Kunsten å skille de rare fra de mentalt forstyrrede? Det blir vanskeligere nå. Denne uken forsvinner også Asbergers syndrom.

Etter mangfoldige års arbeid med kreative prosesser og idémyldringer har jeg hørt andre, og meg selv, utallige ganger si:
– Nå starter vi med en drodling i plenum. Og husk, her er ingen ideer for dumme, og det er ikke lov til å si nei.
Det er ingenting galt i det. Og i de fleste tenketanker jeg har deltatt i, er det heller ingen som faktisk sier nei når de aller dristigste ideene kommer opp, verken i plenum eller på bakrommet etterpå. Men hvorfor har jeg likevel så mange ganger sittet med følelsen av noe uforløst? Noe det ikke går an å sette fingeren på, noe som ikke ble sagt høyt? I analysen etter slike prosjekter har jeg lenge etterpå skjønt at det tross forsikringer om trygghet handler om en grunnleggende usikkerhet: Tør jeg virkelig, virkelig å si det? Frykten for å bli gjort til latter sitter så dypt i de fleste av oss at det skal langt mer enn en frisinnet møteleder til for å bryte en grunnleggende mistillit til hverandre.

Min erfaring er at de villeste ideene ofte har kommet fra de diagnostiserte. De som, enten selverklært eller med papir i hånd fra fastlegen, har samtykket i at de «har et problem»: De lider av et eller annet syndrom, en skavank, en dysfunksjon, de som har vært til psykologen, har en depresjon eller to bak seg:
– Du skjønner, jeg fikk diagnosen Asbergers, derfor kan jeg noen ganger virke litt rar.
– Du skjønner, jeg er manisk-depressiv, derfor kommer det av og til noe jeg ikke helt har tenkt gjennom.
– Du skjønner, jeg er bipolar, før het det manisk-depressiv, jeg var hos legen og fikk justert diagnosen, men jeg er fortsatt litt rar, unnskyld meg.
De «gale» har liksom lov.
Sjelden eller aldri hører man:
– Du. Vet du. Jeg bare er sånn. Jeg er rett og slett bare litt merkelig.

Slik har kreativitet, ukonvensjonell problemløsning og sanseopplevelser blitt gjort klinisk i mange, mange tiår, men det skjer ting nå som i høyeste grad kommer til å bli omstridt: Psykiatere og psykoanalytikere i hvite frakker fra femtitallet får motstand fra dem av i dag, de som går i vanlige klær og ikke har hatt for vane å bore hull i hodet på folk, sette strøm i tinningene på pasienten, og foreskrive medikamenter til resten: Professor Sven Bölte er født i 1968. I 2004 ble han dosent i klinisk psykologi etter en årrekkes arbeid med autismeforskning på barn og unge. Denne uken slapp han bomben: Det finnes ikke noe Asbergers syndrom. Forskningen hans setter strek for en stadig økende mengde alvorlige autisme-diagnoser, og Bölte stanser ikke der: Han sa også på forskersymposiet i Stockholm at det heretter skal bli vanskeligere å bli stemplet som autist i det hele tatt. Bölte mener at «å være autist» bare er å være forskjellig fra andre, slik noen er venstrehendte i stedet for høyrehendte, eller å være homo i stedet for hetero, sier han. Videre er han kritisk til at det skal forskes mer på klinisk autisme, og antyder at den medisinske forskningen har vært et blindspor.

For et ukjent stort antall medmennesker har etterkrigstiden vært en tåkete, uklar tilværelse av medisiner, terapeutisk behandling under skiftende regimer, særskoler og klippekort til blå resept. Da internett kom kunne vi sitte å google oss til egendiagnose og bare melde oss til tjeneste for behandling, og i høyremargen kom det opp stilfulle reklamer for legemiddelindustrien. Bivirkningene stod med liten skrift i Felleskatalogen. Da jeg som journalist kontaktet et stort farmasøytisk firma i fjor for å rette søkelyset mot sinnsmedikamenters grufulle bivirkninger, fikk jeg en skarp epost tilbake med spørsmål om hvorfor dette virkelig var interessant for offentligheten. Jeg vil tippe at det settes krisemøter i ulike kjemoterautiske bedrifter denne uken for å diskutere et snedig, plantet motsvar til Böltes forskning, som i skrivende stund ikke har fått andre oppslag enn hos forskning.no, men som kan komme til å skape nedgang i salget av SSRI-preparater, og gi færre henvisninger til legen.

Listen over dysfunksjoner og sykdommer som faller begynner etterhvert å bli lang: «Homofili» er ikke lengre noen diagnose. «Hysteri» viste seg å være kvinnelig kåthet. «Lavt blodtrykk» forsvant som sykdom etter at den hadde gitt tusenvis av pasienter enda mer å bekymre seg over. «Nervesmerter» var vanlig til langt ut i etterkrigstiden. I forrige uke ble «mobil-strålesyken» tilbakevist nok en gang av kryssforskning. Og «synestesi», evnen til å blande sanser med hverandre og for eksempel høre lukt eller kjenne farger er i dag ansett som et høyt skattet tegn på kreativitet, ikke noe som hører hjemme på legekontoret.

Tilbake til hverdagen, til de kreative prosessene, til oss foreldre, til et helt samfunn som har tolket frie, klossete tanker og annerledeshet som et slags galskapstegn: Kanskje dokumentasjonen nå etterhvert blir så tydelig at det snart er mulig å si:
– Nei, du er ikke gærn. Du er bare litt annerledes.