Søndag er metallsmak og vennlig kastevind. Jeg takker varmt for mat, og for maur som sover i muld, trekkfuglene som snart kommer, friskluften som blåser i neseborene. Jeg takker for landskap med glidende overganger til kvelds, for tomatplanter som spirer og musikk jeg ikke forstår, men jeg er åpen for at jeg en gang forstår. Og jeg takker for at jordkloden går rundt, for månen som går i bane, for Venus på aftenhimmelen. Takknemlighet.

Begrepet luftkorridorer brukes av fugler og flygere. En luftkorridor er et lag i atmosfæren som har ulik tetthet, oppdrift, avdrift og fart. Kan dette begrepet også brukes emosjonelt og fysisk mellom oss mennesker? I grenselandet mellom lengsel, lyst, utladning og avspenning? Jeg mener bestemt ja.

Hun rir med føttene i saltvann, kvesser tennene med åpen munn mot nattetåken. Den evige lengsel går i bane. Kaskader av varm karbon. Og karbonkramper. Lukten av mild såpe ligger i luftkorridoren etter henne når hun går. Det er rykninger og etterdønninger etter en drøm som kortslutter i overføringslinjene. Dette er linjer som har bredbåndshastighet for de som trenger mer, for dem som har høyere strømstyrke og sterkere eksplosjon i selve detonasjonsøyeblikket, da er alt brennbart. Det hjelper ikke at det er fuktig. Da brenner det bare enda mer.

De første sekundene er en pyroklastisk strøm som eksploderer langs hårfestet og brer seg som strittende gåsehud. Hår som reiser seg i løpet av mikrosekunder og blir stående gjennom hele detonasjonen. Når du ser rett inn i det brønnsvarte i øynene, da kjenner du verdensrommets dybde som er uendelig, i minst fire dimensjoner. Uten punktum. Og det er ingen andre måter å si det på. Du går inn i en våt blindsone. Tiden det tar er den femte, eller kanskje den sjette, dimensjonen. Og på et gitt tidspunkt stopper tiden, og det er selvsagt helt umulig å tidfeste når dette stoppunktet inntreffer, nettopp fordi det på dette stadiet ikke eksisterer tid eller tidsreferanse.

Det er det samme som skjer inne i et lyn, når lynet eksploderer, Lynkanalen blir i løpet av et nanosekund tømt for luft, før lufta et sekund seinere strømmer tilbake til lynkanalen med et smell. Det er dette som er lyden av torden. Når tiden plutselig strømmer tilbake, og begynner å gå igjen, har det allerede begynt. Knekkpunktet har passert, og det er for seint å snu. Nå er det helt ustoppelig. Og når det ikke er til å stanse, da åpner munnen seg, og musklene fyrer som tennstempler, og du vet at du ikke k…

Finnes også innlest som episode i podkast.

Det oppstår et referansepunkt om kvelden. Når du har fått fyr, og bålet bare går og går, gjennom hundrevis av varmegrader, dine valne hender tiner opp, kaffen gløder, horisonten hyler høyt i våte saksofoner som går til knærne i grunnfarger. Faen, for en følelse. Og du vet at soveposen ligger utrullet i teltet, og at jordkloden er sånn i morgen, også. Selvsagt gleder jeg meg til august.

Lørdag er retur Oslo, skinnelangs. Krysspeilet sporveksling. Glasert emalje. Tekst for tog, tog for trost, blikk for blått, k for kompassretning, piano for kaffe, minutt for minutt.