Damesykkelen på Osterøy

13. desember 2016

Den stod alltid på samme sted. Like velplassert inntil muren på et jorde på Osterøy, og ingen så noensinne verken at den ble plassert der eller at den forsvant.

De bare konstaterte at den var der om kvelden, og borte om morgenen: en damesykkel. Tenke seg til, en damesykkel ikke langt fra Mikal Søftelands hus. Sykkelsetet var alltid fuktig og varmt, kveldene alltid tørre og varme, og det var bare april. Dette med fuktig og varmt var det ingen som riktig kunne huske hvem som hadde sagt, eller vedkjent seg å ha funnet ut.

Ingen hadde altså sett sykkelens eier. Saken hadde flere sider: Én ting var naturligvis at det syklet en frivol tøs rundt i sognet på sen kveldstid, kanskje med blomstrete bluse og duvende bryster og skjørt sydd i lett stoff kjøpt i byen, og bare Gud vet hva under. Men en langt annen sak var det at Mikal Søfteland var medlem av menighetsrådet.

Han var kjent som en trivelig kar. Stødig og gudsfryktig var han også. Han sløste aldri bort penger på tippelapper eller øl, og arbeidssom var han: Det var aldri nei i hans munn når slåtta skulle over hesjene. Det var derfor ingen tvil da det skulle velges nytt menighetsråd i 1974: Mikal Søfteland var en grådig kjekk kar å ha i rådet. Men det var før denne damesykkelen dukket opp.

Det var ingen som fikk seg til å spørre ham, heller. Dette var ikke slikt man bare gikk hen og spurte om på Vestlandet i 1974, og for alt jeg vet: Ikke i dag, heller. Derfor ble det heller ymtet forsiktig. En dag i mai på Samvirkelaget kremtet bygdas modigste mann, gikk bort til Mikal Søfteland som stod og malte kaffe på kaffekverna (man måtte male kaffen selv på Samvirkelaget på den tiden, kaffen kom i hele bønner) og spurte ham rett ut, ja, han gikk bent fram rett på sak:
– God dag, Mikal. Ka va det eg sko ha sagt. Dei e fine no, kvældane?
Mikal Søfteland hadde lukket kaffeposen med et klips, stirret på sambygdingen og svart:
– Jo, dei e jo det.
Etter den dagen ble det ikke stilt flere spørsmål til ham om saken. Sykkelen fortsatte å ankomme om kveldene, og på forunderlig vis greide sykkelen å ta oppstilling, og forsvinne, før noen fikk sukk for seg eller kikkerten fram.

Det var naturligvis spekulasjoner. Noen mente at det kunne være distriktslegens fraskilte kone som hadde kveldsærend, andre mente at det kunne dreie seg om landbruksstudenten fra Laksevåg, noen mente at det i verste fall kunne dreie seg om prestens kone, mens atter andre håpet at det var nettopp det.

Som alt annet, også på Osterøy, mister til og med en damesykkel nyhetens interesse. Det ble slitsomt og tidkrevende å speide mot muren ved Mikal Søftelands hus, og det er tungt å holde kikkerter timesvis til øynene når man ikke engang vet når ting skal skje. Kikkertene på syttitallet var veldig tunge, det vet alle som har eid en kikkert fra syttitallet.

Sommeren etter, 1975-sommeren, var svært varm på Vestlandet. Alle som kjenner Vestlandet godt husker det. Lerkene sang så muntert hver julimorgen fra skyfri himmel, Reiseradioen spilte sommerslagerne som Reiseradioen gjør nå til dags, og bekkefarene tørket ut. Rett etter at jonssok-kvelden hadde stilnet av, falt Mikal Søfteland om i bislaget og våknet aldri mer til lerkesang av denne verden. Slåttefolket fant ham dagen etter, og det gikk ut bud både om begravelse og nyvalg til menighetsrådet.

Mikal Søfteland ble båret til graven av sin bror uteseileren samt fem av slåttekarene. Han etterlot seg lite annet på kistebunnen enn enkelte ukeblader. Heller intet storslagent og oppklarende testamente.

Den dag i dag er Mikal Søftelands grav alltid velstelt, kranset med blomster i april, ryddet for brunt gress i november, og hver julaftens kveld brenner det et lys foran granittsteinen. Og om det nå for tiden kommer noen på sykkel eller spark eller til fots eller med rutebussen, det er det ingen som husker at de interesserte seg for.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Skriv en kommentar

Previous post:

Next post: