Kveldsmat

Luften spisser seg. Det skjer om nettene, det skjer alltid om nettene, uten at man ser det. Men man kan lukte det, hvis man vet hva man skal lete etter. Skyene sklir langs byens svartkledte himmel, som mørke skygger over en svart kappe. De avdekker en kulde som var etterlengtet. Høsten var etterlengtet. Håndbaken min har fine porer, jeg ser det nå. De må ha vært der hele tiden, men jeg var for opptatt med helheten.

Månefase

Det står en kvinne nede på Jernbanetorget t-banestasjon. Hun har sitt nøye oppmålte territorium – det har vi vel alle, men hun beveger seg sjelden utenfor en radius av fem meter, har jeg sett, gjennom flere måneder. Der står hun smilende og ber om penger. Alltid den samme, oppmålte replikken med ´kan jeg få´, blikket er vennlig – uten krav. Hun har fått mange avslag, avslagene er kontante, hastige. Når hun uforvarende kommer til å trå utenfor sirkelen, blir blikket dirrende og usikkert. Det er ikke avslagene hun frykter, det er utenforskapet utenfor. Hun eier de fem meterne, utenfor dem eier hun ingenting.

Etterpå går jeg opp Uranienborgveien. Der passerer jeg de av oss som har sirkler store som meteorkrater. Med alt mulig innenfor rekkevidde; trygghet, penger, renommé, men også med innøvde standardreplikker. Det heter ikke ´kan jeg få´, men ´jeg skal ha´. Og ingen avslag blir akseptert.

Jeg leter etter et ord. Hva er det ordet. Hva er det jeg leter etter. Jeg kikker opp mot månen. Den henger høyere enn himmelen.

Vanesaker

Av gammel vane våknet jeg lørdag ved halvfemtiden på morran. En trikk ble slept opp Bogstadveien, hørte jeg. En buss ble dratt etter hengslene ned Skovveien, merket jeg. En svarttrost dro fra tre til tre klokken kvart over fire. Det er byens lyder slik vi morrafolket hører dem. Det er lyder som utelukkende gjør seg skriftlig.

En ny høst

Jeg gikk barndommens veier og småstier et sted i Finnmark forleden. Førti år siden, og det luktet kald, avblomstret brennesle, kattepiss og geitrams. Akkurat som i 1978. Svak susing fra hovedveien oppafor. Nøyaktig som den gang. En og annen buss. Slik som da. Men ingen barn å se. Kun stillhet. Ingen apache-sykler med speedometer, ingen høy latter på grensen av stemmeskiftet, ingen jenter som hoppet strikk. Som de gjorde den gang.

Og jeg tenkte: Javel. Jeg er femti. Tiden er endret. Det må jeg erkjenne. Jeg skal likevel aldri gå i den der fella, tenkte jeg: Jeg skal aldri skrive leserinnlegg om ungdommen nå til dags, som sitter innendørs med videospill og Gameboy. Aldri skal jeg bli en sånn fyr.

To minutter etterpå kommer jeg over en åpen garasjedør. Der står fem gutter og skrur på en demontert motor fra en firhjuling. Det lukter bensin og brennesle og geitrams i skumringen. De ler og har funnet koden. Ingen av dem sjekker mobilen.

Rett nedenfor kommer en gjeng barn ut fra et overgrodd kratt av selje og rognetrær. Det er langt over leggetid, det er snart mørkt, og de har vært ute og gjort jævelskap. Jeg ser det på dem. Det uttrykket når du har gjort jævelskap. Du husker følelsen? Og ingen av dem sjekker Instagram.

Poenget mitt er at 1978 og 2018 ikke er så ulikt som man skulle tro. Noe som er gledelig. Førti år siden, og det luktet kald, avblomstret brennesle, kattepiss og geitrams. Og litt bensin. Som det gjorde den gang.