Arbeidsnotat om motorstans og bekymringer

Når hurtigruta får motorstans, selv om det er udramatisk, blir folk bekymra. Jeg liker det fenomenet. Det viser for en kolossal plass hurtigruta har.

Jeg mener: Om trikken står noen minutter utenfor Bislett, da bare går folk. Forståelig, det også, for man kan jo ikke bli sittende på Bislett. Hva har man der å bestille, hvis man egentlig skal ned til Holbergs plass? Ikke ville trikkeføreren ha akseptert det, heller:
– Beklager, jeg har litt problemer med maskinen, alle må av, sier trikkeføreren. Men når hurtigruta får motorstans – hvor skulle man gå? Skulle man gått rundt og fintrødd på en holme? Hva skal man der å gjøre, når man egentlig skal til Berlevåg? Nei, jeg forstår folks bekymring. Det er en omsorg i det, uansett hvor kortvarig og udramatisk motorstansen var, det er som en gammel venn som har falt på glarholka og slått foten. Da spør man:
– Nå. Æ hørte at du har dotte på glarholka og slått foten, går det bra? Og så kan den gamle kompisen si:
– Nå, ja, nei, det e nu ikke så mye å snakke om. Det e nu bare litt ømt i foten. Sånn er det med oss og hurtigruta. Og sånn var det da MS «Finnmarken» fikk motorstans på Valderhaugfjorden i natt. Ikke så mye å snakke om.
– Nå, nei, det e nu bare litt ømt i maskinen, sier sikkert skipperen. Men vi bryr oss, ikke sant.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *