Kom ned og lek med oss, fru Fredriksen

En sommer for noen år siden:
– App, app, app! Du får ikke lov til å tråkke på de nylagte gressfrøene mine! Og du tråkker inn søle! sa fru Fredriksen og rettet strengt på brillene i ettermiddagsdisen. Fru Fredriksen har alltid vært slik, og hun har holdt seg godt.

Jeg husker en tid: Fru Fredriksen bodde i fjerde den gangen. Det var i 1981, for tretti år siden, og hun stekte aldri sild til middag. Derimot husker jeg at hun alltid klagde over alle andre i oppgangen som stekte sild, fordi det stinket så mye. Fru Fredriksen var, den gang som nå, i midten av sekstiårene, hun var blant dem som hadde fått barn i voksen alder, og hadde virkelig fått voksne barn: Fru Fredriksens sønn var en lavmælt kar, han gikk i hvitskjorte og blazer på skolen, og han skulle bli regnskapsfullmektig, husker jeg. Det var det fru Fredriksen som sa. Selv sa han ikke så mye, men trasket mutt til skolen hver dag klokken 0815. Tilbake i fjerde etasje stod fru Fredriksen og passet på borettslagets gressplen.

I ettertid kan man undres over hva slags yrke fru Fredriksen hadde, annet enn å være en slags selvutnevnt oppsynskvinne over grøntarealer. Hun stod alltid like parat på balkongen ved ethvert tilløp til lek og moro:
– Kom dere vekk fra gressplenen, unger, har dere da ingen respekt?
Så skyndte vi oss avsted, hun hadde en stram og fryktinngytende positur der oppe fra oven, og vi trakk inn i skogene, bygde hytter i trær og var ute av syne, ute av sinn. Gressplenen var sikkert bydelens flotteste, og det grodde de hviteste tulipaner der rett etter påske. Men spor av barnelek var ikke å se, det sørget fru Fredriksen i fjerde for.

Et par år senere, et annet sted i landet, påtraff jeg fru Fredriksen ved krysning av et jorde. Vi var på vei over til et bekkefar med ørret, og fru Fredriksen stod der, riktignok denne gangen ute på landet i enebolig, men like stram og like streng:
– Kom dere vekk! Pell dere avgårde! Dette er ikke noen lekeplass!
Så hyttet hun med en kost i neven, og vi sprintet avgårde som forskremte sauer for ulven. Jeg leste et par år senere i lokalavisen at en gruppe foreldre hadde anmeldt fru Fredriksen, hun hadde nemlig sett seg lei av barnelek, strødd knust glass over stien som gikk langs bekkefaret, og ei jente hadde sklidd i gresset og kuttet seg over bein og armer i fallet. Fru Fredriksen hadde på forhånd varslet at såvisst kom hun til å strø glasskår langs stien hvis ikke denne utidige barneleken snart kom til en ende. Lensmannen var i stuss, han sa «ja, hm, det var jo tross alt fru Fredriksens eiendom», men var det virkelig lov til å gjøre slikt, og lensmannen svarte «hm, nja, her er lovverket uklart.»

Fru Fredriksen kommer i begge kjønnslige utgaver, jeg husker den gangen i 1976 da fru Fredriksen var herr Fredriksen og hadde bilbukse og strikkejakke: Han stod på trammen og skjøt med gevær i lufta mot enhver skapning, særlig barn, som nærmet seg eiendommen. Herr Fredriksen sa at han hadde en mosadott som ingen andre fikk tråkke på, og det sørget han for. Tjue år senere våget jeg meg tilbake til eiendommen hans, bare for nysgjerrighetens skyld, og joda: Mosadotten var der fortsatt, men det var stort sett det eneste.

Vi som erkjenner å ha vært barn en gang i tiden kjenner den ilende skrekken hver gang vi blir tilsnakket av fru Fredriksen, slik jeg ble i voksen alder den sommeren for noen år siden:
– App, app! Du tråkker på plenfrøene!
Og vi blir barn igjen, selv om vi er over førti, og vi sier:
– Unnskyld, fru Fredriksen, det skal aldri gjenta seg, mens det vi burde si var:
– Unnskyld meg, fru Fredriksen, hvordan er det du snakker? Hvis du har blitt plen-politi nå, så vil jeg gjerne se politiskiltet. Hvordan er det du snakker til voksne folk, og hva er egentlig denne plenen til for?

For over tretti år siden, den gangen da fru Fredriksen stod på balkongen, altså den andre fru Fredriksen, da var denne nåværende fru Fredriksen i slutten av trettiårene, og kanskje en vennlig og livsbejaende kvinne. Og den gangen herr Fredriksen skjøt med gevær, ja hvem vet: Den gangen svingte kanskje daværende frøken Fredriksen seg på disko og klagde over de sure kjerringene som stod på trammen og og kjeftet, eller de gretne gubbene som stod midt på blanke formiddagen og skjøt med gevær. Men nå? Hvordan blir de slik? Hvordan blir vi slik?

Jeg holder fast ved at barn skal leke på gressplener, de skal spille krokket og pælme avgårde digre gresstuster og rope «jaaa, vi vant!» og smile. Så skal det komme vennlige voksne og svare «jøss! så tøft» og vite at dette er slik livet er, dette er slik kloden skal leves. Og barn skal slå opp telt ved bekkefar og på gresskoller, de skal sitte i skogsbryn og fortelle spøkelseshistorier og fyre bål, og så kan borettslaget vinne priser for ganske annet enn velholdte gressplener. Jeg tror på barn som leker på levende gressmatter og – la gå, javel, kanskje de stjeler en og annen tulipan eller en påskelilje, men den havner sikkert i rette hender. Kom ned og lek, fru Fredriksen. Vi har plukket blomster til deg. Blomstene du sådde før påske.

5 tanker om “Kom ned og lek med oss, fru Fredriksen

  1. Bra skrevet Jakob!
    Dette kjente jeg meg igjen i!
    Tror de fleste av oss har opplevd en herr eller fru Fredriksen,
    og at den respekten sitter igjen i oss selv som voksen!
    Avslutningen var også herlig,
    vi bør absolutt la barna slippe til, få være barn og oppleve som du beskriver.
    Bare sunt hvis vi voksne hiver oss med i leken,
    og i hvert fall bør vi oppmuntre dem,
    og kanskje sette på plass herr og fru Fredriksen hvis vi overhører slik prat til barna 🙂

  2. Og la oss ta frem et sluttpoeng (det jo alltid der dynamitten ligger):

    I dag er fru Fredriksen blitt digital. I dag står fru Fredriksen og roper:
    – App, app, du må ikke legge ut slike bilder på Facebook. Da får du aldri noen jobb.
    – App, app, du må ikke laste ned musikk og video som du ikke betaler for.
    – App, app, du må ikke spille slike voldelige dataspill, da kommer du bare til å bli en voldsmann selv.

    God helg.

    Fark

Legg igjen en kommentar til Jakob Arvola Avbryt svar