Rantapää er på ingen måte verdens navle. Ved den siste finske folketellingen stoppet statistikernes telleverk på 263. Og nå har pinadø alle innbyggerne fått supersyn, konstaterer optiker Juha Hirvasniemi og kikker mismodig ned i kassaskuffen.
Det er ikke det at optiker Hirvasniemi ikke unner sine kunder å se godt. Absolutt ikke. Han har tvert i mot skjøttet sin optikergjerning med flid og møye gjennom alle disse trettisju årene. Men en optiker er, enten man ser det slik eller sånn, avhengig av at folk må justere sitt syn på kort eller lang sikt. De tidene er det slutt på i Rantapää.
I normal forstand skulle 263 sjeler bli totalt 526 øyne som trenger etterkontroll, justering, korreksjon og smøring. Og det ville det også ha vært om ikke tømmerhogger Sallinen hadde sprunget rett i en gjenstridig furukvist rett før midtsommer 1986. Det er med andre ord 525, ikke 526, øyne ved Rantapää-elvens bredder. Men selv dét burde være nok til å brødfø en optiker med enerett. Det er det altså ikke, tenker optiker Juha Hirvasniemi og dytter kassaskuffen tilbake med et smell.
Det har ikke alltid vært slik. Det var en gang da den store papirfabrikken i Naumanjärvi gjorde optikergjeringen til noe å leve av. Daglig kom det maskinister, skjærere og kontorfolk til butikken for å handle eller la seg kontrollere. Det hendte støtt og stadig at en rullskjærer måtte innom til synskontroll fordi direktøren mente at rullene stadig ble mindre. Ja, det hendte til og med at direktøren selv tok turen til optikeren fordi han mente at han så røde tall på høylys dag.
- Sett meg i stolen, Hirvasniemi, jeg vil se bunnlinjen! pleide han å rope når han entret lokalet med frostdekket mårskinnspels.
Men tider skulle komme. Det var visst noe med en stigende og plagsom vrangvilje i markedet mot bleket, ferskt papir. En vakker dag hadde en underkomité i Riksdagen mumlende måttet ilegge særavgifter på godt, gammeldags papir. Miljøkrav, ble det sagt. Og året etter måtte direktøren innkalle til allmøte: Det var slutt. Siste rull var skipet ut. Arbeiderne dro med rutebussen sørover, og optiker Hirvasniemi ble sittende tilbake med femtiåtte esker brilleinnfatninger og tre års forbruk av kontaktlinser, styrke minus fire og minus fem. Det var de styrkene det gikk mest av.
Nå for tiden er det de gjenværende innbyggerne optiker Hirvasniemi ikke greier å forstå seg på. Han har ligget våken om nettene og tenkt på langsynthet. De fleste av innbyggerne i Rantapää har forlengst gått over i folkepensjonsfondets utbetalingsregister, noe som skulle bety at selv den mest skarpsynte snart må ha briller på plussiden. Men nei. Og selv den enøyde tømmerhogger Sallinen burde kommet innom – optiker Hirvasniemi har til og med spurt etter innkjøpspris på monokkel fra et antikvariat i Sverige. Men nei. Sallinen hugger fortsatt sine furulegger med stø hånd, og de eneste gangene han ser dobbelt er under juletrefesten, og det er ikke optiker Hirvasniemis bord.
Denne dagen har optikeren notert ett eneste navn i avtaleboken. Forsåvidt den eneste avtalen i år: Fru Lärvinen. Hun har klaget over løse brillestenger, og har dårlige ben. Nå må de strammes. Altså brillestengene. Og i dag klokken 15 kommer hun. Det dundrer en tømmerbil forbi utenfor. Snart sitter jeg her alene, på en snauhogd slette, som en turistattraksjon, den ulykksalige optikeren i Rantapää, tenker Hirvasniemi, og skvetter når det plinger i dørklokken.
- God dag, og signe været, det er frostrøyk over Rantapää-elven i dag, sier fru Lärvinen og humper inn med plasthofter og hickory-stokk.
- Hyggelig, fru Lärvinen, jeg greide akkurat å få plass til Dem i avtaleboken, smiler optikeren og lukker boken diskret.
- Det var disse brillestengene, de slarker når jeg går. Og hoftene.
- Slarker hoftene også?
- Nei, de er formstøpt i Sveits.
- I Sveits, De. Hm, svarer Hirvasniemi og løfter brillene av fru Lärvinen.
- Forresten, hvor lenge siden er det at De var her på kontroll? fortsetter han. Fru Lärvinen spisser munnen:
- Ja, det vet vel De like godt som jeg, det var vel i 1989?
- Nettopp, svarer Hirvasniemi og vinker henne inn på kontoret:
- Jeg tenker vi tar en kontroll for sikkerhets skyld, frue.
- Er det virkelig nødvendig? spør fruen og sleper seg vuggende etter ham.
- Fru Lärvinen, min yrkesstolthet sier et definitivt ja, svarer optikeren, bukserer damen på plass i stolen og setter apparatet på nesen hennes.
- Min svigersønn sier at det er meget å finne på datamaskiner for tiden. Han kjøpte nettopp sine briller der, sier fru Lärvinen og myser.
- Jasså. Jaha.
- Men jeg er skeptisk.
- Det er De med rette, frue. La oss nå se. Eller rettere sagt, nå er det De som skal se, sier Hirvasniemi og skrur glassene på fruens nese fram til pluss åtte:
- Ser De den nederste linjen på plakaten?
- Hirvasniemi, jeg ser knapt den øverste, svarer fru Lärvinen og tørker nesen.
- Det var det jeg tenkte meg, svarer optikeren, – dette var nemlig den styrken De har i dag.
- Virkelig? utbryter fruen og stapper lommetørkleet i kåpelommen:
- Og jeg som trodde at det tidvis bare var frostrøyken ute og snø på tv-apparatet inne?
- Det er det alle tror, frue, svarer optikeren og skrur prøveglassene til styrke null.
- Næmmen Hirvasniemi! Nå ser jeg strålende klart! sier fru Lärvinen opprømt.
- Javisst. Det var vel det jeg tenkte meg, mumler optikeren nedstemt og klapper sammen apparatet:
- Vel frue. De trenger, som De selv ser, omfattende korreksjon. Nå kaster vi disse gamle brillene, og istedet går vi over på noe aldeles nytt. Nettopp ankommet fra hovedstaden. Nymotens teknologi, frue, sier optiker Hirvasniemi og åpner skapet ved veggen.
Senere den ettermiddagen, ved kjøkkenbordet, mente fru Lärvinen at hun kunne se optiker Juha Hirvasniemi stige inn på sørgående rutebuss med en koffert i hånden. Men hun kunne ikke vite det helt sikkert, for frostrøyken lå tett langs Rantapää-elvens bredder, konstaterte hun gjennom første dag av sin treårsbeholdning av kontaktlinser, styrke minus fire og minus fem.