Seks timer med Bibelen

Gud er en ganske ussel pappa. Slik sett er han tidløs, en fraværende far, og slik blir han portrettert i Det Norske Teatrets oppsetning «Bibelen», som hadde premiere i kveld. At det ble nettopp Bjørn Sundquist som fikk bekle rollen, med sine ellers mange diabolske roller gjennom et langt skuespillerliv, var et riktig valg.

Seks timer maraton-teater har i kveld gått som en vind. For så lang er regissør Stein Winges oppsetning, med innlagt matpakke som vi fikk utdelt i den lengste pausen: Ikke vin og oblater i en sådan stund, men pai med skinke, eplejuice, og selvsagt én fiken og én daddel, som en skrå hilsen fra teateret. Og i pausen slo det meg at «Bibelen» i norsk oppsetning ikke kan spilles på ethvert sted: Kanskje ikke i bibelbeltet på Sørlandet, kanskje ikke i Kautokeino, og i alle fall ikke på sørstatslandsbygder hos vår allierte over havet. For dette er gjennomgående blasfemi, noenlunde verre fremført enn den nå forlengst utdaterte filmen «Life of Brian», som ble midlertidig stanset av filmsensuren også i Norge for over tretti år siden. Så var det da også flere tomme seter etter pausen – for noen ble det kanskje for mye. Noen hadde kanskje tatt turen fra en menighet, kanskje satt opp buss fra fjerntliggende bygder for endelig å få se Bibelen satt opp på scenen. Kanskje dro de skuffet hjem, eller i raseri over at blasfemiparagrafen er en sovende lov i Norge for tiden.

For manusforfatterne, dramaturg og regissør må dette ha vært et drømmeprosjekt: Å lese Bibelen nøyaktig slik man vil, og gjøre verdenshistoriens mest solgte og omstridte bok om til scenekunst. Resultatet ble ikke bare omtolket historie, men også komikk, absurde gjenfortellinger, velfundamenterte tidshopp og parallellforskyvning til en verden som den dag i dag kan være et forvirrende sted å oppholde seg. Det er masse å fremheve: Syklende engler, familien Moses i deep shit, og familieforhold som i dag påkaller bekymringsmeldinger både til barnevern og rettsvesen. En Jesus som er så pinglete at det ikke er rart det fantes, og finnes tvilere, i verden. Og når kong Herodes kommer kjørende i ekte militærjeep, kledt som oberst Gadhaffi, hva skal man da annet gjøre enn å legge seg langflat av latter mot setet foran?

Jeg vil særlig fremheve de tre første timene, med ørkenvandringen. Bjørn Sundquists Gud, ensomt vandrende i skaperverket, og Jan Grønli som en sympatisk Satan. Jeg skal villig erkjenne at Satan hadde en hel del gode argumenter. Så får det bare være at pingle-Jesus ikke bet på dem. Men det visste vi jo fra før.

Legg igjen en kommentar