Notat fra en hovedstadsmorgen.

Det er noe med Oslo-varmen. Det er en sånn type varme som ligger der allerede fra morgenkvisten av, oppsamlet over våt skog og dampende åkre kvelden i forveien, før den kommer pustende ned langs åser og asfalt. Jeg har satt føttene i hotellgulvet. Trikken skramler sørover. I frokostsalen kommer det inn to katolske patere. De korser seg før de setter seg til matbordet. Det er en god skikk.

Utenfor, mens jeg venter på taxi, foregår det et lite drama rundt en vestlands-registrert bil. Mor bukserer ut en sammenleggbar sportsvogn til minstemann. Og det vræles:
- Ej vil gå søl! utover en morgendoven vestkant. Guttens søster flirer skadefro, slik storesøstre alltid har gjort i en alder av fem år mens hun atonalt synger:
- Å dyrere i Affika og att de har å jøre! Jøre! Jøre!
- Vi må gå no, ikkje tull.
- Å dyrere i Affika og…
- Kom no!
- Ej vil gå søl!
- Åjja, åjja, ahaha. Å dyrere i Affika og att…
- Slutt no.
Mor er sliten. Sliten. Hun ser opp mot himmelen noen sekunder, og jeg ser hva det blikket betyr.

De to paterne kommer slentrende ut fra hotellresepsjonen, går bort til en parkert leiebil. Bak dem svinser det en veldig brun og veldig langbent og veldig selvsikker kvinne med skulderbag og et beger kaffelatte opp Bogstadveien. De to paterne kaster et langt og ugudelig blikk mot henne når duften av henne passerer. Skjørtet hennes stanser rett under hoftekammen, men blikkene deres stanser ikke der. Jeg ser hva de blikkene betyr. Og de korser seg ikke for å be sin skaper om tillatelse. Det er en god skikk.

Han sa at det skulle holde i massevis.
Dataselgeren stod der i butikken i 1991, maskinen hadde en harddisk på tjue megabyte.
- Det er plass til to bøker i den! Kjøp den nå, her harru maskin i mange år, kamerat!
Og jeg kjøpte den.
Jeg fylte maskinen med lange brev.
Jeg brukte så mange ord.
Jeg skrev ut brevene. Sendte dem.
Jeg husker ikke hva portoen var den gang.
Men i dag.
Jeg sitter ved et togvindu og tenker:
Hva får man sagt på tjue megabyte i dag?
Hvis jeg sier at jeg elsker deg.
Da er det bare et pust på harddisken.
Trøsten er at også minnet har blitt større.

Fredagstips: Vær litt gammeldags. Kok syltetøy:

To hundre nye kaffefiltre er stablet inn i kjøkkenhylla. Det har allerede gått to hundre siden forrige innkjøp. Jeg sitter enda en gang og tenker tilbake på alle disse to hundre gamle kaffekokene. Hva ble de egentlig brukt til?

Noen av kannene ble kokt til bruk i mørke høstkvelder, ganske mange av dem ble med til kveld, og det ble morgen neste dag. Andre av dem ble varmet opp, bitre i smak og de holdt til kveld, og det ble morgen andre dag. Atter andre ble med på lyse lørdagsformiddager, ble med på bilturer, ble del av tv-kvelder og lang natts ferd mot dag. Noen ble slukt i forbifarten, andre ble gjenglemt på kjøkkenbenken. Det finnes kaffekok som ble stående på baderomsservanten, som måtte vente, som ble vitne til latter og høye rop og tom varmtvannsbereder. To hundre kaffekok er over. To hundre nye står for tur.

Så finnes det alle disse kaffekokene som det aldri ble noe av. Det finnes kaffekraner som man ble nødt til å innstille driften av – det var ikke mulig å holde dem i gang mer. Jovisst, det var invitasjoner. Men de ble makulert ubesvart. Heldigvis.

Jeg drømte om en hertuginne som ville skifte rumpe, jeg traff henne på en bensinstasjon. Bensinstasjonspersonell har mye greie på pølser, men skal man kjøpe seg rumpe er det verre. Selv skulle jeg bare ha ny dress.

For det var disse sommerblomstene. Var det i 1984? Jeg syklet opp en bakke, kveld etter kveld, og jeg kan huske hvordan myggen svirret langs skogholtene og kjerreveiene. Det var den sommeren da alt vokste vilt, tistler og brennesler og flygende fnugg av løvetann. Men denne ene blomsten var verdt å sykle etter, kveld etter kveld, for å få se. Rak, duvende og frisk av sol, det var allerede august, men det kom nye skudd, ferske og saftige, jeg kom noen ganger så nært at jeg kjente en voldsom, besettende lukt av våt syrin, blandet med noe rennende – i ettertid har jeg forstått at det var duften av orkidé, men jeg visste jo ikke det den gangen. Jeg stod der, kveld etter kveld, og så på den rake og svaiende stengelen, så nært at det bare var et pust unna. Hjemover var det nedoverbakke. Husker dere det? Hjemover. Med hemmeligheter.

De som skal oppleve ferske sommerblomster i år har så mye å glede seg til. Og det er antakelig like mye melankoli nå, som den gangen, å måtte innse at de er så forgjengelige, så skjøre. De forsvinner i slutten av august. Og det skal så mange somre til for å sette pris på det som blomstrer flerårig. Det er noe som virkelig er verdt å sykle langt for.

Det koster å leve. Det koster faktisk så mye at det snakkes om å sette et tak på prisen for et liv. Eller prisen for at vi skal leve inn i evigheten. Per Fugelli mener debatten er nødvendig og sunn, og tramper som vanlig inn i godtfolks jaktvald der vi står på post og jakter på den evige lykken. Jeg hørte en økonom si på Dagsnytt Atten at nordmenn kan være økonomisk trygge bortimot tre slektsledd forover i tid. Javisst. Vi er så rike at vi kan få alt. Vi er snart så lykkelige at vi ler oss ihjel. Og hvis vi ler oss ihjel, får de etterlatte ganske sikkert erstatning. Vi er så rike.

I dag ble jeg vekket. Men siden persiennene var sluppet ned, så jeg ikke lyset. Det var selveste Den Norske Sjømannskirken som vekket meg. En ung rabbagast, en telefonseiler på livets røffe salgshav, etter dialekten å dømme fra Froland. Han spurte meg om jeg hadde hørt om Sjømannskirken. Jovisst, det hadde jeg da. Om jeg visste at jeg i nød og lyst som skibbrudden i utlandet alltid kunne vende meg til Sjømannskirken. Jo, en vag anelse om det hadde jeg jo. Men det koster å være akterutseilt nordmann, så denne lille giroen på tre hundre kroner ville gjøre susen.
- Nei, jeg tror ikke det, svarte jeg.
- Bare tre hundre kroner.
- Nei.
- Jo, vær så snill.
- Nei, vær så snill.

Sjømannskirken. Dette seilmerket for sjøulker gjennom gud vet hvor mange tiår, en nødhavn for troende sjeler langt, langt hjemmefra, et avbrekk fra lukt av tauverk og ankerkjetting, saltvann og landkjenning. Og Froland. Froland. Denne hardt plagede flekken av Sørlandet, herjet med av gjengen i Lille Lørdag og av skogbrann. Var det ikke det ene, så var det det andre. Kanskje jeg burde ha hatt dårlig samvittighet for å ha sagt nei både til sjømannskjerka og Peder fra Froland. Det er på tide å si ja. Javisst. Det er snart på tide å si ja. Det merkes på byen. Lørdag skal det sies to rungende ja.

Det er ikke klart ennå. Hestekortesjene øver – de har kastet epler på hestevognene for at dyrene skal være beredt til å takle terrorangrep. SVTs kabeltromler ligger halvveis utrullet gatelangs, og en og annen lift har ikke fått alle blomsterkransene på plass. Det finnes ingen jernring rundt byen. Bare en og annen politivogn som fortsatt sier ja til besøk på slottstrappene. Snart på tide å si ja. Man kan jo alltids søke nødhavn i sjømannskirken om lørdag blir for masete.

Det ble en jevnt spilt fotballkamp da de to VM-lagene begge møttes på hjemmebane tirsdag morgen. Kampen startet med tre spillere på banen: to målvakter og én i angrep. En fjerde spiller dukket opp ca tre minutter ut i kampen. Supporterne kom til fra begge naboblokkene, men var noe ufokusert opptatt av trær og busker. Kampen utviklet seg til straffespark-konkurranse etter seks minutter, for deretter å bli håndballkamp etter protest fra rosa spiller som hevdet hands. Supporterne overtok ballen etter et kvarter, men uten protest fra spillerne som begynte å klatre i trærne. Målvaktene forsvant ettersom begge mål forduftet på mystisk vis. Kampen sluttet på vennskapelig vis, og ballen var det ingen som helt visste hvor ble av.

Kampfakta:
Begge lag uavgjort.
Tilskuere: ca 5.
Lagene ligger likt på tabellen til tross for ulikt antall spilte kamper.
Neste kamp settes opp etter eget forgodtbefinnende.
Værforhold: Strålende sommervær, slik somrene alltid var da man var barn.

Jeg får meg ikke til å bli misunnelig på folk med mye penger. Norge. Dette rare landet, med millionærer som må rettferdiggjøre hardt arbeid med å bekjenne i media. Norge. Dette merkelige annerledeslandet der Staten har bestemt at hver eneste lørdag skal en eller flere av oss bli mangemillionærer fordi kuler faller tilfeldig ned i et lotteri. Men skulle vi finne på å bruke penger, er den kollektive samvittigheten over oss med én eneste gang: Er det så lurt å bruke penger? Jeg er helt sikker på at festen i Marrakesh blir minneverdig. Måtte hell og lykke følge dem på alle hav.

Herlige juni. Med løvsprett i nord og feriepenger. Jeg tror sannelig at jeg skal bevilge meg et par nye sko neste uke. Ikke for dyre, selvsagt, å nei, det er jo fortsatt en slags finanskrise. Ansvarlighet. Dyder. Tenk på landets økonomi. Husk hva vi lærte av Gerhardsen og Margrethe Munthe og Gro og sentralbanksjefen. Hva går dine feriepenger til?

Det finnes et norsk uttrykk: “å bruke penger som en full sjømann”. Jeg fortsetter lydprosjektet her på bloggen med å dele nettopp en slik lyd: Lyden av fulle sjømenn. I NRKs lydarkiv fra femtitallet, møysommelig innspilt på gamle spolebånd, finnes en slik lyd. Den ble laget for å kunne ligge under dialoger i radioteater-oppsetninger, hvis helten for eksempel skulle stige inn i en røykfylt kneipe. I røykfylte kneiper var det alltid sjømenn, og de var alltid fulle. For slik var jo sjømenn. Kjære lesere, lydklippet er rett og slett merket i arkivet med “Fulle sjømenn”. God fornøyelse.

Det var denne fløtepakken. Den ble åpnet fredag den 14. mai, og den hadde utløp i går, men den har bestått ulike gjenglemminger på stuebordet, på kjøkkenbenken, og den har vært inn og ut av kjøleskapet. En skvett her, og en skvett der. Jeg har brukt den til kaffefløte, og jeg tør knapt tenke på hva den kua har spist: Fløten er nemlig like god som ny. Så, med andre ord: Om melken kommer fra jura, kunne fløten vært fra krittiden.

Eller kanskje det bare er meg som er fordomsfull mot kyr.