Søndag. Frokost på Laundromat Café på Bislett. Jeg er ikke her ofte. Frokost og frokost; klokken er rundt 14. Klokkene er stilt, de fleste av dem, det er nesten middag sommertid, men fortsatt lunsj vintertid. Det er ikke så viktig hvilken tid det er, ikke akkurat nå, ikke før i morgen tidlig, da er grålysningen borte når klokken er 0440 når jeg sykler hjemmefra, og det tar en drøy uke før den er tilbake. Jeg har ikke dårlig tid. Ikke når jeg sykler.

Noen minutter tidligere: Trikkesjåføren på Jernbanetorget var grinete, slapp av folk på den trange perrongen og smekket deretter dørene uvørent igjen, tilbake stod vi, et trettitalls reisende i sommertid, lattermilde: Men slapp av da, mann, er det så travelt, har du ikke stilt klokka på linje 17? Du er ikke en time for sein, du er akkurat i tide, det stod da vitterlig «nå» på tavla, nå er nå, men greit, det, vi kan godt vente på linje 18 istedet.

Linje 18 har bedre tid ni minutter senere, alle kommer med, og så bærer det linjelangs opp mot Bislett, ingen er sure, ikke som jeg kan se: Det er tross alt bare snakk om ni fattige minutter, og det har vi tid til, solen skinner. Og hva vet jeg: Jeg hadde antakelig blitt grinete selv, dersom det var jeg som kjørte trikk på linje 17 og fant ut at jeg var én time skjev, kanskje jeg selv hadde gasset på, eller hva det er man gjør når man styrer en trikk, jeg har da innlevelse, for helvete. Kanskje jeg hadde forsovet meg, trodde jeg, og her var det bare å hive seg på skinnene. Dessuten var det Earth Hour i går kveld, og kanskje noen slo av klokkeradioen i overmot og begeistring, og alle vet jo hva som skjer med en klokkeradio når strømmen skrus av, den hopper tilbake til start, klokken blir 00:00, blinkende. Det er i seg selv en meningsløs tid, sommertid som vintertid. Og det skjer ingenting før noen trykker på de rette knappene; tiden står stille inntil noen strekker fingrene fram, trykker på reset-knappen og stiller tiden, og da kan man forundret si: Har jeg sovet så lenge?

Omeletten på Laundromat Café er saftig, passe stekt slikt at den renner i kantene, kjøttet på innsiden er raust skåret, brødet ved siden av er mykt. Mykt innerst, sprøtt utenpå. Appelsinjuicen er presset med skallet på appelsinene, slik de gjør det på Laundromat Café, den dype, mørke smaken av appelsinskall. Jeg lurer på om appelsinene er fra Israel, for på syttitallet sa de at man ikke måtte spise skallet på appelsiner fra Israel, fordi israelerne sprøytet gift på appelsinene, og så kunne man falle om og dø.

Det var fru G inne i dalen som sa det. Hun hadde sett det med sine egne øyne: Det var i romjula, i 1972, sa hun, en gutt, sa hun, faktisk på min egen alder, sa hun, som hadde spist appelsinskall, han falt bare om, det fosset hvitt skum ut av munnen hans, sa hun, og så var han død, og det var israelerne som hadde gjort det, sa hun, og slurpet i seg kaffe fra tefatet med sukkerbiten i midten. Fru G fortalte også at synåler måtte man passe seg for. Hvis man tråkket på en synål gikk den rett inn i kroppen, sa fru G, hun hadde sett det med sine egne øyne: Hun hadde vært i et bridgelag en gang, og plutselig stakk det i hodebunnen til Berna ved bordenden, Berna sa au au, det stikker, vent med kortene, og da var det en synål fra 1968 som plutselig kom ut fra topplokket hennes, da hadde synålen vandret gjennom kroppen i fire år, gått gjennom hjertet mange ganger, men så kom den da gudskjelov ut i hodebunnen, sa fru G og slurpet kaffe. Berna var heldig, sa fru G, det kunne endt aldeles galt.

Jeg vet i skrivende stund at det ikke er israelske appelsiner de presser på Laundromat Café: Jeg lever fortsatt. Jeg lever mer enn noensinne. I Spikersuppa stiller jeg en gjenværende klokke feil, fire minutter for fort, men det er til å leve med.

Fortellingens tittel er basert på, og inspirert av, Hanne Ørstaviks roman «Tiden det tar», Oktober, 2000.