Augustskisse

Du hadde verdens peneste pulesveis: Jord og gress i håret, og en fet stripe av grønske under alle neglene, en håndflate knyttet og full av gress, det krøp en maur over det venstre brystet ditt, den forsvant ned armhulen din og ble borte i dypet. Selv hadde jeg en blindflekk på det høyre øyet, synet kom og gikk mens jeg prøvde å feste blikket på deg. Forsterket og forvridde lå vi der. Det kom varm damp ut av munnvikene dine, det røk mellom tennene våre mens det hylte i øregangene. Alt ved det gamle. Vi reiste oss på ustø fotblader, holdt hender og gikk inn i koia da det feide en kuling kaldt over det dunkle landskapet. Og inne: Det lå døde, tørre fluer i vinduskarmen. Bena hadde krøket seg og sparket i luften, før de hadde falt til ro og tørket inn i den stekende ettermiddagssolen. Det kan ikke ha tatt mange timene.

Syttende mai -77

17. mai 1977, jeg hadde nypresset cordfløyelsbukse. Brøyta hadde skrapt rent langs veiene kvelden før. Jeg hørte det, stål mot is og snø om kvelden den sekstende, en grusom lyd. Hestehoven lå avventende og ropte på mildvær i veikanten, i den grad hestehov roper, jeg vet ikke. Vi hadde lært om gå- og løpenoter i musikktimene, og tegnet Henrik Wergeland. Ingen av oss hadde sett Henrik Wergeland. Vi tegnet ham på frihånd, alt er lov, sa frøken Daa, «det er nye tider nå.»

Ord i behold

En av kveldens siste trikker skraper seg skinnelangs opp Briskeby. Lyden av jern mot stål, to brødre av samme støpning, mens trikkeføreren sakker farten gjennom svingen – velkjent nå. Lukten av en vinter som ikke fester seg i Oslogatene, snøfnugg som farer langs husveggene og blåser bort. Sneen som falt i fjor er borte; det var ikke mye å snakke om.

Jeg vet ikke om jeg har vært så trøtt-fornøyd på flere år. Ny bok, ny jobb. Nye dager, gode dager, og som sagt: Vinteren kunne godt lagt seg til ro. Men man kan ikke forlange alt, heller. I en overgangsfase før nye morgensendinger i NRK Klassisk har jeg vanlig dagrytme-jobb, en uvant affære: Byen har for lengst våknet når jeg setter sykkelen i gir i gatene, lyskryssene er fulle av en dunkende hovedstadsrytme som jeg hadde glemt på morgenkvisten. Nettene er tunge av søvn, skuldrene verker – på den gode måten – drømmene er langtrukne og insisterende. Jeg våkner av meg selv ved firetiden og lytter ut i mørket – Oslo er like stille som Kirkenes eller Berlevåg når klokka er fire, det er en godt bevart hemmelighet. Men nå er det altså ute i det åpne rom.

Redaksjonen, studioene og korridorene på NRK-huset er en jevnt durende, varm og vennlig maskin, smurt av ord og lyd og bilder og beskjeder og signaler i tiår etter tiår, og det er de, vi, innenfor veggene som holder smørekanna; tv-teamene og radioreporterne som haster inn og ut, teknikere og sjefene og bakkemannskapet på Servicetorget, gjestene og Kringkastingsorkesteret, rengjøringspersonalet og publikum. I redaksjonen nynner noen fragmenter av en menuett. Jeg blir bedt på suppe og kaffe, og jeg famler meg tilbake til datasystemer og redigeringsverktøy med den beste veiledning, gamle venner og nye kolleger, og jeg har nok en gang mareritt om ikke å komme på lufta – det er en gammel greie som de fleste innen radio og tv drømmer med ujevne mellomrom. Det er en underbevisst forsikring om at vi tar jobben vår alvorlig.

Boka, ja. Den er der nå. I reolene hos bokhandlerne – jeg har da sjekket – i anmelderhender og på nattbord til lesere jeg aldri har møtt, og på kontorpulten til bokbloggere som går grundig til verks. Jeg har bak meg den fineste lanseringsfest forrige uke med de vennligste menneskene, og foran meg har jeg flere intervjuer og kveldsmøter. Jeg har fortsatt ordene mine i behold, men de går langsomt nå om dagene, som etter passering av en målstrek, jeg må bare puste litt, jeg vet at jeg slett ikke er i mål, det er visst ingen skrivende folk som kommer i mål, har jeg hørt, ikke en gang Askildsen, som sa at han skulle gi seg, gav seg, selv om synet sviktet og han sukket og viftet trett med hendene «nei, nei, nå er det slutt» når de spurte.

De, avisene, noen av dem, skriver forresten at russerkulda kommer. Men det skriver de hvert år. Det blir aldri noe av det. Og så er det jo flåtten. Men det er en stund til. Jeg må begynne å velge mine aviser med omhu. Musikken har jeg jo funnet. En ny trikk skraper seg opp linjene. Eller er det den gamle som har snudd?

Gleden ved å kaste bort andres tid

Jeg vet at jeg trekker det langt. Det er et minutt over stengetid, og hun har kastet meg lange blikk for lenge siden. Det er ingen tvil nå: Det er meg hun vil ha – bort fra dette stedet. Hun bærer på en oppvaskklut som hun demonstrativt feier nabobordene med. Det er meningen at jeg skal se det. Kassa har hun allerede gjort opp. Hun vil hjem. Det er bare meg igjen i lokalet, og jeg kaster bort alt hun har av tid. Kaffekoppen jeg kjøpte for en halvtime siden er ikke mer enn halvtom. Hva verre er: Jeg er den eldste av oss to i lokalet, og burde vite bedre enn å holde på sånn. Og jeg vet bedre, men jeg benytter meg ikke av det.

Vi fra arbeiderklassen kan være så jævlig ufyselige, sier’em. Det er et gjennomgående trekk ved oss: Vi roter til ting. Jævla slusker. Roter det til i verden, sier’em. Roter rundt på vestkanten. Særlig vi nordfra, vi er de verste. Roter rundt i landet, i cocktailselskaper, i stemmelokalene. Vaser rundt i andres liv. Innordner seg ikke.

Hun ser misbilligende på meg. Men jeg vil sitte en stund til. Jeg undrer meg over hva hun ville si dersom jeg sa, bare for å mildne situasjonen:
— Ti øre for tankene dine.
Hun ville antakelig påpeke at det ikke finnes tiører i sirkulasjon mer, vi nordmenn driver ikke med småpenger nå for tiden, men da høyner jeg til ei krone, og da vil jeg tro at tilbudet begynner å bli langt mer interessant. Hva får man for ei krone i dag? En plastpose. Muligens en uavbrutt tankerekke, som kanskje på det åpne markedet er verdt det tidobbelte. Rentesenking og deflasjon, samt kronekursen tatt i betraktning, ville jeg gjentatt tilbudet og hvisket:
— Dette er et tilbud du rett og slett ikke kan motstå.
— Ut, ville hun antakelig ha svart, – det er stengt, og penger har jeg nok av.

Gamle menn og støvete bøker

De samler seg denne helgen, de gamle mennene i Norsk Antikvarbokhandlerforening. De har pakket store esker med bøker, stuet dem i varebiler og bagasjerom, og i ettermiddag bærer de dem forsiktig inn på Litteraturhuset i Oslo. Varsomt, varsomt bærer de dem over skarpe steinheller og inn bakdøra, ned i salen. Der skal de selge dem på sin egen bokmesse i helgen. Det er noe de gjør årlig, disse gamle mennene fra antikvariatene. Førsteutgaver, atlas og bibler, avglemte romaner og gjenglemte noveller, overmette litteraturprisvinnere fra urtiden og misforståtte, sultne tapere fra datiden.

Jeg er livredd for gamle menn på litterære antikvariater. De er så strenge, og skeptiske, og sinte. De er som skoletannleger på syttitallet, der de stod over meg med hårete armer og spurte om jeg hadde spist Fox-karameller:
– Jeg vet at du har spist Fox-karameller! Hvordan har du ellers fått så mange hull? Du har masse hull, ser jeg! Du kommer til å bli uten tenner før du er tolv hvis du fortsetter å spise Fox-karameller! Skam deg!

Nå har skoletannlegene blitt gamle, alvorlige menn med bøker, som de stabler sirlig på bord på Litteraturhuset, der de skriver lapper med blek, svart tusj mens de tasler i tøfler og cordfløyel og venter på kundene. Men jeg er forferdelig redd for dem, og det er ikke selve litteraturen de selger, de selger ikke leseglede, men sine egne investeringer og skinninnbundne hjertebarn fra støvete skap og hyller.

Jeg var på den bokmessa i fjor. Og jeg har tidvis vært flittig gjest på norske antikvariater, og franske, og tyske, og svenske. Det er ikke noe som frister til gjentakelse, det er det samme overalt: Det styrter menn med duggete brilleglass og hinneaktig blikk bort til meg så snart jeg tar ut ei bok, og det er som om jeg er ti år, og de noen og åtti, og det er 1953:
– Ja, du ser på en bok, ja. Den er verdifull den der, vet du. App, app, vær forsiktig, dette er en signert førsteutgave fra 1892. Ja, du skal kanskje kjøpe den, ja? Nei, vær nå forsiktig, jeg vil ikke ha eselører i den. App, app, er du ren på fingrene, tørr bak ørene? Har du penger i banken, dekning på kortet? App, app, ikke brett, ikke les, ikke rot, ikke le! Dette er alvor! Sett den tilbake på rett plass der du fant den når du er ferdig, på A for Alvor, eller F for Fortiden! Ikke mist i gulvet, ikke prut, ikke lag bråk. Hvis du ikke skal ha noe, vil jeg foreslå at du faktisk går, og når du går: Ikke tråkk på plenen! Og forresten, har du spist Fox-karameller?

Jeg blir tent av levende litteraturformidling. Jeg blir tent av bokhandlere og bibliotekarer som i 2016 kommer bort til meg og kvitrer:
– Den boka der! Den har jeg lest! Den er vidunderlig! Bare ta på den, kjenner du strukturen i omslaget? Ser du trykksverten, språket, vendingene hennes? Hun har havnet i bråk med Aftenposten. Og han der, han ble slaktet av Klassekampen! Sett deg der borte i kroken, les litt i dem! Disse bøkene! Og denne! Denne blir du sorgtung av, glad i, dritkåt på, du kommer til å le deg fordervet! Og forresten er de på tilbud!

Og plutselig, nå mens jeg skriver, får jeg dårlig samvittighet for alt det ufordelaktige jeg nå har skrevet om de gamle mennene på antikvariater. For de gjør så godt de kan, det vet jeg. De brenner for noe, de, som mange andre. Gamle bøker er deres pasjon. Og kanskje, en dag, forhåpentligvis, er det jeg som forfatter som ligger steindaud på et salgsbord på Litteraturhuset, og er avhengig av dem. Da er det mitt håp at jeg blir solgt, til en noenlunde brukbar pris, etter min død, der jeg ligger som et avglemt beinrangel. Og jeg håper at antikvaren da kan si:
– Han var helt koko, han der. Slå opp på side 76, så får du se. Femti kroner, ikke én krone mer.

Men hva spiller det egentlig for rolle. Den 27. mai i fjor sa Dag Solstad i podkasten Bokpod, ordrett sitert, om sine egne bøker: «Om to hundre år er alt dette borte, likevel.»
Og han burde vite hva han snakker om.

Dekonstruksjon

Når jeg dekonstruerer drømmene mine, skrur dem fra hverandre, demonterer dem ned til sine enkelte faktorer, blir jeg alltid sittende tilbake med komponenter og deler som til forveksling ligner skrapjern: Forvridde deler av sorg, et håp som har fått seg en trøkk, en rusten lyst og et flekkete unnskyld.

Fragment av manus, datert 11. juni 2016.

Tekstutdrag fra kommende bok

Snik-kikk: Teksten er del av novellesamlingen som kommer i januar.

Jeg var alltid en kløne i fotball. Bestandig. Klarte det aldri. Men jeg øvet meg i hemmelighet. Det gav visse resultater. Det var noe jeg aldri fortalte til noen. Det var alltid noe jeg aldri fortalte til noen. Slik var jeg bestandig. Det var del av løgnene.

Den dagen: Det var i bakgården. Terje skulle bare legge opp en ball til meg – det var en av de der sommerdagene som meteorologene benekter i dag fantes – at det bare var vakre sommerdager før. Men jeg vet: det var bare det. Spiller ingen rolle hva de sier: Jeg var der.

Terje skjøt ballen over til meg på den irrgrønne bakgårdsgressmatta. Jeg hadde lært meg det der trikset med å ta ballen på hælen – og jeg greide det! Jeg greide det! Jeg var tretten år – og jeg greide det!

Fra hælen min gikk ballen rett i stuevinduet til Simonsen. Det er en spesiell lyd når en fotball går gjennom vinduet på østkanten på syttitallet: Det var en mer sprø lyd enn i dag; glassrutene var tynnere, vi hadde ikke råd til så mye mer. Fotballen føk rett inn, det var ingen motstand i glassflaten. Inn gikk ballen, og ut kom Simonsen:
– Hvem var det der?

Terje og jeg var de eneste skyldige. Det var ingen andre i gården – hvem skulle det ha vært? Simonsen stod der med de vemmelige øynene sine og ropte i raseri:
– Ja? Hvem var det?
Og jeg. Som aldri før hadde stått opp for meg selv eller noen andre, pekte:
– Det var han!
Terje så forskrekket på meg, og Simonsen skottet ned på Terje, ropte:
– Du kan be faren din komme hit etter jobb og gjøre opp for deg!
Så slamret han det som var igjen av vinduet inn i karmen.

Jeg har forstått at den vindusruta kostet 179,50. Det ville ha gått ut over bursdagsgaven jeg skulle fått uka etter. Det ville aldri blitt råd til både bursdagsgave og ny vindusrute til Simonsen.

På bursdagen fikk jeg bilbane. Det var det jeg aller helst ønsket meg.

Jeg har skyldt på Terje i alle disse årene. Det kommer jeg til å fortsette med. Han var bedre i fotball enn det jeg noensinne ble, derfor var det hele rimelig. Men det var jeg som gjorde det. Og det er samtidig noe stakkarslig over de som ikke står opp for seg selv, og sin uskyld. Det klandrer jeg Terje for, den dag i dag. Terje og jeg lekte aldri sammen etter dette. Vi er heller ikke på talefot i dag. Hva i alle dager skulle vi hatt å snakke om?

De sa

De sa at øyenstikkerne stakk ut øynene på folk.
Folk? Hvilke folk? Var jeg blant dem?
Jeg testet dette. Jeg la meg ned i lyngen, med øynene åpne og munnen lukket,
for ikke å få fluer i munnen.
Jeg var elleve år. Utsatte meg for det verste: Å få øynene stukket ut.
Jeg sperret øynene opp, øyenstikkerne svirret rundt hodet mitt, men alt jeg så var øyenstikkere som gjorde alt de kunne for å unngå meg.
De ville ikke en gang se meg i øynene.
Jeg var så skuffet da jeg reiste meg. Noen hadde løyet. Jeg var ikke blant folk.

Bare noen dager igjen nå

Skolegårdene i slutten av juni, fulle av latter – jeg gikk forbi en av dem i dag. Leken går ledig i løs t-skjorte, jenter ler og lufter håret der de henger opp-ned i bildekk-huskene, noen av gutta drister seg frampå og stryker tilfeldig en hånd gjennom en av hårmankene som henger der, de tør mer nå, tør ting de ikke turde i vinter, det er ikke jentelus nå, det er noe annet, noe man skal holde kjeft om. Det er ikke lenge igjen nå. Jeg husker hvordan det var: Sommerferien som nærmer seg, det kan ikke gå fort nok, man teller timer, ikke sant.

Lærerne: Slentrer rundt på inspeksjon og kjenner det likedan som ungene: Bare noen dager igjen nå. En god lærer på denne tiden av året, en lærer som vil bli husket som kul, skal ha akkurat den riktige balansen mellom å gi frislipp og fortsatt holde tøylene: Jo, det er fortsatt to-tre sider igjen av norskboka nå når året sleper seg støvete mot slutten, men lærebokforfattere vet det så godt: Det er fåfengt, de siste to-tre sidene er bortkastet arbeid. Det har aldri kommet noen oppsiktsvekkende konklusjoner mot slutten av norskbøkene, ingen leser de sidene, likevel. Istedet: Gleden en lærer har ved å kunne slippe gjengen avgårde litt tidligere i dag, gleden ved å holde pokerfjes, for så å kunne si etter spisefri: Jeg tror vi kaller det en dag. Bare noen dager igjen nå, så er dette semesteret over, så vinker de farvel til klassen, en ny står i døren i august: Gleden ved å gi én gjeng videre, og ta imot en annen.

Men mest som barn: Gleden ved å kjenne i fingertuppene at neste fredag nærmer seg. Ilingene ved å legge seg om kvelden – det er tusen billiarder ganger bedre enn lillejulaftens kveld – og å vite at i morgen tidlig er sommerens uendelighet enda nærmere. Jo tidligere man legger seg, jo fortere kommer morgendagen. Og jo fortere morgendagen går, jo fortere kommer dagen i morgen, og når neste fredag endelig er der, da går klokka mot 11 fort som en vind, og man kan sette seg på sykkelen ut porten.

Og på vei ut av den jernporten, fredag klokka 11, da gjør det ingenting at det siste du enda en gang hører i ryggen er hvor dum du er, hvor stygg du er, hvor tjukkebollefeita du er. Om hvor fattig moren din er. Om at du bare kan gå og dø. Du har hørt det før. Du har hørt det i hele vinter. Og vinteren før der. Og før der. Og før der. Og du har ikke fortalt det til noen, for ingen kommer til å tro på deg, likevel. Men det er sommeren nå, vet du. Du sykler ned den bakken, og du gråter, både fordi du er lei deg, men mest fordi du er glad. Den spyttklysa du fikk plantet i håret, også i dag, den renner av og tørker på vei ned gata, fordi du sykler så fort nå, og du sykler og sykler og ser deg ikke tilbake, og det er noe som åpner seg i magen, klør i fingrene, bretter seg ut i skuldrene, svømmer i øynene. Vet du hva det er? Det er sommeren. De kan ikke ta deg nå, vet du, ikke i heite helvete om de kan, ikke på lenge, ikke på en evighet. Du sykler inn i åtte uker frihet, til snille fabeldyr du har tegnet i hemmelighet, og til bøkene dine og nakne føtter i gress og rare fugler i skogen.

Vet du! Det er sånne som deg sommeren er laget for. Det er derfor det i det hele tatt finnes sommer – fordi du skal få den. Det er derfor ørreten napper, det er derfor sola skinner, det er derfor det er godt med regn i håret og på armene etter en lang dag ved havet. Det er for deg komponister har skrevet den aller fineste musikken, det er derfor det finnes bøker med lykkelig slutt, vi forfattere har gjemt det aller fineste til deg, og det er derfor det finnes sommerforelskelser som slamrer så hardt i hjertet om natta: Fordi akkurat du skal få oppleve det, fordi du skal få lønn for at du holdt ut. Du skal få igjen for alt det du har gått og tålt. Det er ikke lenge igjen nå. Det er bare noen dager igjen, husk det. Du teller timer, ikke sant. Kom, så skal jeg hviske deg noe: Jeg husker hvordan det var. Du har ikke fortalt det til noen, for alle kommer til å tro at du bare ljuger, ikke sant. Og så skjems du. Men jeg tror på deg, og jeg kommer til å kjenne igjen blikket ditt når du suser forbi meg på sykkel ned den bakken. Det blikket kjenner jeg igjen på lang avstand, og jeg kommer til å kjenne det igjen så lenge jeg lever. For sånn var jeg. Hør nå: Smør sykkelkjedet i kveld. Tegn fabeldyrene røde. Legg de fineste hårstrikkene klare. Finn de beste tankene. Gjør deg klar. Bare noen dager igjen nå, så er det sommer. Snart. Snart.

Godstog

Tidlig i livet, 1993.
“Det befriende med deg er at du ikke stiller så mange spørsmål”, sa Cecilie og tente en sigarett i vinduet. Hun hadde slengt et håndkle over skuldrene, trakk sigarettrøyken inn med smilende munn, rødmalte lepper som hadde smittet av på brystkassen min.
“Hvilke spørsmål er du glad for å slippe?” spurte jeg og gikk bort til henne, strøk henne over den nakne rumpa.
“Om hvor vi skal med alle disse treffene, for eksempel”, svarte hun og grep hånden min, førte den inn mellom beina sine bakfra. Jeg skilte kjønnsleppene hennes med to fingre, sæden rant varmt og tyntflytende ut av henne og ned langs fingrene mine.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg slikket på fingrene, det smakte søttsalt og luktet en blanding av Cecilies karakteristiske solbærblad-lukt og min rå skogslukt. Sammen: som arktisk, iskaldt sjøvann, den smaken som er helt ned i havkanten om morgenen i slutten av april når man setter munnen mot havet. Slik var det alltid med oss, luktblandinger og smakssammensetninger som ikke endret seg fra gang til gang. Sammen var vi sprengstoff, men ikke mer enn det, heller.

Jeg har ikke snakket med Cecilie siden den gang. Men jeg vet at hun fikk utgitt boken sin noen år etterpå. Notatene til boken lå på bordet ved vinduet der hun stod den vinterformiddagen, en og annen kaffeflekk på noen av notatsidene, skrift med rødt blekk over enkelte av avsnittene, der hun hadde rettet seg selv, strøket ut og skrevet nytt. Boken skulle handle om et forhold som aldri kunne lykkes, jeg ble flere ganger utspurt og testet på de forunderligste vis som en slags uforbindtlig og anonym konsulent for ting som ble til i Cecilies univers av emosjoner og svirrende planeter. Arbeidsteknikkene hennes lærte jeg mye av, hun visste at hvis hun ikke gjorde noe med sanseinntrykk og innskytelser med én gang, så ville de forsvinne. Derfor grep hun ofte til notatblokken:
“Fortell meg hva du kjenner nå.”
“Jeg kjenner glede over å være i nærheten av deg.”
“Hvordan kjennes det?”
“Som å kunne gripe tak i noe flyktig. Du er flyktig, Cecilie. Du har noe ved deg som jeg aldri greier å få tak i, og når jeg får sjansen til å være i den følelsen, og glemme det flyktige, da er det glede jeg kjenner.”
“Ikke så fort. Jeg skriver.”
“Jeg vet at dette ikke varer evig.”
“Vil du rive trusa mi i to og ta meg bakfra?”
“Ja. Dette varer ikke evig. Jeg vet jo det, Cecilie.”
“Nå kan du rive.”
“Er du klar?”
“På tre. En. To.”
“Det tar slutt en gang.”
“Tre.”

Da Cecilie og jeg omsider brøt opp og gikk hver vår vei, var det som å vinke farvel til et godstog. Hun som lokomotivet, prustende forover, jeg som en nyttelast bak, hang med i svingene og greide aldri å bremse annet enn med hennes hjelp. Men skinnene var jo fastlagt på forhånd, som de fleste slike ruter er.

Cecilie var en eneste stor protestvise mot alt og alle, nipsfigurene i vinduet var bare hastig innkjøpt en gang i tenårene, tror jeg, den gangen hun mente at hun var stille og duknakket, der hun skulle stifte familie og la mannen bestemme, mens det i realiteten var Cecilie som ikke hadde bestemt seg for hva hun skulle bestemme, det kom først i årene etterpå, og da ble hun sint. Mest sint på seg selv. Nipsfigurene og elefantene i vinduskarmen i Helgesens gate stod nedstøvete som et minne fra den stille tiden i Cecilies liv, den gangen hun var en dukke, men protestvisen hennes var allerede under skriving, og det var det jeg fikk sunget til meg, gang på gang.

Det var et lokomotiv hun var. Og det mest skremmende, enn si fascinerende, var at hun aldri stanset på signal: Kom det et rødlys, så satte hun bare full fart og smadret bommer og sperrer til pinneved så flisene føk. Hun satte fartsrekorder og nektet å forholde seg til endestasjoner. Jeg så bare røyken etter henne da jeg hektet meg av.

Du kan vel si noe

«Romfolk står overfor utfordringer
på en rekke ulike områder.»

Utdrag fra en av Solberg-regjeringens
utredninger om romfolk, datert 7. mai 2014.

 

 

Se på ham. Se nøye på Alexander Bjørkum-Baldwin der han sitter. Er han ikke et ynkelig skue? Ikke fullt så tøff nå, nei. Men på den andre siden: Tøff har han aldri vært, så hva er egentlig nytt?

De har en feil med ventilasjonsanlegget her, tenker Bjørkum-Baldwin mens han sitter i stolen og lytter. Det er en ulyd i veggene et sted. En ujevn summing, kanskje er det et vifteblad som har vridd seg inne i luftekanalene og skapt en ubalanse i systemet. Lyden forplanter seg som en svak skrapelyd gjennom hele politihuset, fra rom til rom, fra toalettbåsene og over til politiadvokatene, fra politiadvokatenes avlukker til pauserommene til trappegangene til arkivene, og nå: til avhørsrommet der han sitter på plaststolen og kikker ned på de semskede skotuppene sine. De er tilsmussede, skotuppene til mannen foran ham er upåklagelig rene.

Politijuristen kikker over notatene sine, blar frem og tilbake, snur seg mot skjermen og tilbake, legger pennen fra seg, venter, og stirrer på Bjørkum-Baldwin med armene i kors, venter, stirrer, Bjørkum-Baldwin kjenner at skrapingen i ventilasjonsanlegget klør i ørene. Omsider snakker politijuristen:
– Ja, her var det ikke mye å hente, du.
Bjørkum-Baldwin drar på det:
– Nei, det… var vel… ikke det.
– Det er ikke mye du husker, sier politijuristen.
– Ikke egentlig.
– Ja ja. Sånn er livet.
– Det er vel det.
– Ja ja. Ja ja, du. I forrige uke sa du at du kanskje hadde et signalement.
– Sa jeg det?
– Det står her.
Bjørkum-Baldwin drar på det:
– Jo, men skal vel… være… sikker.
– Det skal man.
Politijuristen snurrer stolen rundt, kikker ut på de nakne trærne bak Borggata opp mot Tøyen.
– Det må være ganske plagsomt.
– Hva da? spør Bjørkum-Baldwin.
– Å huske så lite. Er ikke det veldig upraktisk?
– På hvilken måte?
– I din stilling, mener jeg.
– Jo, det…
Det suser i veggene, og i ørene. Juristen vipper med stolen:
– Jeg har en datter som har det sånn akkurat nå. Hun er tolv år, og kan glemme de enkleste tingene. Nøkler, innetider, avtaler. Sånne ting.
– Sånne ting, ja.
– Men slik er det jo å være tolv år, fortsetter han.
– Sånn er det, ja, svarer Bjørkum-Baldwin.
Politijuristen snurrer stolen tilbake, og han smiler ikke nå:
– Det kan i visse tilfeller være straffbart å huske så lite, hvis vi i ettertid finner ut noe annet. Er det noen sjanse for at vi finner ut noe annet?
– Du anklager meg for noe, sier Bjørkum-Baldwin og prøver å møte blikket hans, men får det ikke til. Politijuristen ler tørt:
– Nei, nei, nei. Jeg anklager ingen, jeg. Det er ikke mitt mandat. Du har status som vitne, det er alt. Det er ingen som har beskyldt deg for noe. Det er jo ikke derfor du er her. Det er ikke beskyldninger vi driver med her, vet du. Herregud, nei. Neida, Alexander. Vi kartlegger bare fakta. Men du kan jo ringe hvis du kommer på noe mer.
– Takk, det kan jeg jo, svarer Bjørkum-Baldwin og reiser seg.
– Ja, så da ringer du, da, kanskje?
– Jo, det… sier Bjørkum-Baldwin og kjenner politijuristens øyne i nakken hele veien ut kontoret, ned trappene og forbi resepsjonen.

Og han er helt sikker på at de har en feil med ventilasjonsanlegget. Det er i grunnen ganske irriterende at de har det. Han tenker at han er glad han er ferdig her. Ferdig med saken. På utsiden ringer han en kort samtale. Han føler seg uvel når han legger på, mer uvel enn forrige gang han var uvel. Og det er stadig kortere tid mellom hver gang.

Departementsansatt Alexander Bjørkum-Baldwin liker fredager. Det er befriende med fredager. Sjefen, statsråden, pleier å dra fra kontoret allerede ved titiden på formiddagen for å rekke Kongen i statsråd klokken 11. Det brer seg alltid en lettelse i systemet når ministeren drar. Det pleier å bli tidlig helg i departementskorridorene når den svarte statsrådsbilen svinger ut av kvartalet. Og i dag fikk Bjørkum-Baldwin endatil fri for å dra til politiet:
– Dette ordner du bare opp i, sa statssekretæren, – du bare rydder opp etter deg. Forstår du? sa hun tidligere i uka og slo håndflaten i bordet så kaffen skvatt.
– Joda, det skal vel… gå… greit det, svarte Bjørkum-Baldwin og tok en taxi til Grønland.

Det tok kortere tid hos politiet enn han hadde trodd. Dette er årsaken til at trettisju år gamle Alexander Bjørkum-Baldwin nå står på Rema allerede klokken 13. Han registrerer med et visst ubehag at årets juledadler ligger klare i en pent utbrettet og sortert eske tett ved bananene. Han har et anstrengt forhold til dadler. De skrukkete, brune og klisne søtsakene minner ham om ubehageligheter han helst kunne vært foruten.

Det blir sagt om Alexander Bjørkum-Baldwin at han aldri gjør noe overilt. Faktisk blir det trukket fram som et vesentlig, pålitelig og stabilt karaktertrekk ved ham, og det står i papirene hans. Statsråden pleier å si det på stabsmøtene, når de forrykte ideene til statssekretæren kommer på bordet:
– Bjørkum-Baldwin, hva mener du om denne saken, du som er så fornuftig? Burde vi gå ut i media, slik statssekretæren her mener, og si at distriktsopprøret består av ullhoder? Kan man si slikt? Ullhoder? Er det virkelig innafor?

Og Bjørkum-Baldwin har lyst til å si at han synes at distriktsopprøret virkelig er helt på trynet og distriktsfolket noen kravstore jævler, at statssekretæren har rett, og ikke bare det, men at statssekretæren er den eneste rundt bordet som har snev av fornuft i hele departementet og at ministeren er pompøs og ryggslikkende overfor statsministeren og at statssekretæren er søt med oppsatt hår og at kaffemaskinen burde vært byttet ut og at forslaget til statsbudsjett er noe tøys og at statssekretæren er alt han selv, Alexander Bjørkum-Baldwin, aldri har turt å være. Men han gjør jo aldri noe som er overilt. Det står i papirene. Så derfor svarer han alltid:
– Ja, nei. Hm.
Og statsråden nikker fornøyd:
– Som jeg skulle sagt det selv!

En gang, nå i adventen etter et planmøte – det stod dadler på møtebordet – tok statssekretæren ham til side og sa:
– Alexander, du er bare helt utrolig. Jeg er helt målløs.
Og han ble så glad, for det var første gang hun hadde sagt noe sånt. Hun tok en kunstpause, og han ble så sørgmodig da han skjønte at fortsettelsen ikke stod i stil med begynnelsen:
– Takk skal du faen meg ha for at du aldri støtter meg. Du bare sitter der. Du er den kjedeligste jeg vet om som går i brune, semskede sko. Det er aldri noe klart å få ut av deg. Hva står du egentlig for? Er det noe du prøver på, eller? Innynde deg på noe vis? Du kommer ikke høyere her, vet du. Du kommer aldri noe annet sted enn akkurat hit.

Så hadde hun snudd på hælen, slått ut håret med et elegant grep rundt hestehalen og kastet sluttsetningen mot ham over skulderen:
– Det står dadler på bordet, ta så mange du vil ha. De er like skrukkete og inntørkede som deg.

Og fra den dagen følte Alexander Bjørkum-Baldwin seg som en inntørket daddel. For innerst inne visste han at hun sa sannheten. Det var den dagen han fikk et anstrengt og ubehagelig forhold til dadler. Men han sitter ved bordenden og nikker, og hvem kan klandre ham?

En gang fikk han ansvaret for underholdningen på departementets sommerfest. Han brukte mye tid på å bestemme seg for hva slags latter og spas han skulle tilby, og falt til sist ned på en variant av «Tjue spørsmål». Men det falt ikke helt i smak.
– Er dette noe man har med seg? spurte folk.
– Ja, helt klart, svarte Bjørkum-Baldwin.
– Kan man spise det?
– Ja, det er ikke uvanlig, svarte Bjørkum-Baldwin.
– Kan man ha det på hodet? spurte en annen.
– Selsvagt, svarte han, og kjente at han bare gledet seg til slutten. Men da ingen klarte det, og han avslørte at løsningsordet var «stortingsproposisjon», begynte folk å se en annen vei, løse ut drinkbonger, og selskapet brøt opp. Han forstod ikke misnøyen. Alle politikere har da med seg stortingsproposisjoner. Og han syntes at han svarte ganske presist og vittig på spørsmålet om man kan spise det, fordi det alltid finnes stortingsproposisjoner som en politiker bare må ete i seg. For øvrig kan man selvfølgelig ha en stortingsproposisjon på hodet, hvis man skriver den ut, og sitter helt stille. Men folk tok ikke den, heller.

På butikken har han vansker med å bestemme seg. Peppersaus eller fløtesaus? Han står ved sausehylla og nøler. I det hele tatt nøler Bjørkum-Baldwin ganske mye. Han er redd for å velge feil. Det er det alle, unntatt statssekretæren, kaller å være stabil. Var han bare som henne.

Det piper i telefonen hans, det er et nyhetsvarsel:
Distriktsopprøret avlyst
Oslo (NTB): Den varslede politiske streiken mot regjeringens distriktspolitikk er avblåst. Sentrale kilder i distriktsopprøret sier at man har diskutert saken og kommer nå regjeringen i møte.
Han merker at det trekker en skam gjennom ham, en skam som den gang man var ti år og hadde tatt noe fra benken.

Etter ti minutters vurdering foran reolene blir det peppersaus. Kassakøen er kort, foran ham står en langbent kvinne med en pose epler i den ene hånden. I den andre holder hun et ukeblad der overskriften ‘Vakre Bali – vi viser deg strendene!’ lyser i solgult over halve forsiden. Bjørkum-Baldwin kjenner lukten av henne. En søtladen, avdempet kvinnelukt som trekker en gammel uro gjennom ham. Bali. Ja, kanskje det. Han kjenner at nakken er stiv etter møtet på politihuset, det knirker langs skulderbladene. Kvinnen trekker opp et Visa-kort, han oppfatter navnet Marielle Pitter preget i plasten på forsiden. ‘Hei, Marielle, jeg heter Alexander, du lukter godt, hva drømmer du om?’ tenker han at han under gitte omstendigheter kunne ha sagt, og legger peppersausen på rullebåndet. Sauseposen ruller litt for langt inn mot kassen og inn på Marielles territorium. Det er ikke flere skilleklosser igjen å legge mellom varene, og det er fare for forveksling. ‘Snart må jeg si noe,’ tenker han. ‘ I det hele tatt må jeg vel snart si noe.’
Sauseposen har blandet seg med den ukjente kvinnens varer, posen hans ligger klemt inn til epleposen hennes, hun snur seg mot ham, halvveis henvendt til ham og til ekspeditøren:
– Nei, den er ikke min, og skyver den tilbake, bakover mot ham med et smil. Han stirrer forskrekket på henne.

Han vet ikke hvorfor han gjør det, men noen ganger later Alexander Bjørkum-Baldwin som om han er russer. Og det skjer nå. Han senker stemmen og slår om til tullerussisk, later som om han ikke forstår hva som blir sagt og antydet, tar opp sauseposen, kikker forbauset på den, ser på Marielle og rister på hodet mens han sier lavt:
– Njet, dzi probetsko dsja tsvoi, karasjå.
Det er bare noe han finner på, men han høres akkurat ut som en russer. Marielle Pitter legger hodet på skakke, svarer:
– Oh, sorry? It’s not yours?
Bjørkum-Baldwin rister på hodet:
– Ztarovji gubbli njet, kaster sauseposen megetsigende inn i tyggegummireolen ved siden av båndet. Så sier han ‘zorry’ og forlater køen, sidelengs opp mot Marielles hårfeste, han trekker såvidt pusten gjennom nesen idet han passerer nakken hennes, og han skammer seg over det, skammer seg så skammelig, og han er rød av skyld, både av det, og av at han forlater butikken uten peppersaus, han ser rett frem, skynder seg ut, forbi avisstativet, kikker ikke på avisene, for han vet hva som står der, det om hun sigøynerdama, statssekretæren sa det, ‘i helvete, Alexander. Hva tenkte du på? Nå rydder du opp etter deg, og trekk faen ikke regjeringa inn i dette.’

Ja, hva tenkte han egentlig på? Det er litt vanskelig å si. Det er like vanskelig å si, som det var å finne på ting å si på det møtet med distriktsopprøret i Trondheim forrige uke. Det ble ganske ubehagelig der oppe på Palmehaven etterhvert som distriktene fyrte seg opp over gjeldende politikk. Bjørkum-Baldwin hadde lyst til å si det som det var: vi gir bare blaffen. Dere skulle hørt når statsråden holder hoff med de politiske reporterne og snakker om dere. Alle ler da. Alle ler. Men her er jeg, og jeg får bare jatte med.

Flere ganger i løpet av kontaktmøtet fikk han lyst til å mumle og spille russer, og da opprørslederen satt ved bordenden og påstod at regjeringen lyver, at det skal bli et rabalder fra landsende til landsende, ja, bærre glæd dokk, da begynte tunga å løpe i munnen hans, han knep sammen leppene og kjente at lyder som «zpravoj» og «shatsat bolsjoi» smalt mot ganeveggene og lengtet etter å fylle rommet. Fra utsiden så han ut som om han tygget på noe, et eller annet som enten skulle ned eller ut igjen, akkurat som når man tar et villbringebær inn i munnen, roterer det med tungespissen i spytt for å få det til å vare lenge, bare sånn at bittelitt av saftene kommer ut, blubb, blubb, men så er det en mark inni, og man må bestemme seg for om man bare skal svelge fort eller spytte ut.

Han har tenkt endel annet. Som hva han skal gjøre hvis han en dag må snakke tullerussisk og står overfor en virkelig russer. Da finnes det ingen plan b. Det er bare en helt forferdelig tanke. Den tanken gjør at departementsråd Alexander Bjørkum-Baldwin holder seg mer og mer for seg selv om kveldene. Det er bare altfor mange russere der ute. De er overalt.

Men etter møtet, da han gikk ned trappene fra Palmehaven for å gå en luftetur noen timer senere – alt hadde kjørt seg helt fast – hva tenkte han da, rakk han egentlig å tenke så veldig mye før han så det? Kvinnen som lå på fortauet på utsiden, inntil murveggen, mennene som stod rundt. Den friske sjølufta som kom inn med striregnet fra fjorden.

Han gjenkjente flere av bøndene fra Verdalen, fiskere fra Hareid, de unge odelsguttene fra kontaktmøtet hadde dannet en halvsirkel rundt kvinnen sammen med to fete inntrøndere. Det luktet regn og sjø og akevitt og kvalm øl på regjeringens regning, samt skarp kvinnesvette. En av mennene sparket kvinnen i brystet slik at hun slo bakhodet mot muren, og Bjørkum-Baldwin kunne se at hun blødde fra begge øregangene. De hadde revet av henne skautet. Hun gråt mens blodet i den sprukne kjeven blandet seg med slim fra nese og munn – det var nesten akkurat som på film, tenkte han der han stod og kikket på. Han tenkte at jammen så det veldig ekte ut på film. Tenk at de greide å få det så ekte på film.

En sunnmørsfisker som hadde hevet stemmen på kontaktmøtet og forlangt økte distriktsoverføringer no, itje neste år, men no, no e vi lei av dittan tullet, bøyde seg ustøtt ned mot kvinnen, tok tak i håret hennes, vred knyttneven sidelengs fylt av hår, han sa at sånne som deg har vi aldri bedt til landet. Hun ropte noe, var det tullerussisk eller noe annet? En av de andre mennene grep pappkoppen hun hadde foran seg, han åpnet buksesmekken, la penisen inntil kanten av koppen og pisset skummende. Så satte han koppen mot munnen hennes og trykket den inn i svelget hennes.

Alexander Bjørkum-Baldwin stod plutselig midt i sirkelen. Det ble sagt noe, om det var han som snakket tullerussisk eller kvinnen som jamret seg eller om det var noen fra distriktene som snøvlet, det kunne han ikke riktig huske. I alle fall ble kvinnen liggende igjen på utsiden, inntil muren, mens Bjørkum-Baldwin og de andre gikk inn i resepsjonen og bad om nøkkelen til suiten der distriktsopprøret holdt til.

 

 

Ved Deli de Luca nederst på Grønlandsleiret piper det i mobilen, det er statssekretæren, det står
Godt jobba, god helg 🙂

Men hva han egentlig, rent egentlig, helt ærlig, tenkte på? Han tenkte vel på henne som en gang sa til ham:
– Alexander, jeg elsker deg. Det er ikke dét. Men du er som en gjenglemt fortøyning. Du har hørt til et sted en gang, du har vært med en båt, du. Du er en sånn fortøyning til en båt som noen dro ut med, på vakre dager på en fjord, og du ble med, du lå som et mykt feste fremme i båten, alltid klar til nye fortøyninger, du var det festet. Dere var ett. Men så var det noen som glemte båten, og du var den fortøyningen som holdt den tilbake. Det kom stormdager, til slutt slet båten seg, og det ble bare fortøyningen igjen, en avslitt taustump som har en knute i enden. Og nå er det ingen som kan løsne deg, for knuten har blitt så hard etter alle de dagene og nettene da båten rykket i fortøyningen, den ble strammet til mer og mer, og frostnettene i januar frøs den til en klump av is, og ingen var der til å løsne. Og så forsvant båten. Og der ligger du igjen. Men det er mer: Du er en slags… feilkonstruksjon. Som om noe har herdet for fort. Eller som om noen har slurvet med listverket, slik at det som skulle være rett, ble skjevt. Du er malingen som aldri tørket helt, det er alltid noe klebrig igjen på flatene når man lener seg inntil deg. Og rundt deg er det brakkvann. Du er brakkvann – verken det ene eller andre. Hvem kan over tid leve i brakkvann? Bare de mest tilpasningsdyktige, og det er ikke mange.

Han står slik og puster.
Tenker.
Kjenner han en befrielse?
Og Alexander Bjørkum-Baldwin har den lave ettermiddagssola i ryggen når han plutselig tverrvender ved kiosken og setter kursen tilbake til politihuset. Se på ham nå! Se på Alexander Bjørkum-Baldwin.

Opptrinn på Theatercaféen, aka vår i vente

En sjefredaktør har gått over stag, kvelden har gått over styr, biskopens datter er over seg og en sekretær fra kulturkomiteen er under bordet, svingende med selfie-stang mellom damaskdukenes dusker. Men serveringen er ikke slutt, det er åpen svingdør til kjøkkenet, der kelnerne passerer hverandre sidelengs, oppskjørtet og oppdresset, og det er da sjefredaktøren reiser seg, klirrer på glasset, hever sin røst og sitt ambisjonsnivå og roper:
– Send oss en tallerken suppe, kelner! La denne tallerkenen jeg nu bestiller komme flyvende og uidentifisert, sett meg på vent, gi meg summetonen, frøken! Jeg sa: Gi meg summetonen, frøken, for fanden, rikstelefon til utkanten av tilværelsen, jeg betaler!

Og det er sukker på bordene, blod i appelsinen, en trikk er i rute, og nord om Nakkholmen dovner siste rest av vinter vekk, med hendene godt plantet under Dyna fyr.

Hold ut, gutter

Det sitter en guttegjeng bakerst på 19-trikken, jeg sitter ved siden av, de snakker i munnen på hverandre. Tolv-tretten år gamle. Ved Inkognitogaten begynner de å synge. De synger «Det er lov å være blid» av Jens Book-Jenssen. Jeg snur meg, tror knapt det jeg hører, ikke en gang jeg kan den teksten, føler meg for ung for den. De synger ikke ironisk, man kan høre at de mener det, og at de synes det er oppriktig morsomt. Jeg må nesten slå opp i kalenderen, finne årstallet, gutta der bak skråler av full hals, fortsatt urørt av stemmeskiftet, akkurat som Marcus og Martinus fremdeles er. Men gutta bak i trikkesvingene er utkonkurrert av tiden og popkulturen, akterutseilt av jentene, og de er like blide, de har funnet sin egen sti og stil, der de sitter og snakker om fremtiden.

For det er det de gjør. Jeg hører bruddstykker av samtaler om tider som kommer, måten de resonnerer på, om håpløse jenter som faller for håpløse typer, tankene som fortsatt ikke er skråsikre, men heller ikke uferdige, allerede har de innsikt. Og jeg tenker at det kommer en tid der dere har bruk for alt dette dere sitter og snakker om nå, det er her dypet i dere blir til, gutter. De kan le av dere fordi dere kan smørsangertekster fra en tid ingen husker mer, dere er så aparte som dere kan få blitt, gutter. Dere er bare helt utenfor allfarvei, og dere vet det.

Men ett vet jeg: Når stemmeskiftet forlengst har tatt dere, når Marcus og Martinus velter seg i penger, kvinner, alkohol og narkotika og har slått seg sammen i holdingselskap med han fyren som ble presset ut på internett av sine foreldre med det «Erre her det er party»-filmklippet. Når den dagen forlengst har kommet, da er det dere som er dikterne, essayistene, de melankolske musikerne og forfatterne og barrikadestormer-journalistene, og dere kommer til å ringe hverandre, le i telefonen, og si: «Husker du den ettermiddagen vi satt på trikken og sang den Jens Book-Jenssen-sangen? Fatter ikke hvor vi fikk den fra. Og fatter ikke hvor tiden ble av.»

Syng, gutter. Verden blir bedre med dere, med tiden.

Gjenvisitt

Noen år senere nå. Jeg trekker i gamle dager: Døra inn til skolekorridoren har blitt tregere, det var enklere å åpne den – den gangen.

Den gang: Med et kort rykk. Dørflaten av mørkt treverk. Blyglasset, som er splintret i dag. Håndtaket i stål. Hun grep meg i hånden:
– Se. Jakob. Døra til filmrommet er åpen.
Hun trakk meg inn. En djevelens invitt.
I fremviseren stod en rull fra timen med åttende:
«Slik lever dei der»
fra Biafra.
Hun skrudde fremviseren på.
Det flimret på lerretet.
Barn med fluer i ansiktet, store mager.
Jeg måpet.
Hadde ikke sett den filmen.
Skoleklokka risset en ny time inn i murveggene på utsiden, men vi gav faen,
vi så ferdig den filmen,
hun hadde med en annen på baklomma,
vi skulket gjeldende pensum
og fant vårt eget.

Alle gjør noe med været

Mens jeg skriver dette, en tidlig lørdag morgen ganske i midten av januar, ligger et nysnødd lag av vinter over gatene i Oslo. Brøyta har ikke rukket å kjøre alle rodene, og søppelkasser og sykkelseter har høye vinterhatter. Jeg vet at det er en lignende morgen en rekke steder i Finnmark, og det er der som her: Brøyta plages kanskje med en kjetting, det er derfor ho er forsinka, men vante hender trekker til og retter opp, setter i gir og kjører videre. Rett rundt hjørnet nå, både på Frogner og i Vadsø. For det er ikke så langt, dette landet, det meste er i alle himmelretninger.

Ekstremkulde. Monstervinteren, kaller tabloidene den, denne vinteren. Det er tabloidene ganske alene om. Det finnes i meteorologisk forstand ikke noe ord som heter ”ekstremkulde”. Jeg har den siste uka på radio referert gradestokker på Stjørdal og Kristiansand og Čoavddatmohkki, og jeg finner gudskjelov ingenting unormalt. Jeg finner bare en ganske alminnelig, gammeldags vinter, som vi husker den fra tider som for bestandig vil være forbi. Man skal for øvrig være varsom med minner. Minnebilder består av en ikke ubetydelig grad av erindringsforskyvning; det er derfor alle somrene på sytti- og åttitallet fremstår som endeløse sommerdager. Meteorologene forteller, fra sine statistikkark, at det slett ikke var sant. Det var like mye mainnskitvær den gang som nå. Og en og annen mild vinter var det, også.

Alle snakker om været, men ingen gjør noe med det, sa folk den gang. I dag er heller ikke dét sant. Vi har gjort noe med været i mange tiår, vi har bare ikke sett det. Noen få tror fortsatt ikke på det, men de blir færre. Noen vil alltid henge etter: Sekstenåringene som stod på stand og snakket om el-biler i 1986 ble møtt av like mye hånflir fra førtiåringene som i dag, det er ikke noe nytt, haters gonna hate, men forskjellen er at det blir stadig flere sekstenåringer og stadig færre på godt over førr. Det blir stadig mindre plass for tøvprat, verden har ikke tid til slikt mer.

Og i dag: Alle gjør noe med været. Den ene snøskuteren på full fart langs reingjerdet i Stiipanjokka gir sitt, Tharaldsen på tomgang på Tolga leverer sitt lille bidrag, og Kielferga ved kai på Filipstad legger en god slump i potten. Selv brøyta gjør det. Det store selvbedraget er at enkeltindividet ikke ser sin plass og sitt bidrag. Vi tror vi ser alt, men vi ser ikke det store bildet.

Det store bildet er det ironisk nok maskinene våre som har. Når de amerikanske vær- og forskningssatellittene sveiper over Novaja Semlja, krysser vestover Nordaustlandet, langs øde vidder på Knud Rasmussen Land på Grønland og sør for den magnetiske nordpolen ved Prince of Wales-øya i Canada: De ser det. Når Tharaldsen på Tolga og brøyta på Briskeby setter seg i bevegelse igjen, er satellittøynenes sylskarpe kameralinser allerede over alle haugene i Rocky Mountains, og sender bilder tilbake til basen: Det står absolutt ikke bra til. Isen sprekker opp, og det er ikke spor av ekstremkulde i det store, høyoppløste bildet. Det kan man hilse kommentarfeltfolket og de stadig færre skeptiske førtiåringene med. Kommentarfeltfolket slenger om seg med påstander, og de slår aldri av for kjentfolk: nittini prosent av forskerne vet at dette ikke er menneskeskapt, heter det der. Det gikk så langt at NASA publiserte en artikkel der de måtte påpeke at det er motsatt: nittisju prosent av verdens klimaforskere er enige om at klimaendringene, sitat, ”are very likely due to human activities.” Og: ”In addition, most of the leading scientific organizations worldwide have issued public statements endorsing this position.” Med lenker og dokumentasjon og hele pakka, det tar timesvis å pløye seg gjennom det.

Også dette ble feil for kommentarfeltfolket. De svarte unisont tilbake at dette er en sammensvergelse, siger og skriver, blant alle verdens forskere for å få mer penger til inadekvat forskning og kaffe. Når man spør etter bevis for dette, får man alltid til svar at de bare vet det. Og så lenker de til en eller annen obskur hjemmelaget Youtube-video. Det finnes en skurrete Youtube-video til ethvert bruk, det er helt ellevillt.

Men spørsmålet er like mye dette: Vil vi ikke tro på det fordi det går utover våre penger? Er det snarere slik at det er snakk om at mye vil ha mer, at vi er redde for en hverdag uten olje og komfort, og ikke kunne tenke oss for alt i vide verden å gi slipp på det? Er ikke det egentlig en veldig ærlig sak? Er ikke det bare menneskelig? Kan vi ikke bare si det som det er? Her er poenget: Kan ikke vi bare kutte dette endeløse, endeløse tøvpratet, legge kortene på bordet og si: Ja! Jeg er redd! Jeg vet ikke opp-ned på en tilværelse uten bilen min, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre uten stadig mer, mer, mer? Går det ikke an å stille krav til voksne folk at vi skal være oppriktige med hverandre? Jeg ønsker meg et menneske som kan stå opp for seg selv og si: ”Jeg vil kjøpe, kjøpe, kjøpe, og jeg er forsyne meg stolt av det! Deal with it!”

Nordområdene er i front, på alle vis. Havforskere overvåker nøye både issmelting og måten fisken reagerer på. Vi vet ikke mye om dette nå, men mistanken er at eksempelvis lofotskreien kan komme til å forflytte seg. Og da snakker vi konsekvenser. Om den dagen kommer: Når skreien i all hovedsak gyter i russisk territorialfarvann, og den russiske forhandlingslederen lener seg tilbake under fiskeriforhandlingene og sier tilfreds: ”Den lofotskreien. Den er det vi som har nå.” Hva svarer vi da? Jeg er betalt for å spørre, og jeg spør, pun intended: Er penger snart det eneste vi forstår?

Alle gjør noe med været, det var derfor de møttes i Paris i desember, de folka: For å finne reset-knappen, sikre at vinteren kanskje kan bli som den var i gamle dager. Mens jeg skriver dette har det blitt ettermiddag, og brøyta har gjort jobben. Og det er meldt kaldere vær. Heldigvis. Kanskje det fortsatt finnes håp.

Publisert i dag hos nettmagasinet Sett Nordfra, et magasin med bakgrunn og dybde om nordområdene, redigert og bestyrt av folk med inngående kunnskap.  Anbefales!

Arbeidsnotat om kinesere

Det ble en gang i løpet av den kalde krigen – jeg husker ikke hvem som påstod det, det må antakeligvis ha vært CIA – sagt at hvis alle i Kina hopper på én gang, vil kloden komme ut av banen noen sekunder. Det er visst bare en myte. Det finnes ikke beregninger av troverdig karakter på dette.

Og hvordan skulle det i så fall organiseres? Skulle det annonseres på radio? Jeg jobber i radio, men jeg vet at om jeg, la oss si på morgensendingen rundt klokken ni, hadde gått på lufta og sagt:
– Hør etter, alle kinesere. Klokken sytten blank i kveld skal alle hoppe samtidig. Dette var en internbeskjed til alle kinesere.
Da hadde folk fra hele Kina ringt sentralbordet og sagt:
– Ka i hælvete. Og katti blei han Arvola kineser?
Og vi har ikke et sentralbord som er dimensjonert for alle kinesere. Det er nå én ting.

Men en annen ting: Sett at de – vi – hadde fått dette til. Og så, da? Alle kinesere stod klar til å hoppe. Men. Hva om den ene kineseren – hvem den nå enn måtte være – som utgjorde tyngden på vektskålen med sine sytti kilo – skulle si:
– Æ nekter! Æ bli ikke med på sånn væstlig drit! Det dær e bare løgn! Skapt av CIA!
Og alle de andre bare:
– Men kom igjæn, da! Vær nu ikke en sånn kjip kineser! Det dær e så antikommunistisk og kontraproduktivt! Vi mangle bare søtti kilo! La oss vise Væsten at det e tyngde i Kina! Kom igjæn nu!
Og så hadde han ene kineseren sagt:
– Javæll. Okei.
Og så hadde de hoppet.
Klokken sytten blank, som de hadde fått beskjed om, på radio.
Og ingenting skjedde.
Hvem hadde da sittet igjen med skammen?
Vi i Vesten, eller kineserne?
Og én kineser hadde sikkert gått trassig hjem til småbruket i Xanpiem og tenkt:
– Det va nu det æ sa. Satan, for nån toillinga. Værden vil bedras.

Men. Hva om kloden virkelig gjorde et hopp? Hvem ville vært helten da? Han ene kineseren, eller CIA?

Vil du ha mæ

Kjære lesere, kjære lyttere, kjære publikum.
Kjære Vadsø Storband.

Jeg er sikker på at Frank Sinatra ville ha trivdes i Vadsø. Han fikk dessverre aldri kjenne myggstikk i Ytrebyfjæra en solnatt i juli, og aldri fikk han merke neglespretten ute på Vadsøya når himmelmesteren svir av sine siste tennstikker på sørhimmelen i november før mørketida kommer, der han antakelig hadde fintrødd i skaller med sennagress i den tørre snøen borte ved luftskipsmasta, men jeg tror at han ville ha vært henrykt over fottøyet, og begeistret skrevet til sin datter: «These boots are made for walking!» og satt griller i hodet på henne.

Frank Sinatra fikk heller aldri sjansen til å være vokalist for Vadsø Storband, men han hadde elsket det. Han hadde elsket profesjonaliteten, roen i orkesteret, summingen fra bordene med telys på Vårbrudd i Vadsø eller Ritz på Kirkenes eller hvor som helst der han stod bak sceneteppet før han trådte ut og gav folket jernet. Istedet ble det lokale vokalister, de beste av dem alle, og Vadsø Storband, og jeg tror at han ville stått nederst ved ovnen på Vårbrudd i Vadsø, med armene i kors, vippet med lakkskoene og mumlet: «That ain´t bad. Not bad at all. Harald will manage. Think I go to Bajasso for a beer.»

Vadsø Storband er ei skute som har seilt på havet i tjue år, og til lands og i luften med. Orkesteret har et anker som har kjent grunnforholdene i alle havnene det har besøkt, og det er litt som hurtigruta: Kjenner sine havner og sitt mannskap, sine fast besøkende og turister som elsker turen, og som kommer igjen og igjen.

Vadsø Storband er nordområdene i praksis, det vi alle drømte om den gangen jernteppet var kaldere og hardere enn selv austavindskulingen ved Bøkfjord fyr: Det sprudlende og beste av møter på tvers av grenser og kulturer, det inkluderende, det folkelige, og samtidig med fullt fokus på to ord: Profesjonalitet og spilleglede til folket. For er det to ord jeg mener er for alltid knyttet til Vadsø Storband med Harald Devold så er det dette. Det finnes ikke det spor snobbete over å tilby profesjonalitet, og det finnes ikke noe enkelt over å tilby folkelighet. Det handler, i sin gjensidighet, om regelrett respekt for sitt publikum.

Varangerfjorden er diger, og er egentlig ikke en fjord, men et stykke hav. Vadsø Storband krysset tidlig dette havstykket og knyttet bånd til blant andre «Dr. Wessel» på sørsida, i seg selv et legendarisk band med dype røtter i både malmgrunn og roots, og orkesteret fra Vadsø hentet inspirasjon og kraft fra folk med den samme grunninnstillingen til musikk: Av folket, for folket. I musikkmiljøet i Sør-Varanger inngikk de samarbeid med blant andre Erlend Gimse og Annelise Sneve Mortensen. De dro i austerled og fant vokalist Bill Iversen i Vardø, de hentet inspirasjon og samarbeidspartnere i Nesseby og Indre Finnmark, og de representerte Finnmark i Arkhangelsk i 2006. De deltok i lokalavisa Finnmarkens hundreårsjubileum, de samarbeidet og spilte med Samisk Kirkekor, og slik smeltet Varanger, Finnmark og Nordkalotten sammen med Vadsø som kreativt senter.

Selv fikk jeg gjennom årene flere oppdrag for storbandet som tekstforfatter, det mest omfattende var gjendiktning av deler av nevnte Frank Sinatras materiale. Jeg var i godt selskap: Det var jo ikke Sinatra selv som skrev tekstene til slagerne sine, han hadde folk til slikt: Lew Spence, Marilyn Bergman, Sammy Cahn og Jack Lawrence var blant dem, med produsenter og arrangører som Nelson Riddle, Quincy Jones, og – etterhvert – Harald Devold for Vadsø Storband. Jeg kan personlig gå god for Devolds plass i denne rekken!

Orkesteret fra Vadsø har også promotert og fremhevet lokal mat sammen med programleder og forfatter Thomas Leikvoll, også fra Vadsø, sammen med rause lokale og regionale sponsorer, et næringsliv som forlengst har sett verdien i å støtte et lokalt kulturliv med en kunstneriske kraft som strekker seg langt utenfor bygrensa, og som forstår at tannhjul fungerer best sammen.

Vadsø Storband er på flere vis større enn seg selv: Større enn stedsnavnet Vadsø, og større enn et storband. Orkesteret er en lokal tilknytning og en identitet, og et varemerke, og et eksempel til etterfølgelse. Kort sagt: Noe å strekke seg etter.

Jeg ble bedt om å skrive en tekst basert på storslageren «Desperado», tolket av blant andre Jill Johnson, med opprinnelig opphav Glenn Frey og Don Henley i 1973. Dette ble jeg bedt om fordi Harald Devold sa at orkesteret hans så gjerne ønsket å gjøre denne låta til sin. Jeg har her valgt å illustrere den med to meditative, langsomme billedstrekk – bildene her er ikke det viktigste, det er derimot sounden av Vadsø Storband med vokalist Annelise Sneve Mortensen. Høres best med et par gode headset eller på foill fræs over anlegget. Kan også høres på cd-en som storbandet nettopp har kommet med. God fornøyelse, takk for tilliten, og igjen: til lykke med tjueårsjubileet!

Det er i dag

Døden holder du på armlengdes avstand. Det ubehagelige holder du på vent med et smil og en statusoppdatering. En ny, snerten vending, en godhet – å, var bare alle som meg.

Der døden kom, er det omtanke. De døde blir tatt hånd om, og vi skal sørge, kondolere, vise omtanken vi brenner inne med. Men det er i dag, tolv timer etter at blodet fløt i Paris, at du skal gjøre det: Tiden er inne for å lese kommentarfeltene. Ikke utsett det, ikke hold deg for nesen mer, men sett deg ned med en kaffe eller noe rødt i glasset, og les, les rolig, fattet. Les deg gjennom svarte natta. Politikere, journalister og redaktører, selvoppnevnte tenkere og kritikerroste forfattere, ja, litteraturkritikerne selv, for den del: Vass rett inn i det, bla deg gjennom kommentarfelt etter kommentarfelt, fra i dag morges og ukesvis og månedsvis og år tilbake, og se hvilket land du bor i. Du vil få se et annet Norge, et folk du kanskje ikke kjente, som du ikke vet at du er på hils med, en virkelighet som hittil er forklart med «bygdegrumset» og «de få» og «mobben».

De snakker om å ta til gatene nå, om å sette folk på godstog, om å bruke atombomben. Ja, du vil få se det selv, og er du ikke enig med dem, så er du mot dem. Dette er velgergrunnlaget ditt, eller velgerne du skulle ønske du hadde for å treffe planken og bryte sperregrensen og komme til makt, dette er ditt publikum, dette er leserne og opplagstallene og seerne, dette er naboen, skolelæreren til ungene dine, det er snekkeren som bygde huset ditt, bestemoren din. Dette er ditt Norge, slik det er nå. Dette er oss, slik vi gjennom lang tid har presentert oss for en hel verden, det er online turistbrosjyrer som oppdateres hver dag på dugnad av et folk.

– Jeg blir kvalm av dem! hører jeg deg si.
Men hør en gang. Er det ikke bedre å utstå kvalmen, enn en dag å måtte si:
– Nei, dette visste jeg ikke noe om. Disse uhyrlighetene, disse leirene, disse overgrepene, disse brannene og interneringene, alt dette hatet! Torturkamrene, de lemlestede ungene. Var det alvor? Det så jeg virkelig ikke komme. Var det slik det egentlig var? I vårt eget land? Hvor lenge har dette pågått, da? Når begynte dette? Nei. Jeg så det virkelig ikke. Jeg trodde det bare var en lek med ord. Og jeg holdt meg for god til å lese slikt. Jeg var bare rett og slett for god for dem.

Utsøkt nordnorsk utferdstrang

Gjennom årtiene er det skrevet talløse sangtekster om å lengte hjem til Nord-Norge, om alt det vi flyttet fra, om hvordan det føles å være på utsida, sørpå, eller i utlendighet og elendighet, om så bare for noen korte uker. Fantes det norgesmesterskap i hjemlengsel, ville mesterskapstitlene gått til folk nordfra, gjerne i eksil, år etter år. Det sentrale Østlandet har bosatt et slett ikke ubetydelig antall hjemlengtere nordfra, flere av dem forlot landsdelen på femtitallet og forble også i femtitallets Nord-Norge i sine sinn, organiserte seg etterhvert i patriotiske Finnmarkslaget og vennelag fra Nordland og Troms, der de satt, og for alt jeg vet fortsatt sitter, på lukkede fester i en drøm om livet med sjarken og støa, mens virkelighetens Nord-Norge forlengst hadde trådt inn i en ny tid, satt fiskeripolitikk inn i en større, global sammenheng, folk ble på fornavn med russere i før lukkede, hemmelige byer, søringer hadde kommet til, og han Oluf var ikke morsom mer. Jeg var observatør på en slik større mimrefestlighet i Oslo en gang, der folk satt og snakket om skitne fjellfinner med forakt, og utpå natta reiste seg unisont til allsang og strigråt åpenlyst til Kirsti Sparboes «Hjem, hjem langt mot nord». Det var en tildels svært mørk opplevelse.

karibremnesDet er nok av ensidige hyllester, og nordnorske bygdeviser, svulstig skrevet og forskrevet av menn som i dag er støv og muld er noe av det mest uutholdelig ukritiske og skamløst tilslørende man kan tenke seg av lyrikk. Det er få som på den andre siden har satt ord på følelsen i et ungt menneske av å lengte ut, bort og vekk på seksti- og syttitallet. Allmenntilstanden, ikke bare i Nord-Norge, ikke bare i gamledager, men hvorsomhelst i landet, og til alle tider, av rastløshet, kriblingen som kom av spørsmålene: «Hva er det der ute? Hvordan lever andre? Den skammelige, brennende lysten og utferdstrangen i meg… hvor kan den lede meg?» Det gjør Kari Bremnes nå. I morgen fredag slipper hun singelen «Det einaste vi ville», som er en tidsmaskin tilbake til lengselen ut. Låta er forhåndssluppet hos Tidal/Wimp, og kan høres der allerede nå.

Det er ingen som kan betvile at Kari Bremnes har, i sin enorme produksjonsportefølje, minst ett av sine hjertekamre i Nord-Norge, og hun har i sin tidlige karriere vært en av de fremste formidlerne av nordnorsk visetradisjon, både som gjentolker av blant andre Arvid Hanssens omfattende materiale, og også som selvstendig tekstforfatter og kulturjournalist gjennom tretti år. Ikke den pralende nordnorske selvgodheten som vi nordfra kjenner utmerket til, og som vi tidsvis pynter oss med, men som noe mer stillferdig og varmt – det finnes ikke noe brautende over eksempelvis Arvid Hanssens produksjoner, snarere en duknakket ydmykhet. Men låta «Det einaste vi ville» er likevel noe ganske annet, skrevet av en dypt 2015-moden Bremnes med flere fokusskifter i tekstlinjene. Låta er som en reisekoffert med doble bunner og rom som du ikke behøver å være fra Svolvær for å ta i bruk.

Bremnes skriver selv på sin egen hjemmeside om teksten: «De årene der. Jeg ville aldri hatt dem om igjen, trenger det ikke heller, de er jo der ennå. Som de gatene vi gikk i en barndom, ungdom. Husene vi løp inn og ut av, stemmene i skolegården, fortausparadisene, ansiktene vi vokste opp med. Den rutete ranselen til Elin, den teite grønne boblejakka jeg måtte gå med. Tilhørigheten til alt, lengselen bort fra alt. Vi gikk der som udetonerte bomber og visste at noe var iferd med å forandre seg og aldri skulle bli som før igjen. Og det var uunngåelig og forferdelig og fantastisk.» Så presist utfyller hun sin egen tekst, og vi kan nikke: Ja, slik var det jo. For oss alle. Vi som dro. Kom tilbake. Dro igjen.

I løpet av fire minutter og tjuesju sekunder tekst og melodi, alt skrevet av Bremnes selv, pensles dette ut i linjer som «Det einaste vi ville va å vær et anna sted. Det sterkaste vi hadde va en længsel. Vi gikk den samme gata, og vi gikk ho opp og ned. Vi gikk som i en luftegård i fængsel.» Om gata som lærte dem å sette fart på sykkel. Og hun skriver om han Rolandsen, han på kiosken, han som alltid var den samme, han som ikke hørte musikken som endret alt hos de unge. Han Rolandsen var alle steder i slike samfunn den gangen. Og han forstod seg ikke på ungdommen, husker jeg. Han mente at vi skulle bli der vi var. «Og husk hvor dere kommer fra», pleide han Rolandsen å si, og la til: «Du vet ka du har. Ikke ka du får.»

Teksten er ikke bare fortellingen om drøm om en flukt – men også erkjennelse av at det var der, i gatene – i lukt av guano og lyse netter – drømmene om noe annet ble til. Og også en takknemlighet? Ja. En av de sterkeste og mest modne kjærlighetserklæringene jeg har hørt i moderne tid til en oppvekst, og til Nord-Norge. Det er en uavsluttet lengsel, som stikker sårere og friere enn innledningsvis nevnte nordnorske slager fra en støvete tid noensinne kunne favne. Ingen øvrige heller, for den saks skyld.
Kari Bremnes: «Det einaste vi ville»
Tekst og musikk: Kari Bremnes
Produsert av Bengt Egil Hanssen
Medvirkende: Kari Bremnes, Bengt Egil Hanssen, Hallgrim Bratberg, Børre Flyen og Sondre Meisfjord.
Lyd: Geir Østensjø og David Solheim.

Forfatteren har ingen tilknytning til Tidal/Wimp, og mottar ingen godtgjørelse for denne omtalen.

Den gang da, hver gang når

Den gang da det var friminutt, sprang du rundt og dyttet. Du var alltid først i skolegården da det ringte ut, og du passet på at lærerne aldri så deg. Var det en lærer i nærheten, så du en annen vei, men straks det var fri bane flirte du etter å ha dyttet noen i gjørma, eller ned i grusen, eller mot veggen:
– Men tåler du ingenting, eller? Er du en sånn svekling, du? Snart begynner du vel å grine, også. Ser du den spytttklysa som er der på bakken? Den skal du ta på. Ta på den, sier jeg. Bra. Og så kan du ta fingeren i munnen. Gjør det, slave. Gjør det, sier jeg, friminuttet er snart slutt. Sånn ja. Åja, du er en sånn gris også? Også så feit som du er. Feit. Har du pissa på deg nå igjen?

Du gjorde friminuttene iskalde, selv på varme og løfterike vårdager. Og alle var redd deg.

Hver gang når du er på nettet, klikker du deg rundt til du finner noe eller noen å plage. Du passer alltid på å holde deg unna moderatorene. Du holder deg alltid innafor, og du er alltid først ute i kommentarfelter, på Twitter, på Facebook, du kan ikke komme fort nok i gang, og du skriver:
– Men tåler folk ingenting nå for tida? Hva er det med folk? Alle er så lettkrenkede. Dakkar, ble du krenket av at jeg kalte en spade for en spade? Alle disse krenkede… Vet dere hva jeg nettopp leste? At det ikke er lov til å kalle folk feit mer. Ikke neger, ikke feit, ikke nye landsmenn, kjerring er visst heller ikke lov, hva blir det neste? Dakkar dusseliten så krenkede alle er! Det var ikke sånn før, på syttitallet, på åttitallet. Da var det tak i folk. Da kunne vi kalle en spade for en spade.

Det er iskaldt rundt deg, selv når du smiler. Og vi er redd deg fremdeles.

Det var en vakker morgen

For sytti år siden, på denne dagen, gikk den første av to atombomber brukt mot sivile av. Den første, på denne dagen, eksploderte over Hiroshima. Det skjedde klokken 0815 lokal tid, og mange småbarn var det, som stadig lå i sin seng og sov, som Jens Bjørneboe skrev det. Den andre bomben gikk av i Nagasaki tre dager etterpå.

Jeg hørte regjeringen i dag på NRK Dagsnytt 18. Regjeringen mener at dette ikke er tiden for å forby atombomber. Nei, det er kanskje ikke det? Det ville jo være å gi etter for «utidig politisk press», som det heter på politisk språk, på en merkedag? Og det er jo ikke dét man skal bruke merkedager til, sier de. Det gjelder, særskilt på en dag som dette, sier de, å beholde fatningen. Vi kan ikke komme i en situasjon der Russland har atomvåpen, mens Nato ikke har det, sier regjeringen. Ja, jeg fikk med meg noe sånt, allerede i 1976, da Jens Bjørneboe forlot kloden. Amerikanerne var forresten så elskverdige at de dokumenterte alt filmatisk.

Et eneste sekund

I natt skjer det: Det blir lagt et sekund til tiden. Det er en lite kjent del av tiden, men det skjer med jevne mellomrom, og altså nå i natt: Vi får et sekund ekstra. Natten til den 1. juli 2015 skytes et lite sekund inn i tiden, og i vår del av verden skjer dette nøyaktig i den teoretiske tiden klokken 01.59.60. Vi merker ikke stort til det, men tiden blir en tanke mer langstrakt.

Grunnen er at jordkloden roterer langsommere enn tiden strekker til. Astrofysikerne, og de andre som har greie på dette, har funnet ut at dette må kompenseres her nede på bakken. Det er jeg enig med dem i. Hva hadde ellers skjedd om vi ikke gjorde det? Kom vi for seint? For tidlig? I årenes løp blir et sekund til minutter, det vet vi alle, og det er bedre at vi tar det nå, enn senere. Skuddsekunder kan på sikt bli til år. Og slik kan vi da virkelig ikke ha det.

Rent praktisk skjer det ved at atomuret – vi har alle hørt om atomuret, alle klokkers mor – blir justert. Hvordan det skjer vet jeg ikke, men jeg vil tro at det er en vaktmester som har fått ansvaret. Dette er vaktmestrenes lodd i livet – å sørge for at verden går rundt, låse seg inn i fyrkjellere og boder – jeg vil tro at atomuret står i en bod – og finjustere. Jeg undrer meg på hva som skjer den dagen kloden virkelig stopper opp: Hva får vi da? Finnes det en tidens vaktmester som kan holde styr på dette? Det gikk noe galt sist gang vi fikk et skuddsekund, i 2012, da knelte visstnok dataservere verden over. Datamaskinene taklet det ikke, dette ekstrasekundet. Tidens vaktmester sa sikkert:
– Ja, ikke skyld på meg. Jeg gjør bare det jeg får beskjed om. Ta det opp med styret.
Hvorefter hun trakk på skuldrene, fant frem nøkkelknippet og justerte fyrkjelen.

Mer nærliggende er det å spørre: Hva skal vi bruke dette ekstrasekundet til, i natt? I morgen? For det er tross alt et helt sekund. I morgen kan livet være helt snudd på hodet:

Kor e tobakken, Edvard?

hammaren

Utbygda, noen minutter etterpå.
Fritt etter Jahn-Arill Skogholt og Jack Berntsen.

Kor e tobakken, Edvard? Du treng hain vesst no,
men du var jo så snar med å fær.
Du slo spiker i dørra, du bainntes og slo,
og du glemte tobakken – på do.

Kor e brekkjernet, Edvard? Du treng det vesst no,
no når røyksuget kommer, min vænn.
På impulshaindling, Edvard, kan ingen mainn ro,
du må bryte opp dørra igjæn.

Og den finbuksa, Edvard, den du sku ha på,
ho ligg nyvaska, strøkken og klar.
Ja, sånn gjekk det, du Edvard, du sku vær så snar,
for du e no bestaindig så brå.

Og pængboka, Edvard, ho ligg på eit bord,
men dørra e spikra igjæn.
Finn fræm hammaren, Edvard, og pængboka, kor?
Du har lagt ho ein plass, men kor hæn?

Ja, kor e hammaren, Edvard? Du treng hain vel no.
Du va no så snar tell å stæng.
For tell byen, du Edvard, kan ingen mainn ro,
uten tobakk og bukse og pæng.

Disse dagene

Disse dagene er gode. Jeg er i godt skrivedriv, og syrinene er så fulle av lukt at jeg nesten blir svimmel uansett hvilken vei jeg drar på jobb når klokken er 0430.

Under en opprydding i dag fant jeg tre ubrukte gratislisenser til ebok-versjonen av «Det går ikke over». Det er jo totalt meningsløst at disse lisensene skal ligge ubrukte! Derfor legger jeg dem ut her i dag, fredag kveld. Det er førstetilmølla-prinsippet. Hvis de ikke funker, er det fordi noen har tatt dem. Du må bruke Bokskya, og en fullstendig bruksanvisning finner du her.

De tre gratislisensene er som følger:
75d4727f-43a6-44a4-b5a6-5c17daf129b9
815bf6df-34d8-405f-9933-edfca156c305
85852028-27ae-43f0-8e8e-e06e531d8ecb

Disse dagene. Med kaffe dertil er lukten av forsommer blant de beste for tiden.

Jeg er voksen, og jeg er ikke lykkelig

Dagene er gode. Jeg skriver – et nytt bokmanus tar form, linje for linje; det er ingen kjære mor nå. Syrinene har åpnet seg såvidt, jeg ser det ved halvfemtiden om morgenen på vei til sending i radio. Jeg er fornøyd, fordi årshjulet har snurret enda en runde, og jeg er med. Jeg er med, for faen. Men jeg er ikke lykkelig.

Aftenposten forteller denne uken om unge som ikke tør dele oppdateringer om seg selv og samfunnet på nettet. De publiserer ikke noe som de ikke er helt sikre at de får liker-trykk på. Samtidig, i en parallell virkelighet, har en omfattende del av den voksne generasjonen en kolerisk trang til å gjøre seg populær med en redigert utgave av livet: Den lykkebesatte. Livet rundt er brannsikre kulisser, ferdigreoler av laminert tre, imitasjoner, aldri hel ved. Hel ved kan ta fyr.

I flere familier sitter det barn som tenker: «Jeg ser hvor lykkelig du er på SoMe, pappa, men hvor er separasjonen? Hvor er raseriet, gråten til kvelds, de røde øyene til frokost, kranglene, mamma? Hvor er inkassoregningen, bror? Tvilen, søster? Tryllet vekk? Åh, var jeg bare som deg. Var jeg bare tilsynelatende.»

Som voksen ikke-lykkelig har jeg et medansvar for å si det som det er: Jeg er fornøyd. Punktum. Mer er det ikke å forlange. Jeg er trøtt til kvelds, har stål-ånde om morran, jeg har sagt forrykte ting til folk på blanke formiddagen, jeg er som mange voksne i lykkelandet blakk før lønning, men jeg har i skrivende stund en pose grønnsaksblanding i en eller annen fryseskuff, mel i skapet, vann i krana, strøm i veggen. Jeg er blant de heldige som ikke driver rundt i Det Indiske Hav og speider etter land, jeg har ikke et dødssykt barn på armen i et støvete, knusktørt helvete av en flyktningleir, en avmektig sorg å bære på. Jeg er fornøyd, og det får holde.

Til deg som er ung og engstelig: Velkommen til oss. Det er slik det er her, uten filter. De seriøse og dystre har ikke tid til påstått lykke, fordi vi vet at det ligger noe under, dere vet det godt, dere også. Tiden strekker ikke til for bullshit, livet er altfor alvorlig til det. Heller hel ved, som har svimerker, som brenner! Et klokt menneske sier til meg: Hel ved brenner sakte, en hel vinternatt, laminat etterligner virkeligheten og årringene, men blåser ned i mørket.

Jeg skriver, og det er ingen kjære mor. Syrinene har åpnet seg såvidt, det er uvirkelig vakkert. Men lykkelig, det er jeg langt i fra. Jeg er fornøyd, og det får til helvete holde. Dagene er gode. Men det er også det hele. Det gjør meg verken verre eller bedre enn noen. Jeg er i grunnen ganske alminnelig. Det er forresten varslet regn til kvelds. Det har syrinene godt av.

Hvis det var sant

Det er den kvelden i kveld, den kvelden som en av fortellingene i boka mi handler om. Jeg dro til Fagerborg i regnet i dag. Satte meg på den benken. Den benken som jeg hadde skrevet Miranda, i boka mi, sittende på, den kvelden, den kvelden i kveld for nøyaktig sytti år siden, da hun satt der.

Miranda var ti år gammel den gangen. Den kvelden da hun møtte en tysk offiser, som satt på den benken på Fagerborg i Oslo, sammen med henne, kvelden før dagen, kvelden før alt var over. De satt der noen korte minutter, de to: Han hadde en pistol, hun hadde et eple. Begge to er i min frie fantasi, men de kunne vært virkelige, den kvelden, den 7. mai 1945, kvelden før Winston Churchill skulle tale, og han visste det, men hun visste det ikke, et fåtall voksne visste det, men han visste det, og i min frie fanatasi satt de der, på den benken, den kvelden, de to, før han gikk inn i buskene: Han fortalte Miranda at det skulle bli fred. Hun fikk vite det, som den første i hele verden.

Det var faktisk sant. Han fortalte henne sannheten, før han gikk inn i buskene og inn i evigheten, kvelden før dagen. Til lykke med freden som kom, for sytti år siden, nøyaktig i kveld. All denne freden. Hva skal vi bruke den til? Hva i all verden skal vi bruke vår forståelse av fred til? Lyd- og bildefortellingen «Hvis det er sant», fra boka Det går ikke over. Innlest og fotografert i dag. Gratulerer med frigjøringsdagen.

Under helt spesielle forhold

Tekst- og lydversjon av novellen i «Det går ikke over».

Jeg vil først fortelle om vann som blander seg. Når sjøvann tvinger seg gjennom trange sund og fjordarmer, på visse steder, under helt spesielle forhold, kan det oppstå tidevannsstrømmer. Tidevannsstrømmer oppfører seg slik: Fjorden blir en elv av fossende havvann som renner vekselvis den ene veien, veksel­vis den andre; under flo strømmer vannet oppover, skyller over breddene og fyller sundet med ferskt, salt sjøvann som har en tydelig ettersmak av søtt.

Fersk­vann fra bekker og elver endrer retning og bøyes av på sin vei mot havet, skylles oppover av det tunge sjø­vannet i stedet for nedover. Når flomålet er nådd, står vannstrømmen stille en kort halvtime. Overflaten har bare ørsmå krusninger. Strømmer av vann som snor seg i hverandre, og når tidevannskreftene nok en gang river i vannet, begynner det sakte å sive ut, motsatt vei, på vei mot fjære og hav. På få minutter tar vannet fart, blir igjen ei elv, men denne gangen tverrvendt. Ukjente som passerer, blir forvirret: Rant ikke denne elva den andre veien for to timer siden? Har selv tyngdeloven blitt opphevet nå? Noen minut­ter senere fosser sjøvann og ferskvann ut fjordmun­ningen, før fjæremålet blir nådd noen timer senere, og da starter det hele om igjen, det er som vannkref­tene har et åndedrett: Innpust. Utpust. Det stanser aldri, det går aldri over.

Jeg kan se at kroppsspråket hennes føyer seg inn i mitt mens hendene våre møtes på torget. Det har nettopp regnet, en av de få og korte regnskurene de siste ukene har akkurat lagt seg svalt på brosteinene. Hun har reist seg fra benken, og det er da jeg gjen­kjenner bevegelsene våre: Hver for seg er de enkelt­stående, men i det sekundet håndflatene våre møtes, blir de en tidevannsstrøm, og det finnes ingenting som kan stanse oss, dette skjer under helt spesielle forhold: Tyngdekraften settes til side og overprøves av tidevannskreftene. Jeg går over mine bredder, hun tar over der jeg slipper, nå står tidevannsstrøm­men i oss stille på vei mot retningsskillet, jeg strek­ker frem den høyre armen, hun skraper undersiden av underarmen min med korte negler, jeg sier noe, hun ler av det jeg sier, ved t­-bane-bommene lener hun seg på skrå over mot meg, jeg følger, det er ikke mulig å skille mitt kroppsspråk fra hennes, vi er en urgammel tidevannsstrøm som kommer og går. Et kort øyeblikk står vi stille på perrongen, som nullpunktet, der ferskvann og saltvann står stille i grønne virvler, hun legger hodet mot den venstre skulderen min, hvisker noe, jeg svarer: ja, i mor­gen. Så trekker vinden gjennom tunnelen, lystavla skifter til «nå», t-­banen sklir opp fra mørket, brem­ser, dørene åpner seg, hun skritter inn, blir stående i døråpningen, blikkene våre står i hverandre, vi blunker ikke et eneste sekund, annonsøren bryter stillheten mellom oss med «dørene lukkes», jeg står ytterst på den gule sperrelinjen, hun legger den ene håndflaten sin mot vinduet, jeg legger min hånd på samme sted, slik man bare ser på franske filmer fra femtitallet, der kvinnen legger hånden mot togvin­duet og han på perrongen gjør det samme der på jernbanestasjonen Gare du Nord, fiolinene øker til crescendo mens lokomotivet setter fart, hun gråter i svart­hvitt, på vei til en mann hun ikke vil ha, han på perrongen småløper etter og lover at han skal bli, han roper det gjennom larmen langs skinnene, og jeg gjør omtrent det samme, bortsett fra at jeg ikke kan løpe etter inn i tunnelen, jeg slipper hånden noen sekunder etter at vogna setter fart, men under helt spesielle forhold sitter det fuktige avtrykket av hånden min igjen på vinduet helt til neste stasjon, der hun skal av, der det er en helt alminnelig onsdag, der hun møter han fyren, han som aldri får høre hele sannheten, uansett hvor mye han triumferer over at det ble ham, og ikke meg. Han vet det ikke: Hun har valgt side, og det kommer aldri til å gå over. Hun burde ha fortalt ham det. Så kunne han sluppet å gå med den stadig økende misnøyen over utfluktene hennes til østkanten, han kunne sluppet det frådende raseriet som de begge bærer på etter så lang tid. Jeg har vondt av ham.

Til sist vil jeg snakke om naturkrefter og tid. Den teoretiske fysikeren Lee Smolin stiller spørsmål ved menneskets oppfatning av tid og kraft: Han mener at gitte forhold endrer seg. Hvis vi følger Smolins teorier, kan det være slik at verken tidevannsprin­sippet, tyngdeloven eller andre vedtatte størrelser vil bestå. Vi tror at det vi omgir oss med, er selvsagt. Vi tar som selvsagt at krefter består. Men Smolin sier at det ikke finnes evige lover, han ber oss tenke oss om én gang til før vi konkluderer. Sett i dette per­spektivet – det er for øvrig svimlende – kan det med andre ord godt hende at tidevannsstrømmene under gitte forhold vil dukke opp på andre steder enn vi tror, og at t-banevognsettet kommer tilbake til sta­sjonen mot togførerens vilje.

Dette ville naturligvis gitt både Sjøkartverket og Ruter problemer: I Sjø­kartverket ville det skapt vansker fordi man ikke ville ane hvor man skulle sette nye sjømerker for å hindre grunnstøting, og i Ruter fordi hovedstadens kollektivnett ville gått i stå for alvor. Ulykker kunne det også blitt, men det får være: Under helt spesielle forhold ville det vært det beste for alle parter, at ulykker skjedde, før det var for sent for alltid, før den klamme og tilsynelatende lykken senket seg. Jeg burde ha fortalt henne det. Jeg har så vondt av henne. Men selv om jeg vet det, holder jeg det for meg selv. Jeg vet at jeg burde ha sagt noe om det hun sa den kvelden: Hun sa: «Kjære, dette er det mest oppriktige jeg noensinne har sagt til noen.»

Jeg burde ha sagt noe om det. Det går ikke over bare fordi man ikke setter ord på det. Jeg vet det, jeg har forsøkt det, gang på gang.

Oh sugar moon

Jeg kom i snakk med en fyr forleden. Han hadde trukket boblejakken tett rundt midjen, ettermiddagssnoen gatelangs i Oslo var mildere enn den har vært de siste dagene. Han var sliten, men nykter, nederst på Karl Johan, men øverst i humøret, og han hadde lagt merke til at jeg bar på en liten grønn, umerket anonym metallkasse:
– Hallo! Er det der en Remington?
– Hei! Nei, det er en Hermes 3000, svarte jeg forbløffet.
– Aha! Men jeg tipper at det ikke er alle som vet hva det der er, ikke sant? spurte han.
– Du har nok rett! Kjenner du til dem?
– Ja, jøss! En Hermes, sier du? Bestefaren min skrev på en Remington. Han satt på et hemmelig sted i Østfold under krigen. Skrev illegale rapporter. Holdt det hemmelig, vet du. Kunne aldri vite om det kom folk. Og etter krigen fikk han tilbud om… om en medalje. Han bare blåste av det, vet du. Bestefaren min var ikke opptatt av medaljer og sånt fjolleri. Han ville bare ta tyskerne, han, vet du.
Så skiltes vi med smil og nikk i ettermiddagssnoen, ønsket hverandre en god kveld. Oslo er en kald by på denne tiden. Men den blir noen grader varmere om man kler seg, og snakker ihop.

Han var en kjenner av fortiden, den fyren. Hadde sett mye. For mange andre: Det er først når man hekter av aluminiumskasselokket at man ser hva det er: Et stykke sveitsisk presisjonsskriveredskap. En vidunder av en reiseskrivemaskin, med stag og valse og fargebånd og pling. Året er forresten 1958: Atomubåten «Nautilus» krysser under Nordpolen, Nikita Khrusjtsjov mønstrer på som statsleder i Sovjetunionen, rocken har kommet til verden, Elvis ruller med hoftene og i Sveits ruller skrivemaskinfabrikken Paillard ut sin siste modell: min Hermes 3000. Den er mintgrønn som en forsommerdag der sola såvidt har fargelagt løvet med klorofyll, den har avrundede hjørner og myke kanter som en Buick Super Riviera Coupé eller en Chevrolet Impala som ragget stripa og dro damer fra Grorud til San Francisco. Helt åpenbart inspirert av tidens myke hofter og lysegrønt etterkrigshåp. Jeg vet ikke om skrivemaskinen dro så mange damer som Impalaene gjorde: Forfatterne, derimot, flokket seg rundt den, skrapte sammen de pengene de hadde og stengte seg inne på røkfylte hybler og skrev. Og skrev. På radioen hørte de «Oh, sugar moon» – det var Pat Boone som sang. Å trøste og bære, som han sang lengsler, denne Pat Boone. Og de skrev og skrev, disse forfatterne.

Jeg er ikke helt ukjent med skrivemaskiner, så langt derifra. Første gang: Jeg var ti år. Det var i 1977, etter skoletid, og en kamerat og jeg hadde oppdaget at rektors kontor stod på gløtt, og på bordet hans, ved siden av et overfylt askebeger, stod en skrivemaskin. Et vidunder som vi bare måtte klå på. Vaskedama var nede i gymgarderobene, kysten var klar, ingen andre var å se, og vi tok sjansen: Tastene var blanke og glatte. Valsen knirket, det luktet femtitall av fargebåndet, og vi grep et blankt ark som lå ytterst på skrivebordet. Vi satte arket i maskinen. Verden stod stille.
– Hva skal vi skrive? hvisket jeg.
– Skriv «pule», hvisket Hugo.
– Du er sprø, hvisket jeg.
– Gjør det. Gjør det, hvisket Hugo.
Skjelvende fant jeg fram til p-en. Trykket hardt. Det smalt i papiret: En p, første steg mot usømmeligheten stod svart på hvitt. Vi skalv og fniste. Jeg var allerede da noenlunde skrivefør og visste hvordan ordet skulle staves; jeg hadde lest det på veggen bak Samvirkelaget, folk i bygda sa at det var hun i niende som hadde gjort det. Det var alltid hun som hadde gjort alt mulig faenskap. Til og med presten sa det. Deretter gikk det bare én vei, og plutselig, uten at jeg helt kunne redegjøre for det, stod det «pule» i svart ildskrift på arket. Bare det. Bare «pule». Da stakk vi av, røde i toppen og med ståpikk ned alle trappene. Arket ble stående i rektors skrivemaskin, og vaskedama var på vei opp med skurefille og bøtte:
– Grisen, mumlet hun sikkert da hun vasket griserektors kontor:
– Tenkte jeg det ikke. Fyttihællvette for et svin. Jeg skal si det til alle.

På begynnelsen av åttitallet kom de elektriske maskinene for fullt, med plastfargebånd som ikke var i nærheten å ha samme sjarmen som tekstilbåndene på de gamle modellene. Jeg skrev særoppgaven «UFO-fenomenet» i niende på elektrisk skrivemaskin, leid for tre hundre kroner fra et kontorfirma på Heimdal; det var skitdyrt, jeg fatter ikke hvor jeg fikk pengene fra. Vi hadde ikke mye penger hjemme, men dette måtte prioriteres, og jeg betalte kontant ved levering. Da hadde jeg allerede hatt valgfaget Maskinskriving på Rosenborg ungdomsskole i Trondheim og kjente mekanikk og anslagsfart på maskinene. En av de øvrige lærerne – en forrykt amerikaner – satte griller i hodene våre og sa at skrivemaskiner kom til å forsvinne, det kom noe som het data, sa han, men han var det få som trodde på, amerikanerne sa jo så mye, sa de:
– Amerikanerne lover og ljuger, fnyste frøken Fredriksen i musikktimene og tvang oss til å synge «Herr President, jeg skrev et brev jeg nå vil sende» for full hals.

Noe senere på åttitallet, i Forsvaret, på slutten av tjenestetiden, ble jeg beordret til å renskrive kompanistrategier for leirledelsen, på skrivemaskin. Men det var fortsatt kald krig i verden, og fargebåndene til de elektriske skrivemaskinene måtte brennes når de var oppbrukt: Det var mulig å lese setningene hvis man demonterte kassetten; Forsvaret fryktet at russiske spioner skulle trekke ut fargebåndene og notere seg både det ene og det andre. Og når de leste fargebåndene, kom de til å bombe oss herfra til helvete:
– Vi må ta våre forholdsregler! Hvis vi ikke er forsiktige, kommer det en dag til å stå en russer med Røde Stjerne i lua og blåse huet av deg, Arvola! Marsj! skrek løytnant Larssen. Så der stod jeg, i kveldingene, og brant fargebånd i et digert oljefat på baksiden av brakka. Jeg mente at jeg så en russisk agent bak en busk en kveld mens den sure, svarte plastrøyken stod opp fra oljetønna, men det var bare kokken som slo ut potetvannet. På den annen side hadde jo løytnant Larssen sagt at russiske spioner kom i alle forkledninger. Så, nei, trygg var jeg ikke.

Skrivemaskinene var fortsatt i bruk da jeg begynte i NRK i 1989. Vi skrev nyhetsmeldinger og introer på gult, knitrefritt papir, A5-format på tvers. Dette var visstnok et spesialbestilt papir til bruk i radio, som sagt knitrefritt, slik at det ikke skulle knitre i papir på sending mens vi leste. Lytterne likte ikke knitring, sa kringkastingsledelsen.

Jack Kerouac skrev på en slik modell som min. Beat-generasjonens grand old man kjøpte en Hermes 3000 i 1966 fordi han hadde slitt ut den forrige skrivemaskinen han hadde, skriver auksjonsfirmaet Christie’s i sitt følgebrev til Hermes 3000-maskinen hans som gikk for 22.500 dollar i 2010. Kerouac hamret løs på den til sin umiddelbare død i 1969, 47 år gammel. Den som har den skrivemaskinen nå, hvem det enn er – Christie’s er diskret overfor sine kunder – må se spøkelser på høylys dag. Hvem som tidligere eide den modellen som jeg har aner jeg ikke, men det er en god følelse rundt den. Betydelig billigere enn Kerouacs var den også; fire hundre kroner hadde jeg råd til:
– Solgt, sa Per på bruktbutikken Det Hvite Hus i Vadsø og skjenket en kopp kaffe på kjøpet den gangen.

Men kom så til poenget! Er dette snakket om skrivemaskiner bare nostalgisk språkføring? Nei, jeg mener bestemt at det ikke er det. Jeg kan merke at jeg kommer inn i en annen fase i skrivingen når jeg må bruke hendene. Ordene sklir linjelangs, noen ganger gjørmete som en stri vårbekk i en grøftekant, andre dager klart som Anarjokka i juli når myggen står som en sky rundt hodet – det stikker, men jeg bryr meg ikke. Og den er så befriende avlogget: Det kommer ingen meldinger opp i høyre skrivehjørne. Ingen pushvarsler fra BBC eller Kringkastingens nyhetsavdeling. Ingen neonlysende tilbud om å kjøpe noe, ingen treningsbilder fra Instagram. Det er bare meg, tankene, ordene, bokstav-stagene som dundrer i stål mot papir. Fargebåndet varer i årevis, og går jeg tom, er det alltids en eller annen obskur nettside som er gal nok til fortsatt å selge fargebånd. Det er meditativt, jeg bare skriver: Litt på Mac-en, litt på papir i notatbøkene mine, litt på min gamle Hermes. Det blir ikke feilfritt, men det retter seg i korrekturen.

Pat Boone med «Sugar Moon» lå på Billboard-lista i 1958, året da min Hermes 3000 kom til verden. Verden var analog, instrumental, kanskje naiv. Ordene likeså? Men croonerne sang tett ved rørmikrofonene, bassen duvet, og skrivemaskinene knatret.

Pedersen

Oslo, 1953 – til dags dato.

Hver gang de møttes hadde hun med seg en knitrende papirpose med to ferske solskinnsboller, kjøpt trippende i kø hos Baker Samson i Valkyriegaten før han kom for å hente henne. Deretter pleide de å dra opp dit, til det hemmelige stedet, dette pussige stedet som ikke ligger på Oppsal, men heller ikke så langt som til Bogerud, og der kunne de sitte tett sammen mens de spiste bollene langsomt.
– Du er så vakker, Pedersen, sa hun.

Den myke kanten, sukkerglasuren som aldri hadde rukket å stivne helt, rosinene som stakk opp, den seige, lunkne eggekremen som smakte en anelse vanilje. Det smakte krem av de våte kyssene hennes som hun bød ham opp med. Han tok dem med takk, grep fatt i henne ved hver kurve og hver skamløse buktning. Disse mandagsmøtene var blitt et hellig rituale for dem. Og lydene hennes når de elsket – han husker dem godt med glede – de ble kastet tilbake fra steinmuren bak henne, et enstavelses ekko som ble slynget fram og tilbake.

Kveldene kom med spredte regnbyger, presist varslet og svalt levert ved dørene. Han pleide alltid å følge henne til toget etter hvert av disse møtene. Han holdt hånden hennes. Alltid det samme: Følte over den tørre, høyre håndflaten med sin venstre. Kjærtegnene mellom dem startet allerede i Industrigata. Langsomme strøk, de første prøvende, over korsryggen, før han ble modigere ned Majorstuveien, og hun besvarte ham med å lene hodet på skrå mot skulderen hans i krysset ved Holmboes gate. Hun trådte over en vanndam som hadde samlet seg rundt et kumlokk ved krysset i Professor Dahls gate:
– Snø som smelter. Dette er ikke favorittårstiden min.
Han nikket, han visste både det og en hel del andre ting om henne.
– Det er høsten som er din tid, svarte han.
Hun nikket. Så ble det ikke sagt mer mellom dem, men han visste at han hadde hele Uranienborgveien å si ting på. Og det var nettopp der, midtveis, at han stoppet opp, så på henne, og sa det, at han fortsatt ville ha henne. Hun nikket. Svarte aldri direkte på det, men sa snarere ting som:
– Det ligger arbeid og venter på meg. Det tenker jeg atskillig mindre på enn jeg burde, svarte hun, trakk ham nærmere ved krysset til Parkveien, det var kø ved fotgjengerfeltet, han kunne ikke forstå at hvis det virkelig var slik, så kunne hun da gi ham et klart svar? Slottsparken var fuktig, grus fra Slottsplassen var tråkket helt fra vakthuset til gardistene og inn mot de nederste benkene. Trærne knoppet seg, og han visste nesten hva hun ville si da hun grep hånden hans nede ved det gamle kjærlighetstreet. Kanskje burde de stanse der, risse noe inn i barken, da ville det vært forpliktende, noe alle kunne se, men hun ville ikke at noen skulle se det, sa hun, ja, hun sa det ikke så tydelig, men det må ha vært det hun mente. Karl Johan husket han ikke mye av, og plutselig stod de bare der, på Østbanen, og en høyttalerstemme som annonserte avgang fra spor fjorten. Han kunne sagt noe, hun kunne sagt noe, men det som ble sagt var det eneste riktige:
– Farvel og på gjensyn, Pedersen, vi får vente og se.

Noen år senere: Det hadde ikke gått over. Han ventet på henne ved et busskur. Stumme blikk, korte smil, klesplagg som gradvis forsvant etterhvert som bakkene ble brattere mot Ulsrudvann. Sommervarmen ble mettet av fuktighet, ble lummer og fortettet. De brettet et pledd ut på en blankskurt berghylle. Han sa at han hadde søkt hyre utenriks. Han sa det prøvende, ventende, men hun svarte ikke. Det lydmettede, varme regnet trommet regelmessig, monotont og drivende over nuppete, rødbrent hud. Og nok en gang, ved kveldstid: Regnvannet fant sitt eget løp ned hoftene hennes, sildrende småbekker som han kunne leke i. Hun pustet noe, knapt hørbart: Hun sa at han skulle vente. Han ventet. Det la seg konsentriske vak langs håndflatene, ringer som spredte seg ut i en uro. Og han ventet, men han visste ikke på hva, så han spurte:
– Er det noe vi venter på?
– Ja, vi venter vel på bussen tilbake, gjør vi ikke, Pedersen? svarte hun og strøk ham langs kjevene med vante bevegelser etter flere års kjærtegn. En spenning hadde satt seg som et begynnende underbitt, en pussig trekning som han ikke gjenkjente ved seg selv, han svarte:
– Ja.
Burde vel ha sagt noe mer om det. Men han ventet.

Han fikk hyre utenriks, hos Reksten, ventet gjennom Stillehavsseilaser fra mai til august, over Barentshavet med tømmer til Arkhangelsk, og gjennom Suez-kanalen i mars. Og siden ventet han enda mer. Han ventet gjennom ekteskapet hennes, det hun påstod var verdens beste, men hun presiserte at han ikke fikk ta det ille opp. Det ble barn i ekteskapet. Han tok heller ikke det ille opp, det skulle da bare mangle. Da hun bød ham hjem til seg ved første anledning luktet hun leire og varm eplekake med krem. Og lukten av huden hennes var sår og ru, som om hun hadde skrubbsår, det smakte jern, som om hun blødde fra et sår som ingen kunne se. Han måtte gå ved daggry.
– Vi får vel vente og se, Pedersen, sa hun.

Men selvsagt, han satt jo ikke stille: Selv forsøkte han seg på en vag romanse med en distriktslege. Hun konstaterte raskt at det var noe feil ved ham, men hun ville ikke si noe mer, og han kunne ikke kaste noe mer lys over saken, ikke ved påsketider da de satt tause på ei tømmerkoie på Hallingskarvet og spiste et forpint måltid, ikke den påfølgende høsten heller, da de hadde sin første krangel om hvorfor han aldri sa noe, han fikk seg ikke til å si noe, verken som svar på den stadig mer pågående jakten på svar fra ham, eller på tausheten som hun la ut som agn etterpå, som han skulle bite på, og begynne å si noe. Men han sa jo ikke noe, gikk jo bare der og ventet på at noe skulle gå over, og at noe annet skulle dukke opp.

De gikk hver til sitt nyttårsaften 1972, midt under kong Olavs tale, hun ble full og han var stum. «Og livet er nå en gang slik at et menneskes følelser og tanker retter seg ikke etter kalenderen», sa kong Olav i svart-hvitt fra fjernsynsapparatet rett før hun eksploderte:
– Du sier jo aldri noe, Pedersen! Når skal du si noe? Du er så taus! Faens fyr! Faens, helvetes satans jævla klovn! skrek hun i fistel så skremmende at han krøp sammen. Det skummet fra munnvikene hennes:
– Du greier aldri å fortelle hva det er du går og venter på! Du er jo helt forrykt! Det finnes diagnoser for sånne som deg! Nå er jeg så lei av å hale hvert eneste ord ut av deg, tror du det er sånn jeg vil leve livet mitt! skrek hun. Han svarte vel ikke noe særlig. «Og jeg vet jeg har… alle med meg når jeg uttrykker min inderlige deltakelse over de efterlatte» var det siste som ble sagt i den nytapetserte stuen hans den kvelden; det var kong Olav som sa det, hun tømte konjakken, ravet ut i entreen, slamret med døren og var borte. Så gråt han, høyt og himmelropende. Men det fantes ikke mer å vente på akkurat der, og han fant det utover natt til nyttårsdagen ganske skamfullt befriende.

Det kom så mange år etter det. Gjennom noen av disse årene slapp trettheten av venting tak, men han følte seg ikke sorgfri, nei slett ikke, for han gikk jo og ventet på noe. Et og annet år kom den tilbake, denne ventingen, som en gammel hund som går ved døren, løfter seg ved vinduskarmen, tar stand av gammel vane ved synet av livet utenfor, men legger seg deretter lydig, tålmodig ved ovnen og venter. Gamle hunder gjør det, de legger seg etter noen år ved ovnen og spisser ørene, år etter år ligger de der og løfter hodet, mer og mer dovent, men så kommer det en dag der selv gamle hunder knapt greier å løfte seg, de vet at det ikke hender noe, og ventingen blir så fredfull.

Januarbrev fra en frafallen

Mitt forhold til Gud – jeg vet sannelig ikke. Jeg brøt et frynsete og overfladisk forhold til Gud i 1984. Da hadde forholdet vårt hanglet en stund. Jeg var sytten, forelsket, trist og skuffet. Jeg hadde ikke bedt på flere år. Og jeg har ikke søkt forsoning.

Altså, 1984: Det var det året – oh, the irony – det var det året George Orwell hadde spådd som helvete på jord. Storebror kunne se alt, skrev Orwell, og straffen – helvete – skulle komme. Men Orwell slo inn åpne dører: I 1984 hadde Gud allerede sett det meste, og helvete hadde døgnåpent: Man kunne komme dit når som helst. Hallo! Ikke en gang kiosker der man fikk kjøpt porno hadde døgnåpent den gangen! Ikke til kiosken, men til helvete, heller – dit kunne man komme for et godt ord, Gud hadde sett alle mine fortvilte forelskelser, og jeg følte at han lo av dem. Gud hørte ingen bønner. Han hadde derimot sett mine våteste, skammeligste drømmer, der Belsebub materialiserte seg som Bente med brystene utover natten, Bente som kunne løse ligninger og sang «Sunday People». Satan tok skikkelse gjennom den raspende stemmen til Anita i andre, hun som satt med gymtøyet på i fransktimene – for å spare tid, som hun sa – mens brystvortene hennes stivnet under bøyningen av «venir» og som deretter – både verbet og henne – hjemsøkte meg i drømme tidlig om morgenen, men da var hun uten gymtøy, avkledt, pustende, raspende, rar, hvesende, hviskende, hun luktet som tørket ryllik og alt det der jeg ikke kunne beskrive den gangen – men Gud så det, Gud luktet synden lang vei, han hørte hvert klynk, han visste hva den der andre lukten var, Gud så hva jeg var i stand til å drømme om, som Storebror, det var i 1984 og Gud kunne se alt, og var klar til å sende meg lukt til fortapelsen som straff for synden jeg hadde drømt og tenkt før jeg fikk sagt amen i kjerka. Jeg hadde ikke sagt amen i kjerka siden konfirmasjonen i 1982. Fy faen. Fy faen, som jeg lengtet etter synden den høsten. Fortapelsen skulle jeg ta på strak arm, lovte jeg, til tross for at jeg ikke hadde bedt aftenbønn på tre år. Bare synden kom, så skulle jeg kunne ta straffen, det lovte jeg.

Det ble ikke Bente eller Anita og meg, – jeg mente at jeg elsket dem begge, – men på den annen side: det ble ikke Gud og meg, heller: Noen uker etterpå sendte jeg et skarpt og urimelig brev til sognepresten der jeg meldte meg ut av statskirken. Sognepresten og jeg hadde før dette vært på hils på gaten, men etter brevet vandret han med sammenbitte kjever forbi meg og hilste aldri mer. Jeg var en frafallen, men fortapelsen kom, likevel: Jeg måtte sørgmodig se på at Bente ble sammen med ham som kunne stå slalom, sterk og sexy, og Anita i andre ble sammen med han fyren i tredje. Det var Guds siste hilsen før vi skilte lag: Jeg kom i fortapelsen uten egentlig å ha syndet noe særlig. Det føltes dypt urettferdig. Jeg meldte meg i raseri fluksens inn i både Humanetisk Forbund og den rabiate ungdomsorganisasjonen Hedningsamfunnet, men det ble ikke bedre, det gikk ikke over: Humanetikerne var bare ute etter anerkjennelse og statsstøtte, og hedningungdommene var bare ute etter å lage bråk. Jeg var bare ute etter Bente og Anita.

Årene har gått. Jeg kom ut med «Det går ikke over» i fjor. Denne uken kom det en epost fra en prest – vi kjenner ikke hverandre – han hadde fått boken min i julegave. I eposten forteller han meg at brukte en av novellene mine i prekenen sin forrige søndag. Til menigheten i Havstein kirke fortalte han om advokaten Johannes, fra den første novellen i boken min, Johannes som vandrer hvileløst rundt og ønsker å bli bebreidet. Johannes fremstiller seg selv som et uhyre; jeg har med vilje laget ham slik. Presten forteller meg at han sammenstilte Johannes sin selvplaging med fortellingen om den samaritanske kvinnen som møtte Jesus ved Jakobsbrønnen i Sykar, til alt overmål Jakobsbrønnen, og til alt overmål fra Johannesevangeliets kapittel fire, versene fire til tjueseks. Jeg hadde ikke tanker på verken Jakobsbrønnen eller Johannesevangeliet da jeg skrev, rusten som jeg var – og er – etter mitt brutte forhold til Gud og Skriften. Jeg skrev neppe i automatskrift, heller, men derimot velberegnet gjennom en sorg etter en uforsonlighet i 2011; det var vel ingen særskilte karakteristika ved den uforsonligheten og sorgen enn ved alle de andre jeg da hadde hatt, jeg hadde kjent det verre før – men ikke desto mindre: det var der sorgen i Johannes i boken ble til, dag etter dag, natterstid som morgen, mens jeg sprang fram og tilbake i skam og syklet meg trøtt og føyelig.

Om skammen: Presten i Havstein kirke fortalte menigheten sin sist søndag at min Johannes´ møte med sin egen skam og tilkortkommenhet ligner den samaritanske kvinnens møte med Jesus, men, slik jeg tolker det, at det gikk henne bedre: Kristus overser at hun har hatt fem menn. Presten i Havstein kirke sier det oppriktig: Dette er ikke enkelt å forstå seg på. At det tross alt finnes en tilgivelse. Johannes i novellen «Bekjennelse» vil ikke ha tilgivelse. Han vil ha bebreidelse. Jeg holder fast ved det: At bebreidelse noen ganger er det riktige. At Jesus tok feil. Men det er en fantastisk tanke: At Gud, der han er, om han tross alt finnes, angrer på at han gikk glipp av meg, kastet meg til humanetikerne og hedningene, og at jeg, en frafallen, til sist ble nevnt fra prekestolen. Oh, the irony!

Jeg har uansett fortalt presten i Havstein kirke at jeg ble glad. Jeg er takknemlig. Jeg ble så glad for at min Johannes kom dit. Og at han kanskje får fred, omsider. Og jeg, en frafallen, som ble tatt inn i kirkeskipet, etter alle disse årene. Men mitt forhold til Gud – jeg vet sannelig ikke. Jeg var så ung: sytten, forelsket, trist og skuffet. Det satte spor. Det går ikke over. Ikke nå. Kanskje en dag? Men jeg er så takknemlig.

Mens jeg skriver dette hører jeg på Händel, «Dove sei» fra operaen Rodelinda, arien, det er en kontratenor som synger. Jeg får akkurat nå en beskjed på øret: «Dove sei» er italiensk og betyr: «Hvor er du?» Det er passende. En kontratenor gir seg ut for å være en annen enn den han er.

Brev til en innsatt i Skien

Det har gått tre og et halvt år. Du er der. Vi er her ute.
Det er slik det må være.

Du skulle sett perlemorsskyene over Østlandet i dag! Folk delte dem langsetter smilefjes, på Twitter, på Facebook. De var så vakre! Høy himmel, langsom pust. Barn ler. Her ute: Barn ler. Langs trikkeskinner i Oslo ler barn, langs landeveier på Jæren ler barn, langs Mjøsa, langsetter isveien i Polmak i Finnmark ler barn. Oppover dalene i Setesdalen ler barn!

Det finnes steder der de ikke ler. Du vet det godt: Der et barn skulle vært femten, der en voksen skulle vært godt over tjue. Du vet det, for det var du som gjorde det. Men de kommer til å le igjen en dag. Vi her ute vet det. De kommer til å le igjen, og kanskje skal noen av dem gjøre det denne julen: En latter som kommer skamfullt fra magen. Lar seg ikke stanse. For kanskje er tiden der? Til å le?

Du skriver brev, sier de, advokatene dine. Får du svar? Hva skriver de til deg? At du skulle vært fri? At du skulle vært her ute og «kjempet»? Tatt livet av flere barn? Det er det de skriver. Vi vet det. De forteller oss det, advokatene dine. Så mye for advokatene dine. De forteller oss det. Du er kringsatt av fiender – er ikke det ironisk?

Jeg kunne fortalt deg om perlemorsskyene over Østlandet i dag! Om blåtimen over Mjøsa! Om den glasskarpe lufta over Polmak langs isveien! Om lukten av julegrana i Tromsø! Men jeg gjør det ikke. For det er en del av straffen. At du aldri mer får vite om det. Jeg forteller deg det ikke.
Jakob

Opptrinn mellom Stortinget og Majorstuen

T-banevogna er fullstappet ved Stortinget, jeg skritter inn og blir stående inneklemt mellom to kvinner og en mann, alle i avslutningsfasen på en samtale, den ene av kvinnene, den yngste, har rennende maskara på skrå ned det venstre kinnet:
– Så, nei, det blir ingen bra jul i år.
Vi står tett, vi fire. Det lukter en merkelig blanding av tørr syrin og fuktig skogbunn.
Den andre kvinnen snor høyre hånds fingre gjennom håret til den yngste:
– Du. Det gjør vondt å høre.
Mannen:
– Det var virkelig vondt. Jeg visste virkelig ikke at det var sånn det var.
Den første kvinnen:
– Det var i alle fall godt å få sagt det. Jeg var så redd for å si det.
Mannen stryker seg selv over skjeggstubbene:
– Fint at du sa det til oss. Vi er her.

Jeg har ikke noe med den der samtalen å gjøre. Jeg kjenner ingen av dem. Hvor langt er det opp til National? Et minutt? To? Gråten hennes har stilnet ved National, vognsettet stanser mykt inntil perrongen. Enkelte vognførere er mer erfarne enn andre, man kjenner det på måten de bremser på: Denne har gjort dette mange ganger før, rykket i vognen er knapt merkbart når den stanser. Døren sklir opp, hun tar et langt steg forover; på National er det en stor glipe mellom utgang og perrong:
– Sees andredag, da.
– Ja, svarer den andre kvinnen, – ta vare på deg selv så lenge.
– Dere er de beste, ass, sier hun og ler en sånn latter som når bestevenner har inngått en pakt. Den andre kvinnen og mannen smiler og løfter håndflatene til farvel. Vognføreren lukker døren, setter vognsettet i gang med et mykt rykk.

Hvor langt er det opp til Majorstuen? To minutter? Tre? Smilene til de to gjenværende har visnet ved Majorstuen, vognsettet stanser mykt inntil perrongen. Vognføreren er meget erfaren, det er det ingen tvil om. Jeg skritter ut.
Vognføreren lukker ikke dørene før det er høyst nødvendig, jeg hører at hun sier til ham:
– Du, det der, om andredag… Jeg vet hva hun egentlig vil.
– Jeg så det. Du vet, jeg…
Mer hører jeg ikke. Jeg skal av. Jeg har ikke noe med den der samtalen å gjøre. Jeg kjenner ingen av dem. Så setter togsettet fart. Vognføreren er svært erfaren, det er det ingen tvil om.

Noen få timer igjen

Flere burde prøve løksuppen man får servert på Mistral på Majorstuen! Fløyelsmykt kokt, passe saltet, godt servert langs bordene, noe av vestkanten på sitt beste. Den fuktige, vakre kveldståken utenfor blander seg med røk fra peisild fra godt møblerte hjem, jeg vil tippe at det fyres med enten bjørk eller bøk, ikke den vulgære furua, nei, den smeller i peishjørnene og er borte på et blunk, slik kan man ikke ha det, det er ikke kostnadseffektivt. Løksuppen sitter godt i ganen.

Det er tidlig på kvelden. Det er dekket for julebord på Mistral. Gjestene kommer i puljer, nikkes mot bordender og ytterkanter av kelnere som har sett det før. Halvstive menn med helstive snipper, snupper med snirklede skjørtekanter, og ingen skal være bange for at bongene tar slutt:
– Det er mer der det kommer fra! sier han som åpenbart er sjefen over alle sjefer i kveld der han strør om seg med drikkebonger mens han trykker hender og gjør forsøk på en high five med en av bedriftens nestorer, noe som ender med at begge bommer, og lekebokser istedet for å glatte over klossetheten.

Sist ankomne: en kvinne i en i overkant trang bluse i varme sommerfarger – blikket hun tråler lokalet med sier at kvelden er ung, og her skal det bli rai. Hun hesper opp noe som antakelig er hofteholdere mens hun gladelig tar imot bonger fra velkomstkomiteen.

Ja, det er tidlig på kvelden. Men det er bare noen timer igjen nå. Når bongene er oppbrukt for lenge siden, og firmakortet er plassert i baren. Landet rundt skal hofteholdere av på avlåste kontorer. Menn over hele landet skal sitte rautende på glattcelle ved firetiden i natt etter at lekeboksingen plutselig ble alvor, det kommer politi på dører landet rundt i morgen formiddag med beskjed om å innfinne seg som vitner. I kveld er kvinner i usunne og kjedelige ekteskap landet over utro for aller første gang, og får smaken på det. I natt blir det klart at barn over hele landet kan glemme julen de har gledet seg til, og adventen blir ikke som planlagt. Silblødende småbarnsfedre blir kjørt til overfylte legevaktstasjoner, og kvinner som trodde de stod for opprykk i avdelingen får gråtende sannheten servert som rykter på dass. Og det lukter spy. Men det er tidlig på kvelden, og ennå vet ingen at etter dette julebordet, lørdag den 22. november 2014, kommer ingenting til å bli det samme igjen, noensinne. Bare noen få, korte timer igjen nå. Og kelnerne har sett det før.

Men før jeg glemmer det: Flere burde prøve løksuppen man får servert på Mistral på Majorstuen!

Hva jeg egentlig kan

Oslo-Paris-Vadsø-Oslo.

Årets sommer! Jeg har stilt klokken feil. Mine forhåndsinnstilte alarmer for morgenvaktene eksploderer alltid første gang klokken 0415, og jeg skyver alarmknappen fram til på-stilling for å rekke morgenflyet til Paris. Legger meg så rolig på puten. Men i feriemodus har jeg gått glipp av at jeg skal stå opp på en søndag, og ikke en arbeidsukedag, og da går ikke alarmen.

Jeg våkner av meg selv klokken 0501 og kjenner at noe er grunnleggende galt. Og så må jeg ta drosje til Gardermoen, men sjåføren er flink, tråkler bilen gjennom doven trafikk i 110 opp bakker og over sletter; jeg er full av beundring for fagfolk, enten det er rørleggere, drosjesjåfører, skuespillere eller hva som helst. Bare folk kan noe, så er jeg tilfreds. Han kjører med et konsentrert smil og nedjusterer etterhvert anslaget for ankomst Gardermoen med flere minutter:
– Du rekker det fint.
– Takk, sier jeg, strekker beina i taxien og vet at han kan sitt fag.

Hva kan jeg selv? Jeg har stilt meg selv spørsmålet mange ganger. I en alder av snart 47 – hva er det jeg kan? Jeg kan litt om mangt, men lite om så mye. Jeg kan ingenting om sport, men litt om utenrikspolitikk. Jeg har ikke begrep om bilmekanikk, men kan noe om gulvlegging, endel om kjærlighet, og litt om birøkt. Jeg er en lurvete journalist, og et reservedelsmenneske som har plukket opp ting i veikanten underveis. Jeg er for gammel til å late som, og for ung til det meste. Kroppen funker: Jeg våknet tross alt av meg selv, det var kroppen som sa ifra om forsovelsen, og det er et godt tegn: Kropp, jeg takker deg for det, måtte du leve lenge i landet som min.

Jeg kommer fram til Paris, og jeg vet hvor jeg skal; jeg skal ha min faste omelette mixte på Café des Beaux Arts. Der kan de lage omelett. Jeg aner ikke hva annet de kan, men dét kan de. Og etterpå: Til min faste musikkrestaurant Aux Trois Mailletz. Det er ikke så nøye på Aux Trois Mailletz i Galande-gaten i Paris. Servitørene roper gjerne bestillingen min tvers over det lille lokalet mot disken så det singler i ørene. Samtalene dem i mellom kan være like grove og uvørne som serveringen, jeg hører bruddstykker av det, men de lander dem alltid elegant, både samtalene og serveringen. Det er mye å hente, det er mye å bære. Aux Trois Mailletz har også en historie å ta vare på: en av Paris´ eldste musikkrestauranter, Nina Simone var her, Edit Piaf også, sier en fyr til meg. Og det virker ikke som om tiden har gått siden forrige gang jeg var her: Han med hatten sitter ved sitt faste bord, og han bestiller sin grønne mojito som for fem år siden. Én mojito, ikke mer, og en tallerken risotto. Så sitter han og hører på pianistene og sangerne som kommer og går gjennom hele kvelden, nikker og klapper diskret, før han reiser seg og går, som vanlig.

Etter et slentrende besøk i Paris er jeg i Vadsø i Finnmark. Vadsø kan jeg mye om, jeg kan vindretningene og den kjølige følelsen av august på fingrene, og jeg kan gjenoppta gamle samtaler med de beste av venner. Jeg kan kaste et blikk på Varangerfjorden og vet hvor livsfarlig den kan være med sitt innsmigrende ytre. Nordområdene kan jeg. For en stund tilbake intervjuet jeg Sveriges utenriksminister Carl Bildt; vi stod rett opp og ned på den svenske regjeringens kaffeslabberas på Rosenbad i Stockholm og snakket om nord. Bildt nippet til kaffekoppen og kunne det meste om havet utenfor Vadsø. Om Stockman-feltet der ute, om russiske borerigger og hva Putin innerst inne ønsker seg. Han rettet på brillene og gav meg en detaljinnføring i hva som kunne komme til på skje i Europa. Statsminister Fredrik Reinfeldt kastet usikre blikk mot sin egen utenriksminister mens vi snakket, spiste en halv kanelsnurr og kunne egentlig ikke så mye om saken. Men han tenkte vel: pust rolig, man har fagfolk til slikt. Hva Carl Bildt kan om gulvlegging eller kvinner vet jeg ingenting om, men jeg kunne vel gitt ham noen tips: Vi snakket uanstrengt. Uansett: I Vadsø finner jeg tonen, med venner, med gamle og nye kolleger, med vinden og kvelden som sleper seg mot blå natt. Jeg elsker vennene mine, og jeg er for gammel til å unnlate å si det, og for ung til det meste.

Tilbake i Oslo er det nok en gang morgenvakter og timer i studio. Dét kan jeg. Jeg har stått sammen med dem der i to og et halvt år, og et blikk er nok: Vi vet hva vi skal si. Jeg stoler på dem, og de på meg. Lytterne ønsker oss velkommen tilbake, og vi vet hva vi skal si. Jeg elsker det. Dialogen går uanstrengt, det er et fantastisk gjensyn etter en sommer som har gjort oss godt og som nå snor seg mot høst.

Illustrasjon: Laila Mjøs

I mellomtiden: Jeg har skrevet en bok. Hei, unge og gamle lesere, møt boken min: den heter Det går ikke over og kom denne måneden. Den består av mennesker som ikke helt vet hva de skal si, som ikke helt vet hva de kan eller hvor de vil, det er visst en ganske melankolsk bok, vet jeg; det er jo jeg som har skrevet den. Noen av karakterene mine er temmelig fortvilte: De vet ikke opp eller ned på livene sine, men jeg har jo tatt det et sted fra, det er ikke bare fri fantasi, det skulle da tatt seg ut. Kanskje vil du kjenne deg igjen. Jeg gjør i alle fall det. Jeg har samarbeidet med, og fått korrektiver fra, de beste av norske litteraturvitere underveis, og jeg har elsket hver korrektur jeg har fått. Magikerne, redaktørene, jeg har hatt ved siden av meg heter Finn Totland og Sonja Helene Dalseth, og den uforlignelige forlagssjefen Tine Kjær hos Vigmostad & Bjørke. Slik ble det. De kan sine saker, og har trodd på meg. Han som tok forfatterportrettet av meg kan også sine saker, jeg syntes det var fantastisk befriende å føre dialog med ham:
– Kan jeg slippe å smile? spurte jeg, – jeg smiler så rart på bilder. Jeg kan det ikke.
– Klart du kan slippe å smile, sa fotograf Nikolaj Jonas Blegvad og kunne sine saker. Det samme med Laila Mjøs, som har levert omslagsillustrasjonen på oppdrag fra forlaget, hun har lest fortellingene og greide å se bak ordene mine.

Selv burde jeg lære meg et og annet om sport og bilmekanikk; jeg vet det så godt. Men kanskje er det for seint nå. Kanskje er det dette jeg kan. Samt litt om gulvlegging og kjærlighet. Jeg vet ikke.

Noe senere

Jeg har vært hos optiker her i byen før. Hvordan dét gikk? Les dette først, les deretter nedenforstående fortsettelse, nesten et halvt år senere.

Jeg vakler inn. Hadde vel håpet at det ikke skulle være den samme dama, men det er altså det:
– Værsågod? Å faen. Det er du, ja.
– Ja. Hehe.
– Hehe. Du kom tilbake, ja.
– Joda. Går bra her? Bedriften går bra, og alt vel?
– Kutt ut smalltalken. Se på meg når jeg snakker til deg.
– Skulle vel gått til Specsavers.
– Du er hos Specsavers.
– Åja.
– Så. Hva kan jeg hjelpe med?
– Jo, altså, jeg trenger vel nye briller.
– Sier du det, du. Igjen. Og da..?
– Og da…
– Og da trenger du vel..?
– Da trenger jeg vel en…
– Si det.
– Da trenger jeg vel en sysstst.
– Du mumler. Si det høyere.
– Synstest. Jeg trenger en synstest.
– Si det en gang til. Du trenger..?
– Jeg trenger en synstest.
– Høyere.
– JEG TRENGER EN SYNSTEST! DEN TIL FIREHUNDREOGNITTIFEM KRONER! Fornøyd nå?
– Ah. Det er så deilig når du sier det slik. Denne veien.
– Hold hånden min. Led meg. Jeg kan ikke se.
– Glem det.
– Hvor skal vi?
– På bakrommet. Moahahaha.
– Det tør jeg ikke. Jeg er mørkredd.
– Ja?
– Ja. Jeg er så mørkredd at hvis lyspæra går i kjøleskapet, tør jeg ikke hente brunosten.
– Du er teit.
– Ja.
– Men det kler deg. Sett deg. Hva står det her?
– S-e-g-w-a-y.
– Bra. Bestått.
– Hvorfor står det det?
– Tidens løsen. Kom nå, så går vi til kassen. Ta hånden min.

Jeg forsvarer regn

Jeg kom gående skinnelangs i fjor på denne tiden. Det var uutholdelig varme dager – jeg hadde vandret inn og ut av tørre skogholt en hel morgen, en hel ettermiddag og en halv kveld. Heten var uutholdelig. Alt var knusktørt rundt meg, vegetasjonen hadde allerede fått høstfarger. Tungen klebet seg til ganen, feltflasken var tom.

Det kan være risikofylt å vandre langs skinnene, jeg er klar over det – men jeg har lært meg lyden av motgående tog. Tog bakfra ville ikke komme, jeg hadde lest rutetabellen og sett at tog den veien var nedlagt forlengst.

Jeg vandret videre, langt, og mer enn langt. Stasjonsbygningen jeg kom til utpå kvelden var også nedlagt, visste jeg – jeg hadde lest kart. Det forbauset meg derfor at det stod en mann i full uniform i døren inn til stasjonhallen da jeg kom gående langs linjene. Han var kledt som konduktør; jeg kunne vagt gjenkjenne uniformssnittet som NSB brukte på åttitallet, og han holdt et grønt flagg i den venstre hånden. Flagget hadde raknet i sømmene, det var flisete og skittent, og når jeg så nærmere på den tilsynelatende konduktøren hadde han blankslitte bukseknær, uniformslua var famlet av støv, og billettveska han bar på skrå over skulderen var ikke tilpasset dagens billettsystem.
– Ta plass, dørene lukkes! sa han da han så meg komme gående.
– Men hvor er toget? spurte jeg.
– Kommer på signal, svarte han, gikk opp i grunnstilling og viftet med det fillete flagget.
– Men det koster! fortsatte han.
– Hva koster så denne billetten, og i hvilke soner gjelder den? svarte jeg.
– Den koster dyrt. Men den gir deg fri tilgang til komfortvognen. Første klasse. Fri servering. Alt hva du begjærer. Alle soner. Godværsgaranti. Fin utsikt! Aldri regn! Godt med plass! Fri bagasje! Men her stanses bare for påstigende.
– Du tuller. Finnes ikke noe slikt, sa jeg, – gi meg vann!

Han svarte ikke. Og der og da, i dette sekundet, visste jeg at jeg bare innbilte meg ting. Konduktøren var ikke der. Jeg var tørst. Det var bare det. Øyeblikket etter dirret speilbildet av ham i luftlaget foran meg – og var borte. Bare den nedlagte stasjonsbygningen var tilbake. Jeg må i det hele tatt slutte å innbille meg ting. Jeg ønsker meg mer regn. Det er bare det. Jeg forsvarer regn på det aller varmeste.

Dikt ifbm lørdagens homolesbe-marsj

Historien jeg gjenforteller nå
den kan nok virke søkt, ja, det er så.
Du tenker kanskje: ‘Slik er det ikke her!
Nei, vi har kommet lengre enn det der!’
Men ta da dette stevet kun for gøy!
Ja, del det gjerne vi´dre, kun for skøy!
Slik er det ikke lenger, nå for tiden.
For, som du sier: Det er så lenge siden!

Vel: Lille Lars var bygdas sorte får.
Han kjente sevjen stige hver en vår.
Det var en liten hake ved det, kjære venn:
For lille Lars var kåt på andre menn.

Da lille Lars var mindre, sa hans far:
‘Ein dag skal du bli bygdas store kar!
Du skal få alt du peiker på, min sønn,
for bygda, det er ho som gjer deg lønn!’
Og mamma sa: ‘Hugs, når du vert stor
verdiar som du fekk av meg, di mor!
Du skal bli gift, og fø på mange barn,
og alle skal si stolt: Se, der er far’n!»

Grenda var en ganske vanlig bygd,
med fritidsklubb og folk som gikk på trygd.
Og lille Lars var tretten, blir det sagt,
den dagen hele bygda ble på vakt:

For, i bygda, som ikke var så særlig stor,
der bodde en som kaltes Lille-Tor.
Og lille Lars ble varm og rød og kjær
hver gang da han kom Lille-Tor litt nær.
En kveld på bryggedans, da gikk det galt.
Klokken var visst ti, blir det fortalt:
Lille Lars gikk bort til Lille-Tor,
men ingen vet hva som ble hvisket der i ord.

Plutselig! Det lød et klask i natten!
Musikken stilnet, brått så døde skratten!
Dette skulle være kvelden over kvelder,
men Lille-Tor skrek: ‘Er du homo, eller??’
Fra denne natt, blant folk som hever trygda,
så ble han kalt for Rumpe-Lars i bygda.
Det fantes ikke lengre noen bønn:
Lars ble bygdas ekle, svarte sønn.

Ja, for Lille-Tor fortalte villig vekk
om Rumpe-Lars han syntes var så frekk.
Bygda skrek: ‘Nei, er det sant, å fy!
Vi syns han borde flytte te ein by!’

Det finnes år som ingen husker nå,
men plutselig en dag det banket på
en komité fra storbyen der sør
som sa: ‘Vi har sett stolt hva dere gjør!
Dere får distriktsutviklingspris! For bygda her, den lever, heldigvis!’
Og Lille-Tor, som var blitt borgermester,
tok stolt imot og takket sine gjester.
– Hva er det dere gjør, sa journalisten,
– som greier å beholde bygdegnisten?
– Vel, vi står jo sammen, svarte Tor,
mens blitsen lyste opp hans kjære mor:
– Javisst, sa mor, – han er så flink den gutten,
han sørge for at bygda held på futten!

Og bygda nevnes nå i nyttårstaler,
og Tor er gjest i store, flotte saler.
Han snakker varmt om Bygde-Norges sjanser,
om folk som bryr seg, og om toleranser.

Et sted i landet, i en by i sør,
der sitter det en mann som strøk på dør.
Det finnes ting man alltid kan forsake.
Og Rumpe-Lars kom aldri mer tilbake.

Moment ved vindu

– Tror du på det du selv sier? sa hun og blåste en røykring uvørent ut mellom leppene, stumpet sigaretten og så avventende på ham.
Han vred seg over på siden og strøk vekk en våt stripe fra det venstre låret hennes.
– Var det ikke vi som skulle slutte med dette? spurte han uten å fargelegge spørsmålet for tydelig.
– Jeg spurte først, sa hun og gav røykringen over sengen et ekstra dytt med en målrettet og nesten ikke merkbar huh-lyd. Den brungrå ringen med røyk vred seg ved fotenden og forsvant som en stripe.
– Jo, jeg tror på det jeg sier.
– Så hva betyr dette? sa hun.
– At vi skal slutte med dette, svarte han.
– Når da?
Han snudde seg mot ansiktet hennes. Halsgropen ned mot brystene hennes var rødflammet. En gardinflik i det åpne vinduet satte seg fast mot en spiker i karmen.
Han tenkte at gardinen kom til å revne dersom det kom et brått vindkast.
– Når som helst, svarte han.

Hun vred seg rundt på magen i sengen, heiste seg opp og la beina kontant over midjen hans.
– Jeg har aldri hatet deg så mye som nå, sa hun, grep kjønnet hans og lot det skli dypt opp og fremover i seg.
– Det er ikke nødvendig. Alt det hatet dit…
– Fy faen, som jeg hater deg, sa hun og lukket øynene.
– Vi burde trekke for gardinene, noen kan se oss, fortsatte hun og hjalp til med høyre hånds langfingertupp. Han kjente at han allerede var i ferd med å komme, den dype følelsen av råhet slo inn ryggmargen og strålte ned i beina. Hun la hånden over munnen hans og dempet skrikene hans mens hun selv kom på sin karakteristiske måte med underleppa vendt ned mot haka.
– Jeg hater deg. Tror du noen så oss utenfra? sa hun mens ettertrekningene grep rundt ham innvendig.
– Ja, det tror jeg, sa han.
– Hvem? sa hun, fortsatt svært opphisset, – hvem så oss?
– Jeg. Jeg så oss utenfra.

Etterpå trakk han en ullgenser over skuldrene hennes, rettet på håret hennes, holdt det bak i en flyktig hestehale og sa at hun luktet løvetann.
– Det var frekt sagt, løvetann gror jo overalt, svarte hun.