Andre påskedag

Jeg har ikke skrevet på nettene på flere år. På mange år nå, begynner det å bli, det er bra, og slik skal det være. Det kan bare skje på fridager, alt til sin tid. Påskedagene forsvinner i bakruta som en tilbakelagt strekning man ser i sladrespeilet, det er foroverturen i revers man ser, og det gjelder å ha blikket rettet mot veien forover. Påsken 2017 har vært blant de bedre på flere år – jeg vet strengt tatt ikke om det er nødvendig, eller ønskelig, å telle fridager på den måten – men den har vært det.

En notatbok med gamle notater ligger foran meg. Det står, notert på mandag den 9. mai 2016 med svart, fet fyllepenn: «Grunnmuren i meg er smuldrete og løs. Jeg vet ikke hvor jeg finner sand som er fast nok, vann som ikke er salt, tid til at det kan herde i fred. Jeg har aldri fått tid til å herde i fred. Alltid skulle det komme noen og lage spor før jeg hadde størknet.» Deretter et mellomrom på notatsiden, og så: «Jeg må støpes på nytt.» Det var et avsnitt som skulle inn i forrige bok, husker jeg, i den novellen som heter «Ekko». Jeg kan ikke nå huske hvorfor den passasjen ikke kom med – enten glemte jeg det, eller redaktøren min og jeg ble enige om å la det ligge. Men det står seg godt, alene, uten å høre til noe sted, den dag i dag.

Jeg kan heller ikke huske hvorfor andre påskedag finnes. Hvorfor dette er en fridag. Det kan ha vært noe som skjedde på Golgata, eller ved Jesu grav, eller deromkring. Eller det kan bare være av rene bekvemmelighetshensyn – noe et fagforbund greide å kjempe gjennom en gang, noen som banket i bordet på et forhandlingsmøte eller et sjefskontor og sa «Klart vi må ha fri andre påskedag. Hvorfor? Fordi.» Og så ble det sånn. Greit nok, det. Behagelig. Men særlig produktivt er det jo ikke. Det kan jo jeg si, som sitter her om natten og skriver.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *