Frihetens forpost der nord

I morgen: Vi skal gratulere samene med tjue års feiring av nasjonaldagen. Kvelden før dagen er det ok for meg å minne meg selv og andre om en annen del av saken, om det som hendte i skolegårdene rundt om i et Nord-Norge som vi fortsatt bør skjems over å snakke om. Jeg gjør det: Skjems. Jeg vet at flere andre gjør det: Om den dagen vi fikk en ny i klassen.

Jeg var ti år, og hun ble sittende bak meg, som ny i klassen, hun kom fra et annet sted: Ikke fra arbeiderklassen, ikke fra lærerslekt eller annen akademisk salongfähig bakgrunn som kunne danne et kringvern av voksne rundt henne. Hun var same. Av det aller rareste slaget: De som flyttet med reinen fra innland til kyst, og tilbake til innlandet, med urgamle klokkeslag. Nå hadde familien hennes flyttet til et annet land: Til stedet der folk levde av mer håndfaste norske verdier, de målbare sosialdemokratiske verdiene, der Gerhardsen og Lie hadde talt om å bygge landet, der landet ble bygget, der landet var mønsterstøpt i jern: Eksportverdier, samhold, arbeidersanger som klang taktfast hver 1. mai gjennom frosne seljekjerr, over støvete og nytinede grusveier, og som endte opp på torget klokken 12 med rørende appeller om å stå sammen mot undertrykkelse og underkastelse: Arbeidere! Stå opp! Mot EF! Mot de siste vaktlistene! Mot industriministeren! Mot de lidende i alle land, mot diktaturet i Chile!

Disse verdiordene gjaldt ikke henne og hennes familie. Jeg husker det godt, fordi jeg, og flere med meg, brått steg i gradene: Samejenta, ny jente i klassen, ble et nytt offer, og jeg kan huske at jeg mente det var galt at hun sprang gråtende hjem hver eneste storefri, men jeg kan ikke huske at jeg gjorde noe med det. Jeg kan heller ikke erindre at lærerne var tilstede i skolegården da vi hermet etter dialekten og aksenten hennes, og jeg kan ikke huske at jeg ble påtalt for å stå stum uten å si noe mens de drev henne over heiene i dypsnøen. Jeg kan tvert om huske at det rent ut sagt var behagelig: Jeg, som var skoleflink, som det het på den tiden, slapp å bli plaget, og Tommen, som hadde skabb (de voksne sa det, at han hadde skabb), fikk tusle i fred mens han klødde seg på armene (i dag er vel dette allergi?). Til og med Brillejesus og Elefanten slapp å få bank og straff for henholdsvis dårlig syn og overvekt. Vi rykket tvert imot opp til å bli kapoer i et absurd hierarki som fikk et annet fokus: Jenta som kom fra flyttsameland, og som sprang gråtende hjem hver eneste dag, fordi hun stod nederst. Aller, aller nederst.

Det har tatt meg en rekke år, kanskje helt fram til nå, å forstå at vi barn ikke grep dette fra intet. Vi fikk disse holdningene med oss hjemmefra. Jeg kan godt huske mye av det: Fra foreldre, fra naboer. Jeg husker også vagt en hel del annet: Om folk som kom ned fra fjellet med ferskt kjøtt, som de byttet mot tørrfisk og garn, han som snakket et språk jeg ikke forstod, men tok meg i hånden og sa takk, jeg husker stjernelua, den ru hånden. Han var snill.

Men noen år senere: Lærerne som stod i vinduet på lærerværelset og så alt, og ingenting gjorde. De så alt. Alt. Vi kan ikke i dag, over tretti år etterpå, bebreide oss selv for uforstanden som de ungene vi var, men vi kan gjøre noe med det: Si det som det var. Vi kan også la være å ta dette videre.

Og jeg kjenner meg godt igjen i teksten som vokalist i Unit Five, Tore Hansen, nådeløst synger i fortellingen om han Mikkel. Jeg har vært der. Og slik Tore synger det: Det var ikke annerledes i Berlevåg, i Hasvik, i Båtsfjord, om vi var herfra eller derfra. Vi gjorde det, alle sammen. Om vi var ti, fjorten, eller seksten. Vi hadde det med oss. I 1982, 1977, 1961.

Man kan mene man vil om Sametinget, Finnmarksloven, nedbeiting av Vidda, sløsing med offentlige penger i samekampens ånd, at samisk kultur på et vis har stivnet i reinkappkjøring og isolasjonisme: Jeg er tidvis med på nåtidens kritikk. Og det er nå, men før var da: Da det vi var vitne til på syttitallet, og medskyldige i, som barn, tre år før de første hjullasterne rullet opp til nullpunktet i Stilla, før politimester Henriksen med beret og sine polititropper stod der: Dette som skjedde i skolegården må aldri komme tilbake. Jeg ser henne fortsatt, stuttføtt og gråtende, jaget over heiene av mobben, og jeg selv – som en livredd, men takknemlig tiåring, over at samene hadde kommet til bygda. I morgen skal det feires, men ikke akkurat i kveld. Vi nordfra kommer fra alt dette. Vi deler denne skylden, uansett hva vi smykket oss med i ettertid. Vi er nordfra. Vi er skyldige, vi fra kysten og arbeiderklassen. Vi er nordfra. Arbeiderne, vi som bygget landet. Jeg er en av dem. Skal vi skjems i fellesskap? Men det er i dag. I morgen er det festdag.

40 tanker om “Frihetens forpost der nord

  1. Jeg var en av dem som måtte løpe. Det hadde en pris jeg aldri vil kunne løpe fra. Mobbingen er heller ikke over, den må vi ukentlig se i debattinnleggene til finnmarksavisene. Fortsatt er det mest vanlig å stå taus og se på. Du skal likevel ha for at du tar et oppgjør med egen taushet. Det er stort av deg.

    • Lihkku beivviin fra gårsdagen, Maren Ninni! Du og dine kollger gjør en viktig jobb, og jeg tror dere ser mer enn mange, og får bekjennelser det kan være vanskelig å legge fra seg ved kontortidens slutt. men så har du da også et yrke der mye skjer etter kontortid. Takk for fin kommentar og lenke!

    • Det er en fin ting å være same! Du kan lese mer om kriteriene på Sametingets hjemmesider, og det foreligger forslag om å senke terskelen for å registrere seg i samemantallet. En fin helg til deg, og takk for at du kommenterer!

  2. I et større perspektiv var du bare et resultat av en nasjonalstats ønske om å beskytte det norske området/språket mot faren fra øst (Finland/Russland). Fornorskningen av samer startet for alvor på slutten av 1800-tallet og fortsatte bevisst fra statlig side fram til krigen. «Alle» midler ble tatt i bruk, og det som i dag kalles mobbing var den gang et ønsket hjelpemiddel.
    At holdningene som ble innprentet i en hel nasjon, enten de kom fra nord eller sør, fortsatt lever i beste velgående i dag, viser hvor sterkt inndoktrinering fra en nasjonalstat på egne innbyggere virker. Vi kan sikkert finne paralleller flere steder i verden.

    • Ja, parallellene er nok mange. Jeg kjenner endel til hva som har skjedd øverst på det nordamerikanske kontinentet, der gull- og diamantindustrien etablerte seg for alvor på midten av 1990-tallet. Der kom det til en dialog med urbefolkningen, ettersom gruveindustrien fort skjønte at det ikke gikk å valse inn i territoriene uten å ha en plan. Endel av planene de måtte gå med på, var å bygge skoler og tilrettelegge infrastruktur for lokalbefolkningen.

      Det som tidligere het Rio Tinto Zinc, nå Rio Tinto, ønsket å etablere seg i Finnmark mot slutten av nittitallet, men dialogen med lokale myndigheter gikk i stå, og de forlot planverket.

  3. Tusen takk for at du er så ærlig. At du skjemmes. Og at du deler. Det står det respekt av, selv om det selvfølgelig ikke kan gjøre om på skjebnen til den stakkars jenta som ble plaget. Håper hun leser, det er kanskje ikke mye, men i hvert fall en bitte liten oppreisning. Det hadde vært en bedre verden, dersom vi alle kunne gjort som deg.

  4. Jeg bor på samme sted som Jakob opprinnelig er fra og har lært meg hvordan forholdene var før i tiden her nord.
    Sjøl er jeg født og oppvokst på et sted hvor fløttsama var en naturlig del av samfunnet og jeg glemmer aldri da vi fikk, like før jul, en samiske jente i klassen vår. «Frøken» (læreren vår) spurte om hun kunne synge en julesang på samisk til oss – noe hun gjorde og jeg har aldri opplevd noe flottere enn å høre henne synge en julesang på samisk 🙂

    • Jeg er også av sameslekt og det er jeg stolt av .Mine besteforeldre på mor siden var samer og kvener . Men min mor ville aldri innrømme dette . Da yngste sønnen min fant i sin slektsgranking ut dette .Svarte hun meg .Hvis jeg er same så er hele Norge det .Hun fikk virkeig føle hvordan det var å komme til sørlandet i 1944 fra Burfjord . Fordi hun het Kaino trodde de at hun kom fra Kautokaino .Hun var jo bare en samejente ,mine besteforeldre og hele slekta på far sia var stygge med henne fra første dag . Hun kom med meg til familien .Hjemmet hennes var brent og familien dro til Hedemarken .De dro opp igjen i 45.Bestefar ville ikke at min mor skulle dra til Arendal til far min .Men min mor var ung og ville jo ha en far til barnet sitt .. Hun ble satt til å være tjenestejenta for familien .Livet gikk videre og vi ble 4 søsken .Vi var to søstre som hele barndommen ble skjelt og kaldt for samer osv .Jeg avskydde hver skoledag.De burde skamme seg noen og enhver folket som bodde der vi vokste opp .Det sitter i meg meg enda hvordan min mor måtte lide .Jeg er glad for min arv og det tror jeg min slekt oppe i nord er dag .Min mor er død for mange år siden så dette skriver jeg med god samvittighet .

    • Hei, Tom Ivar, veldig hyggelig å se deg, takk for sist!
      Det har ikke vært enkelt å finne, og vedlikeholde, en identitet, i Finnmark. Mange av stedene i Finnmark, der du og jeg kommer fra, er endret, og mange har sikkert slitt med å finne sin plass i et fylke som jeg ser alltid er i en brytningsfase. Jeg kommer aldri til å glemme å ha blitt kjent med dere i halvvoksen alder, og å se det på avstand som journalist senere. Hell og lykke! Jeg håper det går godt med deg og dine, vi sees helt sikkert igjen!

  5. Heia Jakob.
    Gikk i klassen din på skolen å syns det er flott at du skriver om det her. Sjøl må æ si at æ kjenne igjen «navnan» du bruke, men må bare si at barne og ungdomsskolen er mere eller mindre slætta fra hukommelsen som det marerittet det var.
    Sjøl om det fokuseres mye på mobbing i dagens samfunn er jo sannheta at mange har skolehverdagen sin likens nu åsså.

    • Kjære Hill
      Jeg er rørt over å se deg her. Det er lenge siden jeg hilste på deg sist, jeg tror det er minst tjue år siden. Du setter nakne ord på det som var. Jeg husker mye mer nå. Mye har skjedd, og vi er spredt for alle vinder, som godt voksenfolk nå. Jeg har fortsatt det brevet som dere i klassen som ble igjen skrev til meg da jeg flyttet – jeg husker ikke hvem som førte det i pennen, det kan faktisk like gjerne ha vært deg. Vi var tolv år gamle den gangen, og dere skrev et brev til meg, med ønske om lykke til, jeg har brevet her, og kan sitere: «Snart skal du reise, og vi i 6b vil nå overrekke deg denne diplom. Takk for alle årene med deg i klassen. Hjertlig hilsen fra alle i klasse 6b.» Diplomet har jeg dessverre mistet, jeg vet ikke hva jeg fikk diplom for, men brevet dere skrev har jeg alltid hatt med meg. Det er skrevet med syttitalls løkkeskrift, åpenbart revet ut av en kladdeblokk (fikk dere lov av inspektøren til å rive ut en side av kladdeblokken? Virkelig? Det var da strengt forbudt, Hill..?) og jeg har alltid passet på å ha kontroll over hvor jeg har det brevet. Dette var på den tiden jeg lagde «så mye med dunder og krutt, og prøver å få noe ut av det til slutt», som dere skrev på rim. Jeg tror Arne var læreren vår.
      Tusen takk, Hill.

  6. Takk for en trist historie og en påminnelse om at historien er så nær at vi nåtidsmennesker ikke kan unnskylde oss. Enda i dag kommer jeg opp i situasjoner der jeg må si fra…

  7. Hatten av for deg, Jakob Arvola!
    Vet at min foreldre-og besteforeldregenerasjon måtte gjennomgå mye i fornorskingprosessen. Men selv på 70-tallet her i Sør-Norge,måtte jeg gjennomgå mye for å bli «godtatt». Dett er en stor del av grunnen til å avsky stedet jeg vokste opp fra jeg var 3 år. Er ikke den første til å «bekjenne» at jeg er samisk selv den dag i dag,for den sitter langt inne for meg…. Må først «føle» at det er greit å si at jeg er 100% same! Men det er utrolig godt å se at det er i ferd med å bli enklere, takket være sånne som deg!

  8. Så bra at dette kommer fram i lyset!:) Vi er nok mange i nord, som har opplevd noe lignende. Det er vanskelig og sårt for de som ble utsatt,og heller ikke noe ærefullt å ha vært en av de som erta og plaga.Situasjonen i skolegården er nok adskillig bedre idag,men nedlatende holdninger og nedlatende vitsing med det samiske finner man jo enda i noen miljøer.og endatil rasistiske ytringer. Heldigvis er det mange samiske ungdommer som er stolte av sin bakgrunn og som er sterke kulturbærere:)) …både fra Finnmark og andre deler av landet. Opp og fram med dem!..OG oss andre som prøver så godt vi kan å hente fram og ære noe av det vi har fortrengt,mista og glemt.

  9. Jeg kjenner nok til liknende historier fra andre steder, men sånn hadde ikke vi det i Nordreisa på 50-tallet. Det som var trist var det at flyttsamebarn som måtte gå på skolen før høstflyttinga, ikke kunne norsk, og satt bakerst i klassen fordi de ikke kunne vårt språk. Men vi mobbet dem ikke, og vi lekte også sammen med dem. Om ikke jeg er same, så har jeg heller aldri blitt hetset for mitt nord-norske opphav og «våres norsk» da jeg flyttet til Østlandet og jobbet i tjukkeste Oslo.

  10. Da jeg vokste opp var det i en bygd som var delt i to. Nede ved sjøen bodde de norske. Og oppe i dalen bodde samene. En dal de knapt våget å nevne ved navn. Selv om alle hørte på språket hva de var slags folk. Samer. Lapper. Sånn var det i alle de minste bygdene omkring.

    Vi hadde en familie i nabolaget. Og jeg husker at de var en familie som hadde et sårt punkt. En skam over hvem de var. Og selv om vi aldri har lynsjet samer i Nord-Norge, så lærte det meg hva diskriminering gjør med folk. Hva slags sårbarhet det gir dem. Det er jo den sårbarheten som gjør at man kan mobbe noen.

    I ettertid husker jeg mest av alt en gang etter en krangel som gikk så langt at det var faren deres som måtte si fra. At ingen fikk kalle dem samer. Fordi det var det de var. Det skulle ikke brukes mot dem.

    Og så skjedde det noe. Samene lærte det kanskje av oss andre nordlendinger. At man kan være stolte av hvem man er. Og en helt kultur som nesten av visket vekk, ble tatt tak i og gjenopplivet. Kanskje vi kan takke Alta-utbyggingen for det? Eller kan vi takke Sverre Kjelsberg og «Sámiid ædnan».

    Men folk kan ikke forestille seg hvordan dette var for mange familier. Som en god venninne av meg. Hun hadde moren min som klasseforstander på barneskolen. Og en dag de hadde utstilling om samisk kultur så hun et bilde av bestefaren i samekofte. Hun hadde ikke ant noe om det. Hadde så mange spørsmål. «Var han bestefar same. Gikk han i kofte?» I dag er det INGENTING hun er mer stolt av enn sitt opphav og sin gjenopplivede kultur. Og hun feirer alltid 2 nasjonaldager.

    Selv lurer jeg på mitt eget opphav. Var det mye av mitt opphav som ble hemmeligholdt? Hvor mitt «ikke særlig ariske» utseende kommer fra? En god venn som bodde helt øverst i dalen fikk på videregående på seg å være adoptert. Selv om han ble født på samme sykehus som meg, bare 6 dager før. Våre mødre er selv den dag i dag bestevenninner.

    Men det jeg husker er hvor inngrodde fordommer som finnes. Jeg hørt hørt om min farmors misnøye etter jeg ble født over hvor mørk hud jeg hadde. En hud som gjør at jeg kanpt noen gang har blitt solbret, selv uten solfaktor.

    Huden min har jeg fra morsiden. Hun fikk hudfargen fra sin far tross sin lyse mor fra Sverige. Hun ble født i en dal som kalles Melkedalen. På samisk heter den Mielgevuopmi. Og henne fars slekt tilhørte den sekten nordpå som kalles læstadianere.

    Min far fikk sitt slektsnavn fra Nordfjord, fra 2 brødre som flyttet nordover. Men i historien er det ingenting som sier hvor kvinnene deres kom fra. Men det vi vet er at første gården deres var på en plass der det var samer. Stedet heter Kobbedalen. Visstnok avledet av det samiske ordet «gåbbå/guobbo», som betyr en rund haug. Og der det har bodde folk siden jernalderen, selv om det bare er hytter der nå. Forakten mot samer var visstnok så sterk i min slekt at en av de gamle kvinnene ble sperret inne på et loft i da hun ble «språkforvirret» i pga aldersdemens. Fornorskningen virket vel ikke lenger på henne.

    Min usikkerhet over mitt opphav er også sterk pga min helse. Som revmatikere er jeg _smertelig_ klar over min HLA-B27 antistofftype. http://genev.unige.ch/system/data/38/original/j.1399-0039.2009.01425.x.pdf

    Men til syvende og sist er ikke mitt opphav viktig. Som internasjonalist og kulturmarxist vet jeg hvor jeg står. Og det er der et land har plass til alle kulturer. Der alle kan være stolte av hvem de er. Og der frihet, likhet og brorskap er verdt å dø for.

    Derfor er det lett å være stolt av en del av norsk kultur. Den som har med sameksistens å gjøre. Dem som vet at «balkanisering» ikke er det vi ønsker. Norges kutur er om en rekke tidskapsler. Vår maritime kultur som går tilbake til de skandinaviske vikingene. (Som fikk sine avleggere i både Normandie og Kiev’s Rus fyrstedømme ) Handelskultur der vår kyst ble et bindeleddet mellom Hansa og Pomor. Selv under den kalde krigen var Norge vanskelige å plassere. Både for USA og Sovjet var vi vanskelige å stole på.

    Du vet aldri hvor du har sånne som oss nordmenn. Kanskje vi ikke tåler konflikter. (Vi er i allefall ikke «Minnesota Nice» http://en.wikipedia.org/wiki/Minnesota_nice) Eller så er det at vet noe om det å leve som en liten kultur mellom så mange store. Og om å være den fattige kolonien til våre skandinaviske brødre. Kanskje det å være norsk handler om å forstå at ingen fortjener å bli marginalisert.

  11. Jeg har alltid vært stolt av mitt samiske opphav. Vokste opp i Oslo blant nordmenn og siden jeg alltid har vært stolt over å være samisk så opplevde jeg ikke noe mobbing i mine tidligere år. Forandringa skjedde når jeg flytta nordover og lærte at jeg ikke skulle flagge dette så høyt. Det var noe rart ved det og folk har alltid unnskyldt sin oppførsel på forskjellige måter. «Jeg kjenner en same», «jeg er selv av sameslekt» MEN…. Også kommer det som plager vedkommende fram. Og det er alltid en unnskyldning. Du hadde vært et mobbeoffer selv også ble du berget av noen som var lavere enn deg. Takk og lov. Henne som dere antakelig ødela blir en birolle i ditt innlegg. Du «vil» ha sympatien, og ditt rettes teksten hen som jeg ser det. Jeg er forbannet! Jeg er sint på ALL urett som har blitt begått. Alle vet hvor feil det er å mobbe noen, vi kjenner det i oss når vi gjør det, uansett hvor gamle vi er. Fint at du setter det i perspektiv, men jeg er lei av at det er et stort MEN i «unnskyldningene»! Det er klart det er vanskelig personlig å gjøre MEN det har ingen verdi når det personlige ansvaret blir «borte» i at «alle» gjorde det og det var en del av tidens ånd. Alle de personlige tragediene som har vært etter dette som har skjedd rettes ikke med sånt, det er ikke mulig å rette dem, for skaden har allerede skjedd! Disse tragediene har ringvirkninger i dag og mange mennesker lider enda av dette generasjoner etter at dette «sluttet», for sånne ting forplanter seg på det personlige plan hos offrene for denne behandlingen. Så «stakkars» deg for at du var med på noe sånt! Jeg er bitter på vegne av alle som har opplevd dette! Jeg vet at jeg skulle ha vært generøs og tilgitt, men det er desverre ikke mulig for det er så mange MEN i «unnskyldningene», det gjør meg kvalm! Historien vår er skult for alle, det at det var en taktikk å gjøre folk i finnmark til gjeldsslaver hos handelsmennene, den systematiske statsstyrte terroriseringen som de offentlige tjenestemennene gjennomførte i skolen og ellers i det offentlige, med mishandling av samene, er ikke med i fortellingen i historiebøkene. Det at barn ble kastet ned trapper for at de snakket sitt morsmål i Lebesby. Lebesby er sikkert ikke eneste plassen det skjedde på, men jeg har ikke personlig hørt at det har skjedd andre plasser enn Lebesby, det betyr ikke at det er den eneste plassen det har skjedd. Alt det kommer i tillegg til at dere mobbet vedkommende! Historiebøkene nevner bare i noen setninger at det har vært en «fornorskningsprosess», snakk om et missvisende ord! Helvete på jord er mer riktig for alle som har opplevd dette. I det minste er det bra at dette begynner å komme fram, det er sikkert vanskelig å ta innover seg omfanget av dette og gjemme seg bak «unnskyldninger» som «alle gjorde det». Tenk på alt faenskapet som har skjedd som konsekvens av dette, barna til de som ble utsatt for dette, barnebarna til de som ble utsatt for dette. Hva kan gjøres for å rette opp i dette? Ingenting! Det er verdiløst å komme med en delvis forklaring, det er så mye mer som skal til! Finnmark er råtten i forhold til dette og sårene vil ikke gro før denne råttenheten blir konfrontert på alle nivå, både hos samer og nordmenn. Dette innlegget er jo et skritt i riktig retning, men det er en mager trøst for hun som ble utsatt for dette i din klasse. Skal hun være glad for at dere ikke ble mobbet? Skal barna hennes være glad for at det dere lærte henne om skam, er deres arv? Er det sånn at så lenge du kan «forklare» det så er det greit? I finnmark har det aldri vært et ordentlig forsoningsforsøk såvidt jeg vet! Dette er mine følelser når jeg leser dette innlegget. Dette er det sinnet jeg bærer, selv om jeg ikke direkte har vært utsatt for det du beskriver, så kjenner jeg det likevel på vegne av alle som er de virkelige OFRENE! Din stemme er veldig alene i forhold.. Dere skal nå være så sterk at dere lar historien komme fram i sin fulle tyngde! Stemmene til de som har vært utsatt skal høres på uten anklager om syting eller andre unnvikelsesstrategier! Det er reelle skader og konsekvenser for det dere har vært med på, vær åpne for de historiene!

  12. Skal ikke argumentere så mye for og imot. Heller slenge inn en brannfakkel…

    Som tidligere hakkekylling har jeg erfaring med at mobbing e en personsak. I hvert fall for den det gjelder. Å ha en etnisk bakgrunn å grunngi mobbingen med, er jo fint. Men, for de aller fleste er det ikke så enkelt at det bare handler om hvor du kommer fra.
    I bunn og grunn handler dette først og fremst om grunnleggende menneskelige flokkmekanismer. Og hvordan den enkelte forholder seg til disse. Jeg var minst, kjøpmannssønn og tok lett til tårene. Hatet vold og aggresjon gjorde jeg også. Ikke så lurt…

    All verdens tiltak og kontroll i skolen og andre steder kan ikke garantere en «mobbefri sone» eller at det ikke skjer «mobbing av kameraten min». Disse mekanismene slår inn når som helst og hvor som helst. For dette handler slett ikke bare om skolen. Og i hvert fall ikke bare om samer og andre etniske grupper.

  13. Line het ho, den nye jenta i vår klasse. Den sjuende jenta i den gutte dominerte femte klasse. Hun kom stillferdig og satte seg ved en ledig pult. Ei helt normal jente, som kommer inn som fremmed inn i et nytt skolemiljø.

    Hun var barn av en forsvarsfamilie, eller «NATO-Kanin» som vi også kalte den slags for. Hennes far hadde fått en spennende jobb ved en av CIA’s finaniserte lytteposter mot Sovjetunionen og hele familien hadde fulgt med. Moren, som de fleste andre mødre i bolig «gettoen» for de forsvars ansatte, var hjemmeværende slik også de andre mødrene var.

    Line, hun var ikke helt som oss andre. Hun hadde RØDT krøllete hår og fregner. I kroppsbygning kunne hun i dag, sikkert vært en kandidat til å bli fotomodell ved et av de internasjonalt kjente motehusene. Hun ville sikkert blitt lagt merke til, slik det ble til hennes del for førti år siden, men i klasse 5b ble hun ikke båret frem på laurbær, men plassert helt nederst på rangstigen på grunn av hennes fregner, røde kløllete hår og den litt spesielle gangen. Hennes kuver hadde enda ikke begynt å vokse, så hun så ut som mange andre jentebarn i den alderen. Altså ikke noe så spesielt å se til for de som søker etter det kvinnelige.

    Jeg hadde, inntil Line dukket opp, vært laveste på rangstigen og altså klassens hakkekylling, som Dnort skriver. Jeg var kanskje blitt det for at også jeg tok lett til tårene etter slag og spark, og da jeg hatet vold og aggresjon, men nå. Nå var alles øyne rettet mot nykomlingen. Hun satt i klassen og lyste opp omtrent som et rødt lys vil gjør i et lyskryss, eller som Lilly Cole ville gjort midt i en apeflokk http://2.bp.blogspot.com/_xb0Oqqh0GkU/TEt3FvkTK1I/AAAAAAAABk0/8nqTvxQbt5Q/s1600/lily-cole.jpg

    Jeg var lettet. Jeg var glemt, for alles fokus var rettet mot stakkars Line. Hun fikk unngjelde, enda verre enn jeg noen gang hadde fått gjennomgå, for klassens verste mobbere var to jenter, og jeg regner med at Line også fikk passe med bank på hjemveien. Ingen lærere sa noe, for hvorfor skulle de det, for slik hadde det vært på skolen i alle tider. Bedre ble det ikke av at noen av de også slo barn med knyttneve, slik at de gjerne fikk seg et blått øye, slik nabogutten ble utdelt, etter å ha sagt at ønsket å bli søppelkjører, for de jobbet bare to dager i uka.

    Tror ikke Line hadde noen problemer med at hun var i et samisk miljø. Klassen var norsktalende, selv om kun en tredel var norsktalende, for halvparten av de med samisk bakgrunn var blitt norsktalende. Den siste tredelen behersket flere språk. Fornorskingen hadde fungert meget godt i de mest samiske miljøer.

    Har tenkt mye på Line i etter at jeg ble mer voksen. Hun gjorde det lettere for meg, men også jeg utviklet meg til å bli en mobber. Ikke det at jeg gjorde noe mot henne, men jeg lo med mobberne. Nei, jeg burde nok sagt fra at mobb meg heller, og det i lærernes påhør, men så tøff var jeg ikke da.
    Noen tilgivelse vil jeg ikke be om, for en tilgivelse er bare plaster på såret for meg, og ikke henne som ble mobbet. De sårene er for dype til at de kan leges med tilgivelse. Ikke misforstå meg Jakob og dere andre. For uten slike blogginnlegg, så dysses slikt bare enda mer ned, slik myndighetene egentlig vil. For det var Staten, men dens tjenere som iverksatte «mobbingen» mot de mindre folkegruppene i landet vårt, slik som samer, tatere og andre.
    Arbeiderpartiet som nesten hadde nesten eneveldig makt etter krigen har aldri egentlig tatt opp hvordan de fra ministernivå og nedover utøvet «mobbemakten» sin. Etter krigen, så skrev Forsvarsminister Jens Chr. Hauge at han ikke ville ha med soldater fra Finnmark og Nord-Troms i Tysklandsbrigaden. Den skulle bestå av staute norske menn … !

Legg igjen en kommentar til Jakob Arvola Avbryt svar