I morgen: Vi skal gratulere samene med tjue års feiring av nasjonaldagen. Kvelden før dagen er det ok for meg å minne meg selv og andre om en annen del av saken, om det som hendte i skolegårdene rundt om i et Nord-Norge som vi fortsatt bør skjems over å snakke om. Jeg gjør det: Skjems. Jeg vet at flere andre gjør det: Om den dagen vi fikk en ny i klassen.

Jeg var ti år, og hun ble sittende bak meg, som ny i klassen, hun kom fra et annet sted: Ikke fra arbeiderklassen, ikke fra lærerslekt eller annen akademisk salongfähig bakgrunn som kunne danne et kringvern av voksne rundt henne. Hun var same. Av det aller rareste slaget: De som flyttet med reinen fra innland til kyst, og tilbake til innlandet, med urgamle klokkeslag. Nå hadde familien hennes flyttet til et annet land: Til stedet der folk levde av mer håndfaste norske verdier, de målbare sosialdemokratiske verdiene, der Gerhardsen og Lie hadde talt om å bygge landet, der landet ble bygget, der landet var mønsterstøpt i jern: Eksportverdier, samhold, arbeidersanger som klang taktfast hver 1. mai gjennom frosne seljekjerr, over støvete og nytinede grusveier, og som endte opp på torget klokken 12 med rørende appeller om å stå sammen mot undertrykkelse og underkastelse: Arbeidere! Stå opp! Mot EF! Mot de siste vaktlistene! Mot industriministeren! Mot de lidende i alle land, mot diktaturet i Chile!

Disse verdiordene gjaldt ikke henne og hennes familie. Jeg husker det godt, fordi jeg, og flere med meg, brått steg i gradene: Samejenta, ny jente i klassen, ble et nytt offer, og jeg kan huske at jeg mente det var galt at hun sprang gråtende hjem hver eneste storefri, men jeg kan ikke huske at jeg gjorde noe med det. Jeg kan heller ikke erindre at lærerne var tilstede i skolegården da vi hermet etter dialekten og aksenten hennes, og jeg kan ikke huske at jeg ble påtalt for å stå stum uten å si noe mens de drev henne over heiene i dypsnøen. Jeg kan tvert om huske at det rent ut sagt var behagelig: Jeg, som var skoleflink, som det het på den tiden, slapp å bli plaget, og Tommen, som hadde skabb (de voksne sa det, at han hadde skabb), fikk tusle i fred mens han klødde seg på armene (i dag er vel dette allergi?). Til og med Brillejesus og Elefanten slapp å få bank og straff for henholdsvis dårlig syn og overvekt. Vi rykket tvert imot opp til å bli kapoer i et absurd hierarki som fikk et annet fokus: Jenta som kom fra flyttsameland, og som sprang gråtende hjem hver eneste dag, fordi hun stod nederst. Aller, aller nederst.

Det har tatt meg en rekke år, kanskje helt fram til nå, å forstå at vi barn ikke grep dette fra intet. Vi fikk disse holdningene med oss hjemmefra. Jeg kan godt huske mye av det: Fra foreldre, fra naboer. Jeg husker også vagt en hel del annet: Om folk som kom ned fra fjellet med ferskt kjøtt, som de byttet mot tørrfisk og garn, han som snakket et språk jeg ikke forstod, men tok meg i hånden og sa takk, jeg husker stjernelua, den ru hånden. Han var snill.

Men noen år senere: Lærerne som stod i vinduet på lærerværelset og så alt, og ingenting gjorde. De så alt. Alt. Vi kan ikke i dag, over tretti år etterpå, bebreide oss selv for uforstanden som de ungene vi var, men vi kan gjøre noe med det: Si det som det var. Vi kan også la være å ta dette videre.

Og jeg kjenner meg godt igjen i teksten som vokalist i Unit Five, Tore Hansen, nådeløst synger i fortellingen om han Mikkel. Jeg har vært der. Og slik Tore synger det: Det var ikke annerledes i Berlevåg, i Hasvik, i Båtsfjord, om vi var herfra eller derfra. Vi gjorde det, alle sammen. Om vi var ti, fjorten, eller seksten. Vi hadde det med oss. I 1982, 1977, 1961.

Man kan mene man vil om Sametinget, Finnmarksloven, nedbeiting av Vidda, sløsing med offentlige penger i samekampens ånd, at samisk kultur på et vis har stivnet i reinkappkjøring og isolasjonisme: Jeg er tidvis med på nåtidens kritikk. Og det er nå, men før var da: Da det vi var vitne til på syttitallet, og medskyldige i, som barn, tre år før de første hjullasterne rullet opp til nullpunktet i Stilla, før politimester Henriksen med beret og sine polititropper stod der: Dette som skjedde i skolegården må aldri komme tilbake. Jeg ser henne fortsatt, stuttføtt og gråtende, jaget over heiene av mobben, og jeg selv – som en livredd, men takknemlig tiåring, over at samene hadde kommet til bygda. I morgen skal det feires, men ikke akkurat i kveld. Vi nordfra kommer fra alt dette. Vi deler denne skylden, uansett hva vi smykket oss med i ettertid. Vi er nordfra. Vi er skyldige, vi fra kysten og arbeiderklassen. Vi er nordfra. Arbeiderne, vi som bygget landet. Jeg er en av dem. Skal vi skjems i fellesskap? Men det er i dag. I morgen er det festdag.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone