Klokken er halv fem, det er tirsdag morgen. Da jeg la meg for noen timer siden, drev morgendisen tynn, utvannet og transparent gatelangs her på Oslos østkant. Nå er morgentåken fra regnet borte som ved et trylleslag. En fyr går med plastpose mot nestsiste buss, eller er det kanskje morgenens aller første buss, en kvinne jeg drar kjensel på får et kyss over gangfeltet ved Hagegata, hun har en uvant trekning langs munnvikene, det er riktignok tjuefire år siden, men en mann kjenner igjen en kvinnes kyss på avstand. En mann kommer for alltid til å gjenkjenne en kvinnes kyss, uansett hvordan det går, hvor gamle vi blir, hvor vi bor, hvordan det til sist gikk med oss, en kvinnes kyss endrer seg ikke, selv ikke på avstand, selv ikke når hun ble proff. Har en kvinne først kysset, endrer hun det ikke. Jeg biter meg ikke spesielt mye merke i det, hun nikker, jeg kunne spurt hva hun gjør her på disse kanter når klokken er langt etter stengetid og langt før åpningstid, men vi snakker ikke sammen, hva kan vi si? Slik gikk det nå engang med henne. Slik gikk det nå engang med meg. Men felles for oss er at det ble arbeidsfolk av oss begge to.

Hun flyttet til byen som godt voksen. Hun var nemlig «swingers», sa de. Alle sa det, de sa «swingers» i flertallsform, men mente henne alene. Nå er det forsåvidt ikke mulig å være swinger alene, man må ha noen å swinge med, men dette ville folk slett ikke høre snakk om. Var det noen i bygda som var «swingers», så var det altså pinadø henne. Hun hadde også fått dildo i postoppkrav, sa en av postfunksjonærene, for han visste hvem som skjulte seg bak de diskrete avsenderne T. Hansen eller Johnny Import AS, avlange pakker i gråpapir, postlagt i hemmelighet på Alnabru og hentet under atonal plystring en drøy uke etterpå.

Vi kysset sammen natt til torsdag 27. juli 1989. Jeg var hjemme på sommerferie, hadde akkurat begynt jusstudiene og visste at jeg befant meg på svært usikker is. Det hele var over på sekunder, jeg skal ikke utdype bakgrunnen eller hvem som forøvrig var tilstede under kysset, men såpass kan jeg si at alle hadde beholdt gifteringene på, og flere hadde varer fra T. Hansen som skulle prøvekjøres den natten. T. Hansen er konkurs forlengst, en advokatkollega av meg som driver med familierett spedde på inntektene med konkursbestyreri for noen år siden, og hun fortalte meg i svært grafiske ordelag om lageret av dildoer og vaginakuler som stod stablet opp langs garasjeveggene da kemneren brøt seg inn med henne som vitne. T. Hansen selv var forduftet, han var sist sett på Fornebu der han leverte flybilletten ved utgangen og fiklet nervøst med en gullenke på venstre hånd. I et års tid etterpå var Johnny Import AS enerådende på markedet, men Johnny druknet seg i Seljordsvatnet da internett kom, og resten er jo historie.

Og selv om det altså er tjuefire år siden, så kan jeg gjenkjenne kysset hennes på avstand der i Hagegata, som advokat vet jeg i dag at hun trenger hjelp både titt og ofte, det er mulig å se det på måten hun kysser på. Jeg kunne bare gått bort til henne, tilbudt mine tjenester og hun kunne sagt ja, jeg trenger deg, nå mer enn noensinne, takk for sist, og så kunne vi levd på det offentlige begge to. Men jeg er ikke uhildet.

Senere på dagen: Kullgrillslukten fra restaurant Istanbul i Trondheimsveien står fet nedover kvartalene, forbi Tøyenparken, krysser i vinkel og langt opp i Jens Bjelkes gate. Jeg vet at de snakker der inne på restaurant Istanbul. Det snakkes på alle mulige språk, de snakker høyt, det er et støynivå som ligner en annen verden. De jobber som faen på kjøkkenet der inne, og de vet at de må det. De vet at vi har oljen, de har alt det andre. Arbeiderklassen vet hva «alt det andre» er. Jeg tror ikke vi skal forskjønne det.