Bare noen dager igjen nå

Skolegårdene i slutten av juni, fulle av latter – jeg gikk forbi en av dem i dag. Leken går ledig i løs t-skjorte, jenter ler og lufter håret der de henger opp-ned i bildekk-huskene, noen av gutta drister seg frampå og stryker tilfeldig en hånd gjennom en av hårmankene som henger der, de tør mer nå, tør ting de ikke turde i vinter, det er ikke jentelus nå, det er noe annet, noe man skal holde kjeft om. Det er ikke lenge igjen nå. Jeg husker hvordan det var: Sommerferien som nærmer seg, det kan ikke gå fort nok, man teller timer, ikke sant.

Lærerne: Slentrer rundt på inspeksjon og kjenner det likedan som ungene: Bare noen dager igjen nå. En god lærer på denne tiden av året, en lærer som vil bli husket som kul, skal ha akkurat den riktige balansen mellom å gi frislipp og fortsatt holde tøylene: Jo, det er fortsatt to-tre sider igjen av norskboka nå når året sleper seg støvete mot slutten, men lærebokforfattere vet det så godt: Det er fåfengt, de siste to-tre sidene er bortkastet arbeid. Det har aldri kommet noen oppsiktsvekkende konklusjoner mot slutten av norskbøkene, ingen leser de sidene, likevel. Istedet: Gleden en lærer har ved å kunne slippe gjengen avgårde litt tidligere i dag, gleden ved å holde pokerfjes, for så å kunne si etter spisefri: Jeg tror vi kaller det en dag. Bare noen dager igjen nå, så er dette semesteret over, så vinker de farvel til klassen, en ny står i døren i august: Gleden ved å gi én gjeng videre, og ta imot en annen.

Men mest som barn: Gleden ved å kjenne i fingertuppene at neste fredag nærmer seg. Ilingene ved å legge seg om kvelden – det er tusen billiarder ganger bedre enn lillejulaftens kveld – og å vite at i morgen tidlig er sommerens uendelighet enda nærmere. Jo tidligere man legger seg, jo fortere kommer morgendagen. Og jo fortere morgendagen går, jo fortere kommer dagen i morgen, og når neste fredag endelig er der, da går klokka mot 11 fort som en vind, og man kan sette seg på sykkelen ut porten.

Og på vei ut av den jernporten, fredag klokka 11, da gjør det ingenting at det siste du enda en gang hører i ryggen er hvor dum du er, hvor stygg du er, hvor tjukkebollefeita du er. Om hvor fattig moren din er. Om at du bare kan gå og dø. Du har hørt det før. Du har hørt det i hele vinter. Og vinteren før der. Og før der. Og før der. Og du har ikke fortalt det til noen, for ingen kommer til å tro på deg, likevel. Men det er sommeren nå, vet du. Du sykler ned den bakken, og du gråter, både fordi du er lei deg, men mest fordi du er glad. Den spyttklysa du fikk plantet i håret, også i dag, den renner av og tørker på vei ned gata, fordi du sykler så fort nå, og du sykler og sykler og ser deg ikke tilbake, og det er noe som åpner seg i magen, klør i fingrene, bretter seg ut i skuldrene, svømmer i øynene. Vet du hva det er? Det er sommeren. De kan ikke ta deg nå, vet du, ikke i heite helvete om de kan, ikke på lenge, ikke på en evighet. Du sykler inn i åtte uker frihet, til snille fabeldyr du har tegnet i hemmelighet, og til bøkene dine og nakne føtter i gress og rare fugler i skogen.

Vet du! Det er sånne som deg sommeren er laget for. Det er derfor det i det hele tatt finnes sommer – fordi du skal få den. Det er derfor ørreten napper, det er derfor sola skinner, det er derfor det er godt med regn i håret og på armene etter en lang dag ved havet. Det er for deg komponister har skrevet den aller fineste musikken, det er derfor det finnes bøker med lykkelig slutt, vi forfattere har gjemt det aller fineste til deg, og det er derfor det finnes sommerforelskelser som slamrer så hardt i hjertet om natta: Fordi akkurat du skal få oppleve det, fordi du skal få lønn for at du holdt ut. Du skal få igjen for alt det du har gått og tålt. Det er ikke lenge igjen nå. Det er bare noen dager igjen, husk det. Du teller timer, ikke sant. Kom, så skal jeg hviske deg noe: Jeg husker hvordan det var. Du har ikke fortalt det til noen, for alle kommer til å tro at du bare ljuger, ikke sant. Og så skjems du. Men jeg tror på deg, og jeg kommer til å kjenne igjen blikket ditt når du suser forbi meg på sykkel ned den bakken. Det blikket kjenner jeg igjen på lang avstand, og jeg kommer til å kjenne det igjen så lenge jeg lever. For sånn var jeg. Hør nå: Smør sykkelkjedet i kveld. Tegn fabeldyrene røde. Legg de fineste hårstrikkene klare. Finn de beste tankene. Gjør deg klar. Bare noen dager igjen nå, så er det sommer. Snart. Snart.

22 tanker om “Bare noen dager igjen nå

  1. Bra skrevet, kommer alle varme og gode minnene ved feriestart fra skolen.Man kjenner bare gleden og friheten ved sommerferien ! Hvor æ gleder meg til ferien iår ! Ha en fin sommer og ferie, Jakob !!

  2. Som lærer kjenner jeg igjen forventningene om sommerferie, og alt det fine som kan skje. Samtidig kjenner tristheten ved at noen gleder seg til ferien fordi at da får de fri fra mobberne. Skolen burde være en trygg og god havn for alle. Samtidig kjenner jeg tristhet for de som gruer seg til den lange ferien fordi fristedet fra hjemmets plager blir stengt i to måneder. Jeg går sommeren i møte med vissheten om at til høsten vil jeg fortsette med lærergjerningen, og at jeg kan gi mitt lille bidrag for å gjøre skolen til en positiv opplevelse av trygghet og læring. Vi må alle bry oss om hverandre, så kanskje min eller din neste lille omtanke vil gi et håp om at det gode fins. Så fint Jakob at du belyser temaet om at ikke alle har det like trygt i hverdagen her i fredelige lille Norge.

  3. Så trist at dette er beskrivelsen som kan passe mange, mange – altfor mange. Du gjør det litt ufarlig i den flotte tekst!
    Skulle ønske jeg hadde trylleformelen som endret hverdagen til alle. Vi kan for eksempel starte med å glede noen hver dag 🙂

    God sommer!

  4. Härligt med sommarlov där en får prova sina vingar i större utsträckning, och vara befriad från läxar. Däremot tycker jag föräldrarna ska få en hemuppgift, och den består i att vara mera tillsammans med sina barn. Det var budskapet som vi alla glömde….blipp och tryck på telefoner…..
    Bara vara tillsammans prata se varandra, spela ett spel. Eftersom Jakob är så himmla bra på norska väljer jag att skriva några rader på svenska, ha ha du är ju bäst Jakob!!!

    • Hei, Ragnhild! Så utrolig fint å se deg etter alle disse årene etter gymnaset! Jeg slutter meg til det med foreldrene.

      Utover det: Jeg bodde et års tid i Stockholm for noen år siden, og har faktisk svensk personummer! Tusen takk igjen, for gode ord!

  5. Blei veldig grepet av denne teksten uten heilt å vite grunnen.. Men kjenner veldig igjen dei forventningane til siste skuledag. Fryktelig synd at ikkje mi vesle skulejente får kjenne på samme glede, men må plasseres litt her og litt der og vere litt med på jobb i påvente av mamma og pappas ferier.. Men sånn er det nå en gang i 2016, ho veit ikkje om anna. Takk for nydelige tekster. God sommar!

Legg igjen en kommentar til Jakob Arvola Avbryt svar