Sheikha og jeg

Har dere hørt det? Jo, dere må vel ha hørt det? Damen som kjøpte «Skrik» skal i følge meldinger før helgen ha vært 29 år gamle Sheikha Al-Mayassa, tobarnsmammaen som er en av de ufattelige rike i Qatar. Datteren av selveste emiren. Hun opererte via stråmenn under auksjonen på Sotheby’s, kanskje kom verket hun kjøpte for 689 millioner kroner med bud på døra i dag. Ja, 689, inkludert provisjon, «tar De kort?» spurte hun kanskje og signerte på pakkelappen før hun smatt inn døra i palasset. Sheikha har bachelorgrad i statsvitenskap, og hun regnes som en betydelig oppkjøper av vestlig kunst. Hun har gått i de samme kvartalene i Paris som jeg har gjort, hun som student i Pantheon-Sorbonne, jeg som fottraskende med kamera langs den kalde elvebredden. Sheikha og jeg har kanskje sett det samme.

Som denne isdagen rett ved der Sheikha studerte. Et øyeblikksbilde jeg fanget, med valne hender. Gjennomborende kulde, det er få steder som er vakrere enn de varme boulevardene i august, men tilsvarende lite gjestmilde i februar. Også dette bildet er hentet fra en bro, men det er ingen skrik bak tette ullskjerf. Det var bare en hverdag. Men da jeg tok dette bildet var Sheikha ferdigstudert og hadde sitt å bestille, og hun bestiller det ikke på måfå, Sheikha vet hva hun skal ha.

Jeg synes Knut Nærum formulerte det så presist her om dagen: Han, og kanskje de fleste av oss blaserte nordmenn, føler ikke stort ved å se «Skrik». Som Nærum sier: Det skal noe mer til enn et maleri som er så forslitt og parodiert, så utdatert og klisjéfyllt. Men det betyr ikke at Sheikha ikke har utbytte av det. Sheikha lever i en annen verden.

Det er mulig at hun, nå på en mandag ettermiddag Qatar-tid, sitter i en speilsal, smakfullt innredet, med pakke i fanget, den måler 79 ganger 59 centimeter, kanskje innpakket i gråpapir med Sotheby’s-logoen preget i blått, hun har gledet seg hele helgen til at pakken skulle komme, og nå er den her. Hun løsner tapen varsomt på den ene kanten, greier nesten ikke vente, river mer av gråpapiret, maleriet kommer til syne innpakket i silkepapir, pakket sammen med en hilsen fra Sotheby’s og katalog over neste auksjon som er i New York 12. mai, da selges eksklusiv vin fra vinkjelleren til Carl T. Lomboy, hun merker seg at de har streket ut en Chateau Mouton Rothschild fra 1982 til henne, med startpris ti tusen dollar, og hun tenker: «Hm, det var da som gitt for pengene, åttito, var ikke det året da Jakob Arvola konfirmerte seg, året før jeg ble født?» tenker Sheikha, og flerrer av resten av gråpapiret, nå greier hun ikke vente mer, det bruser i kroppen, hun stryker sløret til side fra ansiktet, og plutselig ligger det der, på knærne hennes, «Skrik» fra 1895, pastellene i oransje og blått og svart, strekene rundt det deformerte hodet, skriket, det stumme ropet.

Sheikha og jeg har noen ytterst få berøringspunkter: Vi deler interessen for kunst, og vi bor begge to i styrtrike land. Men ut over det har Sheikha og jeg svært lite til felles: Der hun har en bachelor i statsvitenskap, har jeg et brevkurs i journalistikk fra 1986. Der hun kjører limousin med tilgang overalt, kjører jeg en Volvo fra med parkeringsbot fra forrige uke. Der hun er flytende i fransk, er jeg fast stakkato i samme språk. Og da hun hadde sommerjobb i UNESCO i 2002, gikk jeg døgnvakt med nyhetstipstelefon. Det hendte det ringte til alle døgnets tider på den tipstelefonen.

Noen lurer sikkert på hvordan vi journalister får vite saker og ting som ikke skal komme ut. Som for eksempel at det kan være Sheikha Al-Mayassa som har kjøpt «Skrik», selv om Sheikha uttrykkelig har sagt at hun ikke vil fortelle det til noen. Jeg kan forklare litt om dette: Noen tror gjerne at det er auksjonarius. Men det er det aldri. Auksjonarius vet ikke en pøkk, han er bare en entertainer som har nok med å holde det gående, og han sier gjerne «det er jo aldri noen som forteller meg noe», før han haster videre til neste auksjon. Nei, han er det ikke. Men kildene kan være så mange, og de ringer gjerne. Det kan være at en av Sheikhas to sønner, Sheikh Mohammed, har sagt i barnehagen: «Vet du, atte, atte, mamma, hun har sjøpt en maleri. For atte det har mamma sjøpt. Og den malerien kosta sååå mange penger!» Deretter, etter at sheikhegutten er ute av døra med støvlene på feil fot og lua på snei, hiver barnehagetanten seg på telefonen til tusentipset, – barnehagetanter er blant de verste til å slarve, de slarver om alt mulig, og de ringer gjerne til tipstelefoner og forteller hva ungene til kjendiser har sagt i barnehagen. Eller det kan være advokaten hennes, som er misfornøyd med lønna, og som styrker seg på en pjolter før han ringer klokka to på natta og forteller både dette og hint. Han avslutter gjerne samtalen med å ønske seg mer golf på tv, og ber meg hilse Erik Bye.

Noen ytterst få ganger er det Sheikha selv som ringer. Da er det verdt å lytte ekstra nøye. Da ligger det en sårhet i stemmen: «Hei, jeg vil bare fortelle at jeg har kjøpt et verdensberømt maleri. Igjen. Denne gangen betalte jeg 689 millioner kroner. Fordi det er noe med skriket som jeg kan kjenne igjen. Noe jeg ikke får tak på i mitt eget liv. Jeg har det meste, men det er også alt. Jeg er lei av dette livet med limousiner, og jeg finner ingenting jeg kan bruke den bacheloren til. Jeg ville bare si det til noen.» Så legger hun på. Hun legger alltid på uten å si noe mer enn det. Alltid fra skjult nummer.

4 tanker om “Sheikha og jeg

  1. Mmm… Jeg tror det er akkurat sånn det var! 🙂

    Confucius skal ha sagt «Et maleri er et dikt uten ord» og Vincent van Gogh skal ha sagt «I et bilde vil jeg gjerne si noe trøstefullt, på samme måte som musikk er trøstefullt»… Ikke rart at Sheikha falt for Skrik og absolutt _måtte_ ha det!

Legg igjen en kommentar til Jakob Arvola Avbryt svar