counter on godaddy

Det skal koste å ha et ansikt

24. april 2012

Borte på SIANs nettsider går debatten i kommentarfeltene. For enhver som står for åpenhet er det et groteskt syn, der Anonym diskuterer med Anonym, en smørje av anonyme, ansiktsløse sinnamenn som forteller hvor urettferdig verden er, og hvordan verden egentlig henger sammen. Samtidig, et annet sted, går anonyme mammaer i strupen på hverandre i anonyme debattfora på mammanettverk. Hvor barn og unge skal finne fram i dette, hvilke rollemodeller de skal ha på nettet, er tidvis en gåte. Hva skal de egentlig tro, når pappa og bestefar vandrer anonymt fra kommentarfelt til kommentarfelt og banker opp annerledestenkende på kveldstid, mens mødre på formiddagstid anonymt diskuterer hvem som kan tenkes å være far til deres barn? Rådet bør være unisont: Vis ansikt. Det koster, men gjør det, likevel. Stå for noe.

Det er sinnamenn på 65 og oppover som er de anonyme, klassisk reaksjonære stemmene bak Anonym på nettsteder med islamhat, fortalte Klassekampen i dag. På VGs kommentarfelt tok det nøyaktig få minutter før akkurat den opplysningen ble kommentert. At opplysningen bringes av Klassekampen, er i visse miljøer grunn god nok til diskvalifisering av nyheten. Hvem som bruker ytringsfriheten sin til å spre sladder på mammasider er det ikke forsket like mye på. Og nå rettes fokuset mot de anonyme, unge nettspillerne som finner hverandre i onlinespill og forsvinner inn i en virtuell verden av krig og online-tokt. Det er selvsagt et viktig fokus, men vel så kritisk søkelys bør vi sette mot en voksenverden der forskjellen mellom en Facebook-post og virkeligheten, mellom slarv og empati, mellom hat og ubetenksomhet snart ikke er til å skille fra hverandre.

Kritisk journalistikk fremstår viktigere enn noensinne å hegne om. Uten en våken journalistikk ville det i tingretten i dag sittet en meddommer som forfekter dødsstraff på en halvåpen nettprofil. Uten en åpen, transparent granskning vil kommentarfeltene være overgitt etterforskere i Politiets Sikkerhetstjeneste, og uten dem som tar støyten ved realitetssjekk av påstander vil nettsteder som Wikipedia vokse til en jungel av synsing og omtrentligheter.

De anonyme forsvarer anonymiteten dels med at de vil føle seg beskyttet mot forfølgelse fra blant andre det offentlige. Men med respekt å melde: Dødslister over navngitte journalister, redaktører og samfunnsprofiler med ansikt er det de ansiktsløse som den terrortiltalte som selv står for.

Det er å håpe at sinnamenn og frustrerte mødre gjerne tar en ekstra tankerunde over tastaturet før de trykker enter: Kunne det tenkes at barna trenger andre helter enn en anonym nettprofil som kunne vært hvem som helst? For hos SIAN og på Barn i Magen heter jo alle det samme: Anonym.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

{ 38 kommentarer }

Previous post:

Next post: