I januar stakk jeg innom en av disse lydbutikkene der det står menn i femtiårene med hestehaler, skinnvest og knipetang i skjortelomma. Det er en en særegen kategori menn som alltid går rundt med knipetang, enten i skjortelomma eller i bukselomma bak. De er alltid i beredskap i tilfelle det er en eller annen kobling som skal skjøtes, isoleres eller avisoleres, jeg kjenner til og med en som alltid gikk på fest med knipetang i baklomma:
– Man kan aldri vite om det er en kabel som er løs et sted, sa han, og det sjukeste var jo at han hadde rett. Å være i selskap med lydfriker har gjennom min tid i media vært en like stor tålmodighetsprøve som å få filmfotografer og tv-redigerer på besøk dersom tv-en står på:
– Er du sikker på at fargebalansen din er riktig? pleide fotografene å si mens de misbilligende studerte Dagsrevyen, der Ingvild Bryn framstod som en grønnskolling og John Smits så ut som om han kom fra raveparty.
– Eh.
Og så ba de om fjernkontrollen og gikk inn på Meny>Innstillinger>Farger og ble sittende og ratte fram og tilbake, mens jeg lot dem holde på, klokelig holdt kjeft og heller kokte kaffe.
– Sånn. Nå er det bedre, sa de.
– Eh.
– Det er jo ingen vits i at vi sitter og redigerer perler når det ser ut som drit hos folk flest.
– Nei. Kaffe?
– Ja. Fuck elektronikkbransjen.
– Eh. Ja. Fuck dem.

Siden skjønte jeg mer. Selvsagt hadde de rett. Jeg har lært ekstremt mye av både lydfriker og filmfotografer, fordi de er fagfolk, og jeg har dyp fascinasjon for fagfolk, enten de er rørleggere eller snekkere, filmfolk eller frisører. Fargekorrigering måtte jeg pent lære meg i læretiden i fjernsynet, det er ikke slik at de naturlige fargene alltid er de beste. Det handler om å gi et uttrykk, en stemning, fremkalle en følelse og gi et budskap.

Fargekorrigererne kommer et stykke ned i rulleteksten, når salen er tom eller når vi går på do etter filmen. Pankaj Bajpai, for eksempel. Rart navn, kommer en drøy meter ned i den glitrende serien «In Treatment». Pankaj Bajpai er en av verdens beste fargekorrigerere. Han setter sitt personlige stempel på produksjonene sammen med regissøren, og sørger for at du ubevisst vet hva det er du ser på. Det går ikke an å sette fingeren på det konkret hvis du ikke studerer det intensivt eller ser veldig mye film og tv. Det gir en egen følelse, og du vet ikke helt hvor den kommer fra. Da er det fargekorrigereren som har gjort det. Når det er noe du ikke vet hva du liker ved «Sex og singelliv», eller ikke liker det, da skal du se etter navnet Pankaj Bajpai. Han har fargelagt den, også.

Tilbake til lydbutikken i Oslo i januar:
– Jasså, så du falt for den, ja? sa ekspeditøren med hestehalen og fiklet med knipetanga i skjortelomma.
– Ja, lyden er jo helt magisk, svarte jeg.
– Javisst er den det. Men vi veddet om hvor lenge det anlegget kom til å så stå her i butikken.
– Hvem vant?
– Jeg. Jeg tippet en drøy uke, før noen gikk bort og skrudde på det, ikke lot seg distrahere av fargen, men heller lyttet., sa han.

Anlegget jeg kjøpte var svart og rosa. Delene i svart er greie nok. Rosafargen er som hentet direkte fra åttitallet. Lyden er dritdigg, som vi sa på åttitallet.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone