Beauforts vindskala

Det var om høsten.
Hun la seg på magen, spredte kjønnsleppene ut til sidene med fingrene på den venstre hånden. Lot ham se. Bare et kort øyeblikk. Så snudde hun seg rundt, satte seg over ham, lekte med kjønnet hans mens hun snakket om vinden utenfor. Hun var flink til å snakke om vinden. Hun kunne alle vindstyrkene, alt fra vindstille (røyken stiger rett opp, sjøen er speilblank), via frisk bris (småtrær med løv begynner å svaie, på vann begynner bølgene å toppe seg, sjøsprøyt fra toppene kan forekomme) fram mot sterk storm tretti meter per sekund (meget sjelden, følges av store ødeleggelser, sjøen er fullstendig dekket av lange, hvite skumflak som ligger i vindens retning, overalt blåser bølgekammene til frådelignende skum, sjørokket nedsetter synsvidden) og helt opp mot orkan, trettito meter per sekund og over (uvanlig store ødeleggelser, sjøen er fullstendig hvit av drivende skum). Alt over er orkan. Om det er femti meter per sekund, samma det: Det er orkan.

– Hører du hvor nær vinteren er? spurte hun lavt. Da det brått og rytmisk gikk for ham, holdt hun ham tett og fast med hendene, ventet ikke på svar, begge hendene rundt ham i mørket mens han fylte hele rommet med høye rop. Etterpå gråt de stille sammen, det var i ettertid uklart hvem som begynte.

Han kunne ikke ha sovet lenge. Det kan ha dreid seg om et kvarter, ikke mer. Hun lå med ansiktet vendt mot ham i grålysningen. Det høyre beinet hadde hun snodd rundt hans venstre. Han kunne kjenne at hun onanerte seg selv med den høyre hånden, fortere og fortere før hun trakk seg sammen i harde rykninger og dro foten hans tettere mot seg midtveis i orgasmen, full storm tjuefem meter per sekund (rullingen blir tung og støtende, synsvidden nedsettes.)
– Du kommer til å savne meg, hvisket hun roligere ved lett bris (løv og småkvister rører seg, vinden strekker lette flagg og vimpler).
– Det har jeg gjort lenge, svarte han på utpust og svak vind tre meter per sekund (små korte, men tydelige bølger med glatte kammer som ikke brekker).
Og nå regnet det.

Moralpreken i lyskryss

– Pappa, kan vi ikke gå over nå?
– Nei, vi må vente på grønn mann. Vi må alltid vente på grønn mann.
– Pappaaa. Det er så kjedelig.
– Det hjelper ikke. Vi må vente på grønn mann. Det er viktig å lære.
– Jammen, pappaaa. Alle andre går jo over. Det er jo ikke biler nå.
– Det hjelper ikke. Vi må vente på grønn mann.
– Åh-e. Nå går det enda fler over. Og enda fler. Se. Åh-e.
– Jeg skal fortelle deg hvem det er som går på rødt. Det er de lovløse, de som ikke vil innordne seg, de ulydige som tror at livet er en lek, dette er de uansvarlige, hvis de kom til makten ville alt være lov, hvordan skulle det gå, dette er folk som gir blanke blaffen i systemer og lovverk, de som snyter på skatten og ler av det, de som går på rødt er snylterne blant oss, kunstnere og anarkister og gratispassasjerer og hjemmebrennere, depraverte individer som tror at alt kretser rundt dem, motbydelig er det, folk som sniker seg unna fellesskapet og turer frem, uten tanke på at hvis alle var som dem ville systemet kollapse, det vi omhyggelig har bygd opp som samfunn ville rakne og falle fra hverandre, dette er forfall i praksis, vi må ha rammer i tilværelsen, vi må ha noe å forholde oss til, vi kan ikke bare gjøre som vi vil.
– Men pappa, nå er…
– Vi kan ikke holde på slik, vi må oppføre oss konsistent og forutsigbart, vi kan ikke bare drive på og drive på, det er slik verden kommer til å gå under, vi må holde sammen mot krefter som vil oppheve lover og…
– Men pappaa!!
– Ja, hva er det?
– Det var grønt. Nå er det rødt igjen. Åh-e.

Nattlige flygninger

Tirsdag.
– Hallo, har jeg kommet rett?
– Det vet jeg ikke, svarer han og kikker i taket med lukkede øyne.
– Dette er fra SAS.
– Jasså. Så sent? Klokken er to på natten.
– Du, vi skulle bare si at flyet er forsinket, sier den kvinnelige oppringeren.
– Jeg skulle ikke med noe fly.
– Jo, det skulle du. Hadde du lagt deg?
– Ja. Selvsagt. Spør alle i SAS om det?
– Ja. Jeg håper jeg ikke holder deg våken mens du burde vært i seng.
– Jeg er i seng.
– Ja, det er sant. Men flyet er forsinket.
– Jasså. Hvor mye forsinket er dette flyet?
– Det er litt uvisst å si. Men du kan sjekke inn hvis du vil. Utgangen er åpen.

Onsdag.
– Hallo, det er fra Norwegian.
– Jasså. Midt om natten? Klokken er snart tre, svarer han.
– Ja. Jeg… Vi har en kampanje på gang.
– Og hva heter den kampanjen?
– Den heter «Nå går jeg snart rett i lufta».
– Nåvel. Hvor lenge har denne kampanjen pågått?
– Siden bestandig. Hvordan har du det?
– Takk som spør. Flyselskapene er aktive natterstid.
– Ja. Jeg spurte hvordan du har det.
– Om jeg er flygedyktig?
– Ja.
– Ja. Er du?
– Ja. Vil du høre mer om kampanjen?
– Ja.
– Den er i samarbeid med Widerøe.
– Jasså.
– Du kan få overgangsbillett hvis du vil.

Torsdag.
– Hei. Det er Ryanair.
– Jasså. Trodde dere var i trøbbel?
Kvinnestemmen i den andre enden spisser munnen og slikker på ordene.
– Tja. Mener du disse flygningene fra Rygge? De betød ingenting for oss. Det kostet ingenting å kutte dem ut. Det var en feiltakelse. Håper du tror meg. Vi beklager.
– Hvordan har du du det nå?
– Takk, bra. Jeg har uniformen på. Skal jeg ta den av?
– Klokken er snart fire. Jeg snakket med Norwegian i går.
– Jasså. Hva hadde hun å si til godt? Du vet at vi er gode.
– Og billige. Og upålitelige.
– Vi har en kampanje på gang. Vil du høre om den?
– Dere rotet vekk bagasjen min en gang.
– Jeg har den her.
– Hva heter kampanjen?
– Den heter «Vi gjenopptar flygninger og stopper på signal.»

Fredag.
– Sov du? spør kvinnestemmen.
– Ja, lyver han.
– Det er fra Widerøe.
– Å gud. Nei. Ikke du. Hva vil du?
– Jeg vil bare si at vi har en kampanje.
– Hva heter den?
– Den heter «Opp og ned på alle steder, og vi kommer flere ganger i døgnet, og hvis du vil er vi veldig fleksible og vi venter alltid på deg med mindre du flyr med SAS».
– Det var et langt kampanjenavn. Når ble den lansert?
– Da vi fikk vite at du hadde snakket med Ryanair. De lyver. Fy faen, de lyver.
– De flyver.
– Du og disse ordspillene dine. Jeg husker dem godt. Du er ikke morsom. Eller, jo, kanskje litt. Vil du bli med?
– Norwegian sa at de samarbeidet med deg. Og klokken er snart fem.
– Det er ikke helt sant. Please. Husker du ikke at vi kommer til på steder der SAS ikke kommer til? Husker du alle de fine avgangene og landingene våre? Please.
– Si det en gang til.
– Please.
– Hvor lenge varer kampanjen?
– Kanskje til neste uke. Eller, nei. Kanskje til jul.
– Neste år?
– Hele neste år, når jeg tenker etter. Eller. Nei. Kanskje i tusen milliarder dilliarder år.

Gleden ved å kaste bort andres tid

Jeg vet at jeg trekker det langt. Det er et minutt over stengetid, og hun har kastet meg lange blikk for lenge siden. Det er ingen tvil nå: Det er meg hun vil ha – bort fra dette stedet. Hun bærer på en oppvaskklut som hun demonstrativt feier nabobordene med. Det er meningen at jeg skal se det. Kassa har hun allerede gjort opp. Hun vil hjem. Det er bare meg igjen i lokalet, og jeg kaster bort alt hun har av tid. Kaffekoppen jeg kjøpte for en halvtime siden er ikke mer enn halvtom. Hva verre er: Jeg er den eldste av oss to i lokalet, og burde vite bedre enn å holde på sånn. Og jeg vet bedre, men jeg benytter meg ikke av det.

Vi fra arbeiderklassen kan være så jævlig ufyselige, sier’em. Det er et gjennomgående trekk ved oss: Vi roter til ting. Jævla slusker. Roter det til i verden, sier’em. Roter rundt på vestkanten. Særlig vi nordfra, vi er de verste. Roter rundt i landet, i cocktailselskaper, i stemmelokalene. Vaser rundt i andres liv. Innordner seg ikke.

Hun ser misbilligende på meg. Men jeg vil sitte en stund til. Jeg undrer meg over hva hun ville si dersom jeg sa, bare for å mildne situasjonen:
— Ti øre for tankene dine.
Hun ville antakelig påpeke at det ikke finnes tiører i sirkulasjon mer, vi nordmenn driver ikke med småpenger nå for tiden, men da høyner jeg til ei krone, og da vil jeg tro at tilbudet begynner å bli langt mer interessant. Hva får man for ei krone i dag? En plastpose. Muligens en uavbrutt tankerekke, som kanskje på det åpne markedet er verdt det tidobbelte. Rentesenking og deflasjon, samt kronekursen tatt i betraktning, ville jeg gjentatt tilbudet og hvisket:
— Dette er et tilbud du rett og slett ikke kan motstå.
— Ut, ville hun antakelig ha svart, – det er stengt, og penger har jeg nok av.

På den trygge siden

På en av byens kafeer i ettermiddag ble jeg rammet av denne lysten på leskedrikk i mitt hjerte. Ved disken blinket jeg meg ut plommesaft og hyllebærbrus, og muntert gav jeg det glade budskap til damen i kassen. Hun tok gladelig imot bestillingen og spurte, slik hun er forpliktet til, om jeg skulle drikke der og da, inne, eller ta med.
– Det er litt begge deler, svarte jeg: Planen min var nemlig å smake litt på den ene, så på den andre, og deretter ta med meg resten hjem. Men det var her problemene begynte. Det norske momsreglementet tar nemlig ikke høyde for takk, begge deler, tross at SV har sittet i regjering, og tross at FrP nå gjør det. Man må bestemme seg: Enten det ene eller det andre. Jeg fortalte dette til damen, og det oppstod en pause, den falt lang, kan jeg nå i ettertid erindre. Jeg er løsningsorientert, så jeg foreslo at hun kunne ta moms på den ene flasken, og kjøre momsfritak på den andre, men så kom jeg på at det ville være å lure staten, og hvem vil ha besøk av staten på en lørdagskveld: Jasså, sitter du her og drikker plommesaft uten moms, du påbegynte vitterlig den flasken på kafeen? Slik stod vi en stund og snakket, jeg vurderte å foreslå at jeg kunne måle opp det jeg drakk der og da, og komme tilbake i morgen med regnskapet for resten. Jeg tror det endte med at hun slo inn moms på begge flaskene, og da er vi begge på den trygge siden. Jeg var skamløs nok til å be om to glass og isbiter, også. Jeg kan videre hilse og si at køen bak meg etterhvert ble meget lang, men folk i denne byen er så forekommende og hyggelige, og bærer i stedet raseriet inni seg.

Tekstimprovisasjon over kjent tema

Påbegynt kl 1854
Jeg ser hva du driver med bak sarkasmene og selfiene, sa han og satte kaffekoppen mot munnen. Vet du faen ikke, snerret hun og lente seg tilbake med armene i kors. Gjør jeg visst faen, svarte han. Så fortell meg da, sa hun og himlet med øynene, men vær rask, jeg har noe å rekke. Jo, det du gjør, fortsatte han, er å bortvise sorgen fra tettbygd strøk. Sorgen din er som en hjemløs som du vil ha vekk fra steder der den kan slå seg ned. Men du vet jo at de bostedsløse ikke blir borte bare fordi man utviser dem til forstedene, de er der, likevel, varmer seg rundt rustne, brennende oljefat når natten faller tung og svart i de fordømtes kvarter. Du er syk, mumlet hun, jeg er så glad for at du gjorde det slutt med meg.
Avsluttet kl 1903

Én dårlig og én god nyhet

Notat om grådighet

Hun ser på ham med en høytidelighet som får ham til å fryse. Han ligger i sengen, skjelver fortsatt ukontrollert, hun sitter på sengekanten og retter på blusen.
– Herregud, åh herregud. Det var det jeg var redd for. Hvor lenge har det pågått? sier han og setter seg opp i sengen.

Hun snakker formelt og nasalt nå, som den første gangen de møttes for to år siden. Det finnes ingen dirring i stemmen:
– Pågått? Husker ikke. Men ja, det var altså den dårlige nyheten. Jeg håper du kan slutte å gråte snart. Ja: Jeg har vært utro, og det var med overlegg og jeg er klink edru. Men så kommer vi altså til den gode nyheten: Jeg har bestemt meg for å tilgi meg selv, så jeg kommer med andre ord ikke til å gå fra deg.

Før forretten

Vi sitter ved bordet helt nederst.
Det er spiseplikt.
Derfor: Vi spiser.
Rugbrødet før forretten har kommet.
Han pirker i smøret:
– Det var en gang da jeg trodde på hva som helst! sier han og bryter av et stykke fra brødet vi har fått til bordet før forretten.
– Hva som helst? spør jeg.
Han tygger.
– Ja. Gud. Jesus. Sånne ting. Det som ble fortalt.
Han hører hva han selv sier, blir forlegen:
– Ja, ikke at jeg… Jeg har drukket vin. Nåja. Du…
Jeg kjenner ham. Han kjenner meg. Jeg sier ikke stort. Han sier ikke stort. Han prøver å glatte over det hele:
– Hun hadde vel rett i deler av det som… hun… sa..
– Sa?
– Som hun sa.
– Hva sa hun?
– At jeg var en skit.
– Sa hun det? spør jeg.
Han svarer ikke. Jeg bryter av et stykke av brødet:
– Sa hun det? At du var en skit?
Han nikker.
Servitøren kommer til bordet. Vi bestiller hvert vårt.
– Jeg kan ikke tro det, sier jeg.
– Ikke jeg heller, svarer han, – men det var en gang at jeg trodde på hva som helst.
– Hva som helst? spør jeg.
– Hva som helst. Gud. Jesus. Det som ble fortalt. Sånne ting.

Opptrinn mellom Stortinget og Majorstuen

T-banevogna er fullstappet ved Stortinget, jeg skritter inn og blir stående inneklemt mellom to kvinner og en mann, alle i avslutningsfasen på en samtale, den ene av kvinnene, den yngste, har rennende maskara på skrå ned det venstre kinnet:
– Så, nei, det blir ingen bra jul i år.
Vi står tett, vi fire. Det lukter en merkelig blanding av tørr syrin og fuktig skogbunn.
Den andre kvinnen snor høyre hånds fingre gjennom håret til den yngste:
– Du. Det gjør vondt å høre.
Mannen:
– Det var virkelig vondt. Jeg visste virkelig ikke at det var sånn det var.
Den første kvinnen:
– Det var i alle fall godt å få sagt det. Jeg var så redd for å si det.
Mannen stryker seg selv over skjeggstubbene:
– Fint at du sa det til oss. Vi er her.

Jeg har ikke noe med den der samtalen å gjøre. Jeg kjenner ingen av dem. Hvor langt er det opp til National? Et minutt? To? Gråten hennes har stilnet ved National, vognsettet stanser mykt inntil perrongen. Enkelte vognførere er mer erfarne enn andre, man kjenner det på måten de bremser på: Denne har gjort dette mange ganger før, rykket i vognen er knapt merkbart når den stanser. Døren sklir opp, hun tar et langt steg forover; på National er det en stor glipe mellom utgang og perrong:
– Sees andredag, da.
– Ja, svarer den andre kvinnen, – ta vare på deg selv så lenge.
– Dere er de beste, ass, sier hun og ler en sånn latter som når bestevenner har inngått en pakt. Den andre kvinnen og mannen smiler og løfter håndflatene til farvel. Vognføreren lukker døren, setter vognsettet i gang med et mykt rykk.

Hvor langt er det opp til Majorstuen? To minutter? Tre? Smilene til de to gjenværende har visnet ved Majorstuen, vognsettet stanser mykt inntil perrongen. Vognføreren er meget erfaren, det er det ingen tvil om. Jeg skritter ut.
Vognføreren lukker ikke dørene før det er høyst nødvendig, jeg hører at hun sier til ham:
– Du, det der, om andredag… Jeg vet hva hun egentlig vil.
– Jeg så det. Du vet, jeg…
Mer hører jeg ikke. Jeg skal av. Jeg har ikke noe med den der samtalen å gjøre. Jeg kjenner ingen av dem. Så setter togsettet fart. Vognføreren er svært erfaren, det er det ingen tvil om.

Underveis

Radioen spiller «Stuck on you» med Lionel Richie. Jeg husker den låta. Kommer jeg hjem nå?

En venn av meg – han trekker pusten:
– Jeg er bekymret for flere av dem rundt meg.
– Flere av dem? Rundt deg? spør jeg, kaffen er passende.
– Flere av dem. Det som var livssterke unge kvinner henfaller til fortiden, faller inn i folden, blir som sine forstokkede mødre.
– Forstokkede?
– Forstokkede. Du har sett dem. Du skriver jo om dem. Gjendikter dem.
– Ja. Eller. Nei. Nei!
– Og mannfolka. Menn som hadde storslagne drømmer om noe mer for ti år siden, de står i dag og friserer tuja i oppkjørselen. Jeg har ikke en gang oppkjørsel.
– Misunner du dem det? spør jeg.
– På ingen måte, svarer han, – jeg ser den forpinte, dårlig skjulte angeren i blikket. Den skammelige tvilen som kommer: valgte jeg rett? Var det dette livet jeg skulle få? Og disse kvinnene…
– Du er for hard med dem, svarer jeg; jeg føler meg ovenpå.
– Du slo ikke til på det der tilbudet du fikk i fjor sommer? parerer han.
– Hvilket tilbud? spør jeg.
– Du vet hva jeg mener. Om å sitte ute i havgapet og dyrke tomater.
– Å, det.
– Ja, for det ble liksom ikke noe av det..?
– Næsj.
Samtalen fordunster, slett ikke på den ubehagelige måten når man ikke har noe å si, men mer slik det er når det ikke er mer å tilføye. Vi avslutter riktignok med å konstatere at tuja og tomater kan hvemsomhelst få til å gro, og at det er skrekkelig vulgært, for alle har råd til tuja, sier vi, men det er også det hele. Så går vi videre. Vi er underveis.

Selv Bibelen er underveis. Jeg har kjøpt to bibler i research-hensikt denne uken: både den nye 2011-utgaven, der Herrens budskap er omskrevet og sukret språklig, og den tradisjonelle 1930-utgaven, som har svidd seg inn i barnesinn og bøyd nakker i skam langs kirkebenkene. Ekspeditøren på Vivo i Akersgaten la ansiktet i alvorlige folder da jeg la 1930-utgaven av Herrens Ord på disken – det var bare ett eneste eksemplar igjen. Det var intet smil å spore ved disken, jeg forstod at jeg skulle lese i ydmykhet og muligvis i skam. Og jeg betalte i skam. Han fulgte meg med blikket ut døren, som for å forsikre seg selv om at jeg mente alvor: at jeg virkelig skammet meg. Jeg stormet ut i Lille Grensen, flerret plastikken av Herrens Ord, og leste meg skamfull gjennom Matteus’ femte kapittel tjueåttende vers mens Majorstuen-trikken skramlet og skrek i pensen: Jeg visste hvor jeg skulle, og det var ikke hyggelig lesning. Jeg rakk ikke den trikken, fårråsirresånn.

Det var mildere nede i gaten noen minutter tidligere:
– Det er stort sett bare denne «de» sender ut nå for tiden, smilte Nora som selger bøker på Eldorado Bok i Torggata og gav meg Guds ord av 2011. Jeg kjøpte en pannekake (de selger det der) på vei ut, bladde i dette nymotens svar på tidens gåter, nikket gjenkjennende: Jo, dette er da tilforlatelig! Men det var som sagt før jeg kjøpte skam-versjonen i Akersgaten. Og hvem er egentlig «de»?

Ikke desto mindre: Jeg må sette meg selv til side. Nye historier. Som skrivende menneske må jeg ha begge utgavene, både 2011 og 1930: Jeg sitter med nye manus, en ny bok tar form – kanskje er det en mann, kanskje er det en kvinne, jeg vet foreløpig ikke – men jeg må vite hva som kom til å prege ham. Hun. Dem. Hvor gikk det galt? Ble det noen ganger bedre, gikk det over, hjalp det å be Fader Vår på en mildere måte? Ble Gud i bedre humør i 2011? Jeg har ikke noe usnakket med Kirken Den Norske. Utmeldelsen leverte jeg i en alder av sytten år, og jeg sverget (Gud forby): Aldri et gudsord igjen. Det ble et løfte som det ble vanskelig å holde som voksen. Og i de nye manusene: Jeg er ikke en gang sikker på om Bibelen er svaret. Enn si spørsmålet.

Etterord:
Jeg ser forbløffet på kassalappene fra bibelkjøpene, og konstaterer at gudsord er en tanke dyrere i 2011 enn i 1930. Skam får man altså på billigsalg nå til dags. Litt som tuja. Det er skrekkelig vulgært. Radioen spiller «Stuck on you» med Lionel Richie. Jeg husker den låta. Kommer jeg hjem nå? Jo, jeg kommer.

Word

Fil >Nytt dokument

Dokument 1
Heisann.
Tror du jeg har glemt det? Du sa det. Jeg fikk klar melding: Du ville se meg gå til grunne. Slik sa du det:
– Deg vil jeg se gå til grunne! Jeg knapt vente!

Du ble et monster, av hevntørst, glefsende. Det fantes brått ikke bunn i deg. Du falt og falt, til bunnen i deg, og videre nedover, forbi bunnen.
Hvordan er det der nede? Mørket kler deg.
Åh. Jeg har forsøkt og forsøkt
å si unnskyld, men mest av alt
å unnskylde deg og ditt pregløse, sjarmløse hat.
Jeg har forsøkt å fargelegge deg
der det bare finnes et svart, bitende kaldt
uutholdelig mørke. Jeg har prøvd:
å formilde dine skrekkelige trekk, å sukre din surhet,
der du bare er konturløst fraværende. Og kald

av tilsynelatenhet. Forsvart deg.
Men det kom nye vinternetter, og i dag tenker jeg: Aldri mer.
Nå vandrer du rundt i den ørkenen, hevntørstig, leter etter nye oaser.

Vil du lagre endringene du foretok i Dokument 1?
Ikke lagre Avbryt Lagre

Fil >Nytt dokument

Dokument 2
Hei!
Det var fantastisk å se deg! Du virker lykkelig! Kaffe en dag?

Dæven, kor du lyg.

Den er forlengst over nå, denne sommeren. Jeg puster ut: Omsider. Jeg gikk som en tørst kamel i ørkenen i juli og lengtet etter at det skulle gå over. Den helsikes heten gatelangs, jeg kunne ikke utstå det, jeg leste værmeldingene og lette etter tegn på regnskyll – og dem var det få av. Men nå. Nå står regnvær rundt ethvert gatehjørne.

– En gang, unger, fantes det noe som het summetone.
– Hva var det for noe?
– Jo, det var en lyd vi måtte ha i telefonen før vi fikk ringe noe sted.
– Jaha. Hva slags lyd?
– En lyd. En pipelyd.
– Du tuller.
– Nei.
– Beskriv lyden, da.
– Den var sånn: dyyyyyyyyyyyy.
– Jaha.
– Dere tror meg ikke?
– Nei.
– Nei, nei. Men det var sånn.
– Jaha. Hahaha. Og da fikk dere liksom ikke ringe, hvis dere ikke hadde den lyden i telefonen?
– Riktig.
– Hahaha. Og hvem lagde den lyden?
– Aner ikke. Televerket, tror jeg.
– Haha. Dæven, kor du lyg.
– Det er en annen ting, også.
– Jaha. Og det er?
– En gang i tiden trodde ikke folk på klimaendringer.
– Haha.
– Jo, det er sant. Æ lyg ikke.
– Jaha.
– Ikke en gang Kåre Willoch trodde på det.
– Hahahahahaha! Du lyg. Dæven, kor du lyg.
– Nei.
– Dæven, kor du lyg. Willoch trudde liksom ikke på det. Dæven, du lyg.

Noe senere

Jeg har vært hos optiker her i byen før. Hvordan dét gikk? Les dette først, les deretter nedenforstående fortsettelse, nesten et halvt år senere.

Jeg vakler inn. Hadde vel håpet at det ikke skulle være den samme dama, men det er altså det:
– Værsågod? Å faen. Det er du, ja.
– Ja. Hehe.
– Hehe. Du kom tilbake, ja.
– Joda. Går bra her? Bedriften går bra, og alt vel?
– Kutt ut smalltalken. Se på meg når jeg snakker til deg.
– Skulle vel gått til Specsavers.
– Du er hos Specsavers.
– Åja.
– Så. Hva kan jeg hjelpe med?
– Jo, altså, jeg trenger vel nye briller.
– Sier du det, du. Igjen. Og da..?
– Og da…
– Og da trenger du vel..?
– Da trenger jeg vel en…
– Si det.
– Da trenger jeg vel en sysstst.
– Du mumler. Si det høyere.
– Synstest. Jeg trenger en synstest.
– Si det en gang til. Du trenger..?
– Jeg trenger en synstest.
– Høyere.
– JEG TRENGER EN SYNSTEST! DEN TIL FIREHUNDREOGNITTIFEM KRONER! Fornøyd nå?
– Ah. Det er så deilig når du sier det slik. Denne veien.
– Hold hånden min. Led meg. Jeg kan ikke se.
– Glem det.
– Hvor skal vi?
– På bakrommet. Moahahaha.
– Det tør jeg ikke. Jeg er mørkredd.
– Ja?
– Ja. Jeg er så mørkredd at hvis lyspæra går i kjøleskapet, tør jeg ikke hente brunosten.
– Du er teit.
– Ja.
– Men det kler deg. Sett deg. Hva står det her?
– S-e-g-w-a-y.
– Bra. Bestått.
– Hvorfor står det det?
– Tidens løsen. Kom nå, så går vi til kassen. Ta hånden min.

Grålysning

Om natten ved firetiden: Jeg er klar over at jeg drømmer. Jeg har fortalt om det tidligere. En ansiktsløs kvinne, men jeg vet godt hvem det er, jeg gjenkjenner ubehaget hun omgir seg med. Hun var en av dem som hadde frost rundt seg, som om hun mangler grunnvarme i kroppen, blikket er fraværende, hun er alltid et annet sted. Hun truet med at hun skulle stå der i natt, under gatelysene ved Pont Neuf, det sa hun sist gang hun dukket opp i drømmen. Og i natt: Jeg trakk frakkekragen tettere rundt halsen. En rotte sprang over krysset ved St Michel, forsvant vaggende over mot kantstenene, ble borte. Jeg trodde jeg så henne komme gående opp fra metroen, men det var ikke henne, det var en mann, han sa:
– Du er ventet.
Jeg vurderte utsagnet hans, fant det oppkonstruert:
– Dette er er en drøm, jeg vet det godt, så hvem er du? spurte jeg.
– Jeg er en stedfortreder, en budbringer, du må tro meg: Du er ventet. Og nå er alt dette over.
Han var svært vennlig:
– Jeg garanterer deg. Vi har tatt hånd om dette nå.
– Hvordan?
Han trakk meg til side, fortalte meg det ned til hver detalj.
– Takk, svarte jeg etterpå.
– Du vet, vi måtte gjøre noe. Hun hørte ikke hjemme her, ikke i denne byen, ikke i denne drømmen. Ikke i dette livet.

Grunnrisset til nye historier settes i notatbøkene. Det er grålysning. Det er det allerede rundt klokken fire på natten.

Kort og kontant

Jeg har kranglet med en optiker denne uken. Eller, jeg vet ikke om hun egentlig er en optiker. Jeg antar det. Hun er rundt 30. Står i en større brille- og linsebutikk et sted i Oslo.
Kranglet og kranglet – jeg vet ikke – hun satte meg under lupen og lurte på om jeg snakket sant:
– Var du virkelig til synskontroll for et år siden?
– Ja, svarte jeg.
– Hvor da?
– Et sted… jeg husker ikke.
– Du husker ikke?
– Nei.
– Jeg må vite det.
– Hvorfor det?
– Fordi jeg ikke har lov til å selge briller eller linser hvis du ikke…
– Jeg er trøtt. Jeg stod opp klokken kvart over fire i morges.
– Hvor tok du synskontroll?
– Jeg husker ikke.
– Jeg må vite det.
– Hvorfor det?
– Det har jeg forklart deg.
– Jeg husker ikke. Nå går denne samtalen i ring.
– Ja.
– Ja. Jeg er trøtt.
– Det er skadelig for synet hvis du ikke…
– Det er mine øyne.
– Det har du helt rett i.
– Ja.
– Ja.
– Ja. Går meg en tur, jeg.
– Hvor skal du?
– Skal bare se på noen brilleinnfatninger.
– Jeg kan ikke selge…
– Neida. Bare kikker litt. Haha.
– Haha.
– Haha.
– Hvor tok du synskontroll?
– Hva koster denne?
– Det står på prislappen. Hvor tok du synskontroll?
– Du. Slutt nå. Et sted.
– Hvor var det?
– Det var høye trær der. Jeg husker at det var en lukt der som… ja…
– Du har ikke tatt synskontroll det siste året. Du lyver til meg.
– Jeg burde vært et annet sted.
– Hvor da?
– På et fagforeningsmøte. Viktige ting.
– Hva er viktigere enn synet?
– Hørselen.
– Hva sa du?
– Hørselen.
– Du bare mumler.
– Ja.
– Ja. De der kler deg. Ta dem på igjen.
– Hører ikke hva du sier.
– De kler deg. Få se.
– Haha.
– Haha.
– Du har ikke lov til å selge dem. Uten synstest.
– Kan sikkert gjøre et unntak.
– Ja.
– Ja. Kort eller kontant?
– Begge deler.
– Hører ikke hva du sier. Du mumler.

Fortell meg eventyr, pappa

Banklokale, Oslo, jeg drar kølapp nummer 406. En far og en sønn ved siden av meg. Sønn rundt seks år, far rundt 40.

– Pappa, det er så kjedelig!
– Ja, men det er snart vår tur.
– Pappaaaa! Kan du ikke lese noe?
– Klart jeg kan.
398, pling!
– Hva skal jeg lese, da?
– Den der.
– Brosjyren?
– Jaa. Pappaaa. Det er så kjedeliiiiig.
– Okei, jeg kan lese.
399, pling!
– Les da, pappa!
– Ok. Sett deg her, så skal jeg lese.
– Åhhh!
– Jeg leser.
400, pling!
– Jammen, les da, pappa!
– Jeg leser: «Har du tenkt på at pensjonen din kan bli enda mer verdt?»
– Nei?
– Hysj nå, jeg leser. «Med vår banks pensjonsordning kan du se en verdig alderdom i møte. Der andre finansinstitusjoner gjør seg avhengige av utviklingen i markedet er vår bank uavhengig av dette. Vi tilbyr deg forutsigbare pensjonsspareordninger med full nåværende rente på…»
401, pling!
402, pling!
– Pappa, fortsett!
– Ok. «… nåværende rente på det du setter inn på innskuddstidspunktet.»
– Pappa, det er kjedeliiiig!
– Og vet du hva?? Det står: «Og så kommer den stoooore dinosauren!!»
– Nææ? Pappa, du bare finner på.
– Jo! Nei! Og innskuddsrenten…
403, pling!
– Innskuddsrenten justerer seg i takt med…
404! Ingen på 404? 405? Wait for it!
– I takt med hva, pappa?
– I takt med…
406, pling!

Her ble det min tur, og jeg fikk ikke med meg slutten på eventyret.

Gjennom de fagre riker på jorden og så videre

– Hva får du? spør jenta.
– Jeg vet at det blir Xbox 360, mamma har lovet at i år blir det Xbox 360, helt sikkert, sier gutten, heiser opp buksa:
– Enn du, hva får du? fortsetter han. Jenta svarer fort, kontant og med sukk:
– Ei geit som jeg skal gi videre til en landsby i Somalia.
– Åja, det glemte jeg, mora di er innmeldt i det derre gaversomforandrerverden dott enno.
– Ja, du vet jo hvordan det er, sant. Du hadde det jo sånn i fjor.
– Og året før der. Voksne, ass. Du. Du kan komme hjem til meg og spille Xbox i romjula.
– Kult. Lurer forresten på om det finnes gress igjen i den derre landsbyen i Somalia. Det er visst mange geiter der.

Kjenn den friske epleduften!

Eleven på vinsmakekurset la leppene mot den kjølige glasskanten. Han nippet ettertenksomt til den strågule vinen, en hvitvin denne gangen: Det var en argentinsk «Fairtrade Chardonnay Famatina Valley» fra 2006.

De satt i halvsirkel på restauranten, læreren nikket forventningsfullt mot mannen som nå trakk vinen inn i munnen:
– Kjenn lukten inne i dypet av din kreativitet. Ikke svar før du er helt sikker! sa han med nasal aksent. Mannen lette etter kjennetegnene de hadde lært å smake seg fram til.
– Kan du kjenne den friske epleduften, den varme og likevel kjølige ettersmaken av kanel?
Eleven rynket panna:
– Eh, nei jeg kan faktisk ikke det, sa han.
Læreren flyttet beina, la armene umerkelig, men registrerbart i kors:
– Det skal være lett å kjenne den smaken, den er verdensberømt, sa læreren og trakk vin og luft inn med fortennene. De andre elevene fomlet med blikkene, de satt selv med hvert sitt glass. Taust.
– Du kan forresten bare si det som faller deg inn, sa læreren, han hadde allerede kastet stjålne blikk mot neste vinprøve, utålmodig etter å komme videre med kveldens solospill.
– Hva som helst? spurte eleven og kjente at han for en halvtime siden burde fulgt rådet om å spytte, ikke svelge.
– Ja, hva som helst, det er det som kjennetegner en ekte feinschmecker! La assosiasjonene bare komme! sa læreren.
– Tja, sa eleven og smattet:
– Denne var faktisk jævlig god, dette er et kvinnekjønn av 1970-modell, jeg husker godt hvordan saftene hennes pleide renne ned langs kanten av kjønnsleppene hennes når hun ville at jeg skulle ta henne bakfra, jeg var kjempekåt og klar for et liv med henne. Var denne fra Argentina, sa du? Raaap. Hun var fra Frogner. Upps. Sorry, jeg sølte visst.

Læreren strammet de verdensvante leppene og forkynte røykepause.

Han andre

– Det gir seg fort. Han kan ikke holde på sånn i evigheter. Bare overse ham, sier hun og trekker barnevogna nærmere.
– Joda, men har bare fortsetter å si det, svarer hun.
– At det var deg han ville ha, ja. Men du kunne jo spørre ham hva han egentlig ville ha, da tenker jeg det ville bli stille, svarer den første med et hånflir.
– Jeg tør ikke. Jeg er redd for å høre hva det ville vært, sier den andre.
– Men du og han nye, dere virker som et fint par.
– Joda.
– Joda?
– Vet du hva han sa? At han ville stå opp for meg i hele verden.
– Han nye?
– Nei. Nei! Han andre.
– Javisst. Det sier de alle sammen.
– Nei.
– Jeg skal si deg hva du skal. Du skal slå deg til ro med det du har fått.
– Fått? Hva mener du med det?
– Du har… Ja, skal jeg ramse opp? En enkel mann og en grei jobb. Du har et nettverk. Du har oss. Du har huset. Sånn sett kan du bare rolig slå deg til ro nå.
– Men han sa det. At han ville forsvart meg for hele verden.
– Han er ikke god i huet. Han er faen meg ikke god i huet når han sier sånt.
– Hender det at du er redd for å høre sånt? At noen ville forsvart deg for hele verden?
– Næsj.
– Næsj hva da? Har aldri noen sagt det til deg?
– Nå synes jeg vi skal dra på Cubus.

Ny utlånspraksis vs bare må ha det

De to kvinnene lener seg mot hverandre, som for å utveksle dype statshemmeligheter.
– Men kjære vennen min, du har da aldri hatt problemer med å få lån! Hvorfor nektet de deg det? nesten hveser den ene, oppbragt og med oppspilte øyne.
– De sa jeg måtte selge leiligheten i Jacob Aalls gate først. Ny utlånspraksis. Og så var det noe med lånet på Landroveren, hun var så sinnssykt frekk, hun derre bankdama! sier den andre.
Den første trekker pusten, oppbragt:
– Men for noe jævla mas! De vet jo at du ikke kan selge leiligheten i Jacob Aalls gate nå! Nå? Selge den nå? Er de klar over hvor stort tap du kommer ut av det med? Leser de ikke aviser i bankene? Faen, ass. Og dette skal være verdens rikeste land? Kjipinger, ass.
Hun smeller venstre håndflate i bordet, det oppstår en kortvarig og vakker resonnans i det portugisiske serviset. Den første vinker på servitøren, som svømmer bak den stålkledte, mattbørstede disken og fisker med seg den mobile kortterminalen. Vestkanten er kledelig blå mot eftermiddag, og for så vidt mot alle tider av døgnet. Men noe har skjedd, også i godtfolks liv:
– Jeg vet. Gå’kke an å selge nå, vøtt. Men jeg har så jææævlig lyst på den derre bak Colosseum. Du vet, rett på skrå bak. Femroms, og med italienske fliser, du vet de smårutete vi så i den penthousen i Firenze i forrige uke? Liknet helt. Faaen, ass. Jeg må ha den.
– Hva med moren din? Kan ikke ikke hun garantere? Det er jo bare snakk om et par års tid. Moren din tar det, vøtt. Det ordner seg, moren din er helt fantastisk, hun er så sjenerøs.
– Stoler på henne nå ja. Mamma skjønner sånt, hva som betyr noe her i livet. At det faktisk forplikter å ha barn.
– Kode og klar, sier ekspeditøren.

Påtroppende møter internasjonal presse

Sonderende pressekonferanse, Oslo. Overtid. Slitne, alle sammen.

– Next please.
– Reuters. Mrs Solberg, are you getting any closer to the other three?
– I am so glad you asked that question. It’s a good question.
– Yes. That is why I asked it.
– You have to ask the god damned Kristelig Flakseparti.
– Ok. Mr Haraid. Are you approaching an agreement?
– Oh. Oh. Don’t ask me. I am so small and tender. Ask the Siv, it is much bigger than me!
– My god. Ok. Jensen.
– Yes?
– Are you getting to an…
– You are foreign, aren’t you?
– Yes, but..
– Just wait, you. I am coming after yeh!
– Umm… Skei Grande. Tell me. Is there an agreement or is it not?
– I can’t tell.
– Please.
– I won’t say.
– You can. Whisper it.
– I can not say.
– What the fuck!!! Say!!
– Ringding-ding-ding-ding-geringdeding, ringding-ding-gering-gedingeding!

Gullrekka

– Mer øl?
– Ja, takk, kjæreste. Smask.
– Smask.
– Kyss.
– Kyss.
– Smask. Hysj nå.

Pause.

– Du.
– Mhm.
– Du?
– Ja?

Pause.

– Du?
– Ja?
– Visste du at åtte hundre tusen mennesker ser Dagsrevyen?
– Ja.
– Visste du det?
– Mhm. Hva sa du?
– At åtte hundre tusen mennesker ser Dagsrevyen.
– Åja.
– Og nesten en million ser «Nytt på nytt».
– Ja. Okei.
– De teller sånt.
– Ja. Okei.
– Og «Idol» blir sett av flere hundre tusen.
– Skjønner. Ja. Ja.
– Ja. Okei.
– Ja. Okei.
– Jeg lurer på om de teller antall par som ikke snakker sammen på grunn av det.
– Ja.
– Jeg lurer virkelig på det.
– Hva sa du?
– Ikke noe.
– Jo, du sa noe. Se, se, se! Hun går faen ikke videre, ikke med den stemmen, hun der!
– Nei.
– Hun der går faen ikke videre!
– Nei, hun gjør nok ikke det.
– Hun går ikke videre!
– Tror ikke det, nei.
– Se, se, se! Hun går ikke videre!
– Nei, det gjør hun nok ikke.

Skisse

Oslo, 1986.
Han holder hånden hennes. Føler over den tørre, venstre håndflaten med sin venstre. Høyttalerstemmen over dem sprekker, annonserer at det er avgang dit hun skal fra spor fjorten.

Kjærtegnene mellom dem startet allerede i Industrigata: Langsomme strøk, de første prøvende, over korsryggen, ned Majorstuveien, og hun besvarte dem med å lene hodet på skrå mot skulderen hans i krysset ved Homboes gate. Det var der han visste det. Hun trådte over en vanndam som hadde samlet seg rundt et kumlokk ved krysset i Professor Dahls gate:
– Snø som smelter. Dette er ikke favorittårstiden min.
Lukas Emberland nikket, han visste både det, og andre ting.
– Det er høsten som er din tid, svarte han.
Hun nikket. Så ble det ikke sagt mer mellom dem, men han visste at han hadde hele Uranienborgveien å si ting på. Og det var nettopp der, midtveis, at han stoppet opp, så på henne, og sa det.
– Det ligger arbeid og venter på meg. Det tenker jeg atskillig mindre på enn jeg burde, svarte hun, trakk ham nærmere ved lyskrysset til Parkveien, det var rødt og gav dem noen ekstrasekunder. Slottsparken var fuktig. Han husker det nå, at Slottsparken var fuktig, grus fra Slottsplassen var tråkket helt fra vakthuset til gardistene og inn mot de nederste benkene. Trærne knoppet seg, og Lukas Emberland visste hva hun mente da hun grep hånden hans nede ved Nisseberget. Karl Johan husket han ikke mye av, og plutselig stod de bare der, på Oslo S, med en høyttalerstemme som annonserte avgang fra spor fjorten.

– Det er høsten som er min tid, sier hun som avskjed.

Mannen fra Fjertfart

Da jeg seilte utenriks på nittitallet kom jeg i snakk med en mann som påstod at han var fra den norske byen Fjertfart. Skjønt seilte utenriks: Dette var på danskebåten på tur til København med fagforeningen, men det får passere som godkjent.

Jeg satt ganske fredelig i en av salongene og leste sakspapirer med forberedelser til nye lønnskrav, det var hovedoppgjør og dermed kunne man forvente at arbeidsgiver gravde svært dypt og ansvarsløst i lommene for å etterkomme krav fra samtlige ansatte. Jeg satt i egne tanker med snedig uttenkte formuleringer som man kunne bruke overfor arbeidsgiver da en høy kar i mørk frakk og joggesko dumpet ned på stolen ved siden av:
– Signe været og skip ohoi, sa han.
– Skip ohoi selv, svarte jeg og kikket over lesebrillene:
– Hvem er du, merkelige fyr, og hvor skal du?
– Jeg kommer fra Fjerfart, og jeg skal betro deg visse saker og ting, svarte han.
– Hvor ligger Fjertfart, det stedet har jeg da aldri hørt tale om? spurte jeg.
– Noen mil fra Gjøvik, svarte han.
– Er dette sant? repliserte jeg mens båten pløyde en kuling over østlige Skagerak.
– Det er sant som fanken, du kan få se beviset, svarte mannen og dro opp et fillete kart fra innerlomma på dressjakken. Jeg så straks at kartet var revet ut av et atlas, og det hadde blitt brettet ut og brette sammen utallige ganger; Jotunheimen hadde flasset av og det var et hull ved Grimstad. Men hva mer interessant var: Min samtalekompis hadde krotet over stedsnavnet Elverum med kulepenn og skrevet “Fjertfart” over istedet. Atlassidens tittel “Skandinavia” var strøket ut og erstattet med ordet “Fluktplan”. Det var tegnet en enkel, tykk strek med rød sprittusj i luftlinje fra Fjertfart til København. Fra København og ned mot kartbladets nedre marg var det trukket en stiplet linje med påskriften “Til Kongo” og en pil nedover.

Etterhvert kom det fram at mannen, som presenterte seg som Wolfgang Pladsen, skulle tvangsinnlegges for en rekke mentale lidelser som hans psykiater hadde laget en grundig, maskinskrevet liste over, Wolfgang Pladsens pårørende hadde underskrevet papirene, nemda hadde fattet vedtaket og mer var det ikke å si om saken, sa myndighetene: Wolfgang Pladsen var pipe gal og skulle inn med tvang.
– Jeg er nå på vei mot friheten, sa han og tømte kaffekoppen med to slurp.
– Hva er det du har gjort som er såpass kvalifiserende for tvangsinnleggelse? spurte jeg.
– Løftebrudd, skuffelser. Personlighetsforstyrrelse. Hallusinasjoner. Det vanlige. Det hele begynte med et skrapelodd, svarte Pladsen og lente seg bakover.

På dansegulvet hadde fullbefarne sjøulker med hengemage engasjert halverfarne førstegangsreisende med korte skjørter, og det var selveste Kris Kristofferson som dro kvelden opp, Kristofferson kikket skjeløyd og plirende over skipsgulvet, la an to akkorder og satte leppene mot mikrofonen: “Take the ribbon from your hair, shake it loose and let it fall, layin’ soft upon my skin, like the shadows on the wall.” Jeg har alltid beundret Krisofferson for den teksten. Ikke bare er den erotisk, den er så sørgelig at man kan gå hen og bli tristkåt av den. Forferdelig. Deilig. Jeg hørte mye på den sangen en gang da jeg selv hadde blitt stående på bar bakke, noe som var min egen skyld, ene og alene, jeg erkjenner det i dag.

– Med et skrapelodd? Hvordan kan alt begynne med et skrapelodd? spurte jeg.
– Du vil ikke tro det, svarte Wolfgang Pladsen.
– Nå, si ikke dét, jeg lever av å høre på og gjenfortelle historier, svarte jeg.

Skrapeloddet hadde Pladsen kjøpt på en sentralt beliggende kiosk – jeg nevner vel ikke navn, men den er godt besøkt, og betjeningen kikket nysgjerrig over disken mens Pladsen skrapet i emulsjonen. Plutselig hadde tre like 100 000-kronerssymboler stått i ildskrift over loddet. Det gikk ikke lange tiden før telefonsamtalene føk linjelangs i Elverum, og da Pladsen kom hjem til sin kone og gledesstrålende fortalte om hendelsen hadde hun allerede fått beskjed. Ja, hun hadde endatil rukket å bestille en prinsessekake fra bakeriet, hadde satt regningen i hans navn og forkynte at nå var det slutt på spinking og sparing, nå skulle de reise og nå skulle de kjøpe ny kjøkkeninnredning og nå skulle de og nå skulle de og nå skulle de. “Nei, vi må gjøre noe lurt med pengene”, svarte Wolfgang, og neste dag tok han toget til Oslo. Der satte han samtlige hundre tusen på børs. Ja, nesten, da: Det eneste som manglet var kr 295,50 som dekning for kaken fra konditoriet.

Wolfgang investerte i et knøttlite selskap som hadde startet diamantutvinning i Kongo. Selskapet steg raskt i verdi etter forhandlinger med president Laurent Kabila, som gav selskapet fri tilgang til diamant-leier i Katanga-provinsen. Wolfgang Pladsens hundre tusen kroner vokste til fem millioner, så til ti, dernest til tolv. Han tok ut utbyttet rett før diamantselskapet rømte både Kongo og Norge og forsvant inn i en bankboks på Cayman Islands, og til tross for fordelsbeskatningen satt Wolfgang Pladsen tilbake med tjue millioner kroner på konto. Hans kone var ellevill av begeistring, hun roste sin mann for handlekraften, og nå skulle hun selv utvise litt handlekraft: Hun dro til Gjøvik på spa.

Det var her Wolfgang Pladsen begynte å tenke. Han hadde lest en artikkel om gatebarna i Kongo, og han lå våken og tenkte på hva dette selskapet han hadde investert i mon hadde bedrevet der nede, ja, en hel helg lå han våken før han bestemte seg: Det beste er å dele. Han forkynte ved det overdådige frokostbordet mandag morgen at han ville gi alle de tjue millionene til et Røde Kors-drevet gatebarn-prosjekt i Kongo. Ja, nesten, da: Fratrukket kredittutgiftene på kr 3890,- etter fruens spa-opphold på Gjøvik.

– Så slik begynte det, sa Wolfgang Pladsen og strakte seg over bordet. Den skjeløyde Kris Kristofferson hadde skiftet grep: “I met her sadly in the slowly falling rain, crying softly in her loveliness and pain, knowing no one needin’ someone bad as me“.
– Jeg skjønner ikke? spurte jeg. Båten hadde forlatt nattens dype mørke og var på vei mot morgengryets svake oransje skjær, det var mulig å skimte den danske kyststripen som en hildring i sørøst.
– Skjønner du ikke? Hva er det du ikke skjønner? spurte Pladsen og la hodet på skakke.
– At dette gjør deg utilregnelig og til et psykiatrisk tilfelle.
– Men så har heller aldri du hatt tjue millioner kroner mellom hendene og opplevd hva det gjør med folk rundt deg.
– Nei. Og jeg har heller ikke en slik kone.
Pladsen blåste:
– Tror du dette handler om min kone? Dette handler om en hel familie, om såkalte venner, om venner du ikke visste at du hadde, og det handler om krav.
– Og om Elverum?
– Det handler ikke det aller minste om Elverum. Dette ville skjedd på Grorud og på Baddereidet, også.
– Hvor ligger Baddereidet?
– Ikke langt fra Burfjord. Kunne like gjerne hett Fjertfart, det også. Uansett: Du er den siste jeg forteller denne historien til. Forsåvidt også den eneste. Virker jeg gal, Arvola?
– Ikke såvidt jeg ser.
– Mange takk, svarte han og reiste seg:
– Det er snart ankomst. Eller avgang, alt ettersom hvordan man ser det. Farvel.
– Farvel, og lykke til.

På dansegulvet vugget folk i siste dans, Kris Kristofferson knirket sårt: “Why me, Lord? What have I ever done to deserve even one of the pleasures I’ve known?”

Noen uker senere leste jeg i Østlendingen at politi og øvrige myndigheter i Elverum etterlyste en viss fyr ved navn Thorleif Henriksen. Henriksen var rundt 180 centimeter høy, kledt i mørk frakk og joggesko, og regnet som meget farlig, både for seg selv og sine omgivelser: Han hadde rømt fra et lovlig fattet vedtak om tvangsbehandling, og hadde dessuten stukket av med nesten tjue millioner kroner tilhørende Overformynderiet, bare fratrukket et beløp pålydende kr 3890,- og utgifter til buss fra Elverum til Oslo. Henriksen ble sist sett nede ved danskebåten, fortalte avisen. Når jeg i kveld hører Kris Kristofferson, undrer jeg over om Thorleif Henriksen, aka Wolfgang Pladsen, fant lykken. Det unner jeg ham. Og jeg kan erkjenne at jeg fortsatt får tårer i øynene av Kris Kristofferson.

Samtale

Det lukter surfyrt ved over Tøyen, månen skinner kvartfull og skjev over Botsen. Det lukter litt slik det gjør i Karasjok på denne tiden, når smogen fra vedfyrte hus har lagt seg som et lokk over bygda, når man kjører inn ved Samvirkelaget og bilens lufteanlegg inhalerer røykteppet. Parkerer bilen, trekker inn kulden i nesen, når det river i nesevingene og innsiden av nesen blir følelsesløs. Kulde er kulde, og vedfyring lukter likt.

Det trekker fra døren når kafégjester kommer og går. Han ser på meg:
– Før eller siden må man stå for noe. Det spiller ingen rolle hva du tror på, hva du bekjenner deg til, om du tror eller tviler. Men før eller siden blir du avkrevd et svar på hva du innerst inne står for.
Han sier at kaffen her slett ikke er så verst. Jeg nikker, han fortsetter:
– Advokater. Hva står de innerst inne for? De mener én ting den ene uken, en annen ting den neste, enhver klient snakker sant, alle forbrytelser har noe formildende over seg. Har de? Hva er moralen i dette, i sin ytterste konsekvens? Og kunstnere, i enhver avskygning: Holder det å distansere seg, hevde seg opphevet enhver etisk tyngdelov og innbille seg at kunst er fri, men samtidig frikoblet regimer, meninger? Vladimir Vysotskij stod oppreist mot en slik villfarelse, de ru og rå sangene hans gikk fra hånd til hånd på kassetter, og kom de i hendene på en apparatsjik ble husnummeret notert i boken til senere bruk. Det kunne være livsfarlig. Men det gjaldt å stå for noe.
Jeg nikker, mulmer et eller annet om uavhengighet, han blåser:
– Javisst. Dere journalister, forfattere, opphevet fra stillingstagen…
– Du snakker gammeldags.
– I hvilken forstand? Stillingstagen?
– Ja, det er et eldgammelt ord. Og beskrivelsen din av journalister er utdatert nå. Vi kan faktisk mene noe.
– Virkelig? Hva lærer de på journalistutdanningen i Volda for tiden?
– Det vet jeg ikke.
– De kommer ut like, alle sammen.
– Nei, det gjør de absolutt ikke.
– Forskere. De forsker og forsker, men mener aldri noe. De fremlegger de mest spektakulære resultater og konklusjoner om hvor det bærer hen, men så stikker de av og etterlater oss i tomrommet. Vi får vite hva som er skadelig, hva som er sunt, hvor lenge det er igjen til solen slukner, men hva skal vi bruke dette til? Hva skal vi med all denne meningsløse forskningen?
Samtalen butter. Jeg liker det. Det kommer inn en mann med frakkekragen oppslått. Han hvirvler inn lukten av sur bjørkeved utenfra. Han bestiller en øl. Legger seksti kroner på disken. Setter seg alene i sofaen bak oss. Og jeg vet at dersom han var KGB-agent, og dersom vi levde i et regime vi ikke ville sammenlignet oss med, ville samtalen jeg nå er del av være straffbar, og at han når som helst kunne reist seg, stått ved bordet vårt, lent seg over bordkanten og sagt:
– Jeg må be dere bli med utenfor. Vi skal på en kjøretur for å finne ut hva dere egentlig står for.

På eskimoers vis

Det fryser på. Nettene er på sitt mørkeste, det er forskjell mellom syd og nord:
– Du er vel klar for en fest? sa hun, dette er en god stund siden. Så lenge siden er det at jeg allerede har rukket å se en hel del ned i dypet av hva hun bød meg opp til.
– Ja, for du er jo nordfra, du også?

Det frøs på. Jeg våknet opp med en helvetes hodepine.
– Stikk fingeren i halsen, så ordner det seg, sa hun, tente en Petterøes Lys Blå og var klar for den neste festen.
– Ja, for du er vel nordfra, du også?

Det frøs på, men hun var vant til kulden. Hun hadde tjuetre ord for ‘pikk’, nitten ord for ‘fitte’ og et utall begreper for ‘pule’, men et fåtall for ‘anstendighet’ og ‘nærhet’. Men så var hun da nordfra, hun også.

Det fryser på. Nettene er på sitt mørkeste, det er forskjell mellom syd og nord. Det er på denne tiden at denne forskjellen er på sitt aller mest betydningsfulle.

Hvem er det som tasser og banker på, så vi ikke må kveldsro få?

Hun har ikke noe annet på seg enn et lendeklede.
Tenke seg til. Et lendeklede.
– På en onsdag. Det er ikke helg, engang.
Og det går forlydender om musikk.
– Hva slags musikk?
– Av den motbydelige sorten.
Og at hun smører seg inn med olje.
– Olje! Er det olje?
– Ja!
– Ikke matolje, vel?
– Vet ikke.
Før hun skritter inn på kjøkkenet og lager presskannekaffe.
Hun drikker visst ikke kaffe, engang. Ikke noen slags kaffe. Hvorfor står hun da der i et lendeklede og lager kaffe? Det er meningsløst.

Og så er det i uanstendighetens navn denne mannen med kinnskjegg og gitar.
Han dukker opp i stuevinduet. Torsdager.
Fremmed mann som svinser.
– Svinser? Ser du det?
– Åjada, du. Visst ser jeg det. Hver torsdag.
– Hvordan svinser han?
– Meget uanstendig.

Det var en forretningsreisende der i forrige uke.
– En forretningsreisende?
– Ja, det var det. Etter barne-tv. Jeg så på klokken.
– Hva hadde han der å bestille?
– Det kan vi bare forestille oss.
– Ja.
– Ja.

Førjulsstria og overarbeidet på supporttelefon

Telenor Kundeservice.
– Hei, det gjelder problemer med et modem jeg har fått fra dere.
Har du skrudd av og på modemet?
– Ja. Det virker som om signalet forsvinner med jevne mellomrom.
Og du har skrudd av og på modemet?
– Som sagt, ja.
Helvete. Vent litt. Fffff.
– Unnskyld? Hva driver du med?
Jeg kjenner at jeg må puste i en papirpose. Ffff, paaah.
– Det går bra. Pust rolig.
Fff, paaah. Hva bruker du nettet til?
– Eh. Det er ganske mye. Sende epost, lese aviser, for eksempel.
Hva er galt med faks? Og Aftenposten på papir?
– Faks..?
Fiks, faks, filijokus.
– Eh. Det var dette modemet. Det var liksom derfor jeg ringte dere på support.
Ffff paaaah. Ikke mas. Fffff.
– Er det noe jeg kan hjelpe deg med? Skal jeg gå inn på Kontrollpanel, for eksempel?
Kontrollpanel og kontrollpanel. Stående og liggende panel. Blubb, blubb.
– Nå er jeg inne på Kontrollpanel. Slapp av. Dette går så fint.
Paaah.
– Her fant jeg noe. Vet du, det var bare en brannmurinnstilling som stod feil.
Funker det? Kan jeg legge på nå?
– Jada. Nå funker det fint. Går det bra med deg?
Ffff paaah.
– Du er rar.
Nå legger jeg på. Fff, paah.

Førjulsbrev til Vårherre

Kjære Gud.
Jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått, for eksempel beskjed om at det også i år er halv skatt i desember. Hvis meningsmålingene for neste år blir virkelighet, blir det vel forøvrig om et års tid halv skatt i alle årets måneder. Jeg legger meg foreløpig ikke opp i totalregnskapet for disse valgløftene, men som journalist er jeg selvsagt i beredskap.

Det begynner å bli noen år siden du og jeg brøt med hverandre. Hvor lenge er det siden, Herre? Tretti år? Jeg tror du husker det like godt som meg: Jeg var i opprør. Utmeldingsbrevet jeg sendte til sognepresten, han som knirket når han gikk, han med den kronisk dårlige ånden og den fillete bibelen, brevet der jeg pekte på det problematiske ved en rekke av straffemetodene dine. Jeg husker reaksjonene fra et par av mine sterkt kristeligbekjennende venner: De fortalte meg at du kom til å straffe meg hardt for dette, og de gjentok pastor Hallesbys berømte ord: Hvordan kan du rolig legge deg til å sove, når du ikke vet om du våkner opp i morgen i din egen seng eller i helvete? Men djevelen hentet meg ikke om natten, og om du svevde der et sted over vannene, Gud, vred over utmeldingsbrevet mitt, så tøylet du raseriet og lot meg sove, og jeg våknet alltid opp i min egen seng. I det minste den gangen.

Som du vet: Jeg meldte meg inn hos humanistene. Jeg møtte selvhøytidelige menn som fortalte at julefeiringen skulle jeg ikke ha problemer med, for julen var egentlig et midtvintersblot, eldre enn kristendommen, mye eldre, det var faktisk vikingene som fant opp hele julen, de kristne hadde bare tilpasset seg, sa de, så vi skulle bare feire med god samvittighet. Det gjorde godt å høre dette. Og jeg søkte videre trøst hos Hedningsamfunnet, som gikk mer militant til verks mot deg, en gammel grandtante spurte beint frem om jeg nå hadde gått hen og blitt satanist, men jeg belærte henne: Nei, tvert om, jeg tror ikke på noenting, det er forskjell på et åpent sinn og høl i huet, sa jeg, og jeg tror på et liv før døden. Disse formuleringene hadde jeg lest et sted, og de er fortsatt i bruk. Jeg tror ikke på noe, gjentok jeg for meg selv mens ensomme kvelder ble til natt. Jeg tror ikke på noen eller noe, hvisket jeg, jeg er bare meg selv, hvisket jeg som et mantra, og sovnet etterhvert, og alltid våknet jeg opp i min egen seng, og ikke i helvete.

Vi skulle bli bedre mennesker uten deg, Herre. De mest tolerante, vidsynte skulle vi bli, vi skulle ut i verden og utgjøre en forskjell. Jeg kan betro deg at det gikk så som så. Det hender at jeg skammer meg over at jeg sier én ting, og gjør noe annet. Det var ikke dét vi humanister skulle, vi skulle være sannhetstro, avkle hyklerne dobbeltmoralen, peke på dem og fortelle verden at de ikke hadde klær på. Dette plager meg, jeg forsøker å gjøre noe med det, og det går i små steg forover, derfor har jeg denne uken holdt kjeft: Jeg har ikke vært blant dem som har engasjert meg spesielt i historien om den ensomme, gamle damen som ville betale godt for å ha selskap julaften. Jeg har ikke retwitret min medlidenhet, Herre. Jeg har ikke ytret et eneste ord i sosiale medier om hvor synd det er på henne, og at dette er førjulstidens mest rørende historie. Intet av dette har jeg sagt et ord om, Gud. Grunnen er – og dette vet du hvis du finnes bak nattens finfordelte bleke stjernestøv, for da ser du tvers gjennom meg – at jeg inne i de mørkeste krokene av meg ikke vil ha besøk av en fremmed gammel dame på julaften. For plutselig en dag kan jeg bli stilt til ansvar for ordene mine, en juledags morgen kan det brått stå et ensomt menneske på døren: Her er jeg.

Herre. Det er skammelig at jeg føler det slik, men jeg tror ikke at jeg er alene, og jeg tenker: Ensomme damer som har pågangsmot nok til å rykke inn annonse – hun visste hva hun gjorde, Herre. At de ensomme må rykke inn avisannonser tyder ikke på et iskaldt samfunn, det har de ensomme gjort lenge i billettmerkets navn, men at mange av oss andre maler på oss et ferniss av empati er knapt til å holde ut. Medfølelse uttrykker vi i dag med ett eneste tastetrykk, da vet resten av verden hvor edle vi er. Medlidenheten i dag er bare en Twitter-melding eller en Facebook-like unna, men det er en flyktig medfølelse, empati uttrykkes og leses i noen korte sekunder før den flimrer videre ut i nettets store uendelighet av selvfølgeligheter og påtattheter og blir borte. Tilbake sitter de ensomme i en strøm av sympati. Men det går en elefant gjennom det virtuelle rommet: At det fortsatt er langt mellom liv og handling for de aller fleste av oss. Skal verden bli varmere, er dette et sted å begynne: Ved å erkjenne vår egen prektighet, og å ha et oppriktig ønske om å sette den ut i praktisk handling, forplikte seg. Gjøre noe, ikke bare stå for noe. Jeg er klar over at mitt manglende elektroniske engasjement i saken om den gamle damen gjør meg til et dårligere menneske, Herre. Men jeg greide bare ikke å late som. Gjør et under med meg, Gud. Gjør meg bedre enn hva jeg er. Ta meg ved et mirakel til tastaturet, før hånden min, la meg med automatskrift ytre min dypeste medfølelse, og trykk enter. Men la meg ha fred på julaften. La de små ensomme komme til deg, eller til Kirkens Bymisjon, bare ikke til meg.

Forøvrig vet du nok at livet her nede går som vanlig i førjulsstria, det er ikke de store tingene. Noen lyspunkter, endel tilbakeslag: Vi diskuterer cupcakes, Herre. Vi venter på renteheving. Vi venter fortsatt på russerkulden som Dagbladet lovte oss denne uken: Allmektige Skaper, hold din vernende hånd over reportere som skriver slikt, store Allstyrende, tilgi dem, for de vet ikke hva de skriver. Og det er mulig at det er flere ensomme enn vi liker å tro. Ensomhet finnes også i de tilsynelatende fellesskap, ensomheten kan stå himmelropende avmektig i et ekteskap når gavene er pakket opp og julaftens lys blåses ut, når det siver lukt av slukkede julelys i gråhvite striper gjennom et mørkt rom.

Utover det jeg nå har nevnt er det en viss uro for at verden går under den 21. desember, Gud, slik spådommene sier. Si at det ikke er sant, si at verden står. Men skulle den likevel gå under, spiller det forsåvidt heller ingen rolle hvor vi er på julaften. Da kunne de ensomme liksågodt ha spart seg annonseutgiftene. Det burde du ha sagt dem, Herre, om du finnes bak nattens finfordelte bleke stjernestøv.

Sløydlærere fanget i rimhelvete

– Hallois.
– Hallo, du. Fint å få avløsning.
– Oppfører de seg?
– Jada.
– Du, hvem er det?
– Å, det er vesle Jensemann, han strever dagen lang.
– Han snekrer på no’ spennende?
– Ja, som snart skal bli presang.
– Nå er det bare kassebord…
– Men gjett hva det skal bli?
– Et sybord…?
– Mhm. Slik som mor vil ha.
– Med mange skuffer i? Det vil hun sikkert ha.
– Ja, da blir hun sikkert glad.
– Og at det er en nyttig ting, kan ingen komme fra.

Stemmene fra Møre

Komfyren er opptatt med et brødprosjekt, det blir derfor den enkle middagsløsningen.
– Du skal vel ha ekstra ost? roper hun i røret, jeg hører at hun er fra Sunnmøre. Av en eller annen grunn snakker mange møringer veldig, veldig høyt. Det er fascinerende: En rekke møringer, slett ikke alle, er omvandrende høyttalere med fastmontert forsterkning og forvrengning av lydbildet på stemmebåndene, antakelig fordi de har inhalert så mye vestavindskuling og saltvann der ute ved skjæringene over Fosnavåg eller langs flomålet på Gurskøy at stemmen har blitt en megafon, de har måttet rope og svare og de har gaulet steikje, og så har stemmen blitt sånn, og da de flyttet til byen greide de ikke å skru ned volumet, nå sitter de på administrative statskontorer i hovedstaden og roper så høyt i lunsjen at sarte ører fra kanskje Tvedestrand har fått begynnende tinnitus, eller de har fått deltidsjobb på en pizzabestillingstelefon:
– Ikkje ekstra ost? skriker hun.
– Nei, svarer jeg med innestemme.

Og folk lurer på hva det skyldes, dette merkelige båndet mellom finnmarkinger og møringer, dette hat-elsk-forholdet, jeg har lurt på det selv, og nå vet jeg det: Møringene snakker inni hampen høyt. De kan rope Robert no e det mat tvers over fra Rognholmen til Gjøsundholmen og Robert roper steikje tilbake. De kan rope fra talerstolen på Stortinget så det høres like inn på kontoret til stortingsdirektør Hans Brattestå, det klirrer i kaffekoppen hans hver gang det reises et krav fra Møre og Romsdal i plenumssalen, han har hørt dette så mange ganger før, og han tenker kanskje at nå er de igang igjen. Hans Brattestå er en sindig kar, jurist, satt til å holde lov og orden i nasjonalforsamlingen, og det er mulig at han mange ganger har hatt lyst til å skritte inn i salen og si at nå må det bli fred her, demp dere litt, men representanten på talerstolen ville bare ropt steikje. Og det passer seg ikke at det ropes steikje fra Stortingets talerstol, det er vulgært, så Hans Brattestå lar klokelig være. Han vet at nestemann på talerlista er en litt puslete fyr fra ytre strøk i Finnmark, representanten fra nord justerer høyden på talerstolen nedover, mumler president og deretter noe om avfolkning og statlig satsing og kvoter og værsåsnill, og tusler alltid like stillferdig ned og finner sin vante plass, pusser nesen bare sånn halvhøyt. Finnmarkingen vet at det ikke nytter å rope verken mot vestavindskulingen eller mot staten, man blir bare hes av det. Og blir man hes, er det jo ingen som hører noe som helst. Møringene har stemmebånd som takler slikt, de har stemmer som er belagt med rustfritt stål.

– Pizzaen kjem innafor ein time! roper hun og sprenger telefonlinjen i sin ende, jeg hører at det tynne plastlaget i membranen på telefonmikrofonen hennes sprekker, jeg kan en hel del om mikrofoner, og nå må pizzaselskapet bytte ut telefonrøret hennes for sikkert femte gang denne måneden og ingen finner feilen, de tror det er telefonprodusenten, og de skal sannelig reklamere, sier sjefen, og neste kunde hører ingenting og hun bare hallo hallo og kunden bare hallo hallo og ingen hører en pøkk og kunden legger på og ringer konkurrenten og hun roper steikje. Det blir ikke bedre av det.

Onkel ringer igjen

Ring, ring.
Ring, ring.
– Ja, det er Jakob?
Gnafs. Gumle.
– Er det deg, onkel?
Har du tenkt på, min kjære nevø…
– Det er deg, onkel?
Ja. Har du tenkt på dette med ingredienser?
– Ja, det er en stor diskusjon om dette her til lands nå. Hvor er du?
Jeg ringer fra det ytre rom.
– Det gjør du ikke.
Jo, fra en forstad til Den Gamle By. Din tante ville stanse her før vi drar videre til Firenze.
– Jaha.
Dette med ingredienser. Jeg spiste her en dag spansk flue.
– Hvor?
På toget ned hit, mens jeg stod med hodet ut av vinduet ut av kupeen.
– Hva er poenget ditt, onkel?
Jo, dette med ingredienser. Vi får jo med oss endel norske nyheter her nede.
– Ja.
Ja. Du som er journalist. Dette med Joika-boller.
– Onkel.
Hvor mye joik er det i disse bollene? Smaker bare mel.
– Sukk.
Joik har større kjøttkraft enn krutt. Si det til dem. Spør dem om det, du. Du som er journalist.
– Hils tante, da.
Ja. Jeg ringer igjen.
Klikk.

Se også:
Rikstelefon fra onkel
Tante har en feil med diskanten

I apotekkøen

– Værsågod?
– Unge dame, jeg har sett at dere har et tilbud på tannpasta. Jeg har lest det i blad.
– Ja, vi har kampanje denne uken!
– At dere har?
– Kampanje.
– Jaha. Så dere har altså ikke tannpasta?
– Joda. Det er denne du mener?
– La meg se. Jeg har tatt med meg blad, kan De vente et lite øyeblikk, slik at jeg får slått det opp.
– Ja. Men jeg tror at det er denne tannkremen du mener.
– Jeg har det her i vesken. Bare et øyeblikk.
– Ja.
– Skal vi se. Det er denne, jeg fikk dette bladet på døren her i går aftes.
– Ja.
– Ja. Jeg skulle ha en tube av denne.
– Ja. Det er denne med fluor.
– Med?
– Fluor.
– Flur?
– Fluor.
– Flår? Jeg hører ikke hva De sier.
– Fluor.
– Javel, ja. Det er vel noe nymotens saker, det.
– Ikke egentlig.
– Nuvel. La meg få én tube av denne, er De snill.
– Ja.
– Ja.
– Ja. Og den er med fluor.
– Javisst. Ja, den er med flor, ja. Det er vel noe nymotens, det. Men den er vel med fluor?
– Ja.

Du kan bli sånn

– Jeg er egentlig på vei hjem, sa hun, – men en kaffe kan vi jo ta.
Vi hadde støtt tilfeldig på hverandre nedenfor jernbanestasjonen, jeg gav henne en klem, hun besvarte den ikke, sa at det var lenge siden, og:
– De spør etter deg hjemme.
– Hjemme? Jeg er hjemme, svarte jeg, og ante at møtet allerede var på vei ned i et bebreidende mørke.
Hun satte fra seg håndveska, stemmen lød hard; den sprakk mot en gammel dames stemmeskifte mot livstretthet:
– Kan du passe på mens jeg er på do? En kaffe kan jeg vel ta.
– Jeg blir sittende, smilte jeg. Hun smilte ikke tilbake. Det var forøvrig all grunn til å smile: Dagen var vakker, mettet av en begynnende høst, riktignok ikke høstfarger, men den som har sanser i behold kan kjenne forskjell fra én augustdag til den neste: Hvordan havluften endrer dunst og karakter, de små skiftningene fra morgen til ettermiddag, slik som nå. Rundt oss på utekafeen: Latter. På kafébordet: Menyen med små, smidige lunsjretter og god kaffe dertil. Men hun sa:
– Det ser ikke noe godt ut. Jeg skal ikke ha noe. Du trenger ikke bestille noe til meg. Og det er skittent her, sa hun, underkjeven hadde falt ned, stivnet der, munnvikene pekende nedover, bittert og bistert. Hun hadde ikke greid å smile om så den nedsunkne kjeven hadde blitt løftet av vennlige hender. Et smil må være villet. Hun vagget mot toalettene. Og det var da jeg med en forunderlig sørmodighet så at hun hadde blitt sånn.

For slik var det, noen av oss husker det fortsatt: Formaningene når vi gjorde grimaser, sperret munnen opp med fingrene og lagde monsteransikt, rakte tunge, flekket opp øynene, irettesettelsen fra de voksne:
– Hold opp med det der. Du kan bli sånn.
– Jeg er et uhyre! svarte vi og lo.
– Slutt, med én eneste gang! kom det skarpt.
– Men hvorfor?
– Fordi vi sier det. Fordi du kan bli sånn!
Så vi sluttet med det. I dag er det selvsagt ingen som sier slikt til barn mer, ikke bare fordi det er ondsinnet og usant, men også fordi det er nødvendig å få leke uhyrer i trygge omgivelser. Men hva de ikke fortalte, og hva de kanskje i stedet burde legge krefter i å formane oss, var at det også fantes, og finnes, opptrukne og støvete stier man ikke skal gå, for da kan man bli der. Og det finnes tanker man ikke skal stå for lenge i, for da kan man bli sånn. Men det var få som hadde evner til det, syttitallet var de svekkede sjelsevners tiår. For noen ble det varig. De kom seg aldri ut av det.

Hun kom tibake fra toalettet:
– Jeg sa jeg ikke skulle ha noe. Du har kjøpt salat, sa hun.
– Jeg tenkte du var bittelitt sulten.
– Jeg spiser på flyet, sa hun og skjøv tallerkenen fra seg:
– Dessuten vet du at jeg bare spiser kylling, og aldri tomater. Så det er her du bor?
– Ja. Her bor jeg, svarte jeg.
– Ja, jeg skal sikkert hilse.
– Fra hvem?
– Fra gubben, svarte hun, og hun sa det med en selvfølgelighet. Det var ikke noe passende tidspunkt å minne henne om at jeg ikke liker at kvinner på min alder omtaler kjærestene sine som gubber, det ville ikke hjulpet på samtalen. Og mens hun fortalte om de vonde hoftene sine, om ungene som aldri ville lystre, om det elendige været, om han som hadde sveket henne til fordel for en yngre kvinne, om nedsnødde forhåpninger om at det skulle bli bedre, men neida, det var jo det hun hele tiden hadde sagt, at ting aldri ble bedre, om horete naboer utenbygdsfra, i det hele tatt om hvor mye alt gikk til helsike, da ble jeg brått skamfull. Hun tok meg et øyeblikk inn i skammen ved å smile av livet, det fosset uklare bebreidelser ut fra de nedsunkne, sammenbitte kjevene, hun ville ha meg inn i en bekreftelse på at det er slik livsløpet egentlig innerst inne er: En gedigen skuffelse og en avsindig lidelse som man skal stå ut med, bite i seg og leve med. Jeg satt i et minutt eller var det flere, og følte med henne. Jeg følte virkelig med henne, og jeg forsøkte å riste det av meg, men hun holdt meg fast i et jerngrep av skam. Men jeg skal innrømme at jeg i trassig hemmelighet tenkte: Hvem faen går rundt i en alder av førtifire år med håndveske fra syttitallet, er dyster og sur og har permanent? Men så ble jeg selvsagt skamfull over det, også. Hun avsluttet:
– Du har forandret dialekten din.
– Har jeg? spurte jeg forfjamset, hvordan kunne hun vite det, det var jo bare hun som hadde snakket?
– Ja, det har du, og det er ikke pent, det skal du gjerne vite.
– Så det er sånn du har blitt, svarte jeg uvørent.
– Ja, – nikket hun med sammenknepne øyne, – sånn har jeg blitt. Og hvem sin skyld er det? I alle fall ikke min, det skal du gjerne vite, at det i alle fall ikke er min skyld.

Da vi reiste oss – jeg gav henne en klem som hun fortsatt ikke besvarte – visste jeg at dette var siste gang vi så hverandre. Jeg så meg ikke tilbake, jeg løp ned trappene fra stasjonen og smatt opp gaten, fortsatt med skamrødmen brennende over at jeg ikke greide å føle verken medlidenhet eller medfølelse. Men skammen lettet da jeg på ny kjente dunsten av høst fra fjordluften. Da ble jeg rammet av en ny skyldfølelse: Skammen over å skjemmes over min manglende medlidenhet med henne, og den var noe enklere å forholde seg til, noe jeg vagt kan erindre en pussig skrue lærte meg stegvis en gang: Kunsten å tilgi seg selv og andres skuffelser over at man er slik man vil.

På vei hjem passerte jeg et lystig par som holdt hender, de var heldigvis på min egen alder. Han bar på en diger bag over ryggen, hun bar en skulderveske nonchalant dinglende over venstre skulder, solbriller, da jeg passerte dem tett kunne jeg høre at hun nynnet på en melodi. Jeg fikk ikke tak på hva hun nynnet på, men det stod et smil langs munnvikene hans, antakelig også de på vei mot stasjonen, jeg kunne fornemme en lukt, hvor hadde jeg kjent den lukten før? Jeg smilte mot dem, de nikket tilbake, smilte, de var sikkert på vei ut i verden for å skape glede rundt seg og gjøre furore, og jeg tenkte uten snev av skam at sånn kan man også bli.

Fra avdelingen vett og forstand, hvori opptatt nytelse

Det er mulig jeg burde ha forestillingsevne, innlevelse og begeistring nok til å forstå hva vi skal med kunnskapen om higgs-bosonet. Men jeg skal erkjenne at jeg sliter med det.

Likevel er det verdt et forsøk. Slik jeg har forstått kvantemekanikken ganske skjematisk, er det slik at man har lett etter dette i mange tiår. Nå har man antakelig funnet det, ved å sende gudvethva rundt i en diger sentrifuge. Og jeg kjenner at jeg blir utålmodig av å lese artikler om det, for ingen forklarer meg hva jeg skal med det. Jeg leter etter overskrifter, kjenner jeg, når jeg graver meg ned i kvantemekanikken. Jeg kjenner en rastløshet, lik den jeg kjente i matematikktimene som barn, over kladdebøkene. Som etterhvert går inn i frustrasjon, for jeg skjønner det ikke. Det er meningsløse rekker av ord stablet av kvantemekanikkens kjennere: De snakker om hvilemasse. De snakker om henfallshastigheter. Alle nikker megesigende: Ja, det var det vi visste, at vi nå kanskje har funnet higgs-bosonet endrer verden. Så drikker de kaffe, nikker enda mer megetsigende og sier: Tenk om verden kunne forstå det.

Ja, tenk om. Jeg skulle gjerne hatt en av dem her, så kunne jeg spurt:
– God dag, herr kvantemekaniker. Jeg ser at De er lystig i dag?
– God dag selv! Ja, lystig er den som kanskje har funnet higgs-bosonet!
– Hva kan De så fortelle om det? Jeg hører De sier at dette endrer verden?
– Ja, sannelig min hatt, skulle kvantemekanikeren sagt og lagt fra seg kvanteskiftnøkkelen, – det satt langt inne!
– Hva gjør dette higgs-bosonet med mitt liv? skulle jeg spurt.
– Spør heller hva det gjør med alles liv! skulle han svart og hoppet et kvantesprang av glede:
– Jo, nå skal De høre. Higgs-bosonet kan for det første skrelle poteter.
– Men jeg liker matlaging og å gjøre husarbeid, ville jeg replisert.
– Da kunne dere jo dele på det, ville han fortsette, – dessuten kan det danse tango.
– Ser man det. Det har jeg alltid ønsket å kunne, ville jeg svart.
– Men det er mer. Vi tror at higgs-bosonet kan gjøre en ende på alt vondt og vanskelig.
– Som hva da?
– Skape forståelse, gjøre slutt på svik og bedrag, snu klimaendringene, lege alle sår og kurere gruff.
– Det er Ali som kurerer gruff.
– Ja, så kunne de vel dele på det, da, fortsetter han ivrig:
– Skrive vakre bøker, skape storslåtte måneskinnskvelder som ved et trylleslag, tørke tårer, reparere bremseslanger, steke vafler, fortelle påkantenvitser, fyre i ovnen, forhandle med Syria, synge i dusjen, le av ingenting, slåss med bjørner, danse med ulver, stanse jordskjelv, elske høylydt tidlig en lørdag morgen, gråte av glede og deretter hvile masse.
– Jeg trodde det var snakk om hvilemasse?
– Da har De misforstått. Så. Skjønner De nå hvor fabelaktig det er at vi kanskje har funnet higgs-bosonet?
– Det var ikke lite. Ingen flere dumme formler og regnestykker?
– Ingen. Så gå nå, utbosoner det for hele verden: Vi har funnet gudepartikkelen, higgs-bosonet! Jeg glemte forøvrig å fortelle om henfallshastigheten.
– Og den er?
– Aldeles enorm.
– Mange takk, herr kvantemekaniker. Hva koster det?
– Ingenting, min herre. Det er på huset.

Kyllingstunt

– Værsågod? sier han og retter på kokkehatten bak disken.
– Jeg skulle gjerne hatt en halv kylling, sier jeg og peker:
– Halve av den der.
– Det går ikke, sier han, – du må ta en av dem som allerede er delt i halv.
– Men den der ser bedre stekt ut, repliserer jeg.
– Det går dessverre ikke, du må ta en av dem jeg allerede har delt.
– Tør jeg spørre hvorfor?
– Fordi hvis jeg bare delte de hele, satt jeg tilbake med masse halve.
– Skjønner. Eller, det vil si, det gjør jeg egentlig ikke.
– Så. Skal du ha en av de halve? De er gode, de.
– Nei, jeg vil egentlig bare ha halve av den der.
– Men se på dem. Nammenammenamm. Halve kyllinger, masse av dem.
– Jeg vil ikke ha noen av dem. Jeg vil gjerne bare ha halve den der.
– Men hvordan skulle det gå hvis alle gjorde som deg? Bare forlangte og forlangte. Kreve og kreve, det er alt vi nordmenn gjør for tiden. Kan du ikke fatte og begripe at hvis jeg delte alle kyllingene i halv, så ville disken rent ut sagt flyte over av halve kyllinger. Jeg kan ikke ha en masse halve kyllinger flaksende rundt her, det tar seg bare ikke ut. Kreve og kreve. Her om dagen, jeg sier slett ikke når, for jeg har egentlig taushetsplikt, så kom det inn en eldre dame, hun skulle ha en halv kotelett. Ser du noen halve koteletter her? Hva? Hva? Nei. Hva er prisforskjellen mellom en halv kotelett og en hel? Seks kroner? Noe slikt. Hva får du for seks kroner i dag? Hva tror du jeg skulle gjort hvis alle bare tok halve og halve og halve, det er frekt. Jeg skulle ikke stått her. Hvis du endelig vil vite det, så er jeg egentlig… f… f… flygeleder. Jeg har sittet i kontrolltårn og dirigert jumbojeter, og jeg har vært en god flygeleder, en gang måtte jeg snakke en flyger ned fra fjorten tusen fots høyde, han hadde fått høydeskrekk og tviholdt på stikka, ville ikke ned, jeg sa til ham at det er ikke farlig, og hvis du har høydeskrekk så er i alle fall ikke fjorten tusen fot stedet å bli værende på, det er gode forhold her nede og det er fastelavn og QNH one zero zero six, men han bare «oææ, oææ», jeg måtte til sist si til ham at nå tar du tak i den forpulte stikka og trekker den til deg, forpulte, sa jeg, streng i stemmen ble jeg, og det var det som skulle til, han kom flaksende inn på upwind leg som ei kråke i motvind, men landet trygt på runway one four, parkerte kjerra og dro hjem og tok seg en bolle.
– Hvorfor?
– Fordi det var fastelavn, har jeg jo sagt.
– Kan jeg få en hel kylling? Den der, den ser godt stekt ut.
– Selvsagt kan du det, trodde aldri du skulle spørre.
– Kan du dele den i to for meg?
– Hahahahahahahahahaha.
– Unnskyld?
– Hahahahaha. Jeg forstår hva du prøver på. Hahahaha. Du skal få meg til å dele den i to, og så skal du si at du bare skal ha halve.
– Fanker’n. Så hva skjer nå?
– Nå nekter jeg deg å kjøpe kylling, i det hele og det store.
– Det kan du ikke.
– Read my lips: No kylling for you.
– Du er rar.
– Takk det sammme.
– Gi meg en kotelett. En hel en.

Bris av skiftende retning

Han våkner ved kvart over to-tiden, vinden har spaknet helt. Det ligger en innestengt, syrlig lukt i rommet. Noe damper. Hun snur seg ved siden av ham, legger armen langsetter sengekanten:
– Det har stilnet.
– Ja. Det har jo det.
– Hører du?
– Ingenting. Hva er det?
– Snu deg. Legg øret ditt her.
– Her?
– Her.
– Si noe.
– Hva skal jeg si? spør han.
– Bare si noe.
– Hei, sier han nølende.
– Kjente du det?
– Ja. Oi. Kan jeg si mer?
– Si at hun er velkommen.
– Du er velkommen, sier han.
– Nå må vi sove. Jeg er trøtt.
– Hun vil ikke. Hun vil snakke. Kan jeg?
– Ja, hvis dere er stille og hvisker, sier hun og snur seg på siden og sovner med magen mot øret hans.

Neste post på programmet er…

Hvileskjær, bare et lite apropos og en sekundering til forrige bloggpost, dette er for radionerdene blant oss: Jeg har sporet opp og samlet et knippe kjenninger i originalversjon, greier dere ta dem? Selvsagt uvant uten introvoicer eller programledere, men likevel: Litt mimring – prøv å sette navn på dem! Et par av dem er nok noe generasjonsbetinget, og én av dem er spesialkomponert til en spesifikk stasjon. Ja, godtfolk, jeg vet det: Dette er så nerdete at jeg knapt har ord.

Notat om døden og tyttebær

Ved vår død skal vi stables i høyden. Under tak. Det er ikke helt bestemt, men det går mot det.

I januar kom den unge arkitektstudenten Magnus Næss med dette forslaget i sin diplomoppgave om fremtidens gravplasser. Det tenkes nytt om døden nå. Grunnen er at det er for mange av oss som dør. Noe de fleste av oss som lever vel er enige om. Men døden krever sine arealer: Det er snart ikke plass til flere i friluft. Om førti år kommer det til å dø tjue tusen flere enn i år. Dette må det finnes en løsning på, mener begravelsesbestyrelsen her til lands, og Magnus har klekket ut en plan: Først skal vi brennes, deretter plasseres i et såkalt kolumbarium, som er et overbygd gravhvelv der urnene blir plasseret. Vi blir satt i nisjer i veggene, som annet nips og hyllepynt, deretter sørger et datastyrt rørsystem for å holde urnene fuktige slik at beholder og aske er borte innen tjue år. Kolumbarium, altså.

Jeg vet ikke helt. På en av de fredeligste, analoge kirkegårdene jeg vet vokser det tyttebær i september. Det er gnistrende kaldt når steinene ligger glaserte og frosne med matt rim over inngraverte bokstaver ved juletider, så kommer våren langsomt langs elveløpet nedenfor og tiner opp forfrossen lyng og brune nellikstilker, om sommeren surrer mygg langs bjørketrærne, deretter kommer en ny høst med nye tyttebær – jeg har riktignok ikke smakt på tyttebærene akkurat der, men det burde man, de får næring fra levde liv: Akkurat nå kan man tenke seg at en fleskeklanner, en bille, har greid å få en fot innafor kistelokket hos Pettersen som gikk under jorden i november. Det har begynt å lukte litt av Pettersen, og den går etter lukten, fleskeklanneren. Nam nam, tenker fleskeklanneren, en hel Pettersen, og jeg var først. Så kommer det flere til etterhvert som vårukene blir mildere og telen forsvinner, og sakte blir Pettersen spist. Jeg liker tanken, jeg må bare si det.

Dette med brenning: Hvor miljøvennlig er det? Fyring av ovn, og røyk. Og er man helt sikker på at det ikke blir igjen en liten flik av meg der inne i ovnen, aske fra en halv finger, som blir blandet sammen med neste? Et menneske med ti og en halv finger? Det er ikke så bra. Nei, jeg vil inn i sirkulasjon igjen. Vi skal inn i kretsløpet igjen, alle sammen, og jeg liker tanken på at sønnen min – og kanskje en datter en gang – skal stå oppå graven min og si:
– Der nede ligger bestefar, og akkurat nå kryper det en bille inn i nesen hans.
– Ææææsj! svarer barnebarnet, – stakkars bestefar!
– Nei, det går så bra, så. Bestefar skal bli til jord, og kanskje til tyttebær.
– Du tuller nå.
– Nei, absolutt ikke. Du liker da tyttebær?
– Jooo…
– Ja, akkurat! Vi kan komme tilbake neste høst og plukke tyttebær, når billene har spist opp hele bestefar og bæsjet billebæsj som blir næring til tyttebær.
– Hm. Det er litt fint, da. Og litt koko.
– Ja! Så kan vi sette ham på glass og skrive «Bestefar-tyttebær» på lappen.
– Ja…
– Lille venn, gråter du?
– Ja. Jeg savner bestefar.
– Han savner nok oss, også. Kom, så går vi.