Rikets sikkerhet

Det går en historie om kong Olav, jeg vet at den stammer fra 1982, men historien spriker om den fant sted i Berlevåg eller i Vardø. Kong Olav gikk langs kaiene, enten i Vardø eller i Berlevåg, og var omgitt av sine sedvanlige livvakter, et par-tre i tallet, som slentret tilforlatelig sidelengs og så seg om etter mulige trusler mot monarken. Om det nå var i Berlevåg eller i Vardø: Kongen fikk øye på noen i lokalbefolkningen som stod henslengt oppetter veggen på ei egnebu, de tok seg en røykepause fra linestampene, sammenfallende med monarkens besøk. Kong Olav lo sin vanlige latter og satte opp farten mot gjengen ved egnebua, men da grep en av livvaktene resolutt inn: Ikke dit, ikke den veien. Det var utenfor den opptrukne ruta tilrettelagt av fylkesmann og politimester, ikke dit. Da fnyste kong Olav, sier de som var vitne til opptrinnet, han snudde seg irritert mot livvakten som hadde grepet ham i feltjakka:
– Nå må De…
Kongen frigjorde seg fra livgarden og satte kursen mot de røykende fiskerne. Samtalen var visstnok forløsende der inntil veggen i egnebua, det lød latter og hverdagsprat langs kaiene, og dette var en prat som var helt utenom det fastlagte programmet. Hva kunne ha skjedd? Mye. Fiskerne kunne surret kongen inn i et garn og kastet ham på havet. Eller kjørt en linekrok inn i beltespenna, halt kong Olav inn i egnebua og forlangt monarkiets oppløsning og løsepenger. Men gjør man slikt i Vardø eller i Berlevåg? Neppe. Det ville ikke bare vært sløsing med et godt garn og en nyslipt linekrok, men også majestetsfornærmelse.

På jobb i går kom statsministerkandidat Erna Solberg flankert av minst to livvakter. Som tidligere statsråd lever hun fortsatt under trussel fra en fyr som sitter i fengsel. Alle vet hvor mullah Krekar befinner seg, han er bak lås og slå. Likevel må den mulig påtroppende statsministeren omgi seg med fyrer med propp i øret, og bare de mest betrodde får nærme seg. Hvis Solberg hadde tatt en kong Olav og beveget seg den minste desimeter utenfor opptrukken rute fra resepsjon til studio, ville det kanskje blitt trukket våpen, jeg vet ikke. Hva skulle vi forresten gjort? Slått henne i huet med en mikrofon? Surret henne inn i xlr-kabler, forlangt løsepenger og gjeninnsatt Kåre Willoch som statsministerkandidat? Det var jo bare oss der. Og Barbro i resepsjonen har stålkontroll på hvem som slipper inn, jeg har full tillit til at Barbro aldri ville sluppet inn verken mullah Krekar eller fulle sjømenn fra Pipervika. Der det virkelig var behov for livvakter: i studio, under journalistikkens nådeløse kniv, der var Solberg overlatt til seg selv. Den trusselsituasjonen er langt verre, men livvaktene befant seg i resepsjonen og kunne ikke berge henne fra spørsmål stilt med den aller skarpeste Sawatzky-teknikk. Den kan nemlig være dødelig for en sårbar politiker på oppløpssiden.

Det er bare halvannen uke igjen til folket er overlatt til seg selv: Hvem vil vi ha? De fryktløse, eller de som skaper avstand? De som tar sjanser eller de som sikrer seg? De som med overlegg lyver, eller de som snakker sant som best de kan? Hver eneste dag forsøker vi journalister å skille det ene fra det andre, det er en kamp mot klokken, for når valglokalene stenger mandag den 9. september er det for sent.

Ps.
Vi ville aldri drømt om å slå Erna Solberg i huet med en mikrofon. For det første er det ikke pent, for det andre er mikrofoner dyre. Surret henne inn i xlr-kabler? Særlig. Vi trenger alle de xlr-kablene vi har. Og forlangt Kåre Willoch gjeninnsatt? Vrøvl. Kåre Willoch fører ikke Høyre-politikk mer. Kong Olav er død, leve kong Olav.

2 tanker om “Rikets sikkerhet

Legg igjen en kommentar