Nestenulykke

Lærer ikke små hunder å gå fot, eller lever de med et så forenklet sjelsliv at det ville være som å snakke til et tyttebær? Jeg spør fordi jeg var nær ved å få en ulldott med ti meter tamp inn i sykkeleikene, mens eierinnen snakket i mobil med høye kneløft. Og jeg kjører med et meget kraftig batteri, så det ville blitt litt av et pariserhjul, frue.

Kunstanmeldelse

Performanceforestilling på et fillete galleri på Frogner. Ja, jeg vet ikke jeg, altså: Først kom det en ung naken kvinne ut på scenen med ei flaske lønnesirup og en pose linser i hendene. Lønnesirupen tømte hun over hodet og ned brystene mens hun ropte og skrek, deretter åpnet hun posen med linser over scenegulvet og rullet seg i dem. Så gråt hun mens hun siterte Murakami. Terningkast to. Jeg tar kvelden med «Reinflytting minutt for minutt», flokken har slått seg til ro for natten ved de slake, blåfargede åsene på Bojobeaski. Terningkast seks.

Ftalat

Selv om ftalat er et skrekkelig giftstoff, er det i det minste et vakkert ord. Smak på det: Ftalat. Det er et ord som kunne vært brukt av en fetert, aldrende aksjemegler med talefeil på Theatercafeen:
– Kelner, i dag går jeg bare for en meget enkel ftalat!
Og kelneren forstår hva han mener, for de har fulgt hverandre siden gullalderen og atomalderen og oljealderen, og nå skal de straks følge hverandre inn i alderdommen og aftenrøden.

Andre påskedag

Jeg har ikke skrevet på nettene på flere år. På mange år nå, begynner det å bli, det er bra, og slik skal det være. Det kan bare skje på fridager, alt til sin tid. Påskedagene forsvinner i bakruta som en tilbakelagt strekning man ser i sladrespeilet, det er foroverturen i revers man ser, og det gjelder å ha blikket rettet mot veien forover. Påsken 2017 har vært blant de bedre på flere år – jeg vet strengt tatt ikke om det er nødvendig, eller ønskelig, å telle fridager på den måten – men den har vært det.

En notatbok med gamle notater ligger foran meg. Det står, notert på mandag den 9. mai 2016 med svart, fet fyllepenn: «Grunnmuren i meg er smuldrete og løs. Jeg vet ikke hvor jeg finner sand som er fast nok, vann som ikke er salt, tid til at det kan herde i fred. Jeg har aldri fått tid til å herde i fred. Alltid skulle det komme noen og lage spor før jeg hadde størknet.» Deretter et mellomrom på notatsiden, og så: «Jeg må støpes på nytt.» Det var et avsnitt som skulle inn i forrige bok, husker jeg, i den novellen som heter «Ekko». Jeg kan ikke nå huske hvorfor den passasjen ikke kom med – enten glemte jeg det, eller redaktøren min og jeg ble enige om å la det ligge. Men det står seg godt, alene, uten å høre til noe sted, den dag i dag.

Jeg kan heller ikke huske hvorfor andre påskedag finnes. Hvorfor dette er en fridag. Det kan ha vært noe som skjedde på Golgata, eller ved Jesu grav, eller deromkring. Eller det kan bare være av rene bekvemmelighetshensyn – noe et fagforbund greide å kjempe gjennom en gang, noen som banket i bordet på et forhandlingsmøte eller et sjefskontor og sa «Klart vi må ha fri andre påskedag. Hvorfor? Fordi.» Og så ble det sånn. Greit nok, det. Behagelig. Men særlig produktivt er det jo ikke. Det kan jo jeg si, som sitter her om natten og skriver.

Kokepunkt

Han fyren i femte har akkurat vasket klær i vaskerommet, og han gjør det på vanlig vis hver fredag kveld: Først alle klærne på vask i maskin 1 på førti grader, og deretter alle klærne på tørk i trommelen på nitti grader.

Nå lukter det grillede skjorter og gloheite gensere i hele bakgården. Men hun tilgir ham hver gang; hun pleier å komme med trillekofferten inn porten ved 22-tiden fredag, hun er vel flyvertinne, da har han akkurat rukket å hente opp klesvasken, og har nykokt sengetøy og glødende glidelåser å by henne.
Rundt 22.30 er de allerede i seng, og de gjør det på vanlig vis hver natt til lørdag.

«Det skal være ro i gården etter klokken 23»
, det står uttrykkelig på plakaten i porten. Det er haken ved det hele. Men vi klager sjelden her i gården.

Ord i behold

En av kveldens siste trikker skraper seg skinnelangs opp Briskeby. Lyden av jern mot stål, to brødre av samme støpning, mens trikkeføreren sakker farten gjennom svingen – velkjent nå. Lukten av en vinter som ikke fester seg i Oslogatene, snøfnugg som farer langs husveggene og blåser bort. Sneen som falt i fjor er borte; det var ikke mye å snakke om.

Jeg vet ikke om jeg har vært så trøtt-fornøyd på flere år. Ny bok, ny jobb. Nye dager, gode dager, og som sagt: Vinteren kunne godt lagt seg til ro. Men man kan ikke forlange alt, heller. I en overgangsfase før nye morgensendinger i NRK Klassisk har jeg vanlig dagrytme-jobb, en uvant affære: Byen har for lengst våknet når jeg setter sykkelen i gir i gatene, lyskryssene er fulle av en dunkende hovedstadsrytme som jeg hadde glemt på morgenkvisten. Nettene er tunge av søvn, skuldrene verker – på den gode måten – drømmene er langtrukne og insisterende. Jeg våkner av meg selv ved firetiden og lytter ut i mørket – Oslo er like stille som Kirkenes eller Berlevåg når klokka er fire, det er en godt bevart hemmelighet. Men nå er det altså ute i det åpne rom.

Redaksjonen, studioene og korridorene på NRK-huset er en jevnt durende, varm og vennlig maskin, smurt av ord og lyd og bilder og beskjeder og signaler i tiår etter tiår, og det er de, vi, innenfor veggene som holder smørekanna; tv-teamene og radioreporterne som haster inn og ut, teknikere og sjefene og bakkemannskapet på Servicetorget, gjestene og Kringkastingsorkesteret, rengjøringspersonalet og publikum. I redaksjonen nynner noen fragmenter av en menuett. Jeg blir bedt på suppe og kaffe, og jeg famler meg tilbake til datasystemer og redigeringsverktøy med den beste veiledning, gamle venner og nye kolleger, og jeg har nok en gang mareritt om ikke å komme på lufta – det er en gammel greie som de fleste innen radio og tv drømmer med ujevne mellomrom. Det er en underbevisst forsikring om at vi tar jobben vår alvorlig.

Boka, ja. Den er der nå. I reolene hos bokhandlerne – jeg har da sjekket – i anmelderhender og på nattbord til lesere jeg aldri har møtt, og på kontorpulten til bokbloggere som går grundig til verks. Jeg har bak meg den fineste lanseringsfest forrige uke med de vennligste menneskene, og foran meg har jeg flere intervjuer og kveldsmøter. Jeg har fortsatt ordene mine i behold, men de går langsomt nå om dagene, som etter passering av en målstrek, jeg må bare puste litt, jeg vet at jeg slett ikke er i mål, det er visst ingen skrivende folk som kommer i mål, har jeg hørt, ikke en gang Askildsen, som sa at han skulle gi seg, gav seg, selv om synet sviktet og han sukket og viftet trett med hendene «nei, nei, nå er det slutt» når de spurte.

De, avisene, noen av dem, skriver forresten at russerkulda kommer. Men det skriver de hvert år. Det blir aldri noe av det. Og så er det jo flåtten. Men det er en stund til. Jeg må begynne å velge mine aviser med omhu. Musikken har jeg jo funnet. En ny trikk skraper seg opp linjene. Eller er det den gamle som har snudd?

På tomgang i påvente av Odd Grythe

Begrep fra fortiden: TV-reparatør. Mann i frakk som kom på døren med verktøykasse, skrudde opp støvete teak-kasser og lyste inn i fjernsynet bakfra med lommelykt. Jeg strakte meg opp på tærne og fikk se et billedrør for første gang. Ikke rør skruene, sa TV-reparatøren og pirket i ledninger som Erik Bye kom inn gjennom, støvsugde en krok av Lekestua mens han fiklet med Dagsrevyen. Han banket i chassiset og skrudde inn bakdekselet. Satte støpselet i. Alle holdt pusten. Det flimret i skjermen. Og ja, så sannelig, der kom Odd Grythe til syne igjen fra Oslo, med firkantede briller og Arnt Haugens orkester. Det var noe med elektronkanonen, mumlet TV-reparatøren, fikk kontant betaling i entreen og forsvant ut i kulden, der en Bedford med firmalogo og stige på taket hadde stått på tomgang. TV-reparatørene opptrådte stadig sjeldnere. Det gjorde Arnt Haugens orkester, også. Ikke er det lov å lage TV av teak mer, heller. Bedfordene har forsvunnet, og de få av dem som er igjen, har ikke lov til å gå på tomgang. Det er bare støv tilbake.

Pessimistens paniske fredagskveld

Nå har jeg lett overalt.
Under sofaen, over skapet i entreen, i trappeoppgangen – etter fellesvasken – det var ikke min tur, men jeg gikk arbeidet etter i sømmene: Ingenting å utsette.
Jeg har lett i skuffer og hyller, i skatollet og under ullpledd. Jeg har undersøkt muligheter og urimeligheter, jeg har lyst med lommelykt under badekaret, demontert tankerekker og skrudd fra hverandre vedtatte sannheter, jeg har vrengt plastposer og den nederste hylla i fryseskapet, jeg har sett etter i avisene og hørt på Dagsnytt Atten.
Jeg har åpnet hermetikkbokser, jeg har sprettet opp støvsugerposen og slått opp Bibelen,
jeg har ringt rundt
sendt tekstmeldinger
fått svar
Og jeg finner absolutt
ingen
grunn
til bekymring.

I seg selv er det bekymringsfullt.
Og da er kvelden, tross alt, som pessimist, reddet.

Gleden ved å kaste bort andres tid

Jeg vet at jeg trekker det langt. Det er et minutt over stengetid, og hun har kastet meg lange blikk for lenge siden. Det er ingen tvil nå: Det er meg hun vil ha – bort fra dette stedet. Hun bærer på en oppvaskklut som hun demonstrativt feier nabobordene med. Det er meningen at jeg skal se det. Kassa har hun allerede gjort opp. Hun vil hjem. Det er bare meg igjen i lokalet, og jeg kaster bort alt hun har av tid. Kaffekoppen jeg kjøpte for en halvtime siden er ikke mer enn halvtom. Hva verre er: Jeg er den eldste av oss to i lokalet, og burde vite bedre enn å holde på sånn. Og jeg vet bedre, men jeg benytter meg ikke av det.

Vi fra arbeiderklassen kan være så jævlig ufyselige, sier’em. Det er et gjennomgående trekk ved oss: Vi roter til ting. Jævla slusker. Roter det til i verden, sier’em. Roter rundt på vestkanten. Særlig vi nordfra, vi er de verste. Roter rundt i landet, i cocktailselskaper, i stemmelokalene. Vaser rundt i andres liv. Innordner seg ikke.

Hun ser misbilligende på meg. Men jeg vil sitte en stund til. Jeg undrer meg over hva hun ville si dersom jeg sa, bare for å mildne situasjonen:
— Ti øre for tankene dine.
Hun ville antakelig påpeke at det ikke finnes tiører i sirkulasjon mer, vi nordmenn driver ikke med småpenger nå for tiden, men da høyner jeg til ei krone, og da vil jeg tro at tilbudet begynner å bli langt mer interessant. Hva får man for ei krone i dag? En plastpose. Muligens en uavbrutt tankerekke, som kanskje på det åpne markedet er verdt det tidobbelte. Rentesenking og deflasjon, samt kronekursen tatt i betraktning, ville jeg gjentatt tilbudet og hvisket:
— Dette er et tilbud du rett og slett ikke kan motstå.
— Ut, ville hun antakelig ha svart, – det er stengt, og penger har jeg nok av.

Internhumor

Jeg tenker på om folka på Meteorologisk Institutt har internhumor på jobben, sånn som alle oss andre. Lurer på om sjefmeteorologen kommer inn på lunsjrommet på fredag, sukker alvorlig:
– Jaja. Håper nu det blir fint vær i helga.
Og han ferske meteorologstudenten, på utplassering, ser forvirret på sjefen mens alle er stille. Og så flirer sjefmeteorologen:
– Neida, æ skøye nu bare, kainn du skjønne!
Og hele lunsjrommet klasker seg på lårene og bare:
– Hahahaha!
– Hehehe!
– Hihi!
– Hohoho!
– Hehe!
– Hahahaha!
– Hæhæhæ!
– Hihihoho!

Gjesteartist

Han blåser med voldsom kraft, en eller annen sirkusmarsj, han har vært sirkusmusiker, jeg hører det på
beskaffenheten i pusten, skarpheten, uvørenheten, han får femten kroner, og han spør where are you from, sir, og beskjemmet svarer jeg Norway.
Det er et navn som ikke klinger bra der ute et sted, trompetspillerhardere enn messingen han setter mot leppene, kaldere enn stålene som ligger i koppen hans, ryktene om oss er ganske harde på hans trakter, og jeg tenker hva kommer nå, skal han blåse meg en stortingsproposisjon eller «Herr President» eller kommer det noe enda verre, eller noe bedre. Så spiller han «Kanskje kommer kongen», ser på meg: «Norway, heh?»

Og jeg nikker tilbake og tenker at Knutsen og Ludvigsen kom seg ut av den tunellen til slutt og helt ned til den rumenske landsbygda, før de endte opp foran nasjonalforsamlingen i kongeriket Norge, dit kongen tidvis kommer. Lett yr, pluss fem.

Opptrinn på Theatercaféen, aka vår i vente

En sjefredaktør har gått over stag, kvelden har gått over styr, biskopens datter er over seg og en sekretær fra kulturkomiteen er under bordet, svingende med selfie-stang mellom damaskdukenes dusker. Men serveringen er ikke slutt, det er åpen svingdør til kjøkkenet, der kelnerne passerer hverandre sidelengs, oppskjørtet og oppdresset, og det er da sjefredaktøren reiser seg, klirrer på glasset, hever sin røst og sitt ambisjonsnivå og roper:
– Send oss en tallerken suppe, kelner! La denne tallerkenen jeg nu bestiller komme flyvende og uidentifisert, sett meg på vent, gi meg summetonen, frøken! Jeg sa: Gi meg summetonen, frøken, for fanden, rikstelefon til utkanten av tilværelsen, jeg betaler!

Og det er sukker på bordene, blod i appelsinen, en trikk er i rute, og nord om Nakkholmen dovner siste rest av vinter vekk, med hendene godt plantet under Dyna fyr.

Det sitter en fugl der oppe

Der. Ved trikkeholdeplassen i Birkelunden. Akkurat der. Det sitter en fugl der oppe, er det en meis eller er det en spove, jeg vet ikke, er det en poppel eller er det ei bjørk, jeg vet ikke, jeg tok ikke brillene med meg, men ører har jeg. Og det er en feil på den fuglen. Det er derfor det ikke er klart for meg om det er en meis eller en spove. Den høres, nå i mars, ut som ei slitt viftereim fra en kassert Opel, eller noe enda mer alvorlig, den aller siste gangen mekanikeren skrur om tenningsbryteren, lytter, rister på hodet, skrur av tenningen, stryker lua av seg, klør seg over skjeggstubbene og konstaterer:
– Nei, dette blir dyrt, du. Her må det en ny Opel til, det kan jeg si.
Bytt ut «Opel» med «fugl», så skjønner du hva jeg mener.

Enten må noen bytte deler på den fuglen, eller gi den sangtimer, vi er allerede langt ut i mars. Jeg vet for øvrig ikke hvem dét skulle være, verken det førstnevnte eller det siste. Den fuglen, den ulykkelige fuglen, står enten helt på fallrepet av sin karriere som sangfugl, eller også helt i starten av en karriere som kanskje burde avsluttes her og nå; det er ikke sikkert å si hva som krever mest jobb, og ikke minst vondest selvinnsikt. Har fugler selvinnsikt? Det burde de ha.

Men hvis ingen gjør noe med den fuglen, eller hvis den ikke tar seg selv i nakken, kommer ingen snart til å høre forskjell på den og 11-trikken, vi er på god vei dit. Og slik kan vi ikke ha det. Jeg tipper det blir trikken som må på service. Det er nok det enkleste for alle parter.

Hold ut, gutter

Det sitter en guttegjeng bakerst på 19-trikken, jeg sitter ved siden av, de snakker i munnen på hverandre. Tolv-tretten år gamle. Ved Inkognitogaten begynner de å synge. De synger «Det er lov å være blid» av Jens Book-Jenssen. Jeg snur meg, tror knapt det jeg hører, ikke en gang jeg kan den teksten, føler meg for ung for den. De synger ikke ironisk, man kan høre at de mener det, og at de synes det er oppriktig morsomt. Jeg må nesten slå opp i kalenderen, finne årstallet, gutta der bak skråler av full hals, fortsatt urørt av stemmeskiftet, akkurat som Marcus og Martinus fremdeles er. Men gutta bak i trikkesvingene er utkonkurrert av tiden og popkulturen, akterutseilt av jentene, og de er like blide, de har funnet sin egen sti og stil, der de sitter og snakker om fremtiden.

For det er det de gjør. Jeg hører bruddstykker av samtaler om tider som kommer, måten de resonnerer på, om håpløse jenter som faller for håpløse typer, tankene som fortsatt ikke er skråsikre, men heller ikke uferdige, allerede har de innsikt. Og jeg tenker at det kommer en tid der dere har bruk for alt dette dere sitter og snakker om nå, det er her dypet i dere blir til, gutter. De kan le av dere fordi dere kan smørsangertekster fra en tid ingen husker mer, dere er så aparte som dere kan få blitt, gutter. Dere er bare helt utenfor allfarvei, og dere vet det.

Men ett vet jeg: Når stemmeskiftet forlengst har tatt dere, når Marcus og Martinus velter seg i penger, kvinner, alkohol og narkotika og har slått seg sammen i holdingselskap med han fyren som ble presset ut på internett av sine foreldre med det «Erre her det er party»-filmklippet. Når den dagen forlengst har kommet, da er det dere som er dikterne, essayistene, de melankolske musikerne og forfatterne og barrikadestormer-journalistene, og dere kommer til å ringe hverandre, le i telefonen, og si: «Husker du den ettermiddagen vi satt på trikken og sang den Jens Book-Jenssen-sangen? Fatter ikke hvor vi fikk den fra. Og fatter ikke hvor tiden ble av.»

Syng, gutter. Verden blir bedre med dere, med tiden.

Arbeidsnotat om motorstans og bekymringer

Når hurtigruta får motorstans, selv om det er udramatisk, blir folk bekymra. Jeg liker det fenomenet. Det viser for en kolossal plass hurtigruta har.

Jeg mener: Om trikken står noen minutter utenfor Bislett, da bare går folk. Forståelig, det også, for man kan jo ikke bli sittende på Bislett. Hva har man der å bestille, hvis man egentlig skal ned til Holbergs plass? Ikke ville trikkeføreren ha akseptert det, heller:
– Beklager, jeg har litt problemer med maskinen, alle må av, sier trikkeføreren. Men når hurtigruta får motorstans – hvor skulle man gå? Skulle man gått rundt og fintrødd på en holme? Hva skal man der å gjøre, når man egentlig skal til Berlevåg? Nei, jeg forstår folks bekymring. Det er en omsorg i det, uansett hvor kortvarig og udramatisk motorstansen var, det er som en gammel venn som har falt på glarholka og slått foten. Da spør man:
– Nå. Æ hørte at du har dotte på glarholka og slått foten, går det bra? Og så kan den gamle kompisen si:
– Nå, ja, nei, det e nu ikke så mye å snakke om. Det e nu bare litt ømt i foten. Sånn er det med oss og hurtigruta. Og sånn var det da MS «Finnmarken» fikk motorstans på Valderhaugfjorden i natt. Ikke så mye å snakke om.
– Nå, nei, det e nu bare litt ømt i maskinen, sier sikkert skipperen. Men vi bryr oss, ikke sant.

Arbeidsnotat om erkjennelse

Påbegynt kl 2007.

På mange julebord seint i kveld, og utover natten, kommer de første tankene om skilsmisse. Først som en skamfull kiling i mellomgulvet, du vet den følelsen fra du var barn og strakte deg på tå opp etter noe vidunderlig på benken som ikke var lov å røre. Men deretter, når blikket er slørete og du ser klarere, så vil skammen forsvinne og det brer seg en velvære i deg: Hvorfor har jeg ikke gjort dette før? Og du vil grådig ta for deg, og tenke: Fordi jeg fortjener det. Tanken blir som en kjær venn du ikke har sett på lenge, lenge, men dere har ingen problemer med å gjenfinne tonen. Og i morgen tidlig vil ingenting være det samme, og det føles berusende selv om rusen fra i natt slipper taket. Ungene tasser rundt i pysjen, kryper opp på fanget og peker i kataloger: Den ønsker jeg meg til jul, mamma. Og den. Og den. Og den! Og du vil smile varmt og vennlig og si:
– Vi får se, gullungene mine. Vi får se.
Og du er så glad, for det er første gang du virkelig mener det.

Avsluttet kl 2036.

Tekstimprovisasjon over hovednotatbok

Påbegynt kl 1931.
På en flekkete side i hovednotatboken min i oktober 2010 står det med noe som antakelig er mørkegrønt blekk, jeg kan ikke tyde pennetypen:
Kålrot
gulrøtter
paprika
løk
hvitløk
chili

Det står ikke noe om hva dette skulle brukes til. Det kan ha vært hva som helst.

Et stykke tilbake i den samme hovednotatboken står det med svart fyllepennskrift datert den 23. april 2009 – jeg mener å gjenkjenne spissen fra den slanke Waterman-pennen jeg kjøpte på Boulevard Haussmann i Paris én måned tidligere – det er en replikkveksling:
– Vi blir aldri ferdige med dette, sier han.
– Nei, svarer hun, – og det pussige er jo at vi aldri begynte.

Mer står det ikke. Hun kan ha vært hvem som helst.
Avsluttet kl 1937.

Arbeidsnotat om saft suse

Selv om de levde på samme tid: Det er en hårfin balanse mellom uttrykkene «hva behager?» og «saft suse!» De stammer begge fra en tid som er over, men bare «hva behager?» overlevde. Forskjellen er klasse, teatralsk, maniert språk og tiden som har gått. Jeg nevner dette fordi en av karakterene mine i manus legger hodet på skrå og spør «hva behager?» på en av byens butikker. Opptrinnet utspiller seg på vestkanten, og da kan det fortsatt passere, selv om jeg ikke vet om jeg skal plassere handlingen i 1985 eller 2015. «Hva behager?» har overlevd fordi det holdes i hevd; jeg har selv blitt spurt om det både på østkanten og vest i Oslo, og endatil i Bergen, når jeg har mumlet.

Men «saft suse» forsvant med Stompa, råmelkspudding, Filmavisen, sagogrynsuppe, børsnoteringene og fiskerimeldingene. Jeg mener at Donald Duck var den siste som brukte uttrykket, og det må ha vært på seint syttitall. Donalds gamle norske tekstredaktør Vivi Aagaard må imidlertid i sitt stille sinn ha visst at «saft suse» er avledet fra det danske «saft suse mig», og hun må ha holdt kjeft om det. For hvis man følger det danske sporet, og slår opp i Den Danske Ordbog, vil man til sin bestyrtelse (også et avglemt uttrykk) finne at det slett ikke er snakk om saft, men derimot om selveste Satan! En fiffig omskriving.

Og da begynner det å ligne noe! Da kan «saft suse» gjenoppstå på en snurrevadbåt langt ute i sjødrevet på Thor Iversen-banken, der en båtsfjordværing kan stå forhutlet på akterdekket og mumle: «Satan han suse, han va bra stærsk i kveill, æ trur æ går inn i pantryet og tar mæ en i vænstre foten.» Det gir ikke den samme smellen om en frognerværing, samtidig, står på altanen og mumler forbløffet: «Saft suse, det blåser visst opp, jeg tror sannelig min hatt at jeg går inn i vinterhaven og skjenker meg en liten nightcap.»

Men de sier altså nøyaktig det samme, båtsfjordværingen og frognerdama.

Tekstimprovisasjon over savn

Påbegynt kl 2201.
Hun har et savn etter tilhørighet, og en skam over hva hun aldri maktet å si før det var for seint. Hver kveld, i skumringen, setter skammen fyr på savnet, det flammer opp i det stadig dypere mørket mot natt. Kvelden etter håper hun at savnet er svidd vekk, at det aldri mer skal komme tilbake, men hver kveld, på denne tiden, puster skammen på nytt liv i glørne, og savnet reiser seg som mytefuglen fra asken og brenner og brenner.
Avsluttet kl 2210.

Tekstimprovisasjon på jernbanestasjon

Påbegynt kl 1634.
Bygdedyret går med trillekoffert. Har vært på jobbreise, i denne forbannede storbyen. Heimlengsel. Lengsel etter fjellene, fjorden, åsene, sjøen, butikken. Folkesnakket. I trillekofferten: Bygaver til de små, i hver en fiber i sitt indre: sladder fra jobbseminaret til de store. Berre vent til eg kjem heim, tenker bygdedyret, no skal dei få. Denne storbyen, faen. Blei tilsnakket av en neger, også. Han kan ikkje noko for at han er neger, men han kan innordne seg. Det skulle berre mangle. Det skulle vore heime. Det skulle vore hos oss. Det skulle vore på femtitallet. Det skulle… Bygdedyr er alltid opptatt av togtider, flytider, busstider, kan ikke komme for seint, må hjem i tide, vekk fra storbyen, vekk fra folkeskikken. Kan ikke gå glipp av det flyet, av den ferga, av den bussen. Må heim i tide, sprekkeferdig. Kunne gå glipp av noko.
Avsluttet kl 1643.

Tekstimprovisasjon over hukommelsessvikt

Påbegynt kl 2132
Det er bevegelse i det kompakte systemet av minner og tilknytninger. Jeg har begynt å glemme. Minnet om deg forvitrer i meg, i ettermiddag kunne jeg eksempelvis ikke huske mellomnavnet ditt. Jeg satt på bussen og ble helt forbløffet da jeg forsøkte å rekonstruere deg. Hva var det der mellomnavnet nå igjen? Charlotte? Catinka? Var det noe på c i det hele tatt, eller må jeg lenger ned i alfabetet, må jeg kanskje til og med ned i mine notater?
Avsluttet kl 2136

Arbeidsnotat om hat

Det ble en tid så umåtelig populært å vende hatet ryggen. Hatet skulle fordrives, fortrenges, sopes under teppene. En gjerningsmann som ødela, tok liv, fraranet familier et håp og en kjærlighet: Han skulle møtes med godhet og kjærlig omsorg, før vi kollektivt skulle vende ham ryggen med likegyldighet. Det så fint ut på blafrende papir på talerstoler de julidagene, det gav et sympatisk inntrykk av en nasjon og et folk, men det sperret for sorgen og det avsindige raseriet. Vi skulle føle felles, og likt.

Og ved såre bruddflater etter visse forholds punktum:
– Du er bare luft for meg, jeg er likegyldig, det er over. Det finnes ikke mer hos meg å hente. Det var fint, det vi hadde, men nå er det over. Takk for det, nå må du gå videre, for det har jeg gjort.

Jeg tror ikke på det. En tese jeg vet er riktig, er at hatet lever. Hat skal leve i menneskene. Fantes ikke hat, visste vi ikke om omsorg. Fantes ingen forbrytere, ville vi ikke skjønne forskjellen på rett og galt. Et godt plassert, målrettet hat viser verden at her finnes et brennende, levende hjerte, et pumpende liv som er sårbart, varmt, som bryr seg om rettferdighet og menneskeheten. Hat er grensesettende, og det kontrapunktiske til kjærlighet, det motsatte av kjærlighet var aldri likegyldighet, slik ukebladspaltene innbilte sitt hjelpeløse publikum på åttitallet fritt etter Simon Wiesenthal, det motsatte av kjærlighet vil alltid forbli hat. Når du hater, bryr du deg om andre. Hatet foredler et menneske til det bedre, til et sympatisk, troverdig, omfattende og helt menneske. Likegyldighet peker mot livløshet, avstumpet og farlig i sin grenseløse mangel på engasjement – slik sett kan Wiesenthal ha hatt rett, om det var dét han mente. Men å skamme seg over sitt hat driver mennesker og folkegrupper til vanvidd, å fortie hatet som brenner og brenner i deg gjør deg løgnaktig og gjennomtrukket av falskhet. Hat kan tilgis og gjøres noe med, det likegyldige er plastisk livløst og dømt til å mislykkes. Hat kan imøtegås rasjonelt, bearbeides, likegyldighet er bare en vegetativ tilstand av bevisstløshet som er umulig å verge seg mot.

Jeg møtte blikket til et spedbarn på t-banen forleden. Blikket: Et likegyldig, tomt, svart hull som like gjerne kunne tilhørt en gammel, livstrett hund. Det var ingen sjel i blikket hans, bare et tåpelig uttrykk av ingenting. Tenk om han skulle forbli slik livet ut?

To dager senere, på den samme t-banen: Ei lita jente, rundt fire, som hadde lært seg hatets store kunst, rødflekkete i ansiktet ropte hun til sin mor: «Jeg! Hater! Deg! Jeg hater deg! Hater deg!» mens hun sparket takten i ordene inn i setet. Hun skiftet fokus lynraskt, møtte blikket mitt i et kort sekund, og alt i henne var blindt raseri. Hun skammet seg ikke. Og med tiden, og kyndige voksne, vil hun skjønne at hat kan tøyles.

Skrivende folk, og farende fanter i livet, kan ikke beskjeftige seg med likegyldige skuldertrekk. Derfor, inn i manus:

Du er ikke luft for meg. Jeg hater deg for det du gjorde. Jeg erkjenner ingen skyld. Jeg ønsker deg alt vondt, jeg fremstiller meg ikke bedre enn det. Hos meg er det inntil videre bare forakt å hente. Ditt triste, ensomme forsøk på å glemme vil for alltid hjemsøke deg; du kommer til å våkne hver natt, lemster i hver fiber, med sammenbitte kjever, hjemsøkt av skamfulle drømmer om hevntanker som du må hemmeligholde. Jeg, på min side, hater, derfor er jeg. Det går over. Det er jeg som går videre.

Tekstimprovisasjon fredag ettermiddag

Påbegynt kl 1653
Det har vært stille fra Kåre Willoch i dag. Heller ikke Carl I. Hagen har ytret seg, såvidt jeg har fått med meg. Det kan hende at Eli har sagt: «Nei, legg nå bort Facebook, Carl, kan ikke vi heller gå en tur langs Akerselva? Du vet, opp de gamle stiene, der vi klina, den gangen du var ung og lovende og jeg hadde på meg polkadott-strutteskjørt der oppe ved Hønse-Lovisas hus, og du sa at du hadde lagt inn en interpellasjon, og jeg sa at jeg skal vise deg interpellasjon, jeg. Husker du, Carl? Det er meldt så pent vær utover kvelden, og det er fredag. Hvis vi møter Kåre der ved elva skal du holde kjeften, hører du, Carl? Du skal ikke snakke om bensinavgiften i 1986 og den pressekonferansen, for da blir han så lei seg, du skal bare plystre en sang, kanskje noe fra James Last, og så skal du si fint vær i dag, og så skal vi gå videre. Carl. Legg nå vekk Facebook, folk flest har tatt helg nå.»

Og kanskje Anne Marie har sagt: «Kåre, pakk nu vekk skrivemaskinen, så tar vi oss en luftetur langs Akerselven. Du vet, opp ved Hønse-Lovisas hus, der du en gang hvisket til meg at du hadde skrevet et skarpt brev til Israels statsminister om politikken på Vestbredden, og jeg hvisket krøll det sammen, Kåre, ikke send det, tiden er ikke moden, men én dag. Så smilte du og sa ja, du har rett, og du kjærtegnet meg på det stedet under min venstre hofte som du kalte Golanhøyden, og jeg ble vill og gal. Men hvis vi møter Carl I. Hagen der oppe ved elven, så skal du ikke snakke om bensinavgiften i 1986 og kabinettspørsmålet, for da blir han bare så påståelig, du skal bare nynne en sang, kanskje noe fra Sound of Music, og så skal du si for et usedvanlig vakkert vær i dag, og så skal vi gå videre. Kåre. Legg nu vekk den skrivemaskinen, lørdagsavisene har gått i trykken for flere timer siden.»
Avsluttet kl 1723

To fine hull å gjemme seg i

Det blir stadig færre steder å flykte. Isen smelter på begge polpunkter, vannet stiger, og på Lesvos og Chios kommer det skittent fremmedfolk i land i gummibåter, sier’em, og det sies at døde kropper tidsvis ligger og skvulper mellom godtfolks solsenger. Nå går det ikke an å reise dit, heller, sier’em. Det er faen meg helt utrolig. Går det ikke an å dø andre steder, må det absolutt skje på greske strender? En av de norske turoperatørene fortalte denne uka at nordmenn skyr Lesvos og Chios nå. Mer enn noensinne blir det viktig for turoperatørene å skrive «en urørt, gresk perle» i de glansede katalogene.

Det er ingen trøst å finne i shopping, heller, sier’em. Morgenbladet denne uken gjengir en forskerrapport som beskriver høy grad av depresjon hos dem som har henfalt til shopping som fritidssyssel. Bak selfies med sko og glitrende «se hva jeg fant»-bilder på Instagram ligger det tragedier; forbruk gjør barn ulykkelige, sier psykologene ved universitetet i Sussex. Det hele er et maskeradespill, med påklistrede hjerter og smilefjes der sannheten er at folk som eksponerer dette, i virkeligheten er dypt ulykkelige, sier ’em. Faen meg helt utrolig. Hvorfor må de skrive slikt? Hvorfor må sannheten frem?

Men det er to steder man kan flykte, to gjenværende steder der alt er som før: I Dagens Næringslivs og Finansavisens spalter. Jeg tenkte på det denne uken mens jeg bladde frem og tilbake i nyhetsstoffet deres for å finne spor av hverdagen og erkjennelsen av at verden er i endring, men jeg kommer med godt nytt: Dagens Næringsliv og Finansavisen tilbyr sine lesere en parallellvirkelighet for alle dem som er lei av klimakrise, flyktninger og hverdagsproblemer. Det er en ellevill fest av en journalistikk på alternativ frekvens. Journalistikken består av rullende tallkolonner og næringslivslederes hverdag, gode råd er dyre, og det er det verdt!

Det er likevel visse mangler: Tør jeg foreslå en ukentlig vinspalte med topp ti hurtigvirkende viner som får deg til å glemme alt det leie og vonde? Og en ekspertspalte: Hvordan holde på liksom-lykken når De blir suspendert fra børsen? Hvordan finne glede i shopping når alle andre har gått videre? Jeg føler meg så nedstemt, hva kan det være, doktor? En rekke av mine liksom-venner forteller i hemmelighet om det samme, dreier det seg om noe smittsomt? Kan dette kureres, eller kan det i det minste bedøves? Jeg kunne tenke meg en sedat lørdag, doktor, svevende og anestetisk tilbaketrukket fra mas om at tiden er i endring. Det er da enda godt at vi har Dagens Næringsliv og Finansavisen, for da står verden fortsatt til påske og vel så det.

Utsøkt nordnorsk utferdstrang

Gjennom årtiene er det skrevet talløse sangtekster om å lengte hjem til Nord-Norge, om alt det vi flyttet fra, om hvordan det føles å være på utsida, sørpå, eller i utlendighet og elendighet, om så bare for noen korte uker. Fantes det norgesmesterskap i hjemlengsel, ville mesterskapstitlene gått til folk nordfra, gjerne i eksil, år etter år. Det sentrale Østlandet har bosatt et slett ikke ubetydelig antall hjemlengtere nordfra, flere av dem forlot landsdelen på femtitallet og forble også i femtitallets Nord-Norge i sine sinn, organiserte seg etterhvert i patriotiske Finnmarkslaget og vennelag fra Nordland og Troms, der de satt, og for alt jeg vet fortsatt sitter, på lukkede fester i en drøm om livet med sjarken og støa, mens virkelighetens Nord-Norge forlengst hadde trådt inn i en ny tid, satt fiskeripolitikk inn i en større, global sammenheng, folk ble på fornavn med russere i før lukkede, hemmelige byer, søringer hadde kommet til, og han Oluf var ikke morsom mer. Jeg var observatør på en slik større mimrefestlighet i Oslo en gang, der folk satt og snakket om skitne fjellfinner med forakt, og utpå natta reiste seg unisont til allsang og strigråt åpenlyst til Kirsti Sparboes «Hjem, hjem langt mot nord». Det var en tildels svært mørk opplevelse.

karibremnesDet er nok av ensidige hyllester, og nordnorske bygdeviser, svulstig skrevet og forskrevet av menn som i dag er støv og muld er noe av det mest uutholdelig ukritiske og skamløst tilslørende man kan tenke seg av lyrikk. Det er få som på den andre siden har satt ord på følelsen i et ungt menneske av å lengte ut, bort og vekk på seksti- og syttitallet. Allmenntilstanden, ikke bare i Nord-Norge, ikke bare i gamledager, men hvorsomhelst i landet, og til alle tider, av rastløshet, kriblingen som kom av spørsmålene: «Hva er det der ute? Hvordan lever andre? Den skammelige, brennende lysten og utferdstrangen i meg… hvor kan den lede meg?» Det gjør Kari Bremnes nå. I morgen fredag slipper hun singelen «Det einaste vi ville», som er en tidsmaskin tilbake til lengselen ut. Låta er forhåndssluppet hos Tidal/Wimp, og kan høres der allerede nå.

Det er ingen som kan betvile at Kari Bremnes har, i sin enorme produksjonsportefølje, minst ett av sine hjertekamre i Nord-Norge, og hun har i sin tidlige karriere vært en av de fremste formidlerne av nordnorsk visetradisjon, både som gjentolker av blant andre Arvid Hanssens omfattende materiale, og også som selvstendig tekstforfatter og kulturjournalist gjennom tretti år. Ikke den pralende nordnorske selvgodheten som vi nordfra kjenner utmerket til, og som vi tidsvis pynter oss med, men som noe mer stillferdig og varmt – det finnes ikke noe brautende over eksempelvis Arvid Hanssens produksjoner, snarere en duknakket ydmykhet. Men låta «Det einaste vi ville» er likevel noe ganske annet, skrevet av en dypt 2015-moden Bremnes med flere fokusskifter i tekstlinjene. Låta er som en reisekoffert med doble bunner og rom som du ikke behøver å være fra Svolvær for å ta i bruk.

Bremnes skriver selv på sin egen hjemmeside om teksten: «De årene der. Jeg ville aldri hatt dem om igjen, trenger det ikke heller, de er jo der ennå. Som de gatene vi gikk i en barndom, ungdom. Husene vi løp inn og ut av, stemmene i skolegården, fortausparadisene, ansiktene vi vokste opp med. Den rutete ranselen til Elin, den teite grønne boblejakka jeg måtte gå med. Tilhørigheten til alt, lengselen bort fra alt. Vi gikk der som udetonerte bomber og visste at noe var iferd med å forandre seg og aldri skulle bli som før igjen. Og det var uunngåelig og forferdelig og fantastisk.» Så presist utfyller hun sin egen tekst, og vi kan nikke: Ja, slik var det jo. For oss alle. Vi som dro. Kom tilbake. Dro igjen.

I løpet av fire minutter og tjuesju sekunder tekst og melodi, alt skrevet av Bremnes selv, pensles dette ut i linjer som «Det einaste vi ville va å vær et anna sted. Det sterkaste vi hadde va en længsel. Vi gikk den samme gata, og vi gikk ho opp og ned. Vi gikk som i en luftegård i fængsel.» Om gata som lærte dem å sette fart på sykkel. Og hun skriver om han Rolandsen, han på kiosken, han som alltid var den samme, han som ikke hørte musikken som endret alt hos de unge. Han Rolandsen var alle steder i slike samfunn den gangen. Og han forstod seg ikke på ungdommen, husker jeg. Han mente at vi skulle bli der vi var. «Og husk hvor dere kommer fra», pleide han Rolandsen å si, og la til: «Du vet ka du har. Ikke ka du får.»

Teksten er ikke bare fortellingen om drøm om en flukt – men også erkjennelse av at det var der, i gatene – i lukt av guano og lyse netter – drømmene om noe annet ble til. Og også en takknemlighet? Ja. En av de sterkeste og mest modne kjærlighetserklæringene jeg har hørt i moderne tid til en oppvekst, og til Nord-Norge. Det er en uavsluttet lengsel, som stikker sårere og friere enn innledningsvis nevnte nordnorske slager fra en støvete tid noensinne kunne favne. Ingen øvrige heller, for den saks skyld.
Kari Bremnes: «Det einaste vi ville»
Tekst og musikk: Kari Bremnes
Produsert av Bengt Egil Hanssen
Medvirkende: Kari Bremnes, Bengt Egil Hanssen, Hallgrim Bratberg, Børre Flyen og Sondre Meisfjord.
Lyd: Geir Østensjø og David Solheim.

Forfatteren har ingen tilknytning til Tidal/Wimp, og mottar ingen godtgjørelse for denne omtalen.

Vedrørende dine innlegg om de fremmede

Oslo, fredag den 4. september 2015.

Jeg verken kan, vil eller har lyst til å karakterisere politiske partier eller enkeltpersoner som ytrer seg i disse dager, så den delen av debatten går jeg ikke inn i. Men det er et perspektiv her som ikke er til å komme fra: Denne høsten, i skrivende stund, for nøyaktig sytti år siden, befant mange nordmenn seg fortsatt på flukt, plassert i mottak over hele landet, innkvartert i hjem her til lands og i Sverige, og de hadde ingenting – ingenting å komme hjem til.

Tallene er til dags dato uklare, men det dreide seg om et sted mellom 35 000 og 40 000 mennesker. Resten av befolkningen rømte til fjells og la seg i jordhuler. De evakuerte, tusenvis av dem barn, deriblant min mor én måned gammel på evakueringstidspunktet, ble fraktet i båt under konstant trussel om havari og kanonild, totalt prisgitt human behandling fra fordrukne og desillusjonerte soldater og offiserer som hadde direkte ordre fra Berlin. Disse flyktningene kom fra Annerledeslandet i nord, langt unna godtfolks flests noenlunde perifere forhold til okkupasjonsmakta, og fra båtene kunne de se hjemmene sine satt i brann.

Én av dem som stod på et båtdekk sa til meg en gang da jeg intervjuet henne: «Vi kunne se flammehavet fra fiskeværene, ett etter ett, som brant, på nattehimmelen.» De kom fra randsonen av Litza-fronten, en av de mest brutale og dødbringende frontene på den nordlige halvkule, og de hadde mistet alt: Hus, buskap, strømforsyning, veier og eiendeler, familiebilder, båter, bruk og verdighet, de fikk timesvarsel og reiste i det de hadde for hånden. De russiske og serbiske krigsfangene subbet fortsatt langs veiene, utsultede, torturerte og med døden i hælene. De norske flyktningene ble i sitt eget land nedverdigende avluset, sortert og avhørt. Kilden Arvid Petterson anslår at rundt 340 mennesker mistet livet under evakueringen i 44/45.

Og etterpå? Flesteparten av flyktningene ville selvsagt hjem igjen. Men en god del av dem, tall på det finnes ikke, så ingen framtid i et nedbrent Finnmark og valgte å bli sørpå. Hjelpe dem «der de er»: Det kom en norsk militærstyrke på noe over 230 mann fra Skottland som skulle administrere helvetet sammen med russerne. Resten er historie. Om noen har forutsetning for å forstå flyktning/migrant/innvandrer-problemet i dag – noen anser det som et problem – så er det finnmarkingene. Ps. De ansvarlige for tvangsevakueringen og brenningen ble stilt for Nürnberg-domstolen tiltalt for krigsforbrytelser, men frikjent.

Takk for oppmerksomheten, og til lykke med det norske frigjøringsjubileet.

Det var en vakker morgen

For sytti år siden, på denne dagen, gikk den første av to atombomber brukt mot sivile av. Den første, på denne dagen, eksploderte over Hiroshima. Det skjedde klokken 0815 lokal tid, og mange småbarn var det, som stadig lå i sin seng og sov, som Jens Bjørneboe skrev det. Den andre bomben gikk av i Nagasaki tre dager etterpå.

Jeg hørte regjeringen i dag på NRK Dagsnytt 18. Regjeringen mener at dette ikke er tiden for å forby atombomber. Nei, det er kanskje ikke det? Det ville jo være å gi etter for «utidig politisk press», som det heter på politisk språk, på en merkedag? Og det er jo ikke dét man skal bruke merkedager til, sier de. Det gjelder, særskilt på en dag som dette, sier de, å beholde fatningen. Vi kan ikke komme i en situasjon der Russland har atomvåpen, mens Nato ikke har det, sier regjeringen. Ja, jeg fikk med meg noe sånt, allerede i 1976, da Jens Bjørneboe forlot kloden. Amerikanerne var forresten så elskverdige at de dokumenterte alt filmatisk.

Et eneste sekund

I natt skjer det: Det blir lagt et sekund til tiden. Det er en lite kjent del av tiden, men det skjer med jevne mellomrom, og altså nå i natt: Vi får et sekund ekstra. Natten til den 1. juli 2015 skytes et lite sekund inn i tiden, og i vår del av verden skjer dette nøyaktig i den teoretiske tiden klokken 01.59.60. Vi merker ikke stort til det, men tiden blir en tanke mer langstrakt.

Grunnen er at jordkloden roterer langsommere enn tiden strekker til. Astrofysikerne, og de andre som har greie på dette, har funnet ut at dette må kompenseres her nede på bakken. Det er jeg enig med dem i. Hva hadde ellers skjedd om vi ikke gjorde det? Kom vi for seint? For tidlig? I årenes løp blir et sekund til minutter, det vet vi alle, og det er bedre at vi tar det nå, enn senere. Skuddsekunder kan på sikt bli til år. Og slik kan vi da virkelig ikke ha det.

Rent praktisk skjer det ved at atomuret – vi har alle hørt om atomuret, alle klokkers mor – blir justert. Hvordan det skjer vet jeg ikke, men jeg vil tro at det er en vaktmester som har fått ansvaret. Dette er vaktmestrenes lodd i livet – å sørge for at verden går rundt, låse seg inn i fyrkjellere og boder – jeg vil tro at atomuret står i en bod – og finjustere. Jeg undrer meg på hva som skjer den dagen kloden virkelig stopper opp: Hva får vi da? Finnes det en tidens vaktmester som kan holde styr på dette? Det gikk noe galt sist gang vi fikk et skuddsekund, i 2012, da knelte visstnok dataservere verden over. Datamaskinene taklet det ikke, dette ekstrasekundet. Tidens vaktmester sa sikkert:
– Ja, ikke skyld på meg. Jeg gjør bare det jeg får beskjed om. Ta det opp med styret.
Hvorefter hun trakk på skuldrene, fant frem nøkkelknippet og justerte fyrkjelen.

Mer nærliggende er det å spørre: Hva skal vi bruke dette ekstrasekundet til, i natt? I morgen? For det er tross alt et helt sekund. I morgen kan livet være helt snudd på hodet:

Jeg er voksen, og jeg er ikke lykkelig

Dagene er gode. Jeg skriver – et nytt bokmanus tar form, linje for linje; det er ingen kjære mor nå. Syrinene har åpnet seg såvidt, jeg ser det ved halvfemtiden om morgenen på vei til sending i radio. Jeg er fornøyd, fordi årshjulet har snurret enda en runde, og jeg er med. Jeg er med, for faen. Men jeg er ikke lykkelig.

Aftenposten forteller denne uken om unge som ikke tør dele oppdateringer om seg selv og samfunnet på nettet. De publiserer ikke noe som de ikke er helt sikre at de får liker-trykk på. Samtidig, i en parallell virkelighet, har en omfattende del av den voksne generasjonen en kolerisk trang til å gjøre seg populær med en redigert utgave av livet: Den lykkebesatte. Livet rundt er brannsikre kulisser, ferdigreoler av laminert tre, imitasjoner, aldri hel ved. Hel ved kan ta fyr.

I flere familier sitter det barn som tenker: «Jeg ser hvor lykkelig du er på SoMe, pappa, men hvor er separasjonen? Hvor er raseriet, gråten til kvelds, de røde øyene til frokost, kranglene, mamma? Hvor er inkassoregningen, bror? Tvilen, søster? Tryllet vekk? Åh, var jeg bare som deg. Var jeg bare tilsynelatende.»

Som voksen ikke-lykkelig har jeg et medansvar for å si det som det er: Jeg er fornøyd. Punktum. Mer er det ikke å forlange. Jeg er trøtt til kvelds, har stål-ånde om morran, jeg har sagt forrykte ting til folk på blanke formiddagen, jeg er som mange voksne i lykkelandet blakk før lønning, men jeg har i skrivende stund en pose grønnsaksblanding i en eller annen fryseskuff, mel i skapet, vann i krana, strøm i veggen. Jeg er blant de heldige som ikke driver rundt i Det Indiske Hav og speider etter land, jeg har ikke et dødssykt barn på armen i et støvete, knusktørt helvete av en flyktningleir, en avmektig sorg å bære på. Jeg er fornøyd, og det får holde.

Til deg som er ung og engstelig: Velkommen til oss. Det er slik det er her, uten filter. De seriøse og dystre har ikke tid til påstått lykke, fordi vi vet at det ligger noe under, dere vet det godt, dere også. Tiden strekker ikke til for bullshit, livet er altfor alvorlig til det. Heller hel ved, som har svimerker, som brenner! Et klokt menneske sier til meg: Hel ved brenner sakte, en hel vinternatt, laminat etterligner virkeligheten og årringene, men blåser ned i mørket.

Jeg skriver, og det er ingen kjære mor. Syrinene har åpnet seg såvidt, det er uvirkelig vakkert. Men lykkelig, det er jeg langt i fra. Jeg er fornøyd, og det får til helvete holde. Dagene er gode. Men det er også det hele. Det gjør meg verken verre eller bedre enn noen. Jeg er i grunnen ganske alminnelig. Det er forresten varslet regn til kvelds. Det har syrinene godt av.

Hvis det var sant

Det er den kvelden i kveld, den kvelden som en av fortellingene i boka mi handler om. Jeg dro til Fagerborg i regnet i dag. Satte meg på den benken. Den benken som jeg hadde skrevet Miranda, i boka mi, sittende på, den kvelden, den kvelden i kveld for nøyaktig sytti år siden, da hun satt der.

Miranda var ti år gammel den gangen. Den kvelden da hun møtte en tysk offiser, som satt på den benken på Fagerborg i Oslo, sammen med henne, kvelden før dagen, kvelden før alt var over. De satt der noen korte minutter, de to: Han hadde en pistol, hun hadde et eple. Begge to er i min frie fantasi, men de kunne vært virkelige, den kvelden, den 7. mai 1945, kvelden før Winston Churchill skulle tale, og han visste det, men hun visste det ikke, et fåtall voksne visste det, men han visste det, og i min frie fanatasi satt de der, på den benken, den kvelden, de to, før han gikk inn i buskene: Han fortalte Miranda at det skulle bli fred. Hun fikk vite det, som den første i hele verden.

Det var faktisk sant. Han fortalte henne sannheten, før han gikk inn i buskene og inn i evigheten, kvelden før dagen. Til lykke med freden som kom, for sytti år siden, nøyaktig i kveld. All denne freden. Hva skal vi bruke den til? Hva i all verden skal vi bruke vår forståelse av fred til? Lyd- og bildefortellingen «Hvis det er sant», fra boka Det går ikke over. Innlest og fotografert i dag. Gratulerer med frigjøringsdagen.

April come she will

Denne dagens lukter har vært svak duft av svidd treverk, hår vasket i diskretparfymert sjampo, kjølig lukt av vann, tørr lukt av tobakk fra et gatehjørne, våt lukt av såpe, og et eller annet ubestemmelig i mye avsindig masse hvitløk. Jeg må ha kommet nærmere sjelen. Og jeg takker for alle mørke skyer, og for at det aldri ble meg og denne kvalmende lykken. Jeg smilte gatelangs og tenkte: Nå får du som fortjent.

Under helt spesielle forhold

Tekst- og lydversjon av novellen i «Det går ikke over».

Jeg vil først fortelle om vann som blander seg. Når sjøvann tvinger seg gjennom trange sund og fjordarmer, på visse steder, under helt spesielle forhold, kan det oppstå tidevannsstrømmer. Tidevannsstrømmer oppfører seg slik: Fjorden blir en elv av fossende havvann som renner vekselvis den ene veien, veksel­vis den andre; under flo strømmer vannet oppover, skyller over breddene og fyller sundet med ferskt, salt sjøvann som har en tydelig ettersmak av søtt.

Fersk­vann fra bekker og elver endrer retning og bøyes av på sin vei mot havet, skylles oppover av det tunge sjø­vannet i stedet for nedover. Når flomålet er nådd, står vannstrømmen stille en kort halvtime. Overflaten har bare ørsmå krusninger. Strømmer av vann som snor seg i hverandre, og når tidevannskreftene nok en gang river i vannet, begynner det sakte å sive ut, motsatt vei, på vei mot fjære og hav. På få minutter tar vannet fart, blir igjen ei elv, men denne gangen tverrvendt. Ukjente som passerer, blir forvirret: Rant ikke denne elva den andre veien for to timer siden? Har selv tyngdeloven blitt opphevet nå? Noen minut­ter senere fosser sjøvann og ferskvann ut fjordmun­ningen, før fjæremålet blir nådd noen timer senere, og da starter det hele om igjen, det er som vannkref­tene har et åndedrett: Innpust. Utpust. Det stanser aldri, det går aldri over.

Jeg kan se at kroppsspråket hennes føyer seg inn i mitt mens hendene våre møtes på torget. Det har nettopp regnet, en av de få og korte regnskurene de siste ukene har akkurat lagt seg svalt på brosteinene. Hun har reist seg fra benken, og det er da jeg gjen­kjenner bevegelsene våre: Hver for seg er de enkelt­stående, men i det sekundet håndflatene våre møtes, blir de en tidevannsstrøm, og det finnes ingenting som kan stanse oss, dette skjer under helt spesielle forhold: Tyngdekraften settes til side og overprøves av tidevannskreftene. Jeg går over mine bredder, hun tar over der jeg slipper, nå står tidevannsstrøm­men i oss stille på vei mot retningsskillet, jeg strek­ker frem den høyre armen, hun skraper undersiden av underarmen min med korte negler, jeg sier noe, hun ler av det jeg sier, ved t­-bane-bommene lener hun seg på skrå over mot meg, jeg følger, det er ikke mulig å skille mitt kroppsspråk fra hennes, vi er en urgammel tidevannsstrøm som kommer og går. Et kort øyeblikk står vi stille på perrongen, som nullpunktet, der ferskvann og saltvann står stille i grønne virvler, hun legger hodet mot den venstre skulderen min, hvisker noe, jeg svarer: ja, i mor­gen. Så trekker vinden gjennom tunnelen, lystavla skifter til «nå», t-­banen sklir opp fra mørket, brem­ser, dørene åpner seg, hun skritter inn, blir stående i døråpningen, blikkene våre står i hverandre, vi blunker ikke et eneste sekund, annonsøren bryter stillheten mellom oss med «dørene lukkes», jeg står ytterst på den gule sperrelinjen, hun legger den ene håndflaten sin mot vinduet, jeg legger min hånd på samme sted, slik man bare ser på franske filmer fra femtitallet, der kvinnen legger hånden mot togvin­duet og han på perrongen gjør det samme der på jernbanestasjonen Gare du Nord, fiolinene øker til crescendo mens lokomotivet setter fart, hun gråter i svart­hvitt, på vei til en mann hun ikke vil ha, han på perrongen småløper etter og lover at han skal bli, han roper det gjennom larmen langs skinnene, og jeg gjør omtrent det samme, bortsett fra at jeg ikke kan løpe etter inn i tunnelen, jeg slipper hånden noen sekunder etter at vogna setter fart, men under helt spesielle forhold sitter det fuktige avtrykket av hånden min igjen på vinduet helt til neste stasjon, der hun skal av, der det er en helt alminnelig onsdag, der hun møter han fyren, han som aldri får høre hele sannheten, uansett hvor mye han triumferer over at det ble ham, og ikke meg. Han vet det ikke: Hun har valgt side, og det kommer aldri til å gå over. Hun burde ha fortalt ham det. Så kunne han sluppet å gå med den stadig økende misnøyen over utfluktene hennes til østkanten, han kunne sluppet det frådende raseriet som de begge bærer på etter så lang tid. Jeg har vondt av ham.

Til sist vil jeg snakke om naturkrefter og tid. Den teoretiske fysikeren Lee Smolin stiller spørsmål ved menneskets oppfatning av tid og kraft: Han mener at gitte forhold endrer seg. Hvis vi følger Smolins teorier, kan det være slik at verken tidevannsprin­sippet, tyngdeloven eller andre vedtatte størrelser vil bestå. Vi tror at det vi omgir oss med, er selvsagt. Vi tar som selvsagt at krefter består. Men Smolin sier at det ikke finnes evige lover, han ber oss tenke oss om én gang til før vi konkluderer. Sett i dette per­spektivet – det er for øvrig svimlende – kan det med andre ord godt hende at tidevannsstrømmene under gitte forhold vil dukke opp på andre steder enn vi tror, og at t-banevognsettet kommer tilbake til sta­sjonen mot togførerens vilje.

Dette ville naturligvis gitt både Sjøkartverket og Ruter problemer: I Sjø­kartverket ville det skapt vansker fordi man ikke ville ane hvor man skulle sette nye sjømerker for å hindre grunnstøting, og i Ruter fordi hovedstadens kollektivnett ville gått i stå for alvor. Ulykker kunne det også blitt, men det får være: Under helt spesielle forhold ville det vært det beste for alle parter, at ulykker skjedde, før det var for sent for alltid, før den klamme og tilsynelatende lykken senket seg. Jeg burde ha fortalt henne det. Jeg har så vondt av henne. Men selv om jeg vet det, holder jeg det for meg selv. Jeg vet at jeg burde ha sagt noe om det hun sa den kvelden: Hun sa: «Kjære, dette er det mest oppriktige jeg noensinne har sagt til noen.»

Jeg burde ha sagt noe om det. Det går ikke over bare fordi man ikke setter ord på det. Jeg vet det, jeg har forsøkt det, gang på gang.

Notat om trær

Trærne i parkene står i kamuflasjefarger tilpasset våren: Gråsvarte, render av lysegrå mose, med lukt av gammelt løv fuktet i vannet fra snøen som falt i fjor, den som smeltet og aldri mer kom tilbake. Det gjelder å unngå å ta dem som selvsagt, trærne i byene; de står der jo bare, puster usynlig oksygen ut i det løvtynne laget vi kaller atmosfære, det som skiller oss i levende live her nede fra dødens absolutte nullpunkt og ingenting der oppe, den himmelen som tilsynelatende er blå, men det er speiling av oss selv vi ser, i virkeligheten er evigheten dyp og svart og uendelig og tom og fæl. Trærne puster ut oksygenmolekyler og spiser kabondioksid og er levende legender: De har vært her i 385 millioner år og har en viss erfaring.

En av naboene jeg hadde i tiden i Stockholm var en meget uforstandig og sint gammel dame. Ellinor hadde fått det for seg at hun skulle utrydde trærne i nabolaget, og hun skulle begynne med den store eika som stod ved inngangen til blokka vår:
– Trær forsøpler nabolaget. Har du sett hvordan de slipper eikenøtter og annet skrap på bakken om høsten? Og så drar de jævla ungene inn skiten i trappegangen, og jeg må stå og koste ut dritten dagen lang. Den eika skal ned. Trær minner meg om menn. Det er bare skit med dem. Trær får meg til å tenke på stinkende mannfolk som sviner til liv og ekteskap. Den eika der skal ned, om så det er det siste jeg gjør, sa Ellinor. Hun forsøkte å få borettslaget med på sin miljøkriminelle og forrykte tankegang, men uten hell, og vi snakket aldri sammen etter det. Jeg så henne på avstand en gang, da stod hun oppe på balkongen og ropte og skrek ned til barna som lekte på plenen at de måtte til helvete se til å komme seg vekk, de tråkket ned påskeliljene hennes, hylte hun. Hva som hadde hendt i Ellinors liv vet jeg ikke, men hun hva det nå enn var: Det ble verre med årene.

Det er noen som blir sånn. Trærne som de hater står bare stumme tilbake, forstår ingenting, bare hører på. Det Ellinor på sin side aldri kunne forstå, var at jo mer hat hun pustet ut, jo mer fornøyd var eika i oppkjørselen: Den lepjet i seg kabondioksid fra lungene hennes, pustet taktfullt ut oksygen tilbake. Men slike som Ellinor vil aldri forstå seg på trær, langt mindre takke dem. De tar livet som selvsagt.

Jeg kan ikke få takket trærne nok! Takk for at dere står der, tålmodige, pustende, dere står der bare, gir støtte og ly: I parken på Tøyen her om dagen traff jeg den franske grevinnen igjen. Jeg hadde begynt å bli bekymret for henne, jeg har ikke sett henne i hele vinter. Men nå satt hun der, på bakken, ved rota av et stort, stort tre, ryggen lent mot trestammen:
– Ah, det er… hva heter norske språket… le printemps…
– Våren, grevinne. Det heter våren, sa jeg.
– Ja. Våren.
Den franske grevinnen lukket øynene, håndbaken på venstrehånda var skitten. Jeg kunne se at hun hadde gravd i søppelkassene igjen. Den franske grevinnen er deleier i et storgods i utkanten av Château-Thierry, men hun røk uklar med den franske greven på sekstitallet en gang, etter en premierefest, det var noe med Jean-Paul Belmondo, hun hadde bommet en sigarett av Jean-Paul Belmondo, sånn var det, ja, jeg har jo fått hele historien før. Så hadde den franske greven kommet over dem og misforstått hele situasjonen, kjørt hjem og låst henne ute, og aldri åpnet for henne mer. Nå sparer hun til søksmål.
– Har du en tier? spør den franske grevinnen, jeg svarer ja, og treet over oss lukter av gammelt løv fuktet i vannet fra snøen som falt i fjor, den som smeltet og aldri mer kom tilbake.

Oh sugar moon

Jeg kom i snakk med en fyr forleden. Han hadde trukket boblejakken tett rundt midjen, ettermiddagssnoen gatelangs i Oslo var mildere enn den har vært de siste dagene. Han var sliten, men nykter, nederst på Karl Johan, men øverst i humøret, og han hadde lagt merke til at jeg bar på en liten grønn, umerket anonym metallkasse:
– Hallo! Er det der en Remington?
– Hei! Nei, det er en Hermes 3000, svarte jeg forbløffet.
– Aha! Men jeg tipper at det ikke er alle som vet hva det der er, ikke sant? spurte han.
– Du har nok rett! Kjenner du til dem?
– Ja, jøss! En Hermes, sier du? Bestefaren min skrev på en Remington. Han satt på et hemmelig sted i Østfold under krigen. Skrev illegale rapporter. Holdt det hemmelig, vet du. Kunne aldri vite om det kom folk. Og etter krigen fikk han tilbud om… om en medalje. Han bare blåste av det, vet du. Bestefaren min var ikke opptatt av medaljer og sånt fjolleri. Han ville bare ta tyskerne, han, vet du.
Så skiltes vi med smil og nikk i ettermiddagssnoen, ønsket hverandre en god kveld. Oslo er en kald by på denne tiden. Men den blir noen grader varmere om man kler seg, og snakker ihop.

Han var en kjenner av fortiden, den fyren. Hadde sett mye. For mange andre: Det er først når man hekter av aluminiumskasselokket at man ser hva det er: Et stykke sveitsisk presisjonsskriveredskap. En vidunder av en reiseskrivemaskin, med stag og valse og fargebånd og pling. Året er forresten 1958: Atomubåten «Nautilus» krysser under Nordpolen, Nikita Khrusjtsjov mønstrer på som statsleder i Sovjetunionen, rocken har kommet til verden, Elvis ruller med hoftene og i Sveits ruller skrivemaskinfabrikken Paillard ut sin siste modell: min Hermes 3000. Den er mintgrønn som en forsommerdag der sola såvidt har fargelagt løvet med klorofyll, den har avrundede hjørner og myke kanter som en Buick Super Riviera Coupé eller en Chevrolet Impala som ragget stripa og dro damer fra Grorud til San Francisco. Helt åpenbart inspirert av tidens myke hofter og lysegrønt etterkrigshåp. Jeg vet ikke om skrivemaskinen dro så mange damer som Impalaene gjorde: Forfatterne, derimot, flokket seg rundt den, skrapte sammen de pengene de hadde og stengte seg inne på røkfylte hybler og skrev. Og skrev. På radioen hørte de «Oh, sugar moon» – det var Pat Boone som sang. Å trøste og bære, som han sang lengsler, denne Pat Boone. Og de skrev og skrev, disse forfatterne.

Jeg er ikke helt ukjent med skrivemaskiner, så langt derifra. Første gang: Jeg var ti år. Det var i 1977, etter skoletid, og en kamerat og jeg hadde oppdaget at rektors kontor stod på gløtt, og på bordet hans, ved siden av et overfylt askebeger, stod en skrivemaskin. Et vidunder som vi bare måtte klå på. Vaskedama var nede i gymgarderobene, kysten var klar, ingen andre var å se, og vi tok sjansen: Tastene var blanke og glatte. Valsen knirket, det luktet femtitall av fargebåndet, og vi grep et blankt ark som lå ytterst på skrivebordet. Vi satte arket i maskinen. Verden stod stille.
– Hva skal vi skrive? hvisket jeg.
– Skriv «pule», hvisket Hugo.
– Du er sprø, hvisket jeg.
– Gjør det. Gjør det, hvisket Hugo.
Skjelvende fant jeg fram til p-en. Trykket hardt. Det smalt i papiret: En p, første steg mot usømmeligheten stod svart på hvitt. Vi skalv og fniste. Jeg var allerede da noenlunde skrivefør og visste hvordan ordet skulle staves; jeg hadde lest det på veggen bak Samvirkelaget, folk i bygda sa at det var hun i niende som hadde gjort det. Det var alltid hun som hadde gjort alt mulig faenskap. Til og med presten sa det. Deretter gikk det bare én vei, og plutselig, uten at jeg helt kunne redegjøre for det, stod det «pule» i svart ildskrift på arket. Bare det. Bare «pule». Da stakk vi av, røde i toppen og med ståpikk ned alle trappene. Arket ble stående i rektors skrivemaskin, og vaskedama var på vei opp med skurefille og bøtte:
– Grisen, mumlet hun sikkert da hun vasket griserektors kontor:
– Tenkte jeg det ikke. Fyttihællvette for et svin. Jeg skal si det til alle.

På begynnelsen av åttitallet kom de elektriske maskinene for fullt, med plastfargebånd som ikke var i nærheten å ha samme sjarmen som tekstilbåndene på de gamle modellene. Jeg skrev særoppgaven «UFO-fenomenet» i niende på elektrisk skrivemaskin, leid for tre hundre kroner fra et kontorfirma på Heimdal; det var skitdyrt, jeg fatter ikke hvor jeg fikk pengene fra. Vi hadde ikke mye penger hjemme, men dette måtte prioriteres, og jeg betalte kontant ved levering. Da hadde jeg allerede hatt valgfaget Maskinskriving på Rosenborg ungdomsskole i Trondheim og kjente mekanikk og anslagsfart på maskinene. En av de øvrige lærerne – en forrykt amerikaner – satte griller i hodene våre og sa at skrivemaskiner kom til å forsvinne, det kom noe som het data, sa han, men han var det få som trodde på, amerikanerne sa jo så mye, sa de:
– Amerikanerne lover og ljuger, fnyste frøken Fredriksen i musikktimene og tvang oss til å synge «Herr President, jeg skrev et brev jeg nå vil sende» for full hals.

Noe senere på åttitallet, i Forsvaret, på slutten av tjenestetiden, ble jeg beordret til å renskrive kompanistrategier for leirledelsen, på skrivemaskin. Men det var fortsatt kald krig i verden, og fargebåndene til de elektriske skrivemaskinene måtte brennes når de var oppbrukt: Det var mulig å lese setningene hvis man demonterte kassetten; Forsvaret fryktet at russiske spioner skulle trekke ut fargebåndene og notere seg både det ene og det andre. Og når de leste fargebåndene, kom de til å bombe oss herfra til helvete:
– Vi må ta våre forholdsregler! Hvis vi ikke er forsiktige, kommer det en dag til å stå en russer med Røde Stjerne i lua og blåse huet av deg, Arvola! Marsj! skrek løytnant Larssen. Så der stod jeg, i kveldingene, og brant fargebånd i et digert oljefat på baksiden av brakka. Jeg mente at jeg så en russisk agent bak en busk en kveld mens den sure, svarte plastrøyken stod opp fra oljetønna, men det var bare kokken som slo ut potetvannet. På den annen side hadde jo løytnant Larssen sagt at russiske spioner kom i alle forkledninger. Så, nei, trygg var jeg ikke.

Skrivemaskinene var fortsatt i bruk da jeg begynte i NRK i 1989. Vi skrev nyhetsmeldinger og introer på gult, knitrefritt papir, A5-format på tvers. Dette var visstnok et spesialbestilt papir til bruk i radio, som sagt knitrefritt, slik at det ikke skulle knitre i papir på sending mens vi leste. Lytterne likte ikke knitring, sa kringkastingsledelsen.

Jack Kerouac skrev på en slik modell som min. Beat-generasjonens grand old man kjøpte en Hermes 3000 i 1966 fordi han hadde slitt ut den forrige skrivemaskinen han hadde, skriver auksjonsfirmaet Christie’s i sitt følgebrev til Hermes 3000-maskinen hans som gikk for 22.500 dollar i 2010. Kerouac hamret løs på den til sin umiddelbare død i 1969, 47 år gammel. Den som har den skrivemaskinen nå, hvem det enn er – Christie’s er diskret overfor sine kunder – må se spøkelser på høylys dag. Hvem som tidligere eide den modellen som jeg har aner jeg ikke, men det er en god følelse rundt den. Betydelig billigere enn Kerouacs var den også; fire hundre kroner hadde jeg råd til:
– Solgt, sa Per på bruktbutikken Det Hvite Hus i Vadsø og skjenket en kopp kaffe på kjøpet den gangen.

Men kom så til poenget! Er dette snakket om skrivemaskiner bare nostalgisk språkføring? Nei, jeg mener bestemt at det ikke er det. Jeg kan merke at jeg kommer inn i en annen fase i skrivingen når jeg må bruke hendene. Ordene sklir linjelangs, noen ganger gjørmete som en stri vårbekk i en grøftekant, andre dager klart som Anarjokka i juli når myggen står som en sky rundt hodet – det stikker, men jeg bryr meg ikke. Og den er så befriende avlogget: Det kommer ingen meldinger opp i høyre skrivehjørne. Ingen pushvarsler fra BBC eller Kringkastingens nyhetsavdeling. Ingen neonlysende tilbud om å kjøpe noe, ingen treningsbilder fra Instagram. Det er bare meg, tankene, ordene, bokstav-stagene som dundrer i stål mot papir. Fargebåndet varer i årevis, og går jeg tom, er det alltids en eller annen obskur nettside som er gal nok til fortsatt å selge fargebånd. Det er meditativt, jeg bare skriver: Litt på Mac-en, litt på papir i notatbøkene mine, litt på min gamle Hermes. Det blir ikke feilfritt, men det retter seg i korrekturen.

Pat Boone med «Sugar Moon» lå på Billboard-lista i 1958, året da min Hermes 3000 kom til verden. Verden var analog, instrumental, kanskje naiv. Ordene likeså? Men croonerne sang tett ved rørmikrofonene, bassen duvet, og skrivemaskinene knatret.

Og her er værmeldingen

Det er på grensen til uanstendig
når sindige statsmeteorologer ber oss binde fast
løse gjenstander.
Femti nyanser av gråvær,
kulingen skal piske, sier de,
og den er stiv, den kulingen:
«Ja, han e hard no, men han bli stygg i morra tidlig.»
Og etterpå – sommeren kommer, ustø og solgangsbrisen,
flau vind.
Vinden er flau, fordi den har løyet.
Kong Vinter! Herved får De langtidsvarsel
om utkastelse, De skal være abdisert innen utgangen av april.
Med kjølig hilsen, på vegne av flere.