Påbegynt kl 2043.
Råtnende epler som ligger på bakken under epletreet som oppblåste byller, fulle av gass og fordervet indre, en sleip suppe av forråtnet søthet.
Avsluttet kl 2046.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

Påbegynt kl 1634.
Bygdedyret går med trillekoffert. Har vært på jobbreise, i denne forbannede storbyen. Heimlengsel. Lengsel etter fjellene, fjorden, åsene, sjøen, butikken. Folkesnakket. I trillekofferten: Bygaver til de små, i hver en fiber i sitt indre: sladder fra jobbseminaret til de store. Berre vent til eg kjem heim, tenker bygdedyret, no skal dei få. Denne storbyen, faen. Blei tilsnakket av en neger, også. Han kan ikkje noko for at han er neger, men han kan innordne seg. Det skulle berre mangle. Det skulle vore heime. Det skulle vore hos oss. Det skulle vore på femtitallet. Det skulle… Bygdedyr er alltid opptatt av togtider, flytider, busstider, kan ikke komme for seint, må hjem i tide, vekk fra storbyen, vekk fra folkeskikken. Kan ikke gå glipp av det flyet, av den ferga, av den bussen. Må heim i tide, sprekkeferdig. Kunne gå glipp av noko.
Avsluttet kl 1643.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

3 kommentarer

Påbegynt kl 2132
Det er bevegelse i det kompakte systemet av minner og tilknytninger. Jeg har begynt å glemme. Minnet om deg forvitrer i meg, i ettermiddag kunne jeg eksempelvis ikke huske mellomnavnet ditt. Jeg satt på bussen og ble helt forbløffet da jeg forsøkte å rekonstruere deg. Hva var det der mellomnavnet nå igjen? Charlotte? Catinka? Var det noe på c i det hele tatt, eller må jeg lenger ned i alfabetet, må jeg kanskje til og med ned i mine notater?
Avsluttet kl 2136

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

Arbeidsnotat om hat

29. september 2015

Det ble en tid så umåtelig populært å vende hatet ryggen. Hatet skulle fordrives, fortrenges, sopes under teppene. En gjerningsmann som ødela, tok liv, fraranet familier et håp og en kjærlighet: Han skulle møtes med godhet og kjærlig omsorg, før vi kollektivt skulle vende ham ryggen med likegyldighet. Det så fint ut på blafrende papir på talerstoler de julidagene, det gav et sympatisk inntrykk av en nasjon og et folk, men det sperret for sorgen og det avsindige raseriet. Vi skulle føle felles, og likt.

Og ved såre bruddflater etter visse forholds punktum:
– Du er bare luft for meg, jeg er likegyldig, det er over. Det finnes ikke mer hos meg å hente. Det var fint, det vi hadde, men nå er det over. Takk for det, nå må du gå videre, for det har jeg gjort.

Jeg tror ikke på det. En tese jeg vet er riktig, er at hatet lever. Hat skal leve i menneskene. Fantes ikke hat, visste vi ikke om omsorg. Fantes ingen forbrytere, ville vi ikke skjønne forskjellen på rett og galt. Et godt plassert, målrettet hat viser verden at her finnes et brennende, levende hjerte, et pumpende liv som er sårbart, varmt, som bryr seg om rettferdighet og menneskeheten. Hat er grensesettende, og det kontrapunktiske til kjærlighet, det motsatte av kjærlighet var aldri likegyldighet, slik ukebladspaltene innbilte sitt hjelpeløse publikum på åttitallet fritt etter Simon Wiesenthal, det motsatte av kjærlighet vil alltid forbli hat. Når du hater, bryr du deg om andre. Hatet foredler et menneske til det bedre, til et sympatisk, troverdig, omfattende og helt menneske. Likegyldighet peker mot livløshet, avstumpet og farlig i sin grenseløse mangel på engasjement – slik sett kan Wiesenthal ha hatt rett, om det var dét han mente. Men å skamme seg over sitt hat driver mennesker og folkegrupper til vanvidd, å fortie hatet som brenner og brenner i deg gjør deg løgnaktig og gjennomtrukket av falskhet. Hat kan tilgis og gjøres noe med, det likegyldige er plastisk livløst og dømt til å mislykkes. Hat kan imøtegås rasjonelt, bearbeides, likegyldighet er bare en vegetativ tilstand av bevisstløshet som er umulig å verge seg mot.

Jeg møtte blikket til et spedbarn på t-banen forleden. Blikket: Et likegyldig, tomt, svart hull som like gjerne kunne tilhørt en gammel, livstrett hund. Det var ingen sjel i blikket hans, bare et tåpelig uttrykk av ingenting. Tenk om han skulle forbli slik livet ut?

To dager senere, på den samme t-banen: Ei lita jente, rundt fire, som hadde lært seg hatets store kunst, rødflekkete i ansiktet ropte hun til sin mor: «Jeg! Hater! Deg! Jeg hater deg! Hater deg!» mens hun sparket takten i ordene inn i setet. Hun skiftet fokus lynraskt, møtte blikket mitt i et kort sekund, og alt i henne var blindt raseri. Hun skammet seg ikke. Og med tiden, og kyndige voksne, vil hun skjønne at hat kan tøyles.

Skrivende folk, og farende fanter i livet, kan ikke beskjeftige seg med likegyldige skuldertrekk. Derfor, inn i manus:

Du er ikke luft for meg. Jeg hater deg for det du gjorde. Jeg erkjenner ingen skyld. Jeg ønsker deg alt vondt, jeg fremstiller meg ikke bedre enn det. Hos meg er det inntil videre bare forakt å hente. Ditt triste, ensomme forsøk på å glemme vil for alltid hjemsøke deg; du kommer til å våkne hver natt, lemster i hver fiber, med sammenbitte kjever, hjemsøkt av skamfulle drømmer om hevntanker som du må hemmeligholde. Jeg, på min side, hater, derfor er jeg. Det går over. Det er jeg som går videre.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

4 kommentarer

Påbegynt kl 1653
Det har vært stille fra Kåre Willoch i dag. Heller ikke Carl I. Hagen har ytret seg, såvidt jeg har fått med meg. Det kan hende at Eli har sagt: «Nei, legg nå bort Facebook, Carl, kan ikke vi heller gå en tur langs Akerselva? Du vet, opp de gamle stiene, der vi klina, den gangen du var ung og lovende og jeg hadde på meg polkadott-strutteskjørt der oppe ved Hønse-Lovisas hus, og du sa at du hadde lagt inn en interpellasjon, og jeg sa at jeg skal vise deg interpellasjon, jeg. Husker du, Carl? Det er meldt så pent vær utover kvelden, og det er fredag. Hvis vi møter Kåre der ved elva skal du holde kjeften, hører du, Carl? Du skal ikke snakke om bensinavgiften i 1986 og den pressekonferansen, for da blir han så lei seg, du skal bare plystre en sang, kanskje noe fra James Last, og så skal du si fint vær i dag, og så skal vi gå videre. Carl. Legg nå vekk Facebook, folk flest har tatt helg nå.»

Og kanskje Anne Marie har sagt: «Kåre, pakk nu vekk skrivemaskinen, så tar vi oss en luftetur langs Akerselven. Du vet, opp ved Hønse-Lovisas hus, der du en gang hvisket til meg at du hadde skrevet et skarpt brev til Israels statsminister om politikken på Vestbredden, og jeg hvisket krøll det sammen, Kåre, ikke send det, tiden er ikke moden, men én dag. Så smilte du og sa ja, du har rett, og du kjærtegnet meg på det stedet under min venstre hofte som du kalte Golanhøyden, og jeg ble vill og gal. Men hvis vi møter Carl I. Hagen der oppe ved elven, så skal du ikke snakke om bensinavgiften i 1986 og kabinettspørsmålet, for da blir han bare så påståelig, du skal bare nynne en sang, kanskje noe fra Sound of Music, og så skal du si for et usedvanlig vakkert vær i dag, og så skal vi gå videre. Kåre. Legg nu vekk den skrivemaskinen, lørdagsavisene har gått i trykken for flere timer siden.»
Avsluttet kl 1723

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

Påbegynt kl 2001
Jeg hører at Johnsen er død. Det hadde visst ikke gått helt fredelig for seg, heller. Han hadde vært på Biltema på Bryne og kjøpt en luftkompressor. Var så lei av å pumpe mopeddekkene for hånd, hadde han sagt i butikken, surret pappesken med kompressoren fast på bagasjebrettet og kjørt avgårde, hjemover mot Brautvegen.

Men da han passerte Horpestad gartneri, hadde pakken falt av og dumpet ned i grøfta. Johnsen snudde mopeden i motsatt kjøreretning, og ble sneiet av en tankbil fra Tine på melkeruta mot Orrevatnet. Johnsen hadde unngått døden såvidt det var; det stod en gartnerlærling på taket av en redskapsbod nede på Horpestad og så det hele. Så det var altså ikke der.

Nei, det skjedde da Johnsen godt og vel var hjemme, hørte jeg. Han hadde satt kompressoren i garasjen, koblet inn strømmen, satt seg på kne ved det fremre mopeddekket, og puttet enden av kompressorslangen i munnen for å ha begge hendene frie til å åpne eska med luftmunnstykket. Og da blåste kompressoren ut, det må ha skjedd noe med sikkerhetsventilen da eska falt av borte ved Horpestad, slikt skal jo ikke kunne skje, lufttrykket skal stenges av automatisk hvis trykket blir for stort i slangen, som en slags… ja, jeg vet ikke hvilket annet uttrykk jeg skal bruke enn som en slags lukkemuskel, den aller ytterste lukkemuskelen før friluft. Men det skjedde altså ikke. Johnsen rakk ikke å forstå noe som helst, sier de, der han med kompressorslangen i munnen, godt plantet mellom tennene, ble blåst i døden med tolv bars trykk.

Det forklarer selvsagt vaskebilen fra ISS, som stod i Johnsens oppkjørsel i hele går ettermiddag. Jeg synes utover dette at en vanlig kompressor fra Biltema skal tåle litt mer enn dét. Slik som dette kan vi ikke ha det.
Avsluttet kl 2023

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

1 kommentar

Påbegynt kl 1854
Jeg ser hva du driver med bak sarkasmene og selfiene, sa han og satte kaffekoppen mot munnen. Vet du faen ikke, snerret hun og lente seg tilbake med armene i kors. Gjør jeg visst faen, svarte han. Så fortell meg da, sa hun og himlet med øynene, men vær rask, jeg har noe å rekke. Jo, det du gjør, fortsatte han, er å bortvise sorgen fra tettbygd strøk. Sorgen din er som en hjemløs som du vil ha vekk fra steder der den kan slå seg ned. Men du vet jo at de bostedsløse ikke blir borte bare fordi man utviser dem til forstedene, de er der, likevel, varmer seg rundt rustne, brennende oljefat når natten faller tung og svart i de fordømtes kvarter. Du er syk, mumlet hun, jeg er så glad for at du gjorde det slutt med meg.
Avsluttet kl 1903

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

To fine hull å gjemme seg i

19. september 2015

Det blir stadig færre steder å flykte. Isen smelter på begge polpunkter, vannet stiger, og på Lesvos og Chios kommer det skittent fremmedfolk i land i gummibåter, sier’em, og det sies at døde kropper tidsvis ligger og skvulper mellom godtfolks solsenger. Nå går det ikke an å reise dit, heller, sier’em. Det er faen meg helt utrolig. Går det ikke an å dø andre steder, må det absolutt skje på greske strender? En av de norske turoperatørene fortalte denne uka at nordmenn skyr Lesvos og Chios nå. Mer enn noensinne blir det viktig for turoperatørene å skrive «en urørt, gresk perle» i de glansede katalogene.

Det er ingen trøst å finne i shopping, heller, sier’em. Morgenbladet denne uken gjengir en forskerrapport som beskriver høy grad av depresjon hos dem som har henfalt til shopping som fritidssyssel. Bak selfies med sko og glitrende «se hva jeg fant»-bilder på Instagram ligger det tragedier; forbruk gjør barn ulykkelige, sier psykologene ved universitetet i Sussex. Det hele er et maskeradespill, med påklistrede hjerter og smilefjes der sannheten er at folk som eksponerer dette, i virkeligheten er dypt ulykkelige, sier ’em. Faen meg helt utrolig. Hvorfor må de skrive slikt? Hvorfor må sannheten frem?

Men det er to steder man kan flykte, to gjenværende steder der alt er som før: I Dagens Næringslivs og Finansavisens spalter. Jeg tenkte på det denne uken mens jeg bladde frem og tilbake i nyhetsstoffet deres for å finne spor av hverdagen og erkjennelsen av at verden er i endring, men jeg kommer med godt nytt: Dagens Næringsliv og Finansavisen tilbyr sine lesere en parallellvirkelighet for alle dem som er lei av klimakrise, flyktninger og hverdagsproblemer. Det er en ellevill fest av en journalistikk på alternativ frekvens. Journalistikken består av rullende tallkolonner og næringslivslederes hverdag, gode råd er dyre, og det er det verdt!

Det er likevel visse mangler: Tør jeg foreslå en ukentlig vinspalte med topp ti hurtigvirkende viner som får deg til å glemme alt det leie og vonde? Og en ekspertspalte: Hvordan holde på liksom-lykken når De blir suspendert fra børsen? Hvordan finne glede i shopping når alle andre har gått videre? Jeg føler meg så nedstemt, hva kan det være, doktor? En rekke av mine liksom-venner forteller i hemmelighet om det samme, dreier det seg om noe smittsomt? Kan dette kureres, eller kan det i det minste bedøves? Jeg kunne tenke meg en sedat lørdag, doktor, svevende og anestetisk tilbaketrukket fra mas om at tiden er i endring. Det er da enda godt at vi har Dagens Næringsliv og Finansavisen, for da står verden fortsatt til påske og vel så det.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

Utsøkt nordnorsk utferdstrang

17. september 2015

Gjennom årtiene er det skrevet talløse sangtekster om å lengte hjem til Nord-Norge, om alt det vi flyttet fra, om hvordan det føles å være på utsida, sørpå, eller i utlendighet og elendighet, om så bare for noen korte uker. Fantes det norgesmesterskap i hjemlengsel, ville mesterskapstitlene gått til folk nordfra, gjerne i eksil, år etter år. Det sentrale Østlandet har bosatt et slett ikke ubetydelig antall hjemlengtere nordfra, flere av dem forlot landsdelen på femtitallet og forble også i femtitallets Nord-Norge i sine sinn, organiserte seg etterhvert i patriotiske Finnmarkslaget og vennelag fra Nordland og Troms, der de satt, og for alt jeg vet fortsatt sitter, på lukkede fester i en drøm om livet med sjarken og støa, mens virkelighetens Nord-Norge forlengst hadde trådt inn i en ny tid, satt fiskeripolitikk inn i en større, global sammenheng, folk ble på fornavn med russere i før lukkede, hemmelige byer, søringer hadde kommet til, og han Oluf var ikke morsom mer. Jeg var observatør på en slik større mimrefestlighet i Oslo en gang, der folk satt og snakket om skitne fjellfinner med forakt, og utpå natta reiste seg unisont til allsang og strigråt åpenlyst til Kirsti Sparboes «Hjem, hjem langt mot nord». Det var en tildels svært mørk opplevelse.

karibremnesDet er nok av ensidige hyllester, og nordnorske bygdeviser, svulstig skrevet og forskrevet av menn som i dag er støv og muld er noe av det mest uutholdelig ukritiske og skamløst tilslørende man kan tenke seg av lyrikk. Det er få som på den andre siden har satt ord på følelsen i et ungt menneske av å lengte ut, bort og vekk på seksti- og syttitallet. Allmenntilstanden, ikke bare i Nord-Norge, ikke bare i gamledager, men hvorsomhelst i landet, og til alle tider, av rastløshet, kriblingen som kom av spørsmålene: «Hva er det der ute? Hvordan lever andre? Den skammelige, brennende lysten og utferdstrangen i meg… hvor kan den lede meg?» Det gjør Kari Bremnes nå. I morgen fredag slipper hun singelen «Det einaste vi ville», som er en tidsmaskin tilbake til lengselen ut. Låta er forhåndssluppet hos Tidal/Wimp, og kan høres der allerede nå.

Det er ingen som kan betvile at Kari Bremnes har, i sin enorme produksjonsportefølje, minst ett av sine hjertekamre i Nord-Norge, og hun har i sin tidlige karriere vært en av de fremste formidlerne av nordnorsk visetradisjon, både som gjentolker av blant andre Arvid Hanssens omfattende materiale, og også som selvstendig tekstforfatter og kulturjournalist gjennom tretti år. Ikke den pralende nordnorske selvgodheten som vi nordfra kjenner utmerket til, og som vi tidsvis pynter oss med, men som noe mer stillferdig og varmt – det finnes ikke noe brautende over eksempelvis Arvid Hanssens produksjoner, snarere en duknakket ydmykhet. Men låta «Det einaste vi ville» er likevel noe ganske annet, skrevet av en dypt 2015-moden Bremnes med flere fokusskifter i tekstlinjene. Låta er som en reisekoffert med doble bunner og rom som du ikke behøver å være fra Svolvær for å ta i bruk.

Bremnes skriver selv på sin egen hjemmeside om teksten: «De årene der. Jeg ville aldri hatt dem om igjen, trenger det ikke heller, de er jo der ennå. Som de gatene vi gikk i en barndom, ungdom. Husene vi løp inn og ut av, stemmene i skolegården, fortausparadisene, ansiktene vi vokste opp med. Den rutete ranselen til Elin, den teite grønne boblejakka jeg måtte gå med. Tilhørigheten til alt, lengselen bort fra alt. Vi gikk der som udetonerte bomber og visste at noe var iferd med å forandre seg og aldri skulle bli som før igjen. Og det var uunngåelig og forferdelig og fantastisk.» Så presist utfyller hun sin egen tekst, og vi kan nikke: Ja, slik var det jo. For oss alle. Vi som dro. Kom tilbake. Dro igjen.

I løpet av fire minutter og tjuesju sekunder tekst og melodi, alt skrevet av Bremnes selv, pensles dette ut i linjer som «Det einaste vi ville va å vær et anna sted. Det sterkaste vi hadde va en længsel. Vi gikk den samme gata, og vi gikk ho opp og ned. Vi gikk som i en luftegård i fængsel.» Om gata som lærte dem å sette fart på sykkel. Og hun skriver om han Rolandsen, han på kiosken, han som alltid var den samme, han som ikke hørte musikken som endret alt hos de unge. Han Rolandsen var alle steder i slike samfunn den gangen. Og han forstod seg ikke på ungdommen, husker jeg. Han mente at vi skulle bli der vi var. «Og husk hvor dere kommer fra», pleide han Rolandsen å si, og la til: «Du vet ka du har. Ikke ka du får.»

Teksten er ikke bare fortellingen om drøm om en flukt – men også erkjennelse av at det var der, i gatene – i lukt av guano og lyse netter – drømmene om noe annet ble til. Og også en takknemlighet? Ja. En av de sterkeste og mest modne kjærlighetserklæringene jeg har hørt i moderne tid til en oppvekst, og til Nord-Norge. Det er en uavsluttet lengsel, som stikker sårere og friere enn innledningsvis nevnte nordnorske slager fra en støvete tid noensinne kunne favne. Ingen øvrige heller, for den saks skyld.
Kari Bremnes: «Det einaste vi ville»
Tekst og musikk: Kari Bremnes
Produsert av Bengt Egil Hanssen
Medvirkende: Kari Bremnes, Bengt Egil Hanssen, Hallgrim Bratberg, Børre Flyen og Sondre Meisfjord.
Lyd: Geir Østensjø og David Solheim.

Forfatteren har ingen tilknytning til Tidal/Wimp, og mottar ingen godtgjørelse for denne omtalen.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

Oslo, fredag den 4. september 2015.

Jeg verken kan, vil eller har lyst til å karakterisere politiske partier eller enkeltpersoner som ytrer seg i disse dager, så den delen av debatten går jeg ikke inn i. Men det er et perspektiv her som ikke er til å komme fra: Denne høsten, i skrivende stund, for nøyaktig sytti år siden, befant mange nordmenn seg fortsatt på flukt, plassert i mottak over hele landet, innkvartert i hjem her til lands og i Sverige, og de hadde ingenting – ingenting å komme hjem til.

Tallene er til dags dato uklare, men det dreide seg om et sted mellom 35 000 og 40 000 mennesker. Resten av befolkningen rømte til fjells og la seg i jordhuler. De evakuerte, tusenvis av dem barn, deriblant min mor én måned gammel på evakueringstidspunktet, ble fraktet i båt under konstant trussel om havari og kanonild, totalt prisgitt human behandling fra fordrukne og desillusjonerte soldater og offiserer som hadde direkte ordre fra Berlin. Disse flyktningene kom fra Annerledeslandet i nord, langt unna godtfolks flests noenlunde perifere forhold til okkupasjonsmakta, og fra båtene kunne de se hjemmene sine satt i brann.

Én av dem som stod på et båtdekk sa til meg en gang da jeg intervjuet henne: «Vi kunne se flammehavet fra fiskeværene, ett etter ett, som brant, på nattehimmelen.» De kom fra randsonen av Litza-fronten, en av de mest brutale og dødbringende frontene på den nordlige halvkule, og de hadde mistet alt: Hus, buskap, strømforsyning, veier og eiendeler, familiebilder, båter, bruk og verdighet, de fikk timesvarsel og reiste i det de hadde for hånden. De russiske og serbiske krigsfangene subbet fortsatt langs veiene, utsultede, torturerte og med døden i hælene. De norske flyktningene ble i sitt eget land nedverdigende avluset, sortert og avhørt. Kilden Arvid Petterson anslår at rundt 340 mennesker mistet livet under evakueringen i 44/45.

Og etterpå? Flesteparten av flyktningene ville selvsagt hjem igjen. Men en god del av dem, tall på det finnes ikke, så ingen framtid i et nedbrent Finnmark og valgte å bli sørpå. Hjelpe dem «der de er»: Det kom en norsk militærstyrke på noe over 230 mann fra Skottland som skulle administrere helvetet sammen med russerne. Resten er historie. Om noen har forutsetning for å forstå flyktning/migrant/innvandrer-problemet i dag – noen anser det som et problem – så er det finnmarkingene. Ps. De ansvarlige for tvangsevakueringen og brenningen ble stilt for Nürnberg-domstolen tiltalt for krigsforbrytelser, men frikjent.

Takk for oppmerksomheten, og til lykke med det norske frigjøringsjubileet.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

Den gang da, hver gang når

19. august 2015

Den gang da det var friminutt, sprang du rundt og dyttet. Du var alltid først i skolegården da det ringte ut, og du passet på at lærerne aldri så deg. Var det en lærer i nærheten, så du en annen vei, men straks det var fri bane flirte du etter å ha dyttet noen i gjørma, eller ned i grusen, eller mot veggen:
– Men tåler du ingenting, eller? Er du en sånn svekling, du? Snart begynner du vel å grine, også. Ser du den spytttklysa som er der på bakken? Den skal du ta på. Ta på den, sier jeg. Bra. Og så kan du ta fingeren i munnen. Gjør det, slave. Gjør det, sier jeg, friminuttet er snart slutt. Sånn ja. Åja, du er en sånn gris også? Også så feit som du er. Feit. Har du pissa på deg nå igjen?

Du gjorde friminuttene iskalde, selv på varme og løfterike vårdager. Og alle var redd deg.

Hver gang når du er på nettet, klikker du deg rundt til du finner noe eller noen å plage. Du passer alltid på å holde deg unna moderatorene. Du holder deg alltid innafor, og du er alltid først ute i kommentarfelter, på Twitter, på Facebook, du kan ikke komme fort nok i gang, og du skriver:
– Men tåler folk ingenting nå for tida? Hva er det med folk? Alle er så lettkrenkede. Dakkar, ble du krenket av at jeg kalte en spade for en spade? Alle disse krenkede… Vet dere hva jeg nettopp leste? At det ikke er lov til å kalle folk feit mer. Ikke neger, ikke feit, ikke nye landsmenn, kjerring er visst heller ikke lov, hva blir det neste? Dakkar dusseliten så krenkede alle er! Det var ikke sånn før, på syttitallet, på åttitallet. Da var det tak i folk. Da kunne vi kalle en spade for en spade.

Det er iskaldt rundt deg, selv når du smiler. Og vi er redd deg fremdeles.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

3 kommentarer

Det var en vakker morgen

6. august 2015

For sytti år siden, på denne dagen, gikk den første av to atombomber brukt mot sivile av. Den første, på denne dagen, eksploderte over Hiroshima. Det skjedde klokken 0815 lokal tid, og mange småbarn var det, som stadig lå i sin seng og sov, som Jens Bjørneboe skrev det. Den andre bomben gikk av i Nagasaki tre dager etterpå.

Jeg hørte regjeringen i dag på NRK Dagsnytt 18. Regjeringen mener at dette ikke er tiden for å forby atombomber. Nei, det er kanskje ikke det? Det ville jo være å gi etter for «utidig politisk press», som det heter på politisk språk, på en merkedag? Og det er jo ikke dét man skal bruke merkedager til, sier de. Det gjelder, særskilt på en dag som dette, sier de, å beholde fatningen. Vi kan ikke komme i en situasjon der Russland har atomvåpen, mens Nato ikke har det, sier regjeringen. Ja, jeg fikk med meg noe sånt, allerede i 1976, da Jens Bjørneboe forlot kloden. Amerikanerne var forresten så elskverdige at de dokumenterte alt filmatisk.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

Et eneste sekund

30. juni 2015

I natt skjer det: Det blir lagt et sekund til tiden. Det er en lite kjent del av tiden, men det skjer med jevne mellomrom, og altså nå i natt: Vi får et sekund ekstra. Natten til den 1. juli 2015 skytes et lite sekund inn i tiden, og i vår del av verden skjer dette nøyaktig i den teoretiske tiden klokken 01.59.60. Vi merker ikke stort til det, men tiden blir en tanke mer langstrakt.

Grunnen er at jordkloden roterer langsommere enn tiden strekker til. Astrofysikerne, og de andre som har greie på dette, har funnet ut at dette må kompenseres her nede på bakken. Det er jeg enig med dem i. Hva hadde ellers skjedd om vi ikke gjorde det? Kom vi for seint? For tidlig? I årenes løp blir et sekund til minutter, det vet vi alle, og det er bedre at vi tar det nå, enn senere. Skuddsekunder kan på sikt bli til år. Og slik kan vi da virkelig ikke ha det.

Rent praktisk skjer det ved at atomuret – vi har alle hørt om atomuret, alle klokkers mor – blir justert. Hvordan det skjer vet jeg ikke, men jeg vil tro at det er en vaktmester som har fått ansvaret. Dette er vaktmestrenes lodd i livet – å sørge for at verden går rundt, låse seg inn i fyrkjellere og boder – jeg vil tro at atomuret står i en bod – og finjustere. Jeg undrer meg på hva som skjer den dagen kloden virkelig stopper opp: Hva får vi da? Finnes det en tidens vaktmester som kan holde styr på dette? Det gikk noe galt sist gang vi fikk et skuddsekund, i 2012, da knelte visstnok dataservere verden over. Datamaskinene taklet det ikke, dette ekstrasekundet. Tidens vaktmester sa sikkert:
– Ja, ikke skyld på meg. Jeg gjør bare det jeg får beskjed om. Ta det opp med styret.
Hvorefter hun trakk på skuldrene, fant frem nøkkelknippet og justerte fyrkjelen.

Mer nærliggende er det å spørre: Hva skal vi bruke dette ekstrasekundet til, i natt? I morgen? For det er tross alt et helt sekund. I morgen kan livet være helt snudd på hodet:

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

2 kommentarer

hammaren

Utbygda, noen minutter etterpå.
Fritt etter Jahn-Arill Skogholt og Jack Berntsen.

Kor e tobakken, Edvard? Du treng hain vesst no,
men du var jo så snar med å fær.
Du slo spiker i dørra, du bainntes og slo,
og du glemte tobakken – på do.

Kor e brekkjernet, Edvard? Du treng det vesst no,
no når røyksuget kommer, min vænn.
På impulshaindling, Edvard, kan ingen mainn ro,
du må bryte opp dørra igjæn.

Og den finbuksa, Edvard, den du sku ha på,
ho ligg nyvaska, strøkken og klar.
Ja, sånn gjekk det, du Edvard, du sku vær så snar,
for du e no bestaindig så brå.

Og pængboka, Edvard, ho ligg på eit bord,
men dørra e spikra igjæn.
Finn fræm hammaren, Edvard, og pængboka, kor?
Du har lagt ho ein plass, men kor hæn?

Ja, kor e hammaren, Edvard? Du treng hain vel no.
Du va no så snar tell å stæng.
For tell byen, du Edvard, kan ingen mainn ro,
uten tobakk og bukse og pæng.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

2 kommentarer

Disse dagene

29. mai 2015

Disse dagene er gode. Jeg er i godt skrivedriv, og syrinene er så fulle av lukt at jeg nesten blir svimmel uansett hvilken vei jeg drar på jobb når klokken er 0430.

Under en opprydding i dag fant jeg tre ubrukte gratislisenser til ebok-versjonen av «Det går ikke over». Det er jo totalt meningsløst at disse lisensene skal ligge ubrukte! Derfor legger jeg dem ut her i dag, fredag kveld. Det er førstetilmølla-prinsippet. Hvis de ikke funker, er det fordi noen har tatt dem. Du må bruke Bokskya, og en fullstendig bruksanvisning finner du her.

De tre gratislisensene er som følger:
75d4727f-43a6-44a4-b5a6-5c17daf129b9
815bf6df-34d8-405f-9933-edfca156c305
85852028-27ae-43f0-8e8e-e06e531d8ecb

Disse dagene. Med kaffe dertil er lukten av forsommer blant de beste for tiden.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

1 kommentar

Dagene er gode. Jeg skriver – et nytt bokmanus tar form, linje for linje; det er ingen kjære mor nå. Syrinene har åpnet seg såvidt, jeg ser det ved halvfemtiden om morgenen på vei til sending i radio. Jeg er fornøyd, fordi årshjulet har snurret enda en runde, og jeg er med. Jeg er med, for faen. Men jeg er ikke lykkelig.

Aftenposten forteller denne uken om unge som ikke tør dele oppdateringer om seg selv og samfunnet på nettet. De publiserer ikke noe som de ikke er helt sikre at de får liker-trykk på. Samtidig, i en parallell virkelighet, har en omfattende del av den voksne generasjonen en kolerisk trang til å gjøre seg populær med en redigert utgave av livet: Den lykkebesatte. Livet rundt er brannsikre kulisser, ferdigreoler av laminert tre, imitasjoner, aldri hel ved. Hel ved kan ta fyr.

I flere familier sitter det barn som tenker: «Jeg ser hvor lykkelig du er på SoMe, pappa, men hvor er separasjonen? Hvor er raseriet, gråten til kvelds, de røde øyene til frokost, kranglene, mamma? Hvor er inkassoregningen, bror? Tvilen, søster? Tryllet vekk? Åh, var jeg bare som deg. Var jeg bare tilsynelatende.»

Som voksen ikke-lykkelig har jeg et medansvar for å si det som det er: Jeg er fornøyd. Punktum. Mer er det ikke å forlange. Jeg er trøtt til kvelds, har stål-ånde om morran, jeg har sagt forrykte ting til folk på blanke formiddagen, jeg er som mange voksne i lykkelandet blakk før lønning, men jeg har i skrivende stund en pose grønnsaksblanding i en eller annen fryseskuff, mel i skapet, vann i krana, strøm i veggen. Jeg er blant de heldige som ikke driver rundt i Det Indiske Hav og speider etter land, jeg har ikke et dødssykt barn på armen i et støvete, knusktørt helvete av en flyktningleir, en avmektig sorg å bære på. Jeg er fornøyd, og det får holde.

Til deg som er ung og engstelig: Velkommen til oss. Det er slik det er her, uten filter. De seriøse og dystre har ikke tid til påstått lykke, fordi vi vet at det ligger noe under, dere vet det godt, dere også. Tiden strekker ikke til for bullshit, livet er altfor alvorlig til det. Heller hel ved, som har svimerker, som brenner! Et klokt menneske sier til meg: Hel ved brenner sakte, en hel vinternatt, laminat etterligner virkeligheten og årringene, men blåser ned i mørket.

Jeg skriver, og det er ingen kjære mor. Syrinene har åpnet seg såvidt, det er uvirkelig vakkert. Men lykkelig, det er jeg langt i fra. Jeg er fornøyd, og det får til helvete holde. Dagene er gode. Men det er også det hele. Det gjør meg verken verre eller bedre enn noen. Jeg er i grunnen ganske alminnelig. Det er forresten varslet regn til kvelds. Det har syrinene godt av.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

72 kommentarer

Hvis det var sant

7. mai 2015

Det er den kvelden i kveld, den kvelden som en av fortellingene i boka mi handler om. Jeg dro til Fagerborg i regnet i dag. Satte meg på den benken. Den benken som jeg hadde skrevet Miranda, i boka mi, sittende på, den kvelden, den kvelden i kveld for nøyaktig sytti år siden, da hun satt der.

Miranda var ti år gammel den gangen. Den kvelden da hun møtte en tysk offiser, som satt på den benken på Fagerborg i Oslo, sammen med henne, kvelden før dagen, kvelden før alt var over. De satt der noen korte minutter, de to: Han hadde en pistol, hun hadde et eple. Begge to er i min frie fantasi, men de kunne vært virkelige, den kvelden, den 7. mai 1945, kvelden før Winston Churchill skulle tale, og han visste det, men hun visste det ikke, et fåtall voksne visste det, men han visste det, og i min frie fanatasi satt de der, på den benken, den kvelden, de to, før han gikk inn i buskene: Han fortalte Miranda at det skulle bli fred. Hun fikk vite det, som den første i hele verden.

Det var faktisk sant. Han fortalte henne sannheten, før han gikk inn i buskene og inn i evigheten, kvelden før dagen. Til lykke med freden som kom, for sytti år siden, nøyaktig i kveld. All denne freden. Hva skal vi bruke den til? Hva i all verden skal vi bruke vår forståelse av fred til? Lyd- og bildefortellingen «Hvis det er sant», fra boka Det går ikke over. Innlest og fotografert i dag. Gratulerer med frigjøringsdagen.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

1 kommentar

Notat om grådighet

Hun ser på ham med en høytidelighet som får ham til å fryse. Han ligger i sengen, skjelver fortsatt ukontrollert, hun sitter på sengekanten og retter på blusen.
– Herregud, åh herregud. Det var det jeg var redd for. Hvor lenge har det pågått? sier han og setter seg opp i sengen.

Hun snakker formelt og nasalt nå, som den første gangen de møttes for to år siden. Det finnes ingen dirring i stemmen:
– Pågått? Husker ikke. Men ja, det var altså den dårlige nyheten. Jeg håper du kan slutte å gråte snart. Ja: Jeg har vært utro, og det var med overlegg og jeg er klink edru. Men så kommer vi altså til den gode nyheten: Jeg har bestemt meg for å tilgi meg selv, så jeg kommer med andre ord ikke til å gå fra deg.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

1 kommentar

April come she will

13. april 2015

Denne dagens lukter har vært svak duft av svidd treverk, hår vasket i diskretparfymert sjampo, kjølig lukt av vann, tørr lukt av tobakk fra et gatehjørne, våt lukt av såpe, og et eller annet ubestemmelig i mye avsindig masse hvitløk. Jeg må ha kommet nærmere sjelen. Og jeg takker for alle mørke skyer, og for at det aldri ble meg og denne kvalmende lykken. Jeg smilte gatelangs og tenkte: Nå får du som fortjent.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

Tekst- og lydversjon av novellen i «Det går ikke over».

Jeg vil først fortelle om vann som blander seg. Når sjøvann tvinger seg gjennom trange sund og fjordarmer, på visse steder, under helt spesielle forhold, kan det oppstå tidevannsstrømmer. Tidevannsstrømmer oppfører seg slik: Fjorden blir en elv av fossende havvann som renner vekselvis den ene veien, veksel­vis den andre; under flo strømmer vannet oppover, skyller over breddene og fyller sundet med ferskt, salt sjøvann som har en tydelig ettersmak av søtt.

Fersk­vann fra bekker og elver endrer retning og bøyes av på sin vei mot havet, skylles oppover av det tunge sjø­vannet i stedet for nedover. Når flomålet er nådd, står vannstrømmen stille en kort halvtime. Overflaten har bare ørsmå krusninger. Strømmer av vann som snor seg i hverandre, og når tidevannskreftene nok en gang river i vannet, begynner det sakte å sive ut, motsatt vei, på vei mot fjære og hav. På få minutter tar vannet fart, blir igjen ei elv, men denne gangen tverrvendt. Ukjente som passerer, blir forvirret: Rant ikke denne elva den andre veien for to timer siden? Har selv tyngdeloven blitt opphevet nå? Noen minut­ter senere fosser sjøvann og ferskvann ut fjordmun­ningen, før fjæremålet blir nådd noen timer senere, og da starter det hele om igjen, det er som vannkref­tene har et åndedrett: Innpust. Utpust. Det stanser aldri, det går aldri over.

Jeg kan se at kroppsspråket hennes føyer seg inn i mitt mens hendene våre møtes på torget. Det har nettopp regnet, en av de få og korte regnskurene de siste ukene har akkurat lagt seg svalt på brosteinene. Hun har reist seg fra benken, og det er da jeg gjen­kjenner bevegelsene våre: Hver for seg er de enkelt­stående, men i det sekundet håndflatene våre møtes, blir de en tidevannsstrøm, og det finnes ingenting som kan stanse oss, dette skjer under helt spesielle forhold: Tyngdekraften settes til side og overprøves av tidevannskreftene. Jeg går over mine bredder, hun tar over der jeg slipper, nå står tidevannsstrøm­men i oss stille på vei mot retningsskillet, jeg strek­ker frem den høyre armen, hun skraper undersiden av underarmen min med korte negler, jeg sier noe, hun ler av det jeg sier, ved t­-bane-bommene lener hun seg på skrå over mot meg, jeg følger, det er ikke mulig å skille mitt kroppsspråk fra hennes, vi er en urgammel tidevannsstrøm som kommer og går. Et kort øyeblikk står vi stille på perrongen, som nullpunktet, der ferskvann og saltvann står stille i grønne virvler, hun legger hodet mot den venstre skulderen min, hvisker noe, jeg svarer: ja, i mor­gen. Så trekker vinden gjennom tunnelen, lystavla skifter til «nå», t-­banen sklir opp fra mørket, brem­ser, dørene åpner seg, hun skritter inn, blir stående i døråpningen, blikkene våre står i hverandre, vi blunker ikke et eneste sekund, annonsøren bryter stillheten mellom oss med «dørene lukkes», jeg står ytterst på den gule sperrelinjen, hun legger den ene håndflaten sin mot vinduet, jeg legger min hånd på samme sted, slik man bare ser på franske filmer fra femtitallet, der kvinnen legger hånden mot togvin­duet og han på perrongen gjør det samme der på jernbanestasjonen Gare du Nord, fiolinene øker til crescendo mens lokomotivet setter fart, hun gråter i svart­hvitt, på vei til en mann hun ikke vil ha, han på perrongen småløper etter og lover at han skal bli, han roper det gjennom larmen langs skinnene, og jeg gjør omtrent det samme, bortsett fra at jeg ikke kan løpe etter inn i tunnelen, jeg slipper hånden noen sekunder etter at vogna setter fart, men under helt spesielle forhold sitter det fuktige avtrykket av hånden min igjen på vinduet helt til neste stasjon, der hun skal av, der det er en helt alminnelig onsdag, der hun møter han fyren, han som aldri får høre hele sannheten, uansett hvor mye han triumferer over at det ble ham, og ikke meg. Han vet det ikke: Hun har valgt side, og det kommer aldri til å gå over. Hun burde ha fortalt ham det. Så kunne han sluppet å gå med den stadig økende misnøyen over utfluktene hennes til østkanten, han kunne sluppet det frådende raseriet som de begge bærer på etter så lang tid. Jeg har vondt av ham.

Til sist vil jeg snakke om naturkrefter og tid. Den teoretiske fysikeren Lee Smolin stiller spørsmål ved menneskets oppfatning av tid og kraft: Han mener at gitte forhold endrer seg. Hvis vi følger Smolins teorier, kan det være slik at verken tidevannsprin­sippet, tyngdeloven eller andre vedtatte størrelser vil bestå. Vi tror at det vi omgir oss med, er selvsagt. Vi tar som selvsagt at krefter består. Men Smolin sier at det ikke finnes evige lover, han ber oss tenke oss om én gang til før vi konkluderer. Sett i dette per­spektivet – det er for øvrig svimlende – kan det med andre ord godt hende at tidevannsstrømmene under gitte forhold vil dukke opp på andre steder enn vi tror, og at t-banevognsettet kommer tilbake til sta­sjonen mot togførerens vilje.

Dette ville naturligvis gitt både Sjøkartverket og Ruter problemer: I Sjø­kartverket ville det skapt vansker fordi man ikke ville ane hvor man skulle sette nye sjømerker for å hindre grunnstøting, og i Ruter fordi hovedstadens kollektivnett ville gått i stå for alvor. Ulykker kunne det også blitt, men det får være: Under helt spesielle forhold ville det vært det beste for alle parter, at ulykker skjedde, før det var for sent for alltid, før den klamme og tilsynelatende lykken senket seg. Jeg burde ha fortalt henne det. Jeg har så vondt av henne. Men selv om jeg vet det, holder jeg det for meg selv. Jeg vet at jeg burde ha sagt noe om det hun sa den kvelden: Hun sa: «Kjære, dette er det mest oppriktige jeg noensinne har sagt til noen.»

Jeg burde ha sagt noe om det. Det går ikke over bare fordi man ikke setter ord på det. Jeg vet det, jeg har forsøkt det, gang på gang.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

2 kommentarer

Notat om trær

15. mars 2015

Trærne i parkene står i kamuflasjefarger tilpasset våren: Gråsvarte, render av lysegrå mose, med lukt av gammelt løv fuktet i vannet fra snøen som falt i fjor, den som smeltet og aldri mer kom tilbake. Det gjelder å unngå å ta dem som selvsagt, trærne i byene; de står der jo bare, puster usynlig oksygen ut i det løvtynne laget vi kaller atmosfære, det som skiller oss i levende live her nede fra dødens absolutte nullpunkt og ingenting der oppe, den himmelen som tilsynelatende er blå, men det er speiling av oss selv vi ser, i virkeligheten er evigheten dyp og svart og uendelig og tom og fæl. Trærne puster ut oksygenmolekyler og spiser kabondioksid og er levende legender: De har vært her i 385 millioner år og har en viss erfaring.

En av naboene jeg hadde i tiden i Stockholm var en meget uforstandig og sint gammel dame. Ellinor hadde fått det for seg at hun skulle utrydde trærne i nabolaget, og hun skulle begynne med den store eika som stod ved inngangen til blokka vår:
– Trær forsøpler nabolaget. Har du sett hvordan de slipper eikenøtter og annet skrap på bakken om høsten? Og så drar de jævla ungene inn skiten i trappegangen, og jeg må stå og koste ut dritten dagen lang. Den eika skal ned. Trær minner meg om menn. Det er bare skit med dem. Trær får meg til å tenke på stinkende mannfolk som sviner til liv og ekteskap. Den eika der skal ned, om så det er det siste jeg gjør, sa Ellinor. Hun forsøkte å få borettslaget med på sin miljøkriminelle og forrykte tankegang, men uten hell, og vi snakket aldri sammen etter det. Jeg så henne på avstand en gang, da stod hun oppe på balkongen og ropte og skrek ned til barna som lekte på plenen at de måtte til helvete se til å komme seg vekk, de tråkket ned påskeliljene hennes, hylte hun. Hva som hadde hendt i Ellinors liv vet jeg ikke, men hun hva det nå enn var: Det ble verre med årene.

Det er noen som blir sånn. Trærne som de hater står bare stumme tilbake, forstår ingenting, bare hører på. Det Ellinor på sin side aldri kunne forstå, var at jo mer hat hun pustet ut, jo mer fornøyd var eika i oppkjørselen: Den lepjet i seg kabondioksid fra lungene hennes, pustet taktfullt ut oksygen tilbake. Men slike som Ellinor vil aldri forstå seg på trær, langt mindre takke dem. De tar livet som selvsagt.

Jeg kan ikke få takket trærne nok! Takk for at dere står der, tålmodige, pustende, dere står der bare, gir støtte og ly: I parken på Tøyen her om dagen traff jeg den franske grevinnen igjen. Jeg hadde begynt å bli bekymret for henne, jeg har ikke sett henne i hele vinter. Men nå satt hun der, på bakken, ved rota av et stort, stort tre, ryggen lent mot trestammen:
– Ah, det er… hva heter norske språket… le printemps…
– Våren, grevinne. Det heter våren, sa jeg.
– Ja. Våren.
Den franske grevinnen lukket øynene, håndbaken på venstrehånda var skitten. Jeg kunne se at hun hadde gravd i søppelkassene igjen. Den franske grevinnen er deleier i et storgods i utkanten av Château-Thierry, men hun røk uklar med den franske greven på sekstitallet en gang, etter en premierefest, det var noe med Jean-Paul Belmondo, hun hadde bommet en sigarett av Jean-Paul Belmondo, sånn var det, ja, jeg har jo fått hele historien før. Så hadde den franske greven kommet over dem og misforstått hele situasjonen, kjørt hjem og låst henne ute, og aldri åpnet for henne mer. Nå sparer hun til søksmål.
– Har du en tier? spør den franske grevinnen, jeg svarer ja, og treet over oss lukter av gammelt løv fuktet i vannet fra snøen som falt i fjor, den som smeltet og aldri mer kom tilbake.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

Jeg glemmer så fort

5. mars 2015

Jeg mente et øyeblikk at jeg så en død venn av meg i dag. Det var da trikken svingte inn Ingkognitogata at jeg la merke til henne: Lent opp mot et jernstakitt. Mattgul boblejakke. Gråstrikkede votter, den høyre votten svartflekket på håndbaken, som om hun hadde kommet borti noe. Jeg husker ikke nå hva det var hun hadde kommet borti, jeg spurte om det, den gangen, men hun sa at det ikke var viktig. Jo, fortell, spurte jeg. Jeg måtte mase flere ganger. Så sa hun det. Men det viktigste var at det hadde gått bra, sa hun, og jeg nikket: Det viktigste er jo at det gikk bra. Så lo vi.

Men det var naturligvis ikke henne. Da trikken passerte Riddervolds plass, hadde jeg slått hele tanken fra meg, og da jeg steg av på Briskeby, måtte jeg le av meg selv: Klart at det ikke var henne. Jeg gikk inn på Flâneur og bestilte den vanlige cortadoen, og da hadde jeg glemt hele tanken. Det kjennes fint. At jeg begynner å glemme. Og at jeg glemmer fort. Jeg kan glemme ting mellom Jernbanetorget og Briskeby fortere nå enn jeg noen gang har kunnet huske. Og det er bare bra. Det er da det går fremover, sier han. Men så sier han rett etterpå at det er endel jeg aldri må glemme, og da husker jeg det.

Inne på Flâneur skjer det samme hver gang når jeg får cortadoen, hun bak disken spør:
– Er det noe annet De kunne tenke Dem?
Og det er en så fin ting å si, det er så omtenksomt sagt, jeg vil at hun skal si det én gang til, så jeg later som om jeg er fra vestkanten, jeg også, legger hodet på skrå, vender det høyre øret mot henne og svarer:
– Hva behager?
– Er det noe annet De kunne tenke Dem? gjentar hun og smiler.
– Nei takk, det var alt, svarer jeg, og jeg vet at jeg kommer til å gjøre det igjen.

Skisse fra ukas manusarbeid. Et nytt bokmanus blir til, lag på lag.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

2 kommentarer

Yrkesrettede fag

24. februar 2015

Hennes forkjærlighet for håndverkere bar meget galt avsted: Først trodde hun at hun hadde vært så heldig å finne sinnasnekkern´n, men det viste seg å være surmurer´n. Uka etter: Byggmester Solness, som viste seg å være konkurs. Nå for tiden treffer hun doktor Stockmann, og klok av skade har hun bedt om å få se alle papirer.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

Oh sugar moon

6. februar 2015

Jeg kom i snakk med en fyr forleden. Han hadde trukket boblejakken tett rundt midjen, ettermiddagssnoen gatelangs i Oslo var mildere enn den har vært de siste dagene. Han var sliten, men nykter, nederst på Karl Johan, men øverst i humøret, og han hadde lagt merke til at jeg bar på en liten grønn, umerket anonym metallkasse:
– Hallo! Er det der en Remington?
– Hei! Nei, det er en Hermes 3000, svarte jeg forbløffet.
– Aha! Men jeg tipper at det ikke er alle som vet hva det der er, ikke sant? spurte han.
– Du har nok rett! Kjenner du til dem?
– Ja, jøss! En Hermes, sier du? Bestefaren min skrev på en Remington. Han satt på et hemmelig sted i Østfold under krigen. Skrev illegale rapporter. Holdt det hemmelig, vet du. Kunne aldri vite om det kom folk. Og etter krigen fikk han tilbud om… om en medalje. Han bare blåste av det, vet du. Bestefaren min var ikke opptatt av medaljer og sånt fjolleri. Han ville bare ta tyskerne, han, vet du.
Så skiltes vi med smil og nikk i ettermiddagssnoen, ønsket hverandre en god kveld. Oslo er en kald by på denne tiden. Men den blir noen grader varmere om man kler seg, og snakker ihop.

Han var en kjenner av fortiden, den fyren. Hadde sett mye. For mange andre: Det er først når man hekter av aluminiumskasselokket at man ser hva det er: Et stykke sveitsisk presisjonsskriveredskap. En vidunder av en reiseskrivemaskin, med stag og valse og fargebånd og pling. Året er forresten 1958: Atomubåten «Nautilus» krysser under Nordpolen, Nikita Khrusjtsjov mønstrer på som statsleder i Sovjetunionen, rocken har kommet til verden, Elvis ruller med hoftene og i Sveits ruller skrivemaskinfabrikken Paillard ut sin siste modell: min Hermes 3000. Den er mintgrønn som en forsommerdag der sola såvidt har fargelagt løvet med klorofyll, den har avrundede hjørner og myke kanter som en Buick Super Riviera Coupé eller en Chevrolet Impala som ragget stripa og dro damer fra Grorud til San Francisco. Helt åpenbart inspirert av tidens myke hofter og lysegrønt etterkrigshåp. Jeg vet ikke om skrivemaskinen dro så mange damer som Impalaene gjorde: Forfatterne, derimot, flokket seg rundt den, skrapte sammen de pengene de hadde og stengte seg inne på røkfylte hybler og skrev. Og skrev. På radioen hørte de «Oh, sugar moon» – det var Pat Boone som sang. Å trøste og bære, som han sang lengsler, denne Pat Boone. Og de skrev og skrev, disse forfatterne.

Jeg er ikke helt ukjent med skrivemaskiner, så langt derifra. Første gang: Jeg var ti år. Det var i 1977, etter skoletid, og en kamerat og jeg hadde oppdaget at rektors kontor stod på gløtt, og på bordet hans, ved siden av et overfylt askebeger, stod en skrivemaskin. Et vidunder som vi bare måtte klå på. Vaskedama var nede i gymgarderobene, kysten var klar, ingen andre var å se, og vi tok sjansen: Tastene var blanke og glatte. Valsen knirket, det luktet femtitall av fargebåndet, og vi grep et blankt ark som lå ytterst på skrivebordet. Vi satte arket i maskinen. Verden stod stille.
– Hva skal vi skrive? hvisket jeg.
– Skriv «pule», hvisket Hugo.
– Du er sprø, hvisket jeg.
– Gjør det. Gjør det, hvisket Hugo.
Skjelvende fant jeg fram til p-en. Trykket hardt. Det smalt i papiret: En p, første steg mot usømmeligheten stod svart på hvitt. Vi skalv og fniste. Jeg var allerede da noenlunde skrivefør og visste hvordan ordet skulle staves; jeg hadde lest det på veggen bak Samvirkelaget, folk i bygda sa at det var hun i niende som hadde gjort det. Det var alltid hun som hadde gjort alt mulig faenskap. Til og med presten sa det. Deretter gikk det bare én vei, og plutselig, uten at jeg helt kunne redegjøre for det, stod det «pule» i svart ildskrift på arket. Bare det. Bare «pule». Da stakk vi av, røde i toppen og med ståpikk ned alle trappene. Arket ble stående i rektors skrivemaskin, og vaskedama var på vei opp med skurefille og bøtte:
– Grisen, mumlet hun sikkert da hun vasket griserektors kontor:
– Tenkte jeg det ikke. Fyttihællvette for et svin. Jeg skal si det til alle.

På begynnelsen av åttitallet kom de elektriske maskinene for fullt, med plastfargebånd som ikke var i nærheten å ha samme sjarmen som tekstilbåndene på de gamle modellene. Jeg skrev særoppgaven «UFO-fenomenet» i niende på elektrisk skrivemaskin, leid for tre hundre kroner fra et kontorfirma på Heimdal; det var skitdyrt, jeg fatter ikke hvor jeg fikk pengene fra. Vi hadde ikke mye penger hjemme, men dette måtte prioriteres, og jeg betalte kontant ved levering. Da hadde jeg allerede hatt valgfaget Maskinskriving på Rosenborg ungdomsskole i Trondheim og kjente mekanikk og anslagsfart på maskinene. En av de øvrige lærerne – en forrykt amerikaner – satte griller i hodene våre og sa at skrivemaskiner kom til å forsvinne, det kom noe som het data, sa han, men han var det få som trodde på, amerikanerne sa jo så mye, sa de:
– Amerikanerne lover og ljuger, fnyste frøken Fredriksen i musikktimene og tvang oss til å synge «Herr President, jeg skrev et brev jeg nå vil sende» for full hals.

Noe senere på åttitallet, i Forsvaret, på slutten av tjenestetiden, ble jeg beordret til å renskrive kompanistrategier for leirledelsen, på skrivemaskin. Men det var fortsatt kald krig i verden, og fargebåndene til de elektriske skrivemaskinene måtte brennes når de var oppbrukt: Det var mulig å lese setningene hvis man demonterte kassetten; Forsvaret fryktet at russiske spioner skulle trekke ut fargebåndene og notere seg både det ene og det andre. Og når de leste fargebåndene, kom de til å bombe oss herfra til helvete:
– Vi må ta våre forholdsregler! Hvis vi ikke er forsiktige, kommer det en dag til å stå en russer med Røde Stjerne i lua og blåse huet av deg, Arvola! Marsj! skrek løytnant Larssen. Så der stod jeg, i kveldingene, og brant fargebånd i et digert oljefat på baksiden av brakka. Jeg mente at jeg så en russisk agent bak en busk en kveld mens den sure, svarte plastrøyken stod opp fra oljetønna, men det var bare kokken som slo ut potetvannet. På den annen side hadde jo løytnant Larssen sagt at russiske spioner kom i alle forkledninger. Så, nei, trygg var jeg ikke.

Skrivemaskinene var fortsatt i bruk da jeg begynte i NRK i 1989. Vi skrev nyhetsmeldinger og introer på gult, knitrefritt papir, A5-format på tvers. Dette var visstnok et spesialbestilt papir til bruk i radio, som sagt knitrefritt, slik at det ikke skulle knitre i papir på sending mens vi leste. Lytterne likte ikke knitring, sa kringkastingsledelsen.

Jack Kerouac skrev på en slik modell som min. Beat-generasjonens grand old man kjøpte en Hermes 3000 i 1966 fordi han hadde slitt ut den forrige skrivemaskinen han hadde, skriver auksjonsfirmaet Christie’s i sitt følgebrev til Hermes 3000-maskinen hans som gikk for 22.500 dollar i 2010. Kerouac hamret løs på den til sin umiddelbare død i 1969, 47 år gammel. Den som har den skrivemaskinen nå, hvem det enn er – Christie’s er diskret overfor sine kunder – må se spøkelser på høylys dag. Hvem som tidligere eide den modellen som jeg har aner jeg ikke, men det er en god følelse rundt den. Betydelig billigere enn Kerouacs var den også; fire hundre kroner hadde jeg råd til:
– Solgt, sa Per på bruktbutikken Det Hvite Hus i Vadsø og skjenket en kopp kaffe på kjøpet den gangen.

Men kom så til poenget! Er dette snakket om skrivemaskiner bare nostalgisk språkføring? Nei, jeg mener bestemt at det ikke er det. Jeg kan merke at jeg kommer inn i en annen fase i skrivingen når jeg må bruke hendene. Ordene sklir linjelangs, noen ganger gjørmete som en stri vårbekk i en grøftekant, andre dager klart som Anarjokka i juli når myggen står som en sky rundt hodet – det stikker, men jeg bryr meg ikke. Og den er så befriende avlogget: Det kommer ingen meldinger opp i høyre skrivehjørne. Ingen pushvarsler fra BBC eller Kringkastingens nyhetsavdeling. Ingen neonlysende tilbud om å kjøpe noe, ingen treningsbilder fra Instagram. Det er bare meg, tankene, ordene, bokstav-stagene som dundrer i stål mot papir. Fargebåndet varer i årevis, og går jeg tom, er det alltids en eller annen obskur nettside som er gal nok til fortsatt å selge fargebånd. Det er meditativt, jeg bare skriver: Litt på Mac-en, litt på papir i notatbøkene mine, litt på min gamle Hermes. Det blir ikke feilfritt, men det retter seg i korrekturen.

Pat Boone med «Sugar Moon» lå på Billboard-lista i 1958, året da min Hermes 3000 kom til verden. Verden var analog, instrumental, kanskje naiv. Ordene likeså? Men croonerne sang tett ved rørmikrofonene, bassen duvet, og skrivemaskinene knatret.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

1 kommentar

Og her er værmeldingen

28. januar 2015

Det er på grensen til uanstendig
når sindige statsmeteorologer ber oss binde fast
løse gjenstander.
Femti nyanser av gråvær,
kulingen skal piske, sier de,
og den er stiv, den kulingen:
«Ja, han e hard no, men han bli stygg i morra tidlig.»
Og etterpå – sommeren kommer, ustø og solgangsbrisen,
flau vind.
Vinden er flau, fordi den har løyet.
Kong Vinter! Herved får De langtidsvarsel
om utkastelse, De skal være abdisert innen utgangen av april.
Med kjølig hilsen, på vegne av flere.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

Pedersen

27. januar 2015

Oslo, 1953 – til dags dato.

Hver gang de møttes hadde hun med seg en knitrende papirpose med to ferske solskinnsboller, kjøpt trippende i kø hos Baker Samson i Valkyriegaten før han kom for å hente henne. Deretter pleide de å dra opp dit, til det hemmelige stedet, dette pussige stedet som ikke ligger på Oppsal, men heller ikke så langt som til Bogerud, og der kunne de sitte tett sammen mens de spiste bollene langsomt.
– Du er så vakker, Pedersen, sa hun.

Den myke kanten, sukkerglasuren som aldri hadde rukket å stivne helt, rosinene som stakk opp, den seige, lunkne eggekremen som smakte en anelse vanilje. Det smakte krem av de våte kyssene hennes som hun bød ham opp med. Han tok dem med takk, grep fatt i henne ved hver kurve og hver skamløse buktning. Disse mandagsmøtene var blitt et hellig rituale for dem. Og lydene hennes når de elsket – han husker dem godt med glede – de ble kastet tilbake fra steinmuren bak henne, et enstavelses ekko som ble slynget fram og tilbake.

Kveldene kom med spredte regnbyger, presist varslet og svalt levert ved dørene. Han pleide alltid å følge henne til toget etter hvert av disse møtene. Han holdt hånden hennes. Alltid det samme: Følte over den tørre, høyre håndflaten med sin venstre. Kjærtegnene mellom dem startet allerede i Industrigata. Langsomme strøk, de første prøvende, over korsryggen, før han ble modigere ned Majorstuveien, og hun besvarte ham med å lene hodet på skrå mot skulderen hans i krysset ved Holmboes gate. Hun trådte over en vanndam som hadde samlet seg rundt et kumlokk ved krysset i Professor Dahls gate:
– Snø som smelter. Dette er ikke favorittårstiden min.
Han nikket, han visste både det og en hel del andre ting om henne.
– Det er høsten som er din tid, svarte han.
Hun nikket. Så ble det ikke sagt mer mellom dem, men han visste at han hadde hele Uranienborgveien å si ting på. Og det var nettopp der, midtveis, at han stoppet opp, så på henne, og sa det, at han fortsatt ville ha henne. Hun nikket. Svarte aldri direkte på det, men sa snarere ting som:
– Det ligger arbeid og venter på meg. Det tenker jeg atskillig mindre på enn jeg burde, svarte hun, trakk ham nærmere ved krysset til Parkveien, det var kø ved fotgjengerfeltet, han kunne ikke forstå at hvis det virkelig var slik, så kunne hun da gi ham et klart svar? Slottsparken var fuktig, grus fra Slottsplassen var tråkket helt fra vakthuset til gardistene og inn mot de nederste benkene. Trærne knoppet seg, og han visste nesten hva hun ville si da hun grep hånden hans nede ved det gamle kjærlighetstreet. Kanskje burde de stanse der, risse noe inn i barken, da ville det vært forpliktende, noe alle kunne se, men hun ville ikke at noen skulle se det, sa hun, ja, hun sa det ikke så tydelig, men det må ha vært det hun mente. Karl Johan husket han ikke mye av, og plutselig stod de bare der, på Østbanen, og en høyttalerstemme som annonserte avgang fra spor fjorten. Han kunne sagt noe, hun kunne sagt noe, men det som ble sagt var det eneste riktige:
– Farvel og på gjensyn, Pedersen, vi får vente og se.

Noen år senere: Det hadde ikke gått over. Han ventet på henne ved et busskur. Stumme blikk, korte smil, klesplagg som gradvis forsvant etterhvert som bakkene ble brattere mot Ulsrudvann. Sommervarmen ble mettet av fuktighet, ble lummer og fortettet. De brettet et pledd ut på en blankskurt berghylle. Han sa at han hadde søkt hyre utenriks. Han sa det prøvende, ventende, men hun svarte ikke. Det lydmettede, varme regnet trommet regelmessig, monotont og drivende over nuppete, rødbrent hud. Og nok en gang, ved kveldstid: Regnvannet fant sitt eget løp ned hoftene hennes, sildrende småbekker som han kunne leke i. Hun pustet noe, knapt hørbart: Hun sa at han skulle vente. Han ventet. Det la seg konsentriske vak langs håndflatene, ringer som spredte seg ut i en uro. Og han ventet, men han visste ikke på hva, så han spurte:
– Er det noe vi venter på?
– Ja, vi venter vel på bussen tilbake, gjør vi ikke, Pedersen? svarte hun og strøk ham langs kjevene med vante bevegelser etter flere års kjærtegn. En spenning hadde satt seg som et begynnende underbitt, en pussig trekning som han ikke gjenkjente ved seg selv, han svarte:
– Ja.
Burde vel ha sagt noe mer om det. Men han ventet.

Han fikk hyre utenriks, hos Reksten, ventet gjennom Stillehavsseilaser fra mai til august, over Barentshavet med tømmer til Arkhangelsk, og gjennom Suez-kanalen i mars. Og siden ventet han enda mer. Han ventet gjennom ekteskapet hennes, det hun påstod var verdens beste, men hun presiserte at han ikke fikk ta det ille opp. Det ble barn i ekteskapet. Han tok heller ikke det ille opp, det skulle da bare mangle. Da hun bød ham hjem til seg ved første anledning luktet hun leire og varm eplekake med krem. Og lukten av huden hennes var sår og ru, som om hun hadde skrubbsår, det smakte jern, som om hun blødde fra et sår som ingen kunne se. Han måtte gå ved daggry.
– Vi får vel vente og se, Pedersen, sa hun.

Men selvsagt, han satt jo ikke stille: Selv forsøkte han seg på en vag romanse med en distriktslege. Hun konstaterte raskt at det var noe feil ved ham, men hun ville ikke si noe mer, og han kunne ikke kaste noe mer lys over saken, ikke ved påsketider da de satt tause på ei tømmerkoie på Hallingskarvet og spiste et forpint måltid, ikke den påfølgende høsten heller, da de hadde sin første krangel om hvorfor han aldri sa noe, han fikk seg ikke til å si noe, verken som svar på den stadig mer pågående jakten på svar fra ham, eller på tausheten som hun la ut som agn etterpå, som han skulle bite på, og begynne å si noe. Men han sa jo ikke noe, gikk jo bare der og ventet på at noe skulle gå over, og at noe annet skulle dukke opp.

De gikk hver til sitt nyttårsaften 1972, midt under kong Olavs tale, hun ble full og han var stum. «Og livet er nå en gang slik at et menneskes følelser og tanker retter seg ikke etter kalenderen», sa kong Olav i svart-hvitt fra fjernsynsapparatet rett før hun eksploderte:
– Du sier jo aldri noe, Pedersen! Når skal du si noe? Du er så taus! Faens fyr! Faens, helvetes satans jævla klovn! skrek hun i fistel så skremmende at han krøp sammen. Det skummet fra munnvikene hennes:
– Du greier aldri å fortelle hva det er du går og venter på! Du er jo helt forrykt! Det finnes diagnoser for sånne som deg! Nå er jeg så lei av å hale hvert eneste ord ut av deg, tror du det er sånn jeg vil leve livet mitt! skrek hun. Han svarte vel ikke noe særlig. «Og jeg vet jeg har… alle med meg når jeg uttrykker min inderlige deltakelse over de efterlatte» var det siste som ble sagt i den nytapetserte stuen hans den kvelden; det var kong Olav som sa det, hun tømte konjakken, ravet ut i entreen, slamret med døren og var borte. Så gråt han, høyt og himmelropende. Men det fantes ikke mer å vente på akkurat der, og han fant det utover natt til nyttårsdagen ganske skamfullt befriende.

Det kom så mange år etter det. Gjennom noen av disse årene slapp trettheten av venting tak, men han følte seg ikke sorgfri, nei slett ikke, for han gikk jo og ventet på noe. Et og annet år kom den tilbake, denne ventingen, som en gammel hund som går ved døren, løfter seg ved vinduskarmen, tar stand av gammel vane ved synet av livet utenfor, men legger seg deretter lydig, tålmodig ved ovnen og venter. Gamle hunder gjør det, de legger seg etter noen år ved ovnen og spisser ørene, år etter år ligger de der og løfter hodet, mer og mer dovent, men så kommer det en dag der selv gamle hunder knapt greier å løfte seg, de vet at det ikke hender noe, og ventingen blir så fredfull.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

Januarbrev fra en frafallen

21. januar 2015

Mitt forhold til Gud – jeg vet sannelig ikke. Jeg brøt et frynsete og overfladisk forhold til Gud i 1984. Da hadde forholdet vårt hanglet en stund. Jeg var sytten, forelsket, trist og skuffet. Jeg hadde ikke bedt på flere år. Og jeg har ikke søkt forsoning.

Altså, 1984: Det var det året – oh, the irony – det var det året George Orwell hadde spådd som helvete på jord. Storebror kunne se alt, skrev Orwell, og straffen – helvete – skulle komme. Men Orwell slo inn åpne dører: I 1984 hadde Gud allerede sett det meste, og helvete hadde døgnåpent: Man kunne komme dit når som helst. Hallo! Ikke en gang kiosker der man fikk kjøpt porno hadde døgnåpent den gangen! Ikke til kiosken, men til helvete, heller – dit kunne man komme for et godt ord, Gud hadde sett alle mine fortvilte forelskelser, og jeg følte at han lo av dem. Gud hørte ingen bønner. Han hadde derimot sett mine våteste, skammeligste drømmer, der Belsebub materialiserte seg som Bente med brystene utover natten, Bente som kunne løse ligninger og sang «Sunday People». Satan tok skikkelse gjennom den raspende stemmen til Anita i andre, hun som satt med gymtøyet på i fransktimene – for å spare tid, som hun sa – mens brystvortene hennes stivnet under bøyningen av «venir» og som deretter – både verbet og henne – hjemsøkte meg i drømme tidlig om morgenen, men da var hun uten gymtøy, avkledt, pustende, raspende, rar, hvesende, hviskende, hun luktet som tørket ryllik og alt det der jeg ikke kunne beskrive den gangen – men Gud så det, Gud luktet synden lang vei, han hørte hvert klynk, han visste hva den der andre lukten var, Gud så hva jeg var i stand til å drømme om, som Storebror, det var i 1984 og Gud kunne se alt, og var klar til å sende meg lukt til fortapelsen som straff for synden jeg hadde drømt og tenkt før jeg fikk sagt amen i kjerka. Jeg hadde ikke sagt amen i kjerka siden konfirmasjonen i 1982. Fy faen. Fy faen, som jeg lengtet etter synden den høsten. Fortapelsen skulle jeg ta på strak arm, lovte jeg, til tross for at jeg ikke hadde bedt aftenbønn på tre år. Bare synden kom, så skulle jeg kunne ta straffen, det lovte jeg.

Det ble ikke Bente eller Anita og meg, – jeg mente at jeg elsket dem begge, – men på den annen side: det ble ikke Gud og meg, heller: Noen uker etterpå sendte jeg et skarpt og urimelig brev til sognepresten der jeg meldte meg ut av statskirken. Sognepresten og jeg hadde før dette vært på hils på gaten, men etter brevet vandret han med sammenbitte kjever forbi meg og hilste aldri mer. Jeg var en frafallen, men fortapelsen kom, likevel: Jeg måtte sørgmodig se på at Bente ble sammen med ham som kunne stå slalom, sterk og sexy, og Anita i andre ble sammen med han fyren i tredje. Det var Guds siste hilsen før vi skilte lag: Jeg kom i fortapelsen uten egentlig å ha syndet noe særlig. Det føltes dypt urettferdig. Jeg meldte meg i raseri fluksens inn i både Humanetisk Forbund og den rabiate ungdomsorganisasjonen Hedningsamfunnet, men det ble ikke bedre, det gikk ikke over: Humanetikerne var bare ute etter anerkjennelse og statsstøtte, og hedningungdommene var bare ute etter å lage bråk. Jeg var bare ute etter Bente og Anita.

Årene har gått. Jeg kom ut med «Det går ikke over» i fjor. Denne uken kom det en epost fra en prest – vi kjenner ikke hverandre – han hadde fått boken min i julegave. I eposten forteller han meg at brukte en av novellene mine i prekenen sin forrige søndag. Til menigheten i Havstein kirke fortalte han om advokaten Johannes, fra den første novellen i boken min, Johannes som vandrer hvileløst rundt og ønsker å bli bebreidet. Johannes fremstiller seg selv som et uhyre; jeg har med vilje laget ham slik. Presten forteller meg at han sammenstilte Johannes sin selvplaging med fortellingen om den samaritanske kvinnen som møtte Jesus ved Jakobsbrønnen i Sykar, til alt overmål Jakobsbrønnen, og til alt overmål fra Johannesevangeliets kapittel fire, versene fire til tjueseks. Jeg hadde ikke tanker på verken Jakobsbrønnen eller Johannesevangeliet da jeg skrev, rusten som jeg var – og er – etter mitt brutte forhold til Gud og Skriften. Jeg skrev neppe i automatskrift, heller, men derimot velberegnet gjennom en sorg etter en uforsonlighet i 2011; det var vel ingen særskilte karakteristika ved den uforsonligheten og sorgen enn ved alle de andre jeg da hadde hatt, jeg hadde kjent det verre før – men ikke desto mindre: det var der sorgen i Johannes i boken ble til, dag etter dag, natterstid som morgen, mens jeg sprang fram og tilbake i skam og syklet meg trøtt og føyelig.

Om skammen: Presten i Havstein kirke fortalte menigheten sin sist søndag at min Johannes´ møte med sin egen skam og tilkortkommenhet ligner den samaritanske kvinnens møte med Jesus, men, slik jeg tolker det, at det gikk henne bedre: Kristus overser at hun har hatt fem menn. Presten i Havstein kirke sier det oppriktig: Dette er ikke enkelt å forstå seg på. At det tross alt finnes en tilgivelse. Johannes i novellen «Bekjennelse» vil ikke ha tilgivelse. Han vil ha bebreidelse. Jeg holder fast ved det: At bebreidelse noen ganger er det riktige. At Jesus tok feil. Men det er en fantastisk tanke: At Gud, der han er, om han tross alt finnes, angrer på at han gikk glipp av meg, kastet meg til humanetikerne og hedningene, og at jeg, en frafallen, til sist ble nevnt fra prekestolen. Oh, the irony!

Jeg har uansett fortalt presten i Havstein kirke at jeg ble glad. Jeg er takknemlig. Jeg ble så glad for at min Johannes kom dit. Og at han kanskje får fred, omsider. Og jeg, en frafallen, som ble tatt inn i kirkeskipet, etter alle disse årene. Men mitt forhold til Gud – jeg vet sannelig ikke. Jeg var så ung: sytten, forelsket, trist og skuffet. Det satte spor. Det går ikke over. Ikke nå. Kanskje en dag? Men jeg er så takknemlig.

Mens jeg skriver dette hører jeg på Händel, «Dove sei» fra operaen Rodelinda, arien, det er en kontratenor som synger. Jeg får akkurat nå en beskjed på øret: «Dove sei» er italiensk og betyr: «Hvor er du?» Det er passende. En kontratenor gir seg ut for å være en annen enn den han er.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

5 kommentarer

Nå er vi der

19. januar 2015

Det henger fortsatt julelys rundt om i Oslo, det er straks tjuende dag januar. Jeg liker dette langsomme. Jeg liker at folk tar seg tiden. Slakker av. Forholder seg til lysten, ikke til plikten, til roen, ikke kalenderen, til seg selv, ikke til naboen, til ungene, ikke til alle andre. Klart at julelysene kan være oppe!
– Jammen mamma, litt til!
– Klart vi kan.
Mødre burde si «klart vi kan» langt mer. Fedre burde nikke:
– Ja. Det er bestemt. En uke til.
Og så, langsomt: Julelysene dimmes ned, sola dimmes opp, i skjæringspunktet ble det aldri helt mørkt, og så ble det plutselig februar. Det er ikke sånn hast. Jeg forstår ikke at det skal være sånn hast, med alt? Jeg har jobbet lenge i nyhetsbransjen og vet hva som haster. Jeg vet hva som skal haste: At Boko Haram tvinger barn opp på lastebiler, kjører dem vekk og voldtar dem, at oljeprisen synker, at isen ute i storhavet smelter raskere enn oljeselskapenes pressetalsfolk kan si «ingen kommentar», at opptil flere statsråder nå for tiden snakker bubbel, at folk lever i fattigdom rett bak godtfolks tuja-hekker, at unger i bygde-Norge mobbes til selvmord og bringer skam over myten om det lykkelige livet på landet – slike ting: det haster det med å få ut. Men julelysene kan faktisk godt få skinne en uke til her i byen. Det gjør meg ingenting. Jeg blir glad av det.

Juletrærne ligger i bakgårdene, klare til avhenting. De er tørre, sprukne, brune, sprikende. Forresten har juletrærne krympet: For førti år siden, julen 1974/75, gikk juletreet helt opp til taket. Det så ut som om det skulle strekke seg helt opp til himmelen – det ville jo vært passende i jula. Jeg stod på gulvet i stua og kikket oppover og oppover. Pappa hadde akkurat strammet skruene på juletrefoten og fylt vann inni. Treet hadde stått på trappa i flere dager, det var ei Pasvikfuru som hadde vært ute adskillige vinterdager før oppe i dalen, og de langt under tretti kuldegradene det kom inn fra trappa fra, lot det ikke til å bry seg det minste om. Nålene var saftige og standhaftige, jeg nappet flere av dem av, puttet dem i munnen og tygget, det smakte surbittert og friskt av skog. Jeg gjorde det fordi jeg var nysgjerrig, har alltid vært det. Og ingenting – ingen verdens ting – hastet.

Frogner stadion, nåtid, langsomme skøytetak, ingenting haster. Høyre ut, venstre inn, høyre ut, venstre inn. Jeg holder til venstre, holder alltid til venstre, høyre går inn før eller senere, det skjer automatisk. Langsom oppbremsing, steady på kortsida, helt ut til venstre. Barn på langsida ler, godt fornøyd med vinteren i byen. For tre år siden var det fullt opp av mobilkameraer på isen. Det var påklistrede smil, innbitte kjever, tidsriktige tights og påkostet fasade. Søndag på isen så jeg ingen mobiler framme hos foreldre. Ikke hos barna, heller. Ikke ett eneste kamera. To fattige bilder er tagget Frogner stadion på Instagram den dagen jeg var der. To, av flere hundre besøkende. Det har skjedd noe med oss voksne. Vi snakket om det på sosiale medier og i debattinnlegg i fjor: Nå må vi bli bedre på å befinne oss der vi faktisk er. Nå må vi faktisk begynne å gjøre det, ikke bare snakke om det. Nå må vi begynne å se ungene våre, ikke bare Instagram-tag-versjonen av dem. Og nå tror jeg pinadø at vi klart det. Nå er vi der.

Mobilen er ikke i venstre brystlomme lenger, den ligger hjemme. Det venter oss ikke ti tapte anrop når vi kommer hjem, slik vi fryktet. Vi gikk ikke glipp av noe. Vi har blitt løsere, ledigere, vi smiler oftere og mer ekte, og det er nå vi ser hva vi faktisk gikk glipp av. Vi er mer erfarne. Opprigget skryt har blitt vulgært. Foreldre er i ferd med å innse at de har ingenting de trenger å dokumentere, ingenting de behøver å bevise. Barna på Frogner stadion er ikke de voksnes digitale smykker lenger, men kan få være seg selv, som unger, i en barndom som i riktig gamle dager, de kan sette opp ekte smil uten klumpen i magen med frykten for at smilet skal havne på Instagram. Hvor befriende må ikke det være for en unge? Jeg puster dypt og fritt og blir glad av hva jeg ser: På isen er det balansenervene som styrer ungene, de faller på oppløpssiden og ler en latter som kommer fra magen, ikke et stumt smil foran led-blitsen på fars mobil. Jeg forguder dette langsomme livet på isen, barn som er fullt tilstede i øyeblikket, og vi voksne likeså. Langsomme tankerekker, lange avsnitt. Og folk er mer avlogget – jeg ser det på venner, på kolleger, og på meg selv.

Flere, jeg er blant dem, ser 2015 i krystallkula som de senkede skuldres år, tankerekkenes tid har kommet tilbake. Redaksjonsledelsen i Huffington Posts Storbritannia-redaksjon varslet før jul at de i år satser på det de kaller longform journalism. Langlesning, vil det hete på lesersiden av produktet: Publikum må være forberedt på mer dybde, mer fordypning, lengre resonnementer og at folk får snakke ut. Vi må i det hele tatt tåle å lese mer. Vi må skaffe oss mer tid om vi ønsker å henge med – og tro meg: du vil rett og slett ikke tro hvor mye du går glipp av dersom du buzzer livet ditt vekk i virale videoer. Nå er vi der: Det snur nå. Redaksjonene som sa opp langdistanse-journalistene og lengdeløpsskribentene til fordel for buzzerne ser allerede at flomålet er nådd.

Jeg passerte juletreet på Universitetsplassen i morges, på vei til jobb. Joda, det står der fortsatt. Hvem er det som har somlet – er det kommunearbeiderne, nå igjen? Står det der et par måneders tid mer nå, slår det rot, og Frelsesarmeen kan sveise julegryta fast og sette døgnvakt. Det kommer ikke til å skje. Jeg tror at det bare er noen vennlige sjeler som vil ha det stående der litt til og litt til og litt til. En dag er det borte. Men før treet forsvinner: Ta med ungene og la dem smake på nålene. Det smaker surbittert og friskt av skog, treet strekker seg like opp i himmelen; det har vært ute en vinternatt før. Og ingenting – ingen verdens ting – haster. Nå er vi der.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

1 kommentar

Jeg har brukt noen dager til å tenke meg om. Man skal ikke forhaste seg, det viser seg gang på gang, men derimot tenke gjennom saker og ting: Hva vil jeg i min feilbarlighet klare å holde? Hva kan jeg stå for når påsken ringes inn, når bjørkeknoppene spretter, når syttendemai-kvelden er der, når regnet siler i august, når jeg fyller førtiåtte, når det atter er julemarsipan å få, og når status skal gjøres opp den trettiførste i tolvte dette år? Jeg har regnet, fundert, strøket, skrevet, gått runder rundt kvartalet, og med meg selv, og jeg har tenkt over saken. Mine fem nyttårsforsetter er som følger:

For det første: Jeg skal bli flinkere til å kildesortere. En gang – det var på åttitallet – drømte jeg om at folk skulle forstå at dette bruk-og-kast-samfunnet ikke kunne fortsette. Jeg stod på stand, jeg delte ut brosjyrer, jeg raste mot Kåre Willoch, jeg skrev leserinnlegg. Ingen forstod oss unge, mente jeg. Jeg samlet på batterier, i to år, men ingen gjenvinningskasser kom på Samvirkelaget. Til slutt, en gang i 1986, kastet jeg fem kilo batterier i søpla, og jeg skammet meg. I dag har vi kommet dit jeg hadde mistet troen på at vi skulle komme: Grønne og blå poser kan jeg hente gratis på Samvirkelaget, og det står en gjenvinningskasse for batterier ved døra. Men gjør jeg det? Lever jeg etter mine egne ord fra leserinnlegg-spaltene fra den gang? Eller havnet eggekartongen i restsøpla, i fjor som året før? Hva skjedde med meg? Og hva faen skjedde med Kåre Willoch?

For det andre: Jeg skal bli en bedre journalist. Det er en æressak. Jeg skal bli flinkere til å skille bullshit fra kanel. Jeg skal slutte å klaske meg på lårene i latter over de utroligste historier fra Nord-Korea, nyheter som stort sett er stemplet erkefiendene Sør-Korea og Amerika. Jeg skal se mer på Ođđasat, slik jeg gjorde før, de samiske nyhetene som gir et innblikk i et skjult Norge, et Norge som lever og puster i meg som finnmarking, og som burde puste i enhver som lever i virkelighetens Norge. Jeg skal bli flinkere til å si til regjeringen: Jammen, dere har jo ingen klær på? Og hvis det blir regjeringsskifte skal jeg bryte ut, fra bakerste benk: Jammen, dere har jo ingen klær på, dere heller?

For det tredje: Jeg skal bli flinkere til å si ja. I selvrealiseringens tidsalder kom det på moten å kunne si nei: Sett grenser! sa terapeutene. Si oftere nei! sa bedriftslederne, politikerne, sjefene, gud og hvermann. Og vi trodde på det, vi levde på det, vi ble et samfunn av nei-folk. Nei til verden fra Svinesund og bortigjennom nedenfor, nei til økte skatter, nei til avtaler, nei til ja. Selv Kåre Willoch sier mer ja enn nei nu for tiden. Hva faen skjedde med meg?

For det fjerde: Jeg skal hilse på han fyren med krykkene i fjerde.

For det femte: Jeg skal bli en ærligere mann. Jeg skal slutte å be om pose, med overlegg eller uforvarende, etter at jeg har betalt på Rema. Ikke fordi Rema trenger den krona, ikke fordi det blir dyrere med pose i år, men fordi det handler om å gå rakrygget ut av butikken og vite at det var ikke meg det stod på. Jeg hadde råd. Jeg var tilstede. Jeg sa det som det var: At jeg trengte pose. Jeg skal heller ikke mer si at jeg pugger franske verb, mens jeg egentlig har lest kommentarfeltet i Dagbladet. Jeg skal slutte å si at jeg er lei meg, hvis jeg egentlig mener at det hele var din feil, og at det er derfor jeg ble lei meg.

Så får vi se, den trettiførste i tolvte i år.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

2 kommentarer

Det kommer noen

6. januar 2015

Arbeiderne utenfor huset hennes har stengt gaten. Fem mann i oransje kjeledresser lytter oppmerksomt til en sjette som roper noe. En av mennene setter seg i det store kjøretøyet og rygger det sakte ned bakken. Regnet siler, ettermiddagen legger seg tung og våt og kald over i tidlig kveld. I løpet av sekunder er gata sperret, to av mennene i kjeledress dirigerer trafikken vekk fra krysset og gir håndsignal til mannen i den store asfalttrucken. Det legger seg en tung lukt av fet, varm asfalt over nabolaget. Hun står i vinduet og kikker fascinert på hvor fort det går når de setter i gang. Det er merkbart at dette har arbeidslaget gjort hundre ganger før.

En signalgul veivalse åler seg opp bakken og tromler tungt over den svarte, oljete massen som blir tømt i veibanen. Meter for meter, sakte men sikkert, skifter veien karakter fra brungjørmete januarmørk, okerfarget, til svart og glinsende, fersk, frisk, hun blir opphisset av det. Hun står stille og lener seg mot vinduskarmen mens hun kjenner at vibrasjonene fra den tunge veivalsen rister som en tung bass tvers gjennom hele huset. Vibrasjonene i vinduskarmen forplanter seg gjennom den venstre armen hun støtter seg på, forflytter seg, går inn i skjelettet. Stanser et kort minutt, fortsetter. Hun tar for seg av synet: Svarte, flekkede bukselår tilsølt av olje. Uutholdelig.

Hun kikker sultent ut stuevinduet. Regnværet suser rundt hushjørnet og legger et grålig slør over byen. Vær forsiktig, det kommer til å fryse på bakken, sa de i radioen. Nye mengder med oljeaktig masse tømmer seg over de nakne veiflekkene, nå er regnet så kraftig at det stiger skyer av damp opp mot vinduet hennes når asfaltmassen valses utover og blir til flat veibane. Bråket fra gata fyller hele nabolaget, overdøver skramlingen fra 17-trikken, de gule blinklysene sveiper hissig over husveggene, støyen synker og stiger i takt med valsemaskiner, steinsager, korte rop og ny tømming av masse. En av arbeiderne kikker skrått nedover gata, han ser at hun sitter i vinduet, men ser ikke mer. Han har ikke tid til å møte blikket hennes mer enn noen korte sekunder før han må feste blikket på valsemaskinen som har rygget og kommer tilbake. Dersom han hadde satt seg i maskinen og kjørt kloss inntil gjerdet hennes, ville han garantert sett mer. De nakne lårene, den oppslåtte boken, kaffekoppen, fingrene.

Torsdag sein ettermiddag er all asfalten på plass. Ved 19-tiden skal noen komme hjem fra en reise til Stavanger, låse seg inn, rope «hallo» i entreen og finne ut at ingenting er som før, veien er allerede merket på nytt; ferske, gule striper, og den har ikke engang blitt bredere. Bare fastere. Mørkere. Men det var et nødvendig arbeid, og det kan bli ti år til neste gang. Hun bare sitter der.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

Før forretten

3. januar 2015

Vi sitter ved bordet helt nederst.
Det er spiseplikt.
Derfor: Vi spiser.
Rugbrødet før forretten har kommet.
Han pirker i smøret:
– Det var en gang da jeg trodde på hva som helst! sier han og bryter av et stykke fra brødet vi har fått til bordet før forretten.
– Hva som helst? spør jeg.
Han tygger.
– Ja. Gud. Jesus. Sånne ting. Det som ble fortalt.
Han hører hva han selv sier, blir forlegen:
– Ja, ikke at jeg… Jeg har drukket vin. Nåja. Du…
Jeg kjenner ham. Han kjenner meg. Jeg sier ikke stort. Han sier ikke stort. Han prøver å glatte over det hele:
– Hun hadde vel rett i deler av det som… hun… sa..
– Sa?
– Som hun sa.
– Hva sa hun?
– At jeg var en skit.
– Sa hun det? spør jeg.
Han svarer ikke. Jeg bryter av et stykke av brødet:
– Sa hun det? At du var en skit?
Han nikker.
Servitøren kommer til bordet. Vi bestiller hvert vårt.
– Jeg kan ikke tro det, sier jeg.
– Ikke jeg heller, svarer han, – men det var en gang at jeg trodde på hva som helst.
– Hva som helst? spør jeg.
– Hva som helst. Gud. Jesus. Det som ble fortalt. Sånne ting.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

1 kommentar

Savn med påholden penn

25. desember 2014

Juledagskvelden er ettertenksomhet. Jeg hører Olav Stedje synge «Det lyser i stille grender» og famler forfjamset etter hockeysveisen min – men den er borte. Borte er også Erik Bye, bruspulver, Bresjnev, bestemor, Rubiks kube, knusbare termoser med karve-te. Ikke en gang Kåre Willoch er den samme som før, han har gått bananas og blitt revolusjonær. Men Carl I. Hagen og den kalde krigen har gjort comeback, akkurat som vinylen. Det er da noe som er gjenkjennbart. I et svakt øyeblikk savner jeg hockeysveisen. Og bestemor. Og Erik Bye. Og bruspulver.

Men Bresjnev og knusbare termoser med karve-te, det kan De få billig av meg. Og Rubiks kube? I helvete.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

1 kommentar

Brev til en innsatt i Skien

22. desember 2014

Det har gått tre og et halvt år. Du er der. Vi er her ute.
Det er slik det må være.

Du skulle sett perlemorsskyene over Østlandet i dag! Folk delte dem langsetter smilefjes, på Twitter, på Facebook. De var så vakre! Høy himmel, langsom pust. Barn ler. Her ute: Barn ler. Langs trikkeskinner i Oslo ler barn, langs landeveier på Jæren ler barn, langs Mjøsa, langsetter isveien i Polmak i Finnmark ler barn. Oppover dalene i Setesdalen ler barn!

Det finnes steder der de ikke ler. Du vet det godt: Der et barn skulle vært femten, der en voksen skulle vært godt over tjue. Du vet det, for det var du som gjorde det. Men de kommer til å le igjen en dag. Vi her ute vet det. De kommer til å le igjen, og kanskje skal noen av dem gjøre det denne julen: En latter som kommer skamfullt fra magen. Lar seg ikke stanse. For kanskje er tiden der? Til å le?

Du skriver brev, sier de, advokatene dine. Får du svar? Hva skriver de til deg? At du skulle vært fri? At du skulle vært her ute og «kjempet»? Tatt livet av flere barn? Det er det de skriver. Vi vet det. De forteller oss det, advokatene dine. Så mye for advokatene dine. De forteller oss det. Du er kringsatt av fiender – er ikke det ironisk?

Jeg kunne fortalt deg om perlemorsskyene over Østlandet i dag! Om blåtimen over Mjøsa! Om den glasskarpe lufta over Polmak langs isveien! Om lukten av julegrana i Tromsø! Men jeg gjør det ikke. For det er en del av straffen. At du aldri mer får vite om det. Jeg forteller deg det ikke.
Jakob

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

3 kommentarer

T-banevogna er fullstappet ved Stortinget, jeg skritter inn og blir stående inneklemt mellom to kvinner og en mann, alle i avslutningsfasen på en samtale, den ene av kvinnene, den yngste, har rennende maskara på skrå ned det venstre kinnet:
– Så, nei, det blir ingen bra jul i år.
Vi står tett, vi fire. Det lukter en merkelig blanding av tørr syrin og fuktig skogbunn.
Den andre kvinnen snor høyre hånds fingre gjennom håret til den yngste:
– Du. Det gjør vondt å høre.
Mannen:
– Det var virkelig vondt. Jeg visste virkelig ikke at det var sånn det var.
Den første kvinnen:
– Det var i alle fall godt å få sagt det. Jeg var så redd for å si det.
Mannen stryker seg selv over skjeggstubbene:
– Fint at du sa det til oss. Vi er her.

Jeg har ikke noe med den der samtalen å gjøre. Jeg kjenner ingen av dem. Hvor langt er det opp til National? Et minutt? To? Gråten hennes har stilnet ved National, vognsettet stanser mykt inntil perrongen. Enkelte vognførere er mer erfarne enn andre, man kjenner det på måten de bremser på: Denne har gjort dette mange ganger før, rykket i vognen er knapt merkbart når den stanser. Døren sklir opp, hun tar et langt steg forover; på National er det en stor glipe mellom utgang og perrong:
– Sees andredag, da.
– Ja, svarer den andre kvinnen, – ta vare på deg selv så lenge.
– Dere er de beste, ass, sier hun og ler en sånn latter som når bestevenner har inngått en pakt. Den andre kvinnen og mannen smiler og løfter håndflatene til farvel. Vognføreren lukker døren, setter vognsettet i gang med et mykt rykk.

Hvor langt er det opp til Majorstuen? To minutter? Tre? Smilene til de to gjenværende har visnet ved Majorstuen, vognsettet stanser mykt inntil perrongen. Vognføreren er meget erfaren, det er det ingen tvil om. Jeg skritter ut.
Vognføreren lukker ikke dørene før det er høyst nødvendig, jeg hører at hun sier til ham:
– Du, det der, om andredag… Jeg vet hva hun egentlig vil.
– Jeg så det. Du vet, jeg…
Mer hører jeg ikke. Jeg skal av. Jeg har ikke noe med den der samtalen å gjøre. Jeg kjenner ingen av dem. Så setter togsettet fart. Vognføreren er svært erfaren, det er det ingen tvil om.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

2 kommentarer

Å være hjemme fra jobb på grunn av stadig mer tett hals og hostekuler er noe jævla herk.

Jeg får tiden til å gå, det er ikke dét, men det var gøyere før. På syttitallet, for eksempel. Når man var hjemme fra skolen på syttitallet, kunne man sitte i sofaen på blanke formiddagen, se på Skolefjernsynet og spise sukat. Skolefjernsynet viste programmer fra fjerne land og riker, om ti år gamle Dhanya som gikk halvannen mil på skole hver vei, hver dag. Filmteamet fra NRK som dokumenterte skoleveien hennes, kjørte jeep ved siden av henne på den støvete indiske landsbygda. Dhanya trasket med sørgmodige øyne på siden av jeepen med engelskboka under armen. Tipper at filmteamet tenkte mest på den utenlandske kostgodtgjørelsen, og ikke spesielt mye på Dhanya. Jeg var like gammel som henne, hostet og spiste sukat rett fra pakken.

Jeg aner ikke om det fortsatt selges sukat, og Skolefjernsynet er for lengst borte. I dag er Dhanya 47 år, hvis hun overlevde alle trasketurene på skolevei, og ikke ble kjørt ned av en jeep med et filmteam en støvete morgen. Jeg overlevde i alle fall alle forkjølelser og influensaer, men det er fortsatt noe jævla herk. Forkjølelsesvirus skulle vorre piska på baillan med en flisat vaier. Gje mæ sukat.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

4 kommentarer

Noen få timer igjen

22. november 2014

Flere burde prøve løksuppen man får servert på Mistral på Majorstuen! Fløyelsmykt kokt, passe saltet, godt servert langs bordene, noe av vestkanten på sitt beste. Den fuktige, vakre kveldståken utenfor blander seg med røk fra peisild fra godt møblerte hjem, jeg vil tippe at det fyres med enten bjørk eller bøk, ikke den vulgære furua, nei, den smeller i peishjørnene og er borte på et blunk, slik kan man ikke ha det, det er ikke kostnadseffektivt. Løksuppen sitter godt i ganen.

Det er tidlig på kvelden. Det er dekket for julebord på Mistral. Gjestene kommer i puljer, nikkes mot bordender og ytterkanter av kelnere som har sett det før. Halvstive menn med helstive snipper, snupper med snirklede skjørtekanter, og ingen skal være bange for at bongene tar slutt:
– Det er mer der det kommer fra! sier han som åpenbart er sjefen over alle sjefer i kveld der han strør om seg med drikkebonger mens han trykker hender og gjør forsøk på en high five med en av bedriftens nestorer, noe som ender med at begge bommer, og lekebokser istedet for å glatte over klossetheten.

Sist ankomne: en kvinne i en i overkant trang bluse i varme sommerfarger – blikket hun tråler lokalet med sier at kvelden er ung, og her skal det bli rai. Hun hesper opp noe som antakelig er hofteholdere mens hun gladelig tar imot bonger fra velkomstkomiteen.

Ja, det er tidlig på kvelden. Men det er bare noen timer igjen nå. Når bongene er oppbrukt for lenge siden, og firmakortet er plassert i baren. Landet rundt skal hofteholdere av på avlåste kontorer. Menn over hele landet skal sitte rautende på glattcelle ved firetiden i natt etter at lekeboksingen plutselig ble alvor, det kommer politi på dører landet rundt i morgen formiddag med beskjed om å innfinne seg som vitner. I kveld er kvinner i usunne og kjedelige ekteskap landet over utro for aller første gang, og får smaken på det. I natt blir det klart at barn over hele landet kan glemme julen de har gledet seg til, og adventen blir ikke som planlagt. Silblødende småbarnsfedre blir kjørt til overfylte legevaktstasjoner, og kvinner som trodde de stod for opprykk i avdelingen får gråtende sannheten servert som rykter på dass. Og det lukter spy. Men det er tidlig på kvelden, og ennå vet ingen at etter dette julebordet, lørdag den 22. november 2014, kommer ingenting til å bli det samme igjen, noensinne. Bare noen få, korte timer igjen nå. Og kelnerne har sett det før.

Men før jeg glemmer det: Flere burde prøve løksuppen man får servert på Mistral på Majorstuen!

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

1 kommentar

Fellesterapi

19. november 2014

Jeg frekventerte en gal psykiater en gang for noen år siden. Jeg hadde det slett ikke bra på den tiden, ikke på noe vis. Eller – gal var han jo ikke, denne psykiateren, han var snarere utradisjonell – skrev notater på vegger, ropte og skrek gatelangs, og holdt for øvrig et svare leven på kino, vikarierende innflytter som han var, fra Vinderen, flagrende med gul golfjakke, åpen vindanorakk og beksømstøvler, men han var grei.

Det er strengt tatt ikke nerveslitne psykiatere fra Vinderen som skal ta seg av alminnelige depresjoner i folket, det er det kommunepsykologene som gjør, men kommunen måtte rekvirere det de fikk; alle sognets psykologer var bortbestilt til familieterapi den ettersommeren – det er som regel på ettersommeren det er ventelister etter hjemkomster fra klam familielykke i Tyrkia og bilferier som var dømt til å mislykkes allerede på utkjørselen til riksveien – og med femti mil igjen til campingplassen og nye krangler ved kveldstid. Ekteskap som hadde gått på grunn for lenge siden på øde, iskalde, tause kvelder foran tv-apparater, langs spisebord gjennom stumme, pinefulle middager, deretter fortvilt redesignet på Facebook til løgn og nymalt fasade – før det rant over utpå høstparten, grunnmuren sprakk, fasaden veltet, statusoppdateringene som ble stadig mer innbitte og tolkbare i alle retninger, for deretter å forstumme. Den gang, som nå. Og så måtte psykologene inn i katastrofeområdene der de vasset i årelangt oppsamlet hat. Den gang, som nå. Og da var det for sent. Den gang, som nå.

Slikt krever kommunale ressurser og et velfungerende behandlingsapparat, bevare meg vel, vi forstår da dét. Så derfor: Det var denne psykiateren fra Vinderen kommunen hadde å tilby oss helt normalt deprimerte. Ham, og fellessamlinger: Separattimer kunne vi ikke få, det var for dyrt og tidkrevende, så vi tok det vi fikk. Først innledende samtaler, skjemaet med Hopkins Symptom Checklist-25, alle depresjoners referansetest. Deretter ventetiden etter alvorlighetsgrad. Deretter, de av oss som ikke ble hentet og innbragt: Samling i et nedslitt klasserom på kveldstid, der veggene var dekorert med hysterisk fargelagte tegninger fra barn hvis foreldre befant seg på avgrunnen – absurde og smakløse tegninger av soloppganger og båter og fisk. Vi var en del deprimerte den ettersommeren, husker jeg; kommunen kjørte et slags oppsamlingsheat for oss som ikke passet inn noe sted, vi som ikke ville dø eller skille oss eller begynne med narkotika. Men kaffe fikk vi, som trøst.

Skal man inn i dypet av seg selv, må man mobilisere mot og kløkt. Motet fordi man vil se ting som gjør en mørkredd, kløkt fordi man vil prøve avledningsmanøvre fra de mørke veggene som man nesten ikke tør ta på. De mørke veggene leder ned i kjellerdyp der det kryper dyr på veggene. Det er ikke det spor morsomt. Det er slitsomt, det er som å ha bommet på målet og bli tvunget til å ta strafferunder i sitt eget livs løp, mens alle andre har kommet i mål og har fått skimerket. Men deretter! Deretter vil du se farger du knapt turde håpe på. Alt dette må man håndtere, og det gjelder å prioritere, for ting skjer ofte i stor fart når man møter psykiatere fra Vinderen. Det skjedde med meg.

Jeg møtte en bekjent her om dagen, hun sa:
– Jeg prøver å unngå å bli sett for tiden. Jeg har det forjævlig. Jeg tør ikke se folk. Jeg har ikke engang hatt mot til å skifte til vinterdekk.
– Takk, du, jeg kan huske et år jeg aldri skiftet til sommerdekk, svarte jeg og beundret fandenivoldskheten hennes. Så lo vi. Det skjer noe i meg i møter med menneskers tapperhet gjennom sorg og angst. Jeg er ikke så interessert i tilsynelatenhet, det kjeder meg.

Jeg husker fellestimene blant oss deprimerte med glede i dag: Psykiateren som tross sitt forvirrende ytre og indre gav oss tilbake troen på noe – dette noe. Letingen etter «trygge rom», som han kalte det. Jeg kommer for bestandig til å huske den vikarierende psykiateren kikke ut av et vindu som var dypblått av seinhøst, han slurpet kaffe:
– Satan, jeg brente meg på tungen, pfføy.
I rommet satt en kvinne og gråt stille ved siden av meg. En annen kvinne lukket øynene og gruet seg til at det ble hennes tur. En loslitt fyr fra nabobygda pirket i notatene om hvordan menneskesinnet fungerer – han fant ikke ut av det. Det var klamt i rommet. Gråten fortsatte. Psykiateren lot henne gråte i fred, forbannet kaffen:
– Satan. Fy for satan.
Gråten fortsatte, den var inderlig og ektefølt, ekte og trist som en raspende Tom Waits-låt, ekte som somrene da man var barn og ikke ville inn for kvelden, ekte som det siste kjærtegnet fra en kjæreste som gjorde det slutt.
– Han bare dro, hikstet kvinnen i klasserommet.
– Fy for satan, sa psykiateren.
– Hvordan kunne han? Han sa ingenting, fortsatte hun.
– Fytti hællvete, hveste psykiateren.
Jeg gruet meg til at det skulle bli min tur, kikket på en av barnetegningene på klasseromsveggen, tegningen forestilte en snøskuter som fløy over et islagt vann, en drøm om hvordan det kunne vært, en framtid som aldri ble fullført. Det fikk meg i tanker om hvordan mitt eget liv kunne vært.

Gråten i klasserommet stilnet plutselig. Det var noe som hadde blitt sagt, noe jeg hadde gått glipp av fordi jeg satt i egne tanker. Kvinne med gråten hvisket:
– Mener du det?
– Visst hællvete mener jeg det, svarte psykiateren fra Vinderen, han var åpenbart rasende for noe, slengte pappkruset med den kommunale kaffen i papirkurven, brettet opp ermene på golfjakken.
– Takk, svarte hun.
– Fy for satan, sa psykiateren.
– Ja. Fy for satan, svarte hun.

Mer kan jeg ikke huske, for deretter ble det min tur. I oppkjørselen hjemme stod bilen min, som fortsatt hadde vinterdekk. Men så var det da tross alt snart atter en gang vinter. Jeg tror forresten det gikk bra med ham som satt og pirket i notatene om hvordan menneskesinnet fungerer. Han fant visst ut av det. Han, også.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

5 kommentarer

Underveis

5. november 2014

Radioen spiller «Stuck on you» med Lionel Richie. Jeg husker den låta. Kommer jeg hjem nå?

En venn av meg – han trekker pusten:
– Jeg er bekymret for flere av dem rundt meg.
– Flere av dem? Rundt deg? spør jeg, kaffen er passende.
– Flere av dem. Det som var livssterke unge kvinner henfaller til fortiden, faller inn i folden, blir som sine forstokkede mødre.
– Forstokkede?
– Forstokkede. Du har sett dem. Du skriver jo om dem. Gjendikter dem.
– Ja. Eller. Nei. Nei!
– Og mannfolka. Menn som hadde storslagne drømmer om noe mer for ti år siden, de står i dag og friserer tuja i oppkjørselen. Jeg har ikke en gang oppkjørsel.
– Misunner du dem det? spør jeg.
– På ingen måte, svarer han, – jeg ser den forpinte, dårlig skjulte angeren i blikket. Den skammelige tvilen som kommer: valgte jeg rett? Var det dette livet jeg skulle få? Og disse kvinnene…
– Du er for hard med dem, svarer jeg; jeg føler meg ovenpå.
– Du slo ikke til på det der tilbudet du fikk i fjor sommer? parerer han.
– Hvilket tilbud? spør jeg.
– Du vet hva jeg mener. Om å sitte ute i havgapet og dyrke tomater.
– Å, det.
– Ja, for det ble liksom ikke noe av det..?
– Næsj.
Samtalen fordunster, slett ikke på den ubehagelige måten når man ikke har noe å si, men mer slik det er når det ikke er mer å tilføye. Vi avslutter riktignok med å konstatere at tuja og tomater kan hvemsomhelst få til å gro, og at det er skrekkelig vulgært, for alle har råd til tuja, sier vi, men det er også det hele. Så går vi videre. Vi er underveis.

Selv Bibelen er underveis. Jeg har kjøpt to bibler i research-hensikt denne uken: både den nye 2011-utgaven, der Herrens budskap er omskrevet og sukret språklig, og den tradisjonelle 1930-utgaven, som har svidd seg inn i barnesinn og bøyd nakker i skam langs kirkebenkene. Ekspeditøren på Vivo i Akersgaten la ansiktet i alvorlige folder da jeg la 1930-utgaven av Herrens Ord på disken – det var bare ett eneste eksemplar igjen. Det var intet smil å spore ved disken, jeg forstod at jeg skulle lese i ydmykhet og muligvis i skam. Og jeg betalte i skam. Han fulgte meg med blikket ut døren, som for å forsikre seg selv om at jeg mente alvor: at jeg virkelig skammet meg. Jeg stormet ut i Lille Grensen, flerret plastikken av Herrens Ord, og leste meg skamfull gjennom Matteus’ femte kapittel tjueåttende vers mens Majorstuen-trikken skramlet og skrek i pensen: Jeg visste hvor jeg skulle, og det var ikke hyggelig lesning. Jeg rakk ikke den trikken, fårråsirresånn.

Det var mildere nede i gaten noen minutter tidligere:
– Det er stort sett bare denne «de» sender ut nå for tiden, smilte Nora som selger bøker på Eldorado Bok i Torggata og gav meg Guds ord av 2011. Jeg kjøpte en pannekake (de selger det der) på vei ut, bladde i dette nymotens svar på tidens gåter, nikket gjenkjennende: Jo, dette er da tilforlatelig! Men det var som sagt før jeg kjøpte skam-versjonen i Akersgaten. Og hvem er egentlig «de»?

Ikke desto mindre: Jeg må sette meg selv til side. Nye historier. Som skrivende menneske må jeg ha begge utgavene, både 2011 og 1930: Jeg sitter med nye manus, en ny bok tar form – kanskje er det en mann, kanskje er det en kvinne, jeg vet foreløpig ikke – men jeg må vite hva som kom til å prege ham. Hun. Dem. Hvor gikk det galt? Ble det noen ganger bedre, gikk det over, hjalp det å be Fader Vår på en mildere måte? Ble Gud i bedre humør i 2011? Jeg har ikke noe usnakket med Kirken Den Norske. Utmeldelsen leverte jeg i en alder av sytten år, og jeg sverget (Gud forby): Aldri et gudsord igjen. Det ble et løfte som det ble vanskelig å holde som voksen. Og i de nye manusene: Jeg er ikke en gang sikker på om Bibelen er svaret. Enn si spørsmålet.

Etterord:
Jeg ser forbløffet på kassalappene fra bibelkjøpene, og konstaterer at gudsord er en tanke dyrere i 2011 enn i 1930. Skam får man altså på billigsalg nå til dags. Litt som tuja. Det er skrekkelig vulgært. Radioen spiller «Stuck on you» med Lionel Richie. Jeg husker den låta. Kommer jeg hjem nå? Jo, jeg kommer.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

3 kommentarer

Word

20. oktober 2014

Fil >Nytt dokument

Dokument 1
Heisann.
Tror du jeg har glemt det? Du sa det. Jeg fikk klar melding: Du ville se meg gå til grunne. Slik sa du det:
– Deg vil jeg se gå til grunne! Jeg knapt vente!

Du ble et monster, av hevntørst, glefsende. Det fantes brått ikke bunn i deg. Du falt og falt, til bunnen i deg, og videre nedover, forbi bunnen.
Hvordan er det der nede? Mørket kler deg.
Åh. Jeg har forsøkt og forsøkt
å si unnskyld, men mest av alt
å unnskylde deg og ditt pregløse, sjarmløse hat.
Jeg har forsøkt å fargelegge deg
der det bare finnes et svart, bitende kaldt
uutholdelig mørke. Jeg har prøvd:
å formilde dine skrekkelige trekk, å sukre din surhet,
der du bare er konturløst fraværende. Og kald

av tilsynelatenhet. Forsvart deg.
Men det kom nye vinternetter, og i dag tenker jeg: Aldri mer.
Nå vandrer du rundt i den ørkenen, hevntørstig, leter etter nye oaser.

Vil du lagre endringene du foretok i Dokument 1?
Ikke lagre Avbryt Lagre

Fil >Nytt dokument

Dokument 2
Hei!
Det var fantastisk å se deg! Du virker lykkelig! Kaffe en dag?

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

Dæven, kor du lyg.

11. oktober 2014

Den er forlengst over nå, denne sommeren. Jeg puster ut: Omsider. Jeg gikk som en tørst kamel i ørkenen i juli og lengtet etter at det skulle gå over. Den helsikes heten gatelangs, jeg kunne ikke utstå det, jeg leste værmeldingene og lette etter tegn på regnskyll – og dem var det få av. Men nå. Nå står regnvær rundt ethvert gatehjørne.

– En gang, unger, fantes det noe som het summetone.
– Hva var det for noe?
– Jo, det var en lyd vi måtte ha i telefonen før vi fikk ringe noe sted.
– Jaha. Hva slags lyd?
– En lyd. En pipelyd.
– Du tuller.
– Nei.
– Beskriv lyden, da.
– Den var sånn: dyyyyyyyyyyyy.
– Jaha.
– Dere tror meg ikke?
– Nei.
– Nei, nei. Men det var sånn.
– Jaha. Hahaha. Og da fikk dere liksom ikke ringe, hvis dere ikke hadde den lyden i telefonen?
– Riktig.
– Hahaha. Og hvem lagde den lyden?
– Aner ikke. Televerket, tror jeg.
– Haha. Dæven, kor du lyg.
– Det er en annen ting, også.
– Jaha. Og det er?
– En gang i tiden trodde ikke folk på klimaendringer.
– Haha.
– Jo, det er sant. Æ lyg ikke.
– Jaha.
– Ikke en gang Kåre Willoch trodde på det.
– Hahahahahaha! Du lyg. Dæven, kor du lyg.
– Nei.
– Dæven, kor du lyg. Willoch trudde liksom ikke på det. Dæven, du lyg.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

2 kommentarer