Askefast the movie

På et radiointervju i går fortalte en nylig askeløslatt passasjer om hvordan det føles å ta buss fra Athen til Oslo. Det var sent tirsdag kveld, og han hadde en bestemt følelse av at bussen befant seg ved Budapest. Forøvrig var han og de øvrige busspassasjerene ikke spesielt muntre, for å si det forsiktig.

Men vi følger ordre. Derfor blir det ikke opprør på den bussen. Kjæresten sier noen ganger til meg at svenskene er som Nordens japanere: velordnet i flokk og følge. Vi venter på vår tur i køen. Jeg tror nordmenn også er slik. Det er vår folkesjel presset inn på langs: snik ikke i køen, vent på tur, trekk kølapp, ta det du får og takk pent. Gå ikke på rødt, risengrynsgrøt hører lørdager til, og skam på den som klager til kokken. Bussjåfører har uniform, og er det noe vi har respekt for, så er det uniformer. De er skrekkinngytende.

Dette måleravlesningskortet fant jeg flatklemt og gjenglemt nederst i sikringsskapet. Det har ligget der i snart 37 år og representerer den mer maniske delen av vår trang til å følge ordre. Det står nemlig uttrykkelig på baksiden av kortet: «Obs, dette kort skal oppbevares ved måleren.» Det har ikke kommet kontrabeskjed på denne ordren. Dermed har kortet blitt liggende der, tvers gjennom den kalde krigen, gjennom ulike regjeringer og konjunkturer, kortet har ligget der mens Bobbysocks vant Grand Prix og gjennom vulkanutbrudd og sultkatastrofer og svart hav, og det har sett huseiere komme og gå, men like samvittighetsfullt utfylt hvert halvår. Hva fanden er det med oss? Jo, svaret ligger i frykten for autoritetene. Man kan aldri vite når en eller annen kraftlagsinspektør i uniform skal komme på døren, og spørre etter halvårstallene for 1976. Da kan de stå der i døren, svar skyldige, de som gav blaffen i å ta vare på målerkortet! Den oppvakte vil reise seg og spørre: Har det noensinne kommet noen kraftlagsinspektør og spurt etter halvårstallene? Nei. Men man kan aldri vite. Sees best i fullskjerm og med headset:

Savn langs salte rekker

– Jeg har savnet deg igjen.
Ordene hennes blafrer sidelengs, akkurat som det mørke håret. Han lener seg mot noen av hårstråene hennes, som stryker langs neseryggen hans.
– Ja, jeg hadde håpet det, svarer han og hører lettelsen i pusten hennes.
– Det finnes en sommerstue, sier hun, og sier at hendene hans er kalde.
– Kommer vi noen gang fram dit? svarer han.
– Jeg forstår ikke dette savnet, sier hun.
– Gardinene, de er tynne og hvite. Jeg skulle så gjerne ha sett deg stå der, foran vinduene, med vått hår, sier han.
– Men du har meg jo her, sier hun.
– Vi blir aldri ferdige med dette, sier han.
– Nei, svarer hun, – og det pussige er jo at vi aldri begynte.

Levende bilder:

[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’video’ image=’http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2011/01/salterekker.jpg’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2009/04/sekvens.flv[/pro-player]

Får jeg noensinne vite det?

Jeg fant den i skapet der turutstyret mitt ligger. Inneklemt mellom to primuser (dem skal jeg fortelle om en annen gang) og en godt brukt flueboks fra 1983 lå den der. Den er har sett sine ting, og jeg aner ikke når den er fra. Men får jeg noensinne vite hva som er på den? Jeg husker det nemlig ikke selv. Og nå for tiden er det ikke godt å si hvem som husker hva. Men jeg vet hva jeg skal gjøre med den om det faller seg slik. Fingre som famler målbevisst i mørket. Jeg bøyer den litt ut for å få tak i fliken. Så trer jeg den på. Når den først er der inne, kan jeg skru på lyset. Jeg savner den prosessen litt.

Eksponert. Men får jeg noensinne vite hva den har sett?

Dette er altså en svarthvitt-film. Jeg har selv hatt den i et kamera, men jeg husker ikke når. Og nærmeste fungerende fotobutikk er svært langt unna, så jeg må ordne opp i dette selv. Det er nemlig det som er greia: Å gjøre det sjæl. For den som ikke husker det, eller aldri har sett slikt før: Den er eksponert, fordi filmfliken er inni rullen. Filmtypen er den trauste sliteren Kodak TMAX 400, den du kunne fremkalle i Afrikas jungel i trettitre varmegrader eller i Karasjok rett under null, bare du hadde en klokke på deg. Den kunne presses til de store dybder og kontrasteres til de store høyder. Men jeg får ikke tak i fix, derfor aner jeg ikke om jeg noensinne får se hva det var jeg fotograferte. Jeg har funnet en skvett gammel fremkallervæske og et eldgammelt stoppebad, men den avgjørende fix’en, som sørger for at negativene blir værende på filmen, den mangler jeg. Det er en liten gul pose med fiksér-salt, som den korrekte betegnelsen på det er. Hvis man søker på ‘fix’, forteller Wikipedia at det er «er en norsk kjede av butikker som selger interiørvarer direkte fra fabrikk». Søker man på ‘fiks’, forteller nettet meg at jeg har en fiks idé.

Skisser fra et hav

Man kan vel – de fleste av oss – være enige om at fokuset på verdenshavene er nødvendig for tiden. Det holdes store konferanser, seminarer og kongresser, og det nikkes rundt rundebordene: Det er litt viktig nå, å ta vare på havet.

Jeg håper det blir like viktig å ta vare på sitt eget nærmiljø, slik at vi som vil kan vandre stille rundt med kamera, uten å støte på kasserte kjøleskap, frysebokser, bilmotorer og annet som vi nordpå var så kjent for å kaste i fjæra. For det var kulturen vår: hiv i fjæra. Det snakket man aldri om på rundebordskonferanser. Mars 2009, slik havet skal være.

Men nå, når nordområdene er nasjonal satsing, kunne vi jo ta et oppgjør med vår egen kystkultur? For fjæra var vår egen private søppelplass. Det meste brant godt ved hjelp av noen liter diesel. Og det som ikke brant opp, kunne floa ta. Men det er andre tider nå. Heldigvis.

Turtips: sitt stille på en stein. Tjelden er kommet tilbake.