Det var NRKs Her og Nå som i en reportasje i går tok fatt i et vanskelig emne vi sjelden setter søkelys på: Eldrereasismen. Hvordan forholder vi oss til at bestemor er en motbydelig rasist? Eller til at våre egne foreldre ønsker livet av innvandrerne? Kanskje kan dette være med på å starte en åpen og fordomsfri debatt der vi ikke tar av oss lua og står høflig foran de gamle og lar dem komme unna med hva som helst.

Antakelig har dere det slik som meg: Jeg har følt på det sterke ubehaget ved ikke å ta til motmæle mot dem. Jeg har mange ganger lurt på hvorfor. Hvorfor tør jeg ikke? Hva er grunnen til at jeg langt opp i voksen alder lar folk i sytti- åttiårsalderen få lov til å være i fred med hverdagsrasismen sin? Er jeg med på å legalisere den? Er det slik at her til lands utstedes det rettigheter ved pensjonsalder til uimotsagt å få lov til å spre hat og misnøye? Hvorfor skulle de forresten ikke få lov til det? Det var da tross alt de som bygde landet?

Som radioprogramleder gjennom en rekke år har jeg også – som de fleste moderne journalister – følt på forskjellen mellom bedriftens målplakat og min egen integritet. Bedriften – kanalen – har krevd en upartisk, balansert ordstyrer der alle kommer til orde på like vilkår. Men de senere årene har jeg følt et stadig stigende ubehag ved å ikke kunne ta til motmæle mot åpenbart rasistiske ytringer fra publikum. Særlig gjelder dette nyheter knyttet til samiske rettighetsspørsmål: Deler av publikum har i årtier forpestet, blokkert og avsporet debatten ved å bringe videre holdninger som har sin opprinnelse på 1600-tallet, holdninger som ikke har bragt verden videre på noe vis. Som de upartiske journalistene vi er skal vi ikke flagge holdninger. Men upartisk journalistikk blir fort til tannløs, feig og opportunistisk lefling.  Jeg stiller spørsmål ved om det tjener demokratiets interesse å late som om alle holdninger er velkomne. For det er de ikke hos meg. Skaper overdreven journalistisk “uavhengighet” en utydelig ordstyrer som like gjerne kunne trekke bingokuler? Står vi for noe?

Jeg har forlengst gitt opp å forstå dem. Mange av pensjonistrasistene har selv hatt flyktningestatus – endatil i eget land – i 1944. De lærte med andre ord ingenting. Andre har vært i norsk utenriksfart og påberoper seg kjennskap til alle verdens folkeslag fordi de har sett verden fra en havnekneipe eller et koøye på femtitallet. Atter andre bygger sitt verdenssyn på en stadig mer fragmentarisk one-liner-journalistikk som aldri stiller rett spørsmål til riktig maktmenneske. Men de eldre slipper unna med det. De kan jo rett og slett bare heve stemmen, be oss unge bli tørr bak øra, og fortelle den gamle myten om at de bygde landet. Jeg mener bestemt at jeg vet om en og annen pakistaner fra syttitallet. Det var et land som ble bygget den gangen, også.

Fantastisk sei på matbordet i dag. Opp fra seigrunnen i går kom et dyr på rundt seks kilo motstrebende til overflaten, og den fosskokes i godt saltet vann, legges på fat og serveres naturell med kokte poteter. Trodde vi på syttitallet. Nei, den skal ikke fosskoke. Den skal trekke. Og nei, det eneste tillatte krydderet er ikke salt og pepper. Mesterkokker har de siste årene ristet på hodet av nordnorsk inngrodd tradisjon, og anbefaler nå både lime, chilli og endatil hvitløk.

Men gulrøtter finnes det ikke i bygda. Det lå en lapp på gulrøttenes plass, henslengt som en beskjed skrevet med sprittusj til kundene om at gulrøtter finnes det ikke i dag på grunn av “en feil” i Tromsø. Jeg sitter og funderer på alle disse nordnorske gode og dårlige unnskyldningene for at ting er slik de er. Denne fastgrodde, bunnløse nordnorske tafattheten. Er det ikke det ene, så er det sannelig det andre. I Nord-Norge er det sju konstante, kroniske landeplager: Søringene, vestlendingene, været, kommunalministeren, justisministeren, Hitler og verden forøvrig. I Sør-Norge finnes det folkeeventyr, men dette er det nordnorske arvegodset, høytidelig muntlig og skriftlig overlevert fra far til sønn og mor til datter i sekler: The never ending story of the torture of North Norway:

Søringene fordi de ikke skjønner noe som helst, spør og snakker dumt. Vestlendingene fordi de sniker seg rundt på kysten med trålerne og pengene sine. Været fordi det er så jævlig hele tiden. Kommunalministeren, den til enhver tid sittende, fordi han eller hun bare er ute etter å pine fattigfolk. Justisministeren, den til enhver tid sittende, fordi han eller hun aldri kan la oss være i fred, men stadig finner på nye måter å hindre oss i å forsøple naturen på. Hitler fordi han brente halve Nord-Norge, og det i seg selv skal verden faen ta få høre herfra til helvete – ethvert dårlig humør kan forklares med senvirkninger av den brente jords taktikk. Og verden forøvrig, for å dekke opp for alt som herunder ikke er dekket – altså en slags fullkasko i tilfelle det skulle dukke opp en solskinnsdag. Alltid noe å klage over, alltid noe å være indignert over eller få paranoia av. Siste mote nå er at ingenting går uten oljen. Ett forkjært ord fra en SV’er, og gnålet er i gang over at “alle andre har, bare ikke vi, så hold kjeften på deg, bytulling.”

Men nå er det sei. Den kan man spise uten gulrøtter. Man har faktisk ikke noe valg.

Historien om et varslet tordenvær.

Sent på kveld – det er fortsatt den fjortende juli, og det er Frankrikes nasjonaldag. Denne julidagen i 1789 da Bastillen ble stormet og massene rev seg løs. Det finnes en historie om at det var den gærne Marquis de Sade som hadde startet det hele fordi han, noen dager tidligere, ropte ut gjennom fengselssprinklene at fangevokterne drepte for fote. Det viste seg ikke å være helt sant. Mer likt de Sade hadde det vært å påstå at de knullet som dyr: Marquis de Sade, mest kjent for sin vellystige livsførsel med kroppssafter i fri flyt: Han ble prompte flyttet fra fengsel til galehus på grunn av skrikingen sin. Få dager etterpå brøt helvete løs for alvor, og det er dette franskmennene feirer i dag.

Men i fjor sommer. Den hetebølgen. Den dagen jeg gikk rundt i 42 grader på Montparnasse og ikke visste hvilken fot jeg skulle trå på av ren lykke – over varme, over nye vendinger i livet – jeg har greid å ta vare på akkurat det. Og jeg var så sliten i føttene da jeg nådde ned til Saint Michel at jeg panikkjøpte et par sandaler, som gnagde seg ned til knoklene bare få meter ute på fortauet. Men jeg var blitt en lykkelig mann.

Jeg haltet meg avgårde mot Pont Neuf – og så kom tordenværet. Det var som om en lysmester på cue hadde dimmet skaperverket. Mot vest, opp langs Seinen og mot Bastillen, svartfarget av lysskiftet, trådte det fram skyformasjoner som man bare ser på film. Men det var virkelig. Det regnet ikke da. Luften bare dirret. Lyn flerret snerrende luftrommet over Quai de Bercy. Notre Dame stod som en brunsvart kjempe, og jeg lurte på: hvilken scene er det som skal utspille seg? Hvilken tagning kommer gående nå? Er det Juliette Binoche, stormende opp brosteinene, perfekt beregnet med styrtregnet som tar henne igjen bakfra, før hun kaster seg foran føttene mine, roper “Tilgi meg! Ta meg tilbake!” mens sminken renner nedover kinnbena, håret blir pistrete, og jeg greier ikke skille hva som er tårer og hva som er regn og det flerrer et lyn bak meg og jeg redder henne fra rennesteinen og kysser henne. Eller er det kanskje en helt annen scene, i svarthvitt, der Jean-Paul Belmondo har ranet banken i krysset mot Boulevard Saint-Germaine, regnet fosser rundt anklene hans der han kaster seg ut av en stjålet Aston Martin 52-modell, han slenger en lærsekk full av francs mot meg, tenner en sigarett på sitt sedvanlige nonchalante vis, kaster fyrstikken i den fossende rennesteinen og sier med sigaretten i kjeften: “Møt meg ved Gare de l’Est om to timer!” Sandalene hadde skapt føttene om til numne, gjennomverkende lemmer. Det regner ikke nå. Jeg må gjøre noe med denne fantasien min.

Bare knappe ti minutter etterpå, i en stille bakgate, kom regnet. Jeg har alltid lydopptakeren med. Jeg har ikke lydmanipulert et eneste sekund, bare tatt meg den frihet å legge til Charles Aznavour. Akkurat som på film.

Noen må ha puttet skumle stoffer i urteteen til Ole Kopreitan. Kanskje en eller annen fremmed makt drypper E-stoffer i den, E 211, E 202 eller et annet konserveringsmiddel. Men det kan ikke være EEC, for den smaken ville Kopreitan øyeblikkelig ha kjent igjen og spyttet ut. Hvorom all ting er: Jeg synes han ser yngre ut enn siden sist jeg fotograferte ham, i albumet har jeg notert “april 1990″:

Det har gått enorme, utenkelige mengder CO2 i lufta siden Ole Kopreitan første gang slepte button-vogna si ut på Karl Johan og begynte sitt korstog for fred og miljø. Ozon-laget over hodet hans har fått skader som er som aller farligst på godværsdager som denne.

Da den kalde krigen var over, var det mange fredsaktivister som avblåste krigen mot krigen, pakket sammen bannerne sine og gikk hjem, meldte seg inn i en eller annen hundeklubb, kjøpte SUV og erklærte at engasjementet for verden var over. Det gjorde ikke Ole Kopreitan. Mens høyreside og venstreside, russere og amerikanere, – ja, alle tidligere fiender – kom opp fra skyttergravene etter femti års stillingskrig, stod Ole Kopreitan tilbake på Karl Johan og sa: “Stopp litt, det er noe som ikke stemmer her, det er noe de ikke forteller oss.”

Og slik er det den dag i dag. Du treffer ham på Karl Johan. Her er Ole Kopreitans sommerhilsen anno juli 2010 til denne bloggs lesere, historien om en glemt button, samt en bønn til ungdommen:

Dette er først og fremst rettet til de kvinnelige leserne, men også mannlige lesere med erfaring kan hive seg på. Jeg har nemlig funnet følgende i en Estée Lauder-hylle i Oslo:

Jeg forstod ikke helt hva denne kremen skal brukes til, og boksen var ikke stor, men selgerne har vært så aldeles elskverdige å sette prisen pr hundre milliliter i liten skrift under. Jeg husker ikke hva kremen het, heller. Jeg er på ingen måte forutinntatt. Tvert imot er jeg ganske åpen for det meste. Jeg spør derfor: Er dette den ultimate gave til en kvinne, og hvordan virker den?

Blomsterbed ved Varangerfjorden, midtsommers.
Dette er en blomsterflue. I utgangspunktet kan det virke som et tøysete navn, for de aller fleste fluer kan jo tidvis treffes sugende og svelgende på blomster. Men dette er en av de ekte blomsterfluene, The Blomsterflue, og den later som om den er noe den ikke er. Nemlig farlig.

Alle tror at den er en veldig vill veps. Svartskinnende, skingrende skjærer skjelver når blomsterfluene svirrer langs krøllete kronblader. Gjøk og sisik, trost og stær flykter når de ser de svarte stripene. Da ler blomsterflua inni seg. Så fikk den være i fred i dag, også. Den er nemlig ikke det minste farlig.

Ikke ulikt en svartsminket tenåring som slamrer med dørene.
Blomsterflua. Litt emo.

Manifest til de barnløse

Du sitter i lunsjen og lytter tålmodig til utlegninger om gulpekluter, nattevåk og barnehageplass. Om lucia-opptog og skoledager, dandert med dekadente sukk om hvor slitsomt og utfordrende det er å finne alenetid. Kanskje sitter du slik i år etter år med matpakken, og til sist sitter du med komplette historier om barn som vokser opp. Vi foreldre tar så mye plass når vi holder hoff, og vi ser det ikke selv. Du sitter kanskje og leser alle disse vellykkede bloggene der familieutflukter og fargerikt illustrert familielykke blafrer nedover skjermen. Men du skal vite at det ikke er din plikt å lytte til oss. Og det er ikke menneskenes plikt å befolke jorden.

Jeg vet at det kan være vanskelig. Kanskje er du førti, og du føler at det er i ferd med å bli for sent. Og ja: Det er i ferd med å bli for sent nå. Det finnes en rangstige i foreldrenes verden: Øverst troner den fullendte lykken med nyklippet oppkjørsel, plass i kulturskolen og harmoni rundt ludobrettet på hytta. Dernest kommer alenemødrene, dem som havnet i ulykken med feil mann. Sier de. Så kommer steforeldrene, de som egentlig ikke er ordentlige foreldre, men en slags autoriserte barnepassere med innskrenket fullmakt. Så kommer helge- og halvårspappaene. Og aller nederst er det deg, førti og barnløs. Det er deg det er aller mest synd på. Sier vi. Du føler kanskje den tause medlidenheten vi gir deg? Du som aldri helt traff rett spiker. Sier vi.

Jeg tar ikke det foregående avsnittet fra fri fantasi. En gang hadde jeg et vennskap som sa det slik, rett ut, uten skam, og uten å blunke. Jeg har ikke slike bekjentskaper mer, jeg fant henne slitsom og fordømmende, hun fant meg enkel, ubehøvlet og lite troverdig, og slikt kan man ikke bygge vennskap på, fra noe hold og ikke under noen omstendighet. Men hun syntes oppriktig synd på de barnløse, og hun avstod ikke fra å si at de verken visste hva de gikk glipp av eller hadde rett til å ha meninger om barn. For kjønnsbalansens skyld kan jeg skynde meg å legge til at menns holdninger ikke trenger å være det spor annerledes: Nybakte pappaer og nyfrelste stefedre kan være riktig så snusfornuftige og slitsomme.

Det finnes vel til nød tilgivelse for infertilitet, eller i det minste medlidenhet. Men å være frivillig barnløs, og å stå for det, har aldri vært lett. Det er veldokumentert, både i litteratur og gjennom utallige barnløses hverdag, hva mange av oss foreldre synes om det: En større forskerrapport fra forholdsvis moderne tid (Veever, 1979) beskriver hva kvinnefrigjøringens generasjon, lekfolk som sosiologer, tenkte om frivillig barnløse, “characterizing them inter alios as psychologically maladjusted, emotionally immature, immoral, selfish, lonely, unhappy, unfulfilled, sexually inadequate, unhappily married, and prone to divorce.” Og slikt går i arv. Barnløse Sissel Finstad, i fjor 54 år gammel, fortalte i et intervju hvordan hun har vært nødt til å forsvare seg hele sitt voksne liv. I kommentarfeltet kommer dyret fram, der det blir antydet at det er en menneskeplikt å skaffe barn til verden. Bloggeren Heidi Helene Sveen forteller fra sitt hold om klossete råd fra dem som tror hun lever et fattig liv uten barn.

Men vi glemmer å fortelle at det ikke er en plikt. Verken å sitte stilltiende i lunsjen, eller å føye seg.

Det er ikke kjølig, det er direkte kaldt. På land har boblejakkene kommet fram igjen. Slutten av juni ved Varangerfjorden er ubarmhjertig både i vestavær og østavær. Vi sitter i den åpne båten, ubeskyttet mot fjordgapet. En båttur nå seiles under tvil. Varangerfjorden, som egentlig er et stykke hav, kan slå om på sekunder, dønningene kan snu fort, og det finnes ingen meteorolog som kan forutsi det. Det vet de, meteorologene. Derfor varsler de været skjematisk her. Resten får man tenke seg fram til selv, ved å se, kjenne og lukte. Båten skjærer fint ut mot seigrunnen. Og plutselig kommer de, disse skapningene som gjør det vanskelig å forklare visse ting om Norge og vår historie.

Hvithvaler. De er blant de minste hvalene, og også de aller nordligste. Antakelig har de funnet en stim av åte, for de krysser foran og bak båten og bryter vannflaten med den buede, hvite ryggen, pruster i luftehullet før halefinnen på ny styrer den slanke kroppen ned i sjøen. Selv om de er blant de minste, er tyngden opp i halvannet tonn, fordelt over den drøyt fire meter lange dyrekroppen. Lyden er – ja, hvordan skal man beskrive den? Våt luft som blåses ut i regnværet over Varanger, presset ut med kolossal muskulatur, muskler som er vant til å krysse ishav, og som kan ta dyret ned til vanvittige tusen meter og dypere.

De fleste av de gjenlevende hvithvalene patruljerer de arktiske havstrekningene, blir sporadisk fangstet på av inuitter, men bestanden i norsk sone ble fredet på 1960-tallet. På Youtube ligger det et og annet klipp fra fangst på dem i Alaska. Blod som spruter og fosser rundt effektive motorbåt-bauger, dyr som trekker avgårde i en allerede tapt kamp for livet. Enkelte av kommentarene er fjernet, men bemerkninger som “Hope you’ll die the same way” har fått lov til å stå. Inuitter som i kommentarfeltene forsvarer fangsten, gjør det forgjeves. Verden vil ikke lytte. Det er kanskje ikke så merkelig. Verden har øyne den kan se med. Og denne juniettermiddagen på Varangerfjorden føles det like meningsløst å rykke ut til forsvar for norsk polarhistorie, der de blåsende hvithvalene krysser medvinds og motstrøms noen titalls meter fra båten. De kan prise seg lykkelig over at de er det de er. Å være vågehval er langt farligere.

Det var forsåvidt ikke så nøye hva dyret het. Historien om den norske hvalfangsten startet sannsynligvis allerede da landet ble befolket av dem som vandret langs iskanten. Hvalfangst ble en nedarvet rett, en kultur og en nødvendighet. Men nordmenns vis ble også å dra på tokt i arktiske og antarktiske farvann. Vi koloniserte hver eneste flik av den nordvestlige Nordpol-kanten og gjorde hevd på sektorer på Sydpolen. Da gikk også startskuddet for en bisarr havforvaltning i norsk regi.

Den dag i dag er begge polhavene merket av nordmenns vis: Hvalbestander som står på rødlister, forlatte hvalkokerier og søppelplasser – vi kaller det kulturminner – og sist men ikke minst: en internasjonal opinion som med hevede øyenbryn undrer seg over hvor lenge Norge skal forsvare en utdatert fangst som et oljeland ikke trenger. Den norske kvoten for vågehval er i år satt til 1286 dyr, i fjor greide fangstbåtene å ta 484 dyr, og det ble det ikke engang tretti millioner kroner i førstehåndsverdi av.

Fangsttilhengernes kamprop på de store hav har forstummet, nettsiden til Høge Nord-alliansen, hvalfangernes sammenslutning, er ikke vedlikeholdt på to år. Hvalkjøtt smaker egentlig bare seigt syttitall og flau tran. Hvithvalene leker foran plastbåten, de blåser i regnværet. Vi, også.

Jeg har alltid hørt at ekte kjøttsuppe lages på oksekjøtt. Punktum. Det er endelig midtsommer. Sankt Hans er ingen helgen, men en værsyk, slepende mann. Solen har snudd. Det er på tide å tenke mot mørketid igjen. Kjøttsuppen blir sterk og smakfull, og jeg tenker på menn.

Jeg ser dem ofte, disse mennene i seksti- syttiårsalderen: De kjøper sin kefir, sin kneipp og margarin, knytter skjerfet slik mor sa at de skulle. Og de har forlengst falt inn i rekkene, slik det ble forventet av dem. Noen av dem er sinte og bitre, som sine mødre, og de kjefter alltid på et eller annet.

På hundrevis av norske sykehjem ligger en glemt generasjon: de gamle menns mødre. Kvinner, nå nesten nitti år gamle, som aldri ble del av noen revolusjon på syttitallet. De ble derimot hjemme, noen med, andre mot sin egen vilje. Det var de som kokte risengrynsgrøten, holdt orden i sysakene og møtte 1980-tallet som allerede gamle kvinner. Det var de som aldri ble profilerte kinosjefer, skuespillere, advokater, programledere eller ordførere. Det var kvinner av sin tid, de valgte sin tid, de falt inn i rekkene, slik deres mødre forventet av dem, og slik deres menn tok som selvsagt. Og slik oppdro de sine sønner. Slekt fulgte slekters gang, man hadde til salt i maten, og da sitronpepper kom på Samvirkelaget var det et eksotisk krydder. En hel del av dem kan man møte som livstrøtte kvinner med en taus aura av bitterhet. Noen av dem er sinte – de kjefter på alt og alle, slik vi husker at de også gjorde på syttitallet. De valgte et liv der omtanke for barna ble et skjulested for behov for kontroll. Og de tause, innesluttede sønnene vandrer hjem med sin kneipp og sin kefir og knytter nevene i lomma. De vet nå at melk egentlig ikke er sunt. Men det kan de ikke si høyt.

Kjøttsuppe kan meget godt lages med både oksekjøtt og svinekjøtt. Løpstikke er en krydderplante som setter en ekstra snert på Sankt Hans-aftens slepende kveldstimer. Kveldens lyd er lyden av en meget gammel tid, men ikke eldre enn 1970. Det er lyden av en barndom for mange. Det er også lyden av den gangen da kvinner hadde valget. Noen tok det, andre ikke. Men de hadde et valg. Det hadde de.

Finansmegler Sivert Hansebubråten fikk nok av sivilisasjonen¹ og flyktet inn på Krokskogen i 1986. Der livnærte han seg på bær og snarefangst. Nå har han angret seg og flyttet tilbake til leiligheten i Jacob Aalls gate. Han har snakket med de nye gårdeierne, som under tvil aksepterer å få den uflidde Hansebubråten inn som leieboer. De ber ham om å betale depositum i Nettbanken. Du møter Hansebubråten i Majorstukrysset, der han leter etter Nettbanken.

a) Forklar Sivert Hansebubråten hvor Nettbanken ligger.
b) Grei ut på en oversiktlig og skjematisk måte om begivenheter ute og hjemme fra 1986 og til i dag.

¹ Var juniorrådgiver for Blystad-brødrene under raidet mot Kosmos.