På et radiointervju i går fortalte en nylig askeløslatt passasjer om hvordan det føles å ta buss fra Athen til Oslo. Det var sent tirsdag kveld, og han hadde en bestemt følelse av at bussen befant seg ved Budapest. Forøvrig var han og de øvrige busspassasjerene ikke spesielt muntre, for å si det forsiktig.
Men vi følger ordre. Derfor blir det ikke opprør på den bussen. Kjæresten sier noen ganger til meg at svenskene er som Nordens japanere: velordnet i flokk og følge. Vi venter på vår tur i køen. Jeg tror nordmenn også er slik. Det er vår folkesjel presset inn på langs: snik ikke i køen, vent på tur, trekk kølapp, ta det du får og takk pent. Gå ikke på rødt, risengrynsgrøt hører lørdager til, og skam på den som klager til kokken. Bussjåfører har uniform, og er det noe vi har respekt for, så er det uniformer. De er skrekkinngytende.
Dette måleravlesningskortet fant jeg flatklemt og gjenglemt nederst i sikringsskapet. Det har ligget der i snart 37 år og representerer den mer maniske delen av vår trang til å følge ordre. Det står nemlig uttrykkelig på baksiden av kortet: «Obs, dette kort skal oppbevares ved måleren.» Det har ikke kommet kontrabeskjed på denne ordren. Dermed har kortet blitt liggende der, tvers gjennom den kalde krigen, gjennom ulike regjeringer og konjunkturer, kortet har ligget der mens Bobbysocks vant Grand Prix og gjennom vulkanutbrudd og sultkatastrofer og svart hav, og det har sett huseiere komme og gå, men like samvittighetsfullt utfylt hvert halvår. Hva fanden er det med oss? Jo, svaret ligger i frykten for autoritetene. Man kan aldri vite når en eller annen kraftlagsinspektør i uniform skal komme på døren, og spørre etter halvårstallene for 1976. Da kan de stå der i døren, svar skyldige, de som gav blaffen i å ta vare på målerkortet! Den oppvakte vil reise seg og spørre: Har det noensinne kommet noen kraftlagsinspektør og spurt etter halvårstallene? Nei. Men man kan aldri vite. Sees best i fullskjerm og med headset:
