Snille, lille Fido

Korpset i nabolaget øvde til første mai, og de var blitt ganske flinke. Men da de passerte hjørnet mot trikkeholdeplassen kom en mann med en flekkete hund. Hunden slikket tamburmajorinnen i tolvårsalderen i skrittet, tubaene flyktet i ly av en gråbeingård og skarptromma stod stiv av skrekk mot et innkjøring-forbudt-skilt. Hundeeieren strålte:
– Slappa, han vil jo bare hilse! smilte han og lot bikkja skremme vannet av jenta med tverrfløyte og en dirigent med ansvar for at ungene kom seg trygt gjennom gatene, han stod paralysert og klar til flukt.

Hva er det med enkelte hundeeiere som tar seg til rette? Overalt, alltid? Hva er greia med dette?

4 tanker om “Snille, lille Fido

    • Jeg har selv hatt hund, og hatt mye kontakt med hund og eiere av slike dyr. Noen er svært bevisste på hva slags dyr de går rundt med, andre har ingen slags anelse om at de går rundt med opp mot femti kilo muskler i bånd.

      Den som for eksempel har stått på startstreken under Finnmarksløpet og sett instinkter kikke med stivt blikk mot løypa vet hva slags krefter vi har å gjøre med. Det er ingen snill Pluto som står der, det er et rovdyr med siklende kjever som vil avgårde, det er et villdyr. Bak enhver liten familiehund står rovdyret, og det ser man tydelig i et reingjerde eller foran en flokk sau. Det eneste som hindrer dem, enhver puddel eller en retriever, er tilstedeværelsen av sjefen. Straks sjefen er borte, tar steinalderen over. Og slik må det nesten være.

      • Det du skriver her, kan jeg skrive under på.

        Hadde en «søt» dachs engang i tiden. Skikkelig nusselig var ho, men jeg viste bedre og at det var en «drapsmaskin». Brukte den til hijakt på rev og grevling, og den rygget ikke for noe som helst. Gikk rett i strupen på store bikkjer som skulle tøffe seg.

        Derfor var regelen, at mindre barn ikke fikk lov til å være alene med den, og at den alltid var i bånd. Bare jeg kunne la den gå fri, for den adlød alltid min kommando, men jeg tok den alltid inn om jeg så psykisk utviklingshemmede og mindre barn. Den var rett og slett ikke til å stole fullt og helt på, og bedre føre var er en god regel.

Legg igjen en kommentar til Stavron Avbryt svar