En av kveldens siste trikker skraper seg skinnelangs opp Briskeby. Lyden av jern mot stål, to brødre av samme støpning, mens trikkeføreren sakker farten gjennom svingen – velkjent nå. Lukten av en vinter som ikke fester seg i Oslogatene, snøfnugg som farer langs husveggene og blåser bort. Sneen som falt i fjor er borte; det var ikke mye å snakke om.
Jeg vet ikke om jeg har vært så trøtt-fornøyd på flere år. Ny bok, ny jobb. Nye dager, gode dager, og som sagt: Vinteren kunne godt lagt seg til ro. Men man kan ikke forlange alt, heller. I en overgangsfase før nye morgensendinger i NRK Klassisk har jeg vanlig dagrytme-jobb, en uvant affære: Byen har for lengst våknet når jeg setter sykkelen i gir i gatene, lyskryssene er fulle av en dunkende hovedstadsrytme som jeg hadde glemt på morgenkvisten. Nettene er tunge av søvn, skuldrene verker – på den gode måten – drømmene er langtrukne og insisterende. Jeg våkner av meg selv ved firetiden og lytter ut i mørket – Oslo er like stille som Kirkenes eller Berlevåg når klokka er fire, det er en godt bevart hemmelighet. Men nå er det altså ute i det åpne rom.
Redaksjonen, studioene og korridorene på NRK-huset er en jevnt durende, varm og vennlig maskin, smurt av ord og lyd og bilder og beskjeder og signaler i tiår etter tiår, og det er de, vi, innenfor veggene som holder smørekanna; tv-teamene og radioreporterne som haster inn og ut, teknikere og sjefene og bakkemannskapet på Servicetorget, gjestene og Kringkastingsorkesteret, rengjøringspersonalet og publikum. I redaksjonen nynner noen fragmenter av en menuett. Jeg blir bedt på suppe og kaffe, og jeg famler meg tilbake til datasystemer og redigeringsverktøy med den beste veiledning, gamle venner og nye kolleger, og jeg har nok en gang mareritt om ikke å komme på lufta – det er en gammel greie som de fleste innen radio og tv drømmer med ujevne mellomrom. Det er en underbevisst forsikring om at vi tar jobben vår alvorlig.
Boka, ja. Den er der nå. I reolene hos bokhandlerne – jeg har da sjekket – i anmelderhender og på nattbord til lesere jeg aldri har møtt, og på kontorpulten til bokbloggere som går grundig til verks. Jeg har bak meg den fineste lanseringsfest forrige uke med de vennligste menneskene, og foran meg har jeg flere intervjuer og kveldsmøter. Jeg har fortsatt ordene mine i behold, men de går langsomt nå om dagene, som etter passering av en målstrek, jeg må bare puste litt, jeg vet at jeg slett ikke er i mål, det er visst ingen skrivende folk som kommer i mål, har jeg hørt, ikke en gang Askildsen, som sa at han skulle gi seg, gav seg, selv om synet sviktet og han sukket og viftet trett med hendene «nei, nei, nå er det slutt» når de spurte.
De, avisene, noen av dem, skriver forresten at russerkulda kommer. Men det skriver de hvert år. Det blir aldri noe av det. Og så er det jo flåtten. Men det er en stund til. Jeg må begynne å velge mine aviser med omhu. Musikken har jeg jo funnet. En ny trikk skraper seg opp linjene. Eller er det den gamle som har snudd?