counter on godaddy

Bare litt rar

10. mai 2012

Kunsten å skille de rare fra de mentalt forstyrrede? Det blir vanskeligere nå. Denne uken forsvinner også Asbergers syndrom.

Etter mangfoldige års arbeid med kreative prosesser og idémyldringer har jeg hørt andre, og meg selv, utallige ganger si:
– Nå starter vi med en drodling i plenum. Og husk, her er ingen ideer for dumme, og det er ikke lov til å si nei.
Det er ingenting galt i det. Og i de fleste tenketanker jeg har deltatt i, er det heller ingen som faktisk sier nei når de aller dristigste ideene kommer opp, verken i plenum eller på bakrommet etterpå. Men hvorfor har jeg likevel så mange ganger sittet med følelsen av noe uforløst? Noe det ikke går an å sette fingeren på, noe som ikke ble sagt høyt? I analysen etter slike prosjekter har jeg lenge etterpå skjønt at det tross forsikringer om trygghet handler om en grunnleggende usikkerhet: Tør jeg virkelig, virkelig å si det? Frykten for å bli gjort til latter sitter så dypt i de fleste av oss at det skal langt mer enn en frisinnet møteleder til for å bryte en grunnleggende mistillit til hverandre.

Min erfaring er at de villeste ideene ofte har kommet fra de diagnostiserte. De som, enten selverklært eller med papir i hånd fra fastlegen, har samtykket i at de «har et problem»: De lider av et eller annet syndrom, en skavank, en dysfunksjon, de som har vært til psykologen, har en depresjon eller to bak seg:
– Du skjønner, jeg fikk diagnosen Asbergers, derfor kan jeg noen ganger virke litt rar.
– Du skjønner, jeg er manisk-depressiv, derfor kommer det av og til noe jeg ikke helt har tenkt gjennom.
– Du skjønner, jeg er bipolar, før het det manisk-depressiv, jeg var hos legen og fikk justert diagnosen, men jeg er fortsatt litt rar, unnskyld meg.
De «gale» har liksom lov.
Sjelden eller aldri hører man:
– Du. Vet du. Jeg bare er sånn. Jeg er rett og slett bare litt merkelig.

Slik har kreativitet, ukonvensjonell problemløsning og sanseopplevelser blitt gjort klinisk i mange, mange tiår, men det skjer ting nå som i høyeste grad kommer til å bli omstridt: Psykiatere og psykoanalytikere i hvite frakker fra femtitallet får motstand fra dem av i dag, de som går i vanlige klær og ikke har hatt for vane å bore hull i hodet på folk, sette strøm i tinningene på pasienten, og foreskrive medikamenter til resten: Professor Sven Bölte er født i 1968. I 2004 ble han dosent i klinisk psykologi etter en årrekkes arbeid med autismeforskning på barn og unge. Denne uken slapp han bomben: Det finnes ikke noe Asbergers syndrom. Forskningen hans setter strek for en stadig økende mengde alvorlige autisme-diagnoser, og Bölte stanser ikke der: Han sa også på forskersymposiet i Stockholm at det heretter skal bli vanskeligere å bli stemplet som autist i det hele tatt. Bölte mener at «å være autist» bare er å være forskjellig fra andre, slik noen er venstrehendte i stedet for høyrehendte, eller å være homo i stedet for hetero, sier han. Videre er han kritisk til at det skal forskes mer på klinisk autisme, og antyder at den medisinske forskningen har vært et blindspor.

For et ukjent stort antall medmennesker har etterkrigstiden vært en tåkete, uklar tilværelse av medisiner, terapeutisk behandling under skiftende regimer, særskoler og klippekort til blå resept. Da internett kom kunne vi sitte å google oss til egendiagnose og bare melde oss til tjeneste for behandling, og i høyremargen kom det opp stilfulle reklamer for legemiddelindustrien. Bivirkningene stod med liten skrift i Felleskatalogen. Da jeg som journalist kontaktet et stort farmasøytisk firma i fjor for å rette søkelyset mot sinnsmedikamenters grufulle bivirkninger, fikk jeg en skarp epost tilbake med spørsmål om hvorfor dette virkelig var interessant for offentligheten. Jeg vil tippe at det settes krisemøter i ulike kjemoterautiske bedrifter denne uken for å diskutere et snedig, plantet motsvar til Böltes forskning, som i skrivende stund ikke har fått andre oppslag enn hos forskning.no, men som kan komme til å skape nedgang i salget av SSRI-preparater, og gi færre henvisninger til legen.

Listen over dysfunksjoner og sykdommer som faller begynner etterhvert å bli lang: «Homofili» er ikke lengre noen diagnose. «Hysteri» viste seg å være kvinnelig kåthet. «Lavt blodtrykk» forsvant som sykdom etter at den hadde gitt tusenvis av pasienter enda mer å bekymre seg over. «Nervesmerter» var vanlig til langt ut i etterkrigstiden. I forrige uke ble «mobil-strålesyken» tilbakevist nok en gang av kryssforskning. Og «synestesi», evnen til å blande sanser med hverandre og for eksempel høre lukt eller kjenne farger er i dag ansett som et høyt skattet tegn på kreativitet, ikke noe som hører hjemme på legekontoret.

Tilbake til hverdagen, til de kreative prosessene, til oss foreldre, til et helt samfunn som har tolket frie, klossete tanker og annerledeshet som et slags galskapstegn: Kanskje dokumentasjonen nå etterhvert blir så tydelig at det snart er mulig å si:
– Nei, du er ikke gærn. Du er bare litt annerledes.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

{ 7 kommentarer… Les eller gå til kommentarskjemaet og skriv }

Maya mai 10, 2012

En liten omskrivning av teksten din:
– Du, Jakob… Vet du… Jeg bare _er_ sånn… Jeg er rett og slett bare litt merkelig. Du skjønner, jeg ble født et menneske med følelser, som jeg ønsker å leve i kontakt med, uten å måtte fortrenge, eller fornekte, derfor kan jeg noen ganger virke litt rar… Kanskje litt merkelig… Og litt sær, kanskje… Men, absolutt i kontakt med min følelser, på godt og vondt… Kanskje er jeg en utdøende rase? Det kalles for å være ekte! Det kalles for å være levende! Kanskje en ‘free spirit’?»

Svar

Jakob Arvola mai 10, 2012

Takk for god kommentar, Maya.
Det som er utfordringen med å frata et menneske sin diagnose, kan være at diagnosen i seg selv har blitt en identitet: «Jammen, jeg er jo syk. Jeg tilhører jo en gruppe, jeg har en forening, jeg har en medisin, som riktignok virker så som så, men det forskes på sånne som meg, og en gang gjør de sikkert et gjennombrudd slik at sånne som meg kan få det bedre.» For hvis man ikke er syk, hva er man da?

Svar

Eirik mai 10, 2012

Om de jeg har møtt med diagnosen aspergers syndrom ikke har nettopp det, så har de noe annet, for de har virkelig hatt behov for hjelp for å klare seg i hverdagen. De har manglet flere sosiale ferdigheter som vi ser på som selvfølgelige og viktige. Jeg jobber med slike mennesker. Flotte, gode, flinke mennesker som trenger hjelp. En hjelp de aldri ville fått om ikke noen hadde plukket opp en bok og sagt, hei, vent litt, kan det være dette barnet har aspergers? Kall det gjerne for noe annet, det er det samme for meg hva det heter, men det er NOE. Og noen av dem har også godt av medisin. Legemiddelindustrien har helt sikkert en haug med svin på skogen, men det betyr ikke at ikke noen mennesker trenger medisin for å klare seg.

Svar

Pia mai 11, 2012

Jeg tror aldri jeg har brukt noen diagnose for å unnskylde egen oppførsel. Men så har jeg ikke helt forstått at jeg har hatt diagnoser heller til tider. Jeg fikk blant annet en overraskende beskjed fra psykiateren min om at jeg hadde sosial angst. Jeg trodde jeg bare ikke likte folk noe særlig. Jeg så på ingen måte at dette var noe jeg led av. Jeg har vært dypt deprimert. På suicidalt nivå. Men jeg har aldri vært en diagnose. Jeg har vært meg. Og har jeg vært ei drittkjerring så har jeg aldri gjemt meg bak diagnoser for å unnskylde dette. Jeg hadde forøvrig VELDIG godt av en periode med medisiner for å få hodet på rett kjør. Det var en løsning som fingerte for meg.
Det er merkelig dette med diagnoser og hvor mye det vekker av følelser og tanker. Hmm. Kanskje jeg må blogge litt. :)

Svar

Sotengelen mai 13, 2012

Jo, jeg er bare rar jeg… det er i alle fall ingen som har gitt meg noen diagnose.

Jeg holder ellers med Eirik. Det er mulig asberger ikke er «noe», men «noe» er det med disse som har fått diagnosen.

Svar

Kirsti mai 16, 2012

Vel talt, Eirik.

Jakob. Jeg greier ikke å se at du ikke ser forskjell på en altomgripende tilstand som Asbergers kan være og f.eks. lavt blodtrykk eller hysteri. Kan være jeg leser deg feil, men slik jeg leser deg så forenkler du. Kan hende det gir god tekstflyt og punch, men det blir lettbent om alvor.

Det er jo ikke en diagnose i seg selv som virker hemmende, men den holdningen vi selv eller de rundt oss har til ordet «diagnose». En diagnose kan føre til at en selv eller omgivelsene lettere kan tilrettelegge livet sånn at det blir mer lett-levelig.

Har du lest the curious incident of the dog in the night-time eller sett Temple Grandin snakke på TED?

Atter en gang: Vel talt, Eirik!

Svar

Anita Togstad juni 17, 2012

Normalt er kjedelig. Litt gal er mye mer moro!

Svar

Skriv en kommentar

Previous post:

Next post: