Mannen fra Fjertfart

Da jeg seilte utenriks på nittitallet kom jeg i snakk med en mann som påstod at han var fra den norske byen Fjertfart. Skjønt seilte utenriks: Dette var på danskebåten på tur til København med fagforeningen, men det får passere som godkjent.

Jeg satt ganske fredelig i en av salongene og leste sakspapirer med forberedelser til nye lønnskrav, det var hovedoppgjør og dermed kunne man forvente at arbeidsgiver gravde svært dypt og ansvarsløst i lommene for å etterkomme krav fra samtlige ansatte. Jeg satt i egne tanker med snedig uttenkte formuleringer som man kunne bruke overfor arbeidsgiver da en høy kar i mørk frakk og joggesko dumpet ned på stolen ved siden av:
– Signe været og skip ohoi, sa han.
– Skip ohoi selv, svarte jeg og kikket over lesebrillene:
– Hvem er du, merkelige fyr, og hvor skal du?
– Jeg kommer fra Fjerfart, og jeg skal betro deg visse saker og ting, svarte han.
– Hvor ligger Fjertfart, det stedet har jeg da aldri hørt tale om? spurte jeg.
– Noen mil fra Gjøvik, svarte han.
– Er dette sant? repliserte jeg mens båten pløyde en kuling over østlige Skagerak.
– Det er sant som fanken, du kan få se beviset, svarte mannen og dro opp et fillete kart fra innerlomma på dressjakken. Jeg så straks at kartet var revet ut av et atlas, og det hadde blitt brettet ut og brette sammen utallige ganger; Jotunheimen hadde flasset av og det var et hull ved Grimstad. Men hva mer interessant var: Min samtalekompis hadde krotet over stedsnavnet Elverum med kulepenn og skrevet “Fjertfart” over istedet. Atlassidens tittel “Skandinavia” var strøket ut og erstattet med ordet “Fluktplan”. Det var tegnet en enkel, tykk strek med rød sprittusj i luftlinje fra Fjertfart til København. Fra København og ned mot kartbladets nedre marg var det trukket en stiplet linje med påskriften “Til Kongo” og en pil nedover.

Etterhvert kom det fram at mannen, som presenterte seg som Wolfgang Pladsen, skulle tvangsinnlegges for en rekke mentale lidelser som hans psykiater hadde laget en grundig, maskinskrevet liste over, Wolfgang Pladsens pårørende hadde underskrevet papirene, nemda hadde fattet vedtaket og mer var det ikke å si om saken, sa myndighetene: Wolfgang Pladsen var pipe gal og skulle inn med tvang.
– Jeg er nå på vei mot friheten, sa han og tømte kaffekoppen med to slurp.
– Hva er det du har gjort som er såpass kvalifiserende for tvangsinnleggelse? spurte jeg.
– Løftebrudd, skuffelser. Personlighetsforstyrrelse. Hallusinasjoner. Det vanlige. Det hele begynte med et skrapelodd, svarte Pladsen og lente seg bakover.

På dansegulvet hadde fullbefarne sjøulker med hengemage engasjert halverfarne førstegangsreisende med korte skjørter, og det var selveste Kris Kristofferson som dro kvelden opp, Kristofferson kikket skjeløyd og plirende over skipsgulvet, la an to akkorder og satte leppene mot mikrofonen: “Take the ribbon from your hair, shake it loose and let it fall, layin’ soft upon my skin, like the shadows on the wall.” Jeg har alltid beundret Krisofferson for den teksten. Ikke bare er den erotisk, den er så sørgelig at man kan gå hen og bli tristkåt av den. Forferdelig. Deilig. Jeg hørte mye på den sangen en gang da jeg selv hadde blitt stående på bar bakke, noe som var min egen skyld, ene og alene, jeg erkjenner det i dag.

– Med et skrapelodd? Hvordan kan alt begynne med et skrapelodd? spurte jeg.
– Du vil ikke tro det, svarte Wolfgang Pladsen.
– Nå, si ikke dét, jeg lever av å høre på og gjenfortelle historier, svarte jeg.

Skrapeloddet hadde Pladsen kjøpt på en sentralt beliggende kiosk – jeg nevner vel ikke navn, men den er godt besøkt, og betjeningen kikket nysgjerrig over disken mens Pladsen skrapet i emulsjonen. Plutselig hadde tre like 100 000-kronerssymboler stått i ildskrift over loddet. Det gikk ikke lange tiden før telefonsamtalene føk linjelangs i Elverum, og da Pladsen kom hjem til sin kone og gledesstrålende fortalte om hendelsen hadde hun allerede fått beskjed. Ja, hun hadde endatil rukket å bestille en prinsessekake fra bakeriet, hadde satt regningen i hans navn og forkynte at nå var det slutt på spinking og sparing, nå skulle de reise og nå skulle de kjøpe ny kjøkkeninnredning og nå skulle de og nå skulle de og nå skulle de. “Nei, vi må gjøre noe lurt med pengene”, svarte Wolfgang, og neste dag tok han toget til Oslo. Der satte han samtlige hundre tusen på børs. Ja, nesten, da: Det eneste som manglet var kr 295,50 som dekning for kaken fra konditoriet.

Wolfgang investerte i et knøttlite selskap som hadde startet diamantutvinning i Kongo. Selskapet steg raskt i verdi etter forhandlinger med president Laurent Kabila, som gav selskapet fri tilgang til diamant-leier i Katanga-provinsen. Wolfgang Pladsens hundre tusen kroner vokste til fem millioner, så til ti, dernest til tolv. Han tok ut utbyttet rett før diamantselskapet rømte både Kongo og Norge og forsvant inn i en bankboks på Cayman Islands, og til tross for fordelsbeskatningen satt Wolfgang Pladsen tilbake med tjue millioner kroner på konto. Hans kone var ellevill av begeistring, hun roste sin mann for handlekraften, og nå skulle hun selv utvise litt handlekraft: Hun dro til Gjøvik på spa.

Det var her Wolfgang Pladsen begynte å tenke. Han hadde lest en artikkel om gatebarna i Kongo, og han lå våken og tenkte på hva dette selskapet han hadde investert i mon hadde bedrevet der nede, ja, en hel helg lå han våken før han bestemte seg: Det beste er å dele. Han forkynte ved det overdådige frokostbordet mandag morgen at han ville gi alle de tjue millionene til et Røde Kors-drevet gatebarn-prosjekt i Kongo. Ja, nesten, da: Fratrukket kredittutgiftene på kr 3890,- etter fruens spa-opphold på Gjøvik.

– Så slik begynte det, sa Wolfgang Pladsen og strakte seg over bordet. Den skjeløyde Kris Kristofferson hadde skiftet grep: “I met her sadly in the slowly falling rain, crying softly in her loveliness and pain, knowing no one needin’ someone bad as me“.
– Jeg skjønner ikke? spurte jeg. Båten hadde forlatt nattens dype mørke og var på vei mot morgengryets svake oransje skjær, det var mulig å skimte den danske kyststripen som en hildring i sørøst.
– Skjønner du ikke? Hva er det du ikke skjønner? spurte Pladsen og la hodet på skakke.
– At dette gjør deg utilregnelig og til et psykiatrisk tilfelle.
– Men så har heller aldri du hatt tjue millioner kroner mellom hendene og opplevd hva det gjør med folk rundt deg.
– Nei. Og jeg har heller ikke en slik kone.
Pladsen blåste:
– Tror du dette handler om min kone? Dette handler om en hel familie, om såkalte venner, om venner du ikke visste at du hadde, og det handler om krav.
– Og om Elverum?
– Det handler ikke det aller minste om Elverum. Dette ville skjedd på Grorud og på Baddereidet, også.
– Hvor ligger Baddereidet?
– Ikke langt fra Burfjord. Kunne like gjerne hett Fjertfart, det også. Uansett: Du er den siste jeg forteller denne historien til. Forsåvidt også den eneste. Virker jeg gal, Arvola?
– Ikke såvidt jeg ser.
– Mange takk, svarte han og reiste seg:
– Det er snart ankomst. Eller avgang, alt ettersom hvordan man ser det. Farvel.
– Farvel, og lykke til.

På dansegulvet vugget folk i siste dans, Kris Kristofferson knirket sårt: “Why me, Lord? What have I ever done to deserve even one of the pleasures I’ve known?”

Noen uker senere leste jeg i Østlendingen at politi og øvrige myndigheter i Elverum etterlyste en viss fyr ved navn Thorleif Henriksen. Henriksen var rundt 180 centimeter høy, kledt i mørk frakk og joggesko, og regnet som meget farlig, både for seg selv og sine omgivelser: Han hadde rømt fra et lovlig fattet vedtak om tvangsbehandling, og hadde dessuten stukket av med nesten tjue millioner kroner tilhørende Overformynderiet, bare fratrukket et beløp pålydende kr 3890,- og utgifter til buss fra Elverum til Oslo. Henriksen ble sist sett nede ved danskebåten, fortalte avisen. Når jeg i kveld hører Kris Kristofferson, undrer jeg over om Thorleif Henriksen, aka Wolfgang Pladsen, fant lykken. Det unner jeg ham. Og jeg kan erkjenne at jeg fortsatt får tårer i øynene av Kris Kristofferson.

7 tanker om “Mannen fra Fjertfart

  1.  – Hva fan er det du driver med; sa jeg, og mente virkelig det, i det jeg tok tak i den eldre sykelig mannen i jakkekravet og trev ham opp og kastet ham inn på do. Han hadde satt seg resolutt ned på gulvteppe inne på Lensmannskontoret i Tokke og skulle til å gjøre sitt fornødne der og da.

    Klokken var halv fem, altså 04:30 på natten. Lensmannen hadde nettopp spurt meg om jeg kunne sitte inne på kontoret sammen med gjerningsmannen som «fangevokter». Han selv og Samvirkelagsbestyreren skulle tilbake til åstedet hvor det var begått innbrudd og se skadene og sikre bygget.

    Jeg hadde observert at den eldre mannen hadde knust to ruter for å seg komme inn i Samvirkelaget, og jeg hadde da gått til noen bolighus i nærheten og banket på, slik at politiet og bestyreren ble oppringt om dette. Innbrudd på disse trakter var ikke helt vanlig, og nå var det skjedd.

    Da jeg returnerte til Samvirkelaget hvor innbruddet hadde skjedd, kunne jeg se gjerningsmannen komme gående mot døra inne i butikken. Da knuste han to nye glass for å komme seg ut. Byttet holdt han i hver hånd. To Brigg hadde han fått med seg av verdier, og nå åpnet han den ene og drakk begjærlig ut av flasken.

    Jeg kunne intet annet enn å iaktta at han slik tømte «verdiene» i seg, men straks etter kom myndigheten i form av en sindig Lensmann. Butikkbestyreren kom noe etter, og gjerningsmannen ble da ført frivillig inn på lensmannskontoret, bare et steinkast unna.

    Her satt jeg altså som fangevokter inne på Lensmannskontoret, og hvorfor skulle en ung drosjekusk fra Oslo være fangevokter langt inne i Telemark, nesten i Setesdal.

    – Dette var mitt aller første drosjeskift, sa jeg til Lensmannen da han ville ha min forklaringen. Hadde begynt skiftet på ettermiddagen, og sent kvelden fått en tur til Radiumhospitalet. Mens jeg tok i mot betaling for turen, hørte jeg bagasjelokket gå opp og først da oppdaget jeg den gamle mannen som bar på en krakk og en bag. Krakken la han i bak i bilen og før jeg rakk noe som helst, satt mannen i forsete, og sa han skulle til (X i Setesdal). Ikke hadde jeg noe kart, og ikke var bilen utstyrt med mobiltelefon. Sendte bare ut melding over radioen hvor jeg var på vei, og dermed bar mot Drammen, etter den sedvanlige; «God tur» meldingen fra drosjesentralen. Min passasjer hadde forsikret meg om han viste veien.

    Vi hadde ikke kjørt langt på E18 mot Drammen før han bøyde seg ned mot gulvet. Der var bagen plassert, og rotet litt rundt dro opp en flaske med Brigg øl. Den nøt han med glede, så det ut som. Straks etter hostet og harket han noe voldsomt, og spyttet slimet på gulvet. Jeg brakk meg nesten, og ymtet frempå at slikt gjør man da ikke. Da kom det en tirade om at;
    – Deg skal jeg drepe … !
    Jeg holdt kjeft og kjørte videre. Redd ham var jeg ikke, men å få drapstrusler gir ikke det beste grunnlaget for en hyggelig samtale.

    Vi tok av fra E18 i Drammen og videre på E134 mot Hokksund. Såpass fikk jeg ut av ham, og skjønte også at vi skulle mot Kongsberg og Rjukan. Når vi kom dit var det blitt natt, og jeg var mektig lei min spyttende passasjer med stadige drapstrusler. Lot meg ikke be to ganger da jeg så drosje-bua i Rjukan. Svingte inn, og spurte om det var noen som kunne overta min passasjer og kjøre ham videre mot Setesdal. Det var dessverre så stille i Rjukan nattestid, at selv den som hadde nattevakt heller ikke hadde noe å gjøre, og han kunne ikke forlate kommunen. I alle fall ikke å for overta passasjeren til «bortkommen» drosje fra hovedstaden.

    Dermed var det ikke noe annet enn å tusle ut å starte videre inn i natten og mørket mot Setesdal med min spyttende passasjer. Etter godt over en times kjøring med peking hit og dit sto vi plutselig parkert utenfor en vakker stavkirke. De som er kjente i distriktet vil skjønne av vi var sånn passe på vide vanke, men de skulle bare vist hvor vi hadde kjørt innom før vi kom så langt.
    Ikke vet jeg, men minnes at jeg snudde inne på et tun engang.

    Nå var jeg mektig lei av kjøreanvisningene til passasjeren min, men intet menneske var å se slik at jeg kunne få hjelp. Mannen var ikke bare syk i kroppen, men også i sinnet. Men hva gjør man? Nytter ikke å gjøre noe. La ham spytte på matta og overhøre alle drapstruslene var det beste jeg kunne gjøre. Redd ham var jeg ikke. Så han var såpass skral at det er ikke mye han kunne gjøre ut av truslene, men han kunne jo plutselig slå til meg mens jeg kjørte så jeg var hele tiden på vakt og klar til å parere et eventuelt slag.

    Han ville avslutte turen der og da, og bød meg en krone for turen, men det godtok ikke jeg, og kjørte videre. Regnet med å komme til et større sted med våkne mennesker, og kanskje et politikontor slik at jeg kan kunne komme meg hjemover igjen. Kunne ikke bare kaste ham ut av bilen og vrenge lommene hans for kronasje og verdier for turen.

    Men det skulle ikke lange kjøreturen før jeg kunne se lys i horisonten. Et større sted. Dalen i Telemark. Stedet hvor Aage Samuelsen forbarmet seg over et gammelt falleferdig tre-hotell og gav det såpass med PR at det idag er et velkjent hotell i enden av Telemarkskanalen.

    Så et skilt der det bl.a. sto Post og Politi og svingte inn. Stanset på utsiden og gikk ut, men det gjorde også min passasjer. Før jeg rakk å finne døra til politiet, eller lensmannen, så hadde min passasjer funnet et stor stein som jeg antok han ville bruke til å knuse vinduet inn til postkontoret i bygda. Var ikke det minste vanskelig å «avvæpne» ham. Heller ikke da han fant en større stein.

    Plutselig hadde gamlingen en piasavakost mellom hendene. Prøvde å ta den fra ham, men han sveivet den slik at det var umulig å komme såpass nærme ham slik at kunne gripe fatt i kosten. Ville ikke ta risken ved å bli truffet av den. Men jeg fikk forstyrret ham såpass at han mistet interessen for Postkontoret og fikk gått rundt bygget. Der fant jeg døra til Lensmannskontoret og konstatert at det ikke var noen der.

    Det var etter det at jeg observerte han på vei mot Samvirkelaget, og jeg «lot» han knuse rutene inn og kunne se ham gå inn. Nå var en alvorlig forbrytelse skjedd og da hadde jeg all mulig grunn til å ringe etter politietaten.

    Epilog
    Da lensmannen igjen kom på kontoret, så spurte han om jeg ville kjøre ham videre. Han forklarte at mannen var stinn av penger, og det ville ikke være noen problemer med ham, men jeg betakket meg. Var sliten og trøtt etter å ha kjørt så langt, og skulle også komme helskinnet tilbake til Oslo.

    Historien er sann, så derfor er stedet hvor han skulle til, anonymisert.

    Fikk senere høre fra ansatte på Radiumhospitalet at mannen hadde skrevet seg frivillig ut og at han hadde uhelbredelig mavekreft. Enten ga han fullstendig F…, eller så var han litt på «snurr» psykisk. Bebreider ham ikke og skjønner ham på en måte, men lettjente penger var det ikke. Spesielt ikke for en «grønn» drosjekusk.

    I det miste fikk jeg kopi av min forklaring til lensmannen, som jeg kunne slå i bordet med når mine kolleger ble mistroisk til min historie. For det er velkjent at historier til drosjekusker er vel så fantastiske som fiskernes, og de har det med å bli mer å mer fantastiske for hver gang de fortelles.

  2. Kjære Stavron! Jeg sier bare:Fortellerkunst!! Det å skrive(godt,da)er som å bake,en må ha med visse ingridienser for å klare det,og det har du så absolutt med!Har ledd,tørka tårer,ja,hele arsenalet av følelser.Er du i 2.-3.div.,da er det på tide med opprykk.Er enig i at Jakob Arvola stiller sterkt,men han er glad på dine vegne,og syns du fortjener dette. Vi snakkes,Stavron,gleder meg til neste fortelling jeg skal lese av deg!!(rekker jo ikke å twittre..for et tap for mine følgere..:-))

  3. Tusen takk. Du gir meg ny inspirasjon til å skrive mer, så om jeg enda ikke ser en forfatter i meg selv, så i det minste en som kommer med en og annen historie her i bloggen til Jakob.
    Vi for se hva som skjer, kun fremtiden har svaret.

    // Stavron

    • Det er jeg og andre som leser dine fortellinger som skal takke deg!! Din måte å fortelle på åpner bade latter og tåre-kanalene,forbasket godt fortalt. Men,Stavron,du ER en forfatter,selv om du ikke kan se det selv.Beskjeden er du,også,men «beviset» er her i bloggen til Jakob:-) Jeg blir nok en «fast kunde»her på bloggen,får vel se etter et stambord..Gleder meg til neste fortelling! PS: Dine fortellinger kommer mellom to permer! Hvis ikke så er det mye galt med både «folk og fe»..

  4. Det gjør meg godt å se at Stavron får oppmuntringer, Kjell. I likhet med deg er jeg ikke i tvil et øyeblikk om hva som bor i den mannen, og en dag på vei med tog et sted, eller høyt til værs på et rutefly, håper jeg å kunne åpne ryggsekken, hente ut boken hans og lene meg tilbake med stor fortellerkunst med historier fra de underligste steder i en manns liv.

Legg igjen en kommentar