Alle gjør noe med været

25. januar 2016

Mens jeg skriver dette, en tidlig lørdag morgen ganske i midten av januar, ligger et nysnødd lag av vinter over gatene i Oslo. Brøyta har ikke rukket å kjøre alle rodene, og søppelkasser og sykkelseter har høye vinterhatter. Jeg vet at det er en lignende morgen en rekke steder i Finnmark, og det er der som her: Brøyta plages kanskje med en kjetting, det er derfor ho er forsinka, men vante hender trekker til og retter opp, setter i gir og kjører videre. Rett rundt hjørnet nå, både på Frogner og i Vadsø. For det er ikke så langt, dette landet, det meste er i alle himmelretninger.

Ekstremkulde. Monstervinteren, kaller tabloidene den, denne vinteren. Det er tabloidene ganske alene om. Det finnes i meteorologisk forstand ikke noe ord som heter ”ekstremkulde”. Jeg har den siste uka på radio referert gradestokker på Stjørdal og Kristiansand og Čoavddatmohkki, og jeg finner gudskjelov ingenting unormalt. Jeg finner bare en ganske alminnelig, gammeldags vinter, som vi husker den fra tider som for bestandig vil være forbi. Man skal for øvrig være varsom med minner. Minnebilder består av en ikke ubetydelig grad av erindringsforskyvning; det er derfor alle somrene på sytti- og åttitallet fremstår som endeløse sommerdager. Meteorologene forteller, fra sine statistikkark, at det slett ikke var sant. Det var like mye mainnskitvær den gang som nå. Og en og annen mild vinter var det, også.

Alle snakker om været, men ingen gjør noe med det, sa folk den gang. I dag er heller ikke dét sant. Vi har gjort noe med været i mange tiår, vi har bare ikke sett det. Noen få tror fortsatt ikke på det, men de blir færre. Noen vil alltid henge etter: Sekstenåringene som stod på stand og snakket om el-biler i 1986 ble møtt av like mye hånflir fra førtiåringene som i dag, det er ikke noe nytt, haters gonna hate, men forskjellen er at det blir stadig flere sekstenåringer og stadig færre på godt over førr. Det blir stadig mindre plass for tøvprat, verden har ikke tid til slikt mer.

Og i dag: Alle gjør noe med været. Den ene snøskuteren på full fart langs reingjerdet i Stiipanjokka gir sitt, Tharaldsen på tomgang på Tolga leverer sitt lille bidrag, og Kielferga ved kai på Filipstad legger en god slump i potten. Selv brøyta gjør det. Det store selvbedraget er at enkeltindividet ikke ser sin plass og sitt bidrag. Vi tror vi ser alt, men vi ser ikke det store bildet.

Det store bildet er det ironisk nok maskinene våre som har. Når de amerikanske vær- og forskningssatellittene sveiper over Novaja Semlja, krysser vestover Nordaustlandet, langs øde vidder på Knud Rasmussen Land på Grønland og sør for den magnetiske nordpolen ved Prince of Wales-øya i Canada: De ser det. Når Tharaldsen på Tolga og brøyta på Briskeby setter seg i bevegelse igjen, er satellittøynenes sylskarpe kameralinser allerede over alle haugene i Rocky Mountains, og sender bilder tilbake til basen: Det står absolutt ikke bra til. Isen sprekker opp, og det er ikke spor av ekstremkulde i det store, høyoppløste bildet. Det kan man hilse kommentarfeltfolket og de stadig færre skeptiske førtiåringene med. Kommentarfeltfolket slenger om seg med påstander, og de slår aldri av for kjentfolk: nittini prosent av forskerne vet at dette ikke er menneskeskapt, heter det der. Det gikk så langt at NASA publiserte en artikkel der de måtte påpeke at det er motsatt: nittisju prosent av verdens klimaforskere er enige om at klimaendringene, sitat, ”are very likely due to human activities.” Og: ”In addition, most of the leading scientific organizations worldwide have issued public statements endorsing this position.” Med lenker og dokumentasjon og hele pakka, det tar timesvis å pløye seg gjennom det.

Også dette ble feil for kommentarfeltfolket. De svarte unisont tilbake at dette er en sammensvergelse, siger og skriver, blant alle verdens forskere for å få mer penger til inadekvat forskning og kaffe. Når man spør etter bevis for dette, får man alltid til svar at de bare vet det. Og så lenker de til en eller annen obskur hjemmelaget Youtube-video. Det finnes en skurrete Youtube-video til ethvert bruk, det er helt ellevillt.

Men spørsmålet er like mye dette: Vil vi ikke tro på det fordi det går utover våre penger? Er det snarere slik at det er snakk om at mye vil ha mer, at vi er redde for en hverdag uten olje og komfort, og ikke kunne tenke oss for alt i vide verden å gi slipp på det? Er ikke det egentlig en veldig ærlig sak? Er ikke det bare menneskelig? Kan vi ikke bare si det som det er? Her er poenget: Kan ikke vi bare kutte dette endeløse, endeløse tøvpratet, legge kortene på bordet og si: Ja! Jeg er redd! Jeg vet ikke opp-ned på en tilværelse uten bilen min, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre uten stadig mer, mer, mer? Går det ikke an å stille krav til voksne folk at vi skal være oppriktige med hverandre? Jeg ønsker meg et menneske som kan stå opp for seg selv og si: ”Jeg vil kjøpe, kjøpe, kjøpe, og jeg er forsyne meg stolt av det! Deal with it!”

Nordområdene er i front, på alle vis. Havforskere overvåker nøye både issmelting og måten fisken reagerer på. Vi vet ikke mye om dette nå, men mistanken er at eksempelvis lofotskreien kan komme til å forflytte seg. Og da snakker vi konsekvenser. Om den dagen kommer: Når skreien i all hovedsak gyter i russisk territorialfarvann, og den russiske forhandlingslederen lener seg tilbake under fiskeriforhandlingene og sier tilfreds: ”Den lofotskreien. Den er det vi som har nå.” Hva svarer vi da? Jeg er betalt for å spørre, og jeg spør, pun intended: Er penger snart det eneste vi forstår?

Alle gjør noe med været, det var derfor de møttes i Paris i desember, de folka: For å finne reset-knappen, sikre at vinteren kanskje kan bli som den var i gamle dager. Mens jeg skriver dette har det blitt ettermiddag, og brøyta har gjort jobben. Og det er meldt kaldere vær. Heldigvis. Kanskje det fortsatt finnes håp.

Publisert i dag hos nettmagasinet Sett Nordfra, et magasin med bakgrunn og dybde om nordområdene, redigert og bestyrt av folk med inngående kunnskap.  Anbefales!

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Skriv en kommentar

Previous post:

Next post: