Strøkne notater

Det var en gang en krydderimportør som dro til India. Men det ble bare dill.
Og så var det fiskeeksportøren som satset på trål, men endte opp med kredittnota.
Litt morsomt, egentlig, at man vinterfórer rein med høy, mens de egentlig spiser lav.
En sammensvergelse: På svensk uttales ‘appelsinjuice’ ‘appelsinjos’. Ljus på svensk er ljos på nynorsk. Noe å tenke på der.

Det regnet den kvelden. Regnet hadde gått over fra sein ettermiddag, over i grå kveld. Til sist ble også de gule bjørkebladene borte i grått, mørkeblått, og til sist svart. Gatelysene la lyspunkter i det blåsende og våte løvet, vinden satte fart rundt bjørkeleggene, ikke mye, bare nok til at det ble en viftende bevegelse. Jeg hadde sett det så mange ganger før. Men den kvelden ble alle bevegelser, lukter, og alt regn, så mye sterkere.

Det var ei klokke på veggen der på fødeavdelingen. Den gikk ikke riktig. Jeg fikk det for meg at hvis den ikke gikk riktig, var det ingen som kunne vite når du egentlig ble født. Derfor klatret jeg opp på en stol og stilte den klokka. Jeg tror til og med at jeg skiftet batteri.

Det sies at det er en så vakker opplevelse. Jeg har vel stilltiende sittet og hørt på alle nyfrelste fedre og mødre som har glemt epidural og oppkast og åtte centimeter åpning. Det er så vakkert, sier de. Nei, jeg synes ikke det var vakkert. Det var tvert imot voldsomt. Det var vått, det var ustoppelige krefter, det var livet på vei ut i friluft.

Og så var det dette blikket ditt. Jeg var den første som så det. Blikket ditt var svart, øynene hadde vært vant til mørke, du myste, ansiktet uttrykksløst, alt var svarte pupiller som med langsomme sveip søkte i rommet. Så stanset øynene dine i mine i noen få sekunder, svarte, dype og blanke, nye øyne som så at det var et annet liv der, og jeg ble livredd, det var et voldsomt øyeblikk av å være observert, du registrerte et annet liv, så slapp du blikket og var fri. Klokka var rundt 2140. Vakkert? Nei. Men det mest besnærende jeg har opplevd i hele mitt liv, og jeg har aldri glemt det. Siden den kvelden har jeg tenkt på deg hver eneste dag. Siden den kvelden har jeg elsket deg så godt jeg har kunnet. Det var den kvelden klokka begynte å gå. Jeg vet det, for jeg stilte den.

Tilegnet sønnen min, som er 18 år i dag.

- Hallo, kammerat. Psst, kammerat. Harru no småmynt te en gammal sjøulk?
- Nei, tenk at jeg har ikke det. Og jeg skal fortelle deg hvorfor. Det er et jævla mas. Kommer man så i kassa på Rema. Står man så der med lommeboka. Drar man så opp en hundrings. Og har man så betalt. Og da kommer det: Har du femti øre, eller kanskje en krone, eller kanskje en femmer, og så blir man stående der, vrenger lommene, køen stopper opp, hele butikken stopper opp, man vet at man kanskje har femti øre et sted i jakkefóret, joda, man kjenner noe inni der, og ekspeditrisen retter på håret og tygger videre på tyggisen og renser neglene, og det drysser lommerusk over hele gulvet, kvitteringer og småspiker og til og med en narresmokk, hvor faen kom den fra, den skulle man stappet i kjeften på den tyggegummityggende og passe engasjerte kassadamen, der var den, nei, det var en mutter og ikke femti øre, vent, jeg har den snart, jada, bare press på der bak, jeg gjør så godt jeg kan, og snart er det deres tur, og da er det dere som står der og tømmer bukselommer og skjørtekanter for papir og småstein, de må jo ha et gedigent renholdsbudsjett på Rema, alle gulv skal feies rene for den samlede befolknings navlelo og tobakksrusk når dørene stenger for kvelden, og alt på grunn av hundretusenvis av menneskers fortvilte jakt på småmynt, der var den, nei, det var en eurocent, så beklager, jeg har ikke femti øre, nei, ikke engang ei krone, nei. Her har du en hundrings.
- Takk skarru ha, kammerat. Tusen takk. Velsigne deg.
- Kjeften på deg.

- Hva skal vi skrive om, ååååhhh. Åhhhh. Lææærer! Aaaarg!
Sist hørt i femteklasse.
Jeg satt på vindusrekka – jeg har alltid sittet på vindusrekkene – og kastet blikk på den andre av klassens to skriveføre, ei jente med langt hår som luktet Timotei-sjampo. Dette siste kan jeg ikke vite sikkert, for jeg kom aldri på lukthold, men om hun vasket håret i noe (noe hun vel gjorde), må det ha vært Timotei. Alle vasket håret i Timotei på syttitallet. Hvorom allting var: Vi himlet begge stumt med øynene over klagingen fra bakerste benk, over denne evinnelige sutringen fra dem der bak, og vi satte bare i gang. Vi skrev i rasende fart, kikket ut vinduet, skrev videre og videre og videre. Det var aldri noe spørsmål om hva vi skulle skrive om. Herregud, jeg elsket norsktimene. Og senere, litt hårvekst rikere og et stemmeleie lavere, elsket jeg norsktentamenene. Eksamenene. Disse herlige, stumme timene der tyngdelover var opphevet, stillhet rådet, og det var lov å ha med godteri. Jeg så ut av vinduet og hadde alltid kontroll. Hva man skal skrive om? For et dumt spørsmål. Spør heller hva man ikke kan skrive om. Det er ikke mye.

Eller, jo. Jeg kunne ha skrevet mye om tokomponents epoxymaling. Om blandingsforhold, om tørketider som er raskere enn rundetidene til Kay Stenshjemmet var. Og om å ha blandet nøyaktig én desiliter for lite for å klare første runde. Kay Stenshjemmet, du vant riktignok på lengde. Men så føk du heller ikke rundt og skulle rekke kvadratmeter. Mye jeg kunne ha skrevet om det. Men jeg gidder ikke.

Jeg kunne heller ha skrevet om gressløk. Jo, sannelig min hatt, det gjør jeg. Jeg har eid min egen gressløktue i tolv år. Det er en underlig plante, klar til høsting i mai, mens bjørkebladene står måpende og hutrer inne. Det er ikke rart at bjørkene ikke vil springe ut: De ser jo at jeg kommer ut med saks og skjærer i levende grønt, derfor velger de å bli inne en måned til. Men gressløken – den er like blid og kommer ut igjen, vokser seg fyldig og saftig, og der bjørka gir opp i august, gir gressløken seg aldri, aldri, ikke før frosten kommer, da siger den sammen, og du kan høre den hviske ‘i’ll be back’ i triumf.

Og til vintermånedene: Gressløkolje. Legg gressløken i rapsolje, skru til, og som læreren i norsktimene skrev på tavla: La stå. Jo, det finnes da alltid noe man kan skrive om. Ferdig med den saken.

Jeg leste i dag et partibarometer,
nå går jeg bare her og leter og leter
etter ham som kan si hva som skjer her til lands,
trenger jeg egentlig si navnet hans?

Drei litt på knappen, finn en kanal,
hvis jeg snart ikke finner ham, blir jeg gal!
Men puh, jo der var han, i dag som i går,
nå kan jeg sette meg ned med min kaffetår
og endelig skjønne hva barometeret viser,
han forklarer på radio, etter en teaser.
Takk, Dagsnytt Atten, takk alle mann!
Takk for at dere gir meg Arne Strand!

Jeg var nødt til å gå til innkjøp av et hullbor. Hullet som skulle bores, måtte være maks 57 millimeter. Til nød 55, men altså maks 57, stod det i bruksanvisningen på trepakningen med halogenspot’er, som i seg selv var vakuumpakket i hardplast og måtte åpnes med både saks, filetkniv og kjøttøks.

Dette fantastiske hullboret, som du her ser i all sin prakt, måtte kjøpes med en spesialdings som skal monteres på selve hullboret, før hele herligheten settes fast i chuck’en på drillen. Prislappen for dette ene 57 millimeter hullet kom på 414 kroner. Jeg er nå den lykkelige eieren av et hullbor, som bare kan bore 57 millimetershull – og intet annet. Skal jeg bore 60 millimeter, må jeg ut med ytterligere 249 kroner. Og så videre. Og så videre. Det er Bosch som står for denne forretningsideen. Nå har dere et navn på dyret.

Jeg vurderer å starte en slags hull-tjeneste. På et aller annet vis må dette vel lønne seg. Dør til dør skal jeg vandre.
- Unnskyld, frue, De skulle ikke tilfeldigvis trenge et hull på eksakt 57 millimeter?
Eller
- Goddag i stua! Jeg kommer fra Norsk 57, som vi kaller oss. Jeg jobber frilans med å bore opp hull. Ikke hvilke som helst hull, nei, hva tar De oss for? Femtisju millimeter skal det være, det er siste mote i år.

En venn på Twitter forteller at han, på sin side, har et ubrukt hullbor på 73 millimeter liggende. Jeg ser for meg en business her, en hel arbeidsstab med hver sine spesialiteter. Javisst. Det er størrelsen det kommer an å. Vi kunne hatt så mange morsomme julebord.

Og, ja: Både hullboret og tilbehørsdingsen var vakuumpakket i hardplast.

Et nølende festskrift til en femtiåring.

I dag feirer vi femti år med tv i Norge! Du finner masse, masse stoff om det på jubilantens nettsider, og der kan du blant annet høre Hans-Tore snakke halvveis bokmål. Som mange av dere vet, var det ikke tillatt med dialektbasert fremføring i NRKs nyhetssendinger inntil for bare et par år tilbake. Den skansen er nå beseiret etter en opprivende debatt både internt i NRK og ute i offentligheten, anført av vår tidligere språkkonsulent Finn-Erik Vinje på den ene siden og NRKs eget språkutvalg på den andre.

Mens jeg skriver dette, snakker Trond Viggo Torgersen på radio om hvordan det er å lage tv. Han forteller at det er hardt arbeid, og ikke alltid like koselig som på radio. Han kunne ikke sagt det mer presist. Dagen i dag er dagen der mange av oss som har stått foran kamera blir intervjuet. Jeg har lyst til å snakke litt om kabler, om de folkene du ikke ser, og dem som står i all slags vær og gir deg bildene som kan zappes vekk med et eneste klikk på fjernkontrollen.

Mars i år, Tana i Finnmark. NRK satser offensivt på å dekke Finnmarksløpet, Europas lengste hundeløp. Vi har etablert oss med utestudio i en lekkert designet iskulisse, perfekt lyssatt. Anne Rimmen er klar til sending. Slik så det ut for seerne, hvis du ser bort fra kamera som du normalt ikke ser. Vi hadde fått laget et fantastisk spesialdesignet studio i is og snø. Vakkert, ikke sant? Det som kanskje ikke kommer klart nok fram, er at det er 32 minus. I hver sending skulle det brenne et bål, noncalant plassert i venstre bildekant, som den største selvfølgelighet. Men jeg kan si et og annet om bjørkeved kjøpt på Shell. Den er ikke spesielt tørr. Vi hadde en hel del bry med det bålet. Enten røk det som en indianerlandsby på krigsstien, eller så ulmet det som i Arbeiderpartiet før et landsmøte. Men de fikk det til, disse fantastiske ståpå-menneskene bak som aldri gir seg. De gav jernet, fyrte og slukket, blåste og svor. Men fyr ble det.

Vi hadde også hunder der. To trekkhunder som skulle fungere som kulisser, bare ligge stille og være deilige. Men hunder på sending er en risikosport. Hunder hyler og uler. De fjerter og gulper og spyr. Og de går umotiverte turer. Hunder går alltid turer, de skal alltid et eller annet sted. Rett før jeg skulle på direkten en av disse dagene fant en av dem ut at han skulle ule. Det ville tatt oppmerksomheten vekk fra meg og budskapet, og det vil man jo ikke. Men hunder er usedvanlig dumme, tåpelige og lettlurte dyr, så et elgbein gjør enhver hund rolig. Det sørget bakkemannskapet for. Så, derfor, ingen uling mer, bare en lydig hund, perfekt som staffasje, stolpet til bakken i solid is. Alt takket være dem du aldri ser. Og de strakk kabler.

Kablene, ja. Her ser du noen av dem under Finnmarksløpet. Under enhver tv-produksjon er det alltid en rekke kabler. Ikke bare skal de funke, men de skal også sitte koblet nøyaktig der de skal. Det er kilometervis av dem. Bildekabler og lydkabler, styringskabler og kommunikasjonskabler, firetråds- og totrådskabler, telefon- og fakskabler, datakabler og kabler til regi i Oslo og Bergen og Stavanger og Trondheim, og alltid en kabel som må fikses og sikres. Javisst, sikres, og også bevoktes. Det finnes alltid noen der ute som vil klippe en kabel: En misfornøyd lisensbetaler, en som ikke er enig i programmets budskap, eller noen som gjennom førti år har opparbeidet seg en aggresjon mot værmeldingen. Folk klipper faktisk kabler med den begrunnelsen. Disse kabelklipperne er i mindretall, men de finnes. Dess verre er det med mer normal feil: Kabler som er feilkoblet, kobbertråder som er slitt, kabler som er analoge når de burde vært digitale, optiske kabler, utgåtte kabler og sterkstrømskabler som skulle vært svakstrømskabler. Og nei: Vi bruker ikke scart. Men vi fryser.

Slik så en av fotografenes fottøy ut under Finnmarksløpet. Praktisk, velprøvet og fungerende. Dette er en NRK-medarbeiders hverdag mange måneder i året. Det er essensen av et yrkesmenneskes erfaring gjennom årtier. Goretex til sitt bruk, urfolks erfaringer ellers. Dette fottøyet har også sin fordel for deg som seer: Du hører dem ikke, alle disse fottrinnene på ordre fra regi, kamera 2 høyre, litt til, så ja, stans, og alt du ser er en liten innzoom, en liten bevegelse på tv’n, du lurer på hva som skjer, litt mer til venstre, få se, få se, flytt deg litt, og vi vet at du sitter der i sofaen og ber oss flytte oss, men vi venter, for dette er dramaturgi, dette er tv på sitt beste, det er dette som gjør at du ikke går til TV2. Ja, vi skal zooome ut, men bare hvis du blir sittende, vi vet hva du vil ha, dette er femti års opparbeidet fagkunnskap. Du skal få se. Men det er vi som bestemmer, dette heter dramaturgi. Og vi vet at du sitter der.

Og jeg elsker det. Jeg elsker denne frysingen ute på settet, jeg elsker fagkunnskapen som er formsydd for at du skal sitte der og ville ha mer, mer, mer. Jeg elsker å ha vært en del av dette maskineriet, og the show som must go on and on and on. Jeg elsker følelsen i studio når jeg jeg har sølt et helt glass vann i en monitor på en valgsending mens et innslag går, og alt bakkemannskapet sier er “slapp av, vi ordner det”, og når innslaget er over kan du som ser ikke se annet enn en kontrollert programleder som fortsetter. The show goes on and on and on. Sendingene slutter aldri. De gjorde det før, men de gjør det aldri nå.

For meg er fjernsynet mer enn underholdning. Det er en kultur, en oppvekst, en barndom. Da jeg ble profesjonell tv-medarbeider ble det frysing, svett sminke, tårer, krangler, medarbeidersamtaler, seertall og memorering av introer, ikke bare Bilde-For-Bilde, mens også samarbeid med Roald Øyen og bildeklipp og seertall og værsgod og har vi det vi skal ha. Tv i Norge er historien om blodslit og en evinnelig frysing. Og jeg er så takknemlig. Jeg er takknemlig for at jeg fikk være del av historien og jakten på bildene og seere.

Javisst, jeg er kritisk, til det meste. Jeg er kritisk til de av dere som ser tv som fiksjon, og til de av dere som ser tv som virkelighet. De som bare ser fiksjonen, ser bare kjendisene. Men de ser heller ikke den stadige uroen og blikkene på t-banen, eller hvorfor mange av mine kolleger har hemmelig telefonnummer. De ser heller ikke den stadige uroen på redaksjonsmøtene over andres seertall, over uroen for egen arbeidsplass og personlige økonomi. De som bare ser virkeligheten kan heller ikke se arbeidslistene, den stadige uroen i arbeidsplanene, frykten for konkurrentene, frykten for å bli mislikt. Frykten for at du skal ringe inn og si at du ikke liker oss. Men jeg er bekymret for mer: For deg som skrur på tv som en bakgrunn. For deg som tror at dette er ren underholdning, og som var blant de tusenvis av barn mellom 8 og 12 år som så reprisen av Big Brother kl 01 om natten. Hvor var foreldrene dine? Ikke nekt, vi har statistikk, vi vet hvem du var. Det var ikke slik vi ville ha det. Vi tenker også på deg som ikke synes det er morsomt med en full mann som snubler på lillejulaftens kveld på gulvet i rus, mens alt du vil er at mamma ikke skal røyke hasj i morgen. Og alle vi andre kaller det tv-tradisjon.

I dag skal du kose deg med femti år med en fri tv i et fritt Norge. Du har selv kunnet velge tv-tilbudet på NRK1, og det er mye å glede seg til. Akkurat nå, mens jeg skriver, forteller Erik Bye om pionértiden. Glem den ikke, den er gull verdt. Erik, det hender jeg savner deg.

Skrevet i dyp takknemlighet over å ha fått være med på tjueen av de femti. Fortell gjerne om din beste tv-opplevelse.

(Kosekose-radiostemme på bokmål med trykk på alle verdiord som tenkes kan. Vi gjør oppmerksom på at denne leksjonen er uredigert.)
Hallo, alle sammen, så er vi klar for siste del av dette kurset i nordnorske fraser og myter! Kurset gir deg rett til førti studiepoeng, studielånsnedskriving og generell rett til multeplukking. Er du klar med penn, papir og kaffekoppen?
(pause for at lytterne skal svare ja)
Fint! Da går vi i gang! I denne leksjonen skal vi snakke om oljeboring i nord, og vi skal såvidt også innom motorferdsel i utmark. Du blir også kjent med Geir Leif, en sunnmøring som driver snurrevad-fiske på Nordkappbanken. Og blir det tid på slutten, skal vi innom holdninger til urfolkskonvensjonen, også kalt ILO-konvensjonen nummer 169.
(en dør smelles opp, produsenten kommer inn)
Nei, nei, nei, nei! Kutt! Dette har vi snakket om før! Dette kan du ikke si!
(Programlederen forurettet, mørk kosestemme forsvunnet, erstattet med pinglestemme fra Hattfjelldal)
Du ska’kje vør å bry deg!
(Produsenten)
Kursopplegget er støttet av Landsdelsutvalget for Nord-Norge og Nord-Trøndelag og skal være ukontroversielt, passe vassent og passe svevende. Vi kan ikke avvike fra statuttene, og det vet du!
(Skjelvende underleppe på programleder som ser i bordplaten)
Ke ska e snakk om då?
(Produsent sukker)
Snakk om gjestfrihet, begrepet hæstkuk, om at vi står den av og slike ting. Så. Da er vi klar for ny tagning.
(Programleder gråter)
Søringjævel. Du ska’kje vør å vær så hærsjlig.
(Produsent hever pekefinger)
Pass deg. Husk hvor du kom fra før vi i det offentlige plukket deg opp fra rennesteinen. Klar? Oooog værsss’god!

(Halvveis entusiastisk radiostemme, litt tett i nesen, i bakgrunnen synger Kirsti Sparboe)
Da er vi kommet fram til siste del av dette kurset i nordnorske myter og fraser. Bestått kurs gir deg lavere skatt, økt barnetrygd, og diverse andre unntak fra å bidra til fellesskapet. Er du klar?
(pause)
Fint! Da går vi i gang! Vi skal i denne siste delen gjøre noen skriftlige oppgaver.
(pip)
Hvem snakket om at det skulle bli lys i husan?
a)Arthur Arntzen, og da flirte æ så æ skreik
b)Helga Pedersen, men kor e ho i dag?
c) Elkjøp
Hvem sa at det går an å leve av fiskeri, bare man driver rasjonelt og målrettet?
a) Møringan
b) Arthur Arntzen, og da flirte æ så æ skreik
c) Jens Stoltenberg, og se bare korsen det gikk
Hvem snakket om at vi må satse offensivt på alle flanker i nord?
a) Jonas Gahr Støre, den pratmakarn
b) Egil Drillo Olsen
c) Arthur Arntzen, og da flirte æ så æ skreik
(pip)

(Passe engasjert radiostemme)
Og bestod du disse tre kursmodulene er du godt skikket for et liv i nord! Glem ikke det gode humøret, og husk: Vi står han av!

(Meget entusiastisk radiostemme med sterkt overdrevet trykk på verdiord)
Hei og velkommen til andre del av dette kurset i nordnorske fraser og myter! Dette kurset er for deg som vil gli sømløst inn i det nordnorske samfunnet, og gir deg førti studiepoeng samt rett til nedskriving av studielånet etter gitte regler. Er du klar?
(Pause for at lytterne skal svare ja)
Bra! Da går vi i gang. Leksjon to, side to, eksempel to. Du har lyktes i å komme gjennom til stedets pizzasjappe. Følgende dialog utspiller seg mellom deg og ekspeditøren:
(pip)

- Hei, jeg skulle bestille en pizza.
- Jaha.
- Ja?
- Ja, ka slags pizza?
- Jeg skal ha en ganske sterk, med ananas, banan, curry, kjøtt og paprika.
- Banan??
- Ja?
- Det bruke vi ikke her.
- Men kan jeg få det?
- Med banan?
- Ja.
- Da må æ ut og kjøpe banan. Kanskje i morra.
- I morgen??
- Rema e stengt.
- Jaha. Ja, da får det bli uten banan. Men curry har dere?
- Vi har grillkrydder.
- Er det curry i den?
- Vent. Æ må læse.
- Hallo?
(et minutt pause)
- Hallo?
- Ja?
- Ja? Hallo?
- Ja, hallo??
- Det er meg igjen.
- Ja, ka du vil?
- Ja, hallo? Ja, var det curry i den?
- Nei.
- Neivel. Men så var det kjøttet. Hva har dere?
- Biffsnadderkjøtt.
- Det er ganske seigt, er det ikke?
- Rema e stengt, sa æ.
- Javel. Da får det bli det. Og hva koster pizzaen?
- To hundre og trædve krona.
- Hva??? I Oslo koster det åtti.
- Så fær te Oslo, da. Skal du ha pizza?
- Ja. Hvor lenge er det til den er ferdig?
- En times tid.
- Hallo, du. Det tar vel bare maks et kvarter? Dere er jo bare hundre meter nedi gata?
- En time.
- Hvis jeg henter den selv?
- En time, da også.
- Jaha. Og da skal den til Storveien 3. Det er andre etasje, du går inn i…
- Æ vet kor det e.
(klikk)
(pip)

(trøstende stemme)
Oisann. Dette gikk ikke så bra. Men vi skal gi deg svaret på hvordan denne samtalen kunne gått så meget bedre. Er du klar?
(pause)
Bra! Da tar vi den korrigerte dialogen.
(pip)

- Hei, jeg skal ha en pizza nummer to.
- Te?
- Storveien 3.
(klikk)
(pip)

(Entusiasme)
Men dette var da ikke så vanskelig?
(Pause)
Nei, ikke sant! Øv på denne dialogen til i morgen.
(Økt entusiasme)
Og som de sier nordpå: Vi står han av!

(Pedagogisk riktig radiostemme med overdreven entusiasme og barnehageaktig trykk på verdiord)
Velkommen til dette kurset i nordnorske fraser og myter. Dette kurset er i tre deler og gir deg førti vekttall studiepoeng samt rett til nedskriving av studielånet etter gitte regler. Det er til hjelp for deg om du sitter med penn, papir og tålmodighet.
(Økt entusiasme)
Er du klar?
(Pause for at lytterne skal kunne svare ja)
Fint. Da går vi i gang. Leksjon én, side én, eksempel én.

Du står på kiosken, og du hører følgende dialog mellom to kvinner:
(pip)
- Nå ka.
- Nå. Ja. Og du?
- Nå. Ja.
- Han va hard i natt.
- Ja. Hos dæ åsså?
- Ja. Men han blei stygg i morres.
- Æ håpe han bli bedre i morra. Nå hei.
- Nå hei.
(pip)

(Pedagogisk stemme)
Denne dialogen kan virke både fremmedartet og støtende. Men vi skal forklare. Her kommer dialogen i oversatt versjon.
(pip)
- Heisann, trivelig å se deg! Hvordan står det til?
- Heihei! Jotakk, bare bra! Og du?
- Finfint!
- Hjelpe og trøste, det blåste fryktelig i natt!
- Javisst! Var det like ille ute hos deg?
- Ja, men det ble faktisk enda verre utpå morgenkvisten.
- Vi får krysse fingrene og håpe på bedre vær i morgen. Jeg må stikke nå, men det var trivelig å sees!
- Takk det samme, vi snakkes!
(pip)

(Pedagogisk og lett imperativ stemme)
Øv på denne dialogen til i morgen.
(Entusiastisk)
Og som man sier nordpå: Vi står han av!