Fy ‘a meg, hørt slikt

– Det gir seg fort. Han kan ikke holde på sånn i evigheter. Bare overse ham, sier hun og trekker barnevogna nærmere.
– Joda, men har bare fortsetter å si det, svarer hun.
– At det var deg han ville ha, ja. Men du kunne jo spørre ham hva han egentlig ville ha, da tenker jeg det ville bli stille, svarer den første.
– Jeg tør ikke. Jeg er redd for å høre hva det ville vært, sier den andre.
– Men du og han nye, dere virker som et fint par.
– Joda.
– Joda?
– Vet du hva han sa? At han ville stå opp for meg i hele verden.
– Han nye?
– Nei. Nei! Eksen.
– Javisst. Det sier de alle sammen. Alle ekser sier sånt, etter at de har blitt ekser.
– Nei.
– Jeg skal si deg hva du skal. Du skal slå deg til ro med det du har fått.
– Fått? Hva mener du med det?
– Du har penger på bok, en enkel mann og en grei jobb. Sånn sett kan du bare rolig slå deg til ro nå.
– Men han sa det. At han ville forsvart meg for hele verden.
– Han er ikke god i huet.
– Hender det at du er redd for å høre sånt? At noen ville forsvart deg for hele verden?
– Næsj.
– Næsj hva da? Har aldri noen sagt det til deg?
– Nå synes jeg vi skal dra på Cubus.

Med vått hår på spor tre

Sørgående tog setter seg i bevegelse med to korte rykk. Togsett og lokomotiv er av illrød syttitallstype, alt gneldrer og knirker seg avgårde mens avgående passasjerer samler sammen kofferter og løse gensere, kattebur, iPod’er, barn og billettstammer. Noen av dem haster videre mot undergangen. Andre skal videre i livet.

Kvinnen med det mørke, våte håret vet ikke hvor hun skal. Men hun blir stående. Hun møter blikket hans idet siste vogn fra spor tre forsvinner og avdekker utsikten til spor to. Det er ikke mange meter mellom ham og henne. Han ser at hun har regelmessig formede, rette fingre. De skarpskårne leppene har allerede blitt truffet av morgenregnet. Hun trekker overleppa inn og puster regnvann inn i munnen. Han ser av munnbevegelsene hennes at hun er vant til regn. Han legger også merke til gummistøvlene, de er brune med snøring øverst. De står plantet midt i slapset, demonstrativt, oppsøkende. De blå, trange dongeribuksene hennes matcher en drivende flekk i skydekket vest for henne. Tynt, flyktig, avslørende.

Hun setter øynene i ham. Det er som om hun leter etter uformulerte setninger: ‘Hva er det du ser nå? Hvilke motiver har du? Og hvorfor skal du absolutt i motsatt retning, vet du ikke at alle rabattbilletter til framtida er utsolgt? Det finnes bare ståplasser igjen, og det blir slitsomt med så mye bagasje som du og jeg åpenbart har. Kan du ikke bare… kan du ikke bare krysse sporet og komme over hit?’

Han trekker henne nærmere med blikket, hånden hans hviler mot kofferthåndtaket. Håret hennes faller drivende vått langs nakken og over ørene, ned langs ansiktet. Han forsøker å forestille seg hvordan lukten av håret hennes er når hun er naken og våt. Det begynner å fossregne. Det legger seg våte flekker over knærne på buksene hennes, og alt bare fordi hun snur på hodet, flekker tenner til ham og sier: ‘Nå kommer snart toget mitt eller ditt. Hvorfor ser du på meg? Hva er det du vil si?’

Han flytter på beina, holder blikket hennes. Regnet har gjort ansiktet hans drivende vått. Bukselårene hennes er gjennomtrukne av regn, men togene kommer ikke. ‘Jeg har mye å snakke med deg om’ svarer han og flytter kofferten. Han håper at et eller annet tog er kraftig forsinket. Steget han tar mot perrongkanten fører til at hun følger bevegelsene hans og gjør det samme. Nå står de så nær hverandre at det snart blir påtakelig å unnlate å si noe verbalt. Og et sted skifter et sporsignal fra grønt til rødt.

Finnes også som lydfortelling, laget i hjemmestudio.

[pro-player width=’530′ height=’253′ type=’MP3′]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2009/04/vatt-har-pa-spor-tre.mp3[/pro-player]

De sa hun spiste barn

Alle sa det. Ungene i gata visste det. Foreldrene sa det. Til og med en av lærerne sa det:
– Pass dere for henne, ikke kom i nærheten av huset. Hun er farlig. Man vet aldri hva sånne kan finne på. Hører dere?

Huset var nesten helt grått, enda det var malt hvitt en gang. Hagen hennes var overgrodd av tistler, løvetann og brennesler. Ja, det var så overgrodd at ved midtsommer var det nesten ikke mulig å skimte annet enn takpappen på den lille vedboden som stod ved siden av huset. Og så var det henne. Heksa.

Hun kan ha vært i midten av sekstiårene. Bestandig gikk hun kledt i ullstrømper, sommer som vinter, og en grå kåpe med snøring rundt livet. Hodetørklet skjulte en grå, stramt oppsatt hårmanke – og hun hadde hender digre som elefantføtter, og like sprukne og furete. Hun hadde ikke bil, og pleide alltid gå til butikken med en sykkel om sommeren, en spark om vinteren, og til fots under de klare og usikre frost-ukene mellom. Når hun kom langs veien, skiftet folk side. Det ble sagt at hun luktet vondt, men ikke minst: man visste aldri hva hun kunne finne på.

– Pappa sa at hun er sprø. Han har hørt det fra bestemor, sa en av guttene i gata en gang. Og slik gikk opplysningene i arv, fra far til sønn, fra barn til barn, og fra generasjon til generasjon. Og nå kalte alle henne bare for ‘heksa på bakken’. Øynene hennes – de var blasse, sammenknepne og plirende når hun gikk mot soloppgangen i øst, der butikken lå. De sa at det nesten aldri var lys i huset hennes om kvelden. Bare en gammeldags lampe i et stuevindu kastet av og til et gult skjær ut i den overgrodde hagen der brune stilker av tistler stakk opp av snøen om vinteren. Det var et skrekkinngytende syn, det huset. Og oppe i arken, ble det sagt, var stedet hun lot barn se dagslys for siste gang etter at hun hadde lokket dem inn på saft og vafler, før hun tok livet av dem og saltet dem ned til spekeskinker. Noen hadde sett det. En gang. Spekeskinkene. De hang i yttergangen. Spekeskinker fra små barn som hadde latt seg lure av løfter. For en heks, det var hun.

Hun hadde visstnok en gang stått på trappa til naboen. Plutselig en kveld hadde hun bare stått der, som tryllet fram fra ingenting i mørket, og bedt om å få låne sukker. Hun ble naturligvis kjeppjaget på dør, og kom aldri mer tilbake. Og en gang hadde hun stoppet en gutt i gata og sagt at han hadde så fin jakke, er den ny? Gutten hadde blitt stående som helt forsteinet og paralysert mens urinen rant ut det ene buksebeinet hans, før han skjelvende kom hjem til foreldrene og fortalte at heksa hadde forsøkt å ta ham. Da hadde noen ringt lokalavisen, som trykket den anonyme henstillingen til barneplageren om å holde seg unna barn for fremtiden. Alle frydet seg over at heksa hadde fått klar beskjed, og hun viste seg ikke ute på flere måneder. Selv hekser leste altså aviser.

En sein høstkveld etter dette gikk en gjeng barn til kontant aksjon mot huset hennes. De kastet stein inn gjennom vinduene og ropte at hun skulle dø. Da hun kom ut på trappa, naturligvis med en kost mellom hendene, var det ingen som hadde mot til å være der mer. Men noen sa at hun gråt og bad om å få være i fred. Selv hekser gråter, altså. Men ingen lot seg lure.

Noen år etterpå – ingen kan i dag ikke riktig huske når – brant hele huset på bakken ned. Det skjedde en høstkveld ingen husker i dag. Det var ingen vitner til brannen, bare rykende hustufter stod tilbake neste morgen, og ikke en gang brannvesnet fortalte hva som hadde skjedd. Men heksa var borte. For godt. Nå kunne freden senke seg, og gatene var igjen trygge.
– Jaja, det var vel slik det måtte gå, var det noen foreldre som sa.
– Ja, var det andre foreldre som svarte, – hun var jo slik hun var.
– Vi kan være glade for at det var slik det gikk, sa læreren og roste barna:
– Snakk aldri med fremmede.

Epilog
Historien er sann. Kvinnen hadde blitt lobotomert på slutten av 1950-tallet. De sa hun var gal, hadde rare tanker, og dermed ble hun tvangsinnlagt. Da hun kom hjem fra sykehusoppholdet ville ingen snakke med henne mer. Opplysningene om den påståtte galskapen hennes på femtitallet gikk i arv i lokalsamfunnet. Det blir antatt at all mobbingen fra barn og utfrysningen fra lokalsamfunnet, gjennom hele syttitallet, skapte tilbakefallet som førte til ny innlegging på psykiatrisk sykehus. Der døde hun i 1982. Årsaken til brannen i huset kom aldri for dagen. Ingen husket da, og ingen husker nå. Men de sier hun gråt da steinene haglet, den kvelden for lenge, lenge siden.

Se Ragnar (6) møte våren

Jeg anbefaler i kveld: En kopp kaffe, og NRKs Ut i naturen klokka 1930.  Han heter Ragnar, er seks år gammel, og har en del ting å gjøre før han begynner på skolen. Dokumentaren heter «Min sjuande vår», og skaper håp og tro på at verden er en ganske ok plass. Du kommer til å tørke tårer, og le.

Hvis du av en eller annen grunn ikke fikk sett den da den gikk første gang, eller ikke har tid i kveld, så er programmet her, i NRKs nettv. God fornøyelse.

Hva blir sagt?

Det morsomste ved å ta den månedlige sikkerhetskopien av egne bilder er at man blir sittende og lure: hvorfor fikk akkurat dét bildet den tittelen det fikk? Hva skjuler seg bak filnavnet?

Bildet over her tok jeg den 5. juni 1991. Regjeringskvartalet er avsperret fordi Mikhail Gorbatsjov skal holde Nobel-foredraget etter fredsprisen som han fikk. Men hva har skjedd her? Forslag til bildetekst?

Pettersen får Vinstra i boks tre!

Myntapparat med returfunksjon til bruk i talestasjoner.Svært inspirert av VipsPips fabuleringer, blant annet med det fine jungelordet «Facebook er for de du pleide å kjenne, Twitter er for de du kommer til å kjenne», kom jeg i dag til å tenke på de gamle talestasjonene. Jeg tenkte på dem i dag da jeg kjørte forbi et hus som ble brukt til slikt.

En talestasjon var et bemannet telefonisk knutepunkt i en grend. Den som ikke hadde telefon, måtte dit for å få satt opp telefonsamtaler.

Det var ikke telefonkiosker på alle steder, heller, så derfor ble talestasjonen et viktig kommunikasjonssted.

Og når du skulle ringe til noen som ikke hadde telefon, måtte du møte opp på talestasjonen, eller ringe dit, og da ble et menneske fysisk sendt ut for å banke på døren der mottakeren bodde. Så måtte mottakeren i sin tur gå til talestasjonen for å bli koblet opp til angitt tidspunkt. Et svært fiffig system som var i bruk til et stykke utpå åttitallet!  Jeg er sterkt historisk interessert, så om noen har anekdoter eller historier, gjerne fra reiser i utlandet – hva det måtte være – legg gjerne igjen kommentar!

Lyd for skuldersenkning

Jeg samler på lyder. Og denne påskeaftenens kveld tilbyr jeg en tominutters miks mellom følgende lyder: Jeg hørte lyden av vår i dag. Derfor la jeg opptakeren midt i gaten, inntil et kumlokk, mens kirken ringte påsken inn. Klokken var 1720, og ingen biler kjørte forbi. Snøen som falt i fjor rant ut i avløpet og forsvant i havet. Det er til syvende og sist der den hører hjemme?

Lyden av i dag går over i et opptak fra allehelgenskveld i Paris i fjor, opptaket er gjort i Sacre Coeur, verdensmetropolens store basilika på høydedraget. Du hører en gruppe nonner som begynner kveldsmessen, mens rundt regnet åtte-ni hundre mennesker stillferdig fyller ut messe-strofene. Klokken dengang hadde passert 23. Noen gråter. Jeg så ingen halloween-masker eller fikk noe spørsmål om ‘trick or treat’ tvers gjennom hele byen med 2,1 millioner mennesker. Bildet på denne bloggposten er tatt i dag. Fredfull påskeaftens kveld til alle.

Barna med strandkrabben

Om historien du nå skal få høre er sann, er det bare du som leser den som avgjør. Jeg nedtegner den slik jeg har hatt den i hodet i noen dager. Selv om den kommer av fri fantasi, behøver ikke det bety at den ikke kan ha hendt i virkeligheten. Og slik er det vel motsatt, også: Det som har hendt i virkeligheten, trenger ikke være sant for alle.

Somrene den gangen var alltid – eller nesten alltid – veldig varme. Kan det ha vært i 1976? Var sommeren veldig varm i 1976? Det hadde seg slik at det var sommerferie, og det beste som fantes om somrene den gangen var båtis etter å ha stått opp til nesten tretti grader. Humlene var slike store, runde, gulsvarte summende kuler som fant nytte i de røde valmuene som vokste overalt. Fra et åpent vindu kom lyden av Reiseradioen og lukten av kokt kaffe. Det vandret en gjeng barn ned den støvete veien, den veien som førte til indianerskogen og videre opp til det store badevannet. Tre gutter og to jenter, og de kan kanskje ha vært ni år den gangen.

Hvis du synes det er vanskelig å se for deg syttitallet, hvis du rett og slett ikke husker det eller var født da, eller har aversjoner mot det tiåret, så kan du heller se for deg åttitallet, om du vil. Det går fint for meg. Kanskje i 1983? Somrene var like varme den gangen. Reiseradioen strømmet fortsatt ut fra et åpent vindu, båtisen fantes fremdeles, og det luktet Krone-kaffe, kjøpt på varehuset inne i byen, den gang et mektig handelssentrum. Ok, så sier vi enten syttitallet, eller åttitallet. Du bestemmer.

– Strandkrabber kan ikke snakke, sa jenta med det lyse flettehåret der de gikk langs den støvete og varme landeveien. Hun sa det egentlig mer av gammel vane.
– Jo, det kan de, svarte han, den tynne gutten med den blå shortsen, like mye av gammel vane. Men de hadde sluttet å diskutere saken. Alle var ni år, og anså seg ferdig med barnslige diskusjoner. De hadde for lengst latt ham få være i fred med troen på at strandkrabber kunne snakke. Han var en del av gjengen, innviet i indianerskogens hemmeligheter og uutgrunnelige lyder når varme sommerdager ble kveld, ham på lik linje med de fire andre.

For det var denne strandkrabben han alltid gikk rundt og bar på. Ingen kunne riktig huske når han hadde puttet den opp i glasset, det begynte å bli en stund siden nå. Han matet den med meitemark, en og annen flue, marflo som han fanget ved fjære sjø – og maiskorn. Den hadde levd lenge i dette norgesglasset, denne krabben. Og han byttet ofte vann i glasset – friskt sjøvann som krabben lot til å trives godt i. Hadde han hatt den et år? Et helt år? Siden forrige sommer? Antakelig hadde han det. Og han hadde sagt at den kunne snakke. Den hadde stått der, grågrønn og med klørne pekende framover, på kanten av et lavt svaberg, og den hadde snakket.
– Hva sa den da, hva sa den, hva sa den? hadde de mast knisende.
– Jeg har jo fortalt det mange ganger! Den sa at jeg kunne ta den, for en gang kom det kanskje til å bli bruk for den, hadde han svart. Men denne diskusjonen var de ferdige med. De hadde ikke kommet noen vei med innvendinger, han var like lavmælt påståelig. Og så hadde det skjedd som ofte skjer blant barn: påstått snakkende krabber blir akseptert. Og han, den skranglete gutten, fikk vandre i fred med norgesglasset der krabben bodde. Nå gikk de langs den støvrykende veikanten der ryllikene var varme og gav fra seg oljeaktig damp i morgensola. To jenter med hver sin bastkurv, to gutter med en ødelagt radio som skulle undersøkes for hemmeligheter, og bakerst en gutt med et norgesglass.

Dette var en av disse somrene da hesjene var fulle av nyslått gress fra dagen før. Det øverste gresslaget hadde allerede tørket og blitt brunt, og dypere ned på hesjetrådene hang gresset grønt og saftig. Det kom til å bli en god vinter for sauene – alt dette fete gresset skulle legges på låver og bli det beste vinterfóret du kan tenke deg. Det vil si: for de av sauene som overlevde sommeren og høsten. Ved fjellkanten, akkurat der lyngrabbene tok tak, hadde bøndene funnet flere kadavre. Noen av sauene hadde kommet ned med bittmerker over nesen, og det var ikke vanskelig å se at de hadde møtt bjørn. Viltforvalteren, en mann i slutten av femtiårene med bukseseler og gråsprengt bart, satt på kontoret sitt.
– Jaktlaget har vært ute i dagesvis, men ingen har sett dyret. Ikke et spor, ikke en lort, sa han og pekte på et kart som hang på veggen. Mannen som satt i stolen foran ham var svett i nakken.
– E tykkje det e merkvørdig, sa han. Han hadde sauene sine oppe i fjellet, og allerede, så tidlig på sommeren, hadde gjeterhundene funnet fem lam. Maltrakterte, halvspiste, fluebefengte lå de med gapende mager.
– Du kjenner jaktlaget, de gjør sitt beste, sa viltforvalteren og flyttet på papiret med fellingstillatelsen.
– E håp du he rett. Og med den her somarn kjæm det lite bær, alt tørkje vekk, kor du trur bamsen då trekk? Kem sett ansvar trur du då det bli? fortsatte storbonden, tørket den svette nakken og gikk. Han hadde håpet på enda et jaktlag, men viltforvalteren hadde sagt et endelig nei. Ett lag fikk klare seg.

Indianerskoger. Smak på ordet. Du kjenner dem sikkert, der de står omslynget av kratt og tette bringebærkjerr, kanskje et gammel bilvrak og en hustuft. De var visst kommet dit, disse ungene. Så langt vet vi at historien kan være sann. De hadde svidd leggene på brenneslebuskene, for du måtte alltid forsere brennesler på vei inn i det aller helligste: den åpne plassen. Jenta med flettehåret og jenta med de skrå øynene hadde tent bål. Guttene puslet rundt en stor stokk som kunne bli del av en flåte, for dette var på syttitallet da alle gutter måpende fulgte tv-bildene fra Thor Heyerdahls aller siste bragder på havet, eller på åttitallet da Ragnar Thorseth seilte ishavet med Saga Siglar. På bålet skulle de lage seg havregrøt til middag. Men hva som videre skjedde er ikke godt å si.

Vi vet at fem barn kom tause hjem den kvelden. I fem familier ble det spist kneippbrød med smør og sukker på til kvelds. Man gjorde det slike somre. De holdt sammen resten av livet, disse fem. De snakket aldri om det – annet enn én eneste setning som kom tjuesju år etterpå. Hvem som til slutt snakket, vet vi ikke sikkert. Kan det ha vært jenta med flettehåret? Gutten med de stripete joggeskoene? Men vi vet noe om et brunsvart, pustende dyr som plutselig stod på to ved de knusktørre bringebærbuskene. De dypt mørke øynene som stod festet på målet, uten å blunke. Vi kjenner den stramme dunsten av dyret som brått – og uten en lyd – for når det er alvor skjer det alltid uten lyder – løftet klørne på høyre framfot, og med venstre bakfot kom til å skubbe til et norgesglass som stod lent mot en trerot. Sagnet – for kanskje er det et sagn – sier at det ble sagt noe da glasset veltet. Labben som ble senket. Og vi kjenner beskrivelsen av den korte, knasende lyden da noe ble spist. Hvordan dyret snudde den magre kroppen og gikk. Men ingen vil si hvem som snakket eller hva som ble sagt. Ikke en levende sjel. For ingen vil jo tro på det, likevel.

Frustrerte fluer

Scene 32. De sitter i klisteret, begge to. De har gått på fellen som var satt opp, limpinnen, og nå sitter de der oppned i taket og mimrer. Og.. action!
– Huzker du den gangen vi kunne zurre rundt?
– Ja, og zå ble vi dratt mot dette zøte klizzet. Æzj.
– Zukk. Ja. Hvordan kunne vi være zå dumme?
– Det verzte var at jeg zå at han zatte den opp. I går kveld.
– Hva da?
– Denne fellen. Jeg zlikket litt på den.
– Da hadde jeg lagt meg. Zå ropte du og za jeg måtte komme og zmake.
– Ja. Du hadde jo datet en mygg. Duzt. Mygg zuger.
– Du er ikke bedre. Du og han derre ztankelbeinen.
– Men nå er vi her, okei? Zå hvordan kommer vi løz?
– Aner ikke. Zynd vi ikke er bier.
– Å?
– Da kunne vi bare ztukket.
– Zatan du er feztlig.
– Koz.
– Klemz.

Får jeg noensinne vite det?

Jeg fant den i skapet der turutstyret mitt ligger. Inneklemt mellom to primuser (dem skal jeg fortelle om en annen gang) og en godt brukt flueboks fra 1983 lå den der. Den er har sett sine ting, og jeg aner ikke når den er fra. Men får jeg noensinne vite hva som er på den? Jeg husker det nemlig ikke selv. Og nå for tiden er det ikke godt å si hvem som husker hva. Men jeg vet hva jeg skal gjøre med den om det faller seg slik. Fingre som famler målbevisst i mørket. Jeg bøyer den litt ut for å få tak i fliken. Så trer jeg den på. Når den først er der inne, kan jeg skru på lyset. Jeg savner den prosessen litt.

Eksponert. Men får jeg noensinne vite hva den har sett?

Dette er altså en svarthvitt-film. Jeg har selv hatt den i et kamera, men jeg husker ikke når. Og nærmeste fungerende fotobutikk er svært langt unna, så jeg må ordne opp i dette selv. Det er nemlig det som er greia: Å gjøre det sjæl. For den som ikke husker det, eller aldri har sett slikt før: Den er eksponert, fordi filmfliken er inni rullen. Filmtypen er den trauste sliteren Kodak TMAX 400, den du kunne fremkalle i Afrikas jungel i trettitre varmegrader eller i Karasjok rett under null, bare du hadde en klokke på deg. Den kunne presses til de store dybder og kontrasteres til de store høyder. Men jeg får ikke tak i fix, derfor aner jeg ikke om jeg noensinne får se hva det var jeg fotograferte. Jeg har funnet en skvett gammel fremkallervæske og et eldgammelt stoppebad, men den avgjørende fix’en, som sørger for at negativene blir værende på filmen, den mangler jeg. Det er en liten gul pose med fiksér-salt, som den korrekte betegnelsen på det er. Hvis man søker på ‘fix’, forteller Wikipedia at det er «er en norsk kjede av butikker som selger interiørvarer direkte fra fabrikk». Søker man på ‘fiks’, forteller nettet meg at jeg har en fiks idé.

Det begynner å bli et liv, dette her

I dag skal vi gjenoppfriske kunsten å tilberede lammekjøtt. Jeg er ingen kløpper på utbeining av lammelår, derfor tar jeg endel snarveier. Det kommer jeg tilbake til. Men denne bloggposten kommer i vel så stor grad til å handle om å sette pris på egne erfaringer. Og å bli sett som den man er.

Ordene i overskriften er en Ole Paus-låt. Du finner den på plata «Paus synger Paus» som kom i vinter. I teksten kommer det både erkjennelser og en fandenivoldsk bønn om nåde. Ole Paus er tjue år eldre enn mange av oss, men likevel: Jeg er ganske sikker på at flere finner seg igjen i den teksten. Men vi kan ikke bare skrive og tenke. Vi må ha mat, også.

Kokes sakte. Sakte.

Jeg nevnte dette med utbeining av lammelår. Ja, jeg synes det er vanskelig, derfor gjør jeg som best jeg kan med kjøttet. Jeg følger beinet så langt det er mulig, men der det er vanskelig, skjærer jeg rett og slett bare kjøttstykker av. Når det meste er skjært av, kan første del av sauseprosessen starte: kjøttkraften. Den er nøkkelen i hele prosessen. Legg låret i kasserollen sammen med et par grønnnsaksbuljong-terninger, skjær opp gulrøtter, løk – og glem ikke purren. Krydderbestanddelene er slik: hele pepperkorn, salt, og av alle ting: nellikspikre. Ikke for mange, ikke for få.

Noen ganger må man bare ta det som kommer.

Hvem kommer til meg når andre går bort, hvem blir igjen?
Hvem våger se bak alt jeg har gjort, og likevel kalle seg venn?
Hvem orker se meg som den jeg er, og elske meg som en sønn?
Det begynner å bli et liv, dette her. Det begynner å ligne en bønn
.

En nær venn av meg skjærer seg til stadighet i fingrene. I likhet med meg. Han jobber med håndfaste oppdrag, og skjærer seg på de mest spektakulære måter: Sirkelsag, ulike kappsager, spikre og maskiner til spesialbruk. Jeg er ikke det spor bedre. Lista over hva jeg har greid å skjære meg på begynner å bli lang, jeg tar det jeg husker: kniver i alle varianter, sagblader, en postkasse, stillestående kjøkkenmaskin, hvitløk, glass, verandadør, stein, saks og papir. Det synes på noen av fingrene. Det er umulig å unngå å skjære seg om man lever et liv. Spørsmålet er bare om vi kan velge hva vi skal skjære oss på, eller om det bare skjer?

Bruk mye hvitløk. Det skal lukte hvitløk til langt ut på søndag.

Kjøttkraften skal koke sakte. Og mens kraften står der på ovnen og blir brunere og dypere i smak, kan du legge kjøttet lagvis, eller fylle det (om du er en kløpper i utbeining), med en blanding av salt, pepper, rosmarin, hvitløk og salvie. Du kjenner etterhvert lukten av nellikspikrene fra kraftgryta, og du begynner å tvile: overdrev jeg? Det lukter da jul i huset? Men ta det med ro. Det er helt normalt å lure på om man overdriver. Jeg garanterer deg at du gjorde det rette. Nellikspikrene kommer til å utgjøre en viktig del av helheten. Det er helheten som er viktigst. Nyansene er fullt ut mulig å smake for dem som er åpne.

Hvem venter på meg, hvem viser vei, hvem skal gjøre meg hel?
Alt det jeg flyktet fra hjemsøker meg, som en hjemlengsel i min sjel.
Jeg ser hver tåre, hvert blikk, hvert smil, hver latter, hvert rop og hvert stønn.
Det begynner å bli et liv, dette her. Det begynner å ligne en bønn
.

En mann jeg kjente – han er borte nå – seilte til sjøs på sekstitallet. Han var tro mot henne der hjemme hele tiden. Absolutt hele tiden. Da han kom hjem, viste det seg at ordene hun hadde telegrafert til ham gjennom et helt år ikke var sanne. Hun hadde en annen mann og vegret seg for å si det, men kjørte istedet et dobbeltspill. I seg selv er den mannens historie en film verdt. Den siste gangen – av altfor få ganger – jeg snakket med ham, sa han: «Glem aldri at livet vil deg det beste, til syvende og sist». Jeg tenkte på det hele tiden mens de bar kista hans ut av kirken. Han døde lykkelig. Slike mennesker glemmer man aldri. Men det var denne maten.

Væsken skal siles. Bruk en tesil eller et flergangs kaffefilter.

Når kraften så har kokt inn, skal den siles. Deretter skal den kokes inn til det ikke er mer enn noen få desiliter igjen. Og da kan du ta kveld. Kjøttet du fylte med krydder skal stå til neste dag i kjøleskapet, og det passer seg selv. Det trekker smak av det du fylte det med. Du vil bli belønnet for å være tålmodig. For når neste dag kommer, vil du kjenne at detaljarbeidet har satt spor.

Hvem vil ta meg inntil seg når det blir kaldt?
Hvem vil si: Du er av meg! Jeg elsker din sjel gjennom alt!
Hvem orker se meg som den jeg er, og elske meg som en sønn?
Det begynner å bli et liv, dette her. Det begynner å ligne en bønn
.

Hva forlanger vi i dag av hverandre? Skal vi ikke kunne ha levd et liv? Skal vi ikke kunne ta med oss bagasjen vi har, kaste det som vi finner verdiløst og sette opp en prioriteringsliste: Hva vil vi ha med oss videre? Jeg leste en nydelig tekst i dag om strekkmerker. Og jeg leser stadig tekster om å komme seg gjennom brasene. Når man blir eldre blir prioriteringene viktigere. Og vi blir flinkere til å ta livet slik det faktisk kommer, uten utfall mot det – eller dem – som aldri kom. Er ikke det litt ålreit på en skjærtorsdag? Men det var denne maten.

Sluttresultatet. Verdt å vente på.

Det er hundreogsyttifem grader i et par timers tid. Det er en hel del fløte i kjøttkraften, samt to spiseskjeer smør. Og det er mandelpoteter med dill. Kanskje rosenkål, om du liker. Det gir pågangsmot til å dra til havet.

De ruller rytmisk inn, disse bølgene. Man kan stiller klokka etter dem.

For til havet dro jeg. Jeg fikk i oppdrag å være hundre prosent tilstede ved kanten av storhavet. Det er mye som minner om vår, men du må observere nøye, ikke bare haste av sted og lengte tilbake til bilen. Sjøen holder rundt fem grader, vil jeg anta. Det var slik den føltes mot fingertuppene, som etterhvert ble valne. Havsprøyten var kolossal – jeg ble gjennomvåt, men det må man akseptere.

Bade, noen?

Det var sørlig vind, og sjødraget blir deretter. Etter bare få minutter smaker leppene salt, og klærne er gjennomtrukne av sjøvann. Men du kan ikke unngå det, om det skal leves et liv: Å kjenne at du blir preget av stedet du står på. Ha en fin skjærtorsdags kveld, og god apetitt. Tilegnet dem som ønsker.

[pro-player width=’700′ height=’253′ type=’M4A’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2009/04/det-begynner-a-bli-et-liv.m4a[/pro-player]

Slett ikke måte på nattlig flygning

– Sov du? spør kvinnestemmen.
– Ja, lyver han.
– Det er fra Widerøe.
– Å gud. Nei. Ikke du. Hva vil du?
– Jeg vil bare si at vi har en kampanje.
– Hva heter den?
– Den heter «Opp og ned på alle steder, men vi kommer tilbake flere ganger i døgnet, og hvis du vil er vi veldig fleksible og vi venter alltid på deg med mindre du flyr med SAS».
– Det var et langt kampanjenavn. Når ble den lansert?
– Da vi fikk vite at du hadde snakket med Ryanair. De lyver. Fy faen, de lyver.
– De flyver.
– Du og disse ordspillene dine. Jeg husker dem godt. Du er ikke morsom. Eller, jo, kanskje litt. Vil du bli med?
– Norwegian sa at de samarbeidet med deg. Og klokken er snart fem.
– Det er ikke helt sant. Please. Husker du ikke at vi kommer til på steder der SAS ikke kommer til? Husker du alle de avgangene og landingene der vi snudde i enden av rullebanen på en femøring, men jeg sa at ingenting var farlig?
– Si det en gang til.
– Please.
– Hvor lenge varer kampanjen?
– Kanskje til neste uke. Eller, nei. Kanskje til jul.
– Neste år?
– Hele neste år, når jeg tenker etter. Eller. Nei. Kanskje i tusen milliarder dilliarder år.

Det er ikke måte på nattlig flygning


– Hei. Det er Ryanair.
– Jasså. Trodde dere var i trøbbel?
Kvinnestemmen i den andre enden spisser munnen og slikker på ordene.
– Tja. Mener du disse flygningene fra Sandefjord? Dem betød ingenting for oss. Det kostet ingenting å kutte dem ut. Det var en feiltakelse. Håper du tror meg. Vi kuttet dem ut.
– Hvordan har du du det nå?
– Takk, bra. Jeg har uniformen på. Skal jeg ta den av?
– Klokken er snart fire. Jeg har nettopp snakket med Norwegian.
– Jasså. Hva hadde hun å si til godt? Du vet at vi er gode.
– Og billige. Og upålitelige.
– Vi har en kampanje på gang. Vil du høre om den?
– Dere rotet vekk bagasjen min en gang.
– Jeg har den her.
– Hva heter kampanjen?
– Den heter «Vi gjenopptar flygninger og stopper på signal.»

Mer nattlig flygning

– Hallo, det er fra Norwegian.
– Jasså. Midt om natten? Klokken er snart tre, svarer han.
– Ja. Jeg… Vi har en kampanje på gang.
– Og hva heter den kampanjen?
– Den heter «Nå går jeg snart rett i lufta».
– Nåvel. Hvor lenge har denne kampanjen pågått?
– Siden… Hvordan har du det?
– Takk som spør. Flyselskapene er aktive natterstid.
– Ja. Jeg spurte hvordan du har det.
– Om jeg er flygedyktig?
– Ja.
– Ja. Er du?
– Vil du høre mer om kampanjen?
– Ja.
– Den er i samarbeid med Widerøe.
– Jasså.
– Du kan få overgangsbillett hvis du vil.

Nattlig flygning

– Hallo, har jeg kommet rett?
– Det vet jeg ikke, svarer han og kikker i taket med lukkede øyne.
– Dette er fra SAS.
– Jasså. Så sent? Klokken er to på natten.
– Du, vi skulle bare si at flyet er forsinket, sier den kvinnelige oppringeren.
– Jeg skulle ikke med noe fly. Eller mente du det flyet i forrige uke?
– Ja, kanskje. Hadde du lagt deg?
– Ja. Selvsagt. Spør alle i SAS om det?
– Flere og flere, håper jeg. Jeg håper jeg ikke holder deg våken mens du burde vært i seng.
– Jeg er i seng.
– Ja, det er sant. Men flyet er forsinket.
– Jasså. Hvor mye forsinket er dette flyet?
– Det er litt uvisst å si. Men du kan sjekke inn hvis du vil. Utgangen er åpen.

Hvis ingen ord var frie

Vinduet i avhørsrommet er ikke noe vindu. Hun vet det godt. Det er et speil ut mot ansiktsløse, navnløse tiltalebesluttere og avhørsledere. Det er ikke dem hun ser i rommet. Den kvinnelige betjenten med dressbuksen og langermet skjorte er ikke alene, hun er bare frontsoldat under avhøret. Resten sitter bak speilet. Men hun er profesjonelt utdannet, rekruttert etter statskuppet og omhyggelig satt i utdannelse under Universitetet i Oslos Spesialavdeling for Emosjonell Kontroll, UiOSEK. Hun setter seg ved stålbordet, starter opptaksmaskinen og rensker stemmen kjølig.

– Det er torsdag sjuende april 2039, og vi fortsetter avhøret av pågrepet nummer DF skråstrek B4. Hun har siden sist avhørsopptak fått i seg vann og spist en toast, se videovedlegg. UiOSEK er tilstede med observatørkorps, og gjennomfører avhøret av personen i henhold til fullmakt.

Hun lener seg tilbake, blar i en papirbunke og setter øynene i kvinnen på den andre enden av stålbordet. Klokken lyser 0356 på veggen over døren.

– Før pausen var vi enige om at alt det beslaglagte materialet er ditt, ikke sant? sier hun. Kvinnen ser avmålt på betjenten og nikker.
– Ja, alt er mitt, sier hun og retter på genseren.
– Hvordan fikk du tilgang til internett 3.01 Beta? Du er gammel nok til å vite at nettilgang her til lands skal opp i UiOSEKs behøvsprøvings-nemd, noe som har en saksbehandlingstid på to år inkludert samfunnsobservasjon? spør hun og tar ikke blikket fra den tiltalte.
– Det var jeg klar over, svarer kvinnen.
– Siktede er klar over at hun har skaffet seg tilgang til og benyttet seg av statskontrollert eiendom, oppsummerer avhørslederen og snakker inn i opptaksmaskinen. Det er mulig å ane en bevegelse bak glassruta, og fra øreproppen til avhørslederen lekker det en kort radiobeskjed. Hun trekker ikke på en eneste muskel i ansiktet mens hun mottar beskjeden.
– Da du ble arrestert den 9. januar, i henhold til Nasjonalt Kvalitetskontrollråds fullmakt, ble det beslaglagt to illegale datamaskiner, som inneholdt såkalte bloggposter. Femten av disse bloggpostene hadde du greid å publisere via internett 3.01 Beta, og det lå i tillegg fem upubliserte innlegg på maskinene dine.
– Tanker om mitt liv, og om andres, sa den kortklipte kvinnen og vek ikke med blikket.
– Vi kaller det ikke det, vi kaller det uautorisert tankeformidling, svarte betjenten.
– Dere gjorde statskupp. Dere i den råtne og pompøse eliten hadde samlet våpen og misnøye i årevis, og dere tok landet vårt med makt, svarte den kortklipte kvinnen rolig. Betjenten tok ikke blikket fra papirene på bordet.
– Jeg er ikke her for å diskutere politikk med deg, men derimot for å avdekke hvordan du greide å formidle tankene dine uten autorisasjon fra UiOSEKs fagråd for ytring.
– Fagrådet for tankesensur, mener du, svarer kvinnen like rolig.
– Du velger selv standarden for og konsekvensene av dette intervjuet, svarer betjenten.

En dør går opp i den andre enden av rommet. Mannen som kommer inn er hvit i ansiktet, og øynene hans er blasse og fraværende. Hun kjenner ham straks igjen fra de hemmelige diskusjonssidene. En av undergrunnsbloggerne hadde greid å knipse et bilde av ham og lagt ham ut på advarselssidene. Hun kjenner det fryser til rundt leggene. Han er høyere enn hun hadde trodd, og virker langt eldre enn på bildet. Han er stabssjef for UiOSEKs fryktede fagråd for ytring. Undergrunnsbloggerne kaller ham sjefen for Tankepolitiet. Mannen ser på henne og smiler vennlig.
– Jasså, kommet i trøbbel? sier han og setter seg, fortsatt smilende, med armene på bordplata.
– Hva er det dere vil meg? spør den snauklipte kvinnen og ser på de blasse øynene hans. På nært hold er de ikke fraværende, men derimot svært observante og dypt skremmende.
– Vi kan tilby deg et rikt liv, et liv under statsautorisert, vakker og meningsfylt intellektualitet. Men da må du samarbeide med den særdeles flinke samtalepartneren der rett over bordet, sier han og fisker fram en sigarett.

"Navnløst ansikt", 2008

– Du skjønner jo sikkert at alt dette var kommet for langt, fortsetter han.
– Ingen med kvalitetssans og kjærlighet for den praktfulle elitære filosofi kunne sitte stille i år etter år mens dere ødela samfunnet vårt med sludder og middelmådigheter. Statsminister Siv Jensens to perioder ble brukt flittig, da hun kom med denne grandiosa-politikken sin og snakket nedsettende om eliten. Da hun perverterte landet med alt piss om borgernes rett til kollektiv, pluralistisk intellektualitet, bygde vi nettverkene våre. Privileger som det såkalte ‘individets frihet’ skal ikke brukes til vulgariteter. Demokratiet skal defineres av de utdannede som vet, ikke dem som mener og tror og føler.

Mannen trekker pusten og legger armene i kors.

– Jeg har opp gjennom årene lest det meste av denne såkalte friheten dere har kringkastet. Jeg ser at dere for eksempel skriver om følelser. Vi har spesialutdannede litterater som skal ta seg av slikt, det vet du. Videre skriver dere uautoriserte filmanmeldelser, dere leser bøker og blogger hva dere synes om våre statsansatte forfattere, og dere går på undergrunnsutstillinger og forteller andre om det. Nå for tiden finnes det heldigvis spesialomtalere som har fullmakter, og dette vet dere godt, sa mannen og rettet på kragen.
– Vi har gjeninsatt journalistmonopolet som du vet, gjennom Statens Formidlingsutvalg. Du kjenner dem? Spørsmålet er nå bare om du vil samarbeide, slik at vi kommer til bunns i nettverket deres, sier han, og setter de blasse øynene i henne:
– Du kan tilstå, og få et rikt liv.

Det suser i et ventilasjonsanlegg et sted. Den kvinnelige arrestanten smiler.

– Jeg kan gi dere én eneste tilståelse. Jeg nøt hvert øyeblikk i frihet.

Denne framtidsnovellen ble tilegnet ~SerendipityCat~ for hennes kraftoppgjør den 30. desember 2008 godt supplert av Frøken Makeløs  for sine beskrivelser av den største faren for et levende demokrati: den selvoppnevnte eliten. Og debatten fortsetter blant annet  på bloggen Katcho 2.0 , på Kontrastemning og på carlchristian.net.

Kaffe, lys, stillhet og andre morgenstikkord

Nordkalottens lysmester, hvem i himmelen det nå måtte være, dimmer bare lyset såvidt ned til null nå for tiden. Jeg har morgenvakt og har god anledning til å få med meg lyssettingen. Den er allerede i full gang før jeg skal få jobb. Mørket sleper bare nede langs horisonten, høyst tre timer, før det rydder plass for neste dag. Og så er det disse gråspurvene. De forkynner en ny dag på sitt mest påståelige vis, mens en frisk bris sier ‘hysj’ langs hushjørnene, ‘hysj, jeg samler krefter til å bli kuling’. Det knaker i en bjørk. Det rasler i en busk. Tilsammen utgjør disse lydene en stillhet, og den er helt sterkt sanselig når klokken går mot fem.

Tinnengelen lar seg ikke forstyrre av småspurven. Den står der bare, og lytter og spiller basun.

Det er i slike øyeblikk man tenker: Før var før, og nå er nå. Det er ikke verre enn det. Så nå, når den stille uka er et faktum, har jeg lyst til å dele noen oppovertanker med alle dem som syntes mørketida – hvor den nå enn var i landet – var tøff og omfattende. Nå skal vi huske følgende: Tomatfrø – dem bør man plante nå. Ikke utsett det til etter påske, for påsken er sein i år. Videre kan man huske litt ålreit musikk dertil. For eksempel Adiam Dymott med «Miss you» , eller «Adagio for strings» komponert av Samuel Barber (for en sykt bra video, forresten), for ikke å glemme en liten svensk gladlåt. Det man også kan huske, er å lese Virrvarrs bloggpost om absurd meningsutveksling på Facebook. Les og bli blid!

Det er en hel del å se på morgenkvisten. For den som vil.

Det var nå egentlig bare det jeg ville si denne mandagen. Den er da litt fin. Husk tomatfrøene.

Et liv i det bestes tjeneste

Steinar Lem sier det selv: Han skal dø. Men han er fortsatt høyst tilstede. På bloggen som kona hans skriver forteller hun om hvordan sykdommen preger familien, og dagliglivet. Og borte hos Kle Meg Naken er Hva Hun sa hedres innsatsen hans hittil i livet blant annet med republisering av en glitrende tekst som ble til etter fråtseriet i jula. Jeg oppfordrer dem som har skamvett til å lese bloggposten som holder et speil opp for deg: Er det slik du er? Har du det godt med alle julegavene du fikk?

Steinar Lems store sak har alltid vært å få oss til å stanse opp. Han stod oppreist i den forrykte jappetiden på midten av åttitallet og bad oss innstendig om å se hva vi drev med. Han snakket tvers gjennom åttitallet og gjennom nittitallet, mot skiftende tider, folk og regjeringer, om hvordan nordmenn kjøpte seg lykken. Spørsmålene hans var alltid ubehagelige: Kan du klare deg med mindre? Trenger du ny bukse? Finner du lykken blant butikkreolene og i bilbutikken?

Vi er en hel generasjon som husker de ubehagelige spørsmålene. Framtiden i våre hender ble, og er, Steinar Lems livsoppgave, i alle fall én av dem. Den høflige latteren fra veltalende høyresider er forsvunnet, og flakkende sosialdemokratiske blikk har blitt fastere: Det er mulig at Steinar hadde rett, likevel.

Det finnes det man ikke skulle ønske man fikk rett i. Dagens mest bortgjemte nyhet kommer i dag fra Antarktis. BBC News anså nyheten som så dramatisk at de kjørte den i sin 19-sending på fjernsynet denne søndagen: Ei isbru har, antakelig i løpet av helgen, brutt forbindelsen til isbreen Wilkins Ice Shelf, og flyter nå rundt i havet. Det kan føre til at hele Wilkins-breen, som er på størrelse med Jamaica, knekker sammen og seiler på sjøen. Det er lett å tenke seg at menneskeheten må gjøre mer enn å tegne nye kart over Sørpolen dersom dét skjer.

Det er liten vits i å lene seg tilbake og konstatere: Hva var det vi sa? Steinar Lem er ikke en slik mann. Han er sikkert bare ulykkelig over at han fikk rett. Og selv om han skal forlate oss, går alltid stemmen hans som et avtrykk igjen i den norske folkesjela: Tenk deg om. Hva er det du egentlig trenger?

I dyp respekt: Takk.

Ordkunstnere og hvileskjær

Det som er fint – ved siden av stoltheten, selvsagt – ved å bli fremhevet av Norges beste blogger i 2008, Virrvarr, er naturligvis at jeg oppdager nye bloggere som jeg ikke visste om. Ordmestre, samt mennesker som man kan lese og lese og lese. Takk for at jeg får stå på den lista!

Detaljer funnet på en lørdag

Og når det nå er lørdag, vil jeg gjerne at dere promoterer egne eller andres blogger her. Hvem er dere glade for å lese? Jeg kan selv starte med å fremheve Suziluz fra min egen lenkeliste, henne som vandrer langs linjene og observerer på et av verdens mest poetiske språk. Eller hva med Dr Borgs salve mot svie, der man kan bli sittende hele kvelden og knise? Kikk også innom mirakel – hele pakka, som trenger at vi leser henne mer enn noengang. Så ble det da lørdag!

Brev på vandring

På radioen har akkurat ”Brilliant disguise” med Bruce Springsteen avløst den uendelige strømmen av julemelodier som flommer gjennom kanalen. Det er fryktelig kaldt, det siste døgnet har minimumstemperaturen stanset ved minus langt under tretti. Brevet som han nettopp har åpnet, er poststemplet 11.12.87. Inne i den smale konvolutten ligger et fotografi. Det viser en ung kvinne som sitter og skriver, kanskje ved havet, han fornemmer at det er noe ved det som minner om sjø. Hun holder en kulepenn i den høyre hånden, håret hennes faller ned langs hele den venstre delen av ansiktet hennes. Selv har hun datert brevet 24.11.87. Han er tjue, hun sytten og livet er omskiftelig. Hun smiler veldig svakt på bildet, ansiktet er smalt og hun virker bestemt. Blikket hennes er festet på papirene hun skriver i. ‘Plutselig betydde du mer enn jeg ønsket” står det på baksiden av fotografiet. Hun skriver at hun er så redd for lykke og kjærlighet.

Halssmykket hun bærer er hjerteformet. Den unge kvinnen er sommerbrun, og nakken hennes er varm. Hun skriver at hun hadde forsøkt å glemme ham uten et ord, og at hun følte det som feigt, derfor sender hun ham dette nå. ‘Kan ikke forklare, for det har ingen hensikt’ skriver hun i det kortfattede brevet på baksiden av fotografiet og avslutter med en klem.

Årene vender seg selv til nye. Det er juni 1989. Han har stuet flyttelasset inn i en frysebil som har ledig kapasitet sørover. Det er ikke rare plassen han trenger, alt står på en firkant inneklemt mellom tomme paller i den blå og hvite kassebilen. ”Jeg skal blant annet laste laks i Sør-Sverige, men jeg tror ikke det kommer til å lukte noe av tingene dine!” hilser sjåføren før han setter bilen i gir og smeller førerdøra på plass. Flyttelass-eieren setter seg på et fly samme formiddag og skal søke lykken på steder han ikke vet hvor er.

Tre måneder senere står han på et fergeleie langt sør i Spania. Han og kjæresten skal hjem. Den digre Bergans-sekken rommer alt han nå eier, og de fant ut at det var best å dra. Lykken var ikke der ute, og det er knapt penger igjen.

I juni 1991 rydder han i en skuff. Det ligger et lite brev midt i bunken. Det er fra 1987. Han husker de korthugde ordene hennes, men dette er all korrespondanse han har igjen fra den tiden. Bildet ligger fremdeles i konvolutten og han husker fortsatt stemningen det gav. Var det bare vemod? Det kan det ikke ha vært.

Det går et flyttelass i 1998. Brevet får plass i en ny skuff, blant annet sammen med en dagbok fra noe som en gang var. Mannen er lykkelig, og han gifter seg året etter.

Han satt med ansiktet vendt mot sør den dagen det skjedde. En intens blå skumring og et frådende hav fantes der ute. Klokken var 1109, og datoen var den 17. januar 2008. I emnefeltet i eposten hun hadde sendt ham stod det ”Så der er du!”. Livet var fortsatt omskiftelig, og telleverket viste tjue år, én måned og tjuefire dager uten kontakt. De trådte varsomt gjennom dagene og ukene som fulgte, ordene hun skrev var kortfattede og forståelige. Han besvarte undringen hennes. Bildet hun sendte av seg selv på en epost en tid etterpå viste en skarpskåren kvinne, fortsatt med langt hår, nakken hennes var rett og varm. Og han hadde husket rett: mange av brevene den gangen hadde hun skrevet ved havet. ‘Har jeg noengang elsket noen? Forelskelser. Massevis. Hele tiden. Sterke og svake.  Men elske?’ skrev hun og undret seg.

Og brevet fra 1987? Det skal garantert ut på nye reiser. Men han vet alltid hvor det er: Rett ved siden av ham. Akkurat som tvilen hennes.

Hvis jeg skulle skrevet søppelpost

Etter å ha fått ulike typer brev i søppelposten de siste månedene sitter jeg her og tenker: hvordan finner folk på alle disse historiene de sender ut?

Det er mye man får vite via søppelpost. I det siste har jeg eksempelvis fått en rekke nye familiemedlemmer. Jeg har visstnok en datter i Kenya, en tante i Kina, en onkel i Sudan, en rekke søskenbarn i India – for ikke å snakke om en for meg hittil ukjent sønn som har funnet gull ved foten av Kilimanjaro. Det pussige er at alle disse har advokater, som sender meg epost fra gmail-adresser og hotmail-adresser. Ikke sjelden er de også slektninger av høystående statsansatte – jeg har til og med fått epost fra advokaten til finansministeren i Sudan. Noen vil ha kontonummeret mitt, andre vil jeg skal ringe et langt nummer, de fleste skriver på engelsk, men i det siste har det også dukket opp eposter skrevet av oversetterprogrammer (eller for den saks skyld kanskje utvekslingsstudenter fra 80-tallet?) som skriver epost-overskrifter slik: «Hvorfor du min friend ikke svare meg min mail». Til tross for at de aldri har sendt andre mailer enn denne ene.

På jobb får vi ofte hyggelige beskjeder i søppelpost-mappa: «Congratulations, NRK, you have won 3 000 000 dollars in our lottery!» Det er meg en gåte hvorfor vi ikke har krevd inn gevinstene for lengst, lisensen kunne vært avviklet for mange generasjoner framover dersom Hans-Tore hadde villet, og Trond hadde latt oss få lov. Men altså, vi sletter epostene, slik dere sikkert gjør på andre arbeidsplasser, også.

Men om jeg selv skulle satt meg ned og skrevet en søppelpost, kunne jeg da bare ha brukt all fri fantasi? Nei, noe måtte ha vært riktig, og ettersporbart. Litt vagt, ikke helt til å begripe, men med enkelte nøkkelfakta, passe nok til å pirre nysgjerrigheten til å skrive tilbake eller ringe. Så her kommer mitt forslag til søppelpost ut i den store verden:

Kjære den som leser dette

Jeg er advokat Tegrebrots fra Norge. Husker du det lille landet langt nord i Europa? Jeg har bragt i erfaring at du har vært i Norge, og det er i den forbindelse jeg skriver til deg i den ytterste hemmelighet. Din lille affære i Norge for mange, mange år siden bragte deg et barn. Og hold deg fast: Jeg skriver til deg på vegne av den norske finansminister som viser seg å være din ektefødte datter. Gratulerer. Som du sikkert vet er det finanskrise, sikkert også i landet som du bor i. Det er vanskelige tider nå, og din datter har bedt meg søke din hjelp. Hun har nemlig bestemt seg for å kreve sin rettmessige del av sparefondet sitt, det norske oljefondet, før bankene får fatt i det. I flere møter har hun vært tvunget til å dele ut penger til dem. Hun har forsøkt å opprette en konto på Cayman Islands for å berge unna siste rest, men det hele ble oppdaget, og hun sitter nå i husarrest i Akersgata 40 i Oslo.  Hver fredag klokken 11 må hun møte hos kongen av Norge for å si hva hun har gjort siden sist, altså en slags meldeplikt. Som advokat har jeg protestert mot denne uhyrlige behandlingen av min klient, altså din datter, men ingen vil slippe meg inn i regjeringskvartalet. De har bevoktet området med en beryktet gjeng under ledelse av en norsk banditt som heter Enra Nessennahoj. Du har sikkert sett ham på tv. Fæle greier. Han går alltid kledt i sivil, mens militsen hans bærer uniform. Man vet aldri hvor han dukker opp. Nå for tiden går han ofte rundt med megafon og roper de skrekkeligste ting ut i gatene, og militsen gjør som han sier. Sent i går kveld sendte min klient ned et papirfly fra sitt avlukke høyt der oppe i husarresten, og på dette papirflyet stod din epostadresse. «Kontakt min far, han vil vite hva han skal gjøre» stod det skrevet. Så derfor ber jeg deg – ikke bare som advokat, men også fra en far til en annen: Hjelp din datter med å flykte fra landet og å plassere pengene. Alt jeg trenger, er ditt kontonummer som vi kan sette pengene inn på, samt en fullmakt om at jeg, på vegne av din datter, kan forvalte denne kontoen. Vis ansvar. Hjelp din datter. Hun ber meg hilse så mye. Vis aldri dette brevet til noen. Hvis du ikke synes det er trygt å svare på denne eposten, kan du istedet ringe meg på telefon 829 04444.

Vennlig hilsen Tunk Tegrebrots

Bortgjemt nyhet som ikke var aprilspøk

Ganske liten og lett å overse dukket den opp tidlig i ettermiddag. Ord som bare blafret forbi langs ytterkantene av nyhetsbyråenes tickere: Obama og Medvedev skal gjenoppta Start-samtalene. Og mens VG fortalte oss hva kjendisene har i sminkeveska, og Aftenposten kjørte storoppslag om demonstrasjonene der hovedpersonene befant seg, var trauste Norsk Telegrambyrå ute i 15-tida med det som kanskje ble dagens viktigste og mest bortgjemte nyhetssak: Det kan bli færre atomvåpen i verden.

Når to mennesker som har noe å snakke om faktisk snakker sammen, da rocker det. Og den som har sett den kalde krigens vekst, fall og tilbakefall vet dybden i denne nyheten. Men jeg forklarer gjerne, skjematisk og kort: En gang var verden stappfull av atomvåpen. Det er den forsåvidt fortsatt, men i 1982 satte USA og Sovjetunionen seg ned, kikket hverandre i hvitøyet og sa: Dette går ikke lenger. Og i 1991 var avtalen klar: Store mengder atomvåpen skulle destrueres. Pennen som signerte avtalen ble holdt av Bush senior og avgående sovjet-president Gorbatsjov. Men da Sovjetunionen falt, kom vanskene. Mange av våpnene befant seg utenfor russisk kontroll, og i årene som fulgte kom det uklare avtaler, kaldere klima, økt avstand, tøffere meldinger, andre ledere og mer misnøye. Avtalen som kom, SORT-avtalen, bar preg av det, ikke minst i oppfølgingsfasen.

Trauste NTB snappet altså opp nyheten: Barack Obama og Dmitrij Medvedev vil gjenoppta samtalene. Kanskje ikke uventet er det Obama som fører ordet: «Jeg har ikke til hensikt å forsøke å dekke over sprekkene som har oppstått» sa han. De elegante understatement’ene hans begynner etterhvert å bli mange.

For all del. Hva kjendisene har i sminkeveska er underholdende lesning til sitt bruk. Men jeg har et forslag denne onsdagen: hent heller en kopp kaffe, og bruk drøye fire minutter av tiden din til å se en opplysningsfilm om den lille skilpadden Burt, fra en gang for lenge, lenge siden. Den gangen verden var naiv, og full av redsel. Kanskje ikke ulik verden er i dag? Videoen er ingen aprilspøk. Derfor er NTB-nyheten dagens viktigste.

ps. Visste du at de nærmeste atomvåpnene fra Norge befinner seg ca en mil fra Kirkenes?

Skisser fra et hav

Man kan vel – de fleste av oss – være enige om at fokuset på verdenshavene er nødvendig for tiden. Det holdes store konferanser, seminarer og kongresser, og det nikkes rundt rundebordene: Det er litt viktig nå, å ta vare på havet.

Jeg håper det blir like viktig å ta vare på sitt eget nærmiljø, slik at vi som vil kan vandre stille rundt med kamera, uten å støte på kasserte kjøleskap, frysebokser, bilmotorer og annet som vi nordpå var så kjent for å kaste i fjæra. For det var kulturen vår: hiv i fjæra. Det snakket man aldri om på rundebordskonferanser. Mars 2009, slik havet skal være.

Men nå, når nordområdene er nasjonal satsing, kunne vi jo ta et oppgjør med vår egen kystkultur? For fjæra var vår egen private søppelplass. Det meste brant godt ved hjelp av noen liter diesel. Og det som ikke brant opp, kunne floa ta. Men det er andre tider nå. Heldigvis.

Turtips: sitt stille på en stein. Tjelden er kommet tilbake.

Før hun trykket på send-knappen

«Hei!

Takk for sist, og takk for epost! Hører at du har blitt singel! Jeg savner deg på disse kanter. Alt ble så dumt på den festen for et år siden, hvis du fortsatt husker den. Jeg skulle jo egentlig ha sagt at jeg likte deg veldig godt, i stedet ble jeg sittende og tulle alt vekk. Det var dumt av meg. Det var jo så lenge siden vi hadde sett hverandre. Ja, jeg vet at jeg var i et forhold, jeg også, men det er lov å si at man bommet litt på målet, hvis du skjønner hva jeg mener. Sannheten er jo at det er deg jeg har tenkt på. Og så ble det altså sånn på den festen for et år siden. Jeg vet at jeg kanskje ikke har noen troverdighet, og det er irrasjonelt, men jeg sier det likevel: Jeg savner deg. Kunne du tenke deg å treffe meg? Det trenger jo ikke skje noe. Og om det likevel gjør det, så trenger vi ikke frykte konsekvensene. Tenk over saken, i alle fall. Savner deg. Klem fra meg.»

Control + a, delete.

«Hei!

Takk for sist, og takk for epost! Hører at du er singel! Håper alt er bra, her er det futt og fart som vanlig! Klem fra meg.»

Ikke legg på

– Velkommen til Supporttelefonen for Livet i sin alminnelighet. Denne automatiske tjenesten er åpen hver dag mandag til fredag mellom klokken 08 og 18. Vær vennlig å beskrive med noen få ord hva problemstillingen din er.

"Gløtt av mørke", oktober 2008

– Velkommen til Supporttelefonen for Livet i sin alminnelighet. Denne automatiske tjenesten er åpen hver dag mandag til fredag mellom klokken 08 og 18. Vær vennlig å beskrive med noen få ord hva problemstillingen din er.
– Vel, jeg… ehe. Jeg sliter med å forstå endel ting som har skjedd. Det er som om…
– Beklager, vi oppfattet ikke hva du sa. Vær vennlig å beskrive med noen få ord hva problemstillingen din er.
– Det er det som er problemet. Jeg er ikke helt sikker på hva det er som…
– Du sier at du har problemer med hikke. Takk. Hikke er muskelsammentrekninger som man…
– Nei. Neinei. Det var ikke det jeg sa. Jeg sliter litt med å sette ord på det som har skjedd og det…
– Beklager, vi oppfattet ikke hva du sa. Husk at for å få svar på spørsmål om livet i sin alminnelighet må du snakke klart og tydelig, du må vite hva du vil, ikke skifte mening og snakke rett i røret. Vær vennlig å prøve igjen.
– Altså jeg har jo ingen klare svar eller meninger, det er jo derfor jeg ringer. Jeg lurer på om det er noen mening i smerte? Hva skal man lære av det? Skal man lære av det? Eller?
– Du kan når som helst søke råd gjennom vår døgnåpne internettjeneste med adressen veveveliveterkokkodottkom.
– Det har jeg prøvd, men basen var ikke oppdatert.
– Sier du det?
– Hallo?
– Jeg mener takk. Dette er en automatisk tjeneste som bladibladi bla. Vær vennlig å beskrive med noen få ord hva problemet ditt er.
– Jeg har ingen svar.
– Takk. Du er nettopp blitt far. Takk.
– Nei, det var ikke det jeg sa. Jeg har nettopp ikke blitt far, jeg mener, jeg var far.
– Takk. Fedre opplever mange vansker. Beskriv med noen få ord hva som er vanskelig med å være far.
– Jeg føler ikke at jeg er noen far. Eller at jeg blir utdefinert. Eller. Nei, jeg vet ikke.
– Takk.
– Jaha?
– Takk det samme. Du settes nå over til en operatør, vennligst hold linjen. Ventetiden er beregnet til seksten år. Ikke legg på, da havner du bakerst i køen.