Opptrinn på Theatercaféen, aka vår i vente

En sjefredaktør har gått over stag, kvelden har gått over styr, biskopens datter er over seg og en sekretær fra kulturkomiteen er under bordet, svingende med selfie-stang mellom damaskdukenes dusker. Men serveringen er ikke slutt, det er åpen svingdør til kjøkkenet, der kelnerne passerer hverandre sidelengs, oppskjørtet og oppdresset, og det er da sjefredaktøren reiser seg, klirrer på glasset, hever sin røst og sitt ambisjonsnivå og roper:
– Send oss en tallerken suppe, kelner! La denne tallerkenen jeg nu bestiller komme flyvende og uidentifisert, sett meg på vent, gi meg summetonen, frøken! Jeg sa: Gi meg summetonen, frøken, for fanden, rikstelefon til utkanten av tilværelsen, jeg betaler!

Og det er sukker på bordene, blod i appelsinen, en trikk er i rute, og nord om Nakkholmen dovner siste rest av vinter vekk, med hendene godt plantet under Dyna fyr.

Det sitter en fugl der oppe

Der. Ved trikkeholdeplassen i Birkelunden. Akkurat der. Det sitter en fugl der oppe, er det en meis eller er det en spove, jeg vet ikke, er det en poppel eller er det ei bjørk, jeg vet ikke, jeg tok ikke brillene med meg, men ører har jeg. Og det er en feil på den fuglen. Det er derfor det ikke er klart for meg om det er en meis eller en spove. Den høres, nå i mars, ut som ei slitt viftereim fra en kassert Opel, eller noe enda mer alvorlig, den aller siste gangen mekanikeren skrur om tenningsbryteren, lytter, rister på hodet, skrur av tenningen, stryker lua av seg, klør seg over skjeggstubbene og konstaterer:
– Nei, dette blir dyrt, du. Her må det en ny Opel til, det kan jeg si.
Bytt ut «Opel» med «fugl», så skjønner du hva jeg mener.

Enten må noen bytte deler på den fuglen, eller gi den sangtimer, vi er allerede langt ut i mars. Jeg vet for øvrig ikke hvem dét skulle være, verken det førstnevnte eller det siste. Den fuglen, den ulykkelige fuglen, står enten helt på fallrepet av sin karriere som sangfugl, eller også helt i starten av en karriere som kanskje burde avsluttes her og nå; det er ikke sikkert å si hva som krever mest jobb, og ikke minst vondest selvinnsikt. Har fugler selvinnsikt? Det burde de ha.

Men hvis ingen gjør noe med den fuglen, eller hvis den ikke tar seg selv i nakken, kommer ingen snart til å høre forskjell på den og 11-trikken, vi er på god vei dit. Og slik kan vi ikke ha det. Jeg tipper det blir trikken som må på service. Det er nok det enkleste for alle parter.

Det er ikke lange biten

Cecilie smugrøyker. Hun har fisket opp tipakningen og har gått helt ned på kanten av fremre langside, vekk fra de andre skrålende foreldrene, trekker kåpen tett rundt halsen i regnværet. Den 27. desember er snøfri, men banemannskapet på Frogner har greid å holde isen fri for overvann. Hvordan greier de det? Hvordan greier de å holde overflaten slik, så skinnende, blank, ingenting som butter, bare dette glatte, vakre, fine, skinnende?
Det er maskinene, tenker hun.
Maskinene.
Banepreppen som går ved 16-tiden polerer vekk alt det oppskrapede, alle riper, alle spor av fall og sinte hakk.

Hun ser Sebastian svinge hockeykølla på skrå mot målet, pucken suser inn, han løfter den andre armen, svinger elegant over mot kortsiden, mottar jubel fra de andre på laget. Hun ser at han er i ferd med å bli noe mer enn sine ti år, noe har skjedd med ham, hun ser at uvørenheten hans er borte, ubalansen er ikke der mer, han vet det ikke selv, i alle fall kan han ikke sette ord på det, men han vokser nå. Det er ikke lenge igjen.

Hun griper Sebastian i den venstre hånden når de svinger ut døren fra stadion og møter grusen på gangveien langs Middelthuns gate. Selv har han slengt hockeykølla og skøytene over den høyre skulderen, han er svett og glad:
– Mamma, så du det siste målet? Så du det?
Cecilie nikker, svarer mhm. Det mørkner fort. Det er ikke lange biten opp til Majorstukrysset, men hun føler seg avmektig sliten. Sebastian er sterkere enn henne, hun kjenner at han drar i henne, han går for fort. Hun slipper hånden hans, han fortsetter på egenhånd et godt stykke foran henne. Snart er de ved det første lyskrysset, der Middelthuns gate krysser Kirkeveien, det lyskrysset som alltid bruker så lang tid på å skifte til grønt, krysset der folk blir stående og se rett fram, ingen snakker med hverandre, alle venter på grønt, alle skal et annet sted. Det er ikke lange biten igjen dit. Hun snur seg, kikker over skulderen, tilbake mot stadion.

Hun ser ei jente gjøre en slak, vakker piruett, snurrer rundt, ut med armene, ler en latter som kommer helt nede fra magen. Slik ja, Cecilie, så flink du er. Litt til, Cecilie. Sånn, ja! Nå greier du det! Det er ikke lenge igjen nå, Cecilie! Nå er det ikke lenge igjen! Men Cecilie, kan du ikke prøve litt til? Vi har sånn tro på deg, Cecilie. Prøv litt til. Nå skuffer du oss. Cecilie, jeg vet ikke hva jeg skal si. Anklager du meg? Du ville jo dette, du også. Jeg tar jo min del av det, Cecilie, du vet jo det, det er bare så masse… så masse nå, det er ikke lenge igjen så blir det mer tid. Ikke lange biten igjen nå, Cecilie. Kan du ikke prøve litt til? Du som er så flink jente?

Sebastian står allerede ved lyskrysset, det er rødt, som vanlig. Så sterk han virker. Vipper med støvlene og har full kontroll. Han har fortsatt det der blikket som bare tiåringer har, snart her, snart der, snart så fokusert at det tidvis er ubehagelig, mange spørsmål i det blikket. Mange spørsmål om hvorfor. Det er ikke lenge igjen nå, til spørsmålene blir såre, skarpere. Hun tenker: Nå er det ikke lenge igjen. Hun tenker det om igjen og om igjen mens bilene suser forbi: Snart kommer alle spørsmålene. Om hvorfor. Om når det ble bestemt. Ja, når var det egentlig du bestemte deg, Cecilie? Hvor lenge før jul? Du satt jo bare der. Du sa ingenting. Nå skuffer du meg virkelig. Du satt bare der, rundt julemiddagen med alle oss som vil deg bare godt, og du visste det hele tiden. Og alle de der Instagram-bildene, Cecilie. Sebastian, gå på rommet ditt. Se på oss, Cecilie.
– Kom nå, mamma, det er grønt! sier Sebastian, han står midt i krysset:
– Du må forte deg! Snart blir det rødt, det er ikke lenge igjen!

20-bussen tar dem igjen ved krysset til Arbos gate. Hvor går egentlig 20-bussen? Hun forsøker å skjelne folk bak de duggete rutene der inne, hvordan de er kledt, hvilke ansikter de har. Sebastian traver videre, hun er irritert. Var det den sigaretten? Du burde ikke røke, Cecilie. Det gjør deg så umedgjørlig. Stump nå den sigaretten, Cecilie. Dette tar seg virkelig ikke ut.

Han står som avtalt med nødblinkerne på tett inntil det siste lyskrysset rett ved Majorstuhuset, de venstre hjulene vrengt opp på kanten. Han gjør alltid det, tar seg til rette. Det var det hun falt for ved ham. At han tok seg så skamløst til rette. 20-bussen venter på grønt tvers over. Det er ikke lange biten. Hun vet at hun har et Ruter-kort med penger på et sted i skuldervesken. Han åpner bagasjelokket innenfra, Sebastian slenger skøytene og ishockeykølla inn, smekker lokket på plass, setter seg myk og svett inn i baksetet, hun smetter inn foran.
– Bra med dere?
– Ja.
– Har du røkt?
– Nei.
20-bussen står i filen ved siden av, det er ikke lange biten over. Hun vet at hun har det Ruter-kortet et sted.
Det er rødt.
– Cecilie. Ikke lyv for oss. Du har røkt.
Det blir grønt.
Han har satt på Bing Crosby, «Silver Bells» fyller bilkupeen. Marco, du er trettifire år gammel, og du spiller Bing Crosby.
Hvem er det Bing Crosby synger duett med? Hvem er det som har andrestemmen?
Hun har hørt det en gang.
Hvem som har den andrestemmen.
Crosbys stemme er som fløte.

«Ring a ling», synger han.
«Ring a ling» svarer hun.
«Hear them ring» synger han.
«Ting a ling» svarer hun.

20-bussen forsvinner.
Han trår på gassen, svinger til venstre opp Schønings gate.
Snart er de hjemme.
Det er ikke lange biten igjen nå, så er de endelig hjemme.

Hold ut, gutter

Det sitter en guttegjeng bakerst på 19-trikken, jeg sitter ved siden av, de snakker i munnen på hverandre. Tolv-tretten år gamle. Ved Inkognitogaten begynner de å synge. De synger «Det er lov å være blid» av Jens Book-Jenssen. Jeg snur meg, tror knapt det jeg hører, ikke en gang jeg kan den teksten, føler meg for ung for den. De synger ikke ironisk, man kan høre at de mener det, og at de synes det er oppriktig morsomt. Jeg må nesten slå opp i kalenderen, finne årstallet, gutta der bak skråler av full hals, fortsatt urørt av stemmeskiftet, akkurat som Marcus og Martinus fremdeles er. Men gutta bak i trikkesvingene er utkonkurrert av tiden og popkulturen, akterutseilt av jentene, og de er like blide, de har funnet sin egen sti og stil, der de sitter og snakker om fremtiden.

For det er det de gjør. Jeg hører bruddstykker av samtaler om tider som kommer, måten de resonnerer på, om håpløse jenter som faller for håpløse typer, tankene som fortsatt ikke er skråsikre, men heller ikke uferdige, allerede har de innsikt. Og jeg tenker at det kommer en tid der dere har bruk for alt dette dere sitter og snakker om nå, det er her dypet i dere blir til, gutter. De kan le av dere fordi dere kan smørsangertekster fra en tid ingen husker mer, dere er så aparte som dere kan få blitt, gutter. Dere er bare helt utenfor allfarvei, og dere vet det.

Men ett vet jeg: Når stemmeskiftet forlengst har tatt dere, når Marcus og Martinus velter seg i penger, kvinner, alkohol og narkotika og har slått seg sammen i holdingselskap med han fyren som ble presset ut på internett av sine foreldre med det «Erre her det er party»-filmklippet. Når den dagen forlengst har kommet, da er det dere som er dikterne, essayistene, de melankolske musikerne og forfatterne og barrikadestormer-journalistene, og dere kommer til å ringe hverandre, le i telefonen, og si: «Husker du den ettermiddagen vi satt på trikken og sang den Jens Book-Jenssen-sangen? Fatter ikke hvor vi fikk den fra. Og fatter ikke hvor tiden ble av.»

Syng, gutter. Verden blir bedre med dere, med tiden.

Gjenvisitt

Noen år senere nå. Jeg trekker i gamle dager: Døra inn til skolekorridoren har blitt tregere, det var enklere å åpne den – den gangen.

Den gang: Med et kort rykk. Dørflaten av mørkt treverk. Blyglasset, som er splintret i dag. Håndtaket i stål. Hun grep meg i hånden:
– Se. Jakob. Døra til filmrommet er åpen.
Hun trakk meg inn. En djevelens invitt.
I fremviseren stod en rull fra timen med åttende:
«Slik lever dei der»
fra Biafra.
Hun skrudde fremviseren på.
Det flimret på lerretet.
Barn med fluer i ansiktet, store mager.
Jeg måpet.
Hadde ikke sett den filmen.
Skoleklokka risset en ny time inn i murveggene på utsiden, men vi gav faen,
vi så ferdig den filmen,
hun hadde med en annen på baklomma,
vi skulket gjeldende pensum
og fant vårt eget.

Alle gjør noe med været

Mens jeg skriver dette, en tidlig lørdag morgen ganske i midten av januar, ligger et nysnødd lag av vinter over gatene i Oslo. Brøyta har ikke rukket å kjøre alle rodene, og søppelkasser og sykkelseter har høye vinterhatter. Jeg vet at det er en lignende morgen en rekke steder i Finnmark, og det er der som her: Brøyta plages kanskje med en kjetting, det er derfor ho er forsinka, men vante hender trekker til og retter opp, setter i gir og kjører videre. Rett rundt hjørnet nå, både på Frogner og i Vadsø. For det er ikke så langt, dette landet, det meste er i alle himmelretninger.

Ekstremkulde. Monstervinteren, kaller tabloidene den, denne vinteren. Det er tabloidene ganske alene om. Det finnes i meteorologisk forstand ikke noe ord som heter ”ekstremkulde”. Jeg har den siste uka på radio referert gradestokker på Stjørdal og Kristiansand og Čoavddatmohkki, og jeg finner gudskjelov ingenting unormalt. Jeg finner bare en ganske alminnelig, gammeldags vinter, som vi husker den fra tider som for bestandig vil være forbi. Man skal for øvrig være varsom med minner. Minnebilder består av en ikke ubetydelig grad av erindringsforskyvning; det er derfor alle somrene på sytti- og åttitallet fremstår som endeløse sommerdager. Meteorologene forteller, fra sine statistikkark, at det slett ikke var sant. Det var like mye mainnskitvær den gang som nå. Og en og annen mild vinter var det, også.

Alle snakker om været, men ingen gjør noe med det, sa folk den gang. I dag er heller ikke dét sant. Vi har gjort noe med været i mange tiår, vi har bare ikke sett det. Noen få tror fortsatt ikke på det, men de blir færre. Noen vil alltid henge etter: Sekstenåringene som stod på stand og snakket om el-biler i 1986 ble møtt av like mye hånflir fra førtiåringene som i dag, det er ikke noe nytt, haters gonna hate, men forskjellen er at det blir stadig flere sekstenåringer og stadig færre på godt over førr. Det blir stadig mindre plass for tøvprat, verden har ikke tid til slikt mer.

Og i dag: Alle gjør noe med været. Den ene snøskuteren på full fart langs reingjerdet i Stiipanjokka gir sitt, Tharaldsen på tomgang på Tolga leverer sitt lille bidrag, og Kielferga ved kai på Filipstad legger en god slump i potten. Selv brøyta gjør det. Det store selvbedraget er at enkeltindividet ikke ser sin plass og sitt bidrag. Vi tror vi ser alt, men vi ser ikke det store bildet.

Det store bildet er det ironisk nok maskinene våre som har. Når de amerikanske vær- og forskningssatellittene sveiper over Novaja Semlja, krysser vestover Nordaustlandet, langs øde vidder på Knud Rasmussen Land på Grønland og sør for den magnetiske nordpolen ved Prince of Wales-øya i Canada: De ser det. Når Tharaldsen på Tolga og brøyta på Briskeby setter seg i bevegelse igjen, er satellittøynenes sylskarpe kameralinser allerede over alle haugene i Rocky Mountains, og sender bilder tilbake til basen: Det står absolutt ikke bra til. Isen sprekker opp, og det er ikke spor av ekstremkulde i det store, høyoppløste bildet. Det kan man hilse kommentarfeltfolket og de stadig færre skeptiske førtiåringene med. Kommentarfeltfolket slenger om seg med påstander, og de slår aldri av for kjentfolk: nittini prosent av forskerne vet at dette ikke er menneskeskapt, heter det der. Det gikk så langt at NASA publiserte en artikkel der de måtte påpeke at det er motsatt: nittisju prosent av verdens klimaforskere er enige om at klimaendringene, sitat, ”are very likely due to human activities.” Og: ”In addition, most of the leading scientific organizations worldwide have issued public statements endorsing this position.” Med lenker og dokumentasjon og hele pakka, det tar timesvis å pløye seg gjennom det.

Også dette ble feil for kommentarfeltfolket. De svarte unisont tilbake at dette er en sammensvergelse, siger og skriver, blant alle verdens forskere for å få mer penger til inadekvat forskning og kaffe. Når man spør etter bevis for dette, får man alltid til svar at de bare vet det. Og så lenker de til en eller annen obskur hjemmelaget Youtube-video. Det finnes en skurrete Youtube-video til ethvert bruk, det er helt ellevillt.

Men spørsmålet er like mye dette: Vil vi ikke tro på det fordi det går utover våre penger? Er det snarere slik at det er snakk om at mye vil ha mer, at vi er redde for en hverdag uten olje og komfort, og ikke kunne tenke oss for alt i vide verden å gi slipp på det? Er ikke det egentlig en veldig ærlig sak? Er ikke det bare menneskelig? Kan vi ikke bare si det som det er? Her er poenget: Kan ikke vi bare kutte dette endeløse, endeløse tøvpratet, legge kortene på bordet og si: Ja! Jeg er redd! Jeg vet ikke opp-ned på en tilværelse uten bilen min, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre uten stadig mer, mer, mer? Går det ikke an å stille krav til voksne folk at vi skal være oppriktige med hverandre? Jeg ønsker meg et menneske som kan stå opp for seg selv og si: ”Jeg vil kjøpe, kjøpe, kjøpe, og jeg er forsyne meg stolt av det! Deal with it!”

Nordområdene er i front, på alle vis. Havforskere overvåker nøye både issmelting og måten fisken reagerer på. Vi vet ikke mye om dette nå, men mistanken er at eksempelvis lofotskreien kan komme til å forflytte seg. Og da snakker vi konsekvenser. Om den dagen kommer: Når skreien i all hovedsak gyter i russisk territorialfarvann, og den russiske forhandlingslederen lener seg tilbake under fiskeriforhandlingene og sier tilfreds: ”Den lofotskreien. Den er det vi som har nå.” Hva svarer vi da? Jeg er betalt for å spørre, og jeg spør, pun intended: Er penger snart det eneste vi forstår?

Alle gjør noe med været, det var derfor de møttes i Paris i desember, de folka: For å finne reset-knappen, sikre at vinteren kanskje kan bli som den var i gamle dager. Mens jeg skriver dette har det blitt ettermiddag, og brøyta har gjort jobben. Og det er meldt kaldere vær. Heldigvis. Kanskje det fortsatt finnes håp.

Publisert i dag hos nettmagasinet Sett Nordfra, et magasin med bakgrunn og dybde om nordområdene, redigert og bestyrt av folk med inngående kunnskap.  Anbefales!

Arbeidsnotat om kinesere

Det ble en gang i løpet av den kalde krigen – jeg husker ikke hvem som påstod det, det må antakeligvis ha vært CIA – sagt at hvis alle i Kina hopper på én gang, vil kloden komme ut av banen noen sekunder. Det er visst bare en myte. Det finnes ikke beregninger av troverdig karakter på dette.

Og hvordan skulle det i så fall organiseres? Skulle det annonseres på radio? Jeg jobber i radio, men jeg vet at om jeg, la oss si på morgensendingen rundt klokken ni, hadde gått på lufta og sagt:
– Hør etter, alle kinesere. Klokken sytten blank i kveld skal alle hoppe samtidig. Dette var en internbeskjed til alle kinesere.
Da hadde folk fra hele Kina ringt sentralbordet og sagt:
– Ka i hælvete. Og katti blei han Arvola kineser?
Og vi har ikke et sentralbord som er dimensjonert for alle kinesere. Det er nå én ting.

Men en annen ting: Sett at de – vi – hadde fått dette til. Og så, da? Alle kinesere stod klar til å hoppe. Men. Hva om den ene kineseren – hvem den nå enn måtte være – som utgjorde tyngden på vektskålen med sine sytti kilo – skulle si:
– Æ nekter! Æ bli ikke med på sånn væstlig drit! Det dær e bare løgn! Skapt av CIA!
Og alle de andre bare:
– Men kom igjæn, da! Vær nu ikke en sånn kjip kineser! Det dær e så antikommunistisk og kontraproduktivt! Vi mangle bare søtti kilo! La oss vise Væsten at det e tyngde i Kina! Kom igjæn nu!
Og så hadde han ene kineseren sagt:
– Javæll. Okei.
Og så hadde de hoppet.
Klokken sytten blank, som de hadde fått beskjed om, på radio.
Og ingenting skjedde.
Hvem hadde da sittet igjen med skammen?
Vi i Vesten, eller kineserne?
Og én kineser hadde sikkert gått trassig hjem til småbruket i Xanpiem og tenkt:
– Det va nu det æ sa. Satan, for nån toillinga. Værden vil bedras.

Men. Hva om kloden virkelig gjorde et hopp? Hvem ville vært helten da? Han ene kineseren, eller CIA?

Arbeidsnotat om motorstans og bekymringer

Når hurtigruta får motorstans, selv om det er udramatisk, blir folk bekymra. Jeg liker det fenomenet. Det viser for en kolossal plass hurtigruta har.

Jeg mener: Om trikken står noen minutter utenfor Bislett, da bare går folk. Forståelig, det også, for man kan jo ikke bli sittende på Bislett. Hva har man der å bestille, hvis man egentlig skal ned til Holbergs plass? Ikke ville trikkeføreren ha akseptert det, heller:
– Beklager, jeg har litt problemer med maskinen, alle må av, sier trikkeføreren. Men når hurtigruta får motorstans – hvor skulle man gå? Skulle man gått rundt og fintrødd på en holme? Hva skal man der å gjøre, når man egentlig skal til Berlevåg? Nei, jeg forstår folks bekymring. Det er en omsorg i det, uansett hvor kortvarig og udramatisk motorstansen var, det er som en gammel venn som har falt på glarholka og slått foten. Da spør man:
– Nå. Æ hørte at du har dotte på glarholka og slått foten, går det bra? Og så kan den gamle kompisen si:
– Nå, ja, nei, det e nu ikke så mye å snakke om. Det e nu bare litt ømt i foten. Sånn er det med oss og hurtigruta. Og sånn var det da MS «Finnmarken» fikk motorstans på Valderhaugfjorden i natt. Ikke så mye å snakke om.
– Nå, nei, det e nu bare litt ømt i maskinen, sier sikkert skipperen. Men vi bryr oss, ikke sant.

Arbeidsnotat om erkjennelse

Påbegynt kl 2007.

På mange julebord seint i kveld, og utover natten, kommer de første tankene om skilsmisse. Først som en skamfull kiling i mellomgulvet, du vet den følelsen fra du var barn og strakte deg på tå opp etter noe vidunderlig på benken som ikke var lov å røre. Men deretter, når blikket er slørete og du ser klarere, så vil skammen forsvinne og det brer seg en velvære i deg: Hvorfor har jeg ikke gjort dette før? Og du vil grådig ta for deg, og tenke: Fordi jeg fortjener det. Tanken blir som en kjær venn du ikke har sett på lenge, lenge, men dere har ingen problemer med å gjenfinne tonen. Og i morgen tidlig vil ingenting være det samme, og det føles berusende selv om rusen fra i natt slipper taket. Ungene tasser rundt i pysjen, kryper opp på fanget og peker i kataloger: Den ønsker jeg meg til jul, mamma. Og den. Og den. Og den! Og du vil smile varmt og vennlig og si:
– Vi får se, gullungene mine. Vi får se.
Og du er så glad, for det er første gang du virkelig mener det.

Avsluttet kl 2036.

Vil du ha mæ

Kjære lesere, kjære lyttere, kjære publikum.
Kjære Vadsø Storband.

Jeg er sikker på at Frank Sinatra ville ha trivdes i Vadsø. Han fikk dessverre aldri kjenne myggstikk i Ytrebyfjæra en solnatt i juli, og aldri fikk han merke neglespretten ute på Vadsøya når himmelmesteren svir av sine siste tennstikker på sørhimmelen i november før mørketida kommer, der han antakelig hadde fintrødd i skaller med sennagress i den tørre snøen borte ved luftskipsmasta, men jeg tror at han ville ha vært henrykt over fottøyet, og begeistret skrevet til sin datter: «These boots are made for walking!» og satt griller i hodet på henne.

Frank Sinatra fikk heller aldri sjansen til å være vokalist for Vadsø Storband, men han hadde elsket det. Han hadde elsket profesjonaliteten, roen i orkesteret, summingen fra bordene med telys på Vårbrudd i Vadsø eller Ritz på Kirkenes eller hvor som helst der han stod bak sceneteppet før han trådte ut og gav folket jernet. Istedet ble det lokale vokalister, de beste av dem alle, og Vadsø Storband, og jeg tror at han ville stått nederst ved ovnen på Vårbrudd i Vadsø, med armene i kors, vippet med lakkskoene og mumlet: «That ain´t bad. Not bad at all. Harald will manage. Think I go to Bajasso for a beer.»

Vadsø Storband er ei skute som har seilt på havet i tjue år, og til lands og i luften med. Orkesteret har et anker som har kjent grunnforholdene i alle havnene det har besøkt, og det er litt som hurtigruta: Kjenner sine havner og sitt mannskap, sine fast besøkende og turister som elsker turen, og som kommer igjen og igjen.

Vadsø Storband er nordområdene i praksis, det vi alle drømte om den gangen jernteppet var kaldere og hardere enn selv austavindskulingen ved Bøkfjord fyr: Det sprudlende og beste av møter på tvers av grenser og kulturer, det inkluderende, det folkelige, og samtidig med fullt fokus på to ord: Profesjonalitet og spilleglede til folket. For er det to ord jeg mener er for alltid knyttet til Vadsø Storband med Harald Devold så er det dette. Det finnes ikke det spor snobbete over å tilby profesjonalitet, og det finnes ikke noe enkelt over å tilby folkelighet. Det handler, i sin gjensidighet, om regelrett respekt for sitt publikum.

Varangerfjorden er diger, og er egentlig ikke en fjord, men et stykke hav. Vadsø Storband krysset tidlig dette havstykket og knyttet bånd til blant andre «Dr. Wessel» på sørsida, i seg selv et legendarisk band med dype røtter i både malmgrunn og roots, og orkesteret fra Vadsø hentet inspirasjon og kraft fra folk med den samme grunninnstillingen til musikk: Av folket, for folket. I musikkmiljøet i Sør-Varanger inngikk de samarbeid med blant andre Erlend Gimse og Annelise Sneve Mortensen. De dro i austerled og fant vokalist Bill Iversen i Vardø, de hentet inspirasjon og samarbeidspartnere i Nesseby og Indre Finnmark, og de representerte Finnmark i Arkhangelsk i 2006. De deltok i lokalavisa Finnmarkens hundreårsjubileum, de samarbeidet og spilte med Samisk Kirkekor, og slik smeltet Varanger, Finnmark og Nordkalotten sammen med Vadsø som kreativt senter.

Selv fikk jeg gjennom årene flere oppdrag for storbandet som tekstforfatter, det mest omfattende var gjendiktning av deler av nevnte Frank Sinatras materiale. Jeg var i godt selskap: Det var jo ikke Sinatra selv som skrev tekstene til slagerne sine, han hadde folk til slikt: Lew Spence, Marilyn Bergman, Sammy Cahn og Jack Lawrence var blant dem, med produsenter og arrangører som Nelson Riddle, Quincy Jones, og – etterhvert – Harald Devold for Vadsø Storband. Jeg kan personlig gå god for Devolds plass i denne rekken!

Orkesteret fra Vadsø har også promotert og fremhevet lokal mat sammen med programleder og forfatter Thomas Leikvoll, også fra Vadsø, sammen med rause lokale og regionale sponsorer, et næringsliv som forlengst har sett verdien i å støtte et lokalt kulturliv med en kunstneriske kraft som strekker seg langt utenfor bygrensa, og som forstår at tannhjul fungerer best sammen.

Vadsø Storband er på flere vis større enn seg selv: Større enn stedsnavnet Vadsø, og større enn et storband. Orkesteret er en lokal tilknytning og en identitet, og et varemerke, og et eksempel til etterfølgelse. Kort sagt: Noe å strekke seg etter.

Jeg ble bedt om å skrive en tekst basert på storslageren «Desperado», tolket av blant andre Jill Johnson, med opprinnelig opphav Glenn Frey og Don Henley i 1973. Dette ble jeg bedt om fordi Harald Devold sa at orkesteret hans så gjerne ønsket å gjøre denne låta til sin. Jeg har her valgt å illustrere den med to meditative, langsomme billedstrekk – bildene her er ikke det viktigste, det er derimot sounden av Vadsø Storband med vokalist Annelise Sneve Mortensen. Høres best med et par gode headset eller på foill fræs over anlegget. Kan også høres på cd-en som storbandet nettopp har kommet med. God fornøyelse, takk for tilliten, og igjen: til lykke med tjueårsjubileet!

Det er i dag

Døden holder du på armlengdes avstand. Det ubehagelige holder du på vent med et smil og en statusoppdatering. En ny, snerten vending, en godhet – å, var bare alle som meg.

Der døden kom, er det omtanke. De døde blir tatt hånd om, og vi skal sørge, kondolere, vise omtanken vi brenner inne med. Men det er i dag, tolv timer etter at blodet fløt i Paris, at du skal gjøre det: Tiden er inne for å lese kommentarfeltene. Ikke utsett det, ikke hold deg for nesen mer, men sett deg ned med en kaffe eller noe rødt i glasset, og les, les rolig, fattet. Les deg gjennom svarte natta. Politikere, journalister og redaktører, selvoppnevnte tenkere og kritikerroste forfattere, ja, litteraturkritikerne selv, for den del: Vass rett inn i det, bla deg gjennom kommentarfelt etter kommentarfelt, fra i dag morges og ukesvis og månedsvis og år tilbake, og se hvilket land du bor i. Du vil få se et annet Norge, et folk du kanskje ikke kjente, som du ikke vet at du er på hils med, en virkelighet som hittil er forklart med «bygdegrumset» og «de få» og «mobben».

De snakker om å ta til gatene nå, om å sette folk på godstog, om å bruke atombomben. Ja, du vil få se det selv, og er du ikke enig med dem, så er du mot dem. Dette er velgergrunnlaget ditt, eller velgerne du skulle ønske du hadde for å treffe planken og bryte sperregrensen og komme til makt, dette er ditt publikum, dette er leserne og opplagstallene og seerne, dette er naboen, skolelæreren til ungene dine, det er snekkeren som bygde huset ditt, bestemoren din. Dette er ditt Norge, slik det er nå. Dette er oss, slik vi gjennom lang tid har presentert oss for en hel verden, det er online turistbrosjyrer som oppdateres hver dag på dugnad av et folk.

– Jeg blir kvalm av dem! hører jeg deg si.
Men hør en gang. Er det ikke bedre å utstå kvalmen, enn en dag å måtte si:
– Nei, dette visste jeg ikke noe om. Disse uhyrlighetene, disse leirene, disse overgrepene, disse brannene og interneringene, alt dette hatet! Torturkamrene, de lemlestede ungene. Var det alvor? Det så jeg virkelig ikke komme. Var det slik det egentlig var? I vårt eget land? Hvor lenge har dette pågått, da? Når begynte dette? Nei. Jeg så det virkelig ikke. Jeg trodde det bare var en lek med ord. Og jeg holdt meg for god til å lese slikt. Jeg var bare rett og slett for god for dem.

Tekstimprovisasjon over hovednotatbok

Påbegynt kl 1931.
På en flekkete side i hovednotatboken min i oktober 2010 står det med noe som antakelig er mørkegrønt blekk, jeg kan ikke tyde pennetypen:
Kålrot
gulrøtter
paprika
løk
hvitløk
chili

Det står ikke noe om hva dette skulle brukes til. Det kan ha vært hva som helst.

Et stykke tilbake i den samme hovednotatboken står det med svart fyllepennskrift datert den 23. april 2009 – jeg mener å gjenkjenne spissen fra den slanke Waterman-pennen jeg kjøpte på Boulevard Haussmann i Paris én måned tidligere – det er en replikkveksling:
– Vi blir aldri ferdige med dette, sier han.
– Nei, svarer hun, – og det pussige er jo at vi aldri begynte.

Mer står det ikke. Hun kan ha vært hvem som helst.
Avsluttet kl 1937.

Arbeidsnotat om saft suse

Selv om de levde på samme tid: Det er en hårfin balanse mellom uttrykkene «hva behager?» og «saft suse!» De stammer begge fra en tid som er over, men bare «hva behager?» overlevde. Forskjellen er klasse, teatralsk, maniert språk og tiden som har gått. Jeg nevner dette fordi en av karakterene mine i manus legger hodet på skrå og spør «hva behager?» på en av byens butikker. Opptrinnet utspiller seg på vestkanten, og da kan det fortsatt passere, selv om jeg ikke vet om jeg skal plassere handlingen i 1985 eller 2015. «Hva behager?» har overlevd fordi det holdes i hevd; jeg har selv blitt spurt om det både på østkanten og vest i Oslo, og endatil i Bergen, når jeg har mumlet.

Men «saft suse» forsvant med Stompa, råmelkspudding, Filmavisen, sagogrynsuppe, børsnoteringene og fiskerimeldingene. Jeg mener at Donald Duck var den siste som brukte uttrykket, og det må ha vært på seint syttitall. Donalds gamle norske tekstredaktør Vivi Aagaard må imidlertid i sitt stille sinn ha visst at «saft suse» er avledet fra det danske «saft suse mig», og hun må ha holdt kjeft om det. For hvis man følger det danske sporet, og slår opp i Den Danske Ordbog, vil man til sin bestyrtelse (også et avglemt uttrykk) finne at det slett ikke er snakk om saft, men derimot om selveste Satan! En fiffig omskriving.

Og da begynner det å ligne noe! Da kan «saft suse» gjenoppstå på en snurrevadbåt langt ute i sjødrevet på Thor Iversen-banken, der en båtsfjordværing kan stå forhutlet på akterdekket og mumle: «Satan han suse, han va bra stærsk i kveill, æ trur æ går inn i pantryet og tar mæ en i vænstre foten.» Det gir ikke den samme smellen om en frognerværing, samtidig, står på altanen og mumler forbløffet: «Saft suse, det blåser visst opp, jeg tror sannelig min hatt at jeg går inn i vinterhaven og skjenker meg en liten nightcap.»

Men de sier altså nøyaktig det samme, båtsfjordværingen og frognerdama.

Tekstimprovisasjon over savn

Påbegynt kl 2201.
Hun har et savn etter tilhørighet, og en skam over hva hun aldri maktet å si før det var for seint. Hver kveld, i skumringen, setter skammen fyr på savnet, det flammer opp i det stadig dypere mørket mot natt. Kvelden etter håper hun at savnet er svidd vekk, at det aldri mer skal komme tilbake, men hver kveld, på denne tiden, puster skammen på nytt liv i glørne, og savnet reiser seg som mytefuglen fra asken og brenner og brenner.
Avsluttet kl 2210.

Arbeidsnotat om veskehund

Jeg holdt på å kveste en veskehund totalt i går. Det var i Inkognitogaten, en veskehund som hadde fått lov til å komme opp fra veska si og nå spankulerte i ti-femten meter løpeline frem og tilbake på fortauet og i veibanen. Eieren snakket i mobiltelefon, og dette må ha vært en viktig samtale, kanskje blant de aller viktigste i livet, en av disse samtalene der man glemmer alt man har i hendene, i rent bokstavelig forstand, mens man med den ene hånden balanserer telefon og papirpose med énstavelsesbutikknavn fra Bogstadveien på, i den andre har en hundeline som man stadig gir mer slakk på.

Det var en pen hund. Den hadde fått en snerten hatt på seg, og en av de aller yndigste lærjakkene du kan tenke deg, med glidelås og sølvskimrende beslag, og sokker i blå pastell, besatt med perlekanter opp mot knehasene. Dette var en meget påkostet hund med de aller mest utsøkte accessoirer, ja, jeg vil bent frem si at de kledde hverandre, hundens eier og hunden, en stilstudie i chic nåtid, et øyeblikksbilde av Norge akkurat nå, et Norge på vippepunktet, et Norge som resten av verden måpende ser på og sier: «Hva faen holder dere på med?»

Og bakfra kommer jeg på sykkel, i ubehøvlet fart fra østkanten, skitten og fæl og ikke kledd for anledningen. Hundelina – jeg har ikke sjans til å se den før det er for seint. Jeg kjører over tauet, og unngår såvidt det er å få hunden inn i forhjulet. Hvis den hadde kommet inn der, ville den blitt halshugd og maltraktert til det ugjenkjennelige, for dette var en meget liten hund, og min inngangshastighet i situasjonen var høy. Det ville bare blitt en blodig dott igjen av den, lemmer og tøy ville ligget strødd i ambassadestrøket, den vesle veskehunden ville blitt en riktig væskehund, og alt som var igjen i enden av lina ville vært en blodig, liten hatt.

Underlig nok gikk det bra. Men jeg fikk vite litt om hensynsfullhet i trafikken, dette var ord jeg tok til meg. Og jeg skjønte, da jeg i hodet formet ordene «hvordan gikk det, er hunden okei, eller skal jeg kjøpe en ny til deg?», for et materialistisk, ufølsomt, ufordragelig svin jeg innerst inne er.

Tekstimprovisasjon på jernbanestasjon

Påbegynt kl 1634.
Bygdedyret går med trillekoffert. Har vært på jobbreise, i denne forbannede storbyen. Heimlengsel. Lengsel etter fjellene, fjorden, åsene, sjøen, butikken. Folkesnakket. I trillekofferten: Bygaver til de små, i hver en fiber i sitt indre: sladder fra jobbseminaret til de store. Berre vent til eg kjem heim, tenker bygdedyret, no skal dei få. Denne storbyen, faen. Blei tilsnakket av en neger, også. Han kan ikkje noko for at han er neger, men han kan innordne seg. Det skulle berre mangle. Det skulle vore heime. Det skulle vore hos oss. Det skulle vore på femtitallet. Det skulle… Bygdedyr er alltid opptatt av togtider, flytider, busstider, kan ikke komme for seint, må hjem i tide, vekk fra storbyen, vekk fra folkeskikken. Kan ikke gå glipp av det flyet, av den ferga, av den bussen. Må heim i tide, sprekkeferdig. Kunne gå glipp av noko.
Avsluttet kl 1643.

Tekstimprovisasjon over hukommelsessvikt

Påbegynt kl 2132
Det er bevegelse i det kompakte systemet av minner og tilknytninger. Jeg har begynt å glemme. Minnet om deg forvitrer i meg, i ettermiddag kunne jeg eksempelvis ikke huske mellomnavnet ditt. Jeg satt på bussen og ble helt forbløffet da jeg forsøkte å rekonstruere deg. Hva var det der mellomnavnet nå igjen? Charlotte? Catinka? Var det noe på c i det hele tatt, eller må jeg lenger ned i alfabetet, må jeg kanskje til og med ned i mine notater?
Avsluttet kl 2136

Arbeidsnotat om hat

Det ble en tid så umåtelig populært å vende hatet ryggen. Hatet skulle fordrives, fortrenges, sopes under teppene. En gjerningsmann som ødela, tok liv, fraranet familier et håp og en kjærlighet: Han skulle møtes med godhet og kjærlig omsorg, før vi kollektivt skulle vende ham ryggen med likegyldighet. Det så fint ut på blafrende papir på talerstoler de julidagene, det gav et sympatisk inntrykk av en nasjon og et folk, men det sperret for sorgen og det avsindige raseriet. Vi skulle føle felles, og likt.

Og ved såre bruddflater etter visse forholds punktum:
– Du er bare luft for meg, jeg er likegyldig, det er over. Det finnes ikke mer hos meg å hente. Det var fint, det vi hadde, men nå er det over. Takk for det, nå må du gå videre, for det har jeg gjort.

Jeg tror ikke på det. En tese jeg vet er riktig, er at hatet lever. Hat skal leve i menneskene. Fantes ikke hat, visste vi ikke om omsorg. Fantes ingen forbrytere, ville vi ikke skjønne forskjellen på rett og galt. Et godt plassert, målrettet hat viser verden at her finnes et brennende, levende hjerte, et pumpende liv som er sårbart, varmt, som bryr seg om rettferdighet og menneskeheten. Hat er grensesettende, og det kontrapunktiske til kjærlighet, det motsatte av kjærlighet var aldri likegyldighet, slik ukebladspaltene innbilte sitt hjelpeløse publikum på åttitallet fritt etter Simon Wiesenthal, det motsatte av kjærlighet vil alltid forbli hat. Når du hater, bryr du deg om andre. Hatet foredler et menneske til det bedre, til et sympatisk, troverdig, omfattende og helt menneske. Likegyldighet peker mot livløshet, avstumpet og farlig i sin grenseløse mangel på engasjement – slik sett kan Wiesenthal ha hatt rett, om det var dét han mente. Men å skamme seg over sitt hat driver mennesker og folkegrupper til vanvidd, å fortie hatet som brenner og brenner i deg gjør deg løgnaktig og gjennomtrukket av falskhet. Hat kan tilgis og gjøres noe med, det likegyldige er plastisk livløst og dømt til å mislykkes. Hat kan imøtegås rasjonelt, bearbeides, likegyldighet er bare en vegetativ tilstand av bevisstløshet som er umulig å verge seg mot.

Jeg møtte blikket til et spedbarn på t-banen forleden. Blikket: Et likegyldig, tomt, svart hull som like gjerne kunne tilhørt en gammel, livstrett hund. Det var ingen sjel i blikket hans, bare et tåpelig uttrykk av ingenting. Tenk om han skulle forbli slik livet ut?

To dager senere, på den samme t-banen: Ei lita jente, rundt fire, som hadde lært seg hatets store kunst, rødflekkete i ansiktet ropte hun til sin mor: «Jeg! Hater! Deg! Jeg hater deg! Hater deg!» mens hun sparket takten i ordene inn i setet. Hun skiftet fokus lynraskt, møtte blikket mitt i et kort sekund, og alt i henne var blindt raseri. Hun skammet seg ikke. Og med tiden, og kyndige voksne, vil hun skjønne at hat kan tøyles.

Skrivende folk, og farende fanter i livet, kan ikke beskjeftige seg med likegyldige skuldertrekk. Derfor, inn i manus:

Du er ikke luft for meg. Jeg hater deg for det du gjorde. Jeg erkjenner ingen skyld. Jeg ønsker deg alt vondt, jeg fremstiller meg ikke bedre enn det. Hos meg er det inntil videre bare forakt å hente. Ditt triste, ensomme forsøk på å glemme vil for alltid hjemsøke deg; du kommer til å våkne hver natt, lemster i hver fiber, med sammenbitte kjever, hjemsøkt av skamfulle drømmer om hevntanker som du må hemmeligholde. Jeg, på min side, hater, derfor er jeg. Det går over. Det er jeg som går videre.

Tekstimprovisasjon fredag ettermiddag

Påbegynt kl 1653
Det har vært stille fra Kåre Willoch i dag. Heller ikke Carl I. Hagen har ytret seg, såvidt jeg har fått med meg. Det kan hende at Eli har sagt: «Nei, legg nå bort Facebook, Carl, kan ikke vi heller gå en tur langs Akerselva? Du vet, opp de gamle stiene, der vi klina, den gangen du var ung og lovende og jeg hadde på meg polkadott-strutteskjørt der oppe ved Hønse-Lovisas hus, og du sa at du hadde lagt inn en interpellasjon, og jeg sa at jeg skal vise deg interpellasjon, jeg. Husker du, Carl? Det er meldt så pent vær utover kvelden, og det er fredag. Hvis vi møter Kåre der ved elva skal du holde kjeften, hører du, Carl? Du skal ikke snakke om bensinavgiften i 1986 og den pressekonferansen, for da blir han så lei seg, du skal bare plystre en sang, kanskje noe fra James Last, og så skal du si fint vær i dag, og så skal vi gå videre. Carl. Legg nå vekk Facebook, folk flest har tatt helg nå.»

Og kanskje Anne Marie har sagt: «Kåre, pakk nu vekk skrivemaskinen, så tar vi oss en luftetur langs Akerselven. Du vet, opp ved Hønse-Lovisas hus, der du en gang hvisket til meg at du hadde skrevet et skarpt brev til Israels statsminister om politikken på Vestbredden, og jeg hvisket krøll det sammen, Kåre, ikke send det, tiden er ikke moden, men én dag. Så smilte du og sa ja, du har rett, og du kjærtegnet meg på det stedet under min venstre hofte som du kalte Golanhøyden, og jeg ble vill og gal. Men hvis vi møter Carl I. Hagen der oppe ved elven, så skal du ikke snakke om bensinavgiften i 1986 og kabinettspørsmålet, for da blir han bare så påståelig, du skal bare nynne en sang, kanskje noe fra Sound of Music, og så skal du si for et usedvanlig vakkert vær i dag, og så skal vi gå videre. Kåre. Legg nu vekk den skrivemaskinen, lørdagsavisene har gått i trykken for flere timer siden.»
Avsluttet kl 1723

Tekstimprovisasjon under tragiske omstendigheter

Påbegynt kl 2001
Jeg hører at Johnsen er død. Det hadde visst ikke gått helt fredelig for seg, heller. Han hadde vært på Biltema på Bryne og kjøpt en luftkompressor. Var så lei av å pumpe mopeddekkene for hånd, hadde han sagt i butikken, surret pappesken med kompressoren fast på bagasjebrettet og kjørt avgårde, hjemover mot Brautvegen.

Men da han passerte Horpestad gartneri, hadde pakken falt av og dumpet ned i grøfta. Johnsen snudde mopeden i motsatt kjøreretning, og ble sneiet av en tankbil fra Tine på melkeruta mot Orrevatnet. Johnsen hadde unngått døden såvidt det var; det stod en gartnerlærling på taket av en redskapsbod nede på Horpestad og så det hele. Så det var altså ikke der.

Nei, det skjedde da Johnsen godt og vel var hjemme, hørte jeg. Han hadde satt kompressoren i garasjen, koblet inn strømmen, satt seg på kne ved det fremre mopeddekket, og puttet enden av kompressorslangen i munnen for å ha begge hendene frie til å åpne eska med luftmunnstykket. Og da blåste kompressoren ut, det må ha skjedd noe med sikkerhetsventilen da eska falt av borte ved Horpestad, slikt skal jo ikke kunne skje, lufttrykket skal stenges av automatisk hvis trykket blir for stort i slangen, som en slags… ja, jeg vet ikke hvilket annet uttrykk jeg skal bruke enn som en slags lukkemuskel, den aller ytterste lukkemuskelen før friluft. Men det skjedde altså ikke. Johnsen rakk ikke å forstå noe som helst, sier de, der han med kompressorslangen i munnen, godt plantet mellom tennene, ble blåst i døden med tolv bars trykk.

Det forklarer selvsagt vaskebilen fra ISS, som stod i Johnsens oppkjørsel i hele går ettermiddag. Jeg synes utover dette at en vanlig kompressor fra Biltema skal tåle litt mer enn dét. Slik som dette kan vi ikke ha det.
Avsluttet kl 2023

Tekstimprovisasjon over kjent tema

Påbegynt kl 1854
Jeg ser hva du driver med bak sarkasmene og selfiene, sa han og satte kaffekoppen mot munnen. Vet du faen ikke, snerret hun og lente seg tilbake med armene i kors. Gjør jeg visst faen, svarte han. Så fortell meg da, sa hun og himlet med øynene, men vær rask, jeg har noe å rekke. Jo, det du gjør, fortsatte han, er å bortvise sorgen fra tettbygd strøk. Sorgen din er som en hjemløs som du vil ha vekk fra steder der den kan slå seg ned. Men du vet jo at de bostedsløse ikke blir borte bare fordi man utviser dem til forstedene, de er der, likevel, varmer seg rundt rustne, brennende oljefat når natten faller tung og svart i de fordømtes kvarter. Du er syk, mumlet hun, jeg er så glad for at du gjorde det slutt med meg.
Avsluttet kl 1903

To fine hull å gjemme seg i

Det blir stadig færre steder å flykte. Isen smelter på begge polpunkter, vannet stiger, og på Lesvos og Chios kommer det skittent fremmedfolk i land i gummibåter, sier’em, og det sies at døde kropper tidsvis ligger og skvulper mellom godtfolks solsenger. Nå går det ikke an å reise dit, heller, sier’em. Det er faen meg helt utrolig. Går det ikke an å dø andre steder, må det absolutt skje på greske strender? En av de norske turoperatørene fortalte denne uka at nordmenn skyr Lesvos og Chios nå. Mer enn noensinne blir det viktig for turoperatørene å skrive «en urørt, gresk perle» i de glansede katalogene.

Det er ingen trøst å finne i shopping, heller, sier’em. Morgenbladet denne uken gjengir en forskerrapport som beskriver høy grad av depresjon hos dem som har henfalt til shopping som fritidssyssel. Bak selfies med sko og glitrende «se hva jeg fant»-bilder på Instagram ligger det tragedier; forbruk gjør barn ulykkelige, sier psykologene ved universitetet i Sussex. Det hele er et maskeradespill, med påklistrede hjerter og smilefjes der sannheten er at folk som eksponerer dette, i virkeligheten er dypt ulykkelige, sier ’em. Faen meg helt utrolig. Hvorfor må de skrive slikt? Hvorfor må sannheten frem?

Men det er to steder man kan flykte, to gjenværende steder der alt er som før: I Dagens Næringslivs og Finansavisens spalter. Jeg tenkte på det denne uken mens jeg bladde frem og tilbake i nyhetsstoffet deres for å finne spor av hverdagen og erkjennelsen av at verden er i endring, men jeg kommer med godt nytt: Dagens Næringsliv og Finansavisen tilbyr sine lesere en parallellvirkelighet for alle dem som er lei av klimakrise, flyktninger og hverdagsproblemer. Det er en ellevill fest av en journalistikk på alternativ frekvens. Journalistikken består av rullende tallkolonner og næringslivslederes hverdag, gode råd er dyre, og det er det verdt!

Det er likevel visse mangler: Tør jeg foreslå en ukentlig vinspalte med topp ti hurtigvirkende viner som får deg til å glemme alt det leie og vonde? Og en ekspertspalte: Hvordan holde på liksom-lykken når De blir suspendert fra børsen? Hvordan finne glede i shopping når alle andre har gått videre? Jeg føler meg så nedstemt, hva kan det være, doktor? En rekke av mine liksom-venner forteller i hemmelighet om det samme, dreier det seg om noe smittsomt? Kan dette kureres, eller kan det i det minste bedøves? Jeg kunne tenke meg en sedat lørdag, doktor, svevende og anestetisk tilbaketrukket fra mas om at tiden er i endring. Det er da enda godt at vi har Dagens Næringsliv og Finansavisen, for da står verden fortsatt til påske og vel så det.

Utsøkt nordnorsk utferdstrang

Gjennom årtiene er det skrevet talløse sangtekster om å lengte hjem til Nord-Norge, om alt det vi flyttet fra, om hvordan det føles å være på utsida, sørpå, eller i utlendighet og elendighet, om så bare for noen korte uker. Fantes det norgesmesterskap i hjemlengsel, ville mesterskapstitlene gått til folk nordfra, gjerne i eksil, år etter år. Det sentrale Østlandet har bosatt et slett ikke ubetydelig antall hjemlengtere nordfra, flere av dem forlot landsdelen på femtitallet og forble også i femtitallets Nord-Norge i sine sinn, organiserte seg etterhvert i patriotiske Finnmarkslaget og vennelag fra Nordland og Troms, der de satt, og for alt jeg vet fortsatt sitter, på lukkede fester i en drøm om livet med sjarken og støa, mens virkelighetens Nord-Norge forlengst hadde trådt inn i en ny tid, satt fiskeripolitikk inn i en større, global sammenheng, folk ble på fornavn med russere i før lukkede, hemmelige byer, søringer hadde kommet til, og han Oluf var ikke morsom mer. Jeg var observatør på en slik større mimrefestlighet i Oslo en gang, der folk satt og snakket om skitne fjellfinner med forakt, og utpå natta reiste seg unisont til allsang og strigråt åpenlyst til Kirsti Sparboes «Hjem, hjem langt mot nord». Det var en tildels svært mørk opplevelse.

karibremnesDet er nok av ensidige hyllester, og nordnorske bygdeviser, svulstig skrevet og forskrevet av menn som i dag er støv og muld er noe av det mest uutholdelig ukritiske og skamløst tilslørende man kan tenke seg av lyrikk. Det er få som på den andre siden har satt ord på følelsen i et ungt menneske av å lengte ut, bort og vekk på seksti- og syttitallet. Allmenntilstanden, ikke bare i Nord-Norge, ikke bare i gamledager, men hvorsomhelst i landet, og til alle tider, av rastløshet, kriblingen som kom av spørsmålene: «Hva er det der ute? Hvordan lever andre? Den skammelige, brennende lysten og utferdstrangen i meg… hvor kan den lede meg?» Det gjør Kari Bremnes nå. I morgen fredag slipper hun singelen «Det einaste vi ville», som er en tidsmaskin tilbake til lengselen ut. Låta er forhåndssluppet hos Tidal/Wimp, og kan høres der allerede nå.

Det er ingen som kan betvile at Kari Bremnes har, i sin enorme produksjonsportefølje, minst ett av sine hjertekamre i Nord-Norge, og hun har i sin tidlige karriere vært en av de fremste formidlerne av nordnorsk visetradisjon, både som gjentolker av blant andre Arvid Hanssens omfattende materiale, og også som selvstendig tekstforfatter og kulturjournalist gjennom tretti år. Ikke den pralende nordnorske selvgodheten som vi nordfra kjenner utmerket til, og som vi tidsvis pynter oss med, men som noe mer stillferdig og varmt – det finnes ikke noe brautende over eksempelvis Arvid Hanssens produksjoner, snarere en duknakket ydmykhet. Men låta «Det einaste vi ville» er likevel noe ganske annet, skrevet av en dypt 2015-moden Bremnes med flere fokusskifter i tekstlinjene. Låta er som en reisekoffert med doble bunner og rom som du ikke behøver å være fra Svolvær for å ta i bruk.

Bremnes skriver selv på sin egen hjemmeside om teksten: «De årene der. Jeg ville aldri hatt dem om igjen, trenger det ikke heller, de er jo der ennå. Som de gatene vi gikk i en barndom, ungdom. Husene vi løp inn og ut av, stemmene i skolegården, fortausparadisene, ansiktene vi vokste opp med. Den rutete ranselen til Elin, den teite grønne boblejakka jeg måtte gå med. Tilhørigheten til alt, lengselen bort fra alt. Vi gikk der som udetonerte bomber og visste at noe var iferd med å forandre seg og aldri skulle bli som før igjen. Og det var uunngåelig og forferdelig og fantastisk.» Så presist utfyller hun sin egen tekst, og vi kan nikke: Ja, slik var det jo. For oss alle. Vi som dro. Kom tilbake. Dro igjen.

I løpet av fire minutter og tjuesju sekunder tekst og melodi, alt skrevet av Bremnes selv, pensles dette ut i linjer som «Det einaste vi ville va å vær et anna sted. Det sterkaste vi hadde va en længsel. Vi gikk den samme gata, og vi gikk ho opp og ned. Vi gikk som i en luftegård i fængsel.» Om gata som lærte dem å sette fart på sykkel. Og hun skriver om han Rolandsen, han på kiosken, han som alltid var den samme, han som ikke hørte musikken som endret alt hos de unge. Han Rolandsen var alle steder i slike samfunn den gangen. Og han forstod seg ikke på ungdommen, husker jeg. Han mente at vi skulle bli der vi var. «Og husk hvor dere kommer fra», pleide han Rolandsen å si, og la til: «Du vet ka du har. Ikke ka du får.»

Teksten er ikke bare fortellingen om drøm om en flukt – men også erkjennelse av at det var der, i gatene – i lukt av guano og lyse netter – drømmene om noe annet ble til. Og også en takknemlighet? Ja. En av de sterkeste og mest modne kjærlighetserklæringene jeg har hørt i moderne tid til en oppvekst, og til Nord-Norge. Det er en uavsluttet lengsel, som stikker sårere og friere enn innledningsvis nevnte nordnorske slager fra en støvete tid noensinne kunne favne. Ingen øvrige heller, for den saks skyld.
Kari Bremnes: «Det einaste vi ville»
Tekst og musikk: Kari Bremnes
Produsert av Bengt Egil Hanssen
Medvirkende: Kari Bremnes, Bengt Egil Hanssen, Hallgrim Bratberg, Børre Flyen og Sondre Meisfjord.
Lyd: Geir Østensjø og David Solheim.

Forfatteren har ingen tilknytning til Tidal/Wimp, og mottar ingen godtgjørelse for denne omtalen.

Vedrørende dine innlegg om de fremmede

Oslo, fredag den 4. september 2015.

Jeg verken kan, vil eller har lyst til å karakterisere politiske partier eller enkeltpersoner som ytrer seg i disse dager, så den delen av debatten går jeg ikke inn i. Men det er et perspektiv her som ikke er til å komme fra: Denne høsten, i skrivende stund, for nøyaktig sytti år siden, befant mange nordmenn seg fortsatt på flukt, plassert i mottak over hele landet, innkvartert i hjem her til lands og i Sverige, og de hadde ingenting – ingenting å komme hjem til.

Tallene er til dags dato uklare, men det dreide seg om et sted mellom 35 000 og 40 000 mennesker. Resten av befolkningen rømte til fjells og la seg i jordhuler. De evakuerte, tusenvis av dem barn, deriblant min mor én måned gammel på evakueringstidspunktet, ble fraktet i båt under konstant trussel om havari og kanonild, totalt prisgitt human behandling fra fordrukne og desillusjonerte soldater og offiserer som hadde direkte ordre fra Berlin. Disse flyktningene kom fra Annerledeslandet i nord, langt unna godtfolks flests noenlunde perifere forhold til okkupasjonsmakta, og fra båtene kunne de se hjemmene sine satt i brann.

Én av dem som stod på et båtdekk sa til meg en gang da jeg intervjuet henne: «Vi kunne se flammehavet fra fiskeværene, ett etter ett, som brant, på nattehimmelen.» De kom fra randsonen av Litza-fronten, en av de mest brutale og dødbringende frontene på den nordlige halvkule, og de hadde mistet alt: Hus, buskap, strømforsyning, veier og eiendeler, familiebilder, båter, bruk og verdighet, de fikk timesvarsel og reiste i det de hadde for hånden. De russiske og serbiske krigsfangene subbet fortsatt langs veiene, utsultede, torturerte og med døden i hælene. De norske flyktningene ble i sitt eget land nedverdigende avluset, sortert og avhørt. Kilden Arvid Petterson anslår at rundt 340 mennesker mistet livet under evakueringen i 44/45.

Og etterpå? Flesteparten av flyktningene ville selvsagt hjem igjen. Men en god del av dem, tall på det finnes ikke, så ingen framtid i et nedbrent Finnmark og valgte å bli sørpå. Hjelpe dem «der de er»: Det kom en norsk militærstyrke på noe over 230 mann fra Skottland som skulle administrere helvetet sammen med russerne. Resten er historie. Om noen har forutsetning for å forstå flyktning/migrant/innvandrer-problemet i dag – noen anser det som et problem – så er det finnmarkingene. Ps. De ansvarlige for tvangsevakueringen og brenningen ble stilt for Nürnberg-domstolen tiltalt for krigsforbrytelser, men frikjent.

Takk for oppmerksomheten, og til lykke med det norske frigjøringsjubileet.

Den gang da, hver gang når

Den gang da det var friminutt, sprang du rundt og dyttet. Du var alltid først i skolegården da det ringte ut, og du passet på at lærerne aldri så deg. Var det en lærer i nærheten, så du en annen vei, men straks det var fri bane flirte du etter å ha dyttet noen i gjørma, eller ned i grusen, eller mot veggen:
– Men tåler du ingenting, eller? Er du en sånn svekling, du? Snart begynner du vel å grine, også. Ser du den spytttklysa som er der på bakken? Den skal du ta på. Ta på den, sier jeg. Bra. Og så kan du ta fingeren i munnen. Gjør det, slave. Gjør det, sier jeg, friminuttet er snart slutt. Sånn ja. Åja, du er en sånn gris også? Også så feit som du er. Feit. Har du pissa på deg nå igjen?

Du gjorde friminuttene iskalde, selv på varme og løfterike vårdager. Og alle var redd deg.

Hver gang når du er på nettet, klikker du deg rundt til du finner noe eller noen å plage. Du passer alltid på å holde deg unna moderatorene. Du holder deg alltid innafor, og du er alltid først ute i kommentarfelter, på Twitter, på Facebook, du kan ikke komme fort nok i gang, og du skriver:
– Men tåler folk ingenting nå for tida? Hva er det med folk? Alle er så lettkrenkede. Dakkar, ble du krenket av at jeg kalte en spade for en spade? Alle disse krenkede… Vet dere hva jeg nettopp leste? At det ikke er lov til å kalle folk feit mer. Ikke neger, ikke feit, ikke nye landsmenn, kjerring er visst heller ikke lov, hva blir det neste? Dakkar dusseliten så krenkede alle er! Det var ikke sånn før, på syttitallet, på åttitallet. Da var det tak i folk. Da kunne vi kalle en spade for en spade.

Det er iskaldt rundt deg, selv når du smiler. Og vi er redd deg fremdeles.

Det var en vakker morgen

For sytti år siden, på denne dagen, gikk den første av to atombomber brukt mot sivile av. Den første, på denne dagen, eksploderte over Hiroshima. Det skjedde klokken 0815 lokal tid, og mange småbarn var det, som stadig lå i sin seng og sov, som Jens Bjørneboe skrev det. Den andre bomben gikk av i Nagasaki tre dager etterpå.

Jeg hørte regjeringen i dag på NRK Dagsnytt 18. Regjeringen mener at dette ikke er tiden for å forby atombomber. Nei, det er kanskje ikke det? Det ville jo være å gi etter for «utidig politisk press», som det heter på politisk språk, på en merkedag? Og det er jo ikke dét man skal bruke merkedager til, sier de. Det gjelder, særskilt på en dag som dette, sier de, å beholde fatningen. Vi kan ikke komme i en situasjon der Russland har atomvåpen, mens Nato ikke har det, sier regjeringen. Ja, jeg fikk med meg noe sånt, allerede i 1976, da Jens Bjørneboe forlot kloden. Amerikanerne var forresten så elskverdige at de dokumenterte alt filmatisk.

Et eneste sekund

I natt skjer det: Det blir lagt et sekund til tiden. Det er en lite kjent del av tiden, men det skjer med jevne mellomrom, og altså nå i natt: Vi får et sekund ekstra. Natten til den 1. juli 2015 skytes et lite sekund inn i tiden, og i vår del av verden skjer dette nøyaktig i den teoretiske tiden klokken 01.59.60. Vi merker ikke stort til det, men tiden blir en tanke mer langstrakt.

Grunnen er at jordkloden roterer langsommere enn tiden strekker til. Astrofysikerne, og de andre som har greie på dette, har funnet ut at dette må kompenseres her nede på bakken. Det er jeg enig med dem i. Hva hadde ellers skjedd om vi ikke gjorde det? Kom vi for seint? For tidlig? I årenes løp blir et sekund til minutter, det vet vi alle, og det er bedre at vi tar det nå, enn senere. Skuddsekunder kan på sikt bli til år. Og slik kan vi da virkelig ikke ha det.

Rent praktisk skjer det ved at atomuret – vi har alle hørt om atomuret, alle klokkers mor – blir justert. Hvordan det skjer vet jeg ikke, men jeg vil tro at det er en vaktmester som har fått ansvaret. Dette er vaktmestrenes lodd i livet – å sørge for at verden går rundt, låse seg inn i fyrkjellere og boder – jeg vil tro at atomuret står i en bod – og finjustere. Jeg undrer meg på hva som skjer den dagen kloden virkelig stopper opp: Hva får vi da? Finnes det en tidens vaktmester som kan holde styr på dette? Det gikk noe galt sist gang vi fikk et skuddsekund, i 2012, da knelte visstnok dataservere verden over. Datamaskinene taklet det ikke, dette ekstrasekundet. Tidens vaktmester sa sikkert:
– Ja, ikke skyld på meg. Jeg gjør bare det jeg får beskjed om. Ta det opp med styret.
Hvorefter hun trakk på skuldrene, fant frem nøkkelknippet og justerte fyrkjelen.

Mer nærliggende er det å spørre: Hva skal vi bruke dette ekstrasekundet til, i natt? I morgen? For det er tross alt et helt sekund. I morgen kan livet være helt snudd på hodet:

Kor e tobakken, Edvard?

hammaren

Utbygda, noen minutter etterpå.
Fritt etter Jahn-Arill Skogholt og Jack Berntsen.

Kor e tobakken, Edvard? Du treng hain vesst no,
men du var jo så snar med å fær.
Du slo spiker i dørra, du bainntes og slo,
og du glemte tobakken – på do.

Kor e brekkjernet, Edvard? Du treng det vesst no,
no når røyksuget kommer, min vænn.
På impulshaindling, Edvard, kan ingen mainn ro,
du må bryte opp dørra igjæn.

Og den finbuksa, Edvard, den du sku ha på,
ho ligg nyvaska, strøkken og klar.
Ja, sånn gjekk det, du Edvard, du sku vær så snar,
for du e no bestaindig så brå.

Og pængboka, Edvard, ho ligg på eit bord,
men dørra e spikra igjæn.
Finn fræm hammaren, Edvard, og pængboka, kor?
Du har lagt ho ein plass, men kor hæn?

Ja, kor e hammaren, Edvard? Du treng hain vel no.
Du va no så snar tell å stæng.
For tell byen, du Edvard, kan ingen mainn ro,
uten tobakk og bukse og pæng.

Disse dagene

Disse dagene er gode. Jeg er i godt skrivedriv, og syrinene er så fulle av lukt at jeg nesten blir svimmel uansett hvilken vei jeg drar på jobb når klokken er 0430.

Under en opprydding i dag fant jeg tre ubrukte gratislisenser til ebok-versjonen av «Det går ikke over». Det er jo totalt meningsløst at disse lisensene skal ligge ubrukte! Derfor legger jeg dem ut her i dag, fredag kveld. Det er førstetilmølla-prinsippet. Hvis de ikke funker, er det fordi noen har tatt dem. Du må bruke Bokskya, og en fullstendig bruksanvisning finner du her.

De tre gratislisensene er som følger:
75d4727f-43a6-44a4-b5a6-5c17daf129b9
815bf6df-34d8-405f-9933-edfca156c305
85852028-27ae-43f0-8e8e-e06e531d8ecb

Disse dagene. Med kaffe dertil er lukten av forsommer blant de beste for tiden.

Jeg er voksen, og jeg er ikke lykkelig

Dagene er gode. Jeg skriver – et nytt bokmanus tar form, linje for linje; det er ingen kjære mor nå. Syrinene har åpnet seg såvidt, jeg ser det ved halvfemtiden om morgenen på vei til sending i radio. Jeg er fornøyd, fordi årshjulet har snurret enda en runde, og jeg er med. Jeg er med, for faen. Men jeg er ikke lykkelig.

Aftenposten forteller denne uken om unge som ikke tør dele oppdateringer om seg selv og samfunnet på nettet. De publiserer ikke noe som de ikke er helt sikre at de får liker-trykk på. Samtidig, i en parallell virkelighet, har en omfattende del av den voksne generasjonen en kolerisk trang til å gjøre seg populær med en redigert utgave av livet: Den lykkebesatte. Livet rundt er brannsikre kulisser, ferdigreoler av laminert tre, imitasjoner, aldri hel ved. Hel ved kan ta fyr.

I flere familier sitter det barn som tenker: «Jeg ser hvor lykkelig du er på SoMe, pappa, men hvor er separasjonen? Hvor er raseriet, gråten til kvelds, de røde øyene til frokost, kranglene, mamma? Hvor er inkassoregningen, bror? Tvilen, søster? Tryllet vekk? Åh, var jeg bare som deg. Var jeg bare tilsynelatende.»

Som voksen ikke-lykkelig har jeg et medansvar for å si det som det er: Jeg er fornøyd. Punktum. Mer er det ikke å forlange. Jeg er trøtt til kvelds, har stål-ånde om morran, jeg har sagt forrykte ting til folk på blanke formiddagen, jeg er som mange voksne i lykkelandet blakk før lønning, men jeg har i skrivende stund en pose grønnsaksblanding i en eller annen fryseskuff, mel i skapet, vann i krana, strøm i veggen. Jeg er blant de heldige som ikke driver rundt i Det Indiske Hav og speider etter land, jeg har ikke et dødssykt barn på armen i et støvete, knusktørt helvete av en flyktningleir, en avmektig sorg å bære på. Jeg er fornøyd, og det får holde.

Til deg som er ung og engstelig: Velkommen til oss. Det er slik det er her, uten filter. De seriøse og dystre har ikke tid til påstått lykke, fordi vi vet at det ligger noe under, dere vet det godt, dere også. Tiden strekker ikke til for bullshit, livet er altfor alvorlig til det. Heller hel ved, som har svimerker, som brenner! Et klokt menneske sier til meg: Hel ved brenner sakte, en hel vinternatt, laminat etterligner virkeligheten og årringene, men blåser ned i mørket.

Jeg skriver, og det er ingen kjære mor. Syrinene har åpnet seg såvidt, det er uvirkelig vakkert. Men lykkelig, det er jeg langt i fra. Jeg er fornøyd, og det får til helvete holde. Dagene er gode. Men det er også det hele. Det gjør meg verken verre eller bedre enn noen. Jeg er i grunnen ganske alminnelig. Det er forresten varslet regn til kvelds. Det har syrinene godt av.

Hvis det var sant

Det er den kvelden i kveld, den kvelden som en av fortellingene i boka mi handler om. Jeg dro til Fagerborg i regnet i dag. Satte meg på den benken. Den benken som jeg hadde skrevet Miranda, i boka mi, sittende på, den kvelden, den kvelden i kveld for nøyaktig sytti år siden, da hun satt der.

Miranda var ti år gammel den gangen. Den kvelden da hun møtte en tysk offiser, som satt på den benken på Fagerborg i Oslo, sammen med henne, kvelden før dagen, kvelden før alt var over. De satt der noen korte minutter, de to: Han hadde en pistol, hun hadde et eple. Begge to er i min frie fantasi, men de kunne vært virkelige, den kvelden, den 7. mai 1945, kvelden før Winston Churchill skulle tale, og han visste det, men hun visste det ikke, et fåtall voksne visste det, men han visste det, og i min frie fanatasi satt de der, på den benken, den kvelden, de to, før han gikk inn i buskene: Han fortalte Miranda at det skulle bli fred. Hun fikk vite det, som den første i hele verden.

Det var faktisk sant. Han fortalte henne sannheten, før han gikk inn i buskene og inn i evigheten, kvelden før dagen. Til lykke med freden som kom, for sytti år siden, nøyaktig i kveld. All denne freden. Hva skal vi bruke den til? Hva i all verden skal vi bruke vår forståelse av fred til? Lyd- og bildefortellingen «Hvis det er sant», fra boka Det går ikke over. Innlest og fotografert i dag. Gratulerer med frigjøringsdagen.

Én dårlig og én god nyhet

Notat om grådighet

Hun ser på ham med en høytidelighet som får ham til å fryse. Han ligger i sengen, skjelver fortsatt ukontrollert, hun sitter på sengekanten og retter på blusen.
– Herregud, åh herregud. Det var det jeg var redd for. Hvor lenge har det pågått? sier han og setter seg opp i sengen.

Hun snakker formelt og nasalt nå, som den første gangen de møttes for to år siden. Det finnes ingen dirring i stemmen:
– Pågått? Husker ikke. Men ja, det var altså den dårlige nyheten. Jeg håper du kan slutte å gråte snart. Ja: Jeg har vært utro, og det var med overlegg og jeg er klink edru. Men så kommer vi altså til den gode nyheten: Jeg har bestemt meg for å tilgi meg selv, så jeg kommer med andre ord ikke til å gå fra deg.

April come she will

Denne dagens lukter har vært svak duft av svidd treverk, hår vasket i diskretparfymert sjampo, kjølig lukt av vann, tørr lukt av tobakk fra et gatehjørne, våt lukt av såpe, og et eller annet ubestemmelig i mye avsindig masse hvitløk. Jeg må ha kommet nærmere sjelen. Og jeg takker for alle mørke skyer, og for at det aldri ble meg og denne kvalmende lykken. Jeg smilte gatelangs og tenkte: Nå får du som fortjent.

Under helt spesielle forhold

Tekst- og lydversjon av novellen i «Det går ikke over».

Jeg vil først fortelle om vann som blander seg. Når sjøvann tvinger seg gjennom trange sund og fjordarmer, på visse steder, under helt spesielle forhold, kan det oppstå tidevannsstrømmer. Tidevannsstrømmer oppfører seg slik: Fjorden blir en elv av fossende havvann som renner vekselvis den ene veien, veksel­vis den andre; under flo strømmer vannet oppover, skyller over breddene og fyller sundet med ferskt, salt sjøvann som har en tydelig ettersmak av søtt.

Fersk­vann fra bekker og elver endrer retning og bøyes av på sin vei mot havet, skylles oppover av det tunge sjø­vannet i stedet for nedover. Når flomålet er nådd, står vannstrømmen stille en kort halvtime. Overflaten har bare ørsmå krusninger. Strømmer av vann som snor seg i hverandre, og når tidevannskreftene nok en gang river i vannet, begynner det sakte å sive ut, motsatt vei, på vei mot fjære og hav. På få minutter tar vannet fart, blir igjen ei elv, men denne gangen tverrvendt. Ukjente som passerer, blir forvirret: Rant ikke denne elva den andre veien for to timer siden? Har selv tyngdeloven blitt opphevet nå? Noen minut­ter senere fosser sjøvann og ferskvann ut fjordmun­ningen, før fjæremålet blir nådd noen timer senere, og da starter det hele om igjen, det er som vannkref­tene har et åndedrett: Innpust. Utpust. Det stanser aldri, det går aldri over.

Jeg kan se at kroppsspråket hennes føyer seg inn i mitt mens hendene våre møtes på torget. Det har nettopp regnet, en av de få og korte regnskurene de siste ukene har akkurat lagt seg svalt på brosteinene. Hun har reist seg fra benken, og det er da jeg gjen­kjenner bevegelsene våre: Hver for seg er de enkelt­stående, men i det sekundet håndflatene våre møtes, blir de en tidevannsstrøm, og det finnes ingenting som kan stanse oss, dette skjer under helt spesielle forhold: Tyngdekraften settes til side og overprøves av tidevannskreftene. Jeg går over mine bredder, hun tar over der jeg slipper, nå står tidevannsstrøm­men i oss stille på vei mot retningsskillet, jeg strek­ker frem den høyre armen, hun skraper undersiden av underarmen min med korte negler, jeg sier noe, hun ler av det jeg sier, ved t­-bane-bommene lener hun seg på skrå over mot meg, jeg følger, det er ikke mulig å skille mitt kroppsspråk fra hennes, vi er en urgammel tidevannsstrøm som kommer og går. Et kort øyeblikk står vi stille på perrongen, som nullpunktet, der ferskvann og saltvann står stille i grønne virvler, hun legger hodet mot den venstre skulderen min, hvisker noe, jeg svarer: ja, i mor­gen. Så trekker vinden gjennom tunnelen, lystavla skifter til «nå», t-­banen sklir opp fra mørket, brem­ser, dørene åpner seg, hun skritter inn, blir stående i døråpningen, blikkene våre står i hverandre, vi blunker ikke et eneste sekund, annonsøren bryter stillheten mellom oss med «dørene lukkes», jeg står ytterst på den gule sperrelinjen, hun legger den ene håndflaten sin mot vinduet, jeg legger min hånd på samme sted, slik man bare ser på franske filmer fra femtitallet, der kvinnen legger hånden mot togvin­duet og han på perrongen gjør det samme der på jernbanestasjonen Gare du Nord, fiolinene øker til crescendo mens lokomotivet setter fart, hun gråter i svart­hvitt, på vei til en mann hun ikke vil ha, han på perrongen småløper etter og lover at han skal bli, han roper det gjennom larmen langs skinnene, og jeg gjør omtrent det samme, bortsett fra at jeg ikke kan løpe etter inn i tunnelen, jeg slipper hånden noen sekunder etter at vogna setter fart, men under helt spesielle forhold sitter det fuktige avtrykket av hånden min igjen på vinduet helt til neste stasjon, der hun skal av, der det er en helt alminnelig onsdag, der hun møter han fyren, han som aldri får høre hele sannheten, uansett hvor mye han triumferer over at det ble ham, og ikke meg. Han vet det ikke: Hun har valgt side, og det kommer aldri til å gå over. Hun burde ha fortalt ham det. Så kunne han sluppet å gå med den stadig økende misnøyen over utfluktene hennes til østkanten, han kunne sluppet det frådende raseriet som de begge bærer på etter så lang tid. Jeg har vondt av ham.

Til sist vil jeg snakke om naturkrefter og tid. Den teoretiske fysikeren Lee Smolin stiller spørsmål ved menneskets oppfatning av tid og kraft: Han mener at gitte forhold endrer seg. Hvis vi følger Smolins teorier, kan det være slik at verken tidevannsprin­sippet, tyngdeloven eller andre vedtatte størrelser vil bestå. Vi tror at det vi omgir oss med, er selvsagt. Vi tar som selvsagt at krefter består. Men Smolin sier at det ikke finnes evige lover, han ber oss tenke oss om én gang til før vi konkluderer. Sett i dette per­spektivet – det er for øvrig svimlende – kan det med andre ord godt hende at tidevannsstrømmene under gitte forhold vil dukke opp på andre steder enn vi tror, og at t-banevognsettet kommer tilbake til sta­sjonen mot togførerens vilje.

Dette ville naturligvis gitt både Sjøkartverket og Ruter problemer: I Sjø­kartverket ville det skapt vansker fordi man ikke ville ane hvor man skulle sette nye sjømerker for å hindre grunnstøting, og i Ruter fordi hovedstadens kollektivnett ville gått i stå for alvor. Ulykker kunne det også blitt, men det får være: Under helt spesielle forhold ville det vært det beste for alle parter, at ulykker skjedde, før det var for sent for alltid, før den klamme og tilsynelatende lykken senket seg. Jeg burde ha fortalt henne det. Jeg har så vondt av henne. Men selv om jeg vet det, holder jeg det for meg selv. Jeg vet at jeg burde ha sagt noe om det hun sa den kvelden: Hun sa: «Kjære, dette er det mest oppriktige jeg noensinne har sagt til noen.»

Jeg burde ha sagt noe om det. Det går ikke over bare fordi man ikke setter ord på det. Jeg vet det, jeg har forsøkt det, gang på gang.

Notat om trær

Trærne i parkene står i kamuflasjefarger tilpasset våren: Gråsvarte, render av lysegrå mose, med lukt av gammelt løv fuktet i vannet fra snøen som falt i fjor, den som smeltet og aldri mer kom tilbake. Det gjelder å unngå å ta dem som selvsagt, trærne i byene; de står der jo bare, puster usynlig oksygen ut i det løvtynne laget vi kaller atmosfære, det som skiller oss i levende live her nede fra dødens absolutte nullpunkt og ingenting der oppe, den himmelen som tilsynelatende er blå, men det er speiling av oss selv vi ser, i virkeligheten er evigheten dyp og svart og uendelig og tom og fæl. Trærne puster ut oksygenmolekyler og spiser kabondioksid og er levende legender: De har vært her i 385 millioner år og har en viss erfaring.

En av naboene jeg hadde i tiden i Stockholm var en meget uforstandig og sint gammel dame. Ellinor hadde fått det for seg at hun skulle utrydde trærne i nabolaget, og hun skulle begynne med den store eika som stod ved inngangen til blokka vår:
– Trær forsøpler nabolaget. Har du sett hvordan de slipper eikenøtter og annet skrap på bakken om høsten? Og så drar de jævla ungene inn skiten i trappegangen, og jeg må stå og koste ut dritten dagen lang. Den eika skal ned. Trær minner meg om menn. Det er bare skit med dem. Trær får meg til å tenke på stinkende mannfolk som sviner til liv og ekteskap. Den eika der skal ned, om så det er det siste jeg gjør, sa Ellinor. Hun forsøkte å få borettslaget med på sin miljøkriminelle og forrykte tankegang, men uten hell, og vi snakket aldri sammen etter det. Jeg så henne på avstand en gang, da stod hun oppe på balkongen og ropte og skrek ned til barna som lekte på plenen at de måtte til helvete se til å komme seg vekk, de tråkket ned påskeliljene hennes, hylte hun. Hva som hadde hendt i Ellinors liv vet jeg ikke, men hun hva det nå enn var: Det ble verre med årene.

Det er noen som blir sånn. Trærne som de hater står bare stumme tilbake, forstår ingenting, bare hører på. Det Ellinor på sin side aldri kunne forstå, var at jo mer hat hun pustet ut, jo mer fornøyd var eika i oppkjørselen: Den lepjet i seg kabondioksid fra lungene hennes, pustet taktfullt ut oksygen tilbake. Men slike som Ellinor vil aldri forstå seg på trær, langt mindre takke dem. De tar livet som selvsagt.

Jeg kan ikke få takket trærne nok! Takk for at dere står der, tålmodige, pustende, dere står der bare, gir støtte og ly: I parken på Tøyen her om dagen traff jeg den franske grevinnen igjen. Jeg hadde begynt å bli bekymret for henne, jeg har ikke sett henne i hele vinter. Men nå satt hun der, på bakken, ved rota av et stort, stort tre, ryggen lent mot trestammen:
– Ah, det er… hva heter norske språket… le printemps…
– Våren, grevinne. Det heter våren, sa jeg.
– Ja. Våren.
Den franske grevinnen lukket øynene, håndbaken på venstrehånda var skitten. Jeg kunne se at hun hadde gravd i søppelkassene igjen. Den franske grevinnen er deleier i et storgods i utkanten av Château-Thierry, men hun røk uklar med den franske greven på sekstitallet en gang, etter en premierefest, det var noe med Jean-Paul Belmondo, hun hadde bommet en sigarett av Jean-Paul Belmondo, sånn var det, ja, jeg har jo fått hele historien før. Så hadde den franske greven kommet over dem og misforstått hele situasjonen, kjørt hjem og låst henne ute, og aldri åpnet for henne mer. Nå sparer hun til søksmål.
– Har du en tier? spør den franske grevinnen, jeg svarer ja, og treet over oss lukter av gammelt løv fuktet i vannet fra snøen som falt i fjor, den som smeltet og aldri mer kom tilbake.

Jeg glemmer så fort

Jeg mente et øyeblikk at jeg så en død venn av meg i dag. Det var da trikken svingte inn Ingkognitogata at jeg la merke til henne: Lent opp mot et jernstakitt. Mattgul boblejakke. Gråstrikkede votter, den høyre votten svartflekket på håndbaken, som om hun hadde kommet borti noe. Jeg husker ikke nå hva det var hun hadde kommet borti, jeg spurte om det, den gangen, men hun sa at det ikke var viktig. Jo, fortell, spurte jeg. Jeg måtte mase flere ganger. Så sa hun det. Men det viktigste var at det hadde gått bra, sa hun, og jeg nikket: Det viktigste er jo at det gikk bra. Så lo vi.

Men det var naturligvis ikke henne. Da trikken passerte Riddervolds plass, hadde jeg slått hele tanken fra meg, og da jeg steg av på Briskeby, måtte jeg le av meg selv: Klart at det ikke var henne. Jeg gikk inn på Flâneur og bestilte den vanlige cortadoen, og da hadde jeg glemt hele tanken. Det kjennes fint. At jeg begynner å glemme. Og at jeg glemmer fort. Jeg kan glemme ting mellom Jernbanetorget og Briskeby fortere nå enn jeg noen gang har kunnet huske. Og det er bare bra. Det er da det går fremover, sier han. Men så sier han rett etterpå at det er endel jeg aldri må glemme, og da husker jeg det.

Inne på Flâneur skjer det samme hver gang når jeg får cortadoen, hun bak disken spør:
– Er det noe annet De kunne tenke Dem?
Og det er en så fin ting å si, det er så omtenksomt sagt, jeg vil at hun skal si det én gang til, så jeg later som om jeg er fra vestkanten, jeg også, legger hodet på skrå, vender det høyre øret mot henne og svarer:
– Hva behager?
– Er det noe annet De kunne tenke Dem? gjentar hun og smiler.
– Nei takk, det var alt, svarer jeg, og jeg vet at jeg kommer til å gjøre det igjen.

Skisse fra ukas manusarbeid. Et nytt bokmanus blir til, lag på lag.

Oh sugar moon

Jeg kom i snakk med en fyr forleden. Han hadde trukket boblejakken tett rundt midjen, ettermiddagssnoen gatelangs i Oslo var mildere enn den har vært de siste dagene. Han var sliten, men nykter, nederst på Karl Johan, men øverst i humøret, og han hadde lagt merke til at jeg bar på en liten grønn, umerket anonym metallkasse:
– Hallo! Er det der en Remington?
– Hei! Nei, det er en Hermes 3000, svarte jeg forbløffet.
– Aha! Men jeg tipper at det ikke er alle som vet hva det der er, ikke sant? spurte han.
– Du har nok rett! Kjenner du til dem?
– Ja, jøss! En Hermes, sier du? Bestefaren min skrev på en Remington. Han satt på et hemmelig sted i Østfold under krigen. Skrev illegale rapporter. Holdt det hemmelig, vet du. Kunne aldri vite om det kom folk. Og etter krigen fikk han tilbud om… om en medalje. Han bare blåste av det, vet du. Bestefaren min var ikke opptatt av medaljer og sånt fjolleri. Han ville bare ta tyskerne, han, vet du.
Så skiltes vi med smil og nikk i ettermiddagssnoen, ønsket hverandre en god kveld. Oslo er en kald by på denne tiden. Men den blir noen grader varmere om man kler seg, og snakker ihop.

Han var en kjenner av fortiden, den fyren. Hadde sett mye. For mange andre: Det er først når man hekter av aluminiumskasselokket at man ser hva det er: Et stykke sveitsisk presisjonsskriveredskap. En vidunder av en reiseskrivemaskin, med stag og valse og fargebånd og pling. Året er forresten 1958: Atomubåten «Nautilus» krysser under Nordpolen, Nikita Khrusjtsjov mønstrer på som statsleder i Sovjetunionen, rocken har kommet til verden, Elvis ruller med hoftene og i Sveits ruller skrivemaskinfabrikken Paillard ut sin siste modell: min Hermes 3000. Den er mintgrønn som en forsommerdag der sola såvidt har fargelagt løvet med klorofyll, den har avrundede hjørner og myke kanter som en Buick Super Riviera Coupé eller en Chevrolet Impala som ragget stripa og dro damer fra Grorud til San Francisco. Helt åpenbart inspirert av tidens myke hofter og lysegrønt etterkrigshåp. Jeg vet ikke om skrivemaskinen dro så mange damer som Impalaene gjorde: Forfatterne, derimot, flokket seg rundt den, skrapte sammen de pengene de hadde og stengte seg inne på røkfylte hybler og skrev. Og skrev. På radioen hørte de «Oh, sugar moon» – det var Pat Boone som sang. Å trøste og bære, som han sang lengsler, denne Pat Boone. Og de skrev og skrev, disse forfatterne.

Jeg er ikke helt ukjent med skrivemaskiner, så langt derifra. Første gang: Jeg var ti år. Det var i 1977, etter skoletid, og en kamerat og jeg hadde oppdaget at rektors kontor stod på gløtt, og på bordet hans, ved siden av et overfylt askebeger, stod en skrivemaskin. Et vidunder som vi bare måtte klå på. Vaskedama var nede i gymgarderobene, kysten var klar, ingen andre var å se, og vi tok sjansen: Tastene var blanke og glatte. Valsen knirket, det luktet femtitall av fargebåndet, og vi grep et blankt ark som lå ytterst på skrivebordet. Vi satte arket i maskinen. Verden stod stille.
– Hva skal vi skrive? hvisket jeg.
– Skriv «pule», hvisket Hugo.
– Du er sprø, hvisket jeg.
– Gjør det. Gjør det, hvisket Hugo.
Skjelvende fant jeg fram til p-en. Trykket hardt. Det smalt i papiret: En p, første steg mot usømmeligheten stod svart på hvitt. Vi skalv og fniste. Jeg var allerede da noenlunde skrivefør og visste hvordan ordet skulle staves; jeg hadde lest det på veggen bak Samvirkelaget, folk i bygda sa at det var hun i niende som hadde gjort det. Det var alltid hun som hadde gjort alt mulig faenskap. Til og med presten sa det. Deretter gikk det bare én vei, og plutselig, uten at jeg helt kunne redegjøre for det, stod det «pule» i svart ildskrift på arket. Bare det. Bare «pule». Da stakk vi av, røde i toppen og med ståpikk ned alle trappene. Arket ble stående i rektors skrivemaskin, og vaskedama var på vei opp med skurefille og bøtte:
– Grisen, mumlet hun sikkert da hun vasket griserektors kontor:
– Tenkte jeg det ikke. Fyttihællvette for et svin. Jeg skal si det til alle.

På begynnelsen av åttitallet kom de elektriske maskinene for fullt, med plastfargebånd som ikke var i nærheten å ha samme sjarmen som tekstilbåndene på de gamle modellene. Jeg skrev særoppgaven «UFO-fenomenet» i niende på elektrisk skrivemaskin, leid for tre hundre kroner fra et kontorfirma på Heimdal; det var skitdyrt, jeg fatter ikke hvor jeg fikk pengene fra. Vi hadde ikke mye penger hjemme, men dette måtte prioriteres, og jeg betalte kontant ved levering. Da hadde jeg allerede hatt valgfaget Maskinskriving på Rosenborg ungdomsskole i Trondheim og kjente mekanikk og anslagsfart på maskinene. En av de øvrige lærerne – en forrykt amerikaner – satte griller i hodene våre og sa at skrivemaskiner kom til å forsvinne, det kom noe som het data, sa han, men han var det få som trodde på, amerikanerne sa jo så mye, sa de:
– Amerikanerne lover og ljuger, fnyste frøken Fredriksen i musikktimene og tvang oss til å synge «Herr President, jeg skrev et brev jeg nå vil sende» for full hals.

Noe senere på åttitallet, i Forsvaret, på slutten av tjenestetiden, ble jeg beordret til å renskrive kompanistrategier for leirledelsen, på skrivemaskin. Men det var fortsatt kald krig i verden, og fargebåndene til de elektriske skrivemaskinene måtte brennes når de var oppbrukt: Det var mulig å lese setningene hvis man demonterte kassetten; Forsvaret fryktet at russiske spioner skulle trekke ut fargebåndene og notere seg både det ene og det andre. Og når de leste fargebåndene, kom de til å bombe oss herfra til helvete:
– Vi må ta våre forholdsregler! Hvis vi ikke er forsiktige, kommer det en dag til å stå en russer med Røde Stjerne i lua og blåse huet av deg, Arvola! Marsj! skrek løytnant Larssen. Så der stod jeg, i kveldingene, og brant fargebånd i et digert oljefat på baksiden av brakka. Jeg mente at jeg så en russisk agent bak en busk en kveld mens den sure, svarte plastrøyken stod opp fra oljetønna, men det var bare kokken som slo ut potetvannet. På den annen side hadde jo løytnant Larssen sagt at russiske spioner kom i alle forkledninger. Så, nei, trygg var jeg ikke.

Skrivemaskinene var fortsatt i bruk da jeg begynte i NRK i 1989. Vi skrev nyhetsmeldinger og introer på gult, knitrefritt papir, A5-format på tvers. Dette var visstnok et spesialbestilt papir til bruk i radio, som sagt knitrefritt, slik at det ikke skulle knitre i papir på sending mens vi leste. Lytterne likte ikke knitring, sa kringkastingsledelsen.

Jack Kerouac skrev på en slik modell som min. Beat-generasjonens grand old man kjøpte en Hermes 3000 i 1966 fordi han hadde slitt ut den forrige skrivemaskinen han hadde, skriver auksjonsfirmaet Christie’s i sitt følgebrev til Hermes 3000-maskinen hans som gikk for 22.500 dollar i 2010. Kerouac hamret løs på den til sin umiddelbare død i 1969, 47 år gammel. Den som har den skrivemaskinen nå, hvem det enn er – Christie’s er diskret overfor sine kunder – må se spøkelser på høylys dag. Hvem som tidligere eide den modellen som jeg har aner jeg ikke, men det er en god følelse rundt den. Betydelig billigere enn Kerouacs var den også; fire hundre kroner hadde jeg råd til:
– Solgt, sa Per på bruktbutikken Det Hvite Hus i Vadsø og skjenket en kopp kaffe på kjøpet den gangen.

Men kom så til poenget! Er dette snakket om skrivemaskiner bare nostalgisk språkføring? Nei, jeg mener bestemt at det ikke er det. Jeg kan merke at jeg kommer inn i en annen fase i skrivingen når jeg må bruke hendene. Ordene sklir linjelangs, noen ganger gjørmete som en stri vårbekk i en grøftekant, andre dager klart som Anarjokka i juli når myggen står som en sky rundt hodet – det stikker, men jeg bryr meg ikke. Og den er så befriende avlogget: Det kommer ingen meldinger opp i høyre skrivehjørne. Ingen pushvarsler fra BBC eller Kringkastingens nyhetsavdeling. Ingen neonlysende tilbud om å kjøpe noe, ingen treningsbilder fra Instagram. Det er bare meg, tankene, ordene, bokstav-stagene som dundrer i stål mot papir. Fargebåndet varer i årevis, og går jeg tom, er det alltids en eller annen obskur nettside som er gal nok til fortsatt å selge fargebånd. Det er meditativt, jeg bare skriver: Litt på Mac-en, litt på papir i notatbøkene mine, litt på min gamle Hermes. Det blir ikke feilfritt, men det retter seg i korrekturen.

Pat Boone med «Sugar Moon» lå på Billboard-lista i 1958, året da min Hermes 3000 kom til verden. Verden var analog, instrumental, kanskje naiv. Ordene likeså? Men croonerne sang tett ved rørmikrofonene, bassen duvet, og skrivemaskinene knatret.

Og her er værmeldingen

Det er på grensen til uanstendig
når sindige statsmeteorologer ber oss binde fast
løse gjenstander.
Femti nyanser av gråvær,
kulingen skal piske, sier de,
og den er stiv, den kulingen:
«Ja, han e hard no, men han bli stygg i morra tidlig.»
Og etterpå – sommeren kommer, ustø og solgangsbrisen,
flau vind.
Vinden er flau, fordi den har løyet.
Kong Vinter! Herved får De langtidsvarsel
om utkastelse, De skal være abdisert innen utgangen av april.
Med kjølig hilsen, på vegne av flere.