Godstog

Tidlig i livet, 1993.
“Det befriende med deg er at du ikke stiller så mange spørsmål”, sa Cecilie og tente en sigarett i vinduet. Hun hadde slengt et håndkle over skuldrene, trakk sigarettrøyken inn med smilende munn, rødmalte lepper som hadde smittet av på brystkassen min.
“Hvilke spørsmål er du glad for å slippe?” spurte jeg og gikk bort til henne, strøk henne over den nakne rumpa.
“Om hvor vi skal med alle disse treffene, for eksempel”, svarte hun og grep hånden min, førte den inn mellom beina sine bakfra. Jeg skilte kjønnsleppene hennes med to fingre, sæden rant varmt og tyntflytende ut av henne og ned langs fingrene mine.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg slikket på fingrene, det smakte søttsalt og luktet en blanding av Cecilies karakteristiske solbærblad-lukt og min rå skogslukt. Sammen: som arktisk, iskaldt sjøvann, den smaken som er helt ned i havkanten om morgenen i slutten av april når man setter munnen mot havet. Slik var det alltid med oss, luktblandinger og smakssammensetninger som ikke endret seg fra gang til gang. Sammen var vi sprengstoff, men ikke mer enn det, heller.

Jeg har ikke snakket med Cecilie siden den gang. Men jeg vet at hun fikk utgitt boken sin noen år etterpå. Notatene til boken lå på bordet ved vinduet der hun stod den vinterformiddagen, en og annen kaffeflekk på noen av notatsidene, skrift med rødt blekk over enkelte av avsnittene, der hun hadde rettet seg selv, strøket ut og skrevet nytt. Boken skulle handle om et forhold som aldri kunne lykkes, jeg ble flere ganger utspurt og testet på de forunderligste vis som en slags uforbindtlig og anonym konsulent for ting som ble til i Cecilies univers av emosjoner og svirrende planeter. Arbeidsteknikkene hennes lærte jeg mye av, hun visste at hvis hun ikke gjorde noe med sanseinntrykk og innskytelser med én gang, så ville de forsvinne. Derfor grep hun ofte til notatblokken:
“Fortell meg hva du kjenner nå.”
“Jeg kjenner glede over å være i nærheten av deg.”
“Hvordan kjennes det?”
“Som å kunne gripe tak i noe flyktig. Du er flyktig, Cecilie. Du har noe ved deg som jeg aldri greier å få tak i, og når jeg får sjansen til å være i den følelsen, og glemme det flyktige, da er det glede jeg kjenner.”
“Ikke så fort. Jeg skriver.”
“Jeg vet at dette ikke varer evig.”
“Vil du rive trusa mi i to og ta meg bakfra?”
“Ja. Dette varer ikke evig. Jeg vet jo det, Cecilie.”
“Nå kan du rive.”
“Er du klar?”
“På tre. En. To.”
“Det tar slutt en gang.”
“Tre.”

Da Cecilie og jeg omsider brøt opp og gikk hver vår vei, var det som å vinke farvel til et godstog. Hun som lokomotivet, prustende forover, jeg som en nyttelast bak, hang med i svingene og greide aldri å bremse annet enn med hennes hjelp. Men skinnene var jo fastlagt på forhånd, som de fleste slike ruter er.

Cecilie var en eneste stor protestvise mot alt og alle, nipsfigurene i vinduet var bare hastig innkjøpt en gang i tenårene, tror jeg, den gangen hun mente at hun var stille og duknakket, der hun skulle stifte familie og la mannen bestemme, mens det i realiteten var Cecilie som ikke hadde bestemt seg for hva hun skulle bestemme, det kom først i årene etterpå, og da ble hun sint. Mest sint på seg selv. Nipsfigurene og elefantene i vinduskarmen i Helgesens gate stod nedstøvete som et minne fra den stille tiden i Cecilies liv, den gangen hun var en dukke, men protestvisen hennes var allerede under skriving, og det var det jeg fikk sunget til meg, gang på gang.

Det var et lokomotiv hun var. Og det mest skremmende, enn si fascinerende, var at hun aldri stanset på signal: Kom det et rødlys, så satte hun bare full fart og smadret bommer og sperrer til pinneved så flisene føk. Hun satte fartsrekorder og nektet å forholde seg til endestasjoner. Jeg så bare røyken etter henne da jeg hektet meg av.

2 kommentarer til «Godstog»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *