Augustskisse

Du hadde verdens peneste pulesveis: Jord og gress i håret, og en fet stripe av grønske under alle neglene, en håndflate knyttet og full av gress, det krøp en maur over det venstre brystet ditt, den forsvant ned armhulen din og ble borte i dypet. Selv hadde jeg en blindflekk på det høyre øyet, synet kom og gikk mens jeg prøvde å feste blikket på deg. Forsterket og forvridde lå vi der. Det kom varm damp ut av munnvikene dine, det røk mellom tennene våre mens det hylte i øregangene. Alt ved det gamle. Vi reiste oss på ustø fotblader, holdt hender og gikk inn i koia da det feide en kuling kaldt over det dunkle landskapet. Og inne: Det lå døde, tørre fluer i vinduskarmen. Bena hadde krøket seg og sparket i luften, før de hadde falt til ro og tørket inn i den stekende ettermiddagssolen. Det kan ikke ha tatt mange timene.

På nord og på syd

Jeg tenker på hvor bra hurtigrutene har blitt, med sidestabilisatorer og propeller som kompenserer for sjø både på nordgående og sydgående. Jeg sier sydgående, for det var det som stod i seilingslista en gang: Syd, ikke sør. Før, på sydgående: Hadde du ikke spydd før Austhavet, kom du til å klare deg til Båtsfjord. På nord: Hadde du ikke brekt deg over rekka før Folla, ville du klare deg til Vestfjorden. I dag er ikke dette et tema. Det er flatt hav i sterk kuling, og litt kiling i magen ved Magerøya, og her nevner jeg ikke en gang vindstyrken. Jeg skal ikke romantisere sjødrefset fra babord ved bekmørket i Berlevåg, og ikke skal jeg høre klaging ved at kjølige kulingen i Kjøllefjord har blitt borte, jeg, den sjøsykeste av dem alle: Jeg, som fylte beger på beger i barndommen. Men har det blitt for flatt hav? Vet vi hvor vi er på vei? Er hun på sør eller nord?

Slyngelalder

Under bokstaven s i «Psykologisk ordbok», Henry Havin, Johan Grundt Tanum, Oslo, 1950, har jeg i dag lest oppslagsordet «slyngelalder», som er, sitat, «en fase da guttenes adferd ofte kan preges av balanseløshet, eventyrlyst, trassighet og seksuell uro.» Psykologer. Noe av det mest pipende, ravende gærne man kunne tenke seg. Dette var endatil sju år før rockeopprøret. Det må ha gått varmgang i hodet og veltet fet svartrøyk ut av ørene på Havin og gjengen da Bill Haley gikk til topps på hitlistene. Gadd vite hvor lenge norske psykologer snakket slik seg imellom, og til barn bak lukkede dører. Barn, som i dag er fedre og bestefedre. Boka er for øvrig så full av finne-på-sykdommer at man kan rulle seg i latter. Men det var vedtatt diagnostikk, så seint som den gang.

Det er noe vi leter etter

På rødt i Jens Bjelkes gate blir jeg tilsnakket av en fortvilet representant for Hare Krishna-bevegelsen. Med flagrende, sommerhvit kjortel og plastblomster rundt halsen sier han:
– Jeg spør rett ut: Har du funnet det?
Og jeg kikker i bakken, for jeg lurer på om han har mistet noe, jeg står der med bøyd hode og leter, hva er det vi leter etter, er det et kronestykke eller er det et fyrtøy eller et støpsel eller et fenderbeslag, og han sier:
– Du trenger ikke bøye deg i skam. Det er slett ikke alle som har funnet det. Det er så mange som leter, tiden er forvirret, sier han.
Og jeg vet fortsatt ikke hva vi leter etter, men retter blikket opp igjen, og kommer ikke på noe annet å si enn:
– Ja, det er harde tider.
– Hare, hare, svarer han.
– Ja. Beinharde, sier jeg.
Og han kommer nærmere, han er en close-talker, jeg kjenner den søte duften av brente valmuer fra Birkelunden, en duft som henger igjen i det lyse stoffet han har svøpt seg i, det er en velkjent duft på Grünerløkka, den, sammen med lukten av nittitre kaffesorter som er håndplukket av fattigfolk og hjemmebrent av de kredittverdige, de som sier at det er kaffe vi skal leve av etter den siste oljen, det og barbersaker og sykler uten gir. Han ser på meg med pumpende pupiller:
– Mann, du har skjønt det. Det har gått for langt.
– Har’e?
– Hare, hare.
Samtalen går i stå, den skal ikke flere steder, jeg må gå, jeg bare finner på noe og nikker mot en rød buss jeg ikke skal ta:
– Nei, jo, altså, så… Du får har’e.
– Hare, hare, svarer han, og vi skilles.
Det er noe vi leter etter. Hver på vår kant. Vi vet ikke hva vi leter etter, men det trenger ikke være store greiene vi leter etter, det kan være noe så enkelt som en vingmutter eller en penn eller hva vet jeg.

Varför är där ingen is till punschen

Eckersbergsgate, Frogner, klokken 04.41. Friherre og advokat emeritus Chris Christophersen glemte å ta inn klesvasken i går. Nu henger en nyvasket røkejakke og kritthvite underbenklær rett ut i frosten, med nysne dryssende i maibrisen, som hos et ganske alminnelig fugleskremsel. Vi er alle like for mai. Vegtrafikksentralen anbefaler å la biler på sommerdekk stå.

Nestenulykke

Lærer ikke små hunder å gå fot, eller lever de med et så forenklet sjelsliv at det ville være som å snakke til et tyttebær? Jeg spør fordi jeg var nær ved å få en ulldott med ti meter tamp inn i sykkeleikene, mens eierinnen snakket i mobil med høye kneløft. Og jeg kjører med et meget kraftig batteri, så det ville blitt litt av et pariserhjul, frue.

Kunstanmeldelse

Performanceforestilling på et fillete galleri på Frogner. Ja, jeg vet ikke jeg, altså: Først kom det en ung naken kvinne ut på scenen med ei flaske lønnesirup og en pose linser i hendene. Lønnesirupen tømte hun over hodet og ned brystene mens hun ropte og skrek, deretter åpnet hun posen med linser over scenegulvet og rullet seg i dem. Så gråt hun mens hun siterte Murakami. Terningkast to. Jeg tar kvelden med «Reinflytting minutt for minutt», flokken har slått seg til ro for natten ved de slake, blåfargede åsene på Bojobeaski. Terningkast seks.

Ftalat

Selv om ftalat er et skrekkelig giftstoff, er det i det minste et vakkert ord. Smak på det: Ftalat. Det er et ord som kunne vært brukt av en fetert, aldrende aksjemegler med talefeil på Theatercafeen:
– Kelner, i dag går jeg bare for en meget enkel ftalat!
Og kelneren forstår hva han mener, for de har fulgt hverandre siden gullalderen og atomalderen og oljealderen, og nå skal de straks følge hverandre inn i alderdommen og aftenrøden.

Andre påskedag

Jeg har ikke skrevet på nettene på flere år. På mange år nå, begynner det å bli, det er bra, og slik skal det være. Det kan bare skje på fridager, alt til sin tid. Påskedagene forsvinner i bakruta som en tilbakelagt strekning man ser i sladrespeilet, det er foroverturen i revers man ser, og det gjelder å ha blikket rettet mot veien forover. Påsken 2017 har vært blant de bedre på flere år – jeg vet strengt tatt ikke om det er nødvendig, eller ønskelig, å telle fridager på den måten – men den har vært det.

En notatbok med gamle notater ligger foran meg. Det står, notert på mandag den 9. mai 2016 med svart, fet fyllepenn: «Grunnmuren i meg er smuldrete og løs. Jeg vet ikke hvor jeg finner sand som er fast nok, vann som ikke er salt, tid til at det kan herde i fred. Jeg har aldri fått tid til å herde i fred. Alltid skulle det komme noen og lage spor før jeg hadde størknet.» Deretter et mellomrom på notatsiden, og så: «Jeg må støpes på nytt.» Det var et avsnitt som skulle inn i forrige bok, husker jeg, i den novellen som heter «Ekko». Jeg kan ikke nå huske hvorfor den passasjen ikke kom med – enten glemte jeg det, eller redaktøren min og jeg ble enige om å la det ligge. Men det står seg godt, alene, uten å høre til noe sted, den dag i dag.

Jeg kan heller ikke huske hvorfor andre påskedag finnes. Hvorfor dette er en fridag. Det kan ha vært noe som skjedde på Golgata, eller ved Jesu grav, eller deromkring. Eller det kan bare være av rene bekvemmelighetshensyn – noe et fagforbund greide å kjempe gjennom en gang, noen som banket i bordet på et forhandlingsmøte eller et sjefskontor og sa «Klart vi må ha fri andre påskedag. Hvorfor? Fordi.» Og så ble det sånn. Greit nok, det. Behagelig. Men særlig produktivt er det jo ikke. Det kan jo jeg si, som sitter her om natten og skriver.

Kokepunkt

Han fyren i femte har akkurat vasket klær i vaskerommet, og han gjør det på vanlig vis hver fredag kveld: Først alle klærne på vask i maskin 1 på førti grader, og deretter alle klærne på tørk i trommelen på nitti grader.

Nå lukter det grillede skjorter og gloheite gensere i hele bakgården. Men hun tilgir ham hver gang; hun pleier å komme med trillekofferten inn porten ved 22-tiden fredag, hun er vel flyvertinne, da har han akkurat rukket å hente opp klesvasken, og har nykokt sengetøy og glødende glidelåser å by henne.
Rundt 22.30 er de allerede i seng, og de gjør det på vanlig vis hver natt til lørdag.

«Det skal være ro i gården etter klokken 23»
, det står uttrykkelig på plakaten i porten. Det er haken ved det hele. Men vi klager sjelden her i gården.

Ord i behold

En av kveldens siste trikker skraper seg skinnelangs opp Briskeby. Lyden av jern mot stål, to brødre av samme støpning, mens trikkeføreren sakker farten gjennom svingen – velkjent nå. Lukten av en vinter som ikke fester seg i Oslogatene, snøfnugg som farer langs husveggene og blåser bort. Sneen som falt i fjor er borte; det var ikke mye å snakke om.

Jeg vet ikke om jeg har vært så trøtt-fornøyd på flere år. Ny bok, ny jobb. Nye dager, gode dager, og som sagt: Vinteren kunne godt lagt seg til ro. Men man kan ikke forlange alt, heller. I en overgangsfase før nye morgensendinger i NRK Klassisk har jeg vanlig dagrytme-jobb, en uvant affære: Byen har for lengst våknet når jeg setter sykkelen i gir i gatene, lyskryssene er fulle av en dunkende hovedstadsrytme som jeg hadde glemt på morgenkvisten. Nettene er tunge av søvn, skuldrene verker – på den gode måten – drømmene er langtrukne og insisterende. Jeg våkner av meg selv ved firetiden og lytter ut i mørket – Oslo er like stille som Kirkenes eller Berlevåg når klokka er fire, det er en godt bevart hemmelighet. Men nå er det altså ute i det åpne rom.

Redaksjonen, studioene og korridorene på NRK-huset er en jevnt durende, varm og vennlig maskin, smurt av ord og lyd og bilder og beskjeder og signaler i tiår etter tiår, og det er de, vi, innenfor veggene som holder smørekanna; tv-teamene og radioreporterne som haster inn og ut, teknikere og sjefene og bakkemannskapet på Servicetorget, gjestene og Kringkastingsorkesteret, rengjøringspersonalet og publikum. I redaksjonen nynner noen fragmenter av en menuett. Jeg blir bedt på suppe og kaffe, og jeg famler meg tilbake til datasystemer og redigeringsverktøy med den beste veiledning, gamle venner og nye kolleger, og jeg har nok en gang mareritt om ikke å komme på lufta – det er en gammel greie som de fleste innen radio og tv drømmer med ujevne mellomrom. Det er en underbevisst forsikring om at vi tar jobben vår alvorlig.

Boka, ja. Den er der nå. I reolene hos bokhandlerne – jeg har da sjekket – i anmelderhender og på nattbord til lesere jeg aldri har møtt, og på kontorpulten til bokbloggere som går grundig til verks. Jeg har bak meg den fineste lanseringsfest forrige uke med de vennligste menneskene, og foran meg har jeg flere intervjuer og kveldsmøter. Jeg har fortsatt ordene mine i behold, men de går langsomt nå om dagene, som etter passering av en målstrek, jeg må bare puste litt, jeg vet at jeg slett ikke er i mål, det er visst ingen skrivende folk som kommer i mål, har jeg hørt, ikke en gang Askildsen, som sa at han skulle gi seg, gav seg, selv om synet sviktet og han sukket og viftet trett med hendene «nei, nei, nå er det slutt» når de spurte.

De, avisene, noen av dem, skriver forresten at russerkulda kommer. Men det skriver de hvert år. Det blir aldri noe av det. Og så er det jo flåtten. Men det er en stund til. Jeg må begynne å velge mine aviser med omhu. Musikken har jeg jo funnet. En ny trikk skraper seg opp linjene. Eller er det den gamle som har snudd?

På tomgang i påvente av Odd Grythe

Begrep fra fortiden: TV-reparatør. Mann i frakk som kom på døren med verktøykasse, skrudde opp støvete teak-kasser og lyste inn i fjernsynet bakfra med lommelykt. Jeg strakte meg opp på tærne og fikk se et billedrør for første gang. Ikke rør skruene, sa TV-reparatøren og pirket i ledninger som Erik Bye kom inn gjennom, støvsugde en krok av Lekestua mens han fiklet med Dagsrevyen. Han banket i chassiset og skrudde inn bakdekselet. Satte støpselet i. Alle holdt pusten. Det flimret i skjermen. Og ja, så sannelig, der kom Odd Grythe til syne igjen fra Oslo, med firkantede briller og Arnt Haugens orkester. Det var noe med elektronkanonen, mumlet TV-reparatøren, fikk kontant betaling i entreen og forsvant ut i kulden, der en Bedford med firmalogo og stige på taket hadde stått på tomgang. TV-reparatørene opptrådte stadig sjeldnere. Det gjorde Arnt Haugens orkester, også. Ikke er det lov å lage TV av teak mer, heller. Bedfordene har forsvunnet, og de få av dem som er igjen, har ikke lov til å gå på tomgang. Det er bare støv tilbake.

Pessimistens paniske fredagskveld

Nå har jeg lett overalt.
Under sofaen, over skapet i entreen, i trappeoppgangen – etter fellesvasken – det var ikke min tur, men jeg gikk arbeidet etter i sømmene: Ingenting å utsette.
Jeg har lett i skuffer og hyller, i skatollet og under ullpledd. Jeg har undersøkt muligheter og urimeligheter, jeg har lyst med lommelykt under badekaret, demontert tankerekker og skrudd fra hverandre vedtatte sannheter, jeg har vrengt plastposer og den nederste hylla i fryseskapet, jeg har sett etter i avisene og hørt på Dagsnytt Atten.
Jeg har åpnet hermetikkbokser, jeg har sprettet opp støvsugerposen og slått opp Bibelen,
jeg har ringt rundt
sendt tekstmeldinger
fått svar
Og jeg finner absolutt
ingen
grunn
til bekymring.

I seg selv er det bekymringsfullt.
Og da er kvelden, tross alt, som pessimist, reddet.

Gleden ved å kaste bort andres tid

Jeg vet at jeg trekker det langt. Det er et minutt over stengetid, og hun har kastet meg lange blikk for lenge siden. Det er ingen tvil nå: Det er meg hun vil ha – bort fra dette stedet. Hun bærer på en oppvaskklut som hun demonstrativt feier nabobordene med. Det er meningen at jeg skal se det. Kassa har hun allerede gjort opp. Hun vil hjem. Det er bare meg igjen i lokalet, og jeg kaster bort alt hun har av tid. Kaffekoppen jeg kjøpte for en halvtime siden er ikke mer enn halvtom. Hva verre er: Jeg er den eldste av oss to i lokalet, og burde vite bedre enn å holde på sånn. Og jeg vet bedre, men jeg benytter meg ikke av det.

Vi fra arbeiderklassen kan være så jævlig ufyselige, sier’em. Det er et gjennomgående trekk ved oss: Vi roter til ting. Jævla slusker. Roter det til i verden, sier’em. Roter rundt på vestkanten. Særlig vi nordfra, vi er de verste. Roter rundt i landet, i cocktailselskaper, i stemmelokalene. Vaser rundt i andres liv. Innordner seg ikke.

Hun ser misbilligende på meg. Men jeg vil sitte en stund til. Jeg undrer meg over hva hun ville si dersom jeg sa, bare for å mildne situasjonen:
— Ti øre for tankene dine.
Hun ville antakelig påpeke at det ikke finnes tiører i sirkulasjon mer, vi nordmenn driver ikke med småpenger nå for tiden, men da høyner jeg til ei krone, og da vil jeg tro at tilbudet begynner å bli langt mer interessant. Hva får man for ei krone i dag? En plastpose. Muligens en uavbrutt tankerekke, som kanskje på det åpne markedet er verdt det tidobbelte. Rentesenking og deflasjon, samt kronekursen tatt i betraktning, ville jeg gjentatt tilbudet og hvisket:
— Dette er et tilbud du rett og slett ikke kan motstå.
— Ut, ville hun antakelig ha svart, – det er stengt, og penger har jeg nok av.

Internhumor

Jeg tenker på om folka på Meteorologisk Institutt har internhumor på jobben, sånn som alle oss andre. Lurer på om sjefmeteorologen kommer inn på lunsjrommet på fredag, sukker alvorlig:
– Jaja. Håper nu det blir fint vær i helga.
Og han ferske meteorologstudenten, på utplassering, ser forvirret på sjefen mens alle er stille. Og så flirer sjefmeteorologen:
– Neida, æ skøye nu bare, kainn du skjønne!
Og hele lunsjrommet klasker seg på lårene og bare:
– Hahahaha!
– Hehehe!
– Hihi!
– Hohoho!
– Hehe!
– Hahahaha!
– Hæhæhæ!
– Hihihoho!

Gjesteartist

Han blåser med voldsom kraft, en eller annen sirkusmarsj, han har vært sirkusmusiker, jeg hører det på
beskaffenheten i pusten, skarpheten, uvørenheten, han får femten kroner, og han spør where are you from, sir, og beskjemmet svarer jeg Norway.
Det er et navn som ikke klinger bra der ute et sted, trompetspillerhardere enn messingen han setter mot leppene, kaldere enn stålene som ligger i koppen hans, ryktene om oss er ganske harde på hans trakter, og jeg tenker hva kommer nå, skal han blåse meg en stortingsproposisjon eller «Herr President» eller kommer det noe enda verre, eller noe bedre. Så spiller han «Kanskje kommer kongen», ser på meg: «Norway, heh?»

Og jeg nikker tilbake og tenker at Knutsen og Ludvigsen kom seg ut av den tunellen til slutt og helt ned til den rumenske landsbygda, før de endte opp foran nasjonalforsamlingen i kongeriket Norge, dit kongen tidvis kommer. Lett yr, pluss fem.

Opptrinn på Theatercaféen, aka vår i vente

En sjefredaktør har gått over stag, kvelden har gått over styr, biskopens datter er over seg og en sekretær fra kulturkomiteen er under bordet, svingende med selfie-stang mellom damaskdukenes dusker. Men serveringen er ikke slutt, det er åpen svingdør til kjøkkenet, der kelnerne passerer hverandre sidelengs, oppskjørtet og oppdresset, og det er da sjefredaktøren reiser seg, klirrer på glasset, hever sin røst og sitt ambisjonsnivå og roper:
– Send oss en tallerken suppe, kelner! La denne tallerkenen jeg nu bestiller komme flyvende og uidentifisert, sett meg på vent, gi meg summetonen, frøken! Jeg sa: Gi meg summetonen, frøken, for fanden, rikstelefon til utkanten av tilværelsen, jeg betaler!

Og det er sukker på bordene, blod i appelsinen, en trikk er i rute, og nord om Nakkholmen dovner siste rest av vinter vekk, med hendene godt plantet under Dyna fyr.

Det sitter en fugl der oppe

Der. Ved trikkeholdeplassen i Birkelunden. Akkurat der. Det sitter en fugl der oppe, er det en meis eller er det en spove, jeg vet ikke, er det en poppel eller er det ei bjørk, jeg vet ikke, jeg tok ikke brillene med meg, men ører har jeg. Og det er en feil på den fuglen. Det er derfor det ikke er klart for meg om det er en meis eller en spove. Den høres, nå i mars, ut som ei slitt viftereim fra en kassert Opel, eller noe enda mer alvorlig, den aller siste gangen mekanikeren skrur om tenningsbryteren, lytter, rister på hodet, skrur av tenningen, stryker lua av seg, klør seg over skjeggstubbene og konstaterer:
– Nei, dette blir dyrt, du. Her må det en ny Opel til, det kan jeg si.
Bytt ut «Opel» med «fugl», så skjønner du hva jeg mener.

Enten må noen bytte deler på den fuglen, eller gi den sangtimer, vi er allerede langt ut i mars. Jeg vet for øvrig ikke hvem dét skulle være, verken det førstnevnte eller det siste. Den fuglen, den ulykkelige fuglen, står enten helt på fallrepet av sin karriere som sangfugl, eller også helt i starten av en karriere som kanskje burde avsluttes her og nå; det er ikke sikkert å si hva som krever mest jobb, og ikke minst vondest selvinnsikt. Har fugler selvinnsikt? Det burde de ha.

Men hvis ingen gjør noe med den fuglen, eller hvis den ikke tar seg selv i nakken, kommer ingen snart til å høre forskjell på den og 11-trikken, vi er på god vei dit. Og slik kan vi ikke ha det. Jeg tipper det blir trikken som må på service. Det er nok det enkleste for alle parter.

Hold ut, gutter

Det sitter en guttegjeng bakerst på 19-trikken, jeg sitter ved siden av, de snakker i munnen på hverandre. Tolv-tretten år gamle. Ved Inkognitogaten begynner de å synge. De synger «Det er lov å være blid» av Jens Book-Jenssen. Jeg snur meg, tror knapt det jeg hører, ikke en gang jeg kan den teksten, føler meg for ung for den. De synger ikke ironisk, man kan høre at de mener det, og at de synes det er oppriktig morsomt. Jeg må nesten slå opp i kalenderen, finne årstallet, gutta der bak skråler av full hals, fortsatt urørt av stemmeskiftet, akkurat som Marcus og Martinus fremdeles er. Men gutta bak i trikkesvingene er utkonkurrert av tiden og popkulturen, akterutseilt av jentene, og de er like blide, de har funnet sin egen sti og stil, der de sitter og snakker om fremtiden.

For det er det de gjør. Jeg hører bruddstykker av samtaler om tider som kommer, måten de resonnerer på, om håpløse jenter som faller for håpløse typer, tankene som fortsatt ikke er skråsikre, men heller ikke uferdige, allerede har de innsikt. Og jeg tenker at det kommer en tid der dere har bruk for alt dette dere sitter og snakker om nå, det er her dypet i dere blir til, gutter. De kan le av dere fordi dere kan smørsangertekster fra en tid ingen husker mer, dere er så aparte som dere kan få blitt, gutter. Dere er bare helt utenfor allfarvei, og dere vet det.

Men ett vet jeg: Når stemmeskiftet forlengst har tatt dere, når Marcus og Martinus velter seg i penger, kvinner, alkohol og narkotika og har slått seg sammen i holdingselskap med han fyren som ble presset ut på internett av sine foreldre med det «Erre her det er party»-filmklippet. Når den dagen forlengst har kommet, da er det dere som er dikterne, essayistene, de melankolske musikerne og forfatterne og barrikadestormer-journalistene, og dere kommer til å ringe hverandre, le i telefonen, og si: «Husker du den ettermiddagen vi satt på trikken og sang den Jens Book-Jenssen-sangen? Fatter ikke hvor vi fikk den fra. Og fatter ikke hvor tiden ble av.»

Syng, gutter. Verden blir bedre med dere, med tiden.

Arbeidsnotat om motorstans og bekymringer

Når hurtigruta får motorstans, selv om det er udramatisk, blir folk bekymra. Jeg liker det fenomenet. Det viser for en kolossal plass hurtigruta har.

Jeg mener: Om trikken står noen minutter utenfor Bislett, da bare går folk. Forståelig, det også, for man kan jo ikke bli sittende på Bislett. Hva har man der å bestille, hvis man egentlig skal ned til Holbergs plass? Ikke ville trikkeføreren ha akseptert det, heller:
– Beklager, jeg har litt problemer med maskinen, alle må av, sier trikkeføreren. Men når hurtigruta får motorstans – hvor skulle man gå? Skulle man gått rundt og fintrødd på en holme? Hva skal man der å gjøre, når man egentlig skal til Berlevåg? Nei, jeg forstår folks bekymring. Det er en omsorg i det, uansett hvor kortvarig og udramatisk motorstansen var, det er som en gammel venn som har falt på glarholka og slått foten. Da spør man:
– Nå. Æ hørte at du har dotte på glarholka og slått foten, går det bra? Og så kan den gamle kompisen si:
– Nå, ja, nei, det e nu ikke så mye å snakke om. Det e nu bare litt ømt i foten. Sånn er det med oss og hurtigruta. Og sånn var det da MS «Finnmarken» fikk motorstans på Valderhaugfjorden i natt. Ikke så mye å snakke om.
– Nå, nei, det e nu bare litt ømt i maskinen, sier sikkert skipperen. Men vi bryr oss, ikke sant.

Arbeidsnotat om erkjennelse

Påbegynt kl 2007.

På mange julebord seint i kveld, og utover natten, kommer de første tankene om skilsmisse. Først som en skamfull kiling i mellomgulvet, du vet den følelsen fra du var barn og strakte deg på tå opp etter noe vidunderlig på benken som ikke var lov å røre. Men deretter, når blikket er slørete og du ser klarere, så vil skammen forsvinne og det brer seg en velvære i deg: Hvorfor har jeg ikke gjort dette før? Og du vil grådig ta for deg, og tenke: Fordi jeg fortjener det. Tanken blir som en kjær venn du ikke har sett på lenge, lenge, men dere har ingen problemer med å gjenfinne tonen. Og i morgen tidlig vil ingenting være det samme, og det føles berusende selv om rusen fra i natt slipper taket. Ungene tasser rundt i pysjen, kryper opp på fanget og peker i kataloger: Den ønsker jeg meg til jul, mamma. Og den. Og den. Og den! Og du vil smile varmt og vennlig og si:
– Vi får se, gullungene mine. Vi får se.
Og du er så glad, for det er første gang du virkelig mener det.

Avsluttet kl 2036.

Tekstimprovisasjon over hovednotatbok

Påbegynt kl 1931.
På en flekkete side i hovednotatboken min i oktober 2010 står det med noe som antakelig er mørkegrønt blekk, jeg kan ikke tyde pennetypen:
Kålrot
gulrøtter
paprika
løk
hvitløk
chili

Det står ikke noe om hva dette skulle brukes til. Det kan ha vært hva som helst.

Et stykke tilbake i den samme hovednotatboken står det med svart fyllepennskrift datert den 23. april 2009 – jeg mener å gjenkjenne spissen fra den slanke Waterman-pennen jeg kjøpte på Boulevard Haussmann i Paris én måned tidligere – det er en replikkveksling:
– Vi blir aldri ferdige med dette, sier han.
– Nei, svarer hun, – og det pussige er jo at vi aldri begynte.

Mer står det ikke. Hun kan ha vært hvem som helst.
Avsluttet kl 1937.

Arbeidsnotat om saft suse

Selv om de levde på samme tid: Det er en hårfin balanse mellom uttrykkene «hva behager?» og «saft suse!» De stammer begge fra en tid som er over, men bare «hva behager?» overlevde. Forskjellen er klasse, teatralsk, maniert språk og tiden som har gått. Jeg nevner dette fordi en av karakterene mine i manus legger hodet på skrå og spør «hva behager?» på en av byens butikker. Opptrinnet utspiller seg på vestkanten, og da kan det fortsatt passere, selv om jeg ikke vet om jeg skal plassere handlingen i 1985 eller 2015. «Hva behager?» har overlevd fordi det holdes i hevd; jeg har selv blitt spurt om det både på østkanten og vest i Oslo, og endatil i Bergen, når jeg har mumlet.

Men «saft suse» forsvant med Stompa, råmelkspudding, Filmavisen, sagogrynsuppe, børsnoteringene og fiskerimeldingene. Jeg mener at Donald Duck var den siste som brukte uttrykket, og det må ha vært på seint syttitall. Donalds gamle norske tekstredaktør Vivi Aagaard må imidlertid i sitt stille sinn ha visst at «saft suse» er avledet fra det danske «saft suse mig», og hun må ha holdt kjeft om det. For hvis man følger det danske sporet, og slår opp i Den Danske Ordbog, vil man til sin bestyrtelse (også et avglemt uttrykk) finne at det slett ikke er snakk om saft, men derimot om selveste Satan! En fiffig omskriving.

Og da begynner det å ligne noe! Da kan «saft suse» gjenoppstå på en snurrevadbåt langt ute i sjødrevet på Thor Iversen-banken, der en båtsfjordværing kan stå forhutlet på akterdekket og mumle: «Satan han suse, han va bra stærsk i kveill, æ trur æ går inn i pantryet og tar mæ en i vænstre foten.» Det gir ikke den samme smellen om en frognerværing, samtidig, står på altanen og mumler forbløffet: «Saft suse, det blåser visst opp, jeg tror sannelig min hatt at jeg går inn i vinterhaven og skjenker meg en liten nightcap.»

Men de sier altså nøyaktig det samme, båtsfjordværingen og frognerdama.

Tekstimprovisasjon over savn

Påbegynt kl 2201.
Hun har et savn etter tilhørighet, og en skam over hva hun aldri maktet å si før det var for seint. Hver kveld, i skumringen, setter skammen fyr på savnet, det flammer opp i det stadig dypere mørket mot natt. Kvelden etter håper hun at savnet er svidd vekk, at det aldri mer skal komme tilbake, men hver kveld, på denne tiden, puster skammen på nytt liv i glørne, og savnet reiser seg som mytefuglen fra asken og brenner og brenner.
Avsluttet kl 2210.

Tekstimprovisasjon på jernbanestasjon

Påbegynt kl 1634.
Bygdedyret går med trillekoffert. Har vært på jobbreise, i denne forbannede storbyen. Heimlengsel. Lengsel etter fjellene, fjorden, åsene, sjøen, butikken. Folkesnakket. I trillekofferten: Bygaver til de små, i hver en fiber i sitt indre: sladder fra jobbseminaret til de store. Berre vent til eg kjem heim, tenker bygdedyret, no skal dei få. Denne storbyen, faen. Blei tilsnakket av en neger, også. Han kan ikkje noko for at han er neger, men han kan innordne seg. Det skulle berre mangle. Det skulle vore heime. Det skulle vore hos oss. Det skulle vore på femtitallet. Det skulle… Bygdedyr er alltid opptatt av togtider, flytider, busstider, kan ikke komme for seint, må hjem i tide, vekk fra storbyen, vekk fra folkeskikken. Kan ikke gå glipp av det flyet, av den ferga, av den bussen. Må heim i tide, sprekkeferdig. Kunne gå glipp av noko.
Avsluttet kl 1643.

Tekstimprovisasjon over hukommelsessvikt

Påbegynt kl 2132
Det er bevegelse i det kompakte systemet av minner og tilknytninger. Jeg har begynt å glemme. Minnet om deg forvitrer i meg, i ettermiddag kunne jeg eksempelvis ikke huske mellomnavnet ditt. Jeg satt på bussen og ble helt forbløffet da jeg forsøkte å rekonstruere deg. Hva var det der mellomnavnet nå igjen? Charlotte? Catinka? Var det noe på c i det hele tatt, eller må jeg lenger ned i alfabetet, må jeg kanskje til og med ned i mine notater?
Avsluttet kl 2136

Arbeidsnotat om hat

Det ble en tid så umåtelig populært å vende hatet ryggen. Hatet skulle fordrives, fortrenges, sopes under teppene. En gjerningsmann som ødela, tok liv, fraranet familier et håp og en kjærlighet: Han skulle møtes med godhet og kjærlig omsorg, før vi kollektivt skulle vende ham ryggen med likegyldighet. Det så fint ut på blafrende papir på talerstoler de julidagene, det gav et sympatisk inntrykk av en nasjon og et folk, men det sperret for sorgen og det avsindige raseriet. Vi skulle føle felles, og likt.

Og ved såre bruddflater etter visse forholds punktum:
– Du er bare luft for meg, jeg er likegyldig, det er over. Det finnes ikke mer hos meg å hente. Det var fint, det vi hadde, men nå er det over. Takk for det, nå må du gå videre, for det har jeg gjort.

Jeg tror ikke på det. En tese jeg vet er riktig, er at hatet lever. Hat skal leve i menneskene. Fantes ikke hat, visste vi ikke om omsorg. Fantes ingen forbrytere, ville vi ikke skjønne forskjellen på rett og galt. Et godt plassert, målrettet hat viser verden at her finnes et brennende, levende hjerte, et pumpende liv som er sårbart, varmt, som bryr seg om rettferdighet og menneskeheten. Hat er grensesettende, og det kontrapunktiske til kjærlighet, det motsatte av kjærlighet var aldri likegyldighet, slik ukebladspaltene innbilte sitt hjelpeløse publikum på åttitallet fritt etter Simon Wiesenthal, det motsatte av kjærlighet vil alltid forbli hat. Når du hater, bryr du deg om andre. Hatet foredler et menneske til det bedre, til et sympatisk, troverdig, omfattende og helt menneske. Likegyldighet peker mot livløshet, avstumpet og farlig i sin grenseløse mangel på engasjement – slik sett kan Wiesenthal ha hatt rett, om det var dét han mente. Men å skamme seg over sitt hat driver mennesker og folkegrupper til vanvidd, å fortie hatet som brenner og brenner i deg gjør deg løgnaktig og gjennomtrukket av falskhet. Hat kan tilgis og gjøres noe med, det likegyldige er plastisk livløst og dømt til å mislykkes. Hat kan imøtegås rasjonelt, bearbeides, likegyldighet er bare en vegetativ tilstand av bevisstløshet som er umulig å verge seg mot.

Jeg møtte blikket til et spedbarn på t-banen forleden. Blikket: Et likegyldig, tomt, svart hull som like gjerne kunne tilhørt en gammel, livstrett hund. Det var ingen sjel i blikket hans, bare et tåpelig uttrykk av ingenting. Tenk om han skulle forbli slik livet ut?

To dager senere, på den samme t-banen: Ei lita jente, rundt fire, som hadde lært seg hatets store kunst, rødflekkete i ansiktet ropte hun til sin mor: «Jeg! Hater! Deg! Jeg hater deg! Hater deg!» mens hun sparket takten i ordene inn i setet. Hun skiftet fokus lynraskt, møtte blikket mitt i et kort sekund, og alt i henne var blindt raseri. Hun skammet seg ikke. Og med tiden, og kyndige voksne, vil hun skjønne at hat kan tøyles.

Skrivende folk, og farende fanter i livet, kan ikke beskjeftige seg med likegyldige skuldertrekk. Derfor, inn i manus:

Du er ikke luft for meg. Jeg hater deg for det du gjorde. Jeg erkjenner ingen skyld. Jeg ønsker deg alt vondt, jeg fremstiller meg ikke bedre enn det. Hos meg er det inntil videre bare forakt å hente. Ditt triste, ensomme forsøk på å glemme vil for alltid hjemsøke deg; du kommer til å våkne hver natt, lemster i hver fiber, med sammenbitte kjever, hjemsøkt av skamfulle drømmer om hevntanker som du må hemmeligholde. Jeg, på min side, hater, derfor er jeg. Det går over. Det er jeg som går videre.

Tekstimprovisasjon fredag ettermiddag

Påbegynt kl 1653
Det har vært stille fra Kåre Willoch i dag. Heller ikke Carl I. Hagen har ytret seg, såvidt jeg har fått med meg. Det kan hende at Eli har sagt: «Nei, legg nå bort Facebook, Carl, kan ikke vi heller gå en tur langs Akerselva? Du vet, opp de gamle stiene, der vi klina, den gangen du var ung og lovende og jeg hadde på meg polkadott-strutteskjørt der oppe ved Hønse-Lovisas hus, og du sa at du hadde lagt inn en interpellasjon, og jeg sa at jeg skal vise deg interpellasjon, jeg. Husker du, Carl? Det er meldt så pent vær utover kvelden, og det er fredag. Hvis vi møter Kåre der ved elva skal du holde kjeften, hører du, Carl? Du skal ikke snakke om bensinavgiften i 1986 og den pressekonferansen, for da blir han så lei seg, du skal bare plystre en sang, kanskje noe fra James Last, og så skal du si fint vær i dag, og så skal vi gå videre. Carl. Legg nå vekk Facebook, folk flest har tatt helg nå.»

Og kanskje Anne Marie har sagt: «Kåre, pakk nu vekk skrivemaskinen, så tar vi oss en luftetur langs Akerselven. Du vet, opp ved Hønse-Lovisas hus, der du en gang hvisket til meg at du hadde skrevet et skarpt brev til Israels statsminister om politikken på Vestbredden, og jeg hvisket krøll det sammen, Kåre, ikke send det, tiden er ikke moden, men én dag. Så smilte du og sa ja, du har rett, og du kjærtegnet meg på det stedet under min venstre hofte som du kalte Golanhøyden, og jeg ble vill og gal. Men hvis vi møter Carl I. Hagen der oppe ved elven, så skal du ikke snakke om bensinavgiften i 1986 og kabinettspørsmålet, for da blir han bare så påståelig, du skal bare nynne en sang, kanskje noe fra Sound of Music, og så skal du si for et usedvanlig vakkert vær i dag, og så skal vi gå videre. Kåre. Legg nu vekk den skrivemaskinen, lørdagsavisene har gått i trykken for flere timer siden.»
Avsluttet kl 1723

To fine hull å gjemme seg i

Det blir stadig færre steder å flykte. Isen smelter på begge polpunkter, vannet stiger, og på Lesvos og Chios kommer det skittent fremmedfolk i land i gummibåter, sier’em, og det sies at døde kropper tidsvis ligger og skvulper mellom godtfolks solsenger. Nå går det ikke an å reise dit, heller, sier’em. Det er faen meg helt utrolig. Går det ikke an å dø andre steder, må det absolutt skje på greske strender? En av de norske turoperatørene fortalte denne uka at nordmenn skyr Lesvos og Chios nå. Mer enn noensinne blir det viktig for turoperatørene å skrive «en urørt, gresk perle» i de glansede katalogene.

Det er ingen trøst å finne i shopping, heller, sier’em. Morgenbladet denne uken gjengir en forskerrapport som beskriver høy grad av depresjon hos dem som har henfalt til shopping som fritidssyssel. Bak selfies med sko og glitrende «se hva jeg fant»-bilder på Instagram ligger det tragedier; forbruk gjør barn ulykkelige, sier psykologene ved universitetet i Sussex. Det hele er et maskeradespill, med påklistrede hjerter og smilefjes der sannheten er at folk som eksponerer dette, i virkeligheten er dypt ulykkelige, sier ’em. Faen meg helt utrolig. Hvorfor må de skrive slikt? Hvorfor må sannheten frem?

Men det er to steder man kan flykte, to gjenværende steder der alt er som før: I Dagens Næringslivs og Finansavisens spalter. Jeg tenkte på det denne uken mens jeg bladde frem og tilbake i nyhetsstoffet deres for å finne spor av hverdagen og erkjennelsen av at verden er i endring, men jeg kommer med godt nytt: Dagens Næringsliv og Finansavisen tilbyr sine lesere en parallellvirkelighet for alle dem som er lei av klimakrise, flyktninger og hverdagsproblemer. Det er en ellevill fest av en journalistikk på alternativ frekvens. Journalistikken består av rullende tallkolonner og næringslivslederes hverdag, gode råd er dyre, og det er det verdt!

Det er likevel visse mangler: Tør jeg foreslå en ukentlig vinspalte med topp ti hurtigvirkende viner som får deg til å glemme alt det leie og vonde? Og en ekspertspalte: Hvordan holde på liksom-lykken når De blir suspendert fra børsen? Hvordan finne glede i shopping når alle andre har gått videre? Jeg føler meg så nedstemt, hva kan det være, doktor? En rekke av mine liksom-venner forteller i hemmelighet om det samme, dreier det seg om noe smittsomt? Kan dette kureres, eller kan det i det minste bedøves? Jeg kunne tenke meg en sedat lørdag, doktor, svevende og anestetisk tilbaketrukket fra mas om at tiden er i endring. Det er da enda godt at vi har Dagens Næringsliv og Finansavisen, for da står verden fortsatt til påske og vel så det.

Utsøkt nordnorsk utferdstrang

Gjennom årtiene er det skrevet talløse sangtekster om å lengte hjem til Nord-Norge, om alt det vi flyttet fra, om hvordan det føles å være på utsida, sørpå, eller i utlendighet og elendighet, om så bare for noen korte uker. Fantes det norgesmesterskap i hjemlengsel, ville mesterskapstitlene gått til folk nordfra, gjerne i eksil, år etter år. Det sentrale Østlandet har bosatt et slett ikke ubetydelig antall hjemlengtere nordfra, flere av dem forlot landsdelen på femtitallet og forble også i femtitallets Nord-Norge i sine sinn, organiserte seg etterhvert i patriotiske Finnmarkslaget og vennelag fra Nordland og Troms, der de satt, og for alt jeg vet fortsatt sitter, på lukkede fester i en drøm om livet med sjarken og støa, mens virkelighetens Nord-Norge forlengst hadde trådt inn i en ny tid, satt fiskeripolitikk inn i en større, global sammenheng, folk ble på fornavn med russere i før lukkede, hemmelige byer, søringer hadde kommet til, og han Oluf var ikke morsom mer. Jeg var observatør på en slik større mimrefestlighet i Oslo en gang, der folk satt og snakket om skitne fjellfinner med forakt, og utpå natta reiste seg unisont til allsang og strigråt åpenlyst til Kirsti Sparboes «Hjem, hjem langt mot nord». Det var en tildels svært mørk opplevelse.

karibremnesDet er nok av ensidige hyllester, og nordnorske bygdeviser, svulstig skrevet og forskrevet av menn som i dag er støv og muld er noe av det mest uutholdelig ukritiske og skamløst tilslørende man kan tenke seg av lyrikk. Det er få som på den andre siden har satt ord på følelsen i et ungt menneske av å lengte ut, bort og vekk på seksti- og syttitallet. Allmenntilstanden, ikke bare i Nord-Norge, ikke bare i gamledager, men hvorsomhelst i landet, og til alle tider, av rastløshet, kriblingen som kom av spørsmålene: «Hva er det der ute? Hvordan lever andre? Den skammelige, brennende lysten og utferdstrangen i meg… hvor kan den lede meg?» Det gjør Kari Bremnes nå. I morgen fredag slipper hun singelen «Det einaste vi ville», som er en tidsmaskin tilbake til lengselen ut. Låta er forhåndssluppet hos Tidal/Wimp, og kan høres der allerede nå.

Det er ingen som kan betvile at Kari Bremnes har, i sin enorme produksjonsportefølje, minst ett av sine hjertekamre i Nord-Norge, og hun har i sin tidlige karriere vært en av de fremste formidlerne av nordnorsk visetradisjon, både som gjentolker av blant andre Arvid Hanssens omfattende materiale, og også som selvstendig tekstforfatter og kulturjournalist gjennom tretti år. Ikke den pralende nordnorske selvgodheten som vi nordfra kjenner utmerket til, og som vi tidsvis pynter oss med, men som noe mer stillferdig og varmt – det finnes ikke noe brautende over eksempelvis Arvid Hanssens produksjoner, snarere en duknakket ydmykhet. Men låta «Det einaste vi ville» er likevel noe ganske annet, skrevet av en dypt 2015-moden Bremnes med flere fokusskifter i tekstlinjene. Låta er som en reisekoffert med doble bunner og rom som du ikke behøver å være fra Svolvær for å ta i bruk.

Bremnes skriver selv på sin egen hjemmeside om teksten: «De årene der. Jeg ville aldri hatt dem om igjen, trenger det ikke heller, de er jo der ennå. Som de gatene vi gikk i en barndom, ungdom. Husene vi løp inn og ut av, stemmene i skolegården, fortausparadisene, ansiktene vi vokste opp med. Den rutete ranselen til Elin, den teite grønne boblejakka jeg måtte gå med. Tilhørigheten til alt, lengselen bort fra alt. Vi gikk der som udetonerte bomber og visste at noe var iferd med å forandre seg og aldri skulle bli som før igjen. Og det var uunngåelig og forferdelig og fantastisk.» Så presist utfyller hun sin egen tekst, og vi kan nikke: Ja, slik var det jo. For oss alle. Vi som dro. Kom tilbake. Dro igjen.

I løpet av fire minutter og tjuesju sekunder tekst og melodi, alt skrevet av Bremnes selv, pensles dette ut i linjer som «Det einaste vi ville va å vær et anna sted. Det sterkaste vi hadde va en længsel. Vi gikk den samme gata, og vi gikk ho opp og ned. Vi gikk som i en luftegård i fængsel.» Om gata som lærte dem å sette fart på sykkel. Og hun skriver om han Rolandsen, han på kiosken, han som alltid var den samme, han som ikke hørte musikken som endret alt hos de unge. Han Rolandsen var alle steder i slike samfunn den gangen. Og han forstod seg ikke på ungdommen, husker jeg. Han mente at vi skulle bli der vi var. «Og husk hvor dere kommer fra», pleide han Rolandsen å si, og la til: «Du vet ka du har. Ikke ka du får.»

Teksten er ikke bare fortellingen om drøm om en flukt – men også erkjennelse av at det var der, i gatene – i lukt av guano og lyse netter – drømmene om noe annet ble til. Og også en takknemlighet? Ja. En av de sterkeste og mest modne kjærlighetserklæringene jeg har hørt i moderne tid til en oppvekst, og til Nord-Norge. Det er en uavsluttet lengsel, som stikker sårere og friere enn innledningsvis nevnte nordnorske slager fra en støvete tid noensinne kunne favne. Ingen øvrige heller, for den saks skyld.
Kari Bremnes: «Det einaste vi ville»
Tekst og musikk: Kari Bremnes
Produsert av Bengt Egil Hanssen
Medvirkende: Kari Bremnes, Bengt Egil Hanssen, Hallgrim Bratberg, Børre Flyen og Sondre Meisfjord.
Lyd: Geir Østensjø og David Solheim.

Forfatteren har ingen tilknytning til Tidal/Wimp, og mottar ingen godtgjørelse for denne omtalen.

Vedrørende dine innlegg om de fremmede

Oslo, fredag den 4. september 2015.

Jeg verken kan, vil eller har lyst til å karakterisere politiske partier eller enkeltpersoner som ytrer seg i disse dager, så den delen av debatten går jeg ikke inn i. Men det er et perspektiv her som ikke er til å komme fra: Denne høsten, i skrivende stund, for nøyaktig sytti år siden, befant mange nordmenn seg fortsatt på flukt, plassert i mottak over hele landet, innkvartert i hjem her til lands og i Sverige, og de hadde ingenting – ingenting å komme hjem til.

Tallene er til dags dato uklare, men det dreide seg om et sted mellom 35 000 og 40 000 mennesker. Resten av befolkningen rømte til fjells og la seg i jordhuler. De evakuerte, tusenvis av dem barn, deriblant min mor én måned gammel på evakueringstidspunktet, ble fraktet i båt under konstant trussel om havari og kanonild, totalt prisgitt human behandling fra fordrukne og desillusjonerte soldater og offiserer som hadde direkte ordre fra Berlin. Disse flyktningene kom fra Annerledeslandet i nord, langt unna godtfolks flests noenlunde perifere forhold til okkupasjonsmakta, og fra båtene kunne de se hjemmene sine satt i brann.

Én av dem som stod på et båtdekk sa til meg en gang da jeg intervjuet henne: «Vi kunne se flammehavet fra fiskeværene, ett etter ett, som brant, på nattehimmelen.» De kom fra randsonen av Litza-fronten, en av de mest brutale og dødbringende frontene på den nordlige halvkule, og de hadde mistet alt: Hus, buskap, strømforsyning, veier og eiendeler, familiebilder, båter, bruk og verdighet, de fikk timesvarsel og reiste i det de hadde for hånden. De russiske og serbiske krigsfangene subbet fortsatt langs veiene, utsultede, torturerte og med døden i hælene. De norske flyktningene ble i sitt eget land nedverdigende avluset, sortert og avhørt. Kilden Arvid Petterson anslår at rundt 340 mennesker mistet livet under evakueringen i 44/45.

Og etterpå? Flesteparten av flyktningene ville selvsagt hjem igjen. Men en god del av dem, tall på det finnes ikke, så ingen framtid i et nedbrent Finnmark og valgte å bli sørpå. Hjelpe dem «der de er»: Det kom en norsk militærstyrke på noe over 230 mann fra Skottland som skulle administrere helvetet sammen med russerne. Resten er historie. Om noen har forutsetning for å forstå flyktning/migrant/innvandrer-problemet i dag – noen anser det som et problem – så er det finnmarkingene. Ps. De ansvarlige for tvangsevakueringen og brenningen ble stilt for Nürnberg-domstolen tiltalt for krigsforbrytelser, men frikjent.

Takk for oppmerksomheten, og til lykke med det norske frigjøringsjubileet.

Det var en vakker morgen

For sytti år siden, på denne dagen, gikk den første av to atombomber brukt mot sivile av. Den første, på denne dagen, eksploderte over Hiroshima. Det skjedde klokken 0815 lokal tid, og mange småbarn var det, som stadig lå i sin seng og sov, som Jens Bjørneboe skrev det. Den andre bomben gikk av i Nagasaki tre dager etterpå.

Jeg hørte regjeringen i dag på NRK Dagsnytt 18. Regjeringen mener at dette ikke er tiden for å forby atombomber. Nei, det er kanskje ikke det? Det ville jo være å gi etter for «utidig politisk press», som det heter på politisk språk, på en merkedag? Og det er jo ikke dét man skal bruke merkedager til, sier de. Det gjelder, særskilt på en dag som dette, sier de, å beholde fatningen. Vi kan ikke komme i en situasjon der Russland har atomvåpen, mens Nato ikke har det, sier regjeringen. Ja, jeg fikk med meg noe sånt, allerede i 1976, da Jens Bjørneboe forlot kloden. Amerikanerne var forresten så elskverdige at de dokumenterte alt filmatisk.

Et eneste sekund

I natt skjer det: Det blir lagt et sekund til tiden. Det er en lite kjent del av tiden, men det skjer med jevne mellomrom, og altså nå i natt: Vi får et sekund ekstra. Natten til den 1. juli 2015 skytes et lite sekund inn i tiden, og i vår del av verden skjer dette nøyaktig i den teoretiske tiden klokken 01.59.60. Vi merker ikke stort til det, men tiden blir en tanke mer langstrakt.

Grunnen er at jordkloden roterer langsommere enn tiden strekker til. Astrofysikerne, og de andre som har greie på dette, har funnet ut at dette må kompenseres her nede på bakken. Det er jeg enig med dem i. Hva hadde ellers skjedd om vi ikke gjorde det? Kom vi for seint? For tidlig? I årenes løp blir et sekund til minutter, det vet vi alle, og det er bedre at vi tar det nå, enn senere. Skuddsekunder kan på sikt bli til år. Og slik kan vi da virkelig ikke ha det.

Rent praktisk skjer det ved at atomuret – vi har alle hørt om atomuret, alle klokkers mor – blir justert. Hvordan det skjer vet jeg ikke, men jeg vil tro at det er en vaktmester som har fått ansvaret. Dette er vaktmestrenes lodd i livet – å sørge for at verden går rundt, låse seg inn i fyrkjellere og boder – jeg vil tro at atomuret står i en bod – og finjustere. Jeg undrer meg på hva som skjer den dagen kloden virkelig stopper opp: Hva får vi da? Finnes det en tidens vaktmester som kan holde styr på dette? Det gikk noe galt sist gang vi fikk et skuddsekund, i 2012, da knelte visstnok dataservere verden over. Datamaskinene taklet det ikke, dette ekstrasekundet. Tidens vaktmester sa sikkert:
– Ja, ikke skyld på meg. Jeg gjør bare det jeg får beskjed om. Ta det opp med styret.
Hvorefter hun trakk på skuldrene, fant frem nøkkelknippet og justerte fyrkjelen.

Mer nærliggende er det å spørre: Hva skal vi bruke dette ekstrasekundet til, i natt? I morgen? For det er tross alt et helt sekund. I morgen kan livet være helt snudd på hodet: