Han andre

– Det gir seg fort. Han kan ikke holde på sånn i evigheter. Bare overse ham, sier hun og trekker barnevogna nærmere.
– Joda, men har bare fortsetter å si det, svarer hun.
– At det var deg han ville ha, ja. Men du kunne jo spørre ham hva han egentlig ville ha, da tenker jeg det ville bli stille, svarer den første med et hånflir.
– Jeg tør ikke. Jeg er redd for å høre hva det ville vært, sier den andre.
– Men du og han nye, dere virker som et fint par.
– Joda.
– Joda?
– Vet du hva han sa? At han ville stå opp for meg i hele verden.
– Han nye?
– Nei. Nei! Han andre.
– Javisst. Det sier de alle sammen.
– Nei.
– Jeg skal si deg hva du skal. Du skal slå deg til ro med det du har fått.
– Fått? Hva mener du med det?
– Du har… Ja, skal jeg ramse opp? En enkel mann og en grei jobb. Du har et nettverk. Du har oss. Du har huset. Sånn sett kan du bare rolig slå deg til ro nå.
– Men han sa det. At han ville forsvart meg for hele verden.
– Han er ikke god i huet. Han er faen meg ikke god i huet når han sier sånt.
– Hender det at du er redd for å høre sånt? At noen ville forsvart deg for hele verden?
– Næsj.
– Næsj hva da? Har aldri noen sagt det til deg?
– Nå synes jeg vi skal dra på Cubus.

3 tanker om “Han andre

  1. Det er skummelt med store ord. Men det er også greit å bare gå på Cubus. Nå lurer jeg forresten på hvor ofte man trenger at noen står opp for en for hele verden? Hva er grunnen? Jeg er skikkelig flink til å stå opp for meg selv jeg. Men stort sett bryr ikke verden seg noe særlig.

Legg igjen en kommentar