et snekkerverksted for tekst og bilder, langsom mat og rare lyder.

Rantapää er på ingen måte verdens navle. Ved den siste finske folketellingen stoppet statistikernes telleverk på 263. Og nå har pinadø alle innbyggerne fått supersyn, konstaterer optiker Juha Hirvasniemi og kikker mismodig ned i kassaskuffen.

Det er ikke det at optiker Hirvasniemi ikke unner sine kunder å se godt. Absolutt ikke. Han har tvert i mot skjøttet sin optikergjerning med flid og møye gjennom alle disse trettisju årene. Men en optiker er, enten man ser det slik eller sånn, avhengig av at folk må justere sitt syn på kort eller lang sikt. De tidene er det slutt på i Rantapää.

I normal forstand skulle 263 sjeler bli totalt 526 øyne som trenger etterkontroll, justering, korreksjon og smøring. Og det ville det også ha vært om ikke tømmerhogger Sallinen hadde sprunget rett i en gjenstridig furukvist rett før midtsommer 1986. Det er med andre ord 525, ikke 526, øyne ved Rantapää-elvens bredder. Men selv dét burde være nok til å brødfø en optiker med enerett. Det er det altså ikke, tenker optiker Juha Hirvasniemi og dytter kassaskuffen tilbake med et smell.

Det har ikke alltid vært slik. Det var en gang da den store papirfabrikken i Naumanjärvi gjorde optikergjeringen til noe å leve av. Daglig kom det maskinister, skjærere og kontorfolk til butikken for å handle eller la seg kontrollere. Det hendte støtt og stadig at en rullskjærer måtte innom til synskontroll fordi direktøren mente at rullene stadig ble mindre. Ja, det hendte til og med at direktøren selv tok turen til optikeren fordi han mente at han så røde tall på høylys dag.
- Sett meg i stolen, Hirvasniemi, jeg vil se bunnlinjen! pleide han å rope når han entret lokalet med frostdekket mårskinnspels.

Men tider skulle komme. Det var visst noe med en stigende og plagsom vrangvilje i markedet mot bleket, ferskt papir. En vakker dag hadde en underkomité i Riksdagen mumlende måttet ilegge særavgifter på godt, gammeldags papir. Miljøkrav, ble det sagt. Og året etter måtte direktøren innkalle til allmøte: Det var slutt. Siste rull var skipet ut. Arbeiderne dro med rutebussen sørover, og optiker Hirvasniemi ble sittende tilbake med femtiåtte esker brilleinnfatninger og tre års forbruk av kontaktlinser, styrke minus fire og minus fem. Det var de styrkene det gikk mest av.

Nå for tiden er det de gjenværende innbyggerne optiker Hirvasniemi ikke greier å forstå seg på. Han har ligget våken om nettene og tenkt på langsynthet. De fleste av innbyggerne i Rantapää har forlengst gått over i folkepensjonsfondets utbetalingsregister, noe som skulle bety at selv den mest skarpsynte snart må ha briller på plussiden. Men nei. Og selv den enøyde tømmerhogger Sallinen burde kommet innom – optiker Hirvasniemi har til og med spurt etter innkjøpspris på monokkel fra et antikvariat i Sverige. Men nei. Sallinen hugger fortsatt sine furulegger med stø hånd, og de eneste gangene han ser dobbelt er under juletrefesten, og det er ikke optiker Hirvasniemis bord.

Denne dagen har optikeren notert ett eneste navn i avtaleboken. Forsåvidt den eneste avtalen i år: Fru Lärvinen. Hun har klaget over løse brillestenger, og har dårlige ben. Nå må de strammes. Altså brillestengene. Og i dag klokken 15 kommer hun. Det dundrer en tømmerbil forbi utenfor. Snart sitter jeg her alene, på en snauhogd slette, som en turistattraksjon, den ulykksalige optikeren i Rantapää, tenker Hirvasniemi, og skvetter når det plinger i dørklokken.

- God dag, og signe været, det er frostrøyk over Rantapää-elven i dag, sier fru Lärvinen og humper inn med plasthofter og hickory-stokk.
- Hyggelig, fru Lärvinen, jeg greide akkurat å få plass til Dem i avtaleboken, smiler optikeren og lukker boken diskret.
- Det var disse brillestengene, de slarker når jeg går. Og hoftene.
- Slarker hoftene også?
- Nei, de er formstøpt i Sveits.
- I Sveits, De. Hm, svarer Hirvasniemi og løfter brillene av fru Lärvinen.
- Forresten, hvor lenge siden er det at De var her på kontroll? fortsetter han. Fru Lärvinen spisser munnen:
- Ja, det vet vel De like godt som jeg, det var vel i 1989?
- Nettopp, svarer Hirvasniemi og vinker henne inn på kontoret:
- Jeg tenker vi tar en kontroll for sikkerhets skyld, frue.
- Er det virkelig nødvendig? spør fruen og sleper seg vuggende etter ham.
- Fru Lärvinen, min yrkesstolthet sier et definitivt ja, svarer optikeren, bukserer damen på plass i stolen og setter apparatet på nesen hennes.

- Min svigersønn sier at det er meget å finne på datamaskiner for tiden. Han kjøpte nettopp sine briller der, sier fru Lärvinen og myser.
- Jasså. Jaha.
- Men jeg er skeptisk.
- Det er De med rette, frue. La oss nå se. Eller rettere sagt, nå er det De som skal se, sier Hirvasniemi og skrur glassene på fruens nese fram til pluss åtte:
- Ser De den nederste linjen på plakaten?
- Hirvasniemi, jeg ser knapt den øverste, svarer fru Lärvinen og tørker nesen.
- Det var det jeg tenkte meg, svarer optikeren, – dette var nemlig den styrken De har i dag.
- Virkelig? utbryter fruen og stapper lommetørkleet i kåpelommen:
- Og jeg som trodde at det tidvis bare var frostrøyken ute og snø på tv-apparatet inne?
- Det er det alle tror, frue, svarer optikeren og skrur prøveglassene til styrke null.
- Næmmen Hirvasniemi! Nå ser jeg strålende klart! sier fru Lärvinen opprømt.
- Javisst. Det var vel det jeg tenkte meg, mumler optikeren nedstemt og klapper sammen apparatet:
- Vel frue. De trenger, som De selv ser, omfattende korreksjon. Nå kaster vi disse gamle brillene, og istedet går vi over på noe aldeles nytt. Nettopp ankommet fra hovedstaden. Nymotens teknologi, frue, sier optiker Hirvasniemi og åpner skapet ved veggen.

Senere den ettermiddagen, ved kjøkkenbordet, mente fru Lärvinen at hun kunne se optiker Juha Hirvasniemi stige inn på sørgående rutebuss med en koffert i hånden. Men hun kunne ikke vite det helt sikkert, for frostrøyken lå tett langs Rantapää-elvens bredder, konstaterte hun gjennom første dag av sin treårsbeholdning av kontaktlinser, styrke minus fire og minus fem.

4 kommentarer

Det er fortsatt en og annen snøflekk på bergnabbene rundt Bøkfjorden. Men snart er det ingen steder å gjemme seg for dem heller, nå når sommerlyset holder døgnåpent. Gresset på hovedkirkegården i Kirkenes er snart helt mettet av grønt. Gråtrosten spretter bortover gresset og fisker opp forfjamsede biller. Troster er robuste skapninger, men selv de fleste av dem må til Italia og Frankrike midtvinters her.

Det er en hel del glemte sjeler på kirkegården. En av dem er Hansine Mathea Hansen, født Reier den 28. juli 1867, og hun gikk ut av tiden den 24. januar 1934. Graven hennes har ikke vært vedlikeholdt på en god stund, med tykke moselag og overgrodd av tidens gang ligger hun der og er forlengst støv og muld, mellom to bjørkelegger oppe i en skråning.

Hansine Mathea ble ikke født i Sør-Varanger. Både den innskannede ministerialboken og klokkerboken for 1867 viser begge at det ble født 53 barn i prestegjeldet dette året, men jeg finner ingen Hansine Mathea blant dem. Jeg forsøkte deretter å finne henne i klokkerboken for 1882, under konfirmerte, kanskje som innflyttet, for siden hun ble født hundre år før meg skulle det teoretiske konfirmasjonsåret dermed bli 1882. Men det er ikke spor av henne. Det er heller ikke opptegnet noe om henne i slektstrær på nettet. Hun har bare forsvunnet.

Kirkenes på en lørdag kveld er behagelig rolig. Det slepende, lave skydekket kommer til å sprekke. Helt sikkert. Jeg har pause fra dagenes nyhetsbilde og tenker på hva Hansine kan ha opplevd i sin levetid. Tjueåtte år gammel kan hun ha hørt om den fantastiske Svanesjøen, balletten som ble uroppført i 1895. Førti år gammel kan hun ha lest i avisen at Edvard Grieg var død. Og da Hansine var femti, gikk første verdenskrig mot slutten. Hun rakk å oppleve at Adolf Hitler kom til makten, men i sitt jordiske liv fikk hun ikke oppleve hva det kom til å innebære. Nå ligger hun mellom to digre bjørketrær og er jord.

Men det er noe mer der. For direkte opp fra graven hennes, på venstre side av den overgrodde murkanten som omkranser gravstedet, gror det opp et livskraftig rognetre. Ungt, ikke så høyt, men tydelig trassig og med greiner pekende rett opp mot skydekket som kan sprekke når som helst. Røttene henter næring fra gravstedet, for slik har det vært til alle tider, og slik skal det fortsatt bli. Jeg vet ikke hvor bereist Hansine Mathea Hansen var, men nå skal hun gjenoppstå, som rognebær, antakelig spist av en trost, og fraktet videre ut i verden. Kanskje helt til Italia eller Frankrike.

7 kommentarer

Oppskriften står på side femtifire. Hun vet det fra før, fra året før, og året før der. Hun blar seg fram til den flekkete delen med overskriften “Desserter”, og der er den. Alle ingrediensene står klare på kjøkkenbordet. Eggene, kakaoen, smøret, hvetemelet, bakepulveret, sukkeret. Posen med Nonstop og melispakken. Førti kakelys. Det regner ute nå. Noen som kanskje skal komme må nok ta på seg støvler i dag, tenker hun.

Sitter skjørtet for trangt? Hun kjenner på hoftene og bestemmer seg for nei, ikke trangere enn det burde, ikke trangere enn i prøverommet. Det står en Cointreau i vitrineskapet. Men den er bare til spesielle anledninger.

Det drar en hastig sorg gjennom henne mens hun sikter melet ned i bollen. Var hun ikke femten år den gangen? Mongo. Jo, det var det. Mongo. Ordet kom i gymtimen, hun hadde mistet brillene på gulvet da hun skulle dukke for en kanonball. Ballen traff i magen, akkurat slik som brillene traff gulvet, akkurat slik som ordet traff et sted hun ikke visste helt hvor var. Jenta som hadde hvisket ordet så ikke på henne, kunne ikke tas for noe, ingen andre hørte det, ingen andre enn henne, og venninnene. Det var et fnis et sted. Men alt skjedde diskret, læreren måtte ikke høre det. Mongo. Du er mongo. Se deg for, da. Mongo. Nei. Ikke tenk på det. Melet ned i bollen. Sånn. Hvis det kommer noen, må de ta på seg støvler.

Hun har fått en presang. Den ligger på kjøkkenbenken, uåpnet, sirlig innbundet i silkepapir, båndet er juleaktig. Fra gjengen på jobben, står det. De er snille på jobben. De bryr seg ikke om at hun jobber litt saktere enn alle andre. De bryr seg ikke om at hun ikke ser så godt. De bryr seg ikke om at hun av og til gråter for ingenting. De bryr seg ikke. Sjokoladekake er fetende. Det er snart bikinisesong, for det står i Allers. Men hun venter med presangen. For kanskje kommer det noen, og hun gleder seg til å si se hva jeg har fått av gjengen på jobben.

Ett hundre og åtti grader. Trettifem minutter. Selv om hun kan oppskriften utenat må hun stryke over papiret, side femtifire får enda en flekk. Det mørkner utenfor vinduet. Hun liker mørke kvelder. I mørke kvelder er det ingen som kan stirre, ingen ser at hun egentlig er mongo. Hun kan være hvem som helst. Kanskje bør hun tenne utelykten. Noen som kanskje skal komme må ikke snuble i trappen.

Kaken blir akkurat slik hun har tenkt. Litt brent i kanten, myk i bunnen. Nå er det bare en time igjen, da kan kaken pyntes, og noen som kanskje skal komme kan bare komme. Hun har ikke briller mer nå, ikke de store og tykke og idiotiske brillene. Linser. Hun lurer på hvem som oppfant linsene. Kanskje var det en som syntes at man så ekstra mongo ut med tykke briller og ville gjøre noe med det. Ja, det ser kanskje litt rart ut med førti lys. Det var ingen som kom i fjor. Og ikke året før der. Men så var det jo heller ingen grunn til det.

Det er en melodi på radioen. Hva heter den. Den som går sånn if you were a sailboat I would sail you to the shore. Hun må huske å kjøpe den. Hun rører ut melis i vann og setter nonstopen på. En rød. En svart. En gul. En rød. En svart. En gul. Ikke gråte nå. Det er teit. Det er så mongo. Linsene kan falle av. Det er mørkt ute nå. Mørkt som den dagen hun gikk fra gymmen.

Pipet fra mobilen får henne til å miste Nonstop-posen i gulvet. “Er du hjemme, har du kake?” står det i hvite bokstaver på gul bunn. Hun står en stund og svaier. You took a chance on loving me, I took a chance on loving you.

12 kommentarer

- Det var vel det jeg sa. Jeg sa jo det. De burde holdt seg hjemme, sier Thomas Ulrik Kristiansen til seg selv, skrur av radioen etter Dagsnytt, låser døren og slukker lyset. Askeskyer og faenskap. Folk står fast på flyplasser. Men det er bare til pass for dem, de burde holdt seg hjemme, tenker Kristiansen.

Thomas Ulrik Kristiansen legger seg tidlig hver eneste kveld. Klokken er nøyaktig 2106, det er fredag. Kristiansen lever et regelmessig liv, han kan se tilbake på sin tilværelse og med god samvittighet si at han ikke skylder noen noe. Det er en æressak å være skyldfri, hadde hans far sagt utallige ganger ved matbordet. Hva du enn gjør, Thomas Ulrik, sett deg ikke i gjeld. Ta ikke sjanser. Men det er noe som gnager nå. Kristiansen ser på klokken igjen, den har allerede blitt 2120. Han setter føttene i gulvet, puster irritert og tråkker inn på kjøkkenet.

Konvolutten på kjøkkenbordet er grå. Tidligere denne dagen snittet han den regelmessig og skarpt opp med tollekniven, leste brevet fort og la arket inn i konvolutten igjen. Kristiansen setter seg på kjøkkenstolen, puster tungt, myser på frimerkene. “Republica Argentina” står det i svart trykk mot fremmede blomster. Kristiansen har orden i sine mottatte brev. I vinduskarmen ligger én eneste regning, tredje kvartal av kommunale avgifter. Det er alt. Regningen blir betalt nøyaktig på forfallsdato: På kontoen er det dekning og vel så det, for den som sparer, han har, pleide hans mor å si ved matbordet. Det er ordning i Thomas Ulrik Kristiansens liv og konvolutter, men denne konvolutten, frankert med fremmede blomster, vet han ikke hvor han skal gjøre av. Folk burde holde seg hjemme, tenker han, trekker ut brevet og leser det om igjen.

“Ushuaia, Ildlandet, den 2. mars. Kjære Thomas Ulrik. Årene har gått så fort. Jeg vet ikke om du husker det, men det var i 1976, og jeg tror det var i juni. Noen hadde overtalt deg til å komme på dansen på Sagatun. Du kunne ikke bli så lenge, du skulle legge deg tidlig, det var visst noe med din far, men den kvelden var så mild, den varte så lenge, og jeg har gjemt den kvelden som det beste jeg har. Vi var knapt førti år den gangen, husker du? Jeg var skilt, du var ungkar og hadde visst vært det alltid, og den kvelden på Sagatun skapte en så stor glede i meg, Thomas Ulrik. Hva var det som holdt deg tilbake? Hvorfor turde du ikke gå den veien med meg? Jeg tenker ofte på deg, og skal jeg være oppriktig har jeg i alle disse årene håbet å treffe deg igjen. Men jeg regner jo med at du er gift og har vært det lenge. Jeg håber ikke dette brevet skaper vansker av noe slag for deg, og din eventuelle hustru skal vite at det ikke ligger noe i mellom oss nå, hvis hun leser dette. Jeg ville ganske enkelt høre av meg etter alle disse årene her jeg bor i utlendighet på den kolde enden av Syd-Amerika. Jeg ber så meget om unnskyldning hvis dette kommer ubeleilig. Med de vennligste hilsner, Dagny.”

Thomas Ulrik Kristiansen bretter sammen brevet, legger det i konvolutten og kjenner at ryggen verker. Man skal ikke sitte krumbøyd, sa hans far alltid ved matbordet. Han hadde glemt denne formaningen noen minutter mens han leste brevet. Thomas Ulrik Kristiansen kaster et blikk mot vinduskarmen, myser og ser at de kommunale avgiftene har forfall den tjuende. Det er et forfall på alt. Han hører sin fars ord fra matbordet: Folk burde holde seg der de er. Men den kvelden sovnet ikke Thomas Ulrik Kristiansen før ved midnatt, for han tenkte på at det var hans far som sa hva folk burde. Ikke han selv.

7 kommentarer

— Det er pappas votter. Du kan ikke ta dem. Det er ikke lov.

Ordene hennes smeller kort og konstaterende gjennom den fortettede vinterluften i parken. Husken står i ro, hun har plantet føttene i bakken. Hun holder rundt taufestene med begge hender, og øynene hennes er ikke uvennlige, bare overbærende og konstaterende:
— Man kan ikke ta ting fra folk. Du bare tar ting fra folk.

Det er det første hun noen gang har sagt til ham, og han føler seg skamfull fordi han nettopp ble irritert. Fem ukers taushet. Og så dette. Irritasjonen glir fort over, det er ikke det. Men skamfølelsen blir sittende.
— Mammaen din sa at jeg fikk låne dem, skjønner du.
— Men det kan ikke mamma bare bestemme.

Neivel. Men de siste dagene har han lenge tenkt på å si det akkurat som det er, som at ’nå skal du høre her, jenta mi, pappaen din kommer aldri mer tilbake’, eller hva med ’nå er jeg lei av tausheten din’, og kanskje til og med ’jeg vet at jeg ikke er pappaen din, men dette er så nært du kommer’. Akkurat slik kunne han ha sagt det. Men hun er sju år, og hun har rett. Man kan ikke bare ta ting. Så han tilbyr henne vottene med et nikk:
— Se her. De er varme. Og det er pappaen din sine. Kom, ta dem, så kan jeg ta vare på dine til vi kommer hjem.

Han har tatt av seg vottene og lagt dem på benken. Hun gjør ikke tegn til å ta imot forhandlingstilbudet. Det er i ferd med å komme et væromslag, luften blir gråere av eksosen som legger seg langs rekkene av innkjørsler til motorveien. Han tenker at de bør dra hjem før ettermiddagsrushet tar all friskluft. Og han tenker at han ikke orker flere uker med taushet. Det er nå de bør ha noe å prate om.

De første tre månedene hadde han ikke fått lov til å se henne. Eller for den saks skyld bli sett. Stjålne kafébesøk, korte og lavmælte ordvekslinger med barnevakten hennes i entréen ved midnatt, lydløs sex på badegulvet, mobilen på lydløs vibrasjon klokken fem på morgenkvisten, ’hun våkner ved halvseks-tiden og da vil jeg at du skal være ute av huset’, lydløst ut ytterdøren. Alltid – og alt – lydløst.

Inntil for fem uker siden. Bruddet med taushetsplikten, ’nå er jeg klar, i morgen tidlig presenterer jeg deg for henne, føl deg privilegert, du trenger ikke dra hjem i natt’. Det mistroiske, trøtte blikket over yoghurt-begeret ved frokostbordet da han smilte et svett ’hei, jeg heter Kristian, fint å få møte deg, Berit’. Ny taushet, denne gang fra annet hold. Og nå ligger altså taushetens mor i sengen hjemme og kan sove lenge, mens han sitter på benken i parken med et forklaringsproblem, en skakkjørt dialog og votter som har tilhørt et annet liv.

— Vottene er stygge på deg. Du har egne votter hjemme. Svaret hans kommer uten nøling, kort og uten rom for tolkning:
— Berit, nå drar vi hjem. Han plukker vottene opp fra benken, holder dem i venstre hånd og strekker fram den høyre:
— Kom igjen.

Hun avviser ham med illrødt og taust ansikt. Et stummende mørkt og ordløst raseri går taktfast bak ham på vei ut av parken. Ingenting tydet på at de kom dit sammen, og ingenting tyder på at de drar i tospann.

Det finnes skamfylte øyeblikk der han glir inn i vage fantasier om ukompliserte forhold. Avklarte dialoger. Han konsentrerer seg om ikke å gå for fort fram, formulerer en rasende sms i hodet, korte setninger om ansvar, for mye ansvar, om pause og pust, det er så vidt han ikke går over på rødt lys. Bak ham blir stampingen i snøen hardere. En knirkende vokal stiger i høyde, han rekker ikke å snu seg, et rykk i venstre hånd, vokalen stiger til hul gråt, hun har tatt vottene fra ham og kastet dem rett ut i veibanen, de fester seg øyeblikkelig i kjettingene på en trailer og er borte. Hun ser i bakken. Gråten hennes er så stille og hikstende at noe skjer på instinkt i ham, han setter seg ned på kne, en snørrstripe legger seg seigt over frakkekragen hans, hvordan kom hun så nært ham? Men hun må stå så nært, eller kanskje det er motsatt, at han står nært henne, for ellers ville det ikke vært mulig å høre hva hun sier gjennom innpustene på gråtetoktene.
— Du har dine egne votter hjemme. Du har egne votter.

De går over gangfeltet sammen, for lyset har skiftet til grønn mann.

26 kommentarer