Juledagskvelden er ettertenksomhet. Jeg hører Olav Stedje synge «Det lyser i stille grender» og famler forfjamset etter hockeysveisen min – men den er borte. Borte er også Erik Bye, bruspulver, Bresjnev, bestemor, Rubiks kube, knusbare termoser med karve-te. Ikke en gang Kåre Willoch er den samme som før, han har gått bananas og blitt revolusjonær. Men Carl I. Hagen og den kalde krigen har gjort comeback, akkurat som vinylen. Det er da noe som er gjenkjennbart. I et svakt øyeblikk savner jeg hockeysveisen. Og bestemor. Og Erik Bye. Og bruspulver.

Men Bresjnev og knusbare termoser med karve-te, det kan De få billig av meg. Og Rubiks kube? I helvete.