Starring: danser, jeg, husker, visst, du, når, sist
Special guest stars: da, men, det, ha

- Danser du?
- Visst. Du?
- Jeg…
- Husker du sist?
- Når?
- Visst husker du! Sist, når jeg…
- Du, jeg…
- Visst. Men, ha det da, du.

Utbygda, noen minutter etterpå. Fritt etter Jahn-Arill Skogholt og Jack Berntsen.

Kor e tobakken, Edvard? Du treng han visst no,
men du var jo så snar med å fær.
Du slo spiker i døra, du bainntes og slo,
og du glemte tobakken på do.

Kor e brekkjernet, Edvard? Du treng det visst no,
no når røyksuget kommer, min vænn.
På impulshaindling, Edvard, kan ingen mainn gro,
du må bryte opp døra igjæn.

Og den finbuksa, Edvard, den du sku ha på,
ho ligg nyvaska, strøkken og klar.
Ja, sånn gjekk det, du Edvard, du sku vær så snar,
for du e no bestaindig så brå.

Og pængboka, Edvard, ho ligg på et bord,
men døra e spikra igjæn.
Finn fræm hammaren, Edvard, no før du ror,
du har lagt han en plass, men kor hæn?

Ja, kor e hammaren, Edvard? Du treng han vel no.
Du va no så snar tell å stæng.
For tell byen, du Edvard, kan ingen mainn ro,
uten tobakk og bukse og pæng.

- Kom inn!
Døren på Fremskrittsparti-kontoret glir opp, og en drivende svett sekretær dumper ned på stolen foran skrivebordet:
- Det var utsolgt for slush.
- Fanken, brummes det med hes røst bak skrivepulten.
- Jeg var forresten en tur nede i Bjørvika, sier sekretæren og kipper av seg sandalene.
- Jasså. Ekte FrP’ere setter ikke sine bein der.
- Kall det research, formann.
- Leder. Det heter leder.
- Jeg har dårlig nytt, leder. Det er fullt av folk der nede. Folk koser seg på operataket, det er en skam å se på.
- Ja, det er nok kultureliten, det. Høh.
- Nei, sjef. Det er den vanlige kvinne og mann.
- Skattebetalerne?
- Skattebetalerne, formann.
- Leder. Ja, det er ikke annet å vente. Forfallet brer seg i byene. Det er det vi alltid har sagt. Men folk fra distriktene holder seg unna.
- Vel.
- Vel?
- Vel, folk fra distriktene er nesten de verste av dem alle. De kommer bussende fra Valdres og Farsund og Vinstra. Og så bretter de seg ut der på taket. Den vanlige morfar og farmor soler seg på marmor. Kjøper opera-billetter gjør de, også.
- Si at det ikke er sant.
- Dessverre, det er sant. Det ryktes om storm i kassa. Vår gamle leder ville rotert i partistolen.
- Formann. Vår gamle formann.
- Ja. Skattebetalernes penger går altså til å kjøpe opera-billetter. Og det er skattebetalerne selv som frivillig betaler.
- En skam. Også distriktene, da. Utakknemlighet kjenner ingen grenser. Hva er galt med bygderevyer?
- Vi burde komme med en resolusjon, sjef.
- Kanskje. Forresten, jeg synes du er solbrent på armene, sekretær.
- Eh.

- Unnskyld, men er det ledig her?
- Javisst. Værsågod.
- Hva med… her? Er det ledig her, også?
- Du er våt.
- Det har regnet.
- Har det? Kjenn. Her. Har det?
- Ja. Vinduet har stått åpent.
- Kjenn. Det regner. Var det varslet?
- Ja. Lenge var det varslet.
- Hvor lenge?
- Siden sist. Eller jeg vet ikke.
- Det er ledig.

- Nå? Hvor mange grader, doktor?
- Vel, professor. Her er det vel mer snakk om doktorgrader.

Tøvete, tiloversbleven, selvoppfunnet replikkveksling og ordlek som jeg ikke visste hva jeg skulle bruke til.

Oslo, tirsdag 27. april 2010, lunsjtid.

Solen setter skrått lys på Akershus festning. De siste dagene av april er løfterike. Hun ser ham stå tilforlatelig på skrå bak en av de medfølgende norske politibilene. Mens statsministeren, presidenten og konene hilser tar hun mot til seg, går to skritt mot venstre og står tett ved ham.
- Jeg tror bestemt at De heter Gregorij og er fra FSB, sier hun og kjenner at han bruker den samme parfymen som han brukte i Genève. Han betrakter henne med sidesynet:
- Carolyne, for en overraskelse. Takk for sist. FSB har ærend her, det har ikke CIA.
- Jasså. Jeg trodde De var vel vant med våre linjer? Men De er selv ikke invitert inn til protokollsignering?
- Nei, som De vet er fotfolket alltid på god avstand.
- Men det blir en oppfølging? spør hun mens en hårlokk streifer frakkekragen hans i et vindkast.
- Ja, som De vet er det mye å gjøre nå. Og De selv? Når skjønte Deres avdeling at det gikk mot en avtale?
Hun stryker håret på plass mens kongen, dronningen og kronprinsen stiger inn til lunsj:
- Men det er jo statshemmeligheter, Gregorij.
- Beklager. Det var taktløst av meg, smiler han og fortsetter:
- Det sies at dere amerikanere har interesse av denne avtalen.
- Hvordan vet De det?
- Men det er jo statshemmeligheter, Carolyne, smiler han og setter solbrillene parodisk på nesen:
- Siden verken De eller jeg er invitert til lunsj med våre oppdragsgivere, hva sier De til en burger på Aker brygge?
- Som en uoffisiell feiring?
- Høyst uoffisiell, frue. Jeg registrerer forøvrig at De har byttet parfyme.

Oslo, 1972.

- Vær så god, frue, De hadde bestilt time?
- Frøken.
- Ringen har etterlatt seg et avtrykk, frue, er dette første gang?
- Jeg forstår ikke hva De mener.
- Så dette er altså første gang. Godt. De er ikke spesielt snakkesalig, men det er ålreit for meg, vi skal ikke snakke så meget i kveld. Skal jeg kle av Dem, eller vil De selv?
- De kan.
- Godt. Slik, ja. Vi skal som sagt ikke snakke meget i kveld, vi trenger bare utveksle fornavn, det blir enklere slik. Så. Hva kan jeg kalle Dem? Meg kan De kalle Oskar.
- Cecilie. Eller, nei, vent, ikke Cecilie.
- Ta den tiden De trenger. Oskar er fortsatt Oskar, og Oskar er god. Strekk ut bena. Slik, ja. De er ikke særlig snakkesalig. Var De for eller mot EEC? Hva kan jeg kalle Dem?
- Jeg tenker.
- De tenker over hvem De vil være?
- Over hvem jeg er.
- Og da kan De ikke være Cecilie. Hva med Maria?
- Åh, gud, nei.
- Jeg forstår. Ikke Maria. Noe mer… hva skal vi si… verdinøytralt.
- Jeg vil se Dem naken.
- Det er inkludert i prisen. Så. Slapp av nå. Len Dem tilbake. Vi skal vel finne navn til Dem i løpet av natten.

Epilog
Oskar døde under et annet navn i Stavanger i januar 2009, 73 år gammel. Det er skrevet få bøker om slike som Oskar. Det skrives ikke melodier om ham, og det er knyttet mange myter til slike som ham. En av de mest hardnakkede mytene er at kundene hans alltid var fra de øvre sosiale lag i Oslo vest. Det er ikke sant. Oskar hadde sine kvinner over hele byen, over hele landet, i alle sosiale lag og fra alle typer bakgrunner. Oskar var en bereist mann. De av kundene hans som fortsatt lever, er i dag opp mot nitti år gamle.

Paris, sånn ved leggetid.

- Hallo der!
- Hallo, frøken! Ute på en liten luftetur?
- Ja, og du også? Hvor er han?
- I dusjen sammen med henne, høres det ut som.
- Hehe.
- Hehe.
- Har du sett årets vårmote, eller?
- Baby, det er jeg som er årets vårmote.
- Åh! Javisst! Det er deg! Ja, jeg leste jo et truseinnlegg om deg!
- Noen planer for kvelden, eller?
- Nei, jeg har fri hele natten.
- Høres bra ut. Lyst til å finne på noe kult, eller?
- Gjerne. Forslag?
- Hva med å tøye strikken litt for langt?
- Hehe.
- Hehe.

- Hei, jeg stakk bare innom! Ytterdøren er like treg som vanlig, kjenner jeg.
- Ja. Hva skyldes dette besøket?
- Nå kan du lure. Haha.
- Haha.
- Har du kaffe?
- Nei. Men jeg har te.
- Du vet jo at jeg ikke drikker te.
- Jasså. Ja, det hadde jeg glemt. Du kommer til fots?
- Nei, bilen er parkert rundt hjørnet, ved skolen. Haha. Sånn at… Haha. Ja, du vet. Haha.
- Haha.
- Du… Jeg…
- Ja?
- Har du det bra?
- Ja. Var det noe mer?
- Ikke egentlig. Jeg tror… kanskje at jeg går. Ja.
- Ja.

De sju dydene, siste del av sju selvstendige fabelfortellinger.

En uke senere.
Gressbakken nedenfor kirken har løvetann-blader. Noen av bladene har sprengt i stykker asfaltdekket ved parkeringsplassen der de to mennene står. Og det er ikke engang mai. Mennene svaier, øynene er rødkantede, sorgsprengte. De svarte slipsene deres blåser sidelengs i vårvinden.
- Du lå ikke med henne? Står du her og sier at du ikke lå med henne?
- Ikke det siste året, nei.
- Så hvis verken du eller jeg lå med henne, hvem hadde hun sex med da?
- Vi… Vi kranglet mye om det. Hun pleide å si at hun sparte seg.
- Sparte seg? Dette er helt forrykt. Jeg var gift med henne, men du kjente henne best.
- Nei. Ingen av oss kjente henne, Frank. Under kranglene sa hun at hun hadde mistet lysten på både deg og meg.
- Så hva i helvete sparte hun seg til?
- Vær så snill. Hun er død. Slipp taket i dette nå.
- Ikke faen om jeg slipper taket i det. Hvem sparte hun seg til?
- Nestemann, sa hun.

Kontrapunkt: Dødssynden begjær.