Denne bloggposten handler om å gjenvinne pusten. Du lærer noen enkle håndgrep for å få tilbake et slags analogt liv. Dette er rett og slett noen livsnødvendige råd mot en digital hverdag. Og du kan selv dele dine beste analoge råd.

Det var Marius borte hos NRKbeta som for noen dager siden fortalte hvordan én eneste dings, telefonen, holder orden på et menneskes liv i 2010. Både fascinerende, og dypt skremmende. Jeg har mer enn en gang forsøkt å kjøre et scenario i hodet: Hva om internett bare ble borte? Hvis vi i morgen våknet opp til et analogt samfunn? Etter alt å dømme ville vi ikke kunne betale regninger. I og for seg et mindre problem, ettersom ingen regninger heller kunne blitt sendt ut. TV ville vært historie. I mange kommuner styres vannverket digitalt. Og hvordan skulle du kunne få sagt i fra om feil i vannkrana når telefonselskapenes servere ikke fungerte?

Desto mer betenkelig er det hva vi er nødt til å fylle hodene våre med. En rask opptelling viser at jeg til enhver tid har tjueto brukermanualer i hodet, bruksanvisninger som jeg har lest for å kunne takle en gjennomsnittlig digital dag i livet. Til og med en varmevifte i stua er digital. Vaskemaskinen er digital, den er programmert til å forstå at det er klimakrise i verden og vasker bare det den må. Men for noen måneder siden lot maskindøren seg ikke åpne fordi den digitale hjernen i maskinen led av tvangstanker om at den måtte vaske og vaske og vaske. Å skru av strømmen hjalp ikke. En servicetekniker fakturerte 850 kroner for å snakke den til rette. Jeg priser meg lykkelig, lykkelig over at jeg har en analog bil.

Den digitaliserte hverdagen er vill ferd mot galskap. Med dette tempoet er det ikke lenge igjen før en hel generasjon ikke husker, eller er i stand til, alminnelig analog livsførsel. Her er noen enkle råd til selvhjelp:

Spis en banan. Historien om bananen er fylt av analoge eventyr fra de sju hav. Det var visstnok portugisiske sjøfarere som bragte bananen fra det sørlige Asia til Europa. Bananen er full av vitamin a, som motvirker infeksjoner. Men hjelper ikke mot datavirus. De siste ukene har Facebook-brukere landet rundt fått merke at virusreiret Facebook ikke er så kult likevel, i alle fall ikke når maskinen i verste fall må kasseres på grunn av skadelig programvare forkledt som morsomme lenker, og der antivirusfirmaene står rådløse. Facebook-brukere blir ofte forledet til å tro at de er del av et verdensomspennende demokrati. Men at en godtefabrikant gjeninnfører et varemerke etter press på Facebook er et resultat av gratis markedsanalyse. Notat i margen til gravende journalister: Hvem står bak slike Facebook-grupper, hvem initierer dem?  Hvem ler hele veien til banken? Å spise en banan er omtrent tiden det tar å slette en Facebook-profil. Analoge venner har framtiden for seg.

Skriv et brev. Husker du hvordan det var? Du skrev for hånd, tankene hadde ingen hast, det var ingenting som trakk strøm. Hvert eneste hvite ark var en ny mulighet, en ny start, en slutt. Du kunne føle skriften. Du kunne lukte kanten av håndflaten som hadde strøket seg linje for linje nedover arket, en lang tankepause fra brevskriveren førte til at arket fikk en liten buktning et sted fordi svette fra hånden hadde trukket inn i papiret. Noen hadde slikket på et frimerke, kanskje satt det opp-ned, som en kode. Ventetiden var lang: Hvordan blir tankene mine tatt imot? Hva tenker hun selv? Det gikk ikke an å sende sms. Du måtte vente. Frimerkene finnes fortsatt, selv om de i dag er selvklebende. En analog postkasse står ute i vær og vind og bare venter. Du kan til og med installere et analogt spamfilter ved å sette merkelappen “Reklame nei takk” på den. Og det blir respektert, fordi postbudet er analogt.

Les en bok. Det er lov å kjenne seg gammeldags og takke nei til lesebrett. En god bok kan være så skremmende at ethvert dataspill, som dessverre har fått plass på kultursidene i Dagbladets nettutgave – tilgi dem, de aner ikke hva de gjør – fremstår som en dårlig spøk. En god forfatter bruker bare noen få setninger på å ta deg inn i landskap du aldri før har sett, hun får deg til å glemme tid og sted, og du kjenner et vemod som farvel til en venn når du oppdager at bokens siste kapittel rykker nærmere. En analog leseropplevelse trenger ikke opplading. For eksempel Frode Grytten: “Rom ved havet, rom i byen”, Samlaget 2007.

Fotnote: Jeg trodde jeg hadde varm kaffe på kjøkkenet. Det viste seg å være feil. Kaffetrakteren versjon 3.2.2 har skrudd seg av.

De sju dydene, siste del av sju selvstendige fabelfortellinger.

En uke senere.
Gressbakken nedenfor kirken har løvetann-blader. Noen av bladene har sprengt i stykker asfaltdekket ved parkeringsplassen der de to mennene står. Og det er ikke engang mai. Mennene svaier, øynene er rødkantede, sorgsprengte. De svarte slipsene deres blåser sidelengs i vårvinden.
- Du lå ikke med henne? Står du her og sier at du ikke lå med henne?
- Ikke det siste året, nei.
- Så hvis verken du eller jeg lå med henne, hvem hadde hun sex med da?
- Vi… Vi kranglet mye om det. Hun pleide å si at hun sparte seg.
- Sparte seg? Dette er helt forrykt. Jeg var gift med henne, men du kjente henne best.
- Nei. Ingen av oss kjente henne, Frank. Under kranglene sa hun at hun hadde mistet lysten på både deg og meg.
- Så hva i helvete sparte hun seg til?
- Vær så snill. Hun er død. Slipp taket i dette nå.
- Ikke faen om jeg slipper taket i det. Hvem sparte hun seg til?
- Nestemann, sa hun.

Kontrapunkt: Dødssynden begjær.

De sju dydene, sjette del av sju selvstendige fabelfortellinger.

Atten år senere.
- Hei, har jeg kommet til familien Johnsen?
- Det har du.
- Jeg vil gjerne snakke med Grethe Johnsen.
- Det er meg.
- Dette er løytnant Bernhardsen fra Frelsesarmeens ettersøkelseskontor. Jeg vet ikke om du skjønner hva dette gjelder?
- Ja. Det gjelder Eirik Johannessen?
- Det stemmer. Vi har lokalisert ham.
- Åh gud.
- Ja. Velsignet være Herren. Amen.
- Amen. Hva sier han?
- Eirik sier at han vil være i fred.
- Hvor er han?
- Det kan jeg dessverre ikke si. Jeg er lei meg. Men jeg kan ikke si det. Det tilligger de rettigheter en forsvunnet har.
- Hva sier han?
- At han ber om tilgivelse.
- Vi har de siste ti årene forsøkt å få tak i ham for å si at han er tilgitt.
- Jeg vet. Beskjeden er overbragt.
- Hvordan reagerte han?
- Det overstiger mine fullmakter å fortelle.
- Har han det bra?
- Nei.
- Hva mer kan vi gjøre?
- Ingenting. Jeg vil si at… vel. Jeg skulle sagt så mye. Jeg tror dere har gjort nok.
- Kan dere hilse ham?
- Vi skal… jeg skal se hva jeg kan gjøre.
- Hils ham.
- Jeg skal se hva jeg kan gjøre uten at det går ut over mine fullmakter. Farvel.

Kontrapunkt: Dødssynden latskap.

De sju dydene, femte del av sju selvstendige fabelfortellinger.

Et kvarter senere.
Butikken er stengt.
Man kan ikke lage kjøttkaker uten løk, gjentar han hele veien til graven. Og han vet at dette er siste gang.
- Pappa. Det er en ting jeg skulle ha sagt deg for lenge siden, sier han og svelger gråten. Gravsteinen er overgrodd med mose og en begynnende bregneskog.
- Og nå skal du høre på meg. Du snakket alltid om hva bestefar hadde lært deg. Om ære og arbeid og nøysomhet. Og alt dette skulle gå i arv, pappa. Men arverekken stanset den dagen jeg sa at jeg var homo. Husker du den dagen, pappa? Ikke? Jeg husker alt. Til og med hva klokken var da nyheten sprakk. Og nå går jeg. Det er dét jeg skulle ha fortalt deg for lenge siden. Det var bare det. Døden er ingen unnskyldning, pappa.

Dette var den dagen Knut skjønte at det er fullt mulig å lage kjøttkaker uten løk.

Kontrapunkt: Dødssynden misunnelse.

- Herre min hatt, så fort uken har gått! pleier vi å si.
- Ja, det føles ikke lenge siden det var mandag! svarer vi. Strengt tatt har jo uken ikke krympet. Men det pussige er altså at ofte har vi lik oppfatning av at det er nettopp det den har gjort.

Det finnes så langt ingen vitenskapelige holdepunkter for at tiden rent faktisk går saktere og fortere enn seg selv til tider. Men enkelte frittenkende kvantefysikere har begynt å former surrealistiske tanker: Hva om tiden beveger seg på ulike plan, på ulike nivåer og med ulik hastighet? Finnes det lag på lag av tid? Kan det være forklaringen på at vi fornemmer tiden som omskiftelig? Og her trenger jeg lesernes hjelp. Når opplever du at tiden går sakte, og hvorfor? Og når skulle du ønske at den kunne stanse?

Norge har i sytti år hatt noe veldig få land fortsatt har: et tidssignal. Tidssignalet sendes nå for tiden på NRK P1 nøyaktig klokken 12.59.50 mandag til fredag. Først fem korte bipp. Så et opphold på fem sekunder. Og nøyaktig klokken 13.00 kommer siste bipp. Tidssignalet var ment som et felles norsk referansepunkt for tiden. Var klokken 12, så var den 12 over hele kongeriket. Tiden gikk nøyaktig like fort på Lindesnes som i Gjesvær. Vi var kanskje ulike ellers fra landsende til landsende, men klokkene skulle i det minste gå rett. Men også der er tiden blitt knapp: I gamle dager var tidssignalet tretti sekunder. Selv tidssignalet er altså innhentet av tiden og jaget etter effektivitet. Så derfor tar vi oss tid til å mimre. I lydklippet under får du høre hallomann-legenden Leif Dubards avsindig vakre radiostemme fortelle at klokken er 12 på julaften 1984.

Fotnote: Den som hører lydklippet med headset, kan høre setningene som sies etter tidssignalet på forhånd i bakgrunnen. Årsaken er at klippet er lagret på et gammelt spolebånd. Når et spolebånd blir liggende ubrukt i mange år, smitter mikroskopiske jernspon, altså lydene,  fra tapen over i hverandre. Derfor pleide teknikerne i gamle NRK med jevne mellomrom å lufte båndene ved å spole dem fram og tilbake. Det var tider, det.

De sju dydene, fjerde del av sju selvstendige fabelfortellinger.

Måneden etter.
- Åttifire femti. Med kort?
- Med kort, ja. Åja, er det deg, Vidar? Du fikk jobben her på Narvesen? Supert. Skal vi se.
- Kode og klar.
- Kode og klar, ja. Du trives her?
- Kortet er avvist, står det.
- Neei. Gjør det? Jeg kan prøve igjen.
- Kode og klar.
- Skal vi se, Vidar, skal vi se. Sånn.
- Kortet er fortsatt avvist.
- Men faen. Hva slags dato er det i dag?
- Tiende.
- Faen. Jeg trodde lønna skulle ha… Jaja, jeg…
- Dere andre kan ta neste kasse.
- Vidar, jeg… Er det mulig å skrive opp og komme i morgen?
- Det har jeg dessverre ikke lov til.
- Nei. Nei, selvsagt. Ja, da må jeg bare…
- Du kan låne av meg.
- Vidar, du… du har jo…
- Deltidsjobb, ja.
- Takk. Du, kan du stikke oppom kontoret i morgen, så… ja, så…
- Du sa vel desember?
- Ja. Men kanskje du vil komme nå. Takk, Vidar.

Kontrapunkt: Dødssynden hovmod.

De sju dydene, tredje del av sju selvstendige fabelfortellinger.

Tjueseks år senere.
- Hvordan er hun i dag? spør han og ser på pleieren som nettopp har notert ham inn i besøksprotokollen.
- Nja. Så som så. Hun fikk en tablett i formiddag, ser jeg, men det ser ikke ut til å ha hjulpet. Du vet jo hvordan det er nå. Det er ikke så mye vi kan gjøre.
- Nei, svarer han og skritter ut i korridoren. Rommet hennes ligger nederst mot vindeltrappen. Det gamle ubehaget drar gjennom ham som en midtvintersvind; uvisst fra hvor, uvisst hvor lenge. Men den kommer alltid fra mørket. Han går inn med faste steg. Hun sitter på gulvet, tett ved vinduet.
- Hei, mamma. Hvordan er det med deg?
Hun ser foraktelig på ham og hever øyenbrynene. Alltid disse hevede øyenbrynene.
- Jeg skal ikke ha noe, sier hun.
- Hva er det du ikke skal ha?
- Jeg har leksikon, jeg skal ikke ha leksikon. Se her, jeg har leksikon, sier hun og viser fram en sokk.
- Jeg er Sigurd. Bare Sigurd. Du burde legge deg i sengen, mamma.
- Du skal faen ikke fortelle meg hva jeg burde! Ikke prøv deg! Kom deg til helvete unna! Jeg roper på brannmannen! Du er en jævel! Du er jævelen!
- Pappa har tatt med vafler. Se her.
- Jeg har ingen pappa!
- Nei, men jeg har. Se her. Spis nå.
- Hvem er du? Du virker kjent.
- Jeg er sønnen din.
- Åja. Du, ja. Jeg prøvde å drukne deg en gang.
- Ja, du sier så.
- Det er sant.
- Ja, og om så var, så husker jeg det ikke. Du har fortalt det mange ganger, mamma. Mona hilser så mye.
Kvinnen på gulvet kaster pappfatet med vaflene i veggen.
- Jævel.
- Pappa kommer en tur i morgen. Mona og jeg drar til Haukeli nå i vinterferien.
- Jeg har alltid hatet deg.
- Ja, mamma. Du har alltid hatet meg. Og det er først nå du har lov til å si det.

Kontrapunkt: Dødssynden vrede.

De sju dydene, andre del av sju selvstendige fabelfortellinger.

Fem minutter senere.
- Sover han?
- Jeg tror det.
- Han har vondt i kveld.
- Ja. Hva leser du?
- Om bivirkninger.
- Kjære. Kan vi ikke ha én eneste frikveld?
- Det er siste julen vi har ham. Du vet at…
- Ja. Turid, jeg vet alt om leukemi nå.
- Hvorfor ble han sint?
- Han ønsket seg Playstation.
- Tror du vi får delt opp strømregningen i januar?
- Ja. Du gråter.
- Du også.
- Juletreet står skjevt.

Kontrapunkt: Dødssynden fråtseri.

De sju dyder, første del av sju selvstendige fabelfortellinger.

To år senere.
Det ligger et stetoskop sammenrullet på skrivebordet. Kvinnen er nesten blåaktig blek i ansiktet, legen har reist seg og står med ryggen til henne. Det er snøbyger fra vest.
- Hvordan vet du dette, Ove?
- Fordi jeg har snoket i journalen hans. Men han vet det ikke selv enda. Systemet har ikke rukket å sende ut beskjed. Men jeg tenkte at du kunne ha nytte av å vite det.
- Ove. Du og jeg… vi… Det gikk jo ikke lenger.
- Nei, det gikk ikke lenger.
- Jeg har så lyst til å si deg at…
- Jeg vil ikke snakke om det.
Han snur seg fra snøbygene, setter seg ved pulten og noterer på en blokk.
- Når hadde dere sex sist?
- Det er en stund siden. Ove, jeg…
- Hvor lenge?
- Fire måneder.
- Da er du frisk. Han var her selv og tok testen etter en tjenestereise til Chile for tre måneder siden.
- Herregud. Herregud.
- Jeg vil bare for sikkerhets skyld be deg teste deg. Som jeg sa er det fullt mulig å leve i et forhold der partneren har hiv.
- Når får han selv vite det?
Legen kikker på skjermen og henter opp en kalender.
- Onsdag neste uke.
- Ove. Jeg elsket deg alltid.
- Disse brosjyrene gir deg et innblikk i de ulike stadiene i sykdommen.
- Ove.
- Jeg setter opp time på laboratoriet for deg i morgen.

Kontrapunkt: Dødssynden grådighet.

- Filipenser. Det høres definitivt ut som noe man ikke vil ha, sa en kollega av meg. Og jeg er veldig enig. Filipenser har jeg hatt, og det er ikke noe å trakte etter. Hva er det skrekkeligste ordet du vet?

Jeg holdt lenge en knapp på ‘busemann’. Inntil jeg fant ut at busemannen egentlig ikke finnes. Og den største bløffen vi i Nord-Norge har kjørt, ved siden av at vi alltid står han av, er at ‘hæstkuk’ er godt ment og er noe vi bruker som kjælenavn på hverandre. Sorry, men slik har det aldri vært.

Over til leserne.