Godtfolk, dette hendte på den tiden da verden var like uforutsigbar som den er nå. Året disse hendelsene jeg nå skal fortelle om fant sted var 1914, og de sier at det var på den tiden da den nye musikken kom til bygda. Det finnes bare et fåtall mennesker tilbake, om noen, som husker disse hendelsene, omtrent like få som husker den forferdelige verdenskrigen som brøt ut dette året. Selv kan jeg ikke huske om disse hendelsene hendte nær Stryn eller under de milde åsene rundt Levanger, på den forblåste Jær-kysten eller for den saks skyld i Tvedestrand, men jeg mener bestemt at det var der i nærheten. Og skulle det ikke være der dette foregikk, og skulle denne historien være tatt like ut fra min frie fantasi, noe jeg får en stadig sterkere fornemmelse av dess mer jeg tenker på det, måtte jeg da bli tilgitt både i Stryn og i Levanger, på Jær-kysten, ved de milde svabergene rundt Tvedestrand eller hvor som helst, egentlig.

Kirken i bygda hadde vært det trygge stedet i århundrer, slik kirker var på den tiden. Sogneprestene fra tidligere tider hang dystre og piperøkende langs kortveggen på venteværelset i prestekontorets førsteetasje. De hadde blitt lenge i gjerningen, disse sogneprestene, derfor var det plass til dem alle på kortveggen. Ingen ville egentlig ha det annerledes i bygda. Sogneprestenes lange gjerning – kallet – var en betryggelse.

Men én mann i kirkens tjeneste hadde overlevd hele tre sogneprester: Kantoren, kirkens musikalske oppsynsmann, hadde kommet til bygda en gang på midten av 1870-tallet. Og dette var, og er, lenge for en kantor.

Han var et syn der han hastet inn til øvelsene med kirkekoret hver onsdag, noen ganger med nye partiturer under armen, andre ganger med løse notater i nevene, og det hendte titt og ofte at sognepresten, den til enhver tid sittende, stod med bekymret mine i døråpningen og hørte på kirkekorets stigende og synkende sang og orgelbrusets svale toner mens han påpekte, med riktignok varsomt, men samtidig bekymret tonefall:
– Hvor har De fått dette fra, herr kantor? Kan dette virkelig være passende?
Og herr kantoren snudde seg med taktstokken, alltid like irritert over å bli avbrutt:
– Herr sogneprest, jeg arbeider. Skriv på prekenen Deres, musikken får De tidsnok høre under høymessen, så gå nå.
Det endte alltid med at sognepresten, den til enhver tid ansvarshavende, motvillig forlot kirkeskipet og tuslet tilbake til prestegården. Deretter fortsatte kirkekoret sine underlige toneøvelser under kantorens lave, brummende ledelse. Og ved neste høymesse satt kirkelyden forbløffet på benkeradene og hørte ukjente toner drønne ut fra orgelpipene, det gikk slett ikke an å synge til dem, men ingen sogneprest hadde noensinne turt å bemerke det. En kantor var tross alt kirkens øverste musikalske myndighet, innsatt i gjerning av biskopen selv, likesom sognepresten. Da fikk det bare være slik det var.

Det var av en eller annen grunn i klokketårnet man kunne påtreffe kantoren utenom øvelsene. Høyt der oppe, i den iskalde trekken vinterstid, og med låvesvalene pipende og stupende utenfor sommerstid, satt han med sine oppstrekede papirer og skrev nye arrangementer for kor og orgel, samt et flyktig mellomspill for en og annen trompet og en og annen harpe. Vinterstid med pulsvanter og frakken høyt kneppet, sommerstid med halstørkle og oppbrettede buksebein. Han hadde avslått kontorplass på prestekontoret, og sognepresten hadde ikke med sin beste vilje kunnet forstå at kantoren foretrakk klokketårnet. Men der oppe satt han altså, i en skinnstol inntil en gammel trebenk, bare en faretruende drøy meter fra den store klokkekåpens svingbane. Det var imidlertid ingen fare: Kantoren var jo uansett ikke i tårnet mens klokkene ringte, da stod han selvsagt i kirkeskipet iført frakk og dirigerte koret eller nervøse instrumenter inn mot den nye tidens liturgi. Det ble forresten snakket om hans flagrende frakk; den var eksklusiv og silkefóret, sa de som en sjelden gang hadde sett den henge på prestekontoret. Han hadde dessuten bowlerhatt, men den brukte han utelukkende til særegne anledninger, og den hatten var det få som hadde sett.

Naturligvis hadde det sine ulemper å holde til i et klokketårn på denne tiden, antakelig var det like upraktisk den gang som det er nå: Murpussen flasset av, og et bestemt år – det er dette året denne historien handler om – hadde menighetsrådet enstemmig innstilt på et omfattende murerarbeid oppe i tårnet: Kantoren hadde nær fått en løs stein i hodet en kveld han hadde sittet med sine notater, og selv om man vel syntes at kantoren var en merkverdig mann, ville man ikke ha noe av at han gikk hen og stupte for løse steiner. Dyktige kantorer var, og er, ikke noe man greier å få tak i med en enkel annonse. Dermed begynte renoveringsarbeidet om våren før bekken ved kirkebakken hadde tint i april: Et arbeidslag av murere og snekkerfolk inntok klokketårnet for å forskale, støpe og pusse tårnets innside. Dette var også svært beleilig, ettersom herr kantoren selv dro avgårde på sin årlige, gåtefulle studietur utenlands.

Han reiste nemlig mye, denne kantoren, og det sies at han var passe dekadent: Hver vår, mens epleblomstene stod i knopp ned den vidstrakte alléen mot kirken, dro han til Christiania. Der tok det prustende dampskipet ham over Nordsjøen til Le Havre. Togreisen derfra inn til Paris tok nesten to døgn den gangen. Han steg av toget på Gare d’Orsay med frakkeskjøtene sedvanlig flagrende, og på perrongen ble han varmt tatt imot av en mann med kortklippet skjegg og ei lita jente med samme, glade utrop på fransk hver gang de møttes:
– Herr Kantor, herr Kantor! Vi har savnet Dem så mye, og far har skrevet en helt ny melodi til Dem!
Kantoren bøyde seg ned, trakk den lille jenta tett mot seg og svarte på sin prikkfrie fransk:
– Og jeg har savnet Dem, lille Chou-Chou, bråker det gamle vegguret i værelset mitt like meget som vanlig slik at jeg nesten ikke får sove?
– Det bråker slik det pleier, Monsieur, men vil De fortsatt lese for meg om kvelden? Vær så snill, Monsieur!
– Vi får se hva Deres far tillater, svarte kantoren.
– Det skal vel bli en råd, sa mannen med helskjegget og fortsatte med klang i den nasale stemmen:
– Det er riktig som hun sier, jeg har allerede det neste klart, så dersom De ikke er altfor trett etter reisen går vi gjennom det i kveld.
Kantoren nikket fornøyd, og den kryssende avenyen luktet allerede sommer. En ventende hestedrosje la fra seg en ruke, ble smattet i fart og tok det lille følget ut til utkanten av Montmartre, og om det bare er fantasi eller om det var virkelighet: Det nystekte brødet spettet med fiken duftet alltid like innbydende hver vår når kantoren skrittet over dørstokken inn til sine vennlige verter. Mens himmelen rødmet over Caulaincourt-gaten ble brødet dyppet i fyldig saus, forbipasserende hørte latter flyte ut av det åpne vinduet, du vet den latteren som fyller kvelden når gamle venner møtes etter en lang vinter.

Etter middag gikk husverten til sin arbeidsstue, hans kone skar opp kjøtt til neste dags måltid i grovkjøkkenet, mens gjesten i huset som sedvanlig ble sendt opp på kvistværelset med sin norske bok under armen. Der ventet den lille piken i sengen med frydefulle grøsninger langs de solbrente armene, og kantoren leste både lenge og vel før han klappet boken sammen:
– Mer blir det ikke i kveld, Chou-Chou. Kantoren bredte dynen over skuldrene til den lille piken, hun var rød og opprømt over historien om buskete troll fra de store skogene i nord:
– Nå får jeg ikke sove, Monsieur, jeg tenker på gutten i fjellet, kommer trollet til å spise ham?
– Jeg røper ikke mer før i morgen, nå må jeg arbeide med din far, så sov nå, Chou-Chou, sa kantoren og kysset piken på den varme, venstre håndbaken. Hun snudde seg mot veggen, løftet hodet:
– Hør. Far spiller. Han lager musikk til Dem, Monsieur Kantor. Far sier at han ser på meg og skriver. Og det er til dem.
– Ja. Til meg, og til kirken i nord. Sov godt, Chou-Chou.

– Det er fryktelige tider, kantor. Sover hun?
– Som en liten bustete skogsalv. Ja, Claude, det er ingen som vet hvordan dette ender, sa kantoren og slapp seg tungt ned i skinnstolen ved pianoet. Husverten satt lutrygget over klaviaturet, han la fra seg en penn på kanten av notebrettet, de smale øynene var tørre:
– Det går troppetransporter fra hver havn, sa mannen ved pianoet, – de sender ut konvolutter fra kommissariatene. Unge menn spar allerede skyttergraver i myrene nordøst for Metz, skriver Le Figaro. Hva skal verden nå med lys musikk, min venn? Er rekviemer hva verden trenger? Mine pasteller…
– Deres pasteller er nøyaktig hva verden trenger i denne tiden. Nå mer enn noensinne. Og etter denne tiden mer enn nå, sa kantoren og strakte seg mot partituret:
– Jeg ser at De har skrevet, som De sa. Da, daradam dara da… La meg høre.
Husverten strakte tørre fingertupper mot klaviaturets lyse deler, han lukket øynene, og snart falt også kantorens øyenlokk ned mens akkordene gled prøvende ut i arbeidsværelset. Slik satt de, de to mennene, og om det på jorden i dag fortsatt fantes noen som gikk forbi det åpne vinduet denne juninatten, ville de fortalt hvordan de stanset opp ved lyden av disse nye tonene, og to mannstemmer som vekselvis sa «slik, kanskje» og vekselvis utbrøt «bravo, jeg tror De har den».

Kveldene gikk, ny saus og nye brød stod velduftende mot neste morgen, boken som ble lest på loftet hadde en lykkelig slutt, og siste natt pakket kantoren et langt partitur ned i kofferten og tok tidlig kveld.

Dampskipet fra Le Havre til Christiania var sterkt forsinket. Lasteskipene lå tett langs leden, og provisoriske mobiliseringskontorer var snekret opp i havnen. Kantoren stod på nederste dekk, han så unge menn skritte i travle steg langs kaiene, de bar på skipssekker og matesker, noen av dem hadde papirer under armen, ferdigstemplede og innrullerte som soldater.
– Tyskland med ultimatum, England og Frankrike avventende! ropte en avisgutt mot skutesiden.
– Hva vil Russland? Les svaret i vår avis! skingret det fra en syklende konkurrent som sprakk i stemmeskiftet. Gutten skrenset opp ved pullerten framme i dampskipsbaugen:
– Hei, Monsieur! En avis på turen til Christiania! ropte han og viftet med et sammenrullet eksemplar. Trossene ble løsnet, dampskipet hadde fått klar havn, det gled sidelengs ut, fra broa ble det dratt i signalhornet, et pustende drønn skar gjennom havnedistriktet, lyden gjallet som hundre groteske valthorn, avisgutten fortsatte å rope, han viftet med avisen, men kantoren kunne bare høre bruddstykker av ordene før skipet tverrvendte. Kanalen var grå og skumfylt, og det tok ikke lang tid før skipet la seg i en ujevn, kvalmende rulling mot nordøst. Kantoren ble stående lenge på dekk, han kikket utover kanalens grå skumsprøyt, en due fløy over skumtoppene, steg og ble borte, kantoren kjente seg uthvilt. Han var så vant til å reise.

Håndverkere, den gang som i dag, kunne bruke både uker og måneder på å sette sluttstrek for påbegynt arbeid. Da høysommeren var på sitt mest dampende i bygda, og kyrne på jordene rundt kirken lå i gresset og viftet klegg med halen, var arbeidet i klokketårnet fortsatt ikke sluttført. Men kantoren lot seg ikke merke nevneverdig av det, han hadde forlengst påbegynt arbeidet med høstens og vinterens kirkemusikk.
– Jeg er redd for at det gjenstår enkelte støpearbeider med den lave trappeveggen her oppe, som De ser har snekkerne allerede lagt forskalingen, murerne har lovet å komme i kveld for å fylle støpemasse, sa sognepresten og kikket bekymret på notearkene som kantoren hadde brettet ut på skrivebordet i tårnet:
– Vil De ikke heller arbeide i dagligstuen i prestegården så lenge?
– De skal ha takk, men jeg sitter utmerket her i sommervinden, svarte kantoren og myste langs linjene. Sognepresten heiste seg opp på skotuppene, lot blikket skli over partituret:
– Det er urolige tider på Kontinentet, kantor. Tyskland erklærte Russland krig i forrige uke. La fille… aux… cheveux de lin. Det der er en salme jeg ikke kjenner, sa han prøvende og ventet på svar. Noe svar kom ikke.
– Noen av de mest trofaste i menigheten spør forsiktig om vi har mistet Herr Petter og Landstad her i kirken, fortsatte sognepresten nervøst.
– Jasså.
– Ja, De vet. «Vår Gud han er så fast en borg» og desslike.
– Det ser i det minste ut til at det har gått en besvergelse i «Kirken den er et gammelt hus», svarte kantoren, børstet murpuss fra bordkanten og fortsatte sine notater for orgel og harpe. Mer ble det ikke snakket om den saken. Senere samme kveld ble det som presten sa: Murerne heiste bøttene med sement opp og ned i klokketårnet, tømte dem i de midjehøye forskalingsrammene, og det ble ikke fred i tårnet før låvesvalene i skumringen suste rundt værhanen og fanget nyklekkede steinfluer som steg opp fra bekken. Men kantoren arbeidet like flittig med sine arrangementer, fortalte murerne som hele kvelden til ende svingte og heiste bøttene i taljene fra taket.

Samme natt, jeg mener bestemt at de sa at dette hendte natten til den 8. august, kom det et forferdelig vær ned fra fjellet. Åsene i vest var plutselig omgitt av et djevelens styggvær som brølte seg gjennom dalføret. Rognetrær og popler veltet og sperret gårdsveiene, kyrne drev vettskremte rundt i blinde i de sviende haglskurene. Bekkefaret este ut til en flod som fløt opp langs hveteåkrene, og i de mørke stuene bad folk en stadig høyere bønn om nåde mens uværet drev som et remjende dyr over gårdene. Ved totiden på natten kunne man høre kirkeklokkene slå uregelmessige svingslag, stormen suste rett gjennom det åpne klokketårnet og satte fart i klokkekåpene, den dype og uhyggelige klokkeklangen blandet seg med den ulende regnstormen og kunne høres tvers gjennom sognet, som en siste innkalling til dødsmesse: Stig om bord, det er Herren som kaller deg, bunnløse synder har funnet sted, og i natt skal noen unngjelde. Stig om bord.

Stormen gav seg ikke før nattemørket vek for en svakt rødlig, tynn rand av morgensol over fjellet i øst. De våte åkrene lå med knekte aks, den dyrebare høsthveten måtte gå til dyrefôr dette året. Likevel mente folk at de hadde kommet velberget fra uværet med Guds nåde.

Kantoren ble ikke meldt savnet før kirkekoret og organisten hadde ventet to timer på ham under øvelsen den neste lørdag. Sognepresten ble budsendt, men nei, kantoren, nei, når dere sier det, ham har jeg ikke sett på dagesvis. Hadde han ingen familie her i sognet? Nei, ikke hva presten visste, kantoren hadde da vært her i så lang tid at ingen riktig visste hvorfra han kom. Det fantes ingen å telegrafere.

Lensmannen satte opp manngard, de lette og ropte, de soknet i elveløp og snudde høysåter som stormen hadde veltet langs jordene. En tidlig kveld elleve døgn etterpå banket det på døren i prestegården. Det var lensmannen som kom med bud:
– Vi kan intet mer gjøre. Det finnes ingen flere steder vi kan lete. Presten bør underrette biskopen om at det er ledig post som kantor.

Og slik ble det. Da de første frostrosene la seg over glassmaleriene i kirken den andre søndagen i advent var han på plass, den nye kantoren. Kirkekoret og organisten skjønte straks at dette var en annen dans, med vekt på en langt annen dialog med Gud, noe som ikke ble udelt godt tatt i mot. Jeg mener å ha hørt at selv sognepresten stod sorgtynget i døråpningen, «det var så meget mer jeg skulle sagt ham», og det til tross for at lyden av Landstads og Herr Petters verseføtter nok en gang lød i kirkeskipet under høymessene. Den grufulle krigen hadde brutt ut på Kontinentet, men den kom aldri til den fredelige bygda der den gamle kantoren med sine notater var og ble borte.

Nesten fire år senere stod det i en notis i Aftenposten at en betydelig komponist i Frankrike var gått bort. Svært få i bygda leste om det, ettersom det ikke var mange der som holdt Aftenposten den gangen. Ikke mange år senere var også den engstelige sognepresten borte, det kom en ny krig, og i kirkebøkene ble etterhvert nye generasjoner skrevet inn, og andre generasjoner kvittert ut. Det fantes til slutt ingen i sognet som kunne huske gamle stormer eller forunderlige toner fra en gammel tid.

At offentlige bygg stadig trenger vedlikehold synes å være noe myndigheter har glemt til alle tider. En gang på midten av 1950-tallet, etter en julemesse, kom klokkeren ned til sognepresten som stod i sakristiet og skiftet til dress etter gudstjenesten:
– Jeg tror vi må be om en oppussing av både klokketårnet og vindeltrappen, sa klokkeren, – murpussen flasser av, og jeg må rapportere om en besynderlig sak i den lave trappeveggen, sa han.
– Jasså? sa sognepresten og brettet sammen messekappen:
– Ja, jeg tror du har rett, i følge papirer jeg har sett har ikke kirken vært vedlikeholdt siden 1914. Hva mener du forresten med besynderlig sak?
– Jo, jeg… Jeg kan jo naturligvis ikke være sikker, men noe av betongen på trappeveggen har løsnet, og jeg synes så tydelig at jeg ser at det sitter en sko loddrett i veggflaten, sa klokkeren og rettet på slipset.
– Hva slags sko? spurte sognepresten med stigende interesse gjennom stram slipsknute.
– Det virker som om det er en herresko, eksklusiv utførelse, sålen er av meget god kvalitet, men hva verre er: Jeg mener også å se et bukseben som fortsetter inn i murverket, sa klokkeren og pustet varme i hendene. Mennene vekslet blikk.

Hvem som deretter tok affære er ikke godt å si. Men da langfredagsmessen drøye tre måneder senere ringte inn, var det utført et forholdsvis amatørmessig klattverk av et murerarbeid i klokketårnet, og det gikk ingen bygningsteknisk sluttrapport verken til kommunens tekniske etat eller bispekontoret, noe som både var og er sterkt beklagelig sett ut fra et offentlig forvaltningsperspektiv.

År om annet skjer det fortsatt uautorisert murerarbeid i dette klokketårnet, der yttersålen på en herresko med jevne mellomrom kommer til syne i murpussen. Det er forøvrig forholdsvis god rekruttering til kirkekoret, har jeg hørt.