Døden holder du på armlengdes avstand. Det ubehagelige holder du på vent med et smil og en statusoppdatering. En ny, snerten vending, en godhet – å, var bare alle som meg.
Der døden kom, er det omtanke. De døde blir tatt hånd om, og vi skal sørge, kondolere, vise omtanken vi brenner inne med. Men det er i dag, tolv timer etter at blodet fløt i Paris, at du skal gjøre det: Tiden er inne for å lese kommentarfeltene. Ikke utsett det, ikke hold deg for nesen mer, men sett deg ned med en kaffe eller noe rødt i glasset, og les, les rolig, fattet. Les deg gjennom svarte natta. Politikere, journalister og redaktører, selvoppnevnte tenkere og kritikerroste forfattere, ja, litteraturkritikerne selv, for den del: Vass rett inn i det, bla deg gjennom kommentarfelt etter kommentarfelt, fra i dag morges og ukesvis og månedsvis og år tilbake, og se hvilket land du bor i. Du vil få se et annet Norge, et folk du kanskje ikke kjente, som du ikke vet at du er på hils med, en virkelighet som hittil er forklart med «bygdegrumset» og «de få» og «mobben».
De snakker om å ta til gatene nå, om å sette folk på godstog, om å bruke atombomben. Ja, du vil få se det selv, og er du ikke enig med dem, så er du mot dem. Dette er velgergrunnlaget ditt, eller velgerne du skulle ønske du hadde for å treffe planken og bryte sperregrensen og komme til makt, dette er ditt publikum, dette er leserne og opplagstallene og seerne, dette er naboen, skolelæreren til ungene dine, det er snekkeren som bygde huset ditt, bestemoren din. Dette er ditt Norge, slik det er nå. Dette er oss, slik vi gjennom lang tid har presentert oss for en hel verden, det er online turistbrosjyrer som oppdateres hver dag på dugnad av et folk.
– Jeg blir kvalm av dem! hører jeg deg si.
Men hør en gang. Er det ikke bedre å utstå kvalmen, enn en dag å måtte si:
– Nei, dette visste jeg ikke noe om. Disse uhyrlighetene, disse leirene, disse overgrepene, disse brannene og interneringene, alt dette hatet! Torturkamrene, de lemlestede ungene. Var det alvor? Det så jeg virkelig ikke komme. Var det slik det egentlig var? I vårt eget land? Hvor lenge har dette pågått, da? Når begynte dette? Nei. Jeg så det virkelig ikke. Jeg trodde det bare var en lek med ord. Og jeg holdt meg for god til å lese slikt. Jeg var bare rett og slett for god for dem.