NRK setter bommen på Skomakergata og erklærer den lille veistubben verneverdig. Det blir aldri mer noen “Jul i Skomakergata” i adventen. Det er slik et tv-selskap i endringsvillighet skal tenke. Antakelig er “Grevinnen og hovmesteren” neste post som står for fall, tankene er ganske sikkert allerede tenkt, og det kan være godt å få det på bordet.
Da Skomakergata rullet første gang over skjermene hver dag i adventen i 1979, var det FNs internasjonale barneår. Det preget også serien, der Jon Blund kjørte og fløy rundt i farkoster mens han viste fram tegninger som slo fast at “alle barn har rett”. Den østtyske dukkeserien som element i Skomakergata var i seg selv en pussig konstruksjon: Jon Blund, i den østtyske figuren Sandmännchen, var et ektefødt barn av det østtyske propagandamaskineriet i den kommunistiske staten, der han fartet rundt i DDRs barne-tv og fortalte søvndyssende historier om statens fortreffelighet. I den lille skomakergrenda var det norske barnetegninger han hadde i sekken.
Det ligger mye julenostalgi i Skomakergata, men kanskje er det først og fremst hos oss voksne den nostalgien ligger? Det er godt forståelig, med dagens briller, at serien i dag fremstår “langsom, temaene som blir tatt opp er uaktuelle, fortellerstilen er gammeldags”, som programdirektør Nils Stokke sier til Aftenbladet. Modig valgte ord, og så smertefullt som det enn måtte være for de hundre tusen som visstnok har protestert: Det er og forblir trettito år siden.
Det har skjedd mye i skomakergrender siden den gangen, enkelte av grendene har blitt drabantbyer, skuespillerkunsten har gått videre, og verden har rykket nærmere: I Skomakergata selges det nå importerte varer fra fjerne strøk, og i torgbodene står folk som julaften 1979 flyktet opp i afghanske fjellpass og kjempet mot sovjetiske soldater. Javisst: Mens siste spiker ble trukket i adventsappelsinen hos Jens Petrus og Tøfflus, gikk russerne inn der barn ingen rett hadde. Det bodde forbausende nok ingen pakistanere i Skomakergata i 1979, selv om de første kom til Norge i 1967.
I Skomakergata av i dag er det kunstnerkollektiv i jernbanestasjonen til avdøde stasjonsmester Flagge. Det ble hardere å være barn i Skomakergata utover i jappetiden, forsåvidt hardere å bli gammel, også. Men fru Hirse er i dag en meget, meget gammel dame som er på sosiale medier. Det er lite for oss som var barn den gangen å kjenne seg igjen i, vi andre gikk videre, men i Skomakergata ble man ved sin lest. Enda mindre å kjenne seg igjen i for generasjonen etter oss.
Serien finnes på dvd, for dem som ønsker nostalgi. Og det er helt supert. Men å forplikte seg til å sende serien i år etter år herfra, ville vært en uforståelig kulturpolitisk avgjørelse. For det handler også om kulturpolitikk: NRK skal skaffe rom for nye tanker, andre manusforfattere, andre skuespillere og nye tider. Skal NRK i mange tiår bruke penger på reprisehonorarer, eller pløye pengene inn i nåtidens kreative redaksjoner og idéskapere?
Det neste tradisjonskuttet kommer til å komme lillejulaften: Det innebærer å vinke kontant farvel til en sketsj som trivialiserer og ufarliggjør hva tusenvis av barn håper å unngå lillejulaftens kveld og videre utover i jula, der det skulle være fristed og fred og ro. Kom igjen, NRK. Vi vet at dere tør.
