Du kan vel si noe

21. april 2016

«Romfolk står overfor utfordringer
på en rekke ulike områder.»

Utdrag fra en av Solberg-regjeringens
utredninger om romfolk, datert 7. mai 2014.

 

 

Se på ham. Se nøye på Alexander Bjørkum-Baldwin der han sitter. Er han ikke et ynkelig skue? Ikke fullt så tøff nå, nei. Men på den andre siden: Tøff har han aldri vært, så hva er egentlig nytt?

De har en feil med ventilasjonsanlegget her, tenker Bjørkum-Baldwin mens han sitter i stolen og lytter. Det er en ulyd i veggene et sted. En ujevn summing, kanskje er det et vifteblad som har vridd seg inne i luftekanalene og skapt en ubalanse i systemet. Lyden forplanter seg som en svak skrapelyd gjennom hele politihuset, fra rom til rom, fra toalettbåsene og over til politiadvokatene, fra politiadvokatenes avlukker til pauserommene til trappegangene til arkivene, og nå: til avhørsrommet der han sitter på plaststolen og kikker ned på de semskede skotuppene sine. De er tilsmussede, skotuppene til mannen foran ham er upåklagelig rene.

Politijuristen kikker over notatene sine, blar frem og tilbake, snur seg mot skjermen og tilbake, legger pennen fra seg, venter, og stirrer på Bjørkum-Baldwin med armene i kors, venter, stirrer, Bjørkum-Baldwin kjenner at skrapingen i ventilasjonsanlegget klør i ørene. Omsider snakker politijuristen:
– Ja, her var det ikke mye å hente, du.
Bjørkum-Baldwin drar på det:
– Nei, det… var vel… ikke det.
– Det er ikke mye du husker, sier politijuristen.
– Ikke egentlig.
– Ja ja. Sånn er livet.
– Det er vel det.
– Ja ja. Ja ja, du. I forrige uke sa du at du kanskje hadde et signalement.
– Sa jeg det?
– Det står her.
Bjørkum-Baldwin drar på det:
– Jo, men skal vel… være… sikker.
– Det skal man.
Politijuristen snurrer stolen rundt, kikker ut på de nakne trærne bak Borggata opp mot Tøyen.
– Det må være ganske plagsomt.
– Hva da? spør Bjørkum-Baldwin.
– Å huske så lite. Er ikke det veldig upraktisk?
– På hvilken måte?
– I din stilling, mener jeg.
– Jo, det…
Det suser i veggene, og i ørene. Juristen vipper med stolen:
– Jeg har en datter som har det sånn akkurat nå. Hun er tolv år, og kan glemme de enkleste tingene. Nøkler, innetider, avtaler. Sånne ting.
– Sånne ting, ja.
– Men slik er det jo å være tolv år, fortsetter han.
– Sånn er det, ja, svarer Bjørkum-Baldwin.
Politijuristen snurrer stolen tilbake, og han smiler ikke nå:
– Det kan i visse tilfeller være straffbart å huske så lite, hvis vi i ettertid finner ut noe annet. Er det noen sjanse for at vi finner ut noe annet?
– Du anklager meg for noe, sier Bjørkum-Baldwin og prøver å møte blikket hans, men får det ikke til. Politijuristen ler tørt:
– Nei, nei, nei. Jeg anklager ingen, jeg. Det er ikke mitt mandat. Du har status som vitne, det er alt. Det er ingen som har beskyldt deg for noe. Det er jo ikke derfor du er her. Det er ikke beskyldninger vi driver med her, vet du. Herregud, nei. Neida, Alexander. Vi kartlegger bare fakta. Men du kan jo ringe hvis du kommer på noe mer.
– Takk, det kan jeg jo, svarer Bjørkum-Baldwin og reiser seg.
– Ja, så da ringer du, da, kanskje?
– Jo, det… sier Bjørkum-Baldwin og kjenner politijuristens øyne i nakken hele veien ut kontoret, ned trappene og forbi resepsjonen.

Og han er helt sikker på at de har en feil med ventilasjonsanlegget. Det er i grunnen ganske irriterende at de har det. Han tenker at han er glad han er ferdig her. Ferdig med saken. På utsiden ringer han en kort samtale. Han føler seg uvel når han legger på, mer uvel enn forrige gang han var uvel. Og det er stadig kortere tid mellom hver gang.

Departementsansatt Alexander Bjørkum-Baldwin liker fredager. Det er befriende med fredager. Sjefen, statsråden, pleier å dra fra kontoret allerede ved titiden på formiddagen for å rekke Kongen i statsråd klokken 11. Det brer seg alltid en lettelse i systemet når ministeren drar. Det pleier å bli tidlig helg i departementskorridorene når den svarte statsrådsbilen svinger ut av kvartalet. Og i dag fikk Bjørkum-Baldwin endatil fri for å dra til politiet:
– Dette ordner du bare opp i, sa statssekretæren, – du bare rydder opp etter deg. Forstår du? sa hun tidligere i uka og slo håndflaten i bordet så kaffen skvatt.
– Joda, det skal vel… gå… greit det, svarte Bjørkum-Baldwin og tok en taxi til Grønland.

Det tok kortere tid hos politiet enn han hadde trodd. Dette er årsaken til at trettisju år gamle Alexander Bjørkum-Baldwin nå står på Rema allerede klokken 13. Han registrerer med et visst ubehag at årets juledadler ligger klare i en pent utbrettet og sortert eske tett ved bananene. Han har et anstrengt forhold til dadler. De skrukkete, brune og klisne søtsakene minner ham om ubehageligheter han helst kunne vært foruten.

Det blir sagt om Alexander Bjørkum-Baldwin at han aldri gjør noe overilt. Faktisk blir det trukket fram som et vesentlig, pålitelig og stabilt karaktertrekk ved ham, og det står i papirene hans. Statsråden pleier å si det på stabsmøtene, når de forrykte ideene til statssekretæren kommer på bordet:
– Bjørkum-Baldwin, hva mener du om denne saken, du som er så fornuftig? Burde vi gå ut i media, slik statssekretæren her mener, og si at distriktsopprøret består av ullhoder? Kan man si slikt? Ullhoder? Er det virkelig innafor?

Og Bjørkum-Baldwin har lyst til å si at han synes at distriktsopprøret virkelig er helt på trynet og distriktsfolket noen kravstore jævler, at statssekretæren har rett, og ikke bare det, men at statssekretæren er den eneste rundt bordet som har snev av fornuft i hele departementet og at ministeren er pompøs og ryggslikkende overfor statsministeren og at statssekretæren er søt med oppsatt hår og at kaffemaskinen burde vært byttet ut og at forslaget til statsbudsjett er noe tøys og at statssekretæren er alt han selv, Alexander Bjørkum-Baldwin, aldri har turt å være. Men han gjør jo aldri noe som er overilt. Det står i papirene. Så derfor svarer han alltid:
– Ja, nei. Hm.
Og statsråden nikker fornøyd:
– Som jeg skulle sagt det selv!

En gang, nå i adventen etter et planmøte – det stod dadler på møtebordet – tok statssekretæren ham til side og sa:
– Alexander, du er bare helt utrolig. Jeg er helt målløs.
Og han ble så glad, for det var første gang hun hadde sagt noe sånt. Hun tok en kunstpause, og han ble så sørgmodig da han skjønte at fortsettelsen ikke stod i stil med begynnelsen:
– Takk skal du faen meg ha for at du aldri støtter meg. Du bare sitter der. Du er den kjedeligste jeg vet om som går i brune, semskede sko. Det er aldri noe klart å få ut av deg. Hva står du egentlig for? Er det noe du prøver på, eller? Innynde deg på noe vis? Du kommer ikke høyere her, vet du. Du kommer aldri noe annet sted enn akkurat hit.

Så hadde hun snudd på hælen, slått ut håret med et elegant grep rundt hestehalen og kastet sluttsetningen mot ham over skulderen:
– Det står dadler på bordet, ta så mange du vil ha. De er like skrukkete og inntørkede som deg.

Og fra den dagen følte Alexander Bjørkum-Baldwin seg som en inntørket daddel. For innerst inne visste han at hun sa sannheten. Det var den dagen han fikk et anstrengt og ubehagelig forhold til dadler. Men han sitter ved bordenden og nikker, og hvem kan klandre ham?

En gang fikk han ansvaret for underholdningen på departementets sommerfest. Han brukte mye tid på å bestemme seg for hva slags latter og spas han skulle tilby, og falt til sist ned på en variant av «Tjue spørsmål». Men det falt ikke helt i smak.
– Er dette noe man har med seg? spurte folk.
– Ja, helt klart, svarte Bjørkum-Baldwin.
– Kan man spise det?
– Ja, det er ikke uvanlig, svarte Bjørkum-Baldwin.
– Kan man ha det på hodet? spurte en annen.
– Selsvagt, svarte han, og kjente at han bare gledet seg til slutten. Men da ingen klarte det, og han avslørte at løsningsordet var «stortingsproposisjon», begynte folk å se en annen vei, løse ut drinkbonger, og selskapet brøt opp. Han forstod ikke misnøyen. Alle politikere har da med seg stortingsproposisjoner. Og han syntes at han svarte ganske presist og vittig på spørsmålet om man kan spise det, fordi det alltid finnes stortingsproposisjoner som en politiker bare må ete i seg. For øvrig kan man selvfølgelig ha en stortingsproposisjon på hodet, hvis man skriver den ut, og sitter helt stille. Men folk tok ikke den, heller.

På butikken har han vansker med å bestemme seg. Peppersaus eller fløtesaus? Han står ved sausehylla og nøler. I det hele tatt nøler Bjørkum-Baldwin ganske mye. Han er redd for å velge feil. Det er det alle, unntatt statssekretæren, kaller å være stabil. Var han bare som henne.

Det piper i telefonen hans, det er et nyhetsvarsel:
Distriktsopprøret avlyst
Oslo (NTB): Den varslede politiske streiken mot regjeringens distriktspolitikk er avblåst. Sentrale kilder i distriktsopprøret sier at man har diskutert saken og kommer nå regjeringen i møte.
Han merker at det trekker en skam gjennom ham, en skam som den gang man var ti år og hadde tatt noe fra benken.

Etter ti minutters vurdering foran reolene blir det peppersaus. Kassakøen er kort, foran ham står en langbent kvinne med en pose epler i den ene hånden. I den andre holder hun et ukeblad der overskriften ‘Vakre Bali – vi viser deg strendene!’ lyser i solgult over halve forsiden. Bjørkum-Baldwin kjenner lukten av henne. En søtladen, avdempet kvinnelukt som trekker en gammel uro gjennom ham. Bali. Ja, kanskje det. Han kjenner at nakken er stiv etter møtet på politihuset, det knirker langs skulderbladene. Kvinnen trekker opp et Visa-kort, han oppfatter navnet Marielle Pitter preget i plasten på forsiden. ‘Hei, Marielle, jeg heter Alexander, du lukter godt, hva drømmer du om?’ tenker han at han under gitte omstendigheter kunne ha sagt, og legger peppersausen på rullebåndet. Sauseposen ruller litt for langt inn mot kassen og inn på Marielles territorium. Det er ikke flere skilleklosser igjen å legge mellom varene, og det er fare for forveksling. ‘Snart må jeg si noe,’ tenker han. ‘ I det hele tatt må jeg vel snart si noe.’
Sauseposen har blandet seg med den ukjente kvinnens varer, posen hans ligger klemt inn til epleposen hennes, hun snur seg mot ham, halvveis henvendt til ham og til ekspeditøren:
– Nei, den er ikke min, og skyver den tilbake, bakover mot ham med et smil. Han stirrer forskrekket på henne.

Han vet ikke hvorfor han gjør det, men noen ganger later Alexander Bjørkum-Baldwin som om han er russer. Og det skjer nå. Han senker stemmen og slår om til tullerussisk, later som om han ikke forstår hva som blir sagt og antydet, tar opp sauseposen, kikker forbauset på den, ser på Marielle og rister på hodet mens han sier lavt:
– Njet, dzi probetsko dsja tsvoi, karasjå.
Det er bare noe han finner på, men han høres akkurat ut som en russer. Marielle Pitter legger hodet på skakke, svarer:
– Oh, sorry? It’s not yours?
Bjørkum-Baldwin rister på hodet:
– Ztarovji gubbli njet, kaster sauseposen megetsigende inn i tyggegummireolen ved siden av båndet. Så sier han ‘zorry’ og forlater køen, sidelengs opp mot Marielles hårfeste, han trekker såvidt pusten gjennom nesen idet han passerer nakken hennes, og han skammer seg over det, skammer seg så skammelig, og han er rød av skyld, både av det, og av at han forlater butikken uten peppersaus, han ser rett frem, skynder seg ut, forbi avisstativet, kikker ikke på avisene, for han vet hva som står der, det om hun sigøynerdama, statssekretæren sa det, ‘i helvete, Alexander. Hva tenkte du på? Nå rydder du opp etter deg, og trekk faen ikke regjeringa inn i dette.’

Ja, hva tenkte han egentlig på? Det er litt vanskelig å si. Det er like vanskelig å si, som det var å finne på ting å si på det møtet med distriktsopprøret i Trondheim forrige uke. Det ble ganske ubehagelig der oppe på Palmehaven etterhvert som distriktene fyrte seg opp over gjeldende politikk. Bjørkum-Baldwin hadde lyst til å si det som det var: vi gir bare blaffen. Dere skulle hørt når statsråden holder hoff med de politiske reporterne og snakker om dere. Alle ler da. Alle ler. Men her er jeg, og jeg får bare jatte med.

Flere ganger i løpet av kontaktmøtet fikk han lyst til å mumle og spille russer, og da opprørslederen satt ved bordenden og påstod at regjeringen lyver, at det skal bli et rabalder fra landsende til landsende, ja, bærre glæd dokk, da begynte tunga å løpe i munnen hans, han knep sammen leppene og kjente at lyder som «zpravoj» og «shatsat bolsjoi» smalt mot ganeveggene og lengtet etter å fylle rommet. Fra utsiden så han ut som om han tygget på noe, et eller annet som enten skulle ned eller ut igjen, akkurat som når man tar et villbringebær inn i munnen, roterer det med tungespissen i spytt for å få det til å vare lenge, bare sånn at bittelitt av saftene kommer ut, blubb, blubb, men så er det en mark inni, og man må bestemme seg for om man bare skal svelge fort eller spytte ut.

Han har tenkt endel annet. Som hva han skal gjøre hvis han en dag må snakke tullerussisk og står overfor en virkelig russer. Da finnes det ingen plan b. Det er bare en helt forferdelig tanke. Den tanken gjør at departementsråd Alexander Bjørkum-Baldwin holder seg mer og mer for seg selv om kveldene. Det er bare altfor mange russere der ute. De er overalt.

Men etter møtet, da han gikk ned trappene fra Palmehaven for å gå en luftetur noen timer senere – alt hadde kjørt seg helt fast – hva tenkte han da, rakk han egentlig å tenke så veldig mye før han så det? Kvinnen som lå på fortauet på utsiden, inntil murveggen, mennene som stod rundt. Den friske sjølufta som kom inn med striregnet fra fjorden.

Han gjenkjente flere av bøndene fra Verdalen, fiskere fra Hareid, de unge odelsguttene fra kontaktmøtet hadde dannet en halvsirkel rundt kvinnen sammen med to fete inntrøndere. Det luktet regn og sjø og akevitt og kvalm øl på regjeringens regning, samt skarp kvinnesvette. En av mennene sparket kvinnen i brystet slik at hun slo bakhodet mot muren, og Bjørkum-Baldwin kunne se at hun blødde fra begge øregangene. De hadde revet av henne skautet. Hun gråt mens blodet i den sprukne kjeven blandet seg med slim fra nese og munn – det var nesten akkurat som på film, tenkte han der han stod og kikket på. Han tenkte at jammen så det veldig ekte ut på film. Tenk at de greide å få det så ekte på film.

En sunnmørsfisker som hadde hevet stemmen på kontaktmøtet og forlangt økte distriktsoverføringer no, itje neste år, men no, no e vi lei av dittan tullet, bøyde seg ustøtt ned mot kvinnen, tok tak i håret hennes, vred knyttneven sidelengs fylt av hår, han sa at sånne som deg har vi aldri bedt til landet. Hun ropte noe, var det tullerussisk eller noe annet? En av de andre mennene grep pappkoppen hun hadde foran seg, han åpnet buksesmekken, la penisen inntil kanten av koppen og pisset skummende. Så satte han koppen mot munnen hennes og trykket den inn i svelget hennes.

Alexander Bjørkum-Baldwin stod plutselig midt i sirkelen. Det ble sagt noe, om det var han som snakket tullerussisk eller kvinnen som jamret seg eller om det var noen fra distriktene som snøvlet, det kunne han ikke riktig huske. I alle fall ble kvinnen liggende igjen på utsiden, inntil muren, mens Bjørkum-Baldwin og de andre gikk inn i resepsjonen og bad om nøkkelen til suiten der distriktsopprøret holdt til.

 

 

Ved Deli de Luca nederst på Grønlandsleiret piper det i mobilen, det er statssekretæren, det står
Godt jobba, god helg 🙂

Men hva han egentlig, rent egentlig, helt ærlig, tenkte på? Han tenkte vel på henne som en gang sa til ham:
– Alexander, jeg elsker deg. Det er ikke dét. Men du er som en gjenglemt fortøyning. Du har hørt til et sted en gang, du har vært med en båt, du. Du er en sånn fortøyning til en båt som noen dro ut med, på vakre dager på en fjord, og du ble med, du lå som et mykt feste fremme i båten, alltid klar til nye fortøyninger, du var det festet. Dere var ett. Men så var det noen som glemte båten, og du var den fortøyningen som holdt den tilbake. Det kom stormdager, til slutt slet båten seg, og det ble bare fortøyningen igjen, en avslitt taustump som har en knute i enden. Og nå er det ingen som kan løsne deg, for knuten har blitt så hard etter alle de dagene og nettene da båten rykket i fortøyningen, den ble strammet til mer og mer, og frostnettene i januar frøs den til en klump av is, og ingen var der til å løsne. Og så forsvant båten. Og der ligger du igjen. Men det er mer: Du er en slags… feilkonstruksjon. Som om noe har herdet for fort. Eller som om noen har slurvet med listverket, slik at det som skulle være rett, ble skjevt. Du er malingen som aldri tørket helt, det er alltid noe klebrig igjen på flatene når man lener seg inntil deg. Og rundt deg er det brakkvann. Du er brakkvann – verken det ene eller andre. Hvem kan over tid leve i brakkvann? Bare de mest tilpasningsdyktige, og det er ikke mange.

Han står slik og puster.
Tenker.
Kjenner han en befrielse?
Og Alexander Bjørkum-Baldwin har den lave ettermiddagssola i ryggen når han plutselig tverrvender ved kiosken og setter kursen tilbake til politihuset. Se på ham nå! Se på Alexander Bjørkum-Baldwin.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Skriv en kommentar

Previous post:

Next post: