Notat om smaken av laber bris

Historiefortellere. Åh, historiefortellere. På P2s radioblogg klokken 1050 forteller Hege Duckert om den gangen hun ble spist under bordet av selveste Arne Hestenes. Å drikke noen under bordet er et godt innarbeidet begrep, men Duckert skaper bilder av en helt annen seanse: Om hvordan den eksentriske Hestenes bestilte en niretters middag på en fransk restaurant, og ved desserten endte det med at Duckert gikk under bordet. Og hun forteller om den gangen da Hestenes tapte et veddemål og måtte spise hatten sin, og han ble spurt om hvordan stråhatten smakte med tilbehør. «Jo, som en godt tilberedt høvelbenk» svarte han og gaflet videre.

Det blir ingen niretters på meg på Theatercafeen, men jeg greier likevel å sprenge både dagens og morgendagens matbudsjett ved å bestille sjøkrepssuppe og husets kaffe. Det første først: Fisket etter sjøkreps, navngitt Nephrops norvegicus av Carl von Linné i 1758, er et håndverk forbeholdt de få. I følge fiskerikilder foretrekker oppkjøperne teinefanget sjøkreps, og ikke den mer maskinaktige trålingen på inntil 150 meters dyp. Så kommer den til Theatercafeens kjøkken og blir kokt til suppe. Hvor lenge har de hatt den på menyen? Kanskje siden Arne Hestenes holdt hus her, der han sikkert satt i kremhvit dress og spiste sjøkrepssuppe som om det var hverdag.

Smaken? Nei, nei, det første først, aller først lukten, som en solbrent ettermiddag ute ved skjærene i Blindleia, duften av sval sjø og svak sørvestlig solgangsvind, og det er to uker igjen av ferien og statsmeteorologen på radioen sier knirkende: «Agderfylkene: Fra fredag ettermiddag sørlig laber bris fem meter per sekund, utrygt for torden til kvelden. Varmt.» Definisjonen av laber bris er i følge Beauforts vindskala i seg selv en forrett av språklig eleganse, nær erotisk: «Løfter støv og løse papirer, rører på kvister og smågrener, strekker større flagg og vimpler«. Er det ikke elegant beskrevet? Ord hamret møysommelig ut for å gi oss den mest utsøkte og treffende beskrivelse, sånn at vi kan kjenne igjen en laber bris når vi ser den.

Men ikke lukte for lenge, da blir suppen kald, for så er det smaken: Jeg setter skjeen til munnen, og når suppen treffer tungespissen er det som om noen utvalgte løse papirer løfter seg, antakelig er det menyen, vimpelen på Nationaltheatret tvers over gaten løfter seg, strekker seg ut, det stiger noe støv fra en eldre kvinne som ligner foruroligende på dronning Margrethe tvers over meg, kvistene utenfor knirker og kvitrer som nyklekte påskekyllinger og jeg kjenner at suppen synker, suppen er i et slags nytelsessentrum som jeg ikke visste at jeg hadde, jeg treffer delen av en sjøkrepshale med fortennene, den får følge av to ah ah ned mot magen og det er et g-punkt der nede og jeg sier ah enda en gang, takk, Linné, for at du satte navn på denne skapningen i 1758, jeg omdøper den til Nephrops åh herreminskaper norvegicus i all evighet amen, måtte hell og lykke følge deg på alle hav, og dette skummet på toppen, og før jeg får sukk for meg er det husets kaffe. Jeg puster fort. Åh, er det enda mer, du husets kaffe, jeg tilber deg, du husets kaffe med den eksklusive smaken av hva er det der jeg ikke får til hjemme, jeg har ikke råd til annet enn en pølse med brød i morgen, men jeg angrer ikke, det er så godt at jeg ikke kan puste.
– Smakte maten? spør kelneren.

2 tanker om “Notat om smaken av laber bris

  1. Pøh, ni-retters middag er da vel ingenting.

    Dro en stille ettermiddagsaften på en Kina-restaurant i Tigerstaden. Mener å minnes, at jeg var den eneste gjesten, men det minnet skal man ikke lite på, for mitt fokus da var mat. Kun mat, og jeg var sulten.

    Tok ikke lange tiden før en vennlig kelner kom og lurte på hva jeg hadde på hjertet, mens han rakte meg menyen. Der var det flere sider med forskjellige matretter, og noen av disse var satt sammen i 3, 5 og 7 retters middager.

    Nei, slike komposisjoner var ikke noe for meg. Erfaringsvis så vet jeg at hver enkelt av disse rettene da er små porsjoner, og når man er ferdig, så er man like sulten. Denne gangen var jeg altså sulten, med store bokstaver. Jeg plukket ut seks enkle retter og en dessert som jeg gjerne ville ha på toppen, altså en ekte 7 retters middag.

    Da kelneren igjen kom, og jeg fremførte mitt middagsønske, så himlet han med øynene og sa at det er for meget for en person. Du vil ikke klare å spise det, men jeg var altså sulten med store bokstaver og insisterte på å få det. Dermed bar det ut på kjøkkenet med bestillingen.

    Neida, det var aldeles ikke for meget for meg, og jeg slukte den ene retten etter den andre. Smakte virkelig, og tilslutt hadde jeg spist alt, foruten den siste. Altså desserten.
    En Banansplitt der bananene var stekt i frityrolje, i stedet for å bli grillet, slik det vanligvis gjøres. På slutten av den, kjente jeg at de andre rettene kranglet ned i magen om hvem som ville være øverst. Ikke å anbefale, men denne gangen gikk det tålelig bra.

  2. Denne teksten er fantastisk! Uforglemmelige måltid er noe av det beste med livet.

    Tror forresten at jeg skal klare å kjenne igjen laber bris neste gang vinden buster til håret mitt. Du har rett, beskrivelsen er elegant.

Legg igjen en kommentar