Stemmene fra Møre

Komfyren er opptatt med et brødprosjekt, det blir derfor den enkle middagsløsningen.
– Du skal vel ha ekstra ost? roper hun i røret, jeg hører at hun er fra Sunnmøre. Av en eller annen grunn snakker mange møringer veldig, veldig høyt. Det er fascinerende: En rekke møringer, slett ikke alle, er omvandrende høyttalere med fastmontert forsterkning og forvrengning av lydbildet på stemmebåndene, antakelig fordi de har inhalert så mye vestavindskuling og saltvann der ute ved skjæringene over Fosnavåg eller langs flomålet på Gurskøy at stemmen har blitt en megafon, de har måttet rope og svare og de har gaulet steikje, og så har stemmen blitt sånn, og da de flyttet til byen greide de ikke å skru ned volumet, nå sitter de på administrative statskontorer i hovedstaden og roper så høyt i lunsjen at sarte ører fra kanskje Tvedestrand har fått begynnende tinnitus, eller de har fått deltidsjobb på en pizzabestillingstelefon:
– Ikkje ekstra ost? skriker hun.
– Nei, svarer jeg med innestemme.

Og folk lurer på hva det skyldes, dette merkelige båndet mellom finnmarkinger og møringer, dette hat-elsk-forholdet, jeg har lurt på det selv, og nå vet jeg det: Møringene snakker inni hampen høyt. De kan rope Robert no e det mat tvers over fra Rognholmen til Gjøsundholmen og Robert roper steikje tilbake. De kan rope fra talerstolen på Stortinget så det høres like inn på kontoret til stortingsdirektør Hans Brattestå, det klirrer i kaffekoppen hans hver gang det reises et krav fra Møre og Romsdal i plenumssalen, han har hørt dette så mange ganger før, og han tenker kanskje at nå er de igang igjen. Hans Brattestå er en sindig kar, jurist, satt til å holde lov og orden i nasjonalforsamlingen, og det er mulig at han mange ganger har hatt lyst til å skritte inn i salen og si at nå må det bli fred her, demp dere litt, men representanten på talerstolen ville bare ropt steikje. Og det passer seg ikke at det ropes steikje fra Stortingets talerstol, det er vulgært, så Hans Brattestå lar klokelig være. Han vet at nestemann på talerlista er en litt puslete fyr fra ytre strøk i Finnmark, representanten fra nord justerer høyden på talerstolen nedover, mumler president og deretter noe om avfolkning og statlig satsing og kvoter og værsåsnill, og tusler alltid like stillferdig ned og finner sin vante plass, pusser nesen bare sånn halvhøyt. Finnmarkingen vet at det ikke nytter å rope verken mot vestavindskulingen eller mot staten, man blir bare hes av det. Og blir man hes, er det jo ingen som hører noe som helst. Møringene har stemmebånd som takler slikt, de har stemmer som er belagt med rustfritt stål.

– Pizzaen kjem innafor ein time! roper hun og sprenger telefonlinjen i sin ende, jeg hører at det tynne plastlaget i membranen på telefonmikrofonen hennes sprekker, jeg kan en hel del om mikrofoner, og nå må pizzaselskapet bytte ut telefonrøret hennes for sikkert femte gang denne måneden og ingen finner feilen, de tror det er telefonprodusenten, og de skal sannelig reklamere, sier sjefen, og neste kunde hører ingenting og hun bare hallo hallo og kunden bare hallo hallo og ingen hører en pøkk og kunden legger på og ringer konkurrenten og hun roper steikje. Det blir ikke bedre av det.

6 tanker om “Stemmene fra Møre

  1. Møringer og andre fra forblåste kyststrøk snakker jo sånn. Er selv fra Nord-Troms. Mye roping der også. Eller kauking som man kaller det. Har det med meg, men bruker det bare når jeg må. Folk som roper hele tiden høres mer ut som en diagnose enn noe annet.

    PS. Vi med litt kraftig stemme sliter litt med alle hviskerne. har du noe å si, si det så høyt at det høres!

  2. Jeg «hører det for meg». Med en kamerat fra Fosnavåg og en tidligere klassevenninne fra «Gursken». Jeg er en «hvisker», tror jeg, men jobber med saken. Faktisk tror jeg det kunne vært en god idè å teste ut talerstolen på Stortinget en gang for å sjekke fremgangen i stemmestyrke. Jeg har et håp om at pizzaen i det minste smakte godt?

Legg igjen en kommentar