Beauforts vindskala

Det var om høsten.
Hun la seg på magen, spredte kjønnsleppene ut til sidene med fingrene på den venstre hånden. Lot ham se. Bare et kort øyeblikk. Så snudde hun seg rundt, satte seg over ham, lekte med kjønnet hans mens hun snakket om vinden utenfor. Hun var flink til å snakke om vinden. Hun kunne alle vindstyrkene, alt fra vindstille (røyken stiger rett opp, sjøen er speilblank), via frisk bris (småtrær med løv begynner å svaie, på vann begynner bølgene å toppe seg, sjøsprøyt fra toppene kan forekomme) fram mot sterk storm tretti meter per sekund (meget sjelden, følges av store ødeleggelser, sjøen er fullstendig dekket av lange, hvite skumflak som ligger i vindens retning, overalt blåser bølgekammene til frådelignende skum, sjørokket nedsetter synsvidden) og helt opp mot orkan, trettito meter per sekund og over (uvanlig store ødeleggelser, sjøen er fullstendig hvit av drivende skum). Alt over er orkan. Om det er femti meter per sekund, samma det: Det er orkan.

– Hører du hvor nær vinteren er? spurte hun lavt. Da det brått og rytmisk gikk for ham, holdt hun ham tett og fast med hendene, ventet ikke på svar, begge hendene rundt ham i mørket mens han fylte hele rommet med høye rop. Etterpå gråt de stille sammen, det var i ettertid uklart hvem som begynte.

Han kunne ikke ha sovet lenge. Det kan ha dreid seg om et kvarter, ikke mer. Hun lå med ansiktet vendt mot ham i grålysningen. Det høyre beinet hadde hun snodd rundt hans venstre. Han kunne kjenne at hun onanerte seg selv med den høyre hånden, fortere og fortere før hun trakk seg sammen i harde rykninger og dro foten hans tettere mot seg midtveis i orgasmen, full storm tjuefem meter per sekund (rullingen blir tung og støtende, synsvidden nedsettes.)
– Du kommer til å savne meg, hvisket hun roligere ved lett bris (løv og småkvister rører seg, vinden strekker lette flagg og vimpler).
– Det har jeg gjort lenge, svarte han på utpust og svak vind tre meter per sekund (små korte, men tydelige bølger med glatte kammer som ikke brekker).
Og nå regnet det.

Kantoren i klokketårnet

Godtfolk, dette hendte på den tiden da verden var like uforutsigbar som den er nå. Året disse hendelsene jeg nå skal fortelle om fant sted var 1914, og de sier at det var på den tiden da den nye musikken kom til bygda. Det finnes bare et fåtall mennesker tilbake, om noen, som husker disse hendelsene, omtrent like få som husker den forferdelige verdenskrigen som brøt ut dette året. Selv kan jeg ikke huske om disse hendelsene hendte nær Stryn eller under de milde åsene rundt Levanger, på den forblåste Jær-kysten eller for den saks skyld i Tvedestrand, men jeg mener bestemt at det var der i nærheten. Og skulle det ikke være der dette foregikk, og skulle denne historien være tatt like ut fra min frie fantasi, noe jeg får en stadig sterkere fornemmelse av dess mer jeg tenker på det, måtte jeg da bli tilgitt både i Stryn og i Levanger, på Jær-kysten, ved de milde svabergene rundt Tvedestrand eller hvor som helst, egentlig.

Kirken i bygda hadde vært det trygge stedet i århundrer, slik kirker var på den tiden. Sogneprestene fra tidligere tider hang dystre og piperøkende langs kortveggen på venteværelset i prestekontorets førsteetasje. De hadde blitt lenge i gjerningen, disse sogneprestene, derfor var det plass til dem alle på kortveggen. Ingen ville egentlig ha det annerledes i bygda. Sogneprestenes lange gjerning – kallet – var en betryggelse.

Men én mann i kirkens tjeneste hadde overlevd hele tre sogneprester: Kantoren, kirkens musikalske oppsynsmann, hadde kommet til bygda en gang på midten av 1870-tallet. Og dette var, og er, lenge for en kantor.

Han var et syn der han hastet inn til øvelsene med kirkekoret hver onsdag, noen ganger med nye partiturer under armen, andre ganger med løse notater i nevene, og det hendte titt og ofte at sognepresten, den til enhver tid sittende, stod med bekymret mine i døråpningen og hørte på kirkekorets stigende og synkende sang og orgelbrusets svale toner mens han påpekte, med riktignok varsomt, men samtidig bekymret tonefall:
– Hvor har De fått dette fra, herr kantor? Kan dette virkelig være passende?
Og herr kantoren snudde seg med taktstokken, alltid like irritert over å bli avbrutt:
– Herr sogneprest, jeg arbeider. Skriv på prekenen Deres, musikken får De tidsnok høre under høymessen, så gå nå.
Det endte alltid med at sognepresten, den til enhver tid ansvarshavende, motvillig forlot kirkeskipet og tuslet tilbake til prestegården. Deretter fortsatte kirkekoret sine underlige toneøvelser under kantorens lave, brummende ledelse. Og ved neste høymesse satt kirkelyden forbløffet på benkeradene og hørte ukjente toner drønne ut fra orgelpipene, det gikk slett ikke an å synge til dem, men ingen sogneprest hadde noensinne turt å bemerke det. En kantor var tross alt kirkens øverste musikalske myndighet, innsatt i gjerning av biskopen selv, likesom sognepresten. Da fikk det bare være slik det var.

Det var av en eller annen grunn i klokketårnet man kunne påtreffe kantoren utenom øvelsene. Høyt der oppe, i den iskalde trekken vinterstid, og med låvesvalene pipende og stupende utenfor sommerstid, satt han med sine oppstrekede papirer og skrev nye arrangementer for kor og orgel, samt et flyktig mellomspill for en og annen trompet og en og annen harpe. Vinterstid med pulsvanter og frakken høyt kneppet, sommerstid med halstørkle og oppbrettede buksebein. Han hadde avslått kontorplass på prestekontoret, og sognepresten hadde ikke med sin beste vilje kunnet forstå at kantoren foretrakk klokketårnet. Men der oppe satt han altså, i en skinnstol inntil en gammel trebenk, bare en faretruende drøy meter fra den store klokkekåpens svingbane. Det var imidlertid ingen fare: Kantoren var jo uansett ikke i tårnet mens klokkene ringte, da stod han selvsagt i kirkeskipet iført frakk og dirigerte koret eller nervøse instrumenter inn mot den nye tidens liturgi. Det ble forresten snakket om hans flagrende frakk; den var eksklusiv og silkefóret, sa de som en sjelden gang hadde sett den henge på prestekontoret. Han hadde dessuten bowlerhatt, men den brukte han utelukkende til særegne anledninger, og den hatten var det få som hadde sett.

Naturligvis hadde det sine ulemper å holde til i et klokketårn på denne tiden, antakelig var det like upraktisk den gang som det er nå: Murpussen flasset av, og et bestemt år – det er dette året denne historien handler om – hadde menighetsrådet enstemmig innstilt på et omfattende murerarbeid oppe i tårnet: Kantoren hadde nær fått en løs stein i hodet en kveld han hadde sittet med sine notater, og selv om man vel syntes at kantoren var en merkverdig mann, ville man ikke ha noe av at han gikk hen og stupte for løse steiner. Dyktige kantorer var, og er, ikke noe man greier å få tak i med en enkel annonse. Dermed begynte renoveringsarbeidet om våren før bekken ved kirkebakken hadde tint i april: Et arbeidslag av murere og snekkerfolk inntok klokketårnet for å forskale, støpe og pusse tårnets innside. Dette var også svært beleilig, ettersom herr kantoren selv dro avgårde på sin årlige, gåtefulle studietur utenlands.

Han reiste nemlig mye, denne kantoren, og det sies at han var passe dekadent: Hver vår, mens epleblomstene stod i knopp ned den vidstrakte alléen mot kirken, dro han til Christiania. Der tok det prustende dampskipet ham over Nordsjøen til Le Havre. Togreisen derfra inn til Paris tok nesten to døgn den gangen. Han steg av toget på Gare d’Orsay med frakkeskjøtene sedvanlig flagrende, og på perrongen ble han varmt tatt imot av en mann med kortklippet skjegg og ei lita jente med samme, glade utrop på fransk hver gang de møttes:
– Herr Kantor, herr Kantor! Vi har savnet Dem så mye, og far har skrevet en helt ny melodi til Dem!
Kantoren bøyde seg ned, trakk den lille jenta tett mot seg og svarte på sin prikkfrie fransk:
– Og jeg har savnet Dem, lille Chou-Chou, bråker det gamle vegguret i værelset mitt like meget som vanlig slik at jeg nesten ikke får sove?
– Det bråker slik det pleier, Monsieur, men vil De fortsatt lese for meg om kvelden? Vær så snill, Monsieur!
– Vi får se hva Deres far tillater, svarte kantoren.
– Det skal vel bli en råd, sa mannen med helskjegget og fortsatte med klang i den nasale stemmen:
– Det er riktig som hun sier, jeg har allerede det neste klart, så dersom De ikke er altfor trett etter reisen går vi gjennom det i kveld.
Kantoren nikket fornøyd, og den kryssende avenyen luktet allerede sommer. En ventende hestedrosje la fra seg en ruke, ble smattet i fart og tok det lille følget ut til utkanten av Montmartre, og om det bare er fantasi eller om det var virkelighet: Det nystekte brødet spettet med fiken duftet alltid like innbydende hver vår når kantoren skrittet over dørstokken inn til sine vennlige verter. Mens himmelen rødmet over Caulaincourt-gaten ble brødet dyppet i fyldig saus, forbipasserende hørte latter flyte ut av det åpne vinduet, du vet den latteren som fyller kvelden når gamle venner møtes etter en lang vinter.

Etter middag gikk husverten til sin arbeidsstue, hans kone skar opp kjøtt til neste dags måltid i grovkjøkkenet, mens gjesten i huset som sedvanlig ble sendt opp på kvistværelset med sin norske bok under armen. Der ventet den lille piken i sengen med frydefulle grøsninger langs de solbrente armene, og kantoren leste både lenge og vel før han klappet boken sammen:
– Mer blir det ikke i kveld, Chou-Chou. Kantoren bredte dynen over skuldrene til den lille piken, hun var rød og opprømt over historien om buskete troll fra de store skogene i nord:
– Nå får jeg ikke sove, Monsieur, jeg tenker på gutten i fjellet, kommer trollet til å spise ham?
– Jeg røper ikke mer før i morgen, nå må jeg arbeide med din far, så sov nå, Chou-Chou, sa kantoren og kysset piken på den varme, venstre håndbaken. Hun snudde seg mot veggen, løftet hodet:
– Hør. Far spiller. Han lager musikk til Dem, Monsieur Kantor. Far sier at han ser på meg og skriver. Og det er til dem.
– Ja. Til meg, og til kirken i nord. Sov godt, Chou-Chou.

– Det er fryktelige tider, kantor. Sover hun?
– Som en liten bustete skogsalv. Ja, Claude, det er ingen som vet hvordan dette ender, sa kantoren og slapp seg tungt ned i skinnstolen ved pianoet. Husverten satt lutrygget over klaviaturet, han la fra seg en penn på kanten av notebrettet, de smale øynene var tørre:
– Det går troppetransporter fra hver havn, sa mannen ved pianoet, – de sender ut konvolutter fra kommissariatene. Unge menn spar allerede skyttergraver i myrene nordøst for Metz, skriver Le Figaro. Hva skal verden nå med lys musikk, min venn? Er rekviemer hva verden trenger? Mine pasteller…
– Deres pasteller er nøyaktig hva verden trenger i denne tiden. Nå mer enn noensinne. Og etter denne tiden mer enn nå, sa kantoren og strakte seg mot partituret:
– Jeg ser at De har skrevet, som De sa. Da, daradam dara da… La meg høre.
Husverten strakte tørre fingertupper mot klaviaturets lyse deler, han lukket øynene, og snart falt også kantorens øyenlokk ned mens akkordene gled prøvende ut i arbeidsværelset. Slik satt de, de to mennene, og om det på jorden i dag fortsatt fantes noen som gikk forbi det åpne vinduet denne juninatten, ville de fortalt hvordan de stanset opp ved lyden av disse nye tonene, og to mannstemmer som vekselvis sa «slik, kanskje» og vekselvis utbrøt «bravo, jeg tror De har den».

Kveldene gikk, ny saus og nye brød stod velduftende mot neste morgen, boken som ble lest på loftet hadde en lykkelig slutt, og siste natt pakket kantoren et langt partitur ned i kofferten og tok tidlig kveld.

Dampskipet fra Le Havre til Christiania var sterkt forsinket. Lasteskipene lå tett langs leden, og provisoriske mobiliseringskontorer var snekret opp i havnen. Kantoren stod på nederste dekk, han så unge menn skritte i travle steg langs kaiene, de bar på skipssekker og matesker, noen av dem hadde papirer under armen, ferdigstemplede og innrullerte som soldater.
– Tyskland med ultimatum, England og Frankrike avventende! ropte en avisgutt mot skutesiden.
– Hva vil Russland? Les svaret i vår avis! skingret det fra en syklende konkurrent som sprakk i stemmeskiftet. Gutten skrenset opp ved pullerten framme i dampskipsbaugen:
– Hei, Monsieur! En avis på turen til Christiania! ropte han og viftet med et sammenrullet eksemplar. Trossene ble løsnet, dampskipet hadde fått klar havn, det gled sidelengs ut, fra broa ble det dratt i signalhornet, et pustende drønn skar gjennom havnedistriktet, lyden gjallet som hundre groteske valthorn, avisgutten fortsatte å rope, han viftet med avisen, men kantoren kunne bare høre bruddstykker av ordene før skipet tverrvendte. Kanalen var grå og skumfylt, og det tok ikke lang tid før skipet la seg i en ujevn, kvalmende rulling mot nordøst. Kantoren ble stående lenge på dekk, han kikket utover kanalens grå skumsprøyt, en due fløy over skumtoppene, steg og ble borte, kantoren kjente seg uthvilt. Han var så vant til å reise.

Håndverkere, den gang som i dag, kunne bruke både uker og måneder på å sette sluttstrek for påbegynt arbeid. Da høysommeren var på sitt mest dampende i bygda, og kyrne på jordene rundt kirken lå i gresset og viftet klegg med halen, var arbeidet i klokketårnet fortsatt ikke sluttført. Men kantoren lot seg ikke merke nevneverdig av det, han hadde forlengst påbegynt arbeidet med høstens og vinterens kirkemusikk.
– Jeg er redd for at det gjenstår enkelte støpearbeider med den lave trappeveggen her oppe, som De ser har snekkerne allerede lagt forskalingen, murerne har lovet å komme i kveld for å fylle støpemasse, sa sognepresten og kikket bekymret på notearkene som kantoren hadde brettet ut på skrivebordet i tårnet:
– Vil De ikke heller arbeide i dagligstuen i prestegården så lenge?
– De skal ha takk, men jeg sitter utmerket her i sommervinden, svarte kantoren og myste langs linjene. Sognepresten heiste seg opp på skotuppene, lot blikket skli over partituret:
– Det er urolige tider på Kontinentet, kantor. Tyskland erklærte Russland krig i forrige uke. La fille… aux… cheveux de lin. Det der er en salme jeg ikke kjenner, sa han prøvende og ventet på svar. Noe svar kom ikke.
– Noen av de mest trofaste i menigheten spør forsiktig om vi har mistet Herr Petter og Landstad her i kirken, fortsatte sognepresten nervøst.
– Jasså.
– Ja, De vet. «Vår Gud han er så fast en borg» og desslike.
– Det ser i det minste ut til at det har gått en besvergelse i «Kirken den er et gammelt hus», svarte kantoren, børstet murpuss fra bordkanten og fortsatte sine notater for orgel og harpe. Mer ble det ikke snakket om den saken. Senere samme kveld ble det som presten sa: Murerne heiste bøttene med sement opp og ned i klokketårnet, tømte dem i de midjehøye forskalingsrammene, og det ble ikke fred i tårnet før låvesvalene i skumringen suste rundt værhanen og fanget nyklekkede steinfluer som steg opp fra bekken. Men kantoren arbeidet like flittig med sine arrangementer, fortalte murerne som hele kvelden til ende svingte og heiste bøttene i taljene fra taket.

Samme natt, jeg mener bestemt at de sa at dette hendte natten til den 8. august, kom det et forferdelig vær ned fra fjellet. Åsene i vest var plutselig omgitt av et djevelens styggvær som brølte seg gjennom dalføret. Rognetrær og popler veltet og sperret gårdsveiene, kyrne drev vettskremte rundt i blinde i de sviende haglskurene. Bekkefaret este ut til en flod som fløt opp langs hveteåkrene, og i de mørke stuene bad folk en stadig høyere bønn om nåde mens uværet drev som et remjende dyr over gårdene. Ved totiden på natten kunne man høre kirkeklokkene slå uregelmessige svingslag, stormen suste rett gjennom det åpne klokketårnet og satte fart i klokkekåpene, den dype og uhyggelige klokkeklangen blandet seg med den ulende regnstormen og kunne høres tvers gjennom sognet, som en siste innkalling til dødsmesse: Stig om bord, det er Herren som kaller deg, bunnløse synder har funnet sted, og i natt skal noen unngjelde. Stig om bord.

Stormen gav seg ikke før nattemørket vek for en svakt rødlig, tynn rand av morgensol over fjellet i øst. De våte åkrene lå med knekte aks, den dyrebare høsthveten måtte gå til dyrefôr dette året. Likevel mente folk at de hadde kommet velberget fra uværet med Guds nåde.

Kantoren ble ikke meldt savnet før kirkekoret og organisten hadde ventet to timer på ham under øvelsen den neste lørdag. Sognepresten ble budsendt, men nei, kantoren, nei, når dere sier det, ham har jeg ikke sett på dagesvis. Hadde han ingen familie her i sognet? Nei, ikke hva presten visste, kantoren hadde da vært her i så lang tid at ingen riktig visste hvorfra han kom. Det fantes ingen å telegrafere.

Lensmannen satte opp manngard, de lette og ropte, de soknet i elveløp og snudde høysåter som stormen hadde veltet langs jordene. En tidlig kveld elleve døgn etterpå banket det på døren i prestegården. Det var lensmannen som kom med bud:
– Vi kan intet mer gjøre. Det finnes ingen flere steder vi kan lete. Presten bør underrette biskopen om at det er ledig post som kantor.

Og slik ble det. Da de første frostrosene la seg over glassmaleriene i kirken den andre søndagen i advent var han på plass, den nye kantoren. Kirkekoret og organisten skjønte straks at dette var en annen dans, med vekt på en langt annen dialog med Gud, noe som ikke ble udelt godt tatt i mot. Jeg mener å ha hørt at selv sognepresten stod sorgtynget i døråpningen, «det var så meget mer jeg skulle sagt ham», og det til tross for at lyden av Landstads og Herr Petters verseføtter nok en gang lød i kirkeskipet under høymessene. Den grufulle krigen hadde brutt ut på Kontinentet, men den kom aldri til den fredelige bygda der den gamle kantoren med sine notater var og ble borte.

Nesten fire år senere stod det i en notis i Aftenposten at en betydelig komponist i Frankrike var gått bort. Svært få i bygda leste om det, ettersom det ikke var mange der som holdt Aftenposten den gangen. Ikke mange år senere var også den engstelige sognepresten borte, det kom en ny krig, og i kirkebøkene ble etterhvert nye generasjoner skrevet inn, og andre generasjoner kvittert ut. Det fantes til slutt ingen i sognet som kunne huske gamle stormer eller forunderlige toner fra en gammel tid.

At offentlige bygg stadig trenger vedlikehold synes å være noe myndigheter har glemt til alle tider. En gang på midten av 1950-tallet, etter en julemesse, kom klokkeren ned til sognepresten som stod i sakristiet og skiftet til dress etter gudstjenesten:
– Jeg tror vi må be om en oppussing av både klokketårnet og vindeltrappen, sa klokkeren, – murpussen flasser av, og jeg må rapportere om en besynderlig sak i den lave trappeveggen, sa han.
– Jasså? sa sognepresten og brettet sammen messekappen:
– Ja, jeg tror du har rett, i følge papirer jeg har sett har ikke kirken vært vedlikeholdt siden 1914. Hva mener du forresten med besynderlig sak?
– Jo, jeg… Jeg kan jo naturligvis ikke være sikker, men noe av betongen på trappeveggen har løsnet, og jeg synes så tydelig at jeg ser at det sitter en sko loddrett i veggflaten, sa klokkeren og rettet på slipset.
– Hva slags sko? spurte sognepresten med stigende interesse gjennom stram slipsknute.
– Det virker som om det er en herresko, eksklusiv utførelse, sålen er av meget god kvalitet, men hva verre er: Jeg mener også å se et bukseben som fortsetter inn i murverket, sa klokkeren og pustet varme i hendene. Mennene vekslet blikk.

Hvem som deretter tok affære er ikke godt å si. Men da langfredagsmessen drøye tre måneder senere ringte inn, var det utført et forholdsvis amatørmessig klattverk av et murerarbeid i klokketårnet, og det gikk ingen bygningsteknisk sluttrapport verken til kommunens tekniske etat eller bispekontoret, noe som både var og er sterkt beklagelig sett ut fra et offentlig forvaltningsperspektiv.

År om annet skjer det fortsatt uautorisert murerarbeid i dette klokketårnet, der yttersålen på en herresko med jevne mellomrom kommer til syne i murpussen. Det er forøvrig forholdsvis god rekruttering til kirkekoret, har jeg hørt.

Damesykkelen på Osterøy

Den stod alltid på samme sted. Like velplassert inntil muren på et jorde på Osterøy, og ingen så noensinne verken at den ble plassert der eller at den forsvant.

De bare konstaterte at den var der om kvelden, og borte om morgenen: en damesykkel. Tenke seg til, en damesykkel ikke langt fra Mikal Søftelands hus. Sykkelsetet var alltid fuktig og varmt, kveldene alltid tørre og varme, og det var bare april. Dette med fuktig og varmt var det ingen som riktig kunne huske hvem som hadde sagt, eller vedkjent seg å ha funnet ut.

Ingen hadde altså sett sykkelens eier. Saken hadde flere sider: Én ting var naturligvis at det syklet en frivol tøs rundt i sognet på sen kveldstid, kanskje med blomstrete bluse og duvende bryster og skjørt sydd i lett stoff kjøpt i byen, og bare Gud vet hva under. Men en langt annen sak var det at Mikal Søfteland var medlem av menighetsrådet.

Han var kjent som en trivelig kar. Stødig og gudsfryktig var han også. Han sløste aldri bort penger på tippelapper eller øl, og arbeidssom var han: Det var aldri nei i hans munn når slåtta skulle over hesjene. Det var derfor ingen tvil da det skulle velges nytt menighetsråd i 1974: Mikal Søfteland var en grådig kjekk kar å ha i rådet. Men det var før denne damesykkelen dukket opp.

Det var ingen som fikk seg til å spørre ham, heller. Dette var ikke slikt man bare gikk hen og spurte om på Vestlandet i 1974, og for alt jeg vet: Ikke i dag, heller. Derfor ble det heller ymtet forsiktig. En dag i mai på Samvirkelaget kremtet bygdas modigste mann, gikk bort til Mikal Søfteland som stod og malte kaffe på kaffekverna (man måtte male kaffen selv på Samvirkelaget på den tiden, kaffen kom i hele bønner) og spurte ham rett ut, ja, han gikk bent fram rett på sak:
– God dag, Mikal. Ka va det eg sko ha sagt. Dei e fine no, kvældane?
Mikal Søfteland hadde lukket kaffeposen med et klips, stirret på sambygdingen og svart:
– Jo, dei e jo det.
Etter den dagen ble det ikke stilt flere spørsmål til ham om saken. Sykkelen fortsatte å ankomme om kveldene, og på forunderlig vis greide sykkelen å ta oppstilling, og forsvinne, før noen fikk sukk for seg eller kikkerten fram.

Det var naturligvis spekulasjoner. Noen mente at det kunne være distriktslegens fraskilte kone som hadde kveldsærend, andre mente at det kunne dreie seg om landbruksstudenten fra Laksevåg, noen mente at det i verste fall kunne dreie seg om prestens kone, mens atter andre håpet at det var nettopp det.

Som alt annet, også på Osterøy, mister til og med en damesykkel nyhetens interesse. Det ble slitsomt og tidkrevende å speide mot muren ved Mikal Søftelands hus, og det er tungt å holde kikkerter timesvis til øynene når man ikke engang vet når ting skal skje. Kikkertene på syttitallet var veldig tunge, det vet alle som har eid en kikkert fra syttitallet.

Sommeren etter, 1975-sommeren, var svært varm på Vestlandet. Alle som kjenner Vestlandet godt husker det. Lerkene sang så muntert hver julimorgen fra skyfri himmel, Reiseradioen spilte sommerslagerne som Reiseradioen gjør nå til dags, og bekkefarene tørket ut. Rett etter at jonssok-kvelden hadde stilnet av, falt Mikal Søfteland om i bislaget og våknet aldri mer til lerkesang av denne verden. Slåttefolket fant ham dagen etter, og det gikk ut bud både om begravelse og nyvalg til menighetsrådet.

Mikal Søfteland ble båret til graven av sin bror uteseileren samt fem av slåttekarene. Han etterlot seg lite annet på kistebunnen enn enkelte ukeblader. Heller intet storslagent og oppklarende testamente.

Den dag i dag er Mikal Søftelands grav alltid velstelt, kranset med blomster i april, ryddet for brunt gress i november, og hver julaftens kveld brenner det et lys foran granittsteinen. Og om det nå for tiden kommer noen på sykkel eller spark eller til fots eller med rutebussen, det er det ingen som husker at de interesserte seg for.

Fragment 1978

– Hva er det til middag? ropte vi inn gangdøra.
– Pytt i panne! var svaret fra husmorvikaren.
Vi hadde aldri hørt om det før:
– Spytt i panne! ropte vi tilbake og lo oss forderva. Vi hadde husmorvikar den dagen fordi katta skulle skytes. Det måtte to voksne og en onkel til for å bringe det niende livet til ende. De sa de skulle på kino. Hvem drar på kino med en onkel med et fårete smil, en gønner og ei katt? Det burde ha ringt ei bjelle, den bjella som før hadde hengt på katta, og som nå lå igjen på respateksbordet sammen med myggspiralen. Det var mye mygg den sommeren.

Opptrinn på Theatercaféen, aka vår i vente

En sjefredaktør har gått over stag, kvelden har gått over styr, biskopens datter er over seg og en sekretær fra kulturkomiteen er under bordet, svingende med selfie-stang mellom damaskdukenes dusker. Men serveringen er ikke slutt, det er åpen svingdør til kjøkkenet, der kelnerne passerer hverandre sidelengs, oppskjørtet og oppdresset, og det er da sjefredaktøren reiser seg, klirrer på glasset, hever sin røst og sitt ambisjonsnivå og roper:
– Send oss en tallerken suppe, kelner! La denne tallerkenen jeg nu bestiller komme flyvende og uidentifisert, sett meg på vent, gi meg summetonen, frøken! Jeg sa: Gi meg summetonen, frøken, for fanden, rikstelefon til utkanten av tilværelsen, jeg betaler!

Og det er sukker på bordene, blod i appelsinen, en trikk er i rute, og nord om Nakkholmen dovner siste rest av vinter vekk, med hendene godt plantet under Dyna fyr.

Det er ikke lange biten

Cecilie smugrøyker. Hun har fisket opp tipakningen og har gått helt ned på kanten av fremre langside, vekk fra de andre skrålende foreldrene, trekker kåpen tett rundt halsen i regnværet. Den 27. desember er snøfri, men banemannskapet på Frogner har greid å holde isen fri for overvann. Hvordan greier de det? Hvordan greier de å holde overflaten slik, så skinnende, blank, ingenting som butter, bare dette glatte, vakre, fine, skinnende?
Det er maskinene, tenker hun.
Maskinene.
Banepreppen som går ved 16-tiden polerer vekk alt det oppskrapede, alle riper, alle spor av fall og sinte hakk.

Hun ser Sebastian svinge hockeykølla på skrå mot målet, pucken suser inn, han løfter den andre armen, svinger elegant over mot kortsiden, mottar jubel fra de andre på laget. Hun ser at han er i ferd med å bli noe mer enn sine ti år, noe har skjedd med ham, hun ser at uvørenheten hans er borte, ubalansen er ikke der mer, han vet det ikke selv, i alle fall kan han ikke sette ord på det, men han vokser nå. Det er ikke lenge igjen.

Hun griper Sebastian i den venstre hånden når de svinger ut døren fra stadion og møter grusen på gangveien langs Middelthuns gate. Selv har han slengt hockeykølla og skøytene over den høyre skulderen, han er svett og glad:
– Mamma, så du det siste målet? Så du det?
Cecilie nikker, svarer mhm. Det mørkner fort. Det er ikke lange biten opp til Majorstukrysset, men hun føler seg avmektig sliten. Sebastian er sterkere enn henne, hun kjenner at han drar i henne, han går for fort. Hun slipper hånden hans, han fortsetter på egenhånd et godt stykke foran henne. Snart er de ved det første lyskrysset, der Middelthuns gate krysser Kirkeveien, det lyskrysset som alltid bruker så lang tid på å skifte til grønt, krysset der folk blir stående og se rett fram, ingen snakker med hverandre, alle venter på grønt, alle skal et annet sted. Det er ikke lange biten igjen dit. Hun snur seg, kikker over skulderen, tilbake mot stadion.

Hun ser ei jente gjøre en slak, vakker piruett, snurrer rundt, ut med armene, ler en latter som kommer helt nede fra magen. Slik ja, Cecilie, så flink du er. Litt til, Cecilie. Sånn, ja! Nå greier du det! Det er ikke lenge igjen nå, Cecilie! Nå er det ikke lenge igjen! Men Cecilie, kan du ikke prøve litt til? Vi har sånn tro på deg, Cecilie. Prøv litt til. Nå skuffer du oss. Cecilie, jeg vet ikke hva jeg skal si. Anklager du meg? Du ville jo dette, du også. Jeg tar jo min del av det, Cecilie, du vet jo det, det er bare så masse… så masse nå, det er ikke lenge igjen så blir det mer tid. Ikke lange biten igjen nå, Cecilie. Kan du ikke prøve litt til? Du som er så flink jente?

Sebastian står allerede ved lyskrysset, det er rødt, som vanlig. Så sterk han virker. Vipper med støvlene og har full kontroll. Han har fortsatt det der blikket som bare tiåringer har, snart her, snart der, snart så fokusert at det tidvis er ubehagelig, mange spørsmål i det blikket. Mange spørsmål om hvorfor. Det er ikke lenge igjen nå, til spørsmålene blir såre, skarpere. Hun tenker: Nå er det ikke lenge igjen. Hun tenker det om igjen og om igjen mens bilene suser forbi: Snart kommer alle spørsmålene. Om hvorfor. Om når det ble bestemt. Ja, når var det egentlig du bestemte deg, Cecilie? Hvor lenge før jul? Du satt jo bare der. Du sa ingenting. Nå skuffer du meg virkelig. Du satt bare der, rundt julemiddagen med alle oss som vil deg bare godt, og du visste det hele tiden. Og alle de der Instagram-bildene, Cecilie. Sebastian, gå på rommet ditt. Se på oss, Cecilie.
– Kom nå, mamma, det er grønt! sier Sebastian, han står midt i krysset:
– Du må forte deg! Snart blir det rødt, det er ikke lenge igjen!

20-bussen tar dem igjen ved krysset til Arbos gate. Hvor går egentlig 20-bussen? Hun forsøker å skjelne folk bak de duggete rutene der inne, hvordan de er kledt, hvilke ansikter de har. Sebastian traver videre, hun er irritert. Var det den sigaretten? Du burde ikke røke, Cecilie. Det gjør deg så umedgjørlig. Stump nå den sigaretten, Cecilie. Dette tar seg virkelig ikke ut.

Han står som avtalt med nødblinkerne på tett inntil det siste lyskrysset rett ved Majorstuhuset, de venstre hjulene vrengt opp på kanten. Han gjør alltid det, tar seg til rette. Det var det hun falt for ved ham. At han tok seg så skamløst til rette. 20-bussen venter på grønt tvers over. Det er ikke lange biten. Hun vet at hun har et Ruter-kort med penger på et sted i skuldervesken. Han åpner bagasjelokket innenfra, Sebastian slenger skøytene og ishockeykølla inn, smekker lokket på plass, setter seg myk og svett inn i baksetet, hun smetter inn foran.
– Bra med dere?
– Ja.
– Har du røkt?
– Nei.
20-bussen står i filen ved siden av, det er ikke lange biten over. Hun vet at hun har det Ruter-kortet et sted.
Det er rødt.
– Cecilie. Ikke lyv for oss. Du har røkt.
Det blir grønt.
Han har satt på Bing Crosby, «Silver Bells» fyller bilkupeen. Marco, du er trettifire år gammel, og du spiller Bing Crosby.
Hvem er det Bing Crosby synger duett med? Hvem er det som har andrestemmen?
Hun har hørt det en gang.
Hvem som har den andrestemmen.
Crosbys stemme er som fløte.

«Ring a ling», synger han.
«Ring a ling» svarer hun.
«Hear them ring» synger han.
«Ting a ling» svarer hun.

20-bussen forsvinner.
Han trår på gassen, svinger til venstre opp Schønings gate.
Snart er de hjemme.
Det er ikke lange biten igjen nå, så er de endelig hjemme.

Gjenvisitt

Noen år senere nå. Jeg trekker i gamle dager: Døra inn til skolekorridoren har blitt tregere, det var enklere å åpne den – den gangen.

Den gang: Med et kort rykk. Dørflaten av mørkt treverk. Blyglasset, som er splintret i dag. Håndtaket i stål. Hun grep meg i hånden:
– Se. Jakob. Døra til filmrommet er åpen.
Hun trakk meg inn. En djevelens invitt.
I fremviseren stod en rull fra timen med åttende:
«Slik lever dei der»
fra Biafra.
Hun skrudde fremviseren på.
Det flimret på lerretet.
Barn med fluer i ansiktet, store mager.
Jeg måpet.
Hadde ikke sett den filmen.
Skoleklokka risset en ny time inn i murveggene på utsiden, men vi gav faen,
vi så ferdig den filmen,
hun hadde med en annen på baklomma,
vi skulket gjeldende pensum
og fant vårt eget.

Arbeidsnotat om kinesere

Det ble en gang i løpet av den kalde krigen – jeg husker ikke hvem som påstod det, det må antakeligvis ha vært CIA – sagt at hvis alle i Kina hopper på én gang, vil kloden komme ut av banen noen sekunder. Det er visst bare en myte. Det finnes ikke beregninger av troverdig karakter på dette.

Og hvordan skulle det i så fall organiseres? Skulle det annonseres på radio? Jeg jobber i radio, men jeg vet at om jeg, la oss si på morgensendingen rundt klokken ni, hadde gått på lufta og sagt:
– Hør etter, alle kinesere. Klokken sytten blank i kveld skal alle hoppe samtidig. Dette var en internbeskjed til alle kinesere.
Da hadde folk fra hele Kina ringt sentralbordet og sagt:
– Ka i hælvete. Og katti blei han Arvola kineser?
Og vi har ikke et sentralbord som er dimensjonert for alle kinesere. Det er nå én ting.

Men en annen ting: Sett at de – vi – hadde fått dette til. Og så, da? Alle kinesere stod klar til å hoppe. Men. Hva om den ene kineseren – hvem den nå enn måtte være – som utgjorde tyngden på vektskålen med sine sytti kilo – skulle si:
– Æ nekter! Æ bli ikke med på sånn væstlig drit! Det dær e bare løgn! Skapt av CIA!
Og alle de andre bare:
– Men kom igjæn, da! Vær nu ikke en sånn kjip kineser! Det dær e så antikommunistisk og kontraproduktivt! Vi mangle bare søtti kilo! La oss vise Væsten at det e tyngde i Kina! Kom igjæn nu!
Og så hadde han ene kineseren sagt:
– Javæll. Okei.
Og så hadde de hoppet.
Klokken sytten blank, som de hadde fått beskjed om, på radio.
Og ingenting skjedde.
Hvem hadde da sittet igjen med skammen?
Vi i Vesten, eller kineserne?
Og én kineser hadde sikkert gått trassig hjem til småbruket i Xanpiem og tenkt:
– Det va nu det æ sa. Satan, for nån toillinga. Værden vil bedras.

Men. Hva om kloden virkelig gjorde et hopp? Hvem ville vært helten da? Han ene kineseren, eller CIA?

Arbeidsnotat om veskehund

Jeg holdt på å kveste en veskehund totalt i går. Det var i Inkognitogaten, en veskehund som hadde fått lov til å komme opp fra veska si og nå spankulerte i ti-femten meter løpeline frem og tilbake på fortauet og i veibanen. Eieren snakket i mobiltelefon, og dette må ha vært en viktig samtale, kanskje blant de aller viktigste i livet, en av disse samtalene der man glemmer alt man har i hendene, i rent bokstavelig forstand, mens man med den ene hånden balanserer telefon og papirpose med énstavelsesbutikknavn fra Bogstadveien på, i den andre har en hundeline som man stadig gir mer slakk på.

Det var en pen hund. Den hadde fått en snerten hatt på seg, og en av de aller yndigste lærjakkene du kan tenke deg, med glidelås og sølvskimrende beslag, og sokker i blå pastell, besatt med perlekanter opp mot knehasene. Dette var en meget påkostet hund med de aller mest utsøkte accessoirer, ja, jeg vil bent frem si at de kledde hverandre, hundens eier og hunden, en stilstudie i chic nåtid, et øyeblikksbilde av Norge akkurat nå, et Norge på vippepunktet, et Norge som resten av verden måpende ser på og sier: «Hva faen holder dere på med?»

Og bakfra kommer jeg på sykkel, i ubehøvlet fart fra østkanten, skitten og fæl og ikke kledd for anledningen. Hundelina – jeg har ikke sjans til å se den før det er for seint. Jeg kjører over tauet, og unngår såvidt det er å få hunden inn i forhjulet. Hvis den hadde kommet inn der, ville den blitt halshugd og maltraktert til det ugjenkjennelige, for dette var en meget liten hund, og min inngangshastighet i situasjonen var høy. Det ville bare blitt en blodig dott igjen av den, lemmer og tøy ville ligget strødd i ambassadestrøket, den vesle veskehunden ville blitt en riktig væskehund, og alt som var igjen i enden av lina ville vært en blodig, liten hatt.

Underlig nok gikk det bra. Men jeg fikk vite litt om hensynsfullhet i trafikken, dette var ord jeg tok til meg. Og jeg skjønte, da jeg i hodet formet ordene «hvordan gikk det, er hunden okei, eller skal jeg kjøpe en ny til deg?», for et materialistisk, ufølsomt, ufordragelig svin jeg innerst inne er.

Tekstimprovisasjon under tragiske omstendigheter

Påbegynt kl 2001
Jeg hører at Johnsen er død. Det hadde visst ikke gått helt fredelig for seg, heller. Han hadde vært på Biltema på Bryne og kjøpt en luftkompressor. Var så lei av å pumpe mopeddekkene for hånd, hadde han sagt i butikken, surret pappesken med kompressoren fast på bagasjebrettet og kjørt avgårde, hjemover mot Brautvegen.

Men da han passerte Horpestad gartneri, hadde pakken falt av og dumpet ned i grøfta. Johnsen snudde mopeden i motsatt kjøreretning, og ble sneiet av en tankbil fra Tine på melkeruta mot Orrevatnet. Johnsen hadde unngått døden såvidt det var; det stod en gartnerlærling på taket av en redskapsbod nede på Horpestad og så det hele. Så det var altså ikke der.

Nei, det skjedde da Johnsen godt og vel var hjemme, hørte jeg. Han hadde satt kompressoren i garasjen, koblet inn strømmen, satt seg på kne ved det fremre mopeddekket, og puttet enden av kompressorslangen i munnen for å ha begge hendene frie til å åpne eska med luftmunnstykket. Og da blåste kompressoren ut, det må ha skjedd noe med sikkerhetsventilen da eska falt av borte ved Horpestad, slikt skal jo ikke kunne skje, lufttrykket skal stenges av automatisk hvis trykket blir for stort i slangen, som en slags… ja, jeg vet ikke hvilket annet uttrykk jeg skal bruke enn som en slags lukkemuskel, den aller ytterste lukkemuskelen før friluft. Men det skjedde altså ikke. Johnsen rakk ikke å forstå noe som helst, sier de, der han med kompressorslangen i munnen, godt plantet mellom tennene, ble blåst i døden med tolv bars trykk.

Det forklarer selvsagt vaskebilen fra ISS, som stod i Johnsens oppkjørsel i hele går ettermiddag. Jeg synes utover dette at en vanlig kompressor fra Biltema skal tåle litt mer enn dét. Slik som dette kan vi ikke ha det.
Avsluttet kl 2023

Under helt spesielle forhold

Tekst- og lydversjon av novellen i «Det går ikke over».

Jeg vil først fortelle om vann som blander seg. Når sjøvann tvinger seg gjennom trange sund og fjordarmer, på visse steder, under helt spesielle forhold, kan det oppstå tidevannsstrømmer. Tidevannsstrømmer oppfører seg slik: Fjorden blir en elv av fossende havvann som renner vekselvis den ene veien, veksel­vis den andre; under flo strømmer vannet oppover, skyller over breddene og fyller sundet med ferskt, salt sjøvann som har en tydelig ettersmak av søtt.

Fersk­vann fra bekker og elver endrer retning og bøyes av på sin vei mot havet, skylles oppover av det tunge sjø­vannet i stedet for nedover. Når flomålet er nådd, står vannstrømmen stille en kort halvtime. Overflaten har bare ørsmå krusninger. Strømmer av vann som snor seg i hverandre, og når tidevannskreftene nok en gang river i vannet, begynner det sakte å sive ut, motsatt vei, på vei mot fjære og hav. På få minutter tar vannet fart, blir igjen ei elv, men denne gangen tverrvendt. Ukjente som passerer, blir forvirret: Rant ikke denne elva den andre veien for to timer siden? Har selv tyngdeloven blitt opphevet nå? Noen minut­ter senere fosser sjøvann og ferskvann ut fjordmun­ningen, før fjæremålet blir nådd noen timer senere, og da starter det hele om igjen, det er som vannkref­tene har et åndedrett: Innpust. Utpust. Det stanser aldri, det går aldri over.

Jeg kan se at kroppsspråket hennes føyer seg inn i mitt mens hendene våre møtes på torget. Det har nettopp regnet, en av de få og korte regnskurene de siste ukene har akkurat lagt seg svalt på brosteinene. Hun har reist seg fra benken, og det er da jeg gjen­kjenner bevegelsene våre: Hver for seg er de enkelt­stående, men i det sekundet håndflatene våre møtes, blir de en tidevannsstrøm, og det finnes ingenting som kan stanse oss, dette skjer under helt spesielle forhold: Tyngdekraften settes til side og overprøves av tidevannskreftene. Jeg går over mine bredder, hun tar over der jeg slipper, nå står tidevannsstrøm­men i oss stille på vei mot retningsskillet, jeg strek­ker frem den høyre armen, hun skraper undersiden av underarmen min med korte negler, jeg sier noe, hun ler av det jeg sier, ved t­-bane-bommene lener hun seg på skrå over mot meg, jeg følger, det er ikke mulig å skille mitt kroppsspråk fra hennes, vi er en urgammel tidevannsstrøm som kommer og går. Et kort øyeblikk står vi stille på perrongen, som nullpunktet, der ferskvann og saltvann står stille i grønne virvler, hun legger hodet mot den venstre skulderen min, hvisker noe, jeg svarer: ja, i mor­gen. Så trekker vinden gjennom tunnelen, lystavla skifter til «nå», t-­banen sklir opp fra mørket, brem­ser, dørene åpner seg, hun skritter inn, blir stående i døråpningen, blikkene våre står i hverandre, vi blunker ikke et eneste sekund, annonsøren bryter stillheten mellom oss med «dørene lukkes», jeg står ytterst på den gule sperrelinjen, hun legger den ene håndflaten sin mot vinduet, jeg legger min hånd på samme sted, slik man bare ser på franske filmer fra femtitallet, der kvinnen legger hånden mot togvin­duet og han på perrongen gjør det samme der på jernbanestasjonen Gare du Nord, fiolinene øker til crescendo mens lokomotivet setter fart, hun gråter i svart­hvitt, på vei til en mann hun ikke vil ha, han på perrongen småløper etter og lover at han skal bli, han roper det gjennom larmen langs skinnene, og jeg gjør omtrent det samme, bortsett fra at jeg ikke kan løpe etter inn i tunnelen, jeg slipper hånden noen sekunder etter at vogna setter fart, men under helt spesielle forhold sitter det fuktige avtrykket av hånden min igjen på vinduet helt til neste stasjon, der hun skal av, der det er en helt alminnelig onsdag, der hun møter han fyren, han som aldri får høre hele sannheten, uansett hvor mye han triumferer over at det ble ham, og ikke meg. Han vet det ikke: Hun har valgt side, og det kommer aldri til å gå over. Hun burde ha fortalt ham det. Så kunne han sluppet å gå med den stadig økende misnøyen over utfluktene hennes til østkanten, han kunne sluppet det frådende raseriet som de begge bærer på etter så lang tid. Jeg har vondt av ham.

Til sist vil jeg snakke om naturkrefter og tid. Den teoretiske fysikeren Lee Smolin stiller spørsmål ved menneskets oppfatning av tid og kraft: Han mener at gitte forhold endrer seg. Hvis vi følger Smolins teorier, kan det være slik at verken tidevannsprin­sippet, tyngdeloven eller andre vedtatte størrelser vil bestå. Vi tror at det vi omgir oss med, er selvsagt. Vi tar som selvsagt at krefter består. Men Smolin sier at det ikke finnes evige lover, han ber oss tenke oss om én gang til før vi konkluderer. Sett i dette per­spektivet – det er for øvrig svimlende – kan det med andre ord godt hende at tidevannsstrømmene under gitte forhold vil dukke opp på andre steder enn vi tror, og at t-banevognsettet kommer tilbake til sta­sjonen mot togførerens vilje.

Dette ville naturligvis gitt både Sjøkartverket og Ruter problemer: I Sjø­kartverket ville det skapt vansker fordi man ikke ville ane hvor man skulle sette nye sjømerker for å hindre grunnstøting, og i Ruter fordi hovedstadens kollektivnett ville gått i stå for alvor. Ulykker kunne det også blitt, men det får være: Under helt spesielle forhold ville det vært det beste for alle parter, at ulykker skjedde, før det var for sent for alltid, før den klamme og tilsynelatende lykken senket seg. Jeg burde ha fortalt henne det. Jeg har så vondt av henne. Men selv om jeg vet det, holder jeg det for meg selv. Jeg vet at jeg burde ha sagt noe om det hun sa den kvelden: Hun sa: «Kjære, dette er det mest oppriktige jeg noensinne har sagt til noen.»

Jeg burde ha sagt noe om det. Det går ikke over bare fordi man ikke setter ord på det. Jeg vet det, jeg har forsøkt det, gang på gang.

Notat om trær

Trærne i parkene står i kamuflasjefarger tilpasset våren: Gråsvarte, render av lysegrå mose, med lukt av gammelt løv fuktet i vannet fra snøen som falt i fjor, den som smeltet og aldri mer kom tilbake. Det gjelder å unngå å ta dem som selvsagt, trærne i byene; de står der jo bare, puster usynlig oksygen ut i det løvtynne laget vi kaller atmosfære, det som skiller oss i levende live her nede fra dødens absolutte nullpunkt og ingenting der oppe, den himmelen som tilsynelatende er blå, men det er speiling av oss selv vi ser, i virkeligheten er evigheten dyp og svart og uendelig og tom og fæl. Trærne puster ut oksygenmolekyler og spiser kabondioksid og er levende legender: De har vært her i 385 millioner år og har en viss erfaring.

En av naboene jeg hadde i tiden i Stockholm var en meget uforstandig og sint gammel dame. Ellinor hadde fått det for seg at hun skulle utrydde trærne i nabolaget, og hun skulle begynne med den store eika som stod ved inngangen til blokka vår:
– Trær forsøpler nabolaget. Har du sett hvordan de slipper eikenøtter og annet skrap på bakken om høsten? Og så drar de jævla ungene inn skiten i trappegangen, og jeg må stå og koste ut dritten dagen lang. Den eika skal ned. Trær minner meg om menn. Det er bare skit med dem. Trær får meg til å tenke på stinkende mannfolk som sviner til liv og ekteskap. Den eika der skal ned, om så det er det siste jeg gjør, sa Ellinor. Hun forsøkte å få borettslaget med på sin miljøkriminelle og forrykte tankegang, men uten hell, og vi snakket aldri sammen etter det. Jeg så henne på avstand en gang, da stod hun oppe på balkongen og ropte og skrek ned til barna som lekte på plenen at de måtte til helvete se til å komme seg vekk, de tråkket ned påskeliljene hennes, hylte hun. Hva som hadde hendt i Ellinors liv vet jeg ikke, men hun hva det nå enn var: Det ble verre med årene.

Det er noen som blir sånn. Trærne som de hater står bare stumme tilbake, forstår ingenting, bare hører på. Det Ellinor på sin side aldri kunne forstå, var at jo mer hat hun pustet ut, jo mer fornøyd var eika i oppkjørselen: Den lepjet i seg kabondioksid fra lungene hennes, pustet taktfullt ut oksygen tilbake. Men slike som Ellinor vil aldri forstå seg på trær, langt mindre takke dem. De tar livet som selvsagt.

Jeg kan ikke få takket trærne nok! Takk for at dere står der, tålmodige, pustende, dere står der bare, gir støtte og ly: I parken på Tøyen her om dagen traff jeg den franske grevinnen igjen. Jeg hadde begynt å bli bekymret for henne, jeg har ikke sett henne i hele vinter. Men nå satt hun der, på bakken, ved rota av et stort, stort tre, ryggen lent mot trestammen:
– Ah, det er… hva heter norske språket… le printemps…
– Våren, grevinne. Det heter våren, sa jeg.
– Ja. Våren.
Den franske grevinnen lukket øynene, håndbaken på venstrehånda var skitten. Jeg kunne se at hun hadde gravd i søppelkassene igjen. Den franske grevinnen er deleier i et storgods i utkanten av Château-Thierry, men hun røk uklar med den franske greven på sekstitallet en gang, etter en premierefest, det var noe med Jean-Paul Belmondo, hun hadde bommet en sigarett av Jean-Paul Belmondo, sånn var det, ja, jeg har jo fått hele historien før. Så hadde den franske greven kommet over dem og misforstått hele situasjonen, kjørt hjem og låst henne ute, og aldri åpnet for henne mer. Nå sparer hun til søksmål.
– Har du en tier? spør den franske grevinnen, jeg svarer ja, og treet over oss lukter av gammelt løv fuktet i vannet fra snøen som falt i fjor, den som smeltet og aldri mer kom tilbake.

Jeg glemmer så fort

Jeg mente et øyeblikk at jeg så en død venn av meg i dag. Det var da trikken svingte inn Ingkognitogata at jeg la merke til henne: Lent opp mot et jernstakitt. Mattgul boblejakke. Gråstrikkede votter, den høyre votten svartflekket på håndbaken, som om hun hadde kommet borti noe. Jeg husker ikke nå hva det var hun hadde kommet borti, jeg spurte om det, den gangen, men hun sa at det ikke var viktig. Jo, fortell, spurte jeg. Jeg måtte mase flere ganger. Så sa hun det. Men det viktigste var at det hadde gått bra, sa hun, og jeg nikket: Det viktigste er jo at det gikk bra. Så lo vi.

Men det var naturligvis ikke henne. Da trikken passerte Riddervolds plass, hadde jeg slått hele tanken fra meg, og da jeg steg av på Briskeby, måtte jeg le av meg selv: Klart at det ikke var henne. Jeg gikk inn på Flâneur og bestilte den vanlige cortadoen, og da hadde jeg glemt hele tanken. Det kjennes fint. At jeg begynner å glemme. Og at jeg glemmer fort. Jeg kan glemme ting mellom Jernbanetorget og Briskeby fortere nå enn jeg noen gang har kunnet huske. Og det er bare bra. Det er da det går fremover, sier han. Men så sier han rett etterpå at det er endel jeg aldri må glemme, og da husker jeg det.

Inne på Flâneur skjer det samme hver gang når jeg får cortadoen, hun bak disken spør:
– Er det noe annet De kunne tenke Dem?
Og det er en så fin ting å si, det er så omtenksomt sagt, jeg vil at hun skal si det én gang til, så jeg later som om jeg er fra vestkanten, jeg også, legger hodet på skrå, vender det høyre øret mot henne og svarer:
– Hva behager?
– Er det noe annet De kunne tenke Dem? gjentar hun og smiler.
– Nei takk, det var alt, svarer jeg, og jeg vet at jeg kommer til å gjøre det igjen.

Skisse fra ukas manusarbeid. Et nytt bokmanus blir til, lag på lag.

Oh sugar moon

Jeg kom i snakk med en fyr forleden. Han hadde trukket boblejakken tett rundt midjen, ettermiddagssnoen gatelangs i Oslo var mildere enn den har vært de siste dagene. Han var sliten, men nykter, nederst på Karl Johan, men øverst i humøret, og han hadde lagt merke til at jeg bar på en liten grønn, umerket anonym metallkasse:
– Hallo! Er det der en Remington?
– Hei! Nei, det er en Hermes 3000, svarte jeg forbløffet.
– Aha! Men jeg tipper at det ikke er alle som vet hva det der er, ikke sant? spurte han.
– Du har nok rett! Kjenner du til dem?
– Ja, jøss! En Hermes, sier du? Bestefaren min skrev på en Remington. Han satt på et hemmelig sted i Østfold under krigen. Skrev illegale rapporter. Holdt det hemmelig, vet du. Kunne aldri vite om det kom folk. Og etter krigen fikk han tilbud om… om en medalje. Han bare blåste av det, vet du. Bestefaren min var ikke opptatt av medaljer og sånt fjolleri. Han ville bare ta tyskerne, han, vet du.
Så skiltes vi med smil og nikk i ettermiddagssnoen, ønsket hverandre en god kveld. Oslo er en kald by på denne tiden. Men den blir noen grader varmere om man kler seg, og snakker ihop.

Han var en kjenner av fortiden, den fyren. Hadde sett mye. For mange andre: Det er først når man hekter av aluminiumskasselokket at man ser hva det er: Et stykke sveitsisk presisjonsskriveredskap. En vidunder av en reiseskrivemaskin, med stag og valse og fargebånd og pling. Året er forresten 1958: Atomubåten «Nautilus» krysser under Nordpolen, Nikita Khrusjtsjov mønstrer på som statsleder i Sovjetunionen, rocken har kommet til verden, Elvis ruller med hoftene og i Sveits ruller skrivemaskinfabrikken Paillard ut sin siste modell: min Hermes 3000. Den er mintgrønn som en forsommerdag der sola såvidt har fargelagt løvet med klorofyll, den har avrundede hjørner og myke kanter som en Buick Super Riviera Coupé eller en Chevrolet Impala som ragget stripa og dro damer fra Grorud til San Francisco. Helt åpenbart inspirert av tidens myke hofter og lysegrønt etterkrigshåp. Jeg vet ikke om skrivemaskinen dro så mange damer som Impalaene gjorde: Forfatterne, derimot, flokket seg rundt den, skrapte sammen de pengene de hadde og stengte seg inne på røkfylte hybler og skrev. Og skrev. På radioen hørte de «Oh, sugar moon» – det var Pat Boone som sang. Å trøste og bære, som han sang lengsler, denne Pat Boone. Og de skrev og skrev, disse forfatterne.

Jeg er ikke helt ukjent med skrivemaskiner, så langt derifra. Første gang: Jeg var ti år. Det var i 1977, etter skoletid, og en kamerat og jeg hadde oppdaget at rektors kontor stod på gløtt, og på bordet hans, ved siden av et overfylt askebeger, stod en skrivemaskin. Et vidunder som vi bare måtte klå på. Vaskedama var nede i gymgarderobene, kysten var klar, ingen andre var å se, og vi tok sjansen: Tastene var blanke og glatte. Valsen knirket, det luktet femtitall av fargebåndet, og vi grep et blankt ark som lå ytterst på skrivebordet. Vi satte arket i maskinen. Verden stod stille.
– Hva skal vi skrive? hvisket jeg.
– Skriv «pule», hvisket Hugo.
– Du er sprø, hvisket jeg.
– Gjør det. Gjør det, hvisket Hugo.
Skjelvende fant jeg fram til p-en. Trykket hardt. Det smalt i papiret: En p, første steg mot usømmeligheten stod svart på hvitt. Vi skalv og fniste. Jeg var allerede da noenlunde skrivefør og visste hvordan ordet skulle staves; jeg hadde lest det på veggen bak Samvirkelaget, folk i bygda sa at det var hun i niende som hadde gjort det. Det var alltid hun som hadde gjort alt mulig faenskap. Til og med presten sa det. Deretter gikk det bare én vei, og plutselig, uten at jeg helt kunne redegjøre for det, stod det «pule» i svart ildskrift på arket. Bare det. Bare «pule». Da stakk vi av, røde i toppen og med ståpikk ned alle trappene. Arket ble stående i rektors skrivemaskin, og vaskedama var på vei opp med skurefille og bøtte:
– Grisen, mumlet hun sikkert da hun vasket griserektors kontor:
– Tenkte jeg det ikke. Fyttihællvette for et svin. Jeg skal si det til alle.

På begynnelsen av åttitallet kom de elektriske maskinene for fullt, med plastfargebånd som ikke var i nærheten å ha samme sjarmen som tekstilbåndene på de gamle modellene. Jeg skrev særoppgaven «UFO-fenomenet» i niende på elektrisk skrivemaskin, leid for tre hundre kroner fra et kontorfirma på Heimdal; det var skitdyrt, jeg fatter ikke hvor jeg fikk pengene fra. Vi hadde ikke mye penger hjemme, men dette måtte prioriteres, og jeg betalte kontant ved levering. Da hadde jeg allerede hatt valgfaget Maskinskriving på Rosenborg ungdomsskole i Trondheim og kjente mekanikk og anslagsfart på maskinene. En av de øvrige lærerne – en forrykt amerikaner – satte griller i hodene våre og sa at skrivemaskiner kom til å forsvinne, det kom noe som het data, sa han, men han var det få som trodde på, amerikanerne sa jo så mye, sa de:
– Amerikanerne lover og ljuger, fnyste frøken Fredriksen i musikktimene og tvang oss til å synge «Herr President, jeg skrev et brev jeg nå vil sende» for full hals.

Noe senere på åttitallet, i Forsvaret, på slutten av tjenestetiden, ble jeg beordret til å renskrive kompanistrategier for leirledelsen, på skrivemaskin. Men det var fortsatt kald krig i verden, og fargebåndene til de elektriske skrivemaskinene måtte brennes når de var oppbrukt: Det var mulig å lese setningene hvis man demonterte kassetten; Forsvaret fryktet at russiske spioner skulle trekke ut fargebåndene og notere seg både det ene og det andre. Og når de leste fargebåndene, kom de til å bombe oss herfra til helvete:
– Vi må ta våre forholdsregler! Hvis vi ikke er forsiktige, kommer det en dag til å stå en russer med Røde Stjerne i lua og blåse huet av deg, Arvola! Marsj! skrek løytnant Larssen. Så der stod jeg, i kveldingene, og brant fargebånd i et digert oljefat på baksiden av brakka. Jeg mente at jeg så en russisk agent bak en busk en kveld mens den sure, svarte plastrøyken stod opp fra oljetønna, men det var bare kokken som slo ut potetvannet. På den annen side hadde jo løytnant Larssen sagt at russiske spioner kom i alle forkledninger. Så, nei, trygg var jeg ikke.

Skrivemaskinene var fortsatt i bruk da jeg begynte i NRK i 1989. Vi skrev nyhetsmeldinger og introer på gult, knitrefritt papir, A5-format på tvers. Dette var visstnok et spesialbestilt papir til bruk i radio, som sagt knitrefritt, slik at det ikke skulle knitre i papir på sending mens vi leste. Lytterne likte ikke knitring, sa kringkastingsledelsen.

Jack Kerouac skrev på en slik modell som min. Beat-generasjonens grand old man kjøpte en Hermes 3000 i 1966 fordi han hadde slitt ut den forrige skrivemaskinen han hadde, skriver auksjonsfirmaet Christie’s i sitt følgebrev til Hermes 3000-maskinen hans som gikk for 22.500 dollar i 2010. Kerouac hamret løs på den til sin umiddelbare død i 1969, 47 år gammel. Den som har den skrivemaskinen nå, hvem det enn er – Christie’s er diskret overfor sine kunder – må se spøkelser på høylys dag. Hvem som tidligere eide den modellen som jeg har aner jeg ikke, men det er en god følelse rundt den. Betydelig billigere enn Kerouacs var den også; fire hundre kroner hadde jeg råd til:
– Solgt, sa Per på bruktbutikken Det Hvite Hus i Vadsø og skjenket en kopp kaffe på kjøpet den gangen.

Men kom så til poenget! Er dette snakket om skrivemaskiner bare nostalgisk språkføring? Nei, jeg mener bestemt at det ikke er det. Jeg kan merke at jeg kommer inn i en annen fase i skrivingen når jeg må bruke hendene. Ordene sklir linjelangs, noen ganger gjørmete som en stri vårbekk i en grøftekant, andre dager klart som Anarjokka i juli når myggen står som en sky rundt hodet – det stikker, men jeg bryr meg ikke. Og den er så befriende avlogget: Det kommer ingen meldinger opp i høyre skrivehjørne. Ingen pushvarsler fra BBC eller Kringkastingens nyhetsavdeling. Ingen neonlysende tilbud om å kjøpe noe, ingen treningsbilder fra Instagram. Det er bare meg, tankene, ordene, bokstav-stagene som dundrer i stål mot papir. Fargebåndet varer i årevis, og går jeg tom, er det alltids en eller annen obskur nettside som er gal nok til fortsatt å selge fargebånd. Det er meditativt, jeg bare skriver: Litt på Mac-en, litt på papir i notatbøkene mine, litt på min gamle Hermes. Det blir ikke feilfritt, men det retter seg i korrekturen.

Pat Boone med «Sugar Moon» lå på Billboard-lista i 1958, året da min Hermes 3000 kom til verden. Verden var analog, instrumental, kanskje naiv. Ordene likeså? Men croonerne sang tett ved rørmikrofonene, bassen duvet, og skrivemaskinene knatret.

Det kommer noen

Arbeiderne utenfor huset hennes har stengt gaten. Fem mann i oransje kjeledresser lytter oppmerksomt til en sjette som roper noe. En av mennene setter seg i det store kjøretøyet og rygger det sakte ned bakken. Regnet siler, ettermiddagen legger seg tung og våt og kald over i tidlig kveld. I løpet av sekunder er gata sperret, to av mennene i kjeledress dirigerer trafikken vekk fra krysset og gir håndsignal til mannen i den store asfalttrucken. Det legger seg en tung lukt av fet, varm asfalt over nabolaget. Hun står i vinduet og kikker fascinert på hvor fort det går når de setter i gang. Det er merkbart at dette har arbeidslaget gjort hundre ganger før.

En signalgul veivalse åler seg opp bakken og tromler tungt over den svarte, oljete massen som blir tømt i veibanen. Meter for meter, sakte men sikkert, skifter veien karakter fra brungjørmete januarmørk, okerfarget, til svart og glinsende, fersk, frisk, hun blir opphisset av det. Hun står stille og lener seg mot vinduskarmen mens hun kjenner at vibrasjonene fra den tunge veivalsen rister som en tung bass tvers gjennom hele huset. Vibrasjonene i vinduskarmen forplanter seg gjennom den venstre armen hun støtter seg på, forflytter seg, går inn i skjelettet. Stanser et kort minutt, fortsetter. Hun tar for seg av synet: Svarte, flekkede bukselår tilsølt av olje. Uutholdelig.

Hun kikker sultent ut stuevinduet. Regnværet suser rundt hushjørnet og legger et grålig slør over byen. Vær forsiktig, det kommer til å fryse på bakken, sa de i radioen. Nye mengder med oljeaktig masse tømmer seg over de nakne veiflekkene, nå er regnet så kraftig at det stiger skyer av damp opp mot vinduet hennes når asfaltmassen valses utover og blir til flat veibane. Bråket fra gata fyller hele nabolaget, overdøver skramlingen fra 17-trikken, de gule blinklysene sveiper hissig over husveggene, støyen synker og stiger i takt med valsemaskiner, steinsager, korte rop og ny tømming av masse. En av arbeiderne kikker skrått nedover gata, han ser at hun sitter i vinduet, men ser ikke mer. Han har ikke tid til å møte blikket hennes mer enn noen korte sekunder før han må feste blikket på valsemaskinen som har rygget og kommer tilbake. Dersom han hadde satt seg i maskinen og kjørt kloss inntil gjerdet hennes, ville han garantert sett mer. De nakne lårene, den oppslåtte boken, kaffekoppen, fingrene.

Torsdag sein ettermiddag er all asfalten på plass. Ved 19-tiden skal noen komme hjem fra en reise til Stavanger, låse seg inn, rope «hallo» i entreen og finne ut at ingenting er som før, veien er allerede merket på nytt; ferske, gule striper, og den har ikke engang blitt bredere. Bare fastere. Mørkere. Men det var et nødvendig arbeid, og det kan bli ti år til neste gang. Hun bare sitter der.

Fellesterapi

Jeg frekventerte en gal psykiater en gang for noen år siden. Jeg hadde det slett ikke bra på den tiden, ikke på noe vis. Eller – gal var han jo ikke, denne psykiateren, han var snarere utradisjonell – skrev notater på vegger, ropte og skrek gatelangs, og holdt for øvrig et svare leven på kino, vikarierende innflytter som han var, fra Vinderen, flagrende med gul golfjakke, åpen vindanorakk og beksømstøvler, men han var grei.

Det er strengt tatt ikke nerveslitne psykiatere fra Vinderen som skal ta seg av alminnelige depresjoner i folket, det er det kommunepsykologene som gjør, men kommunen måtte rekvirere det de fikk; alle sognets psykologer var bortbestilt til familieterapi den ettersommeren – det er som regel på ettersommeren det er ventelister etter hjemkomster fra klam familielykke i Tyrkia og bilferier som var dømt til å mislykkes allerede på utkjørselen til riksveien – og med femti mil igjen til campingplassen og nye krangler ved kveldstid. Ekteskap som hadde gått på grunn for lenge siden på øde, iskalde, tause kvelder foran tv-apparater, langs spisebord gjennom stumme, pinefulle middager, deretter fortvilt redesignet på Facebook til løgn og nymalt fasade – før det rant over utpå høstparten, grunnmuren sprakk, fasaden veltet, statusoppdateringene som ble stadig mer innbitte og tolkbare i alle retninger, for deretter å forstumme. Den gang, som nå. Og så måtte psykologene inn i katastrofeområdene der de vasset i årelangt oppsamlet hat. Den gang, som nå. Og da var det for sent. Den gang, som nå.

Slikt krever kommunale ressurser og et velfungerende behandlingsapparat, bevare meg vel, vi forstår da dét. Så derfor: Det var denne psykiateren fra Vinderen kommunen hadde å tilby oss helt normalt deprimerte. Ham, og fellessamlinger: Separattimer kunne vi ikke få, det var for dyrt og tidkrevende, så vi tok det vi fikk. Først innledende samtaler, skjemaet med Hopkins Symptom Checklist-25, alle depresjoners referansetest. Deretter ventetiden etter alvorlighetsgrad. Deretter, de av oss som ikke ble hentet og innbragt: Samling i et nedslitt klasserom på kveldstid, der veggene var dekorert med hysterisk fargelagte tegninger fra barn hvis foreldre befant seg på avgrunnen – absurde og smakløse tegninger av soloppganger og båter og fisk. Vi var en del deprimerte den ettersommeren, husker jeg; kommunen kjørte et slags oppsamlingsheat for oss som ikke passet inn noe sted, vi som ikke ville dø eller skille oss eller begynne med narkotika. Men kaffe fikk vi, som trøst.

Skal man inn i dypet av seg selv, må man mobilisere mot og kløkt. Motet fordi man vil se ting som gjør en mørkredd, kløkt fordi man vil prøve avledningsmanøvre fra de mørke veggene som man nesten ikke tør ta på. De mørke veggene leder ned i kjellerdyp der det kryper dyr på veggene. Det er ikke det spor morsomt. Det er slitsomt, det er som å ha bommet på målet og bli tvunget til å ta strafferunder i sitt eget livs løp, mens alle andre har kommet i mål og har fått skimerket. Men deretter! Deretter vil du se farger du knapt turde håpe på. Alt dette må man håndtere, og det gjelder å prioritere, for ting skjer ofte i stor fart når man møter psykiatere fra Vinderen. Det skjedde med meg.

Jeg møtte en bekjent her om dagen, hun sa:
– Jeg prøver å unngå å bli sett for tiden. Jeg har det forjævlig. Jeg tør ikke se folk. Jeg har ikke engang hatt mot til å skifte til vinterdekk.
– Takk, du, jeg kan huske et år jeg aldri skiftet til sommerdekk, svarte jeg og beundret fandenivoldskheten hennes. Så lo vi. Det skjer noe i meg i møter med menneskers tapperhet gjennom sorg og angst. Jeg er ikke så interessert i tilsynelatenhet, det kjeder meg.

Jeg husker fellestimene blant oss deprimerte med glede i dag: Psykiateren som tross sitt forvirrende ytre og indre gav oss tilbake troen på noe – dette noe. Letingen etter «trygge rom», som han kalte det. Jeg kommer for bestandig til å huske den vikarierende psykiateren kikke ut av et vindu som var dypblått av seinhøst, han slurpet kaffe:
– Satan, jeg brente meg på tungen, pfføy.
I rommet satt en kvinne og gråt stille ved siden av meg. En annen kvinne lukket øynene og gruet seg til at det ble hennes tur. En loslitt fyr fra nabobygda pirket i notatene om hvordan menneskesinnet fungerer – han fant ikke ut av det. Det var klamt i rommet. Gråten fortsatte. Psykiateren lot henne gråte i fred, forbannet kaffen:
– Satan. Fy for satan.
Gråten fortsatte, den var inderlig og ektefølt, ekte og trist som en raspende Tom Waits-låt, ekte som somrene da man var barn og ikke ville inn for kvelden, ekte som det siste kjærtegnet fra en kjæreste som gjorde det slutt.
– Han bare dro, hikstet kvinnen i klasserommet.
– Fy for satan, sa psykiateren.
– Hvordan kunne han? Han sa ingenting, fortsatte hun.
– Fytti hællvete, hveste psykiateren.
Jeg gruet meg til at det skulle bli min tur, kikket på en av barnetegningene på klasseromsveggen, tegningen forestilte en snøskuter som fløy over et islagt vann, en drøm om hvordan det kunne vært, en framtid som aldri ble fullført. Det fikk meg i tanker om hvordan mitt eget liv kunne vært.

Gråten i klasserommet stilnet plutselig. Det var noe som hadde blitt sagt, noe jeg hadde gått glipp av fordi jeg satt i egne tanker. Kvinne med gråten hvisket:
– Mener du det?
– Visst hællvete mener jeg det, svarte psykiateren fra Vinderen, han var åpenbart rasende for noe, slengte pappkruset med den kommunale kaffen i papirkurven, brettet opp ermene på golfjakken.
– Takk, svarte hun.
– Fy for satan, sa psykiateren.
– Ja. Fy for satan, svarte hun.

Mer kan jeg ikke huske, for deretter ble det min tur. I oppkjørselen hjemme stod bilen min, som fortsatt hadde vinterdekk. Men så var det da tross alt snart atter en gang vinter. Jeg tror forresten det gikk bra med ham som satt og pirket i notatene om hvordan menneskesinnet fungerer. Han fant visst ut av det. Han, også.

Grålysning

Om natten ved firetiden: Jeg er klar over at jeg drømmer. Jeg har fortalt om det tidligere. En ansiktsløs kvinne, men jeg vet godt hvem det er, jeg gjenkjenner ubehaget hun omgir seg med. Hun var en av dem som hadde frost rundt seg, som om hun mangler grunnvarme i kroppen, blikket er fraværende, hun er alltid et annet sted. Hun truet med at hun skulle stå der i natt, under gatelysene ved Pont Neuf, det sa hun sist gang hun dukket opp i drømmen. Og i natt: Jeg trakk frakkekragen tettere rundt halsen. En rotte sprang over krysset ved St Michel, forsvant vaggende over mot kantstenene, ble borte. Jeg trodde jeg så henne komme gående opp fra metroen, men det var ikke henne, det var en mann, han sa:
– Du er ventet.
Jeg vurderte utsagnet hans, fant det oppkonstruert:
– Dette er er en drøm, jeg vet det godt, så hvem er du? spurte jeg.
– Jeg er en stedfortreder, en budbringer, du må tro meg: Du er ventet. Og nå er alt dette over.
Han var svært vennlig:
– Jeg garanterer deg. Vi har tatt hånd om dette nå.
– Hvordan?
Han trakk meg til side, fortalte meg det ned til hver detalj.
– Takk, svarte jeg etterpå.
– Du vet, vi måtte gjøre noe. Hun hørte ikke hjemme her, ikke i denne byen, ikke i denne drømmen. Ikke i dette livet.

Grunnrisset til nye historier settes i notatbøkene. Det er grålysning. Det er det allerede rundt klokken fire på natten.

En russer på Tøyen

På en dagligvarebutikk et sted på Tøyen sleper livet seg inn i den stille påsketiden. De aller fleste har fått handlet fra seg, og det er sprengfylte kjøleskap herfra til Golsfjellet, ja, videre forbi der, også.

Det må være noe som sitter igjen fra syttitallet, det der: At alle handlevogner skal over sine bredder rett før en høytid, som om det ikke fantes en morgendag der butikkene er åpne. Og det gjorde det jo ikke på syttitallet: Kjøpmannen i enden av veien hos oss stengte alltid presis klokken 16, da fikk det holde, mente han, og tellet kassalapper og lappene med oversikten over dem han hadde på borg, dem som skyldte ham penger. Og i påsken fantes det ikke en butikk åpen i ti mils omkrets.

Det med hvem som skyldte ham penger: Han hadde oversikt over slikt, slik kredittselskapene har i dag: Hvem som ligger i risikosonen, hvem som skal få advarsel etter påske, og hvem som fortsatt er innvilget nåde. Ja, for dette var på den tiden da kjøpmenn flest hadde en hel rekke andre tanker i hodet enn bare bunnlinjer og frykten for hovedkontoret. Visst hadde de sans for inntjening og kunsten å ta seg godt betalt for varene sine, det var ikke det: Før påske, før jul og under konfirmasjonsukene i mai steg prisen på kremfløte, sukker og mandler i løsvekt til nye, men likevel diskret og overkommelige høyder, for deretter å synke gradvis og like diskret. Men de tilbød også kreditt og nåde; lysegrå kassalapper som ble liggende signert av begge parter i kassaskrinet til neste lønningsdag om fjorten dager. Ble de avglemt ved en besynderlig feiltakelse kom påminnelsen muntlig, offentlig i køen:
– Det var lønningsdag i går, var det ikke?
Og så fikk de voksne svare:
– Javisst, selvsagt, takk for at du minnet meg på det, og fem-seks røde hundrelapper ble lagt på disken med stumme sukk. Det var ikke fattigdom eller grådighet, det var bare dårlig råd og fjerne drømmer om at tippelappen skulle gå inn med tolv rette en dag. Og slike kjøpmenn var nøye med orden: De feiet gulvene i kolonialen fire ganger om dagen – ja, endatil fem ganger daglig om våren når kundene tråkket fersksmeltet søle inn på det grønne vinylgulvet, og de måket snø av trappen og sørget for at tilbudsskiltene var godt synlige i vintermørket. Slike kjøpmenn var også godt kjent med hva som foregikk av stort og smått i kundekretsen, til tider var det en dyd av stor nødvendighet: Hvem kunne man innvilge kreditt i 1977, og hvem kunne man selge øl til på formiddagen uten at man fikk problemer med formannskapet?

Og håndskrift – en kjøpmann på denne tiden hadde skaffet seg en slett ikke ubetydelig grafologisk kunnskap: Hvem hadde egentlig skrevet lappen med tillatelse til å kjøpe to pakker Blå Strek med papir, var det virkelig far i huset som lå og hvilte middag eller var det lømmelen selv som stod med flakkende blikk under skøytelua og prøvde å bløffe seg til tobakk, og hvor kommer pengene fra, gutt? Kjøpmenn var menn av ære og myndighet, de hadde ferske brød til klokken var langt over elleve på formiddagen, og de visste hva som kunne skjule seg bak småbyens gardiner.

Men i dag. Jeg står i kø rett før påske, det er stille i butikken, jeg har to foran meg i køen: En gråstenkt mann i frakk der jeg kan skimte snippen av det som åpenbart er en militærfarget skjorte under. Og foran ham: En kvinne på hans egen alder, hvithåret, kåpe, furete hender, alene, med en kvartfull handlekurv i den høyre hånden, kurven ser tung nok ut for henne, og hun støtter seg mot kassakanten for å avlaste tyngden.

Det er da han gjør det, mannen foran meg: Legger begge nevene på skuldrene hennes og snakker dypt og klart til henne på russisk. Høyt og tydelig, frekk som faen, selvsikker. Og ikke er han full, heller. Hun snur seg, ikke irritert eller skremt, men åpen for hva som kan skje, og hun begriper ikke et eneste ord av hva han sier. Det er ikke mye jeg begriper av russisk, knapt noe som helst, men et og annet ord greier jeg å snappe opp: frue, snakke, hvordan, takk, jeg. Så griper han kurven hennes, løfter den av den skrukkete hånden hennes, hun gir etter, han fortsetter å snakke på russisk, dypt, insisterende, beroligende, og han smiler. Så ler hun, og sier neinei, det går helt fint, men han hører ikke etter, han svinger kurven hennes over transportbåndet, legger varene på, holder flere av dem opp, kommenterer dem: En pakke saltkjøtt, en klepp margarin, et kneippbrød, en pose poteter, jeg hører han sier brød på russisk, smiler og fullfører setningen, står tett ved henne og løfter hver eneste vare opp mens han snakker og kommenterer, og hun ler, det er da hun gir ham en latter som visse gamle damer gir vekk når de blir kurtisert: Den sjenerte latteren som sier nei nei, hold opp, det er da så lenge siden, jeg vet ikke hvorledes man gjør dette mer, og hun gir ham et smil som fra femti år tilbake i tid; en mann ved vett og forstand i behold kjenner slike smil, gjenkjenner dem, han ler tilbake, slår hånden utover transportbåndet, sier noe på russisk som antakelig betyr så, nå kan De betale, frue, og hun åpner portemoneen, betaler sine knappe to hundre kroner til en pakke saltkjøtt, en margarin, en kneipp og poteter, hun får vekslepenger tilbake fra den forbløffede ekspeditøren, og hun ler og ler, herrefred, rødmer hun? Hun ber om pose, mens hun pakker varene ned kjøper han en pakke Lucky Strike, men skritter raskt ned mot henne igjen, griper posen, bærer den til døren for henne, proklamerer noe meget høyt på russisk, gir henne posen, og så skilles de der i døren, hun til høyre, han til venstre.

På vei hjem fra butikken kommer jeg til å tenke på historier som eldre kolleger av meg har fortalt fra sine reiser i det gamle Sovjetunionen: Om sene kvelder i Murmansk på syttitallet, på restauranten på høyden, der de spiste etter lange kjøreturer på vei til reportasje neste dag. Om hvordan det gikk diskret gisp gjennom lokalet når de uniformerte ubåtskipperne med landlov fra Severomorsk skred inn med sine elegante fruer med sobelhatter som hadde snøkanter fra kulingen utenfor, og tettsittende skjørt, fikk hjelp av portieren til å henge av seg og satte seg ved reserverte bord, klar til en hyggeaften på byen før neste tokt og avskjed. Ubåtskipperne og deres fruer hadde høyeste status, den gangen. Når kvelden var midtveis, når sigarettrøken fløt sidelengs gjennom lokalet, når danseorkesteret hadde kommet til de franske, slepende valsene og vodkaen hadde gjort sitt for mannsmotet og ettergivelsen – ikke overstadig, men passe nok – da kunne man som vestlig mann driste seg bort til bordene og be om en dans med fruene, men man henvendte seg alltid til de uniformerte herrene først, tillater De, før man spurte selve fruen, og med korte nikk kunne ubåtskipperne anerkjenne engasjementet, og fruene reiste seg med kjølige smil, løftet håndflatene til en avmålt fransk vals, ikke for tett, men akkurat såpass tett til at man kunne kjenne hoftekammen med det nøye avpassede kjolesnittet. Og etter dansen, i passe tid, tok ubåtskipperne alltid sine fruer rundt midjen, for midjen var forbeholdt dem, og vandret selvsikkert ut, nikket mot portieren, og gikk.

Det går en russer rundt på Tøyen, han røyker Lucky Strike. En eldre kvinne skal spise saltkjøtt i påsken. Det er andre tider nå. Alle sier det. At det er andre tider nå.

Tvangstanker

Kristjanna G. ville egentlig ikke bli kokk. Hun drømte om å bli flymekaniker. Men det ulykksalige var at hun var så fordømt god på gulrotkake som barn.
– Du som er så fordømt god på gulrotkake, du må jo bare bli kokk! sa hennes far.
– Jeg er enig med din far! Du må bli kokk! sa hennes mor.
– Kokk, kokk, kokk! slevjet Kristjannas grandtante fra enden av bordet.
– Men… sa Kristjanna G. og løsnet forkleknuten.
– Det er ikke noe men! Man svarer ikke voksne folk! Dessuten er du en klønete tøs! fortsatte hennes grandtante, det rant sikkel ned de bistre kjevene.

Og langsomt, etter noen år, begynte Kristjanna G. å miste troen på seg selv. Flymekanikerdrømmen bleknet, hun begynte å tvile, og det var da tvangstankene slo til og festet grepet: De hjemsøkte henne om natten, stemmene: «Du må bare bli kokk! Du må! Du må! Kokk! Kokk! Kokk!»

En dag gav hun etter for tvangstankene. Det ble fortiden som vant.

I dag er Kristjanna G. kokk på det lokale gjestgiveriet. Det er ikke mye hun kan, hun har gitt helt etter for tvangstankene nå, det siste hun sa til meg da jeg møtte henne var:
– Man kan ikke knuse egg uten å lage omelett. Og så jeg, da, som er en så klønete tøs. Det blir mye omelett, jeg erkjenner det.

Det er ikke store menyen på dette gjestgiveriet. Og det er mangel på flymekanikere her til lands. Gulrotkaker, derimot, får man på hvert gatehjørne nå.

Fragment

Det føles så lenge siden nå; det lange håret hennes var i veien, jeg hjalp henne med å trekke det til side for hver gang hun bøyde hodet fremover. Jeg følte meg så takknemlig. Hver gang vi hjalp hverandre møttes fingertuppene våre, fingertupper og hårstrå i en uregelmessighet, vevet av varme. Jeg hadde lengtet så lenge etter disse hårstråene. Tatt dem inn i tankene gjennom våte høstkvelder der nytelsen slo inn som et forskremt dyr, før jeg sovnet og drømte henne som min.

– Vi er som skapt for hverandre, sa hun. Det var knapt så hun fikk fram ordene, for munnen hennes la seg rundt min, slapp den og satte seg mot den igjen, og hun smilte hele tiden mens hun gjorde det, sa det, igjen og igjen. Leppene smakte søtt, det kan ha vært pomaden, det kan ha vært noe annet. Hele tiden dro dette solstreifet gjennom meg, som foran og bak en blafrende gardin, foran og bak. Ned langs den mørke stripen av kjønnshårene hennes var det gjennomtrukket vått, hun frøs, lo, sa det om og om igjen, og ingenting betød noe mer enn at vi var som skapt for hverandre, ikke ‘skapt for hverandre’, men supplert med ordet ‘som’. Og det holdt for meg.

Utdrag fra boken Det går ikke over, kommer i 2014.

Den beste førjulsaften

Vi var utsendt fra NRK, fotograf Gunnar Hoftaniska og jeg. Oppdraget vårt var å lage en harmløs lillejulaftens-reportasje til fjernsynets kveldenførkvelden-sending, følge en nødhjelpssending fra overflodsfylte Kirkenes til nabobyen Murmansk. Året må ha vært julen 1999. Den kalde krigen var for lengst over, en ny tid dro over verden: Forskjellene mellom fattige og rike, mellom de som vant den kalde krigen og dem som tapte den. Tilbake etter en storhetstid med arbeid til alle, korrupte ledere gjennom alle tider og oss andre, på den andre siden av grensen, satt barnefamilier med ett eneste håp: Å greie seg fra dag til dag, bare adskilt av en grensestrek som mer enn noensinne utgjorde skillelinjen mellom veldig mye og avmektig lite.

Røde Kors hadde fylt en hel trailer med ferskvarer: Kjøtt, poteter, kål, mel. Sjokolade, klær og enkle leker, en og annen pose med sukkertøy. Traileren gikk tollfritt gjennom på alle de den gangen fire kontrollpunktene mellom det frie vest og det frie øst: først ved Boris Gleb, dernest ved den militære posten over Titovka-elva, så ved politikontrollpunktet ved inngangen til Murmansk og deretter tollsted Murmansk: de russiske tollerne, som til vanlig var uhyre strenge med hva som slapp inn i føderasjonen, respekterte det røde korset og den gode viljen.

Jeg mener at trailersjåføren het Odd, en kar i slutten av femtiårene som selv var finnmarking og hadde sett og hørt det meste: Om den gangen det var russerne som hjalp oss, den gangen natt til 27. oktober 1944 de uten lov vasset over ved Jarfjord og befridde et lite stykke Norge som fortsatt var i krig. De falt i tusentall ved Noselva, oppe langs de lyngkledte åsene ved Munkefjord, de døde i skuddvekslinger ved Neiden kirkested og falt for tyske granater og mitraljøser ved Hauksjøen. Og på den andre siden, på russisk side, var Litsa-elva, som vi passerte 55 år senere, den gangen farget rød av blod, sier de gjenlevende, av sønderskutte tyske og russiske lik. Tyskerne kom aldri øst for Litsa-elva, fronten ble stående der, men lidelsene var ubegripelige.

Aldri kommer jeg til å glemme denne desemberkvelden i 1999, da Røde Kors ringte på døren til en sliten barnefamilie i Murmansk, jeg stod på reportersiden av kamera, Gunnar holdt kamera stødig. Pappesken som ble satt på kjøkkenbordet i den nedslitte toromsleiligheten i en bydel av Murmansk. Det var to barn der. En mormor holdt familien sammen mens mor drakk og far var forsvunnet. Jeg kommer aldri til å glemme gråten fra mormoren – og de to barna på sju og ni. Pappesken med julemat som berget dem noen uker fra det som var ren og rå sult. Men det var også sterkt ubehagelig, fordi følelsene kom så brått på, så tett, så nært og påtrengende. Og vi, et tomanns tett NRK-team som bare skulle lage underholdning til NRKs lillejulaftens-sending, også den gangen i et mett overflodssamfunn hvis eneste bekymring var om ribbesvoren ville bli sprø.

Mormoren kan ha vært i slutten av sekstiårene. Hun kan ha vært dem som så en bror bli sendt i det sanseløse helvetet Den store Fedrelandskrigen, en av dem som farget Litsa-elva rød, eller hadde hun en søster som behandlet soldater på feltlasarettet ved Nikel? Jeg vet ikke. Det var så ubehagelig. Fordi vi alle hadde vunnet andre varme verdenskrig sammen, men de på kjøkkenet hadde tapt den kalde.

Tilegnet Norges Røde Kors.

Notat om reklamasjonsrett, aka kunsten å gjøre det beste ut av ting

– Telefon på linje to, honey!
– Hvem faen er det nå? sier Nordpolsnissen og tømmer glasset.
– Det er en far nede i Sarpsborg, kvitrer sekretærnissen.
– Hva vil han?
– Han vil reklamere på sønnens gamer-pc som han, altså gjennom deg, gav til jul i fjor. Sønnen koblet vekk brannmuren første juledagsnatt, og siden da har maskinen vært i hendene på russiske hackere. Akkurat nå spyr den ut eposter med tilbud på Viagra, spiller «Broen over Kwai» mens den viser tysk pornofilm fra syttitallet i 4:3-format.
– Be ham kontakte Telenor Kundeservice, jeg er opptatt, sier Nordpolsnissen og skrur opp flasken med Żubrówka, fyller drammeglasset og gløtter mistrøstig på årets rundskriv fra Julenissedirektoratet.

Det har ikke snødd på Nordpolen siden mars. Gatene på nitti grader nord er ustøe, reinsdyrene skvalper rundt i sørpa, november hittil har vært to grader over middeltemperatur. Det snakkes om at hovedkontoret må flyttes til fast grunn om få år. Direktoratets brev er heller ikke oppløftende lesning: «Vi har det siste året registrert en synkende andel snille barn, og vil derfor anbefale nisser i felttjeneste å være langt mer restriktive. Det kan forventes renteoppgang henimot nyttår, Direktoratet har derfor inngått samarbeid med Dun & Bradstreet om kredittsjekk av alle gavegivere. Vennligst se vedlagte skjema i pdf-format som skal medbringes under gaveutlevering, gaver kan ikke påregnes aktivert før skjemaet er godkjent. Forøvrig håper vi julen blir fredfull for alle nisser i alle land, husk påmelding til kongressen i Rovaniemi i mars, viktig foredrag med Bissnissen.»

– Jeg hater å si det, honey, men det er telefon på linje to.
– Hvem?
– Faren fra Sarpsborg igjen. Telenor Kundeservice var stengt.
– Og?
– Han lurer på om det er mulig å skru av lyden på «Broen over Kwai». Og han lurer på om vi vet noe om widescreen.

«Stormgjengeren», skisse til starten på en roman

Fiskerhalvøya øst for Kirkenes, Sovjetunionen, desember 1977.

– Sover hun? spurte han lavt og trakk tevannet av kokeplaten.
– Ja. Spis nå, Sasha, du har ikke smakt mat i hele dag, svarte kvinnen og nikket mot en tallerken varm kålsuppe på bordet. Hun la en tykk vadmelsjakke øverst i den brune pappkofferten på stolen. Tre andre, mindre kofferter stod på gulvet, samt en kiste av grått treverk surret med hamp. Snødrevet utenfor vinduene var blitt tettere, innsiden av ytterdøren var rimete, det var ikke mulig å lukke den helt, det lå en finkornete trekant av snø inn langs gulvplankene.
– Se på henne. Hun drømmer, sa mannen og kikket på den sovende jenta i slagbenken ved kortveggen. Den ene foten hennes lå utenfor ullteppet, rykket svakt, en trekning over pannen, et pust, et svakt søvnig stønn. Han skjenket opp to kopper te på bordet og strakte hendene fram mot kvinnen:
– Vi får østlig vind. Jeg snakket med din far, han hadde greid å få tak i femti liter diesel, så nå er vi sikret helt fram. Kjære, så varme hender du har. Det kommer godt med.
– Jeg elsker deg, Sasha, jeg har alltid elsket deg og den gode viljen din, svarte kvinnen og kjærtegnet de grove håndbakene hans. Så slapp hun hendene hans, han smilte over bordet og slurpet i seg den salte suppen, studerte snøværet utenfor:
– Vi møter de andre ved kaiene klokken elleve. Det er bestemt.
– Hvor mange blir vi? Er vi fortsatt åtte? spurte hun og trakk et pledd tettere rundt den sovende jentungen i slagbenken.
– Ja. Alle har pakket ferdig nå. Anatolij Sergejevitsj brøytet den siste biten ned på baksiden av bryggene, så alt skal gå veldig fort, vi laster opp, starter motoren og setter kursen rett nord så snart han gir to korte lyssignaler fra bakketoppen. Vi kommer til å være forbi klippene og ute i havet før midnatt. Men kjære Nadia, gråter du?
– Jeg er redd. Du må love å være hos oss. Du må alltid passe på oss. Du må alltid være sterke Sasha, du må aldri, aldri gå fra oss.
– Dere to er kamrene i hjertet mitt, jeg lover dere det, sa han og trakk lommeuret opp fra vadmelsbuksa:
– Hun kan sove enda en time. Da gjør vi det som avtalt: Jeg tar henne over skulderen, du bærer bagasjen vår ut. Så kommer Anatolij med lastebilen. Vi laster opp, stanser kort ved kolkoset, henter de andre og går rett i båten. Når vi legger fra land er vi på vei mot noe annet. Friheten, Nadia. Vi er seks timers sjøreise fra friheten. I morgen formiddag spaserer vi uten tvil i friheten. Har jeg fortalt deg om gatene?
– Fortell en gang til.
– Det er julelys i gatene. Det er ferskt brød i butikkene.
– Folk smiler.
– Ja. De smiler.

Jenta i slagbenken pustet tungt. Javisst, hun drømte fortsatt. Vinden tiltok i styrke, og snart var det ikke andre lys synlige enn de gule lyskasterne som stod rundt ubåtbasen på den andre siden av bukta.

Ved 21-tiden gikk snøbygene tettere og med kortere intervaller. Snøen klebret seg mot ytterveggene og frøs fast som et ispanser i kulingkastene. Koffertene og skipskista stod i snøfonna ut mot veien, han holdt den fortsatt sovende jentungen med stø hånd mot den venstre skulderen og slukket lysene i kjøkkenet med den ledige hånden. Han kunne høre den ujevne brummingen fra en lastebilmotor nede i bakken. Et siste blikk mot tømmerveggene: De tomme melkemuggene på to hyller inn langs kjøkkenbenken. De slitte skapdørene, en gang malt med blå oljemaling som han hadde byttet til seg mot noen kilo poteter den høsten han arbeidet på skipsverftet om dagen og pløyde åker om ettermiddagen og kvelden. Den lyse, firkantede flekken på veggen ved ovnen der Lenin-portrettet hadde sittet festet i en spiker. Ovnen, å gud, ovnen, som de hadde tryllet fram velduftende grønnsakssupper fra, talløse grøtgryter kokt på dyrekjøpt havre og semulegryn fra markedet. Den gråsvarte ovnen som han så ofte hadde sittet blåfrossen på kne foran, blåst varme vekselvis i håndflatene og vekselvis mot halvtørre furukubber under trøsteløse novemberdager. Vedkassen var tom nå, benkene vasket og ryddet. Når de ble etterlyst var det slik de kom til å finne huset.

– Sasha, nå kommer han, sa hun og kastet et engstelig blikk inn mot ham fra yttergangen. Han trakk pusten, lukket øynene og lot formene og fargene i rommet feste seg bak øyelokkene, som et fotografisk avtrykk, eksponert med lav lukkerhastighet.

Båten ved den mørklagte kaia slet i de grove fortøyningene, nå var mørket på ny altoppslukende, og ansiktene var ikke mulige å skille fra hverandre. Skipperen ventet på klarsignal til å løsne tampen, signalet skulle komme omtrent på denne tiden. Jenta var halvvåken, frøs, moren pakket henne inn i et ekstra ullpledd. Bare de kom seg ut i åpen sjø skulle de koke opp mat, få roen og varmen i seg. Og plutselig, et signal i form av en kort lysstråle fra kanten av neset, et gulaktig blaff fra en lommelykt, deretter enda et, varte ikke mer enn noen sekunder før det ble borte. Skipperen fikk hjelp til å løsne tampen fra pullertene, så startet han motoren, den korte fiskeskøyta kastet på seg i vindkastene da den ble fri. Så tok motoren tak i propellen, satte båten i en rask bevegelse ut mot kanten av odden, passerte oddekanten med jevn rulling, og foran dem: Det frådende desemberkalde havet. Et sted der framme lå en kyststripe i den frie verden. Norge: bare seks timer unna.

Oslo, februar 2006.

Julia Vogt hadde bestemt seg for å slutte å spille cello.
Orkesterlederen måtte innse at avgjørelsen hennes var tatt, men han ville gjøre et siste bergingsforsøk. Han kikket ut i rommet og festet blikket på en gullplate som orkesteret hadde insistert skulle henge på hans kontor. Dette var hans fortjeneste, det hadde orkestret sagt samstemt om fra øverste pauke til nederste førstefiolin. Blikket flyttet seg ned på kvinnen med det brune, lange håret:
– Julia, det er fullt mulig for deg å fortsette. Jeg vil ikke miste deg. Har du lyst til å lese noen tekstmeldinger som har ramlet inn det siste døgnet etter at jeg fortalte orkestret at du slutter? Vet du hvor mye du betyr for dette skramleorkestret? Vi er best. Og vi er best fordi du er med på laget, sa han og lente seg forover mot det overfylte skrivebordet, slo hendene oppgitt ut over rotet. Julia Vogt kikket tilbake på ham, konstaterte at han som alltid var slentrende elegant, en trygg mann i midten av femtiårene, kortklippet slik han alltid hadde vært, også for ti år siden, den gangen hun som 25-åring stod på prøveopptaket, han som hadde sittet på første rad og bedt henne ta siste del av nummeret om igjen, han hadde visst ikke oppfattet, sa han. Tre kvarter senere vinket han henne inn på kontoret: Et utkast til kontrakt lå ferdig utfylt på bordkanten. Hun kjente ham så godt, denne klippen i orkestret.

Og slik hadde han sittet, på fremste seterad, på konsert etter konsert og hørt lyden av eksploderende publikum bak seg. I Wien, i Warsawa, i Bergwald-hallen i Stockholm, på utendørsscenen i Hamburg. Det var alltid førstefiolinisten og Julia Vogt de vekslende dirigentene hadde tatt med seg fram på scenekantene etterpå, og han stod fremst på benkeraden og elsket det.

Vogt rettet på hestehalen. Hun hadde grått, men det var lenge siden nå. Avgjørelsen hadde modnet etter et fem uker langt gråtetokt før nyttår. Hun hadde avsluttet sorgperioden med å spille Larghetto fra den store cellokonserten av Arthur Bliss første nyttårsdag. De dypeste tonene var borte. Julia Vogt hadde fått tinnitus på venstre øre, og hun visste at det aldri kom til å gå over.
– Dette orkestret har vært livet mitt, men jeg har fortalt deg hvordan det er, sa hun og satte øynene skråstilt i ham. Hun så at han slet med å holde ansiktet samlet:
– Jeg kan gi deg en rekke navn på toppmusikere med hørselsskader. Fire navn kjenner du allerede, vil du ha flere? Er du klar over hvor vanlig dette er? Og nå skal du bli journalist i Finnmark.
– Ja, det skal jeg.
– Jeg fatter det ikke, sa han og strøk tomlene langs et nytrykket partitur som lå øverst i dokumentstabelen:
– Du er stjernen i Nordens mest fremgangsrike symfoniorkester.
– Jeg hører ikke de dypeste tonene, Stein.
– Du trenger ikke høre dem, du vet at de er der. Har du solgt celloen?
– Nei.
– Bra. Så det er fortsatt håp?
– Det er det ikke. Jeg drar.
– Fy faen. Vet du hva dette er? spurte han og strøk over papirene.
– Ja. Det er Elgars konsert i e-moll.
– Bestillingslistene er lange. Hvem foreslår du som erstatter for deg? Du setter et helt orkester på hodet.
– Jeg er lei for det.
Julia Vogt reiste seg, gav ham en rask klem, og selv på henne kom gråten som en overraskelse.

Vadsø, oktober 2009.

– Finnes det noen forklaring på at vannet i kildevannautomaten her i redaksjonen smaker nøyaktig slik springvannet gjør, nemlig selvdødt lemen? spurte vaktsjef Langseth og erklærte morgenmøtet for satt. Han plasserte vannglasset faretruende nært boksen som ringte opp telefonkonferansen til reporterne ute på avdelingskontorene. Julia Vogt kunne se at han ikke var spesielt fornøyd med dagens arbeidslister, noe som pleide å fremkalle et særpreget grettent drag over fjeset hans. Det var fem reportere rundt bordet, inkludert henne selv. Det betød at dagens gjøremål akkurat så vidt det var ville gå opp med antall reportere.
– Selvdødt lemen, jo, jeg har lagt merke til akkurat det samme når jeg beærer dere med et besøk, kanskje dere kunne tappe dette såkalte kildevannet på flasker og selge det som lemenjuice? foreslo en av reporterne på linje fra Hammerfest-kontoret. Vaktsjef Langseth smakte på ordspillet og satte øynene i den elektroniske arbeidslista:
– Siden du er så morgenkvikk i dag, Anders Christian Seem-Høk-Pedersen, så kan du sikkert ta hånd om førstesaka til formiddagssendinga. Bare utannonseringen av navnet ditt kommer til å legge beslag på halve reportasjen.
Julia Vogt flirte. Alt var som det skulle. Hun gned seg mot den venstre øreflippen, det pep der inne i øret, men tonen der inne var for lengst til å leve med.

Runden rundt bordet var over rundt klokka 09 presis. Kabalen av reportere og gjøremål hadde gått såvidt opp, denne gangen også.
– Men da går vi til dagens arbeid, og husk å jakte på på morgendagens toppsak, svarte vaktsjefen, tømte vannglasset med et grøss og erklærte morgenmøtet for hevet:
– Julia, jeg vil gjerne ha et par ord, sa Langseth og holdt henne tilbake med en pekefinger. Julia Vogt lukket døren bak de myldrende reporterne på vei ut. Han brettet ut et krøllete notat fra frakkelommen og la det på bordet foran henne:
– Ta en kikk på dette, sa Langseth, – jeg fikk et tips i går.

Originaler

Jeg krysser gatene ved Carl Berner. På øret har jeg Lillebjørn Nilsens album «Hilsen Nilsen», der han blant annet forteller historien om Luse-Frants, en fillete mann som vandret gatelangs i Oslo med kjerre. Luse-Frants var en man som barn kunne støte på med skrekkblandet fryd, skriver Lillebjørn i teksten. Han skilte seg ut i et etterkrigstidens Oslo der likhetsprinsippet var formulert av Gerhardsen, og krigen hadde sørget for at Norge fikk en ny start: På skraphaugen med alt det gamle, ny tid! Og jeg tar meg selv i å tenke: Så like vi har blitt i denne byen. I dette landet i sin helhet: Så like vi har blitt.

Jeg vil fortelle historien om et Oslo fra en liknende tid, om den gangen advokat Hermansen vandret i gatene. Peder Gunvold Hermansen ble født i Eidskog den 6. januar 1910, og kom fra svært fattige kår. Etter en krevende skilsmisse kjørte det seg helt fast for ham. Fattiggutten hadde da skaffet seg juridisk embetseksamen, og kunne kalle seg overrettssakfører. Men Hermansens indre liv skaffet ham vansker, og han kom i kontakt med mørke krefter, både i seg selv og med datidens helsevesen. Likevel: Da han ble innlagt på Dikemark sykehus rundt 1956, traff han sin store kjærlighet, Elvira. Advokat Hermansen sa alltid etterpå at Elvira og ham var som Adam og Eva. Også hun var innlagt, og Elvira var blant dem som ikke maktet tilværelsen: Hun gav opp, og tok kort tid etter livet sitt.

Fra den dagen ble advokat Hermansen for alvor «gal uten å være sinnssyk», slik han selv pleide si det til dem rundt seg. Han sa selv om sitt forhold til Elvira: «Hun hadde bare folkeskolen, men jeg hadde embetseksamen, vet du. Men hun hadde mer vett enn meg. Jo mer jeg leste, jo dummere ble jeg. Jeg hadde en flott fysikk. Den solgte jeg for et eksamenspapir. Jeg kan ikke tørke meg i ræva med det engang

Advokat Hermansen ble Oslos siste gjenlevende såkalte original, og mange husker ham for hans utallige historier, utkledninger og turnoppvisninger på t-banen. Hermansens grenseløse fantasi ble med tidens løp et samtaletema i hovedstaden. Selv var han en utømmelig kilde av rare utsagn, poengtert og enkel visdom og treffende replikker. Han var takknemlig for livet, eller som han selv sa:
– Jeg holder på å gå konkurs av takknemlighetsgjeld!

Iført klær han visstnok hadde lånt på daværende Operaen i Folketeaterbygningen spankulerte han rundt på ærverdige Theatercaféen uten å kjenne en eneste av klientellet, men hilste alltid høflig. Hermansen var barnekjær, og han ble oppriktig lei seg dersom oppførselen hans hadde skremt barn, og han bad om unnskyldning etterpå, sier kildene. Det vrimler av anekdoter om ham, en kilde sier til meg: «Faren min var prest på Bøler og fortalte at da han hadde forrettet i begravelsen til kona til Hermansen gikk Hermansen inn på Bøler Kafé, satte seg ved et bord og ropte: – Kelner, gi meg en gravøl!» Eller som en annen kilde forteller meg: «Jeg husker godt Advokaten, som vi kalte ham. Det var alltid god underholdning å møte på ham, enten det var på Karl Johan, med en lekehund i bånd, som levde sitt eget liv, eller det var på t-banen, turnende i stolpene

Advokat Hermansen døde i mars 1993, 83 år gammel. Kjærligheten til Elvira som han hadde mistet, varte livet ut. Inntil hans død hang følgende plakett på døra hans: «Elvira Nathalie og Peder Gunvold». Det ligger noe livsbejaende og viljesterkt i advokat Hermansens liv. Jeg skulle ønske noen lagde en spillefilm om ham, og heldig er den skuespiller som skal påta seg rollen som denne mannen fra eventyrene.

Hvis man vandrer gatelangs med kjerre i dag, kommer politiet og spør om man har salgstillatelse. Og skulle man driste seg til å turne på t-banen, kommer vekterne og kaster en av på neste stasjon. Jeg krysser gatene ved Carl Berner og tar meg i å tenke: Så like vi har blitt i denne byen. I dette landet i sin helhet: Så like vi har blitt, nå som både Luse-Frants og advokat Hermansen er borte.

Ban Ki-moon og jeg sprenger Verdensbanken, andre del

Fortsettelse fra historien under.

Jeg svarte ikke. Flyet taxet sakte bortover en bane jeg ikke kunne erindre å ha sett før. På et vis følte jeg meg forurettet, lurt. Ikke bare av Ban Ki-moon, aka Roger, men også av henne: Jeg fant den slentrende bemerkningen hennes på flytoget like frekk som min. Hun løftet ukebladet til øynene igjen, sukket akkurat passe irriterende:
– Nei nei. Hvis du ikke vil snakke, så. Da blir dette en lang tur.

Flyet lettet på få hundre meter, svingte vest-sørvest og fant marsjhøyden på en himmel som var mørkeblå av mettet godvær. Ikke en sky å se. Jeg satt tvers over henne i setet over den smale midtgangen, kikket vekselvis på henne med sidesynet, vekselvis ut vinduet der skarpe nuter og slake vidder kom til syne, badet i høysommerlys.

Jeg måtte ha sovnet en stund – kanskje rundt tjue minutter. En av pilotene kom på høyttaleranlegget med en klar sleng av noe østeuropeisk over engelsken, han fortalte at vi hadde satt kurs mot Island der vi skulle tanke, før resten av ferden over til Washington. Kvinnen ved siden av meg reagerte ikke, hun oppførte seg som om dette var en rutinemessig jobbtur mellom Berlevåg og Mehamn, fortsatte å studere en eller annen reportasje om en eller annen kvinne som hadde født fjorten barn bare ved å drikke askeavkok. For henne var dette åpenbart rutine. Derfor lente jeg meg over til henne, smilte og nikket ganske sarkastisk:
– Du har gjort dette før, du. Det er akkurat hva du har gjort.
Hun la ikke fra seg ukebladet, så ikke på meg:
– Ja, det har jeg. Er det et problem?
– Overhodet ikke, svarte jeg, – men jeg synes vi skal spille med åpne kort. Som du selv sier, det er en lang tur, og vi skal åpenbart sprenge Verdensbanken sammen, så var jeg deg ville jeg fortalt hvem du er og hva dette går ut på. Jeg mener at jeg presenterte meg på flytoget, men hvem jeg nå reiser med har jeg ingen anelse om, sa jeg, like fattet som jeg tror Robert Langdon ville ha sagt det.
Hun la fra seg ukebladet, strakte ut den høyre hånden:
– Vanja Wickstrøm, reisende i søppelpost. Og du er førstereis?

Flyet krenget, vi traff en turbulens ved utløpet av Fensfjorden nord om Fedje, og deretter var det Nordsjøen rett ut. Jeg satt med en rekke spørsmål, og greide å formulere et av dem:
– Hva innebærer så det? Vanja Wickstrøm løsnet setebeltet, snudde seg mot meg:
– Jeg følger drømmen. Der andre bare sletter søppelposter og irriterer seg over dem, tar jeg meg besværet ved å svare. Du aner ikke hvor mange søppelposter som går til spille bare fordi folk ikke tror på dem. Det er en verdensomspennende sammensvergelse, satt i system av de største datasikkerhetsselskapene i verden. De har i femten år innbilt folk at søppelposter er svindel. Dette er en godt skjult hemmelighet mellom selskaper som tjener grovt på å selge sikkerhetssystemer og antivirusprogrammer. De vil ha oss til å kjøpe stadig flere unyttige sikringsprogrammer, som de deretter «oppdaterer» med jevne mellomrom for å holde oss i sjakk. De planter selv virus rundt om i alle operativsystemer for å holde dette gående. Slik holder de verden i sjakk, men som du selv vet: Noe av den såkalte «søppelposten» slipper gjennom, og da er de raskt ut med nye advarsler om ikke å gå på limpinnen.

Jeg tenkte etter. Det var mulig at Vanja Wickstrøm kunne ha rett. Jeg tenkte tilbake på de talløse antivirusprogrammene og spamfiltrene jeg selv hadde prøvd i årenes løp: Var det noen av dem som egentlig hadde fungert, om jeg skulle være helt ærlig? Ingen. I min tid med pc: Bare plunder og heft. Stadig nye oppdateringer som gjorde at jeg ble sittende i opp mot en halvtime mens maskinen «oppdaterte» seg. Det hadde nær drevet meg til vanvidd, og en gang ble jeg til og med kontaktet av Telenor som sa at de hadde satt begrensninger på nettabonnementet mitt fordi jeg selv spredte virus fra operativsystemet Vista. Til slutt hadde jeg gitt opp, og gått over til mac. Macen min hadde aldri hatt noen som helst slags antivirusprogrammer, og det var som om Vanja Wickstrøm leste tankene mine:
– Du virker som en mac-fyr. Du har mac, ikke sant?
– Ja.
– Har du noengang, ever ever, opplevd trøbbel med maskinen fordi du ikke har antivirus installert?
– Aldri.
– Der kan du selv se. Sannheten er at det hemmelige brorskapet av antivirusselskaper ikke vet hvordan de skal narre Apple. Steve Jobs gjennomskuet brorskapet, og på dødsleiet kalte han inn sine mest betrodde rådgivere. Der sa han, med svak stemme, at de kunne gjøre hva de ville med livsverket hans, de måtte gjerne inngå allianser med Youtube, de måtte gjerne oppgradere batterikapasiteten og prosessorene på MacBook Pro, de fikk til og med lov til å ringe Bill Gates, han skriblet hastig og avkreftet ned mobilnummeret til Gates på en sykehusserviett, men det var én ting de måtte love: Aldri, aldri å slippe antivirusbrorskapet og spamfiltrene til i Apple. Og slik ble det.
– Hvordan vet du dette? spurte jeg.
– På grunn av Edward Snowden. Det var det eneste dokumentet Snowden ikke rakk å publisere før han måtte flykte. Men han gav det til meg.
– Det er mye jeg kan tro på, men ikke dette, sa jeg tørt.
Vanja Wickstrøm åpnet trillekofferten foran seg, fisket ut et krøllete dokument, åpenbart en faks, og ganske riktig: Et notat med håndskrevet påskrift: «Sweetest Vanja. Thank u for that lovely weekend i Prague. If this is the last time you hear from me, remember that I will always think of you. Never trust spam filters again. Read this fax, and you will know. Fulfill your dream, dearest Vanja. Kisses from your own pannekake med blåbær, as you whispered to me countless times during our weekend in Prague. Edward.» Deretter et detaljert notat fra Steve Jobs dødsleie.

Flyet krenget igjen. Pilotene hadde gått ned i høyde, åpenbart for å gå under radardekning. Vi passerte en fiskebåt som halte en not, Vanja Wickstrøm kom meg i forkjøpet:
– Makrelltråler. Visste du at Norskehavet er i ferd med å bli ødelagt av makrell? spurte hun og bet i et eple hun hadde hentet opp fra trillekofferten sin.
– Nei?
– Jo, det er sant. Klimaendringene har ført til at de store økosystemene er ute av drift. De kolossale mengdene makrell oversvømmer havområdene, de tar makrell helt opp mot Bjørnøya nå. Makrellen eter alt hva den kommer over, og særlig eter den seg inn på de store pelagiske fiskeslagene. Fiskeriministeren sa nylig til NRK at dette trodde hun lite på, og avviste varselet fra havforskerne. Hun vil ikke åpne for mer fiske av makrell fordi dette ikke er noe vi alene kan bestemme, sa hun. Herregud, Jakob, til og med Bellona vil ha overfiske på makrell! Men nei. Samtidig har vi drevet bestanden av hval så mye ned at ikke engang hvalbestanden greier å holde tritt. Hvalene var havets stortrålere, som bare tok det deres egen maskevidde i gapet kunne ta. Nå høster vi som vi har sådd.
– Det er forjævlig, sa jeg.
– Ja. Og en sak til: Det stadig varmere havvannet her ute sørger for at skreien trekker nordover. Skrei kan ikke pule i varmtvann. Derfor tror stadig flere havforskere at dersom dette fortsetter, kommer det ikke til å være noen lofotskrei i fremtiden. Den trekker nemlig inn i russisk farvann. Og da, Arvola, da er det bye bye til norsk mølja. Da sier russerne at skreien, nei, den er vår, den har selv svømt hit.

Vanja Wickstrøm trakk pusten. Flyet suste over en russisk fabrikktråler på vei til en eller annen EU-havn søkklastet med fisk fra Norskehavet. Vi kunne se at den spylte ut småfisk fra akterdekket, undermålsfisken lå som en kjølstripe av blank død bak båten.

En av flygerne annonserte: Tjue minutter til Island. Spenn fast setebeltene.
Fortsettelse følger.

Ban Ki-moon og jeg sprenger Verdensbanken

En sommerføljetong, første del.

Det hele begynte med at jeg fikk en epost fra FNs generalsekretær Ban Ki-moon. Eposten hadde ved en inkurie havnet i søppelposten sammen med ulike typer tilbud til meg om å bli handelsreisende i Viagra. Og der andre søppelposter kom fra Sneaking Pussy, Smoking Cock, Don 88, Kjell Magny Bondewiç og lignende tullenavn, hadde FNs generalsekretær sitt eget navn i avsenderfeltet. Betryggende.

Jeg åpnet eposten, og det første som lyste mot meg var en advarsel med hvite bokstaver mot rød bunn: «Vær forsiktig med denne eposten. Lignende eposter er blitt brukt til å stjele folks personopplysninger.» Men hvem skal man stole på i verden hvis man ikke kan stole på FNs generalsekretær? Ban Ki-moon sender ikke eposter til hvemsomhelst, det vet selv jeg.

I brevet til meg fortalte Ban Ki-moon at i en bortgjemt safe i Verdensbanken befant det seg 750 000 dollar. Dette var penger som opprinnelig var avsatt av FN til en regnværsdag, og nå hadde denne regnværsdagen kommet. Han skrev til meg i ytterste konfidensialitet, og han trengte min hjelp: Han hadde ikke koden. Så, om jeg kunne tenke meg å bidra til å få åpnet dette pengeskapet, ville det gå både meg og ham godt. Han inviterte meg med dette til Verdensbankens hovedkvarter i Washington, der jeg skulle få nærmere instrukser. Jeg trykket naturligvis «svar» øyeblikkelig.

Det gikk vel en time, det gikk vel to. Jeg tenkte etterhvert at Ban Ki-moon er en opptatt mann, så han har sikkert ikke hatt tid. Men plutselig kom det svar. «Ring meg straks», stod det i eposten fra FNs generalsekretær. Jeg slo nummeret som han hadde oppgitt, og etter fem ring svarte det.
– Hallo? sa en rusten stemme.
– Hallo? svarte jeg.
– Det er Jakob?
– Det er Jakob.
– Fint, sa Ban Ki-moon, – vi kan ikke snakke for mye på denne linjen, som du vet avlytter NSA alle samtaler i universet.
– Ok, svarte jeg, og nikket samtykkende, jeg visste jo hva Edward Snowden hadde avslørt.
– Nå skal du høre, Jakob. På Gardermoen står en privatjet og venter på deg. Du skal sjekke inn hos Lufthansa. Flyet er merket med FN-emblemet, og når du sjekker inn skal du oppgi følgende kode. Du noterer?
– Jeg noterer.
– Gurimalla.
– Hva behager?
– Gurimalla. Det er et ord som NSA fortsatt ikke forstår, men de jobber med saken. Du skal sjekke inn hos Lufthansa, innsjekkingspersonalet har fått beskjed, du skal bare ta flytoget oppover med det samme.
– Greit, Ban.
– Hysj. Ikke si mitt navn på åpen linje. Kall meg Roger.
– Den er Roger.
– Jeg sender deg flybilletten på epost om et minutt.
Så la vi på, og ganske riktig: Etter et minutt lå billetten ferdig på eposten. Jeg skulle vise den i avgangshallen hos Lufthansa, resten var ordnet. Så pakket jeg trillebagen for Washington og forlot Tøyen.

Flytoget oppover var fullt. Småbarnsfamilier med surrete barn som hadde klint is over t-skjorter, en og annen forretningsreisende med sakspapirer til uavklarte styremøter, en kvinne kledt i svart plisséskjørt og hastig oppsatt, strågult hår, hun kikket på meg tvers over et ukeblad. Vi føk inn i Romeriksporten i høy hastighet, hun la ukebladet fra seg på knærne, de var skarpskårne og sommerbrune, plisséskjørtet var akkurat passe gjennomsiktig til at jeg kunne ane den gyldne tonen.
– Rhoca-Gil, sa hun og nikket.
– Jakob Arvola, gleder meg, svarte jeg.
– Nei, jeg mente tetningsmiddelet. Rhoca-Gil, fortsatte hun og nikket ut mot det stummende mørke vinduet.
– Åja, sånn ja, svarte jeg, og husket plutselig hvordan Romeriksporten var blitt tettet med det nå forbudte stoffet, det var en stor skandale den gangen.
– Hvor skal du? spurte kvinnen.
Jeg nølte. Jeg ville vel tro at Ban Ki-moon, aka Roger, ville holde dette så hemmelig som mulig. Men hva faen: Hadde jeg ikke lest en gang at mange kvinner tenner på banditter? Så jeg tok sjansen. Hun ville ikke tro meg, likevel, ville sikkert ta det som en spøk, og så kunne vi utveksle telefonnumre og ta en kaffe på Grand. Så jeg sa:
– Du, jeg skal til Washington for å sprenge Verdensbanken.
– Hahaha. Artig. Ja, det samme skal jeg.
– Høhøhø. Ja, man kan spøke nå når det er sommer, svarte jeg.
– Ja! Er det ikke vidunderlig! sa hun.
– Det har vært mange finværsdager, sa jeg.
– Ja. Og snart kommer vel regnet. Det kommer en regnværsdag. Omsider.
– Du får ha god reise, sa jeg.
– Du også.
Så sa vi ikke mer til hverandre, hun grep ukebladet og leste vel en artikkel om en dame i Kinsarvik som hadde blitt 113 år ved å drikke askeavkok.

Avgangshallen luktet som sedvanlig kjølig svette fra hjemkomne Syden-turister, pølser med løk og gamle aviser. Jeg fant Lufthansa-skranken, åpnet den elektroniske billetten på mobilen og viste den fram til ekspeditøren. Reaksjonen var diskret, men kontant:
– Bitte, kommen Sie mit.
Han stengte skranken, pekte på naboskranken til køen bak meg:
– Yo most uze zie odder wan. Clozed here. I’ll be back.
Han vinket på meg, vi skrittet over gulvet, og deretter, noe jeg aldri har opplevd før: Rett gjennom sikkerhetskontrollen uten flere dikkedarier. Brått stod vi i ventehallen, han pekte mot utenlandsavgangen, hvisket:
– Go der. Go. Go. Find tze Lufthansa gate. Good luck to yo.
Jeg grep målløs trillekofferten, den elektroniske døren åpnet seg, og jeg var plutselig inne på taxfree-avdelingen.

I dette øyeblikk ble jeg urolig, for første gang denne dagen. Hva hadde jeg begitt meg inn på? Hva faen for slags opplegg var dette? Jeg hadde lyst til å ringe Ban Ki-moon, men gjenvant selvbeherskelsen: Jakob, tenk på Robert Langdon. Hva ville han ha gjort? Robert Langdon ville holdt hodet kaldt, og forholdt seg rolig, analytisk. Og hva annet kan man gjøre i slike situasjoner? Jeg grep atonalt plystrende en Toblerone fra taxfree-utsalget, egentlig liker jeg ikke Toblerone, men det var forøvrig intet annet som fristet, heller. Eller jo, ved et gourmet-utsalg lå det poser av tørrfisk stablet opp langs en reol, men jeg tenkte at om jeg skulle reise inkognito, ville tørrfisk vært det første som avslørte meg som norsk. Derfor ble det Toblerone. Jeg stilte meg i køen, og fikk plutselig en ny, ubehagelig følelse: Følelsen av å være iakttatt. Jeg snudde meg: Ingenting. La sjokoladen på transportbåndet, det ble min tur:
– Kan jeg se billetten? spurte jenta bak kassen.
Jeg grep mobilen, åpnet den elektroniske billetten, viste henne eposten, og det gikk kaldt nedover ryggen min da hun lente seg forover og hvisket:
– Passord.
En redsel grep tak i meg. Jenta tygget tyggis, kikket meg inn i øynene, med et insisterende blikk og en duft av Hubba Bubba fra den hvesende pusten:
– Passssssord.
Tobleronen lå på skrå på båndet.
Tiden stod stille.
Det var nå eller aldri.
– Gurimalla, sa jeg skjelvende.
– En gang til, sa jenta.
– G-gurimalla.
– Takk, sa hun, og lente seg tilbake i stolen, – det blir tjue femti. Kort eller kontant?
– K-kort.
– Takk, og ha en fin tur! blinket hun.

Køen ved Lufthansa-gaten med annonsert avgang klokken 1750 var slunken. Det stod «boarding» på tavlene, derfor hadde jeg gått direkte til utgangen etter taxfree-handelen. Det luktet svette tyske barnefamilier, overdrevent parfymerte italienere og meg: noe diskret Eternity fra Calvin Klein og generell redsel. En stemme ropte opp avgang. Folk reiste seg fra ventesetene, og brått stod jeg foran skranken. Mobilen klar. Jeg viste billetten. Mannen i Lufthansa-uniformen gransket mobilen.
Sjekket sin egen maskin.
Kikket på meg.
Avmålt.
Ventet.
– Step to side, sir. Yo hav to vait.

Etter at hele køen hadde sluppet gjennom, tok han meg til side.
– Com witt mi.
Han geleidet meg gjennom en sideutgang, ned en korridor, ut i friluft, over en taxebane, over til en hangar jeg aldri kunne erindre å ha sett før, og der:
Et fly, en Learjet 25 av 1966-modell, med slanke vinger, den langstrakte karakteristiske nesen pekende ut mot hangardøren, flytrappen var slått ned, kunne jeg skimte pilotene i cockpit som gjennomgikk sjekklistene. Det gikk et gys gjennom meg da jeg så emblemet på halefinnen:
UN.
Han stanset meg ved flytrappen:
– Password.
– Gurimalla, sa jeg.
– Happy trip, sir.

Kabinen var tom.
Bortsett fra rad to.
Der satt kvinnen fra flytoget med plisséskjørt.
Hun holdt fortsatt i ukebladet, smilte:
– Jasså. Vi skal samme vei.

Fortsettelse følger.

Åsmund Pettersens improvisasjoner

Du skal ikke tro på alt det der de sier om folk fra Elverum. Det med gjerrigheten, for eksempel, for ikke å snakke om spillegalskapen. Bare tull, alt sammen. Og tro heller ikke på det de sier om at ingenting gror på Elverum. Det er bare nonsens. Prestekragene på Elverum er så saftige. Så mange. Ikke tynne og trassige, bare så stille og mange og saftige. Det gror godt på Elverum.

Det er i ferd med å bli midten av august, og støvsugerselger Åsmund Pettersen rensker stemmen, setter pekefingeren mot ringeklokken nede i Vestsivegen og trykker. Det går et minutt. Det går alltid et minutt. Det er kanskje en radio som skal dempes. Et høreapparat som skal skrus opp på full styrke. Pettersen trekker slipsknuten tettere. Viktig å være presentabel, Pettersen, viktig det, Pettersen. Det står Ågoth Johnsen på dørklokken. I følge skattelistene er Ågoth Johnsen 77 år, hun har en formue på 129 677 kroner. Ikke mye til formue, men nok til å ha råd til en støvsuger til godt over tretti tusen kroner. Det gror godt på Elverum, på så mange vis, tenker Pettersen fornøyd.

Hadde det bare vært det. Så enkelt kunne det vært. Om bare Ågoth Johnsen hadde kommet til orde, ville hun ha fortalt at hele formuen hennes er testamentert bort, det er ikke noe å hente hos Ågoth Johnsen, hun skal ikke ha støvsuger, hun har støvsuger, den fungerer veldig bra, men ikke nok med det, hun ville også ha fortalt om den varslede strømstansen, den som stod trykket i avisa Østlendingen sist onsdag. Nå er vakthavende i Elverum Energi klar til å kople vekk nordvestgående kurs mellom Langholsvegen og Damtjernsvegen, og i dette øyeblikk står montør Jostein Hanslien oppe ved trafo 22C beredt med alt nødvendig verktøy i beltet. Tausheten i de store skogene mot Løvbergsmoen blir bare forstyrret av en storlom og klangen av stolpeskoene i beltet. Jostein Hanslien er en nøyaktig mann. Han kommer til å ta den tiden han trenger der ved trafoen. Vi kommer ikke til å bli stort nærmere kjent med Hanslien. Men jeg ville bare nevne det.

Åsmund Pettersen trykker en gang til. Så enda en gang, og han har akkurat rukket å legge ansiktet i vennlig salgsmodus når Ågoth Johnsen åpner døren.
– Ja?
– Er det Johnsen? spør Pettersen og tar et steg nærmere.
– Ja?
– Mitt navn er Åsmund Pettersen, jeg representerer Zatrolux, og nå skal De få se noe meget bemerkelsesverdig, fortsetter Pettersen, uten å trekke pusten, han har allerede fylt lungene med luft slik at han skal kunne fremføre budskapet uhindret:
– Jeg vil tippe at De har støvsuger, javisst, en støvsuger finnes i ethvert hjem, men denne støvsugeren, vet De, den har en kapasitet som konkurrentene i butikk ikke har greid å besvare, og ikke nok med det, men til en pris vi i Zatrolux med stolthet kan si ble fremhevet i en større tysk markedsundersøkelse i fjor, se på dette, her kan De se sammenligningen, den røde og gule grafen er konkurrentene, men se på denne grønne, den som går heeeelt ned her, ser De, her kan De se oppsuget kvantum fordelt på kvadrat, legg merke til at grafen går utenfor arket! Utenfor arket, frue!
– Tysk?
– Kan jeg komme inn?

Ågoth Johnsen trekker pusten, men det er for sent. Støvsugerselger Åsmund Pettersen er allerede i entreen, han tråler etter inngangen til stua, skritter inn, åpner arbeidsvesken, drar opp en støvsugerpose, bøyer seg over Ågoth Johnsens veloursofa, tømmer den bulende posen med støv og barnåler og lodotter over hele sofaen:
– Hva gjør vi med dette, Johnsen, hva gjør vi med dette, jo, se, for et griseri, ser De alt det finfordelte støvet, og jeg kan garantere Dem, når jeg er ferdig her i huset vil De tro at jeg har solgt Dem en ny sofa og ikke en støvsuger! skratter Pettersen.
– Men dom skar…
– Javisst! Det er akkurat det! Og hent nå Deres egen støvsuger, så skal jeg vise Dem at en gang i tiden var den et kupp, men nå er det andre boller!
– Det sto i avvisa at…
– Det er riktig! Det stod om oss i VG for et par år siden, den tyske undersøkelsen som jeg viste Dem! Hvor har de støvsugeren Deres? Er det her inne? I boden her? Javisst, her står den, jasså, det er en ekte Electrolux 1978, jasså, jasså, nå skal vi se, støpsel inn, rød knapp, der ja, himmel som den bråker, når skiftet De pose sist, var det i 1983, hæhæhæ!

Det går en radiobeskjed fra trafo 22C oppe i åsene. Montør Jostein Hanslien har gitt klarsignal til sentralen. Støvsugeren av antatt 1978-modell dør mellom hendene på en forvirret Åsmund Pettersen.
– Det sto i avvisa at dom skar ta strømmen, sier Ågoth Johnsen, ser ned på sofaen og tusler ut i kjøkkenet:
– Kaffi?
Og det er så stille i huset at man kan høre en barnål falle fra sofakanten.

Det er mørkt langs granskog-brynene i Elverum. Støvsugerselger Åsmund Pettersen har innsett flere ting, men vi skal fremheve de to viktigste: Før det første vil han ikke komme seg hjem fra Elverum i kveld. Strømmen kommer ikke tilbake på «ei stønn», sier vakthavende ved Elverum Energi. Pettersens stasjonsvogn står derfor fortsatt parkert på tunet, og bak ligger en demontrasjonsstøvsuger det ikke er noen vits i å dra inn i huset. Over Ågoth Johnsens sofa ligger en grå, loete støvhaug, spettet med riskorn og størknede søleklumper, med andre ord innholdet i en av Åsmund Pettersens demonstrasjonsstøvposer. Han har lovet å rydde opp etter seg straks strømmen er tilbake. Vi skulle nevne to ting som Pettersen har erkjent denne kvelden, og vi har allerede nevnt den ene: At han må bli i Elverum over natten.

Den andre erkjennelsen er at han egentlig ikke er god til å konversere. Javisst, han kan sette i gang en programmert ordflom, men det kan alle selgere. Verre er det å kjøre av sporet, sette i gang en samtale om andre ting enn watt og nedbetalingsplaner. Det har gått to timer siden strømmen gikk, og fortsatt har Pettersen ikke greid å komme av flekken i samtalen:
– Så, hvor lenge pleier strømmen å være borte her på disse kanter?
– Dæ spørs.
– Jasså. Ja.

Men det skjer en viss fremdrift ved 2340-tiden:
– Du lyt såvva her i natt, du, sier Ågoth Johnsen fra mørket i lenestolen.
– Hehe. Ja, det bør jeg kanskje.
– Men då tæk vi kvelden.
– Ja. Hehe.
– Men då tæk vi kvelden, då.
– Ja. Hehe. Jeg kan vel legge meg på… eh, på… på sofaen, jeg da.
– Hørt slekt. Nei, du får såvva som følk.
– Jasså.
– Men då tæk vi kvelden, då.

Jeg har altså sagt det før: Ikke tro på alt hva de sier om elverumsingene. At de liksom skal være grådige – det er noe folk i Åmot har funnet på. Og at de er folkeskye, det er bare et gammel snakk fra Hamar. Ryktene om gjerrigheten? Kommer fra tryslingene, det. Og at de lukter vondt i Elverum, det kan jeg fortelle deg er noe ondsinnet snikksnakk fra Follebu. Lukter Ågoth Johnsen vondt, kanskje? Ikke hva Åsmund Pettersen kjenner der han ligger i sengen ved siden av den sovende gamle damen i mørket. Hun lukter tvert imot talkum og fersken og kaffe. Koselig i grunn, synes Pettersen. Ågoth Johnsen har ikke gjesteseng, hun har ikke luftmadrass kjøpt for førti kroner på Coopen i 1980, ikke har hun liggeunderlag, heller. Hun har bare en fururammeseng med springfjærmadrass, og sofaen, som vi jo vet er overstrødd med rusk og støv. Men hun lukter søt fersken og fersk kaffe, en gammel dames lukt som fra femtitallet. Ågoth Johnsen ligger på siden og snorker i kremhvit nattkjole, Åsmund Pettersen ligger fullt påkledt ytterst på venstre side og formulerer tekstmeldinger i hodet: «Hei, skatt, jeg blir litt sein.» Slett. «Hei, snuppelupp, jeg ligger i en seng hos en kunde som jeg», nei, slett.

Pettersen våkner drivende trøtt av lyden til en statsmeteorolog i stua.
– Røst, nordlig frisk bris ti meter per sekund, god sikt.
Lyset i soveromsvinduet gløder gulaktig. Klokken er 0546, og montør Jostein Hanslien har akkurat bedt om innkopling, han har skiftet isolasjonskåpe, lagt om kablingen på releet i transformatoren og er på vei hjem. Støvsugerselger Åsmund Pettersen snur seg mot den andre enden av sengen, men Ågoth Johnsen rører seg ikke. Bare skuldrene senker seg opp og ned i takt med pusten. Hun har åpenbart ikke rukket å skru av radio og lys før strømmen gikk om kvelden. Pettersen glir inn i en døs, en halv drøm legger seg som et tynt slør bak synsnervene hans: Han ser glimt av et ørretvak i et fjellvann, selv står han på en stein og fisker, det biter på kroken, stanga bøyer seg, snella ruser ut, fisken bryter vannflaten og hopper, sliter seg løs fra den tynne senen, ørreten stikker hodet opp fra vannet og har fått ansikt, et arrete fjes som på en vansiret olding, og den snakker gurglende, det renner slim fra den overbitte kjeften:
– Vi sees ved Fruholmen, liten kuling tolv, moderat sikt i nedbør, Pettersen.

Lukten er ikke fersken, men brent tøy, en stikkende plastaktig lukt, og Pettersen gråter ved bredden av vannet, tårene siler.
Åsmund Pettersen reiser seg med et rykk. Lukten har tyknet, øynene svir, rommet er tåkete og uklart. Husvertinnen grynter, snur seg, sover videre. Pettersen springer over gulvet, røykskyen står tett i entreen, velter ut fra kjøkkenet.
– Ahøø! hoster støvsugerselgeren, griper det brennende tøystykket fra kokeplata med bare nevene, vipper det ned i utslagsvasken og harker slim:
– Drittkjærring, hælvetes forbanna drihittkjærring, har du lagt ghrytelapp på plata din jæhæhævel, og duhu hghar ikke røykvarsler heller, ditt kjærringhælvete! roper han ned i vasken og spyler ned. Fra soverommet snorkes det svært høylydt. Radioen står dirrende på kjøkkenet:
– Første plate ut er «Should I stay or should I go», væl oppstått, godtfølk, dette er Hedmarkssendinga.

Nei, du skal ikke stole på alt du hører om folk fra Elverum. Misunnelig snakk, er det. Og kjøpe støvsugere til tretti tusen kroner er det bare byfolk som gjør. Og en og annen tussete, godtroende gammalkjerring på Vestsivegen.

Hvis det er sant det han sier

Fagerborg, Oslo, 7. mai 1945.
Hun går med et eple i lommen. Har fått det av far. Hun skal spare eplet, sette det mot munnen, men ikke bite, først prøve å huske hvordan det smaker. Så kan hun spise, langsomt. Kom nå ikke for sent hjem. Nei, far, jeg skal bare gå langs parken en stund, eplet er så hardt, far. Kjenn. Ja. Det kommer fra Amerika.

Det sitter en mann i uniform på benken nede ved grusgangen. Han er en av dem, det vet hun: Han hører til dem som man ikke skal snakke med hvis ikke de snakker først. Da skal man svare, men man skal svare så vennlig og lite som mulig, og man skal ikke lyve til dem, ikke om noe, for da kan det hende noe.

Han har lagt uniformslua ved siden av seg, han snakker gjennom skumringen, godt norsk:
– Liten jenta, du kan vel se at det er kveld snart?
Nå snakket han, så da må hun også snakke.
– Ja, jeg skal hjem nå med en gang. Nå med en gang, sier hun og kjenner etter om det er løgn, det ville vært det før han snakket, men nå er det ikke det.
– Sitt her litt, sier mannen og flytter på uniformslua:
– Sitt her.

Hun setter seg ytterst på kanten, ser på støvlene hans, de er skinnene blanksvarte, som solbær. Far har sagt at kanskje til høsten skal de til Lier for å plukke solbær. Helt til Lier. Det er langt.
– Jeg kan se at du er… Hva heter det på norsk, litt glad i kveld?
– Ja, jeg er litt glad. Jeg har fått et eple, svarer hun, men hun angrer seg, for han kan komme til å spørre hvor hun har fått eplet fra, og da kan hun ikke si det, hun kan verken si det eller lyve. Men han bare smiler:
– Det er meget godt å høre.
Han er rar i øynene. Men han er ikke full, det vet hun, for han lukter ikke slik. Han lukter som far av og til gjør, når han har pyntet seg, og hun kan slett ikke for at hun sier det, hun kikker på medaljene og de blankpussede støvlene:
– Har du pyntet deg?
– Javisst. Jeg har pyntet meg. Det er et fint norsk ord, svarer han.
– Hvorfor har du pyntet deg? spør hun.
– Fordi det snart er fred. Du ser fin ut, du også.
– Takk, svarer hun og har lyst til å sitte litt til.

Men så ser hun at han flytter den venstre hånden, trekker frakken ut, og det er en pistol der, han skyver den under hoften, men hun har sett den, og hun blir så redd at det ikke er til å holde ut, men far har sagt at man ikke skal løpe, da kan det hende noe, man skal bare være helt stille til det går over, men hun kan ikke noe for at hun sier det:
– Å nei. Du må ikke. Da får jeg ikke plukket solbær.
Han ser på henne. Så inderlig ser han på henne, og rister på hodet, smiler, har forstått at hun har sett, ser ut over bakkene:
– Nei, det kan du da forstå at jeg ikke skal gjøre deg noe.
De snakker ikke sant, men man skal ikke løpe. Hun kjenner seg svimmel, men så tenker hun på det han sa, og hun sitter helt ytterst på benken og spør:
– Blir det virkelig fred?
Øynene hans er blanke, snart er det mørkt, hun må hjem, han snur hodet mot henne, ser rett på henne, han er ikke trist, men hun vet ikke hva det er.
– Ja. I morgen blir det fred.
– Vet du det helt sikkert?
– Ja, det vet jeg helt sikkert. Lille jenta, du må løpe hjem. Du må si til alle du kjenner at det er fred i morgen. Gå. Skynd deg og fortelle det, sier han og stryker henne langs hårfestet i nakken, hun er ikke det spor redd mer.

Hun reiser seg og nikker bare. Eplet ligger der i lommen og venter, og nå vet hun nesten helt sikkert at de skal til Lier når det blir høst. Hun småløper ned stien, stanser før bakketoppen, ser seg tilbake, mannen sitter ikke på benken mer, men hvis det virkelig blir fred i morgen, da skal hun kanskje sette seg på benken og håpe at han kommer, for hun må si ham noe som takk for at han sa det.

Brev fra presten

Risør, tirsdag 2. september 1958
Til den det måtte angå.
Det er høst, og jeg skriver med stor glede. Jeg føler meg opprømt.
Nede ved bryggene er det spor efter årets aller første høststorm. Det er så vakkert! Avrevet tang fra det opprivende uværet ligger skyllet opp ved Kastellet, det lukter skarpt av havluften som driver opp mellom Brennholmen og Verven. Jeg har funnet fram den store vadmelsfrakken til bruk nå når dagene blir stadig knappere mot aften. Den henger over stolryggen her i arbeidsværelset, jeg skal snart ta den på og vandre ut.

Det er meget som blir kortere for meg nå for tiden, og jeg skal gi min versjon av saken, slik at noe en gang kan bli fattbart. Jeg har allerede funnet stedet. Jeg har tenkt meg fram til at det må være der, og ingen andre steder.

Den som finner, og åpner, dette brevet kjenner meg ikke. Jeg ble døpt Valdemar H. Min vei var ryddet for lenge siden. Når dette brevet blir funnet, åpnet og leses, er jeg forlengst støv og muld. Det har ingen hensikt å søke efter meg.

Som sogneprest er jeg strengt tatt ikke engstelig for så meget. Jeg vet at jeg er kjent som en fryktløs prest: Jeg har ikke vært redd for glefsende horder av konfirmanter, fulle av livsglede, slik også vi unge prestene fra fakultetet var. Og også er. Ikke for den nye liturgien, som har påkalt så mye vrede i menighetsrådet. Heller ikke for Guds åsyn eller dødsskyggens dal eller apokalypsen. Jeg kan min apokalypse, jeg har gjenfortalt den i menigheten til det kjedsommelige. Men det finnes en hemmelighet gjemt i et avstengt kott i meg: Jeg er mørkeredd.

Det er bare å erkjenne det: Efter min mening finnes det mer mellom himmel og jord enn det som med rene ord står i Skriften. Men hva verre er: Jeg har aldri hatt noen å fortelle dette til. Hvem skulle det nå være? Kallskapellanen? Biskopen? Min kone? Det finnes ingen.

Første gang jeg møtte skyggen var en vintereftermiddag, på vei hjem fra høymesse. Jeg vandret som sedvanlig i egne tanker med den brune skinnvesken i hånden, inneholdende bibel, salmebok, prekennotater og nok et brev fra menighetsrådet med klager på den nye liturgien. Midtvinterstid setter jeg alltid opp farten slik at jeg skal kunne rekke hjem før kveldsmørket kommer og tar meg. Jeg kan aldri vite hva som befinner seg ute i det omsluttende mørket, det tette blå mørket som varer bare en times tid før det nok en gang blir beksvart, kulden og mørket som vandrer side om side inn fra havet. Den som har det slik vet at hva som befinner seg der ute, kan man bare ane dem, skikkelsene, uhyggens ansikter, lydene. Anelsen om det har vokst seg sterk til en erkjennelse gjennom år.

Jeg gikk med krum nakke, forsøkte å feste tankene i mine egne argumenter for den nye liturgien. Og brått: En lang mannsperson, kledt i frakk, skallete. Han henvendte seg til meg, tiltalte meg ved navn, og sa at han hadde observert meg en god stund. Først trodde jeg at det var gårdsgutten som stod der, lutrygget og mager. Men efterhvert gikk det opp for meg at dette ikke var et syn som kunne bortforklares rasjonelt. Og da jeg ikke svarte, men derimot forsøkte å overse synet og overhøre replikken, gå fortere og knuge skinnvesken tettere, hevet skyggen stemmen:
– Valdemar H., jeg snakket til Dem! Hvorfor går De så meget alene? Og hvorfor tør De ikke vedkjenne Dem tvilen?

Det var ved denne sistnevnte uhyrlige påstanden at jeg la på sprang hjem. Mørkeredselen jaget meg opp bakkene ved Viddefjell, det er så skammelig, jeg snublet og falt i skaresnøen og kom blodig og vettskremt hjem den kvelden, vasket blodet av meg i hemmelighet og sovnet svært sent ved siden av min kone.

En uke gikk, på ny stod jeg på prekestolen, og denne søndagen snakket jeg om syndens forsoning til menigheten. Det var mye å snakke om, men jeg hadde nok av tid til rådighet. Jeg skriver aldri mine prekener ut som fullstendige manuskripter, det jeg fester til papir er alltid bare omrisset, en skisse. Utover det er mine prekener ren improvisasjon basert på menighetens dagsform, oppmøte og grad av anger og bakrus. Jeg er meget god på å beregne tiden. Jeg kan beregne hvor mye jeg skal vektlegge syndens plass i en preken, veid opp mot anekdoter fra Skriften, før jeg gir signalet til menigheten og organisten. Jeg forsøker alltid å unngå anekdotene fra Skriften. Jeg finner Bibelen avsporende og forstyrrende, jeg vil helst bruke mine egne ord. Så også denne søndagen, der jeg stod med kirkeskipet foran meg og formante menigheten.

Det knirket i kirkedøren, noen kom inn. Jeg løftet hodet efter lyden. Det var skyggemannen. Han hadde en kjepp i den ene neven, han støttet seg til den, bøyde den lange ryggen og satte seg på den aller bakerste benkene der aldri noen pleide å sette seg, angerens og skammens benk. Jeg kjente halsen tette seg til, det svimlet for meg og jeg fikk tåkesyn; så var jeg altså blitt mørkeredd på høylys dag, også. Skyggen kikket opp mot prekestolen, vekslet blikk med meg, foldet hendene og smilte. Jeg hørte min egen stemme som sprakk opp i angst, jeg stammet da jeg bad menigheten finne riktig salmenummer. Skyggemannen bladde opp i salmeboken og sang. Jeg så på ham over min egen salmebok: Han trengte ingen salmebok, han kunne salmen utenat, og det var mer enn jeg kunne håndtere. Jeg kjente meg ikke bare lammet av redsel, men også avsindig rasende.

Efter siste klokkeslag søkte jeg tilflukt i sakristiet. Jeg bad en forpint bønn om nåde. Kirken var tom for lyder da jeg åpnet døren ut til kirkeskipet. Han satt fortsatt på bakerste benk, radmager og uten hår på hodet. Stemmen var tørr, raspende:
– Jasså, Valdemar. De står og snakker om synd og nåde i dag. Ja, det er store ord.
– Hvem er De, og hva vil De bekjenne? spurte jeg.
– Jeg ser inn i det De helst ikke gir innsyn i, De trenger ikke stå her og lyve. De vet svært godt at løgn er synd, og nå står De i kirken, skam på Dem, sa skyggen.
– Hvem er De? gjentok jeg, og jeg følte meg både uvel og rasende.
– Det trenger De ikke vite. Ikke er jeg sikker på om De vil vite det heller, Valdemar H. Men jeg kjenner meg velkommen her. Jeg har sett Dem lenge.
– Hvor lenge? spurte jeg og følte skammen skylle tvers gjennom meg, det var ingenting jeg kunne gjøre for å skjule det.
– Siden De begynte å tvile. Én ting er at De har tenkt på menighetssekretærens hender, disse hendene som De i ensomhetens mørke har mant fram i sovekammerset, og der De de siste årene ikke har følt Dem vel, og jeg vet hva De har tenkt på når De innbitt innbiller Dem selv at det livet De lever med prestefruen er slik De har drømt om. For det var aldri dette De drømte om. Det kan vi la fare. Men en langt annen sak, Valdemar H., er at De i det siste har begynt å tvile på Gud. Og det er en langt annen skam.
– Det er ikke sant.
– Det må jeg si. De står i Herrens hus og sverger en løgn, Valdemar H.
– Jeg vil at De skal gå, svarte jeg.
– Som De vil. Men jeg kommer tilbake. Tiden var inne til å si ifra. Farvel.
Skyggemannen grep vandringsstaven, støttet seg mot benkeraden og forsvant ut kirkedøren.

– Du er sen. Hvorfor er du sen? spurte min kone da jeg senere på eftermiddagen satte skinnvesken fra meg i entreen. Jeg svarte ikke, men spiste taust av oksesteken hun hadde satt på bordet. Den kvelden elsket jeg med min kone på en måte som for oss begge var uvant:
– Valdemar, du er annerledes i kveld, pustet hun og holdt hånden for munnen min. Og selv om det var min kone kjente jeg en stigende skam: Noen hadde sett meg. Og menighetssekretærens hender var sterkere og fastere den kvelden.

De påfølgende ukene var det ikke mulig for meg å unngå ham. Han stod på samme sted, uansett om jeg forskjøv tidspunkter og gikk tidlig eller sent til kirken. Jeg forsøkte også å gå meningsløse omveier, men de førte bare til de sørpete jordene, eller opp i den leirete fjellskjæringen, og ikke kunne jeg komme til kirken og se ut som en lasaron, derfor snudde jeg og gikk tilbake, og skyggen stod der og ventet. Den snakket til meg, bad meg om å stanse.
– Jeg vet at De slett ikke er virkelig, jeg kan ikke snakke med skygger, jeg har ingenting å snakke med dem om, mumlet jeg en av disse eftermiddagene.
– Nå. Så det sier De. Men mitt tilbud står åpent, svarte skyggemannen, og med et bedrøvet drag over det smale ansiktet slo han blikket ned, – så kan heller De gi meg et signal når De kommer på noe å snakke om. Farvel.

Dette siste greide jeg ikke å forstå. Jeg undret på om jeg hadde vært for uforsonlig, jeg ble rammet av en uforklarlig dårlig samvittighet, og de påfølgende nettene ble jeg liggende våken i anger på hva jeg hadde sagt. Det ble ikke bedre, snarere verre.
Få dager efterpå samlet jeg alt mitt mot, stanset opp på det vanlige stedet og sa ut i luften:
– Vi burde snakke sammen.
I selvsamme øyeblikk angret jeg meg, jeg visste hva jeg hadde gjort: Jeg hadde påkalt ham. Det tok bare et øyeblikk:
– Tusen takk, Valdemar, hva har du behov for å snakke om? spurte skyggemannen og trådte fram.

Hver søndag vinteren gjennom møttes vi, på samme sted, til samme tid, og samtalene ble lengre. Jeg kunne fortsatt kjenne mørkeredselen som en frysende angst i meg, men han gjorde meg ikke noe. Det skjedde en endring i meg, jeg kjente meg friere til å stille stadig flere ord lagelig til for hugg, og jeg brukte etterhvert et språk som forundret meg selv. Jeg hadde den siste tiden begynt å glede meg til disse samtalene.

Jeg fortalte ham om den skammelige distansen jeg hadde følt til min kone, men at det ikke var hennes skyld, det var mitt eget fravær av ord. Og jeg erkjente tvilen på Gud. Erkjennelsen kom motvillig, men han oppmuntret meg, slik at jeg turde. Og skyggemannen kunne fortelle at slik var det fra tid til annen, og at ordene likevel fantes et sted, de var ikke borte, de var bare usagte.

Mens vinteren gikk ble eftermiddagene stadig lettere. Skyggesamtalene ble kortere.
– Jeg sier snart farvel til deg, Valdemar. Det blir stadig lysere, og en dag kommer jeg ikke til å være synlig mer, sa skyggen en sen aften i april.
– Mener du at jeg aldri mer får se deg? spurte jeg og følte en sorg ta form.
– Skygger som meg er alltid et sted, men nå vet du at det ikke er farlig å se oss, sa skyggen og strakte den lange ryggen mot en himmel som var blå og løfterik.

Og en søndag da vårløsningen satte fart på bekken og duene kurret fra eiketrærne var det ikke mulig å se ham mer. Jeg stanset min vane tro opp på vei fra kirken og konstaterte at jeg følte meg uthvilt. Så gikk jeg med sorgtunge, men likevel lette skritt mot prestegården og tok i dørklinken. Der hadde jeg den aller nødvendigste samtalen med min kone, og hun forstod hvert eneste ord. Jeg forsøkte også, dagen efterpå, å snakke så varsomt jeg kunne med menighetsrådssekretæren, men hun kunne ikke forstå et ord av hva jeg sa, og hun bad seg løst fra stillingen.

Jeg har sett ting som jeg aldri burde ha sett, og jeg har vært vitne til hendelser som jeg aldri kan snakke med noen om. Hvem skulle det i så fall være? Kallskapellanen? Biskopen? Min kone kan jeg nå snakke mer med enn tidligere. Men selv ikke hun vil kunne forstå mine mørkeste møter med det uforklarlige, og jeg vil skåne henne for det. Enhver prest har slike hemmeligheter. En prest som benekter det, taler usant. Ingen prest ønsker å tale usant og kan derfor aldri, ikke til kallskapellanen, ikke til biskopen, ikke til menigheten, betro seg. Vi må leve med våre redsler for mørket, og med vår tvil. Vi kan ikke fortelle om slike hendelser, de ligger innelåst på dypet av et nattsvart mørke. Dersom vi fortalte om det, ville vi miste enhver troverdighet selv i de mest ekstatiske forsamlinger, og våre nærmeste ville miste vett og forstand.

Jeg har fra barnsben av lært at djevelen kommer i enhver forkledning, og at man ikke skal inngå samtaler med ham. I dag er jeg ikke så skråsikker på noe mer. Men hva verre er: Jeg er ikke like mørkeredd som før, men min tillit til Herren har aldri vært svakere.

Det er aften, vinden har vendt fra pålandsvind til fralandsvind, og jeg er opprømt: Det må skje i aften. Nå tar jeg på meg den store vadmelsfrakken til bruk nå når dagene blir stadig knappere.

I beste mening,
Valdemar H.

Arbeidsfolk

Klokken er halv fem, det er tirsdag morgen. Da jeg la meg for noen timer siden, drev morgendisen tynn, utvannet og transparent gatelangs her på Oslos østkant. Nå er morgentåken fra regnet borte som ved et trylleslag. En fyr går med plastpose mot nestsiste buss, eller er det kanskje morgenens aller første buss, en kvinne jeg drar kjensel på får et kyss over gangfeltet ved Hagegata, hun har en uvant trekning langs munnvikene, det er riktignok tjuefire år siden, men en mann kjenner igjen en kvinnes kyss på avstand. En mann kommer for alltid til å gjenkjenne en kvinnes kyss, uansett hvordan det går, hvor gamle vi blir, hvor vi bor, hvordan det til sist gikk med oss, en kvinnes kyss endrer seg ikke, selv ikke på avstand, selv ikke når hun ble proff. Har en kvinne først kysset, endrer hun det ikke. Jeg biter meg ikke spesielt mye merke i det, hun nikker, jeg kunne spurt hva hun gjør her på disse kanter når klokken er langt etter stengetid og langt før åpningstid, men vi snakker ikke sammen, hva kan vi si? Slik gikk det nå engang med henne. Slik gikk det nå engang med meg. Men felles for oss er at det ble arbeidsfolk av oss begge to.

Hun flyttet til byen som godt voksen. Hun var nemlig «swingers», sa de. Alle sa det, de sa «swingers» i flertallsform, men mente henne alene. Nå er det forsåvidt ikke mulig å være swinger alene, man må ha noen å swinge med, men dette ville folk slett ikke høre snakk om. Var det noen i bygda som var «swingers», så var det altså pinadø henne. Hun hadde også fått dildo i postoppkrav, sa en av postfunksjonærene, for han visste hvem som skjulte seg bak de diskrete avsenderne T. Hansen eller Johnny Import AS, avlange pakker i gråpapir, postlagt i hemmelighet på Alnabru og hentet under atonal plystring en drøy uke etterpå.

Vi kysset sammen natt til torsdag 27. juli 1989. Jeg var hjemme på sommerferie, hadde akkurat begynt jusstudiene og visste at jeg befant meg på svært usikker is. Det hele var over på sekunder, jeg skal ikke utdype bakgrunnen eller hvem som forøvrig var tilstede under kysset, men såpass kan jeg si at alle hadde beholdt gifteringene på, og flere hadde varer fra T. Hansen som skulle prøvekjøres den natten. T. Hansen er konkurs forlengst, en advokatkollega av meg som driver med familierett spedde på inntektene med konkursbestyreri for noen år siden, og hun fortalte meg i svært grafiske ordelag om lageret av dildoer og vaginakuler som stod stablet opp langs garasjeveggene da kemneren brøt seg inn med henne som vitne. T. Hansen selv var forduftet, han var sist sett på Fornebu der han leverte flybilletten ved utgangen og fiklet nervøst med en gullenke på venstre hånd. I et års tid etterpå var Johnny Import AS enerådende på markedet, men Johnny druknet seg i Seljordsvatnet da internett kom, og resten er jo historie.

Og selv om det altså er tjuefire år siden, så kan jeg gjenkjenne kysset hennes på avstand der i Hagegata, som advokat vet jeg i dag at hun trenger hjelp både titt og ofte, det er mulig å se det på måten hun kysser på. Jeg kunne bare gått bort til henne, tilbudt mine tjenester og hun kunne sagt ja, jeg trenger deg, nå mer enn noensinne, takk for sist, og så kunne vi levd på det offentlige begge to. Men jeg er ikke uhildet.

Senere på dagen: Kullgrillslukten fra restaurant Istanbul i Trondheimsveien står fet nedover kvartalene, forbi Tøyenparken, krysser i vinkel og langt opp i Jens Bjelkes gate. Jeg vet at de snakker der inne på restaurant Istanbul. Det snakkes på alle mulige språk, de snakker høyt, det er et støynivå som ligner en annen verden. De jobber som faen på kjøkkenet der inne, og de vet at de må det. De vet at vi har oljen, de har alt det andre. Arbeiderklassen vet hva «alt det andre» er. Jeg tror ikke vi skal forskjønne det.

Gjenglemte notater om Blenda Ulriksen og Tafatt Pettersen

Valle i Setesdal, 1996.
Blenda Ulriksen står på det nederste trappetrinnet til leiligheten sin. Hun har plutselig blitt usikker: Det nyfriserte håret føles kunstig oppsatt, slik er det alltid når hun har vært hos frisøren. Dessuten lukter hun som en parfymebutikk. Var det virkelig nødvendig av frisøren å bruke akkurat den sjampoen? Hun står på trappen, har satt fra seg postpakken fra Ellos og fisker opp en sigarettpakke fra allværsjakken. Hun skulle ha sluttet for lengst med dette tullet. Ikke bare smugrøykingen, som hun på mirakuløst vis har greid å skjule for moren, men også håpet om et bedre liv enn dette. Blenda Ulriksen er 35 år, lukter i følge henne selv denne tirsdagen som en fransk, horete parfymebutikk og tør ikke engang, i langt fremskreden alder, å innrømme for sin mor at hun røyker. Nå må det snart bli en slutt på dette. Og så er det tanken på denne håpløse Tafatt Pettersen.

Tafatt Pettersen er en vattnisse, tenker Blenda Ulriksen og setter seg på trappetrinnet. Han har alltid så mange planer, Tafatt Pettersen. Men det blir aldri noe av det. Han fabulerer om at en gang skal de gifte seg, at de skal kjøpe campingvogn, at de skal gå på den dyre restauranten i Byen Som Det Tar Fem Timer Å Kjøre Til – bare vent.

Javisst har hun ventet. Blenda Ulriksen synes hun har ventet på så mye i sitt liv. Hun har ventet i to år på Tafatt Pettersen, hun har ventet på at moren skal gå slik at hun endelig kan smugrøyke, hun har ventet på frisørtime, og hun har ventet på pakker fra Ellos. I Blenda Ulriksens liv er det alltid en mengde venting som hun må skaffe plass til. Hun kaster sigarettstumpen trassig ut i oppkjørselen. Den slukner hvesende i en vanndam med et «hyssjjjj, ikke så høyyyt. Pft».

En gang i Norsk Ukeblad, ved påsketider, hadde det stått en artikkel om «å realisere seg selv». Ordene stod svarte og fete og ekle på det glansede papiret. Hun hadde mest lyst til å bla videre, for det var noe ubehagelig ved det hele. Men så ble hun sittende og lese.

Artikkelen tok utgangspunkt i skjebnen til en 32 år gammel kvinne fra Kinsarvik som hadde blitt forlatt av sin mann, en feier. Historien var tåredryppende: Mannen hun hadde forelsket seg i hadde feid over mer enn bare piper, noe denne kvinnen hadde oppdaget en dag da han sa at han hadde vært ute og feid i kommunal tjeneste, men istedet kom hjem og luktet fremmed etterbarberingsvann. Han brøt øyeblikkelig sammen og tilstod alt: Svart fra øre til øre fortalte han at han hadde falt for en annen feier, han hadde blitt så tent av å se sin medfeier dra loddet opp og ned. Nå skulle disse to feierne inngå partnerskap og flytte til Mandal. Den sønderknuste kvinnen hadde fått 500 kroner for å fortelle sin historie, den var ledsaget av et bilde av en mann med flosshatt, men «illustrasjonsfotoet har intet med de faktiske personene å gjøre». Historien hadde antakelig, naturlig nok, skapt stor oppstandelse både i Kinsarvik og i Mandal.

Psykologen som svarte den forlatte kvinnen hadde begynt forsiktig. Han hadde trøstet brevskriveren. Bedt henne tenke «framover». Men deretter var det som om ordene til denne ukebladpsykologen hadde begynt å løpe fortere: Han snakket om at «du har selv et valg». Setningene hans snirklet seg fra et innsmigrende «du har kontrollen over din egen framtid» og til det forførende «du trenger ikke engang oppfylle andres forventninger, og vet du, det er ikke engang nødvendig å bli likt av alle!» Utropstegn! Blenda Ulriksen knuget ukebladet så det ble flekkete og kjente en skammelig lyst og en brennende rødme, og hun fikk et intenst røyksug, men kunne ikke gi etter fordi moren stod på kjøkkenet og stekte plukkfisk.

– Du burde virkelig satse på Tafatt Pettersen, han er perfekt for deg, og dessuten skal han kjøpe campingvogn, sa moren og kikket inn i stua. Det luktet kvalm plukkfisk lang vei. Blenda Ulriksen lukket bladet hastig, skyldbetynget og skjelven. Siden den gangen hadde hun ikke turt å tenke tanken mer mens moren var tilstede.

Tafatt Pettersen har ikke råd til campingvogn. Ikke denne gangen, heller. Casinomaskinen på storsenteret romler som et sultent dyr. Så blir den mørk noen sekunder, før den lyser opp, pilene langs kanten viser vei til en sprekk på høyre side der det står Insert Coin i rød skrift. Tafatt Pettersens veltrente spillefingre trykker instinktiv på go-knappen ni ganger på rad, i ren refleks, en refleks som stammer fra den eventyrlige gangen da maskinen hostet to ganger, fortsatte sin ville ferd gjennom de tapte drømmenes verden, og plutselig gav seg til å spytte ut tikroners-mynter. 1500 blanke kroner lå plutselig i skuffen, og denne magiske episoden lærte Tafatt Pettersen at det er ikke slutt før man har prøvd en siste gang. Tafatt Pettersen spilte naturligvis også opp de 1500 kronene som kom ut av maskinen denne magiske formiddagen.

Men nå er runden slutt, og Tafatt Pettersens slitte jakkelommer er tomme. Det er ikke forsvarlig å legge mer penger på nå. I alle fall ikke før kalenderen viser den tjuende.

Tafatt Pettersen vinner forresten veldig ofte nesten to millioner: Det hender nemlig rett som det er at skrapeloddene han kjøper avdekker to like symboler der han utålmodig skraper i emulsjonen med tommelfingerneglen. Det tredje like symbolet mangler alltid. Men det gjelder jo bare å prøve, tenker Tafatt Pettersen, det kan like gjerne bli ham en dag. Og den dagen det skjer, da drar han rett til campingvogn-butikken, ber om samtale med disponenten og slenger loddet i bordet: «Nå kan du le, nå!»

Når det gjelder en framtid med Blenda Ulriksen er han mer pessimistisk. Han gikk bort til henne i dag og sa: «Blenda, den nye frisyren er virkelig fin, jeg vet at jeg prater mye, men en gang skal vi definitivt dra på restaurant til Den Store Byen Det Tar Fem Timer Å Kjøre Til, og der skal vi spise ekte sushi. Det er rå fisk, Blenda, og det er det de gjør i de store byene. Og her snakker vi ikke om plukkfisk.» Blenda Ulriksen hadde sett stumt og avmålt på ham der hun stod med en Ellos-pakke under armen.

Tafatt Pettersen sparker irritert i grusen utenfor storsenteret. Han føler seg trøtt i kroppen og sår på fingertuppene. Og han føler at han lider av tvangstanker.

Tvangstankene, ja. Noen ganger føler Tafatt Pettersen en ubendig trang til å si ting høyt. Og det hadde han da også gjort en gang: «Pappa, jeg liker ikke å ta eskimorulle med kajakken, jeg får vann i nesen» hadde han sagt en gang da faren stod hojende på stranden og bad ham føle seg som en mann. Det var siste gang Tafatt Pettersen sa ifra til sin far om noe som helst. Faren ble ikke bare skuffet, han ble også sint: «Er dette takken for at jeg forsøker å oppdra deg som en mann? Vann i nesen? Du vet ikke å sette pris på friluftsliv, ekte menn tar eskimoruller!» sa faren og fnøs.

Men tvangstankene forsvant ikke, de ble bare verre. Verst var de i begravelsen, da farens kiste ble senket i den svarte høstjorden, da hadde Tafatt Pettersen tvangstanker om at han plutselig, under jordpåkastelsen, skulle begynne å synge muntert. Tvangstankene skrek til ham: «Gjør det, gjør det!» med en så stor styrke at han måtte holde seg for ørene, og da var det flaks at dette var en kald høstdag slik at det ikke virket påtakelig. Kirkekaffen smakte heller ikke godt, Tafatt Pettersen hadde mest lyst til å skrike «Samme gamle kokekaffen, år etter år!», men han hadde latt være. Selvsagt hadde han latt være. Slike ting sier man ikke.

Og nå for tiden har han plagsomme tvangstanker om Blenda Ulriksen. Han tenker forbudte tanker om at han skal gå bort til henne, se henne inn i øynene og si: «Jeg vet at du verken liker plukkfisk eller den nye frisyren du har. Frisyren din er jo ikke ny. Den er jo den samme du har hatt i femten år, og du tør ikke noe annet. Men jeg, Tafatt Pettersen, jeg skal få deg til å tørre mer. Kom, røm med meg, jeg kommer aldri til å vinne nok penger til campingvogn, men om du vil kan jeg istedet synge for deg, jeg skal synge andre sanger enn dem du har hørt før.»

Men Tafatt Pettersen tør ikke. For dét er jo virkelig å ha tvangstanker, og slike ting sier man ikke, tenker han, og finner til sin store glede en bortgjemt tjuekrone i venstre bukselomme. Insert coin. Så da gjør han det, motvillig og skyldbetynget, og få minutter etterpå er også den bortgjemte mynten borte.

Det drar en vinterlig vind gjennom det nyfriserte håret til Blenda Ulriksen der hun sitter på nederste trappetrinn med Ellos-pakken ved siden av seg. Irritasjonen over den sterke sjampolukten er ikke så irriterende mer. Hun reiser seg, låser opp døren og skritter inn i leiligheten. Kanskje hun kunne male furubordet, bare på trass? tenker hun og spretter pakken opp med vante bevegelser. De røde gardinene i pakken er svøpt i plast, og hun går rett inn på soverommet og holder dem opp mot vinduet: Jo. Perfekt til jul. Der skal de ligge julaftens kveld, hun og Tafatt Pettersen, og kjenne julefreden senke seg og rugbrødene heve seg. I alle fall håper hun det – hun har ikke bakt rugbrød på en stund nå.

Men hun har låst nattbordskuffen. Ingen mann har noe i hennes nattbordskuff å gjøre. Der ligger Norsk Ukeblad fra en påske en gang, og det er eseslører og flekker på side 54.

Mannen fra Fjertfart

Da jeg seilte utenriks på nittitallet kom jeg i snakk med en mann som påstod at han var fra den norske byen Fjertfart. Skjønt seilte utenriks: Dette var på danskebåten på tur til København med fagforeningen, men det får passere som godkjent.

Jeg satt ganske fredelig i en av salongene og leste sakspapirer med forberedelser til nye lønnskrav, det var hovedoppgjør og dermed kunne man forvente at arbeidsgiver gravde svært dypt og ansvarsløst i lommene for å etterkomme krav fra samtlige ansatte. Jeg satt i egne tanker med snedig uttenkte formuleringer som man kunne bruke overfor arbeidsgiver da en høy kar i mørk frakk og joggesko dumpet ned på stolen ved siden av:
– Signe været og skip ohoi, sa han.
– Skip ohoi selv, svarte jeg og kikket over lesebrillene:
– Hvem er du, merkelige fyr, og hvor skal du?
– Jeg kommer fra Fjerfart, og jeg skal betro deg visse saker og ting, svarte han.
– Hvor ligger Fjertfart, det stedet har jeg da aldri hørt tale om? spurte jeg.
– Noen mil fra Gjøvik, svarte han.
– Er dette sant? repliserte jeg mens båten pløyde en kuling over østlige Skagerak.
– Det er sant som fanken, du kan få se beviset, svarte mannen og dro opp et fillete kart fra innerlomma på dressjakken. Jeg så straks at kartet var revet ut av et atlas, og det hadde blitt brettet ut og brette sammen utallige ganger; Jotunheimen hadde flasset av og det var et hull ved Grimstad. Men hva mer interessant var: Min samtalekompis hadde krotet over stedsnavnet Elverum med kulepenn og skrevet “Fjertfart” over istedet. Atlassidens tittel “Skandinavia” var strøket ut og erstattet med ordet “Fluktplan”. Det var tegnet en enkel, tykk strek med rød sprittusj i luftlinje fra Fjertfart til København. Fra København og ned mot kartbladets nedre marg var det trukket en stiplet linje med påskriften “Til Kongo” og en pil nedover.

Etterhvert kom det fram at mannen, som presenterte seg som Wolfgang Pladsen, skulle tvangsinnlegges for en rekke mentale lidelser som hans psykiater hadde laget en grundig, maskinskrevet liste over, Wolfgang Pladsens pårørende hadde underskrevet papirene, nemda hadde fattet vedtaket og mer var det ikke å si om saken, sa myndighetene: Wolfgang Pladsen var pipe gal og skulle inn med tvang.
– Jeg er nå på vei mot friheten, sa han og tømte kaffekoppen med to slurp.
– Hva er det du har gjort som er såpass kvalifiserende for tvangsinnleggelse? spurte jeg.
– Løftebrudd, skuffelser. Personlighetsforstyrrelse. Hallusinasjoner. Det vanlige. Det hele begynte med et skrapelodd, svarte Pladsen og lente seg bakover.

På dansegulvet hadde fullbefarne sjøulker med hengemage engasjert halverfarne førstegangsreisende med korte skjørter, og det var selveste Kris Kristofferson som dro kvelden opp, Kristofferson kikket skjeløyd og plirende over skipsgulvet, la an to akkorder og satte leppene mot mikrofonen: “Take the ribbon from your hair, shake it loose and let it fall, layin’ soft upon my skin, like the shadows on the wall.” Jeg har alltid beundret Krisofferson for den teksten. Ikke bare er den erotisk, den er så sørgelig at man kan gå hen og bli tristkåt av den. Forferdelig. Deilig. Jeg hørte mye på den sangen en gang da jeg selv hadde blitt stående på bar bakke, noe som var min egen skyld, ene og alene, jeg erkjenner det i dag.

– Med et skrapelodd? Hvordan kan alt begynne med et skrapelodd? spurte jeg.
– Du vil ikke tro det, svarte Wolfgang Pladsen.
– Nå, si ikke dét, jeg lever av å høre på og gjenfortelle historier, svarte jeg.

Skrapeloddet hadde Pladsen kjøpt på en sentralt beliggende kiosk – jeg nevner vel ikke navn, men den er godt besøkt, og betjeningen kikket nysgjerrig over disken mens Pladsen skrapet i emulsjonen. Plutselig hadde tre like 100 000-kronerssymboler stått i ildskrift over loddet. Det gikk ikke lange tiden før telefonsamtalene føk linjelangs i Elverum, og da Pladsen kom hjem til sin kone og gledesstrålende fortalte om hendelsen hadde hun allerede fått beskjed. Ja, hun hadde endatil rukket å bestille en prinsessekake fra bakeriet, hadde satt regningen i hans navn og forkynte at nå var det slutt på spinking og sparing, nå skulle de reise og nå skulle de kjøpe ny kjøkkeninnredning og nå skulle de og nå skulle de og nå skulle de. “Nei, vi må gjøre noe lurt med pengene”, svarte Wolfgang, og neste dag tok han toget til Oslo. Der satte han samtlige hundre tusen på børs. Ja, nesten, da: Det eneste som manglet var kr 295,50 som dekning for kaken fra konditoriet.

Wolfgang investerte i et knøttlite selskap som hadde startet diamantutvinning i Kongo. Selskapet steg raskt i verdi etter forhandlinger med president Laurent Kabila, som gav selskapet fri tilgang til diamant-leier i Katanga-provinsen. Wolfgang Pladsens hundre tusen kroner vokste til fem millioner, så til ti, dernest til tolv. Han tok ut utbyttet rett før diamantselskapet rømte både Kongo og Norge og forsvant inn i en bankboks på Cayman Islands, og til tross for fordelsbeskatningen satt Wolfgang Pladsen tilbake med tjue millioner kroner på konto. Hans kone var ellevill av begeistring, hun roste sin mann for handlekraften, og nå skulle hun selv utvise litt handlekraft: Hun dro til Gjøvik på spa.

Det var her Wolfgang Pladsen begynte å tenke. Han hadde lest en artikkel om gatebarna i Kongo, og han lå våken og tenkte på hva dette selskapet han hadde investert i mon hadde bedrevet der nede, ja, en hel helg lå han våken før han bestemte seg: Det beste er å dele. Han forkynte ved det overdådige frokostbordet mandag morgen at han ville gi alle de tjue millionene til et Røde Kors-drevet gatebarn-prosjekt i Kongo. Ja, nesten, da: Fratrukket kredittutgiftene på kr 3890,- etter fruens spa-opphold på Gjøvik.

– Så slik begynte det, sa Wolfgang Pladsen og strakte seg over bordet. Den skjeløyde Kris Kristofferson hadde skiftet grep: “I met her sadly in the slowly falling rain, crying softly in her loveliness and pain, knowing no one needin’ someone bad as me“.
– Jeg skjønner ikke? spurte jeg. Båten hadde forlatt nattens dype mørke og var på vei mot morgengryets svake oransje skjær, det var mulig å skimte den danske kyststripen som en hildring i sørøst.
– Skjønner du ikke? Hva er det du ikke skjønner? spurte Pladsen og la hodet på skakke.
– At dette gjør deg utilregnelig og til et psykiatrisk tilfelle.
– Men så har heller aldri du hatt tjue millioner kroner mellom hendene og opplevd hva det gjør med folk rundt deg.
– Nei. Og jeg har heller ikke en slik kone.
Pladsen blåste:
– Tror du dette handler om min kone? Dette handler om en hel familie, om såkalte venner, om venner du ikke visste at du hadde, og det handler om krav.
– Og om Elverum?
– Det handler ikke det aller minste om Elverum. Dette ville skjedd på Grorud og på Baddereidet, også.
– Hvor ligger Baddereidet?
– Ikke langt fra Burfjord. Kunne like gjerne hett Fjertfart, det også. Uansett: Du er den siste jeg forteller denne historien til. Forsåvidt også den eneste. Virker jeg gal, Arvola?
– Ikke såvidt jeg ser.
– Mange takk, svarte han og reiste seg:
– Det er snart ankomst. Eller avgang, alt ettersom hvordan man ser det. Farvel.
– Farvel, og lykke til.

På dansegulvet vugget folk i siste dans, Kris Kristofferson knirket sårt: “Why me, Lord? What have I ever done to deserve even one of the pleasures I’ve known?”

Noen uker senere leste jeg i Østlendingen at politi og øvrige myndigheter i Elverum etterlyste en viss fyr ved navn Thorleif Henriksen. Henriksen var rundt 180 centimeter høy, kledt i mørk frakk og joggesko, og regnet som meget farlig, både for seg selv og sine omgivelser: Han hadde rømt fra et lovlig fattet vedtak om tvangsbehandling, og hadde dessuten stukket av med nesten tjue millioner kroner tilhørende Overformynderiet, bare fratrukket et beløp pålydende kr 3890,- og utgifter til buss fra Elverum til Oslo. Henriksen ble sist sett nede ved danskebåten, fortalte avisen. Når jeg i kveld hører Kris Kristofferson, undrer jeg over om Thorleif Henriksen, aka Wolfgang Pladsen, fant lykken. Det unner jeg ham. Og jeg kan erkjenne at jeg fortsatt får tårer i øynene av Kris Kristofferson.

Han fyren

– Kan du hjelpe meg å trekke opp glidelåsen, faen, jeg er seint ute, sier hun og fikler med skulderputene på kjolen.
Han trekker opp glidelåsen med et kort rykk. Snuser henne i nakken. Legger munnen mot de korte nakkehårene hennes:
– Så fin du er, sier han.
– Jeg rakk ikke å henge opp klesvasken der nede, svarer hun.
– Jeg tar den, sier han og legger munnen mot nakken hennes igjen:
– Du har en annen parfyme. Den der… hva heter den…
– Ja. Må jo variere litt, svarer hun, ser seg i speilet med hodet på skrå.
– Du, han fyren. Kommer han fyren i kveld, eller?
– Slutt nå. Sitter glidelåsen? Den kjennes litt skjev ut, sier hun.
– Du bruker aldri den parfymen. Jeg hadde glemt den, sier han.
– Tar du den klesvasken? spør hun.
– Javisst. Du, han fyren. Kommer han, eller?
– Det er ikke så viktig, det. Er det så viktig?
– Hva synes du selv? spør han.
– Nei, han kommer ikke.
– Men den parfymen. Hva heter den parfymen?
– Jeg husker ikke hva den heter.
– Jo, det gjør du.
– Nei, det gjør jeg ikke. Hold opp å mase, nå.
Han trekker seg bakover. Slipper skuldrene hennes.
– Så, sier hun, så er jeg klar.
– Det er fire år siden nå, sier han.
Hun trekker skuldervesken over venstre skulder.
– Ja, du holder telling, svarer hun, skritter ut i entreen:
– Vi sees i natt en gang.
– En gang? spør han.
Hun nikker uten å snu seg.
– Ja. I natt, en gang.

Finnes også som lydfortelling:

Porten

Mellom klokken 08 og 15 har Ingunn Bast et svært begrenset ordforråd til disposisjon.
Alt hun skal si er sagt i løpet av noe over et minutt, hun har tatt gjennomsnittstiden på det, bare for ordens skyld. Tiden det tar kommer litt an på hva som ligger på båndet, men i gjennomsnitt et drøyt minutt: Hei. Pose. Kvittering. Før pleide hun også å si totalbeløpet, men det var det ingen som svarte noe særlig på, derfor droppet hun det. Mer er det ikke å si mellom åtte og femten for Ingunn Bast. I lunsjen med de tre andre ekspeditørene har hun ingenting hun skal ha sagt, derfor blir det med det.

Rett etter klokken 15 tar hun uniformen av, trekker på seg den grå anorakken og går. Hun går alltid den samme ruten: Opp den bratte bakken ved kjøpesenteret, over grusveien som snor seg en slak runde langs vannet der svanene tuter ved sivkanten, fram langs kanten av togskinnene, før de susende lydene av by forsvinner bak henne og gravlunden kommer til syne. Inn porten, som alltid er åpen, fastrustet i hengslene. Porten er åpen døgnet rundt, den er ikke til å rikke. Hun vandrer sakte langs glemte, mosegrodde inskripsjoner, de samme navnene ned alleen, dit ingen nye kommer til, der det bare lukes hastig i ny og ne.

Nederst ved det tørre kastanjetreet stanser hun, der han ligger. Hun nøler alltid før hun formulerer de første ordene. Sier noe om været. Mumler noe meningsløst om klokken. Den siste tiden: Stemmen sprekker alltid opp i to deler når hun forteller at hun savner ham. Hun samler delene. Hun kremter. Hun porsjonerer ut ordene i korte setninger, slik at de skal nå fram hver for seg, ord for ord, det er langt fram til hvor han er, hun tenker seg at ordene skal bære gjennom den mørke jorden, finne veien gjennom støv og sand, hjertet hans er ikke her, det er et annet sted. Hun avslutter alltid motvillig, sier at det var mer hun skulle ha sagt, men det får hun tenke ut til i morgen, så sees vi. Så sees vi, da. Hun venter på svar. Anorakken din er våt, du fryser, hører hun at han skulle ha sagt. Han pleide alltid å si det, på fjellet eller i hagen i oktober, når de satt ved et bål, Ingunn, du fryser. Hun står en stund slik for å høre om han kommer til å si det, om stemmen hans kommer til henne fra bakenfor tiden, men han sier det aldri, og så må hun likevel bare tenke seg at han sier det, hun tenker seg det hver gang. Deretter snur hun seg og går, og hun velger alltid en ny rute hjem hver dag, for det var noe han sa en gang, at når jeg er støv skal du gå nye veier hver dag.

På vei hjem stanser hun ved butikken hun egentlig ikke skal handle på, vi må ikke gå dit, hører du, Bast, følger du med, de skal ut av markedet her, sier butikksjefen. Hun respekterte det til en viss grad. Men nå, hun må, for der kan Ingunn Bast bruke en større del av sitt ordforråd, hun kan svare ja til pose og ja til kvittering, den samme ekspeditøren hver dag, han med den rare munnen, han som har lært seg vanene hennes, men likevel spør han, pose, ja, kvittering, ja, og hun er så glad for at han spør, hver eneste gang. Han vet hva hun vil ha, og likevel spør han, det er det hun liker ved ham. Hun handler aldri der i helgene, da er det andre som ekspederer, folk som ikke vet hva hun vil ha. Så skammer hun seg og smiler hastig, han besvarer, og hun skammer seg enda mer, det våkner noe i henne, en lammende lyst, en fuktighet, det var aldri slik før, og hun kjenner skamfullt så skamfullt at bakkene opp mot gravlunden blir tyngre og verre å gå, mer tungpustet, for hvert eneste smil hun bærer dit.

Det hender hun når porten med et smil, noe hun skulle sagt ham, men hun legger det alltid vekk, gjemmer alltid ordene, stanser pusten, gjenvinner kontrollen. Hun legger fra seg smilet ved den fastrustede porten. Alltid gjør hun det. Porten står åpen for det for alltid glemte. Det var ikke slik det skulle bli, at det skulle bli tyngre og mer kortpustet, det skulle tvert imot bli lettere, sa han, du skal puste friere, sa han, han lovte jo det, stol på meg, sa han. Men så sa han ingenting mer. Og nå svarer han ikke på lengsler og anrop.

Klart at hun tenker. Faen ta deg, tenker hun, men det er mellom klokken 08 og 15, og det er ingen som har noe med hva hun tenker, ikke en gang i arbeidstiden.

Smaken av salt

Jeg vet ikke mye om ham. Han fortalte ikke særlig mye. Han var fåmælt, men jeg husker at han sa at han seilte på en Reksten-båt en gang, lenge siden nå. De hentet trelast i Arkhangelsk, ble omdirigert fra hovedkontoret i Bergen, var egentlig på vei fra Liverpool til Aberdeen med skrapjern. Antakelig var det Hilmar Reksten selv som stod med teleksen i hånden, hadde blitt forespurt om de kunne ta et gjenglemt tømmerlass med over til Halifax. Reksten visste alt om skipene sine, hvor de befant seg til enhver tid, hva de hadde av last og ballast, hvilke skip som lå for los, hvem som lå i rom sjø. Han var ingen lett mann å komme innpå, Reksten, de sa det. Men han visste alt om skipene sine.

Reksten må ha tatt en rask avgjørelse, antakelig rådført seg med skipperen, som sa at værvarselet var godt for Nordsjøen og nordover Norskehavet, men Barentshavet visste han ingenting om, det lå alltid lunefullt og uforutsigbart i november. Det er ikke mulig å se stort i Barentshavet i november, det var det ikke den gangen, og det er det ikke nå.
– Men vi fikk beskjed om å dra til Arkhangelsk, sa han.

Så sa han ikke mer, men jeg kunne se for meg tømmerstokkene som lå stablet i nedisete, forvitrede betongsøyler klar til lasting. Det flasser alltid av russisk murpuss.

Reksten hadde diktert et telegram om at skrapjernet ville ankomme Aberdeen fem dager forsinket, og ved havn i Aberdeen hadde de intet å bemerke til det; jernet skulle ikke smeltes om før to uker senere, og på den andre siden: Ingen sa Hilmar Reksten imot. Så seilte de der, på direkte orde, med sekshundreogfemti tonn skrapjern i transit og fem hundre kubikk tømmer i rest. Men det kom en storm. De måtte gå innaskjærs over Lawrence-bukta, sa han. Dønningene veltet inn østfra langs bukta og satte skipet i voldsomme kast akterfra. Sjø fra akter er den aller verste, den kan sette alt i spill, og er alle sjømenns frykt. Bare noen få sjømil fra Halifax forskjøv tømmeret seg så mye at skipet fikk slagside mot styrbord og knapt lot seg styre.

– Vi tok inn vann, sa han.
Og han sa ikke mer.

Styrmannen greide med nød og neppe å peile seg inn mot femknopsmerket ved innseilingen, det fosset inn vann fra styrbord. Det ble kastet ut trosser fra en ventende taubåt på ordre fra havnevakten som så henne ligge lavere og lavere i sjøen. Hun var i ferd med å miste oppdriften helt, men kom i le og ble tauet over mot ankerplass i aller siste liten. Tømmeret var nediset, vasstrukkent og saltstenkt, skrapjernet var på tre døgn blitt gjennomrustet og sprøtt.

Jeg turde aldri spørre om han var redd.
Jeg hadde ikke ordene, han hadde ikke evnen, og motsatt. Men sant er det at Reksten selv ikke fikk vite om det; han ville bare ha bedt dem om å ta seg sammen og oppføre seg som menn, ikke som mus. De turde aldri fortelle Reksten om seilasen, han ville bare ha fnyst, strøket håret bakover og sagt at å takke ja til hyre er å ta sjanser. Jeg kan forstå Reksten, og jeg kan forstå mannskapet.

Femti år senere står jeg ved Jærstrendene, smaker på havet og vet at der ute i Nordsjøen seilte de. Havet ved Jæren smaker mer salt enn lengre nordover, jeg har smakt begge deler. Og historien har to sider, like mye verdt, begge deler: Det er en historie om å ta på seg for mye, den gamle fortellingen om å late som om man er mer til kar enn man egentlig er, og ikke minst om grådighet: Når er det nok å ha hva man har? Men samtidig dette ønsket om både å være handelsreisende i ferskskåret tømmer, og gammel skrapjern, og holde fasaden. Det er så viktig å holde fasaden. Det har de gitt oss i arv.

Like syk som Scarlett Johansson

Friskt mot, det er høst, en begynnende vakker høst står rundt hvert gatehjørne, ventes når som helst inn fjorden, over viddene og langs åskantene, jeg vet at langt nord i landet er de der allerede, de skarpe ettermiddagene, står frådende opp i sjøkanten, legger seg langs flomålet, jager gjessene på ny sørover, gjessene passerer for sørgående på langs ned Skandinavia, raster over snauklipte rugåkre ved Gävle, stanser for en siste, hastig blund på Falsterbo og setter sin mystiske, instinktive kompasskurs mot det spanske slettelandet.

På denne tiden i 2008 ble jeg, i likhet med Scarlett Johansson, rammet av høstinfluensa. Jeg vet ikke hvem jeg hadde fått den av, slikt er umulig å si, men Scarlett Johansson mente på sin side bestemt at hun hadde fått den av Samuel L. Jackson. De spilte sammen i «The Spirit», og hun hadde blitt smittet av ham på filmsettet, påstod Scarlett Johansson. Ikke det at jeg snakket med henne om det, men det var dette hun sa til allmennheten under et talkshow med Jay Leno. Der, i tv-studioet, snøt hun seg i ei snørrfille som hun solgte på eBay. Prisen for Scarlett Johanssons lommetørkle med basiller havnet til slutt på 5300 dollar. Pengene gikk til et veldedig formål, og en lykkelig fan kunne bli like syk som Scarlett, eller som Samuel, alt ettersom hvordan man nå valgte å se det.
– Nå bare finner du på ting igjen, Jakob, kan folk si.
– Nei, kan jeg svare, – jeg leste det i avisen.

Selv kastet jeg mine snørrfiller i do den høsten, gikk hostende til doktor Vogel, min daværende fastlege, og fikk Cosylan på resept. Det skulle dempe den verste hosten, og det var en riktig fornøyelse etterhvert å ligge sykmeldt til sengs i Cosylan-morfinrus og skrive tekster. Til tross for omstendighetene lo jeg mye. Jeg fikk det lett til å rime der i sengen, mens det på sin side utendørs var rim på plenen, gjessene fløy i plog mot sør, og jeg håpet at jeg skulle være frisk nok til å dra til Paris noe senere på høsten, et ønske jeg fikk oppfylt.

Jeg ble frisk og vel så det, og jeg sender en varm takk til den rundhåndede doktor Vogel, og til livet slik det falt seg. Og når jeg nå finner fram bildene fra Paris den høsten, kan jeg kjenne at det snart er på tide igjen med en ny vandring gatelangs der nede. Hvordan det gikk med ham som kjøpte Scarlett Johanssons snørrfille vet jeg ikke, men hadde han råd til å kjøpe ei snørrfille til 5300 dollar, hadde han sikkert råd til å bli liggende syk noen dager, også. Han hadde vel lengtet til det.

Pakketilbud

Ei kvinne i midten av trettiårene står foran meg. Stadig i kassakø, for det er blant annet i kassakø man kan se hva deler av folks liv består i, og hva de har: Kvinnen denne fredagen har en sønn på tre-fire som hyler jeg vil ikke, jeg vil ikke, hun har stjernetatovering på armen, to yoghurt – de er på tilbud, en sekspakning øl, Dagens Næringsliv, nokså skitne tær mellom sandalremmene. Av fingrene hennes kan jeg se at hun jobber med noe håndfast, muligens gartner eller asfaltarbeider; hun har noen utpregede svarte render rundt neglene som ikke stammer fra familieliv. Dersom hun er gartner har hun akkurat nå noen fredelige dager, med etterlengtet dyp pust etter en hektisk vår med innspurt mot sommer, noe planlegging til høstsesongen, forberedende ordrelister til jul, men det er det hele. Er hun derimot asfaltarbeider har denne uken vært ekstra travel for dem som har hatt vakt, det er et titalls rundkjøringer som er forberedt med sperrer og omskilting for en overhaling, har jeg notert meg, og ikke nok med det: Bogstadveien er ennå ikke ferdig. På vei ut døren er hun stadig foran meg i løypa, guttungen har roet seg ned, jeg tipper at de hun har minnet ham om yoghurt, og de blir stanset av to drivende svette, unge mormonergutter som lurer på om hun har tenkt over hvilken nåde livet egentlig er. Hun mumler noe til svar, haster videre med handleposen og guttungen i hver sin hånd, krysser gaten, sender meg et skrått smil mens jeg har overtatt mormonerne og må, sikkert til deres beklagelse, fortelle at ja, jeg har tenkt over hvilken nåde livet egentlig er, de ser skuffet ut, og ikke nok med det: de hadde tenkt å gi meg et pakketilbud på lykken, og jeg ønsker dem en fredelig fredag. Det er en grunn til at det heter fredag.

Jeg visste forøvrig ikke at man får kjøpt pakkeløsning på cupcakes. De står i bakverkshylla, kommer i egne sett, med pulver og former, og ikke nok med det: Det følger pynt med, også. Jøss, bevares.

Pokker til arbeidskar

Hver gang jeg en sjelden gang står på hjørnet der den var, lurer jeg på hvor det egentlig ble av den sandhaugen. Jeg tror ikke det er så mange andre enn meg som lurer på det. Få vet det. Kanskje bortsett fra henne som antakelig neste år kan gå av med avtalefestet pensjon, som takk for lang og tro tjeneste.

Jeg har så langt vært arbeidsledig én uke av mitt voksne liv. Denne uken utspant seg i slutten av september 1986, jeg var nitten, jeg hadde tre måneder før blitt uteksaminert fra videregående med skjødesløst satt karakter 4 i skriftlig fransk, noe jeg ikke kan gjøre skriftlig bruk av i dag, jeg har forsøkt det. Jeg hadde sagt farvel til alle, grått meg gjennom et adjø til henne øverst i Setesdalen, og jeg hadde deretter fylt ut meldekortet, som også den gangen eksisterte, – jeg måtte ha noe å gjøre før jeg skulle møte til tjeneste i Forsvaret, jeg hadde fått innkalling, men man kunne ikke drive dank i påvente av det. Og jeg ble oppringt av daværende Arbeidsformidlingen, på fasttelefon:
– Dette er fra Arbeidsformidlingen. Det er du som søker arbeid?
– Ja?
Hun hadde raspende stemme, hun hørtes svært gammel ut:
– Som sagt, dette er Arbeidsformidlingen. Jeg er din saksbehandler.
Jeg fikk skjelvestemme, riktignok var jeg forlengst over stemmeskiftet, men likevel, jeg fikk en slik stemme når jeg snakket med eldre kvinner:
– Ja-ja?
– Du har meldt deg arbeidsledig.
– Ja-ja?
– Jeg har funnet en jobb til deg. Du har å møte nedenfor Ritz i sentrum klokken 0730 mandag morgen.
– Ja?
– Der er det en sandhaug.
– Ja.
– Den skal flyttes fra der den ligger nå, og rundt hjørnet. For der den ligger nå, kan den ikke ligge.
– Nei.
– Dette er altså din jobb denne uken. Du har bare å melde deg. Mandag morgen klokken 0730, jeg kommer til å følge deg opp personlig, bare så du vet det. Dessuten skal du huske å ta på deg arbeidstøy.
– Ja.
– Har du arbeidstøy?
– Ja.
– Hva slags type arbeidstøy?
– En kjele-he-dress.
– Lue? Det er tross alt september.
– Ja.
– Bra. Vi stoler på deg. Jeg stoler på deg.
– Ja-ja. Jah.

Da jeg innfant meg klokken 0730 mandag morgen, – svært mye av bjørkeløvet hadde allerede falt, det lå klistret langs rennesteinene som frimerker på tunge gråpapirpakker med adresse vinter – var det ganske riktig en sandhaug der. Jeg studerte den. Den var lik sandhauger flest: Bred nederst, ganske pyramideaktig formet opp mot toppen, noen småstener hist og her. Omtrent tre tonn masse. Min oppgave var altså å forflytte denne sandhaugen rundt hjørnet, det var omkring tjue meter i transportetappe, ikke mer. Jeg kastet slett ikke vekk tiden; det var til og med fremsatt en spade og en trillebår, og jeg gikk straks i gang med arbeidet.

Jeg hadde arbeidstid fra klokken 0730 til klokken 16, med innlagt mat fra klokken 1030 til klokken 1050. Vi kalte det «mat» den gangen, «lunsj» var noe ikke noe som hørte hjemme i arbeiderklassen. Da klokken nærmet seg ti på elleve hadde jeg allerede vannblemmer på innsiden av venstre hånds fingre, der spadeskaftet hvilte mens jeg skuffet sand og småstein over i trillebåra. Sandhaugen hadde ikke minsket noe som er verdt å nevne, og sandhaugen på den andre siden av hjørnet var bare blitt en halvmeter høy, kanskje et par meter bred, ikke noe å nevne, det heller. Jeg spiste den medbragte maten mutt og mistrøstig, sittende på en kantstein: slik var det altså å være arbeidsledig. Det var ikke noe å drømme om, jeg bet meg merke i det.

Noe senere, klokken var rundt 14, ble jeg oppmerksom på en kvinne som satte seg på kantsteinen og kikket på arbeidet. Hun nikket alvorlig, med armene i kors:
– Det er jeg som er din saksbehandler, det var meg du snakket med på telefon. Jeg har deg under oppsikt, sa hun med den raspende stemmen jeg kjente igjen fra fasttelefonen. Og jeg hadde hatt rett, hun var virkelig svært gammel: I midten av trettiårene, kledt i buksedress, spisse småsko, en mørkegrå åpen bobleanorakk, svarte skinnhansker. Eldre kvinner gikk alltid i buksedress den gangen, mørkblå polyester fra Ellos.
– Og du mener at dette går bra? spurte hun og krysset beina der hun satt på kantsteinen.
– Ja.
– Jeg sa at du skulle ta på deg arbeidstøy. Du har ikke hansker på deg, sa hun og nikket mot hendene mine.
– Ne-nei.
– Det kan vi ikke ha noe av, sa hun, trakk av seg sine egne hansker og rakte meg dem:
– De burde passe.
Det gjorde de. Hun hadde forholdsvis store never, hanskene hennes var fortsatt varme av håndflatene hennes, innsiden myk, det gjorde godt mot vannblemmene. Jeg turde ikke si så mye om det, jeg visste ikke hvordan jeg skulle formulere det.
– En sånn som deg burde bli arbeidskar, sa hun og tente seg en sigarett, jeg kunne ikke si så mye om det, fortsatte skyflingen av sand.
– Det er min jobb å få sånne som dere inn i sirkulasjon, sa hun, blåste røyk sidelengs ut av munnvikene, studerte meg med en gammel dames blikk for detaljer. Jeg sa ikke så stort til det. Arbeidet var tungt, men jeg klarte meg gjennom blikkene hennes.
– Jeg følger med deg, sa hun, stumpet røyken og gikk.
Da jeg gikk hjem om ettermiddagen, vaklende, følte jeg meg slett ikke som en ekte arbeidskar. Det lå et parfymert brev i postkassen da jeg kom hjem, det var fra henne øverst i Setesdalen, hun sa at hun hadde angret seg, og at hun ville gifte seg med meg. Jeg tenkte ikke stort om det, visste ikke hvordan jeg skulle formulere det, jeg var for sliten til å la det gå inn på meg, la meg på sengen og sovnet dypt, likevel urolig, og våknet ikke før neste morgen, tirsdag, med ru, oppskrubbede hender av modne vannblemmer.

Denne dagen, tirsdagen, regnet det. Da jeg stod ved sandhaugen så jeg at regnvannet hadde trukket langt ned i sanden, gjort den klumpete og seig, mange ganger tyngre. Jeg stod flere minutter og studerte sanden før jeg bestemte meg for hvilken ende jeg skulle starte i. De første timene fram til mat var forpinte, lidelsesfulle, vannblemmene under skinnhanskene vokste, sprakk, jeg kjente at det ville begynne å blø over fingrene på venstre hånd. Hvert spadetak føltes som knivrisp i hendene, hver tur med trillebåren rundt hjørnet var som å skli i et stadig dypere gjørmespor, ryggen var en gammelmannsrygg.

Ikke for det. Jeg hadde vært arbeidskar før, det var som sagt ikke det: Tre sommersesonger på tidlig åttitall hadde jeg ansvar for digre salte- og frysemaskiner på en rekefabrikk, jeg var den som møtte først på jobb, en halvtime før de første båtene kom ned fra feltet i femtiden på morgenen, da hadde jeg klargjort frysebåndene og satt riktig saltgehalt i de trehundre liters vannkarene som rekene passerte under, dette var et arbeid som føltes meningsskapt: Vi hadde kontrakter til Amerika, til Japan. Tokilosposer stablet i esker, «Peeled prawns» stod det på pappeskene vi skipet ut, mat til verden, delikatesser til overdådige restauranter, og mot klokken seks, når jentene på pakkeskiftet kom på morgenøkta: trønderjentene. Det flommet av bugnende trønderjenter, og de underfundige finske jentene, de som stod i trappegangen på hybelhuset om kveldene og snakket med rullende r-er og skarpe diftonger: Det e du som søre masinan, kunne de si til meg; de kunne ikke uttale norsk kj og sj, men de hadde lært seg det man forøvrig skulle si om kveldene, jeg svarte ikke stort til det, visste ikke hvordan jeg skulle formulere det, rødmet og smatt beskjemmet inn på min egen hybel mens finskejentene fniste i korridorene og trønderjentene på naborommet festet på sjampanjebrus og heimert og sang «Va det du, Jesus, va det dæ vi mesta ijæn». På sitt vis uutholdelig, men jeg holdt ut, og jeg likte morgentimene. Vi skapte verdier, båtene tømte det sørlige Barentshavet for reker, vi brøt alle akkorder og tjente oss søkkrike som femtenåringer på delaktighet i dette overfisket, og hver seine kveld jeg stod i fabrikkvinduet etter å ha stengt ned saltemaskinene og fryseanlegget, kunne jeg se hvordan havnebassenget var farget rosa av alt rekeskallet som var skyllet ut under dagens produksjon. Trønderjentene hadde rett, Jesus var aldri der, og det var heller ikke Arbeidstilsynet eller LOs sommerpatrulje, men vi fikk utbetalt lønna i pergamentposer som vi måtte stå i kø på formannskontoret annenhver torsdag for å få:
– Ærlig opptjente penger, gutt, hold deg til det, sa formannen, rakte meg den tykke pergamentposen, bak meg stod de bugnende trønderjentene og ventet på tur med hår som luktet Timotei-sjampo, og bak der: de skumle finske jentene som rullet på r-ene og knikset med hoftene i køen.

Men dette. En sandhaug, og en dame passert middagshøyden i mørkblå polyester fra Ellos. Meningsløst. Klokken 14 var hun der igjen.
– Jeg ser at det går tregt her, sa hun, satte seg på kantsteinen, tente en sigarett og kikket på sandhaugen som ikke hadde minsket med mer enn et par hundre kilo.
– Ja, det er litt tungt. Har litt vondt i fingran, sa jeg, og jeg hørte selv hvor lite karslig det låt, hvor pipete og unnfallende det hørtes ut tross at jeg hadde antydning til en stemme nede i tonerekkene. Men den var forsvunnet. Jeg innså forresten at dette var den første flerstavelsessetningen jeg hadde gitt henne.
– Jaha. Vondt i fingran, gjentok hun og blåste røyk ut fra begge munnvikene:
– Så det er slik du har tenkt å bli arbeidskar? Vreng av deg hanskene, så får jeg se.
Det var virkelig vondt. Hun reiste seg, stod tett ved siden av meg, grep hendene mine og strøk over de oppskrubbede vannblemmene, det piplet sårvæske fra de største av dem. Hendene hennes var kontormyke, men det var en annen struktur over hennes høyre hånd, som om noe hadde skjedd, som noe hun hadde brent seg på, fingertuppene føltes eldre, men ikke gamle.
– Du får ta deg femminutt, jeg kommer tilbake, sa hun og etterlot seg en lukt langs fingrene mine. Fire måser herjet rundt en kråke som stavret seg ustøtt langs rennesteinene, måsene var tre ganger så store som kråken og brukte vingene som slagvåpen sidelengs, kråken skrek med blikket rettet forover, forsøkte å fly, men ble innhentet av de fire. Velrettede hugg med nebb fikk kråken til å gi fra seg lyder som kom fra et sted der siste krefter blir til. Det var meningsløst, vemmelig. Men slik var det den gangen, jeg må bare si det som det er. Det var jo det jeg så.
Etter et drøyt femminutt kom den eldre damen tilbake, hun hadde kjøpt en eske plaster på Narvesen:
– Strekk fram fingran, vi kan ikke ha det slik.
Så plastret hun de tre største vannblemmene med hver sin lapp:
– Slik. Nå kan arbeidskaren fortsette. Jeg følger med deg. Og jeg kommer igjen, sa hun, hun hentet fram en papirlapp fra boblejakkelommen, en penn, noterte noe på lappen, rakte meg den:
– Her er mitt nummer. Får du flere plager, så må du ringe, jeg er tross alt din saksbehandler, døgnet rundt, jeg vil ikke ha yrkesskader. Så stumpet hun røyken, snudde på hælen og var borte.
Den kvelden var jeg mindre sliten, og jeg beholdt plasterlappene på om natten.

Den neste dagen, onsdag, hadde nesten hele den gjenværende sandhaugen tørket opp. Regnet hadde ikke kommet tilbake, og det var bare en mørk flekk nederst. Jeg fikk fort rytmen tilbake, skuflet og kjørte, svettet under kjeledressen når solen brant ved mattid. Jeg spiste to skiver kneipp med brunost, satt på kantsteinen og kikket på hurtigruteturistene som hastet ut fra Husfliden med strikkejakker av et mønster som slett ikke hørte hjemme her, men noen av dem hadde kjøpt semskede reinskinn som de skulle bruke til hvem vet hva i California. Om min saksbehandler var en eldre dame, så var disse turistene skrukkegamle, sikkert i midten av førtiårene, de snakket høyt, jeg lurte på hvorfor de måtte snakke så høyt, det skar i ørene selv på flere meters hold, gågata var nesten tom for folk og lyden bar godt, men slik er det vel å komme fra en storby, til sist snakker man i samme volum som byens utestemme, og man kan ikke noe for det, og man kan ikke legge det fra seg, selv ikke i verdens endes gågate. Sandhaugen hadde minket betydelig. Hendene føltes sterkere, sandhaugen på den andre siden av hjørnet hadde vokst inn mot murveggen, og jeg undret meg over hva den skulle brukes til. Klokken 14 kom hun tilbake, slik de foregående dagene:
– Ja, nå har du fått taket på det, sa hun, og det var kanskje en eldre dames smil jeg fikk, noe i retning av det, i alle fall. Jeg grep smilet, fattet mot:
– Hva skal sandhaugen brukes til? Hvem eier den?
Hun blåste røyk ut munnvikene:
– Du spør vanskelig.
– Er det vanskelig?
– Ja, det er vanskelig. Men du gjør en god jobb.
– Takk.
– Det er ingenting å takke for. Du gjør alle en tjeneste med dette.
– Alle? Hvem alle?
– Alle. Du har fortsatt nummeret mitt?
– Ja.
– Du har ikke ringt.
– Nei. Det er bra med fingran.
– Det var ikke de jeg tenkte på.
– Nei.
– Jeg kommer igjen.
Da jeg kom hjem om ettermiddagen, lå det et uparfymert brev i postkassen fra henne øverst i Setesdalen. Hun bad meg glemme hennes forrige brev, hun hadde truffet en dugelig kar fra Valle, og ham skulle hun sannelig gifte seg med, dessuten skulle hun begynne som kontorlærling i et kraftselskap, hun skulle kjøpe seg en Datsun Cherry, det måtte jeg bare ha klart for meg, og farvel. Jeg tenkte ikke spesielt mye over det, men sovnet med kjeledressen dampende av svette hengende ved siden av meg på stolen.

Torsdag ved mattid hadde sandhaugen minket så mye at den var under halv. Jeg hadde kommet til et parti med steiner; de lå innkapslet i sanden midt i haugen og jeg måtte hente dem ut med hendene, lempe dem med håndmakt ned i trillebåra, og bare ved dette hadde haugen minket til omlag en kvart størrelse etter mat. På den andre enden av hjørnet steg den nye sanddungen opp langs husveggen, jeg måtte klatre halvveis opp på den for å tømme trillebåra, jeg var da, som nå, tilhenger av harmoni, likevekt og estetikk.
Da hun kom, klokken 14 som vanlig, hadde hun med seg en walkman.
– Du burde høre på denne, sa hun, spolte kassetten tilbake til start, hektet hodetelefonene på meg. Jeg gjenkjente Kevin Coyne, en melodi jeg har glemt nå, den het «Monkey Man», og hun slo hodet fra side til side, rytmene, hun sang, det overrasket meg, it’s always the same, she said no no no no no, no. Jeg svarte ikke stort til dette, visste ikke hvordan jeg skulle formulere det.
– Men du er kanskje mer på a-ha? spurte hun gjennom rytmene. Jeg svarte ikke stort, annet enn:
– Jeg må jobbe.
– Det er en dag igjen. Du har kommet langt.
– Ja.
Om kvelden satte jeg meg ned og skrev et kort brev til henne oppe i Setesdalen, det var ikke stort jeg fikk plass til å skrive; brevet ble skrevet på et ark fra en blokk kjøpt på Samvirkelaget, jeg takket for svaret.

Fredag rundt klokken ni hadde regnet satt inn igjen. Jeg skuffet sanden trassig over i trillebåra, kjørte rundt hushjørnet i rask skytteltrafikk fram og tilbake, dumpet sand, bar stein, tørket svette med de svarte skinnhanskene så jeg ble mørk rundt pannen, det drev grimete dråper av regnvann, svette og sand over ansiktet, jeg hadde kommet inn i en rytme, og jeg droppet maten, jeg fortsatte, jeg bar, skyflet, gjøv løs på den siste etappen, og rett før klokken 14 var det så lite sand tilbake at jeg kunne skrape fortauskanten med spaden, en befriende lyd av aluminium mot asfalt, og jeg gledet meg til å la henne få se det, hun skulle få se det med sine egne øyne at jeg var til å stole på, at jeg var blitt en ekte pokker til arbeidskar. Nøyaktig klokken 14 kjørte jeg spaden hardt og triumferende ned i den nye sandhaugen på den andre siden av hjørnet, som en arbeidsmanns flaggplanting av seier, proletariatets seier over en sandhaug.

Klokken 1430 hadde hun fortsatt ikke kommet. Jeg grep spaden, la den karslig over den ene skulderen, slik jeg hadde sett veiarbeiderne gjøre. Men hun kom ikke. Faktum er at hun aldri mer kom tilbake. Ved 15-tiden kom det derimot en lastebil og en hjullaster, lastebilen rygget inn mot kanten av fortauet, hjullasteren satte kjeften mot sandhaugen, kjørte med full kraft inn i sandmassene, løftet skuffen, tømte den over lastebilkarmen, lyden av sand og stein som dumpet ned i lasteplanet, hjullasteren tok ny fart, tok siste rest av sanddungen min i et eneste jafs i gapet, tømte den i lastebilen, så rygget de ut, satte fart ned langs gaten og var borte. Det hele tok ikke mer enn et drøyt minutt.

Mandag kveld satt jeg på flyet ned til rekruttleiren. I fanget hadde jeg et brev fra henne øverst i Setesdalen, det var parfymert, og hun skrev at hun gråt og at jeg skyldte henne en forklaring på det uforståelig korte brevet. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare til dette, jeg visste ikke hvordan jeg skulle formulere det.