var ikke den eneste som hadde lest dét, for å si det pent. Slikt er det ventet jentehyl av. Og det ble det, og en av de morsomste og mest interessante filmopplevelsene  jeg har hatt på kino på lenge.

Europeisk krigshistorie, inkludert den norske, er verken fullt ut beskrevet eller gjort tilgjengelig på en fullgod måte gjennom spillefilm. Å gi seg i kast med fortellinger fra andre verdenskrig syttito år etterpå er en kamp mot klokka i mer enn én forstand: ikke bare fordi de levende kildene snart ikke er her mer, men også på grunn av en uunngåelig utfasing av bevisstheten rundt andre verdenskrig. Både  dokumentarister og fiksjonsfortellere må finne historier som treffer strenger av gjenkjennelighet og innlevelse, historien må ut av rammene og ut i det virkelige livet slik vi lever det i 2012. Problemet med størsteparten av europeisk krigshistorie slik den hittil stort sett er skrevet, er at den er skrevet så fordømt selvrettferdig.

Derfor kan det tvert imot være befriende at deler av krigshistorien må skrives på nytt. Distansen til det kolossale kildegrunnlaget som gikk rundt i levende live blir større, føringene blir færre. Heltehistoriene blir mer nyanserte og kanskje også sannere. For oss som har jobbet med krigshistorie dokumentarisk i en årrekke har det tidvis vært vanskelig å stå imot kildepresset: «Nå forteller du sannheten. Og sannheten var at vi kjempet for rettferdighet og et fritt land, gutt. Punktum.» Og de skrev bøker om det, de gjenfortalte historien til sønnene sine, som skrev nye bøker om det. Kildesmitten har vært påtakelig og ubehagelig, jeg har kjent den selv.

For yngre generasjoner, altså den kommende voksengenerasjonen, er ikke det tidligere utenkelige spørsmålet så utenkelig mer: «Hva var pointet med andre verdenskrig, liksom? Hva var greia? Hvorfor er det viktig i dag?» Næss gjør noe svært få norske filmskapere hittil har våget: Han besvarer spørsmålene overforklart, forenklet: «Jo, altså. Pointet med andre verdenskrig var kampen mellom the good guys og the bad guys. Mellom diktatur og frihet. Greia var å få nedkjempet Hitler, det er en grunn til at vi står her som frie mennesker i dag. Det er viktig i dag fordi slike kamper ikke er over i verden.» Deretter plotter han opp et psykodrama i ei norsk fjellhytte, rollebesetter filmen med Harry Potter-stjerna Rupert Grint, og ungdomssuksessen er et faktum.

Da viraken hadde lagt seg, Grint hadde introdusert filmen til ville hyl og plakatutdelingen var unnagjort fra podiet, kunne salen konsentrere seg om selve historien: Et tysk og et britisk kampfly skyter hverandre ned over Grotli, og det overlevende mannskapet blir tvunget til å søke sammen i ei fjellhytte. Historien er basert på dokumentariske hendelser i slutten av april 1940, før den tyske okkupasjonsmakten tvang fram kapitulasjonsavtalen som Norge undertegnet i juni samme år. Det er bare få uker siden Norge ble invadert, og britiske flystyrker opererer i norsk luftrom i henhold til allianseavtalen. Og det klaustrofobiske dramaet i fjellheimen handler tildels om ungdom: En tysk og en britisk flyoffiser som forsøker å holde kontroll over sine egne balstyrige, unge soldater, samtidig som de må håndtere oppdraget: Å holde på Norge, ideologien og fatningen.

At Næss har lykkes med historien skjønner man når et fullsatt Colosseum stappet med ungdom tidvis er musestille, tidvis vrir seg i latter, tidvis roper «nei, nei, nei, ikke gjør det!!», og tidvis strigråter. Siden filmen ikke har formell Norgespremiere før på fredag skal jeg vokte meg for å spoile, men det var ikke bare Rupert Grint som satte spor i ungdommen, langt derifra. Og hvem som er skurkene i filmen? Kommer som en liten overraskelse.

Sett fra en voksens synspunkt: Dette er ikke filmen for de krigstekniske nerdene, dette er ikke historien for dem som søker spektakulære slagscener. Men derimot er dette historien for de som er nysgjerrige på «hva som var greia», og for dem som har sans for dramatikk på femten kvadratmeter. Norsk krigshistorie skal ikke befinne seg på støvete museer eller i bøker med brun rygg plassert på lukket avdeling i bibliotekene. Krigshistorien skal gjenfortelles, oppsøkes og bearbeides med ferske øyne og fortettes med moderne, tilgjengelige dramatiske grep. Det er det som er greia, liksom. Det har skaperne av «Into the White» lykkes med. At filmen er forhåndssolgt til 22 land, er det bare å krysse fingrene for. Lykke til, Næss, dette var en flott fortelling.

Bonus for fansen: Slik så og hørtes det ut rett før forestilling:

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

{ 12 kommentarer… Les eller gå til kommentarskjemaet og skriv }

Allan Klo mars 7, 2012

Det finnes sikkert skuespillere som ville matchet rollen som engelskmann – kanskje bedre enn Rupert Grint.
Næss egentlige genistrek kan ha vært å involvere ungdomsidolet fra Harry Potter-filmene, og på den måten sådd et frø hos skoleelever på en måte historielærere og bokverk aldri kunne klart.
Gleder meg til å se denne filmen.

Svar

Jakob Arvola mars 7, 2012

Enig. Det er akkurat det han har gjort, Allan. Gled deg.

Svar

fjellcoachen mars 7, 2012

Takk skal du ha for at du gjorde meg oppmerksom på denne filmen!

Svar

Jakob Arvola mars 7, 2012

Lykke til! Han sa i et radiointervju at han planlegger film om de såkalte «tyskertøsene». Det vil jeg tro blir en langt mørkere historie. Det er ikke laget en slik film siden «Liten Ida» (Mikkelsen, 1981). Anbefales den også, forøvrig. Finnes sikkert å bestille på biblioteket.

Svar

Sotengelen mars 7, 2012

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å se den, men jeg tror du nok en gang har overtalt meg. Sist var det vel vibratorfilmen du «lurte» meg til å se. Angret ikke på det.

Takk!

Svar

Jakob Arvola mars 7, 2012

Ja, denne, ja! Ser liksom ikke poenget i å anbefale dårlige filmer, det får folk finne ut av selv.

Svar

Sotengelen mars 7, 2012

Ja, den. :D

Der var du noe mer uklar og jeg måtte spørre om du faktisk anbefalte, men her var jeg ikke i tvil. Jeg regner meg ikke som noen «ekspert» når det kommer til krigshistorie. Regner derfor med at «feil» og «mangler» vil gå meg hus forbi.

Svar

Mari mars 7, 2012

Var Rupert så dårlig?

Svar

Jakob Arvola mars 7, 2012

Nei, det var ikke det jeg mente. Jeg synes tvert imot at han kom seg temmelig bra ut av denne. Som Allan over her sier var det vel mer et taktisk rollebesetningsspørsmål, men absolutt ikke noe dårlig valg etter min mening. Den tyske flyoffiseren var forøvrig flott castet.

Svar

Maya mars 7, 2012

Hvem er Rupert Grint?
Har inntrykk av at mange av filmene som omhandler «biografi & dokumentar» bare surfer på overflaten, men det kan vel ikke saumfares dybden med tanke på publikum — og at filmene skal underholde… Det er vel noe med det der om «brød og sirkus til folket»… Eller var det popcorn og kino?

Svar

Jakob Arvola mars 7, 2012

Det var ikke så fryktelig mye popcorn, Maya :-)
Her er traileren: http://www.youtube.com/watch?v=r3FZNHumVCs

Svar

Lisa mars 7, 2012

Vi vokste opp med heltene . Etterkrigstiden varte en stund. Nå ligger ‘Forat I ikke skal dømmes’ av tidligere Milorgsjef Langeland her, ulest så langt. Da blikket tilfeldig falt på den, ble den min. Kom i tanker om min far, han snakket en gang om landsvikoppgjøret som urettferdig og ufint. Han var med der som svært ung mann, men kunne aldri helt akseptere det som hadde foregått. Man skrev opp dorullene ifølge ham, hos mennesker som hadde hatt en ubetydelig eller uhyre beskjeden rolle. Eller kanskje var rent ut sagt uskyldige? For at heltene skulle bli større helter? Uansett, noen som ble berørt av oppgjøret hadde småjobber hjemme hos oss, jeg tror jobbene bare var noe faren min fant opp for å få noen til å rette ryggen. Vi ble nok farget av den måten å tenke på. Noen ganger bra. Noen ganger ikke. Fordi det setter seg i ryggmargen og det blir vanskelig å snu ryggen til.

Svar

Skriv en kommentar

Previous post:

Next post: