Notat om døden og tyttebær

Ved vår død skal vi stables i høyden. Under tak. Det er ikke helt bestemt, men det går mot det.

I januar kom den unge arkitektstudenten Magnus Næss med dette forslaget i sin diplomoppgave om fremtidens gravplasser. Det tenkes nytt om døden nå. Grunnen er at det er for mange av oss som dør. Noe de fleste av oss som lever vel er enige om. Men døden krever sine arealer: Det er snart ikke plass til flere i friluft. Om førti år kommer det til å dø tjue tusen flere enn i år. Dette må det finnes en løsning på, mener begravelsesbestyrelsen her til lands, og Magnus har klekket ut en plan: Først skal vi brennes, deretter plasseres i et såkalt kolumbarium, som er et overbygd gravhvelv der urnene blir plasseret. Vi blir satt i nisjer i veggene, som annet nips og hyllepynt, deretter sørger et datastyrt rørsystem for å holde urnene fuktige slik at beholder og aske er borte innen tjue år. Kolumbarium, altså.

Jeg vet ikke helt. På en av de fredeligste, analoge kirkegårdene jeg vet vokser det tyttebær i september. Det er gnistrende kaldt når steinene ligger glaserte og frosne med matt rim over inngraverte bokstaver ved juletider, så kommer våren langsomt langs elveløpet nedenfor og tiner opp forfrossen lyng og brune nellikstilker, om sommeren surrer mygg langs bjørketrærne, deretter kommer en ny høst med nye tyttebær – jeg har riktignok ikke smakt på tyttebærene akkurat der, men det burde man, de får næring fra levde liv: Akkurat nå kan man tenke seg at en fleskeklanner, en bille, har greid å få en fot innafor kistelokket hos Pettersen som gikk under jorden i november. Det har begynt å lukte litt av Pettersen, og den går etter lukten, fleskeklanneren. Nam nam, tenker fleskeklanneren, en hel Pettersen, og jeg var først. Så kommer det flere til etterhvert som vårukene blir mildere og telen forsvinner, og sakte blir Pettersen spist. Jeg liker tanken, jeg må bare si det.

Dette med brenning: Hvor miljøvennlig er det? Fyring av ovn, og røyk. Og er man helt sikker på at det ikke blir igjen en liten flik av meg der inne i ovnen, aske fra en halv finger, som blir blandet sammen med neste? Et menneske med ti og en halv finger? Det er ikke så bra. Nei, jeg vil inn i sirkulasjon igjen. Vi skal inn i kretsløpet igjen, alle sammen, og jeg liker tanken på at sønnen min – og kanskje en datter en gang – skal stå oppå graven min og si:
– Der nede ligger bestefar, og akkurat nå kryper det en bille inn i nesen hans.
– Ææææsj! svarer barnebarnet, – stakkars bestefar!
– Nei, det går så bra, så. Bestefar skal bli til jord, og kanskje til tyttebær.
– Du tuller nå.
– Nei, absolutt ikke. Du liker da tyttebær?
– Jooo…
– Ja, akkurat! Vi kan komme tilbake neste høst og plukke tyttebær, når billene har spist opp hele bestefar og bæsjet billebæsj som blir næring til tyttebær.
– Hm. Det er litt fint, da. Og litt koko.
– Ja! Så kan vi sette ham på glass og skrive «Bestefar-tyttebær» på lappen.
– Ja…
– Lille venn, gråter du?
– Ja. Jeg savner bestefar.
– Han savner nok oss, også. Kom, så går vi.

10 tanker om “Notat om døden og tyttebær

  1. Skjønner at dette kan være et problem i trangbodde byer i f.eks. Ruhrområdet eller Tokyo. Men, i Norge må vi da ha plass nok?
    Foreslår at siden de aller fleste er mer enn villig til å dra milevis for å komme på hytta, at gravplasser desentraliseres til hvorsomhelst i distrikts-Norge.

  2. Med smil om munnen har jeg lest, og må innrømme, dette har jeg ikke tenkt så mye på.
    Jeg bor like ved en vakker kirkegård, og i skogen like ved, der er det frodig.
    Jeg vet, jeg liker stillheten og høytiden, som jeg synes preger kirkegårdene. På sommeren vanner jeg noen gravsteder, og liker tanken på: Kanskje følger de med, de som ligger der. Kanskje liker de besøk!
    Selv hadde jeg tenkt meg en plass der, ved den store bjørka, der utsikten er bra, men skjønner at jeg kan måtte ta til takke med et kolumbarium…;-)

  3. Analog kirkegård, nytt begrep. Selv om den analoge er vakker og fredelig, jeg har ønsket meg en digital. For hvor i …. er broren min når det har falt en meter snø? Gravstøttene forsvinner, å telle tre rader frem osv. hjelper ikke. Ikke nytter det å rope heller, ingen svarer. Foreslo et digitalt tillegg; blinkende lys og pipelyd tilknyttet fjernkontroll, – ingen var enig.

  4. Er det feil at jeg fikk tårer i øynene nå? Tårer og smil, vel og merke. Jeg vil ikke stables i en vegg. Jeg liker kirkegårder. De er så fulle av historier. Jeg liker å besøke gravene til de jeg har mistet, kunne tenne lys, snakke litt med dem, legge ned blomster. Jeg vil ikke besøke en vegg med urner. Jeg vil ha skikkelige begravelser. Og bestefar-tyttebær!

  5. Meg må de gjerne brenne og stable i vegg. Bare de sjekker skikkelig at jeg virkelig er HELT død først…
    Det blir litt som med bøker. Istedenfor å ligge og råtne under en nesnedd stein på en krikegård, kan de katalogisere meg i hyllen .Lurer på hva slags system de velger? Etter navn? Eller dødsårstall? Eller kanskje etter farge…? 🙂

Legg igjen en kommentar