Originaler

Jeg krysser gatene ved Carl Berner. På øret har jeg Lillebjørn Nilsens album «Hilsen Nilsen», der han blant annet forteller historien om Luse-Frants, en fillete mann som vandret gatelangs i Oslo med kjerre. Luse-Frants var en man som barn kunne støte på med skrekkblandet fryd, skriver Lillebjørn i teksten. Han skilte seg ut i et etterkrigstidens Oslo der likhetsprinsippet var formulert av Gerhardsen, og krigen hadde sørget for at Norge fikk en ny start: På skraphaugen med alt det gamle, ny tid! Og jeg tar meg selv i å tenke: Så like vi har blitt i denne byen. I dette landet i sin helhet: Så like vi har blitt.

Jeg vil fortelle historien om et Oslo fra en liknende tid, om den gangen advokat Hermansen vandret i gatene. Peder Gunvold Hermansen ble født i Eidskog den 6. januar 1910, og kom fra svært fattige kår. Etter en krevende skilsmisse kjørte det seg helt fast for ham. Fattiggutten hadde da skaffet seg juridisk embetseksamen, og kunne kalle seg overrettssakfører. Men Hermansens indre liv skaffet ham vansker, og han kom i kontakt med mørke krefter, både i seg selv og med datidens helsevesen. Likevel: Da han ble innlagt på Dikemark sykehus rundt 1956, traff han sin store kjærlighet, Elvira. Advokat Hermansen sa alltid etterpå at Elvira og ham var som Adam og Eva. Også hun var innlagt, og Elvira var blant dem som ikke maktet tilværelsen: Hun gav opp, og tok kort tid etter livet sitt.

Fra den dagen ble advokat Hermansen for alvor «gal uten å være sinnssyk», slik han selv pleide si det til dem rundt seg. Han sa selv om sitt forhold til Elvira: «Hun hadde bare folkeskolen, men jeg hadde embetseksamen, vet du. Men hun hadde mer vett enn meg. Jo mer jeg leste, jo dummere ble jeg. Jeg hadde en flott fysikk. Den solgte jeg for et eksamenspapir. Jeg kan ikke tørke meg i ræva med det engang

Advokat Hermansen ble Oslos siste gjenlevende såkalte original, og mange husker ham for hans utallige historier, utkledninger og turnoppvisninger på t-banen. Hermansens grenseløse fantasi ble med tidens løp et samtaletema i hovedstaden. Selv var han en utømmelig kilde av rare utsagn, poengtert og enkel visdom og treffende replikker. Han var takknemlig for livet, eller som han selv sa:
– Jeg holder på å gå konkurs av takknemlighetsgjeld!

Iført klær han visstnok hadde lånt på daværende Operaen i Folketeaterbygningen spankulerte han rundt på ærverdige Theatercaféen uten å kjenne en eneste av klientellet, men hilste alltid høflig. Hermansen var barnekjær, og han ble oppriktig lei seg dersom oppførselen hans hadde skremt barn, og han bad om unnskyldning etterpå, sier kildene. Det vrimler av anekdoter om ham, en kilde sier til meg: «Faren min var prest på Bøler og fortalte at da han hadde forrettet i begravelsen til kona til Hermansen gikk Hermansen inn på Bøler Kafé, satte seg ved et bord og ropte: – Kelner, gi meg en gravøl!» Eller som en annen kilde forteller meg: «Jeg husker godt Advokaten, som vi kalte ham. Det var alltid god underholdning å møte på ham, enten det var på Karl Johan, med en lekehund i bånd, som levde sitt eget liv, eller det var på t-banen, turnende i stolpene

Advokat Hermansen døde i mars 1993, 83 år gammel. Kjærligheten til Elvira som han hadde mistet, varte livet ut. Inntil hans død hang følgende plakett på døra hans: «Elvira Nathalie og Peder Gunvold». Det ligger noe livsbejaende og viljesterkt i advokat Hermansens liv. Jeg skulle ønske noen lagde en spillefilm om ham, og heldig er den skuespiller som skal påta seg rollen som denne mannen fra eventyrene.

Hvis man vandrer gatelangs med kjerre i dag, kommer politiet og spør om man har salgstillatelse. Og skulle man driste seg til å turne på t-banen, kommer vekterne og kaster en av på neste stasjon. Jeg krysser gatene ved Carl Berner og tar meg i å tenke: Så like vi har blitt i denne byen. I dette landet i sin helhet: Så like vi har blitt, nå som både Luse-Frants og advokat Hermansen er borte.

8 tanker om “Originaler

  1. Så fint at du minner oss om advokat Hermansen. Jeg møtte han mange ganger, men hadde nesten glemt han.
    Samfunnet vårt trenger Luse Frants’er og advokat Hermansen’er. Det blir rikere da. Hvordan skal vi lære oss toleranse når alle skal være like? Nå skal vi sågar ha likt antall kromosomer.
    Pssssst: Nydelig musikk i det forrige innlegget ditt, Arvola. God helg 🙂

  2. Det du skriver er veldig bra,og det var mildt sagt..lo godt av den i brillebutikken,og ble melankolsk av den fine fortellingen om herr Hermansen..Vet ikke om du har hørt om «Finmaleren» i Tønsberg, en av de siste «orginale» der,husker han godt,en stemmekraft som skremte vannet ut av melon,veldig høflig mot det «smukke kjønn»,malte neppe noe,men var flink til å «rekutere» tilfeldige folk som gikk forbi. Da fant han sin plass på en benk,tømte noen pilsner,gav «rekruttene» noen pauli-ord,så ble malerjobben ferdig. Takket for hjelpen,og hentet pengene for den slitsomme jobben.. Så var det «nikkersen»..en annen av byens «glade gutter»… Nå finnes det ingen advokat Hermansen,ingen «Finmaler» eller»nikkersen» lengre.. Heldige er vi som fikk oppleve de som gjorde byen så levende. LYKKE TIL MED BOKA, JAKOB:-)

  3. Takk for historien om advokat Hermansen, men jeg husker så mange flere av dem. Mener jeg også skrev om en uteligger her i bloggen din som nektet å ta i mot gaver, vått eller tørt, og gikk i klærne til de rett og slett ramlet av.

    En av de samtidige som var samtidig med Hermansen, var henne fra Harstad, som jeg mener ble portrettert av NRK. Hun bodde hos Frelsesarmeen eller en annen kristelig organisasjon i Gamlebyen, mener jeg å huske. Hun var den eneste som for 20-25 år siden var velkommen på alle uterestauranter og restauranter med innsamlingsbøssa si. Ei krokete gammel dame. Sikkert andre som kan fortelle mer om henne.

    Så var det han som gikk i kjole og hvitt, med flosshatt året rundt. På noe avstand så han veldig elegant ut, men om du kom nærmere han ville du se at alt var loslitt.
    Han vardret bare rundt i byen, og opp mot St.Hans Haugen og Majorstua. Tydeligvis en mann som fortsatt levde flott og galant. Bestandig hadde han en tjukk lommebok, som han likte å dra frem, og så faktisk at han hadde godt med kroner i den også. Virket som om det var viktig for ham å vise at han ikke akkurat var pengelens. Vet ikke hva han het, men han var stadig rundt om kring i byen samtidig med Hermansen.

    Så må vi ikke glemme «min gode venn» El Jucan. Da vi møttes første gang, satt jeg på Dasslokket med en gjeng, og han kom forbi og ble invitert til bordet. Jeg sponset en øl på han, noe han takket ja takk til, drakk den stille og rolig sammen med oss, før han avsluttet det hele med å spise opp glasset.
    Møtte han ofte, og det var vanlig at han kom å satte seg ved midt bord.
    Om det kun var meg og han ved bordet, så hadde vi mange flott samtaler. Minnes også at han fortalte livshistorien til meg, som senere ble til en bok http://www.risvikmedia.no/default.asp?page=318

    Mens jeg Googlet etter El Jucan, fant jeg ut at damen som jeg ovenfor ikke husket navnet på, het Aagot Hanshaugen. Her en artikkel som tar for seg «Orginalene som forsvant», bl.a. advokat Hermansen http://www.osloby.no/nyheter/Originalene-som-forsvant-7335254.html#.UyeUpIXZiGc

    Det var flere originaler på den tiden. De fleste er glemt, da de var så stillferdige, slik som mannen i kjole og hvitt, samt flosshatt, mens andre bare hadde status om «original» i bydelene. De gikk aldri over «bekken etter vann», for å si det sånn.
    Nå er alle i samfunnet blitt så konforme, at vi ikke lenger oppdager de fargerike menneskene, og etter røykeloven så går de også lite ut, vil jeg tro. Slik er det blitt over hele landet. Samfunnet har blitt fattigere etter at originalene forsvant fra gatebildet.

    // Stavron

  4. Kjære Stavron,kan bare «melde meg på»det som Jakob skriver! Ikke noe av det du skriver er kjedelig,det er en fornøyelse(..du store..)å lese fra ditt mangfoldige «arkiv».. Forresten, husker du noe om «Finmaleren» i Tønsberg,og han jeg kaller «nikkersen»(husker ikke hva han het),veldig rask til beins,det kan noen konstabler «skrive under på».Ikke noe vold e.l.,men det var litt av vært annet.(kom ut en liten bok om «Finmaleren» for mange år siden.)Stå på,Stavron:-))

    • Takk, takk.
      Kan ikke noe annet enn å bukke og skrape for at dere to vil ha meg til å skrive mer.
      Nei, Tønsberg distriktet kjenner jeg ikke til, men skal fortelle om noen som ikke helt kommer innunder benevnelsen originaler, men de fikk klengenavn for noe de hadde gjort, eller noe annet i Oslo drosja da jeg kusket rundt i forrige årtusen.

      – «Småen», som levde å virket før min tid, gikk det mange anekdoter om. En røslig kar, og om noen husker Mercedes Benz Ponton http://en.wikipedia.org/wiki/File:Mercedes_180_2_v_sst.jpg , så var det en slik en han hadde. Ble sagt at han kunne strekke armen over taket på bilen og lukke døren for passasjeren. En gang hadde han fått en tur til Fredensborgveien med en passasjer, som så hadde hoppet ut og løpt avgårde uten å betale. Ingen slamret igjen døren på Mercedesen til «Småen». Han var en stille og fredelig mann, men da hadde han sett rødt og langet etter lømmelen som sprang det kan kunne, men han hadde ikke regnet med de lange armene til «Småen», og snart satt han i saksa og tatt i nakkeskinnet og båret tilbake til bilen. Loppet for nødvendig kapital for turen, og satt til å lukke døren til Merca hundre ganger, mens han gjentok;
      – Slik lukker man døren i en Mercedes-Benz.
      Det var «pengeskapslyden» som «Småen» ville høre når noen lukket døren etter seg i en Mercedes, og ikke slamring.
      En annen gang hadde «Småen» fått en tur med som ville ha med seg en ponny. Det hadde også løst seg. Bakvinduet ble åpnet, så hesten kunne stikke huet ut under ferden, og ut på veien bar det. Husker ikke hele den ferden, men kanskje noen av dere andre har hørt om den turen?

      – «Småvarmt» skal man heller ikke glemme. Han husker jeg godt. En trivelig rund mann som jobbet som nattsjåfør. Hver gang han kom på nattkaféen, ba han om noe småvarmt, og da tok det ikke lang tid før han fikk det som klengenavn.

      – «Biffen» på sin side fikk fikk klengenavnet sitt allerede under krigsårene. Han vokste opp som enebarn på Kampen og som enebarn fikk han oftere kjøttmåltider enn de andre barna. Derfor ble han hetende «Biffen».

      – «Harald-Lapp» var ikke så fornøyd med sitt klengenavn, men det hadde han fått for at han var fra Vadsø. Han benektet sterk at han var samisk, uten at jeg vet sannheten i det, men klengenavnet ble han ikke kvitt.

      – «Is-Bjørn» syns økenavnet sitt var helt greit, for det var så mange som het Bjørn i drosja, og «Is-Bjørn» var veldig fortellende. Det var den «polare» Bjørn, helt fra Vardø.

      Må heller ikke glemme selveste «Driver’n». Han hadde egen spalte i Aftenpostens A-Magasin ved det navnet på åttitallet, og selvsagt begynte alle å kalle ham for det. Nevnte for ham at jeg likte spalten hans, og at jeg fablet om å kopiere ham i sin tid. Ble ikke noe annet enn fablingen min, selv om han oppfordret meg veldig. Folk hungrer jo på å høre de saftige historiene til drosjekuskene, selv om de saftigste kanskje bør glemmes i all stillhet.

      // Stavron

      • Tusen takk,Stavron,for alt det du deler ut av deg til «sultne fan»! Du er så forbaska god til å få fram «gullkornet» i alle fortellinger,kort eller lang,det finnes alltid der.Det er en «gave»,Stavron,mange skriver,men mange mangler din «gave» som formidler.Det er DITT «varemerke»,ta godt vare på det!! Ja,vi vil ha deg til å skrive mer:-))

  5. En fornøyelig historie, Arvola. Takk skal du ha.
    Selv bor jeg i Norges største bygd, Trondheim. Stedet er akkurat passe stort til at du kan se de såkalte originalene med jevne mellomrom. En berikelse for oss alle. Det blir til at man savner enkelte hvis man ikke ser de på en stund. De hører med i gatebildet. Og byen er så liten at overmakta kjenner den enkeltes harmløse særpreg, så de får være seg selv.
    Trist at samfunnet ser ut til å ville luke bort alle «uregelmessigheter».
    Ha en fortsatt fortreffelig dag 🙂

Legg igjen en kommentar