Gamle menn og støvete bøker

De samler seg denne helgen, de gamle mennene i Norsk Antikvarbokhandlerforening. De har pakket store esker med bøker, stuet dem i varebiler og bagasjerom, og i ettermiddag bærer de dem forsiktig inn på Litteraturhuset i Oslo. Varsomt, varsomt bærer de dem over skarpe steinheller og inn bakdøra, ned i salen. Der skal de selge dem på sin egen bokmesse i helgen. Det er noe de gjør årlig, disse gamle mennene fra antikvariatene. Førsteutgaver, atlas og bibler, avglemte romaner og gjenglemte noveller, overmette litteraturprisvinnere fra urtiden og misforståtte, sultne tapere fra datiden.

Jeg er livredd for gamle menn på litterære antikvariater. De er så strenge, og skeptiske, og sinte. De er som skoletannleger på syttitallet, der de stod over meg med hårete armer og spurte om jeg hadde spist Fox-karameller:
– Jeg vet at du har spist Fox-karameller! Hvordan har du ellers fått så mange hull? Du har masse hull, ser jeg! Du kommer til å bli uten tenner før du er tolv hvis du fortsetter å spise Fox-karameller! Skam deg!

Nå har skoletannlegene blitt gamle, alvorlige menn med bøker, som de stabler sirlig på bord på Litteraturhuset, der de skriver lapper med blek, svart tusj mens de tasler i tøfler og cordfløyel og venter på kundene. Men jeg er forferdelig redd for dem, og det er ikke selve litteraturen de selger, de selger ikke leseglede, men sine egne investeringer og skinninnbundne hjertebarn fra støvete skap og hyller.

Jeg var på den bokmessa i fjor. Og jeg har tidvis vært flittig gjest på norske antikvariater, og franske, og tyske, og svenske. Det er ikke noe som frister til gjentakelse, det er det samme overalt: Det styrter menn med duggete brilleglass og hinneaktig blikk bort til meg så snart jeg tar ut ei bok, og det er som om jeg er ti år, og de noen og åtti, og det er 1953:
– Ja, du ser på en bok, ja. Den er verdifull den der, vet du. App, app, vær forsiktig, dette er en signert førsteutgave fra 1892. Ja, du skal kanskje kjøpe den, ja? Nei, vær nå forsiktig, jeg vil ikke ha eselører i den. App, app, er du ren på fingrene, tørr bak ørene? Har du penger i banken, dekning på kortet? App, app, ikke brett, ikke les, ikke rot, ikke le! Dette er alvor! Sett den tilbake på rett plass der du fant den når du er ferdig, på A for Alvor, eller F for Fortiden! Ikke mist i gulvet, ikke prut, ikke lag bråk. Hvis du ikke skal ha noe, vil jeg foreslå at du faktisk går, og når du går: Ikke tråkk på plenen! Og forresten, har du spist Fox-karameller?

Jeg blir tent av levende litteraturformidling. Jeg blir tent av bokhandlere og bibliotekarer som i 2016 kommer bort til meg og kvitrer:
– Den boka der! Den har jeg lest! Den er vidunderlig! Bare ta på den, kjenner du strukturen i omslaget? Ser du trykksverten, språket, vendingene hennes? Hun har havnet i bråk med Aftenposten. Og han der, han ble slaktet av Klassekampen! Sett deg der borte i kroken, les litt i dem! Disse bøkene! Og denne! Denne blir du sorgtung av, glad i, dritkåt på, du kommer til å le deg fordervet! Og forresten er de på tilbud!

Og plutselig, nå mens jeg skriver, får jeg dårlig samvittighet for alt det ufordelaktige jeg nå har skrevet om de gamle mennene på antikvariater. For de gjør så godt de kan, det vet jeg. De brenner for noe, de, som mange andre. Gamle bøker er deres pasjon. Og kanskje, en dag, forhåpentligvis, er det jeg som forfatter som ligger steindaud på et salgsbord på Litteraturhuset, og er avhengig av dem. Da er det mitt håp at jeg blir solgt, til en noenlunde brukbar pris, etter min død, der jeg ligger som et avglemt beinrangel. Og jeg håper at antikvaren da kan si:
– Han var helt koko, han der. Slå opp på side 76, så får du se. Femti kroner, ikke én krone mer.

Men hva spiller det egentlig for rolle. Den 27. mai i fjor sa Dag Solstad i podkasten Bokpod, ordrett sitert, om sine egne bøker: «Om to hundre år er alt dette borte, likevel.»
Og han burde vite hva han snakker om.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *