17. mai 1977, jeg hadde nypresset cordfløyelsbukse. Brøyta hadde skrapt rent langs veiene kvelden før. Jeg hørte det, stål mot is og snø om kvelden den sekstende, en grusom lyd. Hestehoven lå avventende og ropte på mildvær i veikanten, i den grad hestehov roper, jeg vet ikke. Vi hadde lært om gå- og løpenoter i musikktimene, og tegnet Henrik Wergeland. Ingen av oss hadde sett Henrik Wergeland. Vi tegnet ham på frihånd, alt er lov, sa frøken Daa, «det er nye tider nå.»