Gleden ved å kaste bort andres tid

15. november 2016

Jeg vet at jeg trekker det langt. Det er et minutt over stengetid, og hun har kastet meg lange blikk for lenge siden. Det er ingen tvil nå: Det er meg hun vil ha – bort fra dette stedet. Hun bærer på en oppvaskklut som hun demonstrativt feier nabobordene med. Det er meningen at jeg skal se det. Kassa har hun allerede gjort opp. Hun vil hjem. Det er bare meg igjen i lokalet, og jeg kaster bort alt hun har av tid. Kaffekoppen jeg kjøpte for en halvtime siden er ikke mer enn halvtom. Hva verre er: Jeg er den eldste av oss to i lokalet, og burde vite bedre enn å holde på sånn. Og jeg vet bedre, men jeg benytter meg ikke av det.

Vi fra arbeiderklassen kan være så jævlig ufyselige, sier’em. Det er et gjennomgående trekk ved oss: Vi roter til ting. Jævla slusker. Roter det til i verden, sier’em. Roter rundt på vestkanten. Særlig vi nordfra, vi er de verste. Roter rundt i landet, i cocktailselskaper, i stemmelokalene. Vaser rundt i andres liv. Innordner seg ikke.

Hun ser misbilligende på meg. Men jeg vil sitte en stund til. Jeg undrer meg over hva hun ville si dersom jeg sa, bare for å mildne situasjonen:
— Ti øre for tankene dine.
Hun ville antakelig påpeke at det ikke finnes tiører i sirkulasjon mer, vi nordmenn driver ikke med småpenger nå for tiden, men da høyner jeg til ei krone, og da vil jeg tro at tilbudet begynner å bli langt mer interessant. Hva får man for ei krone i dag? En plastpose. Muligens en uavbrutt tankerekke, som kanskje på det åpne markedet er verdt det tidobbelte. Rentesenking og deflasjon, samt kronekursen tatt i betraktning, ville jeg gjentatt tilbudet og hvisket:
— Dette er et tilbud du rett og slett ikke kan motstå.
— Ut, ville hun antakelig ha svart, – det er stengt, og penger har jeg nok av.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Skriv en kommentar

Previous post:

Next post: