Tvangstanker

Kristjanna G. ville egentlig ikke bli kokk. Hun drømte om å bli flymekaniker. Men det ulykksalige var at hun var så fordømt god på gulrotkake som barn.
– Du som er så fordømt god på gulrotkake, du må jo bare bli kokk! sa hennes far.
– Jeg er enig med din far! Du må bli kokk! sa hennes mor.
– Kokk, kokk, kokk! slevjet Kristjannas grandtante fra enden av bordet.
– Men… sa Kristjanna G. og løsnet forkleknuten.
– Det er ikke noe men! Man svarer ikke voksne folk! Dessuten er du en klønete tøs! fortsatte hennes grandtante, det rant sikkel ned de bistre kjevene.

Og langsomt, etter noen år, begynte Kristjanna G. å miste troen på seg selv. Flymekanikerdrømmen bleknet, hun begynte å tvile, og det var da tvangstankene slo til og festet grepet: De hjemsøkte henne om natten, stemmene: «Du må bare bli kokk! Du må! Du må! Kokk! Kokk! Kokk!»

En dag gav hun etter for tvangstankene. Det ble fortiden som vant.

I dag er Kristjanna G. kokk på det lokale gjestgiveriet. Det er ikke mye hun kan, hun har gitt helt etter for tvangstankene nå, det siste hun sa til meg da jeg møtte henne var:
– Man kan ikke knuse egg uten å lage omelett. Og så jeg, da, som er en så klønete tøs. Det blir mye omelett, jeg erkjenner det.

Det er ikke store menyen på dette gjestgiveriet. Og det er mangel på flymekanikere her til lands. Gulrotkaker, derimot, får man på hvert gatehjørne nå.

Legg igjen en kommentar